Konferanserapport (pdf) Unge utenfor, Oslo 11-12. 10.2012 - Nova

UNGE UTENFOR - VEIEN VIDEREVi fra NOVA har forsøkt å gjøre denne konferansentil en møteplass – med to møter: Det første møteter mellom erfaringer, gjort i nordiske landene.Landene er så like at barrierene blir lave motå overføre gode erfaringer så vel som å lære avandres feil. Det andre møtet er mellom forskningog praksis. Forskningen skal informere praksis.Men den skal også riste i tilvante forestillingerog utfordre vanetenkning. NOVA lykkes nårkonferansens deltakere vender tilbake til sittdaglige arbeid med nye idéer til hvordan de kan,og med forskningens belegg , lykkes bedre medde mål vi har for alle menneskers likeverd ogdeltakelse i våre nordiske velferdssamfunn.Det er en viktig oppgave for slike konferanserå sammenfatte erfaringer. Det er viktig åtydeliggjøre kunnskapsgrunnlaget for veienvidere. Tidlig innsats og tett oppfølging er etslikt erfaringsfundament. Likeså at det må skapesmuligheter for den enkelte som spiller sammenmed det mentale kart som den enkelte ungdomnavigerer etter. Metoden er ikke å få den unge tilå tenke annerledes – men å få den unges egentenkning til å ende med andre valg for en selv.Derfor er en fjerde innsikt så viktig: Mulighetenesom skapes må ledsages av en tydeliggjøring avden enkelte ungdoms ansvar for egne valg.Slike konstateringer kan lett bli til lammendeenigheter. Alle vet hva vi må gjøre. Menvi får det likevel ikke til.. Derfor må vi ogsåspørre hva som går feil. Vi må vokte oss forutdanningsromantikk, prosjektkirkegårder ogvelferdsstatspaternalisme.Forskning viser en sterk statistisk sammenhengmellom å fullføre utdanning og gode levekårsenere i livet. Det betyr at det store flertalletunge kjører greit på motorveien fra skole tilarbeid. Men noen havner i grøften. Da er detlett(est?) å tenke at de må hjelpes tilbake påhovedveien. Men det er jo nettopp den de ikkemestrer! De trenger en annen vei til målet. Envei hvor det kjøres saktere, en vei med litt fleresvinger, ja kanskje med en rasteplass for å fåutsikt over landskapet. Ikke fordi man skal til etannet endepunkt – men fordi man må komme ditpå en annen måte. Og så må vi som samfunnog som hjelpeapparat bli mer fantasifulle i hvorde alternative rutene kan gå. Hvorfor kan ikkegutter som skulker skolen for å mekke gamle bilerheller få i oppgave å fikse rullestoler for gamle påfrivillighetssentralen? Hvor mange biblioteker haren budtjeneste, hvor skoletrøtt ungdom kjører utbøker til eldre som har vanskelig for å gå?Ufattelig mange prosjekter har endt på kirkegården.Da må vi spørre: Hvorfor har så mangeforsøk blitt engangshendelser mer enn elementeri en jevn kunnskapsbygging med prøving, feilingog læring? Kanskje er det litt for gøy å sette igang prosjekter? Det er stimulerende å omdannegod vilje og sterke forhåpninger om å hjelpe andretil konkret aksjon. Stilt ovenfor nød hos andreopplever alle moralske mennesker en trang tilhandling. Men gode hensikter er ingen garanti forKÅRE HAGENKåre Hagen er direktør ved NOVA.Han har tidligere vært forskningslederpå Fafo og jobbet på handelshøyskolenBI.suksess. Ildsjelene brenner ut. En fiasko blir enskuffelse man ønsker å tone ned, heller enn tilen nyttig erfaring man ønsker å dele med andre.Derfor er den tette dialogen mellom praksis ogforskning så viktig. Praksisfeltet må prøve ut nyeidéer. Og gjør man ikke feil av og til, har man ikkevært dristig nok. Forskningen må følge med ogsamle erfaringene. Også det lite vellykkede gir etnødvendig bidrag til ny og bedre kunnskap. Det ermye kunnskap i å vite hva man ikke bør gjøre.En viktig erkjennelse er at vi i Norden, medverdens mest vellykkede velferdsstater, – heletiden må minne oss om at gode tiltak er – og aldrimå bli noe annet – enn hjelp til selvhjelp. Det erden enkelte ungdom som selv må gå veien, selvmå mestre og overvinne sine utfordringer.Velferdspolitikkens oppgave er å legge til rettefor at den enkelte selv kan være arkitekten for sinegen problemløsning. Unge utenfor betyr ikke at‘vi’ skal bringe ‘dem’ innenfor. Velferdsstaten kanstrekke ut en velvillig hånd. Men den vi vil hjelpemå ønske å gripe den. Vi må også spørre – hvahar den unge utenfor som vi kan ha interesseav? Selvsagt kan vi beskrive statistisk de ungeutenfor ved de ressursene de mangler; den formelleskolegangen, mestring av konvensjonellenormer, trygge familienettverk, edruelighet, helseog lovlydighet. Og i den beste velferdsstatligetradisjon kan dette oversettes til tiltak for målgrupper,støpt i vanetenkningens form hvor ‘vi har’det ‘de trenger’.Råkjørere kan utvikle fantastiske ferdigheteri trafikken. Kriminelle har unike kompetanseri å manøvrere i nettverk og til å forholde segtil risiko. En dreven innbruddstyv er sværtgod på låser, dører og vinduer. Voldsmennhar stor handlingskapasitet, og prostituerteutvikler en særegen evne til å beskytte egnefølelser mot andres kropper. Sagt på en annenmåte, kompetanser kan bygges opp gjennomutenforskap – kompetanser vi overser fordi viblendes av dens selvdestruktive anvendelse. Menskal vi lykkes med å få unge utenfor til selv å seen attraktiv plass for seg i det store fellesskapet,må slike kompetanser oppdages, verdsettesog omdannes til fundamenter for broer denenkelte unge selv vil ønske å gå. Dette er ogsåen stor oppgave for forskningen – å identifiserede ressurser som bor i mennesker som harutfordringer, slik at samvirket mellom den enkeltesbehov for anerkjennelse, verdighet og tilhørighetkan bli mekanismen som gir effektivitet til detvelferdsstatlige virkemiddelapparatet.UNGE UTENFOR27