GUDS FOTAVTRYKK I RUINHAUGEN GUDS ... - Advent Nytt

side 7 

Ny ledelse i 

pensjonistforeningen 

side 10 

Adventistsamfunnets 

organisasjonsstruktur 

2-2003 

Adventister og muslimer i en krisetid: 

GUDS FOTAVTRYKK 

I RUINHAUGEN 

side 14

ADVENT NYTT 

www.adventnytt.no 

EKSPEDISJON 

Vik Senter, Postboks 103, 3529 Røyse 

Tlf.: 32 16 15 60 / Faks 32 16 15 51 

E-post: salg@norskbokforlag.no 

REDAKTØR 

Gunnar Jørgensen 

E-post: adventnytt@adventnytt.no 

FASTE MEDARBEIDERE 

Atle Haugen, Kjell Aune, Robert Hansen, 

Terje Bjerka, Tor Tjeransen 

ADVENTISTSAMFUNNETS ORGANISASJONER: 

DEN NORSKE UNION 

Besøksadresse: Vik senter, Vik i Hole 

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse 

E-post: sda.dnu@adventist.no 

Tlf.: 32 16 16 70 / Faks 32 16 16 71 

Bankgironr.: 6061.05.14076 

Leder: Tor Tjeransen 

E-post: tor.tjeransen@adventist.no 

Sekretær: Robert Hansen 

E-post: robert.hansen@adventist.no 

Økonomisjef: Johann É Johannsson 

E-post: johann.e.johannsson@adventist.no 

Adventistsamfunnets ressurssenter: 


Tlf.: 32 16 15 64 / Faks 32 16 15 51 


NORDNORSK DISTRIKT 

9100 Kvaløysletta 

Tlf.: 77 68 22 15 / Faks 77 61 08 11 

E-post: sda.nnd@adventist.no 

Leder: Atle Haugen 

VESTNORSK DISTRIKT 

Einerkollen 25, 5172 Loddefjord 

Tlf.: 88 00 98 89 / Faks 55 50 98 94 

E-post: sda.vnd@adventist.no 

Leder: Kjell Aune 

ØSTNORSK DISTRIKT 

John G. Mattesonsvei 9, 0687 Oslo 

Tlf.: 22 75 50 25 / Faks 22 75 50 26 

E-post: sda.ond@adventist.no 

Leder: Terje Bjerka 

E-post: terje.bjerka@adventist.no 

NORSK AVHOLDSFORBUND 

Akersgata 74, 0180 Oslo 

Tlf.: 22 20 88 89 / Faks 22 20 53 27 

E-post: navholds@online.no 

ADRA Norge 

Akersgt. 74, 0180 Oslo 

Bankgironr.: 6061.05.14939 

Tlf.: 22 11 20 80 / Faks: 22 20 53 27 

E-post: 102555.2157@CompuServe.com 

NORSK BIBELINSTITUTT 


Tlf.: 32 16 16 32 / Faks 32 16 16 31 

Rektor: Roger Robertsen 

E-post: nbi@norskbibelinstitutt.no 

KURBADGÅRDEN 

Akersgata 74, 0180 Oslo 

Tlf.: 22 20 64 14 / Faks 22 20 53 27 

MATTESONSKOLEN 

Granheim, rute 501, 1850 Mysen 

Tlf.: 69 89 73 89 / Faks 69 89 74 16 

NORSK BOKFORLAG 

Postboks 103, 3529 Røyse 

Tlf.: 32 16 15 50 / Faks 32 16 15 51 

Bangironr.: 6001.05.59696 


SKOGLI HELSE- OG REHABILITERINGSSENTER 

2614 Lillehammer 

Resepsjon: 61 24 91 00 

Inntaktsktr.: 61 24 92 00 / Faks 61 24 91 99 

E-post: skogli@skogli.no 

MOSSERØD ALDERS- OG SYKEHJEM 

Plutosvei 24, 3226 Sandefjord 

Tlf.: 33 48 81 00 / Faks 33 48 81 88 

TYRIFJORD VIDEREGÅENDE SKOLE 

3530 Røyse 

Tlf.: 32 16 26 00 / Faks 32 16 26 01 

E-post: post@tyrifjord.vgs.no 

ADVENT NYTTkommer ut hver måned og 

kan bestilles på alle postkontorer og i ekspedisjonen. 

Pris kr 175,00 pr. år. Til utlandet koster bladet 

kr 200,00 pr. år. Bankkonto: 6001 05 59696 

Stoff til bladet må være innlevert senest den 7. i 

hver foregående måned. 

