44 GUDSBILDER
GUDSBILDERDANMARKTro, håp og bønnmidt i lidelseNoe rørte ved meg…Jeg har vært troende så lenge jeg kan huske, men som hos defleste mennesker, har troen min gått gjennom forskjellige faserog kriser.Lenge før jeg ble hivsmittet, gikk troen min gjennom en fasefylt av forvirring, og jeg hadde ikke noe særlig følelsesliv heller.Etter at det ble konstatert at jeg er hivpositiv, har jeg liksomkommet tilbake til utgangspunktet mitt. Jeg har vært i tvilom mitt syn på Kristus overhodet, om mitt syn på Kristus sombegrep. Men under de krisene jeg gikk gjennom i forbindelsemed at jeg fant ut at jeg var hivsmittet, har jeg på en måtevendt tilbake til ”barnetroen” min. Jeg husker opplevelser jeghadde som barn – opplevelser som bar preg av et dypt forholdtil Kristus. De opplevelsene er blitt en styrke for meg – og kildentil en helt ny måte å hvile i troen min på.Etter at jeg fikk vite at jeg er hivsmittet, var jeg nødt til å gjennomleveen hel del følelsesmessige kriser. Det oppsto – slik detgjør for de fleste av oss – tanker om synd og skyld. Selvskyld isykdommen, og den skammen som følger med. Det sloss jegmed i ett år, og jeg hadde det forferdelig mens jeg sloss.Jeg var meget, meget hard mot meg selv. Jeg hadde en indredommer, som hele tiden fortalte meg at det var min egenskyld at jeg hadde fått sykdommen. Følelsen av skam, skyld ogsynd forfulgte meg rett og slett i det året, der jeg kjempet ogkjempet med den. Jeg savnet virkelig å ha et kristent fellesskapomkring meg som kunne hjelpe meg å frata meg selv skyldenog skammen og synden. Det er vanskelig nok i seg selv å få viteat man er hivpositiv. Man begynner å få noen små symptomerher og der; det er ganske enkelt nedbrytende.Jeg kom gjennom kampen i løpet av et års tid via en indreprosess. Men jeg savnet noen som kunne støtte meg. Dethadde jeg ikke.BønnDet har vært bønn som har hjulpet meg gjennom krisene mine.Da jeg fikk vite at jeg var hivpositiv, begynte en prosess, derjeg på et tidspunkt kunne merke at jeg måtte komme i gangmed å be igjen. Det kom helt av seg selv. Jeg isolerte meg i ethus på landet, og gikk inn i en meget intensiv bønneprosess.Jeg fikk lyst til å be – og da begynte det innvendige livet somkommer når man er i bønn. <strong>En</strong> indre verden som liksom åpnerseg… en opplevelse av fellesskap. Jeg gjennomlevde angstenfor å dø og angsten for å utvikle aids, og etter hvert kunne jegmerke at det ikke var min skyld at jeg hadde fått sykdommen.Det var ikke fordi jeg skulle straffes. Sykdommen er gitt megav helt andre grunner.Jeg fikk mer psykisk overskudd og større pusterom, og jegkunne merke hvordan jeg ble mer og mer glad. Bønnen åpnetopp for gleden, og jeg kunne samle en masse ressurser og enmasse krefter som jeg kunne bruke resten av tiden. Det varen gledeskilde som sprang opp innenfra. Jeg hadde kommet ikontakt med et eller annet – og som kristen vil jeg selvfølgeligsi at jeg hadde kommet i kontakt med Kristus eller Den HelligeÅnd. Gud rørte ved meg, rørte ved hjertet mitt… åpnethjertet mitt, så jeg igjen kunne merke en fundamental gledeved tilværelsen, en glede over å være menneske og over å levesammen med andre mennesker. Angsten ble mindre, og detble mindre viktig om jeg skulle bli syk eller om jeg skulle dø.Nuet ble så stort. Jeg opplevde en indre verden som var så fylt,som gav meg så mye livsenergi og livskraft, at det igjen begynteå få mening å legge planer for fremtiden.Min dype tro er, at alle mennesker som lider, er med på å bæreden felles lidelsen som er i verden – den lidelsen som Kristusgjennomlevde, da han så alle verdens synder til alle tider, på éngang. Troen min er at hvert eneste menneske som lider, er medpå å bære denne felles lidelsen, som vi alle sammen har del isom menneskehet. Og for meg er det så blitt slik at når jeg gårgjennom sykdommen min i kraft av den lidelsen, er jeg med påå bære den felles lidelsen. Da er jeg på en måte med på å bæreKristi lidelse. Og det har gitt meg en utrolig styrke og glede.VITNESBYRD FRA BJARNE, SOM DØDE AV AIDSGUDSBILDER 45