Historiefaget og litteraturen: f(r)iksjon? - Fortid

På tema 57med resten av livet - og som kulminerte i Bekjennelser,Rousseau dømmer Jean-Jacques og Drømmerier, alle utgittposthumt. 4 Hva var hensikten?Rousseau ville i Bekjennelser male sitt portrett, «framstiltnøyaktig etter naturen og i all sin sannhet, det eneste someksisterer og som antagelig noen gang vil eksistere». 5 Det ermulig å identifisere to ulike motiver bak dette. For det førsteviser Bekjennelser – og ikke minst forarbeidene til disse, somi «Brevene til Malesherbes» fra 1762 - sterke innslag av selvforsvar.Han ville forsvare seg overfor de parisiske salongmiljøene.Ifølge Rousseau selv hadde han aldri funnet seg tilrette i den belevne opplysningskulturen, han behersket ikkespillereglene og det hadde gitt ham fiender. Hans vesen bleforvrengt i «de andres mørke speil», skriver han. «Det fantesén Rousseau i den store verden, og en annen, skjult, somikke liknet den første i noe.» 6 Det verste var ikke at verkenehans ble kritisert og at han ble anklaget for kontroversielleog upassende standpunkter i opplysningsdebatten, men detat han ble bebreidet for en rekke personlige forhold: at hanlevde ugift med en tjenestejente, sendte barna sine på barnehjem,kledde seg i armensk habitt og valgte en «eremittilværelse»i sin lille hytte (l’ermitage) utenfor byen. 7Det mest nærliggende svaret på en slik tiltale ville ifølge våroffentlighetskultur kanskje være at dette tilhørte privatlivetog ikke hadde offentlig interesse, og heller ikke betydningfor tenkning eller forfatterskap. Det var ikke Rousseaus svar.Tvert imot; det personlige har alt å si for tenkningen. Rousseauinntok forsvarsposisjonen offentlig, og mente at hanspersonlige livsvalg kunne forklares og måtte anerkjennes –og ikke minst tilgis − ut fra livshistorien. Den måtte føreshelt tilbake til fødselen, som han karakteriserer som «denførste av mine ulykker» fordi den kostet hans mor livet. 8Målet var å vise sitt sanne ansikt ved gi leserne fullstendiginnsyn, og derfor fyller Rousseau på med egne avsløringerom nasking, løgn, sjenanse, klossethet, pinlige sykdommerog seksuelle besettelser. Det falske offentlige bildet kunnekorrigeres, sannheten erobres og hans ry for ettertiden sikresbare ved total oppriktighet. Oppriktighetens overbevisningskraftble større med styrken i tabuene de berørte:Få mennesker har foretatt seg verre ting enn meg,og aldri har noe menneske sagt om seg det jegvil si om meg selv. Det finnes karakterlyter det erlettere å innrømme enn de som er forbundet medmørke og nedrige handlinger, og man kan væresikker på at den som våger slike innrømmelser,vil innrømme alt. Dette er det strenge mensikre bevis på min oppriktighet. Jeg skal væresannferdig, jeg skal være det uten forbehold, jegskal si alt, det gode og det dårlige, det vil si alt. 9De «paranoide», «ekshibisjonistiske», «narsissistiske», «deliriske»og «patologisk morbide» trekkene som har blitt tilskrevetRousseaus personlighet på grunn av dette, menerjeg har bidratt til å tilsløre den betydningen det selvbiografiskeprosjektet hadde. Ikke bare som en litteraturhistoriskmilepæl ved at Bekjennelser (og ikke minst den senereDrømmerier) gjorde selvbiografi til en stor romantisksjanger, i en særlig privilegert sone av det som nettopp iromantikken ble definert som litteratur. Men som kulturhistoriskbegivenhet. Bekjennelser innsatte grenseløs oppriktighetom de mest private ting som en ny standard foroffentlige ytringer, og utløste dermed alle de påkallelseneav moralsk og estetisk forfall, intimisering, sensasjonalismeog voyeurisme som siden har hørt med i den borgerligeoffentlighetssfæren (som ennå var relativt fersk på Rousseaustid). For å bruke Charles Taylor og Richard Sennettsbegreper, kan man si at det var Rousseaus «autentisitetsetikk»som aktiverte anklagene om at den moderne offentlighetenmå beskyttes mot «intimitetstyranni». 10 Intimitetstyranniets«ideologi» har de seneste 30–40 årene blittkoplet spesifikt til psykiatriske diagnoser som narsissismeog masochisme. 11Sykt men santVed et ensidig fokus på de påtrengende apologetiske sideneved Bekjennelser overser man imidlertid et annet, like viktigmotiv for Rousseau; det som kan kalles det menneskevitenskapelige.Gjennom hele sitt forfatterskap oppsøkte hanulike sjangre i utforskningen av «menneskenaturen» og dehistoriske og samfunnsmessige betingelsene for utfoldelsenav denne. 12 De selvbiografiske tekstene kan leses som etnytt medium i Rousseaus rekke med forsøk på å avdekkesannheten om menneskets natur. I utkastene til Bekjennelserhevder han at selvbiografien skal lede leserne «endaet skritt i kunnskapen om mennesket», hans egen personligehistorie skal tjene som «et sammenligningsstykke forstudiet av det menneskelige hjertet» og vil derfor også avden grunn være nyttig for opplysningsfilosofer. 13 Alleredei Om Ulikheten hadde han angrepet «metafysikerne» forderes tiltro til muligheten for å fravriste menneskenaturendens «universelle lover», delvis gjennom observasjonerav «mennesket i samfunnet» og delvis gjennom abstraktspekulasjon (særlig representert ved den empiristiske psykologien).En slik fremgangsmåte er både unødvendig ogusikker, ifølge Rousseau. Kunnskapen om menneskenaturenkan kun nås gjennom introspeksjon, gjennom en indre«demaskering» der sannheten om eget selv avdekkes. Detallmenne fins kun i det partikulære; i det mest intime, detmest private, bak enhver fasade og maske. Der ligger menneskenaturensdypeste, mest basale og universelle sannhet.Det er denne Bekjennelsene skal uttrykke.Sannhetens formRousseau skaper altså et filosofisk-epistemologisk grunnlagfor sitt selvbiografiske prosjekt. Det er ingen tvil om atden selvbiografiske formen lå et stykke unna det de fleste ➤