Grafisk formgivning: NB Grafisk/Bjørn Kendel 

Trykt og bundet av Øko-Tryk, Danmark 

AKTIVITETSKALENDER 

FEBRUAR: 

1. AKSJON 2003, DNU, Hele landet. 

(varer til 13. april) 

7.-9. Inspirasjonshelg, Mattesonskolen, Mysen 

9. Adventsangerne, øvelse, Betel, Oslo 

12. Faglig råd NBI, Vik 

10. Styremøte NBF, Vik 

13. Styremøte Skogli, Vik 

14.-16. Innebandycup, DNU, Lillehammer 

MARS: 

1. AKSJON 2003, DNU, Hele landet. 

(varer til 13. april) 

6.-9. Ungdomslederseminar, DNU/TED, 

Kikhavn, Danmark 

9. Adventsangerne, øvelse og konsert, 

Betel, Oslo 

21.-23. Tenåringstreff, Mattesonskolen, 

Granheim, Mysen 

28.-30 Dametreff, VND, Skudenes 

MENIGHETSKALENDER 

FEBRUAR: 

8.-15. Hjem og ekteskapsuke 

15. Bibelevangelismens dag 

Offer: Bibelselskapet/Bibelgavplanen 

15. Markering: Ungdom og avhold 

(Youth Temperance) 

22. Offer: ADRA Norge 

MARS: 

1. Kvinnenes internasjonale bønnedag 

8. Offer: Radio- og TV-arbeidet i Norge og 

på verdensbasis (AWR) 

15.-22. Undommens bønneuke 

22. Offer: Sommerfryd (tas opp i NND) 

HVORDAN BRUKES 

KOLLEKTEN? 

15. FEBRUAR: Bibelselskapet/Bibelgaveplanen 

Fra offeret den 15. februar går de første kr 35.000 til 

Det Norske Bibelselskap som en gave fra Adventistsamfunnet. 

Midlene benyttes til trykking og spredning av 

bibler her i landet og især i utlandet. Det overskytende 

går til bibelgaveplan-arbeidet i distriktene. 

22. FEBRUAR: ADRA Norge 

ADRA Norge er Adventistsamfunnets bistandsorganisasjon 

i Norge. Med støtte fra norske givere og støttespillere 

driver ADRA Norge katastrofehjelp og langsiktig 

utviklingsarbeid overfor mennesker som er i materiell 

nød og trenger hjelp. 

8. MARS: Radio og TV-arbeidet i Norge 

og på verdensbasis 

Halvparten av kollekten går til Adventistsamfunnets 

verdensradio (AWR) og resten til Adventistsamfunnets 

radio og TV-arbeid i Norge.

INNHOLD 

3 REDAKSJONELT: 

– Hodet mitt er et 

annet sted 

4 POSTKASSEN 

5 SISTE NYTT 

10 Adventistsamfunnets 

organisasjonsstruktur 

i Norge 

11 Tre ting som må til for 

å få en levende, 

spennende, varm, 

trygg, sterk og 

voksende menighet 

12 Mattesonskolen: 

Nyttårstreff... 

13 Videoprogrammer fra 

Kanal 7 

14 Adventister og muslimer 

i en krisetid... 

19 Ellen White – en 

relevant profet? 

20 VI MINNES 

21 ÅREMÅLSDAGER 

22 ANNONSER 

23 BARNAS SIDE 

24 TORS TANKER: 

Boken med stor B 

REDAKSJONELT 

– Hodet mitt 

er et annet 

sted 

I Bibelen står det at der ditt hjerte er, der vil også 

din skatt være. I dag ville vi vel heller snakke om 

hodet, for det dreier seg om hvor vi har tankene 

våre. Nå går profetiene i oppfyllelse på løpende 

bånd, men tankene våre er kanskje andre steder, 

og så bryr vi oss ikke så mye om det? 

Iden siste tid vil det bli gjort alvorlige anstrengelser for å samle verden. Det skal 

drives handel, og det skal snakkes mye om fred, selv om det aldri har vært så 

mye krig, jordskjelv og hungersnød noen gang før. Ut fra visse profetiske utsagn 

forventes det at USA skal bli mindre demokratisk av seg og i stadig sterkere grad 

ta i bruk makt for å gjennomføre endringer, også i religiøse forhold. Når det skjer 

at USA opparbeider et større demokratiunderskudd, nærmer det seg å bli «dyrets 

bilde». Akkurat nå synes det å være uenighet mellom «dyret» – som representerer 

det gamle maktsystemet pavemakten – og USA, siden paven i januar ga uttrykk 

for at det ikke er nødvendig med noen krig mot Irak nå. Imens fortsetter USA å 

bygge opp sine styrker rundt Irak. USA og pavemakten samarbeidet jo på en glimrende 

måte med å få oppløst Sovjet-staten. Det blir spennende å se om de også 

blir enige om en felles strategi overfor araberverdenen. 

