GUDS FOTAVTRYKK I RUINHAUGEN GUDS ... - Advent Nytt

✉ POSTKASSEN
Om å spre gleden
Kjære Sigrun. Jeg hadde besøk på tirsdag. Vi har en tverrkirkelig samling
hvor vi vitner og ber sammen 1 gang i måneden. Her møtes leg og lærd.
Frelsesarmeens diakon var også her på tirsdag. Frelsesarméen er kjent for
stort sosialt engasjement også for sangtilbud for småbarn. De har både
babysang og barnesang og bruker sangen og musikken til å spre glede og
velsignelse. De har også sin egen CD til dette formålet.
Stolt satte jeg på «vår» CD med «Spre gleden». Den vakte begeistring
hos de som var tilstede; og spesielt fordi den formidler så mye glede! Og
at ordene er så tydelige! Frelsesarmeen har bestilt en CD som de ønsker å
bruke i sitt barnearbeid og de har invitert de som synger til kirka si - for å
spre glede. Er det ikke flott? Slike positive ringvirkninger. Jeg vet også at
arbeidet med å lage denne CD ´en har vært krevende, men det har skapt
et engasjement og et musikkmiljø som vi i menighetene har fått stor glede
av. Barna har selv blitt inspirert og lager sin egen musikk som de har delt
med menigheten! Er det ikke flott! Jeg har selv fått gleden av å være med i
GodZone og se dette og er det noe som har inspirert meg så er det ungdommen
med sine selvkomponerte tekster og melodier. De taler sant om
livet sitt! Hører vi etter? Dette er gull verdt! De priser Gud på sin måte!
Kan vi tåle det eller må de gå til andre menigheter for å gjøre det på en
måte de kan stå inne for! Som en ungdom sa til meg. Det vanskeligste med
å være i menigheten er å være ærlig!
Vi voksne - vi eldre - vi må tåle mer enn det vi selv liker hvis vi skal ha
noen etter oss, ellers kommer vi til å sitte som gamle ensomme i menigheten
og se at ungdommen har forlatt oss fordi vi ikke tålte dem, fordi vi ryddet
dem ut av kirken i rettroenhetens navn! Så kan vi sitte og beklage at
ingen følger sannheten i dag, det er bare vi det! Ja, så har vi lagt opp til det
selv!! Da har vi fått som vi fortjener. Vi har sørget for en selvoppfyllende
profeti!
Det er helt OK at du ikke liker slik musikk, og det må jeg respektere.
Og ikke all mulig musikk kan brukes i menigheten eller skolene våre. Men
«Spre gleden» mener jeg er innenfor rammen av det vi kan akseptere og
ikke minst glede oss over.
Hilsen en som elsker salmesang.
Berit Hogganvik
Hvorfor Herren ikke har forlatt sin menighet
Den er det beste han har på jord. Medlemstallet synker i Norge. Innsatsen for
å spre budskapet til andre er mikroskopisk. Noen gjør noe, men de er altfor
få. Knapt en av ti.
Når jeg nå avslutter et prosjekt, så ser jeg hvor lite som har lyktes. Jeg
hadde håpet på at personlig innsats skulle motivere flere til å gjøre likedan. Nå
skjønner jeg bedre hvorfor også den offentlig virksomheten vi driver må gå
som den gjør. Jeg fikk fornemmelsen før jeg begynte, mens jeg ba for saken.
Resultatet ble imidlertid enda svakere enn det også, men jeg har tenkt lenger
enn dette. For jeg skjønner nå at Herren likevel ikke har forlatt sin menighet.
Jeg leser i Dommernes bok om den første tiden i Kanaans land. Gud oppreiste
dommere, og blant dem var Gideon. Menigheten var dengang fattig,
blind og naken, da som nå. Det var mye feil praksis, men også mye feil tro,
også som nå. Gud grep inn med et veldig mirakel til stor glede.
Vi er ofte opptatt av at bare 300 mann vant over fienden. Men jeg mener
årsaken til Guds hjelp var de 32.000 som kom da Giden ba om hjelp. Dessuten
de mange andre som ikke kom, men som gledet seg over at Gideon fikk hjelp.
