Historiefaget og litteraturen: f(r)iksjon? - Fortid

58 Fortid 2/11på 1700-tallet ville karakterisere som egnet for å bedrive«menneskevitenskap». Men litteratur var det heller ikke, ihenhold til den smale definisjonen av «belles lettres» sområdet. Selvbiografi hadde knapt en sjangeridentitet i dethele tatt, og lot seg vanskelig skille fra tekstyper som memoarer,dagbøker, religiøs bekjennelseslitteratur - eller fraromaner med førsteperson-perspektiv, for den saks skyld.De sistnevnte er særlig viktige for å forstå Bekjennelser.Daniel Defoes Robinson Crusoe (1719) var Rousseausegen favoritt og er uten tvil det best kjente eksemplet påden uhyre populære romanformen der historien påstås åvære autentisk og skrevet av hovedpersonen selv. I Frankrikeskal det mellom 1700 og 1750 ha blitt publisert merenn 200 slike «selvbiografiske romaner». 14 I tillegg er detfristende å nevne at tidsskriftene var fulle av «historier fravirkeligheten», som ikke bar navnet fordi de måtte være«sanne» i streng forstand. De fortalte ikke nødvendigvisom ting som faktisk hadde hendt, men om noe som kunneha hendt. Betegelsen véritable markerte først og fremstet «realistisk» innhold. 15 Også selve betegnelse histoire vartvetydig, og henviste både til framstillingen av historiskefakta og til en type fiktiv fortelling. Felles for disse to betydningenevar imidlertid at det som ble framstilt på eneller annen måte var bundet til en synlig, ytre virkelighetog knyttet til observasjonens og øyenvitneskildringens register.I sin Dictionnaire over det franske språket som bleutgitt første gang i 1690 skriver Antoine de Furétière athistoire betyrbeskrivelse, skildring av tingene slik de er,enten av hendelser slik de har foregått, eller slikde kunne ha foregått. Ordet kommer fra detgreske Historia, som betegner egen undersøkelseav forunderlige ting, et ønske om kunnskap. Detbetegner også framstillingen av ting som vi harvært øyenvitner til. For Historein betegner nettoppå ha kunnskap om, kjenne en ting som om manså den. 16Alle de ulike formene for «virkelige» historier og jeg-litteraturpå 1700-tallet sier noe om hva slags forventningshorisontRousseaus selvbiografiske skrifter kan ha blitt møttmed. Og det er ingen tvil om at Rousseau selv lånte narrativeverktøy og retoriske grep fra disse tekstformene nårhan skulle framstille sin egen livshistorie. Men nettoppfordi deres sannhetsstatus ofte var uklar, ble det uhyre viktigfor Rousseau at Bekjennelser framsto som hans egne,i absolutt sann forstand. Det var avgjørende at leserneskjønte at forfatteren og tekstens referent var identiske, atRousseau virkelig skrev om seg selv, «meg alene», og at dethan skrev ikke bare var «virkelig», men sant. Slik grunnlaBekjennelser «den selvbiografiske leserkontrakten». 17Nå hadde for så vidt både Augustin og Montaigne forsøktå skrive oppriktig om seg selv tidligere, noe Rousseau erhøyst klar over. Han nevner aldri Augustin, men tittelenBekjennelser er lånt fra den seinantikke kirkefaderens berømteConfessiones, et lån som ikke var mindre frekt ennKnausgårds lån fra Hitlers Mein Kampf. Som Augustinbekjenner Rousseau «det gode og det onde med sammeoppriktighet», men lar det være opp til sine likemenn snarereenn til Gud, å dømme ham. 18 Som kjent snudde opplysningsfilosofenopp ned på det augustinske arvesyndsdogmet:mennesket er av naturen godt, hevdet Rousseau.Det er samfunnet som korrumperer det.Når det gjelder referanser til Montaignes selvgransking iEssais, er Rousseau mindre subtil. «Jeg setter Montaignei spissen for disse falske oppriktige som vil bedra ved åsnakke sant ... Montaigne tegner seg slik at det ligner, meni profil», skriver han i et utkast til Bekjennelser. 19 Rousseautar avstand fra det han foraktelig kaller for «historier, liv,portretter, karakterer» og frasinnrike romaner bygget på noen enkle ytrehandlinger, på noen samtaler som peker tilbake pådisse, på noen subtile gjetninger hvor forfatterenheller søker å briljere enn å finne sannheten. Mangriper noen fremtredende trekk ved karakteren,knytter dem til noen oppdiktede trekk, ogforutsatt at det hele utgjør en fysiognomi, hvilkenrolle spiller det at det ligner? 20Det Rousseau søker, er en mer radikal form for realisme,en annen type sannferdighet, som ikke tilhører det umiddelbartobserverbares register. Han vil arbeide i et mørkerom(chambre obscure), skriver han,hvor den eneste kunsten som trengs er å følgenøyaktig de trekkene som jeg ser markert.Jeg tar altså beslutningen om å la stilen følgegjenstandene. Jeg binder meg ikke til å gjøre denuniform. Jeg vil alltid ta imot det som kommer,jeg vil forandre det skruppelløst etter mitt humør,jeg vil fremstille hver ting som jeg føler det, somjeg ser det, uten å lete, uten besvær, uten å la megsjenere at det spriker. Ved å hengi meg til minnetom et mottatt inntrykk, og til den nåværendefølelsen, vil jeg male min sjelstilstand dobbelt,det vil si i det øyeblikket hendelsen fant sted, ogi det øyeblikket jeg beskriver den. Min naturligeog utvungne stil…vil selv være en del av minhistorie. 21Bekjennelser presenterer riktignok Rousseaus liv i et kronologiskmønster. Men sannheten om han(s) selv oppnåsikke ved å gjengi noen ytre fakta, hendelser som kan bekrefteseller ikke av hva leseren måtte vite, huske eller haobservert. Den tilhører ikke den historiske hukommelsenog rekonstruksjonens register, men den fortolkende erindringens.Det er spontane erindringer og følelsene som erknyttet til disse, både før og nå, som er de grunnleggende