Det er viktig at vi i vår tid følger med når profetier går i oppfyllelse. Dette er 

ikke «evangeliet», men det kan være med og farge måten vi uttrykker evangeliet 

på. Og det kan hjelpe oss å holde hodet vårt fokusert på de riktige tingene. 

Evangeliet er evig! Det går ut på at det finnes en god Gud som har skapt oss og 

gjenløst oss. Vi mennesker trenger ikke å være redde for å komme til ham, for han 

ønsker kontakt med hver enkelt av oss. Synden, som vi selv kanskje opplever som 

problematisk, er ikke et stort problem for Gud lenger. Han har overvunnet det 

onde, og kan derfor helbrede oss … så snart kontakten er opprettet! 

Det er denne Gud som også har gitt oss profetiene. Så la oss være våkne og 

forstå når tiden er kommet for oppfyllelse av en profeti, men la oss aldri miste av 

syne det profetiene egentlig handler om, nemlig evangeliet. 

Gunnar Jørgensen

✉ POSTKASSEN 

Om å spre gleden 

Kjære Sigrun. Jeg hadde besøk på tirsdag. Vi har en tverrkirkelig samling 

hvor vi vitner og ber sammen 1 gang i måneden. Her møtes leg og lærd. 

Frelsesarmeens diakon var også her på tirsdag. Frelsesarméen er kjent for 

stort sosialt engasjement også for sangtilbud for småbarn. De har både 

babysang og barnesang og bruker sangen og musikken til å spre glede og 

velsignelse. De har også sin egen CD til dette formålet. 

Stolt satte jeg på «vår» CD med «Spre gleden». Den vakte begeistring 

hos de som var tilstede; og spesielt fordi den formidler så mye glede! Og 

at ordene er så tydelige! Frelsesarmeen har bestilt en CD som de ønsker å 

bruke i sitt barnearbeid og de har invitert de som synger til kirka si - for å 

spre glede. Er det ikke flott? Slike positive ringvirkninger. Jeg vet også at 

arbeidet med å lage denne CD ´en har vært krevende, men det har skapt 

et engasjement og et musikkmiljø som vi i menighetene har fått stor glede 

av. Barna har selv blitt inspirert og lager sin egen musikk som de har delt 

med menigheten! Er det ikke flott! Jeg har selv fått gleden av å være med i 

GodZone og se dette og er det noe som har inspirert meg så er det ungdommen 

med sine selvkomponerte tekster og melodier. De taler sant om 

livet sitt! Hører vi etter? Dette er gull verdt! De priser Gud på sin måte! 

Kan vi tåle det eller må de gå til andre menigheter for å gjøre det på en 

måte de kan stå inne for! Som en ungdom sa til meg. Det vanskeligste med 

å være i menigheten er å være ærlig! 

Vi voksne - vi eldre - vi må tåle mer enn det vi selv liker hvis vi skal ha 

noen etter oss, ellers kommer vi til å sitte som gamle ensomme i menigheten 

og se at ungdommen har forlatt oss fordi vi ikke tålte dem, fordi vi ryddet 

dem ut av kirken i rettroenhetens navn! Så kan vi sitte og beklage at 

ingen følger sannheten i dag, det er bare vi det! Ja, så har vi lagt opp til det 

selv!! Da har vi fått som vi fortjener. Vi har sørget for en selvoppfyllende 

profeti! 

Det er helt OK at du ikke liker slik musikk, og det må jeg respektere. 

Og ikke all mulig musikk kan brukes i menigheten eller skolene våre. Men 

«Spre gleden» mener jeg er innenfor rammen av det vi kan akseptere og 

ikke minst glede oss over. 

Hilsen en som elsker salmesang. 

Berit Hogganvik 

Hvorfor Herren ikke har forlatt sin menighet 

Den er det beste han har på jord. Medlemstallet synker i Norge. Innsatsen for 

å spre budskapet til andre er mikroskopisk. Noen gjør noe, men de er altfor 

få. Knapt en av ti. 

Når jeg nå avslutter et prosjekt, så ser jeg hvor lite som har lyktes. Jeg 

hadde håpet på at personlig innsats skulle motivere flere til å gjøre likedan. Nå 

skjønner jeg bedre hvorfor også den offentlig virksomheten vi driver må gå 

som den gjør. Jeg fikk fornemmelsen før jeg begynte, mens jeg ba for saken. 

Resultatet ble imidlertid enda svakere enn det også, men jeg har tenkt lenger 

enn dette. For jeg skjønner nå at Herren likevel ikke har forlatt sin menighet. 

Jeg leser i Dommernes bok om den første tiden i Kanaans land. Gud oppreiste 

dommere, og blant dem var Gideon. Menigheten var dengang fattig, 

blind og naken, da som nå. Det var mye feil praksis, men også mye feil tro, 

også som nå. Gud grep inn med et veldig mirakel til stor glede. 

