Historiefaget og litteraturen: f(r)iksjon? - Fortid

82 Fortid 2/11på prester sunket til rundt 1400, det vil si at det går 3000mennesker på en prest.Fellesskapet på mellomnivået – staten – har til sammenlikningøkt sin andel fra ca. 300 ansatte i høymiddelalderen(ca. en per 1500) til 140 000 i dag (en av 30). Selv omslike tall kan tolkes på ulike måter, sier selve størrelsenenoe om kirkens og statens rolle i middelalderen og i dag.Det er lett å projisere dagens stat bakover i tid, og norskhistorieforskning er ofte blitt anklaget for å ha en utpreget«sekulær» holdning. 7 Genren norgeshistorie gjør at en herstilles overfor et dilemma: Skal man bruke mest plass påde 300 statsansatte, på de 2000 kirkelig ansatte, eller påden øvrige befolkningen på rundt 400 000 mennesker ihøymiddelalderen? Staten er likevel viktigere enn prosentandelenangir, for den klarte å gjøre seg gjeldende på enrekke felter, selv om dette før 1600-tallet primært skjeddegjennom å samarbeide med lokale organer og aktører.Statsutviklingen danner derfor en rød tråd i den historiskeutviklingen i Norge. Utfordringen i eldre tid er å få framhovedtrekkene i denne utviklingen, samtidig som man tydeliggjørhvor relativt sett uviktig kongedømmet var forfolk flest sammenliknet med andre fellesskap som de tokdel i. Én måte å få fram dette på, er å skille tydeligeremellom den ideologiske og institusjonelle utviklingen avriksorganer på den ene siden, og folk flests hverdag – inkludertderes samrøre (og mangel på det) med kongeligeog kirkelige representanter – på den andre. Det er av åpenbarekildemessige grunner vanskelig å se «historien nedenfra»i eldre tid, men det er mulig å komme et stykke på veigjennom å ta utgangspunkt i det som var folks umiddelbarehverdag: At de måtte skaffe seg det de trengte selv, ogat de måtte sørge for å ha venner og allierte i utrengsmål.Med et slikt utgangspunkt er det mulig å bruke brokkerav informasjon fra ulike sammenhenger for å få et merfinkalibrert forhold mellom ulike faktorer som spilte inni folks liv.Fortiden som annerledesLangsomt ble landet vårt eget var Sverre Steens fengendetittel på en serie radioprogrammer fra slutten av 1960-tallet,og etter hvert en bok, som ble allemannseie. Tittelenspeiler en viktig forutsetning ikke bare for å skrive norskhistorie, men også for historikere generelt: Vi er glade iutvikling, og helst den som befinner seg et sted mellomdet abrupte brudd og den komplette stillstand. Middelalderhistorienhar i Norge som i mange andre europeiskeland spilt rollen som «spiren» eller «roten» til den senereutvikling (metaforbruk blir uunngåelig i slike tilfeller).Institusjoner som hirden og kongsrådet blir forløpere forbyråkrati og regjering, ønsket om å sikre handel langs norskekystener blitt lansert som en viktig årsak til den førstenorske rikssamlingen.Norgeskart fra 1761 (Fra US. Library of Congress. Lisensiert viaWikimedia commons)I Ernst Sars’ norgeshistorie ble en lang linje trukket helt fravikingtid til dagens samfunn. Senere norgeshistorier harikke klart å skape tilsvarende synteser, dels fordi de er blittskrevet av mange ulike forfattere, dels fordi de syntetiskeambisjoner etter krigen har blitt nedjustert til fordel for enmer «kritisk empirisk» tilnærming. Men tanken om at fortidener både gjenkjennelig og begripelig, har likevel pregetde historiske framstillingene. Knut Helle var redaktør forden forrige norgeshistorien, og skrev bindet om høymiddelalderen,som ble kritisert av mange for å gjøre Norgefor «moderne». 8 Nylig har Helle gått til felts mot det hanoppfatter som for mye «annerledeshet» i norsk middelalderforskning,noe han ser som et resultat av for ukritiskbruk av antropologiske modeller på norsk materiale. 9Jeg mener denne kritikken er feilslått og at norsk middelalderforskningtrenger mer, og ikke mindre, annerledeshet.10 Dette er dels inspirert av antropologiske undersøkelser,men også av mentalitetshistorien, som på 1970- og80-tallet stod for en tenkning der materielle og åndeligeforhold må sees i sammenheng, og at middelaldersamfunnetmed sitt radikalt ulike materielle grunnlag fra dagenssamfunn derfor måtte være preget av en radikalt annerledesmentalitet.Gjennom mentalitetshistorien ble fortiden underliggjort,og vanlige menneskers tenkemåter gjort til gjenstand forforskning. Dette betydde et oppbrudd fra den politiskehistorien med sitt fokus på det øverste sjiktet av ledendemenn og på konstitusjonelle spørsmål. Kanskje drev mentalitetshistoriensitt prosjekt for langt i motsatt retning –