Historiefaget og litteraturen: f(r)iksjon? - Fortid

På tema 67hvert niende år for å bli ofret til Minotauros, forklarerRenault med at de skulle bli oksedansere i den rituellesporten som man har funnet avbildet på fresker i Knossos.En teori som ikke er totalt usannsynlig. Den store oksensom Poseidon sendte opp av havet for å drepe Theseus’sønn Hippolytos, er en tsunami som følger rett etter etjordskjelv (Poseidon var også guden som skapte jordskjelv)som kommer overraskende på ham da han kjører langsstranden. Denne tsunamien er med andre ord «the Bullfrom the Sea».Renaults realistiske fremstilling av allelivets siderDet er særlig én side ved livet i det gamle Hellas som dealler fleste forfattere (og historikere helt opp til nyere tid)har hoppet totalt bukk over, plassen sex og homoseksualitethadde i det greske samfunnet. Mer presist skikken medpederasti. Renault gikk også på dette punktet totalt imotdet alle andre gjorde, og skrev åpent og normalisert omdet. Allerede i sin første bok gikk hun løs på denne sidenved den greske verden; The Last of the Wine er en slagsoppvekstroman i Athen på 400-tallet f.Kr., hvor forholdetmellom en voksen mann og en ung gutt ville være enselvsagt del av guttens dannelse og utdannelse. Noe av detsom gjør tekstene hennes så realistiske er at hun makterå skrive naturlig om slike sider av oldtidens liv; det somer fremmed for oss var en normal del av tilværelsen forhovedpersonene, men siden fortelleren tar for gitt at det erslik, gjør også leseren det samme.The Last of the Wine er riktignok blitt anklaget for å romantiseredisse forholdene, og det er sant at boken gjørdet. Alexias har et forhold til Lysis (som får en dialog avPlaton oppkalt etter seg), en mann i 20-årene som er engod venn av Sokrates. Mesteparten av romanen beskriverderes opplevelser sammen i Athen og at de kjempersammen i krigen; med andre ord har de det idealiserteforholdet – slik det skulle være i teorien – som kildeneforteller om. Slik var det imidlertid ikke i virkeligheten,og i dag ville det vært karakterisert som ingenting annetenn pedofili og overgrep. Renault brukte denne mulighetenfor å slippe vekk fra begrensningene det moderne,kristne moralsynet satte for å utforske maktkonsultasjonerog relasjoner mellom mennesker, og særlig mellom menn.Kvinner har liten plass i Renaults romaner, men det har enveldig enkel forklaring: Vil du skrive historiske romaner,og spesielt om antikken, må du skrive om menn, for kvinnenefikk ikke lov å delta. Men Renault var også veldigfascinert av menn, langt mer enn av kvinner.Denne forståelsen av kulturelle skikker veves inn med eninngående demonstrasjon av kunnskap om de fysiske omgivelsene,i levende beskrivelser av landskap, rom, gjenstander,mat og klær. Enhver som har lest litt om antikkenvil straks nikke gjenkjennende til detaljene hun beskriver,men Renault lar aldri disse komme i forgrunn for historien.Men gjennom å gi små, men riktige detaljer gjennomhele teksten om verdenen hovedpersonene beveger seg i,får hun leseren til å tenke at når hun får disse småtingeneriktig, må resten også stemme:A lamp was burning inside, with scented oil. [ …]Four supper-couches of pale polished pearwood, asideboard with a fine wine-cooler and red-figuredcups, a little gilt Aphrodite on a marble stand. 12I denne passasjen beskriver Renault et gjesteværelse, utentvil etter mange timer med studier av vaser med bankettscener.Men, som alltid, gjør hun ikke noe stort nummerav denne kunnskapen, og i stedet føler leseren at hanfår et glimt inn i fortiden.Renaults forhold til det guddommelige ogdet overnaturligeAlle Renaults romaner har denne graden av realisme, mende foregår i en tid og en kultur hvor troen på gudene oggudenes inngripen var allestedsværende, og denne sidenved den greske psyken behersket Renault til fingerspissene.Selv mente hun at det var galt å presse et kristent verdenssynpå den antikke verden, fordi de var ikke kristne ellerstyrt av kristne verdier, en innstilling hun alltid var nøyepå når hun skrev. I et aspekt var oldtidens mennesker somdeg og meg, med lignende etiske og moralske problemer,men for dem satt ikke gudene oppe i en fjern himmel;de var her, midt i blant oss, og kunne gripe inn når somhelst. 13 I The Mask of Apollo blir forholdet hovedpersonen,skuespilleren Nikeratos, har med sin skytsgud Apollonlevende beskrevet i hans behandling av en gammel teatermaskesom forestiller Apollon. I antikken så vel som idag skiftet moten og trendene, og som alt annet forandretogså maskene skuespillerne brukte seg i stil over tid. Mendenne gamle masken, som blir beskrevet som «a face […]more for a temple than a stage» 14 , er Nikeratos overbevistom at bringer ham lykke, og han fortsetter å ha den medseg hvor enn teatertruppen han er en del av reiser, og brukerden hver gang han har rollen som Apollon. Slik beskriveshans tanker rundt denne masken kvelden før han skalstå på scenen i Delfi:That evening, when the lamp was lit and theshadows moved with the flame, it seemed to lookstraight at me with eyes inside its eyeholes, as ifto say, ’Nikeratos, you have brought me home.Dionysos’ winter reign at Delphi is past and gone.Have you not heard my music on Parnassos? Ishould like to smell skene-paint again.’It gave me a start. I sat down at the pinewood table,chin in hand, as my father taught me to do before amask, when one wants to think oneself into it.➤