Vi er ofte opptatt av at bare 300 mann vant over fienden. Men jeg mener 

årsaken til Guds hjelp var de 32.000 som kom da Giden ba om hjelp. Dessuten 

de mange andre som ikke kom, men som gledet seg over at Gideon fikk hjelp. 

Hjelpeløse, men med positiv innstilling tross alt, slik som oss. Derfor er det 

verden nesten alltid er ti ganger verre enn menigheten. Det er verre der. Gud 

har ikke forlatt oss, ser jeg, bare vi ikke gjør som Efraims menn i Dom 8,1 eller 

høvdingene i Sukkot i Dom 8,6. Heldigvis var det få av dem den gang, for disse 

var verdens barn. Godt nytt år. 

Werner Olsen 

Er «Spre gleden» verdslig? 

Sigrun Eckhoff skrev i AN nr 1 - 2003 om CD - platen 

«Spre Gleden». Selv har jeg ikke hatt noe med tilblivelsen 

av plata å gjøre, selv om jeg kjenner godt initiativtakerne. 

Jeg har oppfattet Sigrun Eckhof slik at hun 

har i mot «kompet» til Thomas Børud, ikke selve sangene 

og tekstene, heller ikke sangerne. 

Jeg har selv vært «smal» i hva jeg hørte og selv spilte 

av musikk. Det gikk mest i klassisk og salmer. Etter 

hvert lærte jeg meg å se skatter også i andre sjangere. 

Litt døråpner for meg var en konsert med «Minikoret», 

(aktuelle på 80-tallet). De kunne i det ene øyeblikket 

ha en sart og gripende versjon av «Deg Jesus jeg 

elsker», og i neste sang en feiende og meget rytmisk 

fremføring av spiritualen «Every time I feel the spirit». 

Den første ga meg ettertanke, den neste glede, men 

jeg opplevde ikke den siste mer verdslig. 

Etter hvert har det blitt et viktig prinsipp (jeg er en 

av organistene i Drammen menighet) å stå for variasjon. 

Står ungdommen for sangen og musikken en sabbat, 

spiller jeg et postludium av Bach eller Grieg - har 

det vært litt tyngre sanger og salmer, kan det bli 

musikk av Bjørn Eidsvåg, eller en gospel. Mange har 

takket meg for det. Jeg forsøker å variere instrumenter 

fra orgel, via flygel, til keyboard, og hvis sangene passer 

til det: å bruke rytmisk komp». Mine favorittinstrumenter 

er synth og pipeorgel. 

Jeg er selvfølgelig i mot å innføre pop/rock i kirken. 

Pop/rock har fått innpass hos enkelte kristne, men i 

Adventistsamfunnet har vi alltid vært langt unna denne 

sjanger. Det virker som om definisjon på pop/rock er 

heller uklar. Er det pop straks man bruker bass og rytmeinstrumenter? 

Jeg er enig i Sigruns uttalelse om at 

kompet ikke må drukne teksten, men fremheve den. 

Jeg er også enig i at sekularisering er et problem hos 

oss, men noen ganger virker det som at formen er viktigere 

for oss enn selve budskapet. 

Sigrun må selvsagt ha lov til å ha mening om hva 

som er verdslig og ikke, og det er mulig at hun som 

rektor kan forby skolens ansatte å bruke «Spre gleden». 

Men da burde jo også mesteparten av Mozarts 

musikk være svært verdslig. Likevel jeg gleder meg 

også over Mozarts musikk. 

Selv har jeg opplevd CD'n positivt, inkludert 

akkompagnement, og synes ikke at budskapet drukner. 

Blant mye dårlig blant barneplater, så vil jeg kalle 

dette kvalitet. Jeg har aldri vært i et diskotek, men å 

sammenligne platen med diskotek må vel være skivebom. 

Selv vil jeg takke ledelsen på Vik for deres raushet. 

Til slutt vil jeg si at jeg kjemper minst like mye for 

Adventsangerne, og jeg har ikke tall for hvor mange 

ganger jeg har forsvart dem, når de er blitt rakket ned 

på. De har vært en spydspiss for Adventbudskapets 

fremme blant det norske folk, og Sverre Valen har 

gjort en kjempejobb. Vi trenger Adventsangerne, vi 

trenger Triangelos, og vi trenger CD'n: «Spre gleden». 

La oss vise toleranse for hverandres meninger og synsinger. 