Hjelpeløse, men med positiv innstilling tross alt, slik som oss. Derfor er det
verden nesten alltid er ti ganger verre enn menigheten. Det er verre der. Gud
har ikke forlatt oss, ser jeg, bare vi ikke gjør som Efraims menn i Dom 8,1 eller
høvdingene i Sukkot i Dom 8,6. Heldigvis var det få av dem den gang, for disse
var verdens barn. Godt nytt år.
Werner Olsen
Er «Spre gleden» verdslig?
Sigrun Eckhoff skrev i AN nr 1 - 2003 om CD - platen
«Spre Gleden». Selv har jeg ikke hatt noe med tilblivelsen
av plata å gjøre, selv om jeg kjenner godt initiativtakerne.
Jeg har oppfattet Sigrun Eckhof slik at hun
har i mot «kompet» til Thomas Børud, ikke selve sangene
og tekstene, heller ikke sangerne.
Jeg har selv vært «smal» i hva jeg hørte og selv spilte
av musikk. Det gikk mest i klassisk og salmer. Etter
hvert lærte jeg meg å se skatter også i andre sjangere.
Litt døråpner for meg var en konsert med «Minikoret»,
(aktuelle på 80-tallet). De kunne i det ene øyeblikket
ha en sart og gripende versjon av «Deg Jesus jeg
elsker», og i neste sang en feiende og meget rytmisk
fremføring av spiritualen «Every time I feel the spirit».
Den første ga meg ettertanke, den neste glede, men
jeg opplevde ikke den siste mer verdslig.
Etter hvert har det blitt et viktig prinsipp (jeg er en
av organistene i Drammen menighet) å stå for variasjon.
Står ungdommen for sangen og musikken en sabbat,
spiller jeg et postludium av Bach eller Grieg - har
det vært litt tyngre sanger og salmer, kan det bli
musikk av Bjørn Eidsvåg, eller en gospel. Mange har
takket meg for det. Jeg forsøker å variere instrumenter
fra orgel, via flygel, til keyboard, og hvis sangene passer
til det: å bruke rytmisk komp». Mine favorittinstrumenter
er synth og pipeorgel.
Jeg er selvfølgelig i mot å innføre pop/rock i kirken.
Pop/rock har fått innpass hos enkelte kristne, men i
Adventistsamfunnet har vi alltid vært langt unna denne
sjanger. Det virker som om definisjon på pop/rock er
heller uklar. Er det pop straks man bruker bass og rytmeinstrumenter?
Jeg er enig i Sigruns uttalelse om at
kompet ikke må drukne teksten, men fremheve den.
Jeg er også enig i at sekularisering er et problem hos
oss, men noen ganger virker det som at formen er viktigere
for oss enn selve budskapet.
Sigrun må selvsagt ha lov til å ha mening om hva
som er verdslig og ikke, og det er mulig at hun som
rektor kan forby skolens ansatte å bruke «Spre gleden».
Men da burde jo også mesteparten av Mozarts
musikk være svært verdslig. Likevel jeg gleder meg
også over Mozarts musikk.
Selv har jeg opplevd CD'n positivt, inkludert
akkompagnement, og synes ikke at budskapet drukner.
Blant mye dårlig blant barneplater, så vil jeg kalle
dette kvalitet. Jeg har aldri vært i et diskotek, men å
sammenligne platen med diskotek må vel være skivebom.
Selv vil jeg takke ledelsen på Vik for deres raushet.
Til slutt vil jeg si at jeg kjemper minst like mye for
Adventsangerne, og jeg har ikke tall for hvor mange
ganger jeg har forsvart dem, når de er blitt rakket ned
på. De har vært en spydspiss for Adventbudskapets
fremme blant det norske folk, og Sverre Valen har
gjort en kjempejobb. Vi trenger Adventsangerne, vi
trenger Triangelos, og vi trenger CD'n: «Spre gleden».
La oss vise toleranse for hverandres meninger og synsinger.
Ingar Rekstad, lærer på Rosendal skole
4 A D V E N T N Y T T – F E B R U A R 2 0 0 3 ■ ■ ■