Historiefaget og litteraturen: f(r)iksjon? - Fortid

På tema 31sidan det i fleire av utryddingsleiarne (som Sobibór, Treblinkaog Belzec) var svært få som overlevde.Dei episodiske, fragmentariske forteljingane i Tidsvitner ervitnesbyrd om hendingar som verkeleg fann stad, og somdei overlevande aldri vil vere i stand til å gløyme sjølv omdei kan ha vanskeleg for å snakke om dei. Så lenge vi haroverlevande frå Holocaust blant oss – Samuel Steinmannbur framleis på Nordstrand i Oslo – er denne hendinganær oss i tid. Den er også nær oss i rommet – både Norgeog Auschwitz ligg i den nordlege midtdelen av Europa, ogHolocaust blei utført av innbyggarane i landet som Norgepå fleire måtar har modellert seg på som nasjon.After TestimonyDersom vi ønskjer å gløyme eller bagatellisere desse hendingane,er vitnesbyrda der som påminning om at vi gjerdet på vår eigen risiko. Samtidig er vi no som nemnt innei ein overgangsfase til After Testimony, som er tittelen påei bok eg har redigert saman med Susan R. Suleiman ogJames Phelan. I perioden «etter vitnesbyrd» som Europano går inn i, må vi på ein sober og faghistorisk forsvarlegmåte ta vare på minnet og kunnskapen om Holocaust.Dette må vi som no lever i Europa gjere sjølv om – ogfordi – dei tidsvitna som har kunna fortelje om Holocaust,snart vil vere borte.Vi vil naturlegvis framleis trenge solide faghistoriskeframstillingar av denne hendinga, både historisk forskingog forskingsformidling. Samtidig, og kanskje relativt settviktigare enn før, kan det estetiske feltet – litteratur, bildekunst,film, radio og TV – gi viktige bidrag. Utfordringanei slik estetisk formidling av Holocaust er store, blantanna når det gjeld risikoen for feilrepresentasjon og forinsensitiv framstilling. Men samtidig er potensialet betydeleg.Eit eksempel er den franske forfattaren Tatiana deRosnays Saras nøkkel (2006), som har hatt enormt internasjonaltgjennomslag og er seld i 70 000 eksemplar berrei Norge. Saras nøkkel er ei enkel, men medrivande forteljingom ei ti år gammal jødisk jente. Ein viktig grunntil at romanen er god som formidling av Holocaust, er atframstillinga av den berykta oppsamlinga av jødar i Paris i1942 (kjend som Vél d’Hiv) er historisk korrekt. Dette gireit etterretteleg historisk forankringspunkt for den fiktiveforteljinga.W.G. Sebalds AusterlitzHovudeksempelet mitt på ein tekst som bearbeider Holocaustgjennom estetisk, narrativ form er den tysk-britiskeforfattaren W.G. Sebalds Austerlitz (2001). Denne merkelegeboka har ein insisterande etisk dimensjon som blirutforma og forsterka gjennom ei uvanleg form for prosasom blant anna integrerer svart/kvitt fotografi i den verbaleteksten, og som blandar fakta og fiksjon. Sebald bleifødd i ein landsby i Bayern i 1944 og vaks opp der. Etterå ha studert litteratur i Freiburg og fransktalande Sveits,emigrerte han til Storbritannia i 1966. I mange år undervistehan i europeisk litteratur og litterær omsetjing vedUniversity of East Anglia i Norwich. Etter kvart tok hantil å skrive meir personlege essay. Mange, om enn aldri Sebaldsjølv, har referert til Austerlitz som ein roman. Sidanhan omkom i ei trafikkulykke i 2001, blei denne boka densiste Sebald skreiv.Slik opnar romanen:I andre halvdel av sekstiårene reiste jeg gjentatteganger fra England til Belgia, dels i studieøyemed,dels av andre grunner som jeg ikke helt kan gjørerede for, noen ganger for bare én eller to dager,noen ganger for flere uker. Under en av dissebelgiske ekskursjonene, som alltid førte meg sværtlangt ut i det fremmede, syntes det meg, kom jegen strålende forsommerdag til byen Antwerpen,som jeg tidligere bare hadde kjent av navn.Allerede ved ankomsten, da toget rullet langsomtover viadukten som var prydet med merkeligesmå, spisse tårn på begge sider, og inn i denmørke stasjonshallen, grep en følelse av uvelhetmeg, og den gav seg ikke så lenge jeg oppholdtmeg i Belgia den gangen. (s. 7)Når vi tar til å lese trur vi kanskje at «jeg» som reiser fleiregonger frå England til Belgia, er identisk med Austerlitz.Men sjølv om denne førstepersonsforteljaren og romanenshovudperson liknar kvarandre, er denne begynnelsen eigentlegei rammeforteljing som etablerer ein narrativ situasjonder dei to kan møtest, og der Austerlitz kan fortelje.Å bruke ein slik rammeforteljar – ein reisande til Belgia –er eit teikn på fiksjon, eit fiksjonaliserande narrativt grep.Ein gevinst av dette grepet i romanen er at rammeforteljarener relativt konvensjonell, «normal» og dermed påliteleg.Når han så møter Austerlitz og som tilhøyrar blir fascinertav historia hans, blir også vi som lesarar dradd inni Austerlitz’ historie. Grepet er velkjent i verdslitteraturen,og utforminga av det her minner særleg om begynnelsenav Joseph Conrads kortroman Heart of Darkness (1899). 4Rammeforteljaren møter Austerlitz på jernbanestatsjoneni Antwerpen:En av de personene som ventet i Salle des pasperdus, var Austerlitz, en mann som den gang, isyvogseksti, fortsatt virket nesten ungdommelig,med blondt hår som hadde en merkelig fall jegellers bare har sett hos den tyske helten Siegfriedi Langs Nibelungenfilm. Som ved alle våre seneremøter var Austerlitz den gang i Antwerpen kledd➤