Ingar Rekstad, lærer på Rosendal skole 

4 A D V E N T N Y T T – F E B R U A R 2 0 0 3 ■ ■ ■

■ ■ ■ A D V E N T N Y T T – F E B R U A R 2 0 0 3 

SISTE NYTT✂ 

Medarbeiderweekend i Østnorsk 

Arbeiderne i Østnorsk distrikt representerer alle generasjoner. 

Helgen 10-12. januar var pastorer, administrasjonen i unionen, 

avdelingsledere og pensjonerte predikanter med ektefeller 

invitert til Østnorsk distrikts medarbeiderweekend i 

Drammen. Tema for sammenkomsten var «kommunikasjon». 

Fokus ble satt både på intern og ekstern kommunikasjon, 

og ikke minst i forhold til 

Gud, og alle foreleserne var fra 

Norge. 

Fredag kveld ga pastorene 

Jørn Aspnes og Odd-Henrik 

Olsen personlige erfaringer om 

kommunikasjon med Gud, og 

pastor Christoffer 

Dahlseide hadde 

en god gjennomgåelse 

av sabbat- 

Nyvalgt leder for pensjonistforeningen, 

Kåre 

Kaspersen. 

skoleleksen lørdag 

formiddag. Det 

var unionens sekretær, 

Robert 

Hansen, som hadde gudstjenesten, og han la 

vekt på at vi kan glede oss over den friheten 

vi har fått med frelsen. Kanskje har den kristne 

kirke ikke alltid lagt vekt på en positiv 

tolkning av Guds rettferdighet, men det er 

likevel kommet mye positivt ut av det de forkynte. 

Når fred og rettferdighet får kysse hverandre (se 

Salme 85,11), så vil man oppdage at det ikke er noe motsetningsforhold 

mellom dem. 

Patrick Johnson, pastor i Ulsrud menighet, ga lørdag 

ettermiddag en gjennomgang om hvordan man på en 

naturlig måte kan drive vennskapsevangelisme. Han la vekt 

på at vennskap må bygge på en ekte interesse for mennesker 

og ikke på et eller annet prosjekt menigheten har. 

Sigve Tonstad er både 

lege og pastor. 

Søndag formiddag var viet til kommunikasjon 

internt i organisasjonen. 

Pastor Svein Are Lund åpnet med en 

andakt. Per de Lange tok opp temaet 

kommunikasjon mellom avdelingslederne 

i unionen og den enkelte pastor 

og misjonsarbeider ute i feltet. Han la 

vekt på hvor viktig 

det var med toveis 

kommunikasjon. 

Den nyvalgte 

lederen for pensjonistforeningen, 

Kåre Kaspersen, 

gledet seg over at 

det var 15 pensjonister 

på medarbeidermøtet 

og håpet at de fortsatt 

kunne få delta aktivt i organisasjonen 

ved å gi sine meninger om saker og 

ting, samt motta informasjonsskriv fra 

unionen. Sigve Tonstad tok for seg 

kommunikasjon mellom pastorene og 

lederne for distrikt og union. Han hevdet 

blant annet at Adventistsamfunnets 

ledelse ser ut til å være i strid med 

seg selv. På papiret vedkjenner man 

seg et paradigmeskifte som tillegger 

den lokale menighet en langt større 

betydning enn tidligere samtidig som 

man i praksis berømmer synergieffekten 

av sentraliserte løsninger 

som beror på det 

paradigmet som kanskje 

er utgått på dato. 

Tonstad ga også 

uttrykk for at tålmodig, 

langsiktig arbeid er viktigere 

enn mange prosjekter 

som kommer og går. 

Til slutt holdt unionsleder 

Tor Tjeransen et innlegg 

der han la vekt på at unionen 

ønsket å ha en 

åpen kommunikasjonskanal 

overfor medarbeiderne, inkludert 

alle predikantene. Han la også vekt på 

at evangelisme er viktig for Adventistsamfunnet 

i Norge, og at union og distrikter 

også i år unngår å ha styremøter 

og lignende fra januar til påske slik at 

man i den tiden kan konsentrere seg 

om utadrettet arbeid. 

Lederen for Østnorsk distrikt, 

pastor Terje Bjerka, 

ønsket velkommen og 

ledet programmet. 

Pastor Robert Hansen 

ønsker at rettferdighet og 

fred skal kysse hverandre. 

Pastor Patrick Johnson 

foreleser om vennskapsevangelisme. 

5

Predikantstevne i 

Vestnorsk distrikt 

Helge 3.-5. januar var det samling for alle pastorer i Vestnorsk 

distrikt på Litlabø på Stord. Det er ikke ofte predikantene kan 

være sammen på ett sted selv om de er kollegaer, til vanlig 

taler de jo hver på sitt sted i helgene. Leder for Vestnorsk distrikt, 

pastor Kjell Aune, ønsket alle velkommen og ledet ut i 

Deltakerne samlet til interessant samtaler omkring arbeidet i distrik- 

samtale på fredag kveld. 

tet og la fram en plan for å utruste 

alle menigheter i distriktet til vekst, modning og aktivitet. 

Medialeder i unionen, Gunnar Jørgensen, la fram nye momenter 

for bruk av en personlighetstest i forbindelse med rådgivning 

og kom også inn på viktigheten av mediearbeidet. 

Skolesekretær, Liv Fønnebø, underviste om betydningen av 

barn og unges åndelige utvikling samt teamarbeide. Dr. Vinjar 

Fønnebø var også til stede og redegjorde for hvordan man 

burde forholde seg til fenomener som healing, helbredelse ved 

bønn, fotsoneterapi,naturterapeuter, 

homeopati osv. 

Unionsleder, Tor 

Tjeransen, deltok 

på hele samlingen 

og var den som 

holdt gudstjenesten. 

I tillegg deltok 

distriktets egne 

med andakt, program 

for barna, 

sang, musikk og 

meningsutveksling. 

I Vestnorsk distrikt 

pleier man å be 

Alle deltakerne aktiv i bønn for distriktsleder 

Kjell Aune og hans kone Marianne. 

for alle pastorene i tur og orden i løpet av et slikt predikantstevne. 

Alle samler seg i en ring rundt den pastoren man 

skulle be for med eventuelt familie, predikanten forteller da 

gjerne litt om sitt arbeid og ting han/ hun er opptatt av for 

tiden, og så ber alle for pastoren. Disse bønnestundene var 

kanskje åndelige høydepunkt i løpet av et variert og innholdsrikt 

predikantstevne. 

Nytt fra Vestnorsk 

distrikt (VND) 

Sammendrag av protokollen for styremøte 

6/02 i Mandal 15. desember 2002 

Orienteringssaker 

– Medlemsstatistikk 3.kvartal 2002: I VND er det i (kun) 

3. kvartal døpt og opptatt 3 nye medlemmer, mens det 10 

døde og 3 utmeldte. Dette gir en netto tilbakegang på 12 

medlemmer. Medlemstallet pr. 30/9-02 var: 1235 medlemmer. 

Totalt for året er det oppmuntrende tall: Pr. begynnelsen 

av desember var 29 nye døpt/opptatt. Vi må 10 år 

tilbake i tid for å finne større sjelehøst! 

– Tiendestatistikk pr. 31. okt. 2002: T.o.m. oktober 2002 

har det vært en økning på +10,96% i tienden i VND, 

sammenlignet med samme tid i fjor. Tallet for hele Norge 

samlet er +7,06%. 

– Rolf Andvik er nytt styremedlem i styret for VND etter 

Anne-Siri Gustafsson som i sommer flyttet til NND. 

Virksomhetsrapport fra Ørsta/Volda 

Styret har mottatt sluttrapport fra Israels-seminaret i Ørsta 

høsten 2002. Rapporten viser lavere utgifter enn budsjettert. 

Kr. 1.614,69 tilbakebetales til distriktet. 

Evangelismefondet, søknader om støtte 

1. Skudenes menighet: Videomøteserie 11. februar – 8. 

april 2003. Bevilget kr. 16.772 i støtte. 

2. Bergen menighet: Off. søndagsarrangementer vinteren 

2003. To søndager vil det bli arrangert kurs i vegetarisk 

matlagning og en helg seminar med fokus på sinnets helse 

og sjelesorg. Bevilget kr. 7.800 i støtte. 

3. Mandal menighet: Åpenbaringsseminar vinteren 

2003. Bevilget kr. 19.900 i støtte. 

4. Stavanger menighet: Bibelskole vinteren 2003. Dette 

blir en oppfølging av interessen fra Bibelskolen før jul, samtidig 

som det satses på nye deltagere. Bevilget kr. 31.480 i 

støtte. 

5. Haugesund menighet: Off. virksomhet (sabbats formiddager) 

1. kvartal 2003 v/Tor Tjeransen og Geir Fossum. 

Bevilget kr. 31.783 i støtte. 

6. Stavanger menighet: Materiell for utdanning av cellegruppeledere. 

Bevilget kr. 1.274,- i støtte. 

7. Ørsta/Volda: Oppfølging av Israelsseminar. Bevilget 

kr. 14.000,.- i støtte. 

Årsmøtet VND 2003 

Vedr. årsmøtet i VND 2003 er følgende vedtatt: 

Sted og tid: Fana Folkehøgskule, Bergen, 20.-22. juni 

2003 

Tema: Noe praktisk åndelig (bestemmes endelig i samråd 

med taler) 

Gjestetalere: Harald Gisebrecht spørres om å være 

hovedtaler og Lillian og Tore Wollan spørres om å være 

talere/programansvarlige for barn og unge. 

Søndagen benyttes til rapportering og samtale (en slags 

«Minigeneralforsamling») 

Følgende spørres om å være med i en planleggingskomi- 


té: Kjell Aune, David Havstein, Tone 

Edmonds, Kjetil Myklebust og Ann 

Helen Harestad. 

Det planlegges subsidiert buss fra 

Stavanger/Sandnes til Bergen. 

Teleios-planen 

Distriktsleder har besøkt alle menigheter 

i VND til sabbats ettermiddagspresentasjoner 

av Teleios-planen. Dette er 

en plan distriktsstyret har foreslått for 

fornyelse og vekst. Reaksjonene har 

vært klart og gjennomgående meget 

positive i menighetene. I januar-februar 

er planen å møte med alle menighetsstyrene. 

Styret vil på ny få presentert 

planen kort, det vil bli anledning til samtale, 

spørsmål og diskusjon. Styrene vil 

inviteres til å slutte seg til Teleios-planen. 

Første svarfrist settes til 1. april 

2003. Menighetene vil inviteres i flere 

runder med visse mellomrom. De 

menighetene som vil være med vil bli 

bedt om å danne en koordinerende 

Teleios-komité på 2-3 personer, som 

kan se til at planen blir fulgt opp, og 

fungere som et bindeledd til distriktet. 

Nyttårshilsen til alle 

medlemmer 

Styret har blitt enig om innholdet i et 

nyttårsbrev som sendes til alle medlemmene 

i VND. Brevet informerer om 

det som har skjedd i VND gjennom 

året, spesielt på evangelismefronten. I 

brevet takkes det for trofasthet og innsats 

i 2002, og det oppfordres til fortsatt 

trofast forvaltning i det nye året. 

Brevet deler også planer som er lagt 

for 2003. 

Pastorsituasjonen og 

plasseringer 2003-2004 

Fra VNDs side legges det ikke opp til 

noen endringer i pastorplasseringene 

sesongen 2003-2004. 

Bønnesamling på 

Langesund, sept. 2003 

Menighetenes bønnekoordinatorer gis 

anledning til å være med på bønnesamlingen 

på Langesund 5. – 7.sept. 

2003. 

Datoer styremøter 2003 

11.mai 03: Adventkirken Skole, 

Bergen. 14.sept. 03: Vatneli Skole, 

Sandnes, 30. nov. 03: Adventkirken 

Skole, Bergen 

Kjell Aune, distriktsleder VND 

Pensjonistforeningen 


Norske SDA-arbeideres 

Pensjonistforening holdt 

generalforsamling 20. 

oktober 2002. Været var 

ikke det beste – snøfall 

over Østlandet – men kl. 

10.15 kunne formannen, 

Johan Elisenberg, ønske 

forsamlingen velkommen. 

Foreningen er primært for 

dem som har arbeidet fem 

år eller lenger i Adventistsamfunnet, 

og det gjelder 

ikke bare pastorer. 

Foreningen arrangerer 

sammenkomster for alle 

pensjonister i Norge. Som 

regel er det to store samlinger 

i Oslo, vår og høst. 

I juli er det et stort sommertreff, 

og i år holdes det i 

tiden 15.-20. juli på 

Hornsjø Høyfjellshotell ved 

Lillehammer. Det vil også 

etter hvert bli arrangert mer Generalforsamlingen valgte følgende styre for pensjonist- 

lokale sammenkomster. foreningen: Første rekke: Edith Nordvåg (kasserer), 

Foreningen utgir Aktiv Kari Lisle, Maria Molvik. Andre rekke: Kåre Kaspersen (for- 

Pensjonstid fire ganger i mann), Johan Elisenberg (nestformann), Øivind Gjertsen 

året. Det sendes ut i et 

(rekaktør). Tredje rekke: Jakob Rask Arnesen (sekretær), 

Gunnar Myrmo, Rolf Kvinge. 

opplag på vel 2000 til alle 

adventister som er pensjonister. 

Foreningen skylder stor takk til Johan Elisenberg som initiativtager og inspirator, 

og likeledes til Paul Frivold for den innsatsen de begge har gjort gjennom foreningens 

levetid. 

Vellykket kassererkurs i NND 

Den 11. og 12. januar var ti kasserere og hjelpere fra menigheter fra Finnmark til 

Bodø samlet i Tromsø for å få innføring og opplæring i det nye regnskapsprogrammet 

DNU har valgt ut for menighetsbruk, Matrix. Odd Hagen hadde en 

lærevillig og lydhør forsamling som lot seg engasjere til dyst. I perioder, da svarene 

på arbeidsoppgavene varierte fra deltaker til deltaker, ble han nok litt bekymret 

med tanke på sin andre rolle som revisor... Men hos deltakerne var det ingen 

tvil om at kurset var nyttig og viktig for kassererne. Så forhåpentligvis blir revisorenes 

jobb enklere fremover! 

Menighetskassererne gjør et stort og viktig arbeid for oss som en menighet. 

Mye av innsatsen skjer i ensomhet i sene kveldstimer og blir ofte ikke lagt merke 

til. Så jeg vil gjerne bruke denne anledningen til å fremheve den innsatsen de 

gjør. 

Vi er også glad for at DNU omsider har funnet et dataprogram som kan standardisere 

regnskapsførselen i våre menigheter. Ved å bruke samme opplegg kan 

vi bygge opp kompetanse regionalt, og kassererne kan støtte og hjelpe hverandre 

når problemer oppstår. Takk til Odd Hagen som var en dyktig veileder på kurset, 

og ellers er en viktig støttespiller for kassererne. 

Atle Haugen 

7

Nytt sensasjonelt funn 

Den israelske avisen Ha'aretz, meldte 13. januar om et nytt sensasjonelt funn som 

bekrefter en vesentlig episode fra den bibelske historien om kong Joasj av Juda. 

Etter måneders vurdering har geologiske undersøkelser av en steininskripsjon 

(som ifølge ryktet er funnet under illegale utgravinger på tempelområdet 

i Jerusalem) overbevist geologene om at den er autentisk, og dermed er nå 

funnet offentliggjort. Paleografer (skrifteksperter) og andre vil imidlertid også 

måtte vurdere tavlen før dette kan bli endelig verifisert. 

Inskripsjonen er forholdsvis 

stor (10 linjer), 

og er risset inn på en sort 

sandsteintavle som sannsynligvis 

skriver seg fra 

det sørlige Jordan eller 

Dødehavsområdet. 

Dr. Gabriel Barkai 

(som jeg har gravd 

sammen med i tell 

Jizreel-ekspedisjonen) er 

en fremstående israelsk 

arkeolog fra Bar Ilanuniversitetet. 

Han sier 

at det vil være en sensasjon 

dersom også 

skriftanalysene bekrefter 

at tavlen er ekte. Han 

har imidlertid ikke hatt 

den til vurdering, og vil 

derfor på det nåværende 

tidspunkt ikke 

trekke noen endelige 

konklusjoner. 

Arkeologer har hittil 

ikke gjort klare eller entydige 

funn fra kong Davids eller Salomos tid i Jerusalem som kan bekrefte deres regjeringsperioder. 

De såkalte «minimalistene» aksepterer derfor ikke Israels storhetstid 

under disse regentene slik Bibelen hevder. Hvis David og Salomo har eksistert, 

må de eventuelt ha vært bare lokale høvdinger eller småkonger, sies det. 

Hva forteller inskripsjonen om? Den tilskrives som nevnt kong Joasj (ca. 

840-801 f. Kr.), og beretter om reparasjonene og utbedringene av tempelområdet 

som han utførte, og ordlyden i enkelte vers i 2 Kong 12 er nesten identiske 

med visse avsnitt på denne inskripsjonen, f.eks. v. 15: «Ingen holdt regnskap 

med de mennene som tok imot pengene og gav dem til arbeidslederne; 

for de fór ærlig fram.» 

Konsekvensene av dette funnet, dersom det blir bekreftet av skriftanalysene, 

vil være dramatiske: For første gang vil vi ha bevis, ikke bare for kong 

Salomo og for tempelet han bygde, for kong Joasj regjering, men også for den 

enestående episoden omtalt i 2 Kong 12. Det kullkaster i så fall fundamentet 

minimalistene bygger på og innevarsler en ny epoke innen bibelsk arkeologi. 

I en videre sammenheng vil det også få direkte og indirekte konsekvenser for 

bibelforskningen generelt. 

Dr. Barkai sier: «Det kan være det mest betydningsfulle arkeologiske funnet 

hittil i Jerusalem og i Israel. Det vil være det første fysiske bevis i sitt slag som 

beskriver begivenheter på en måte som bekrefter den bibelske beretningen.» 

Funnet vil nok også forårsake en del politisk stormvær med Israels historiske 

krav på tempelområdet som fokuspunkt! 

Det blir spennende å følge dette opp! 

Roger Robertsen 

Russland: 

Adventistene 

bekymret for ny 

utlendingelov 

SDA-misjonærer er blant de mange 

tusen utlendingene som har uttrykt 

bekymring over en ny lov som rammer 

utlendinger i landet. Valery 

Ivanov ved euroasiadivisjonen sier at 

det er uklart hvilke konsekvenser 

loven får. «Vi har fått beskjed om at 

loven ikke skal ramme besøkende fra 

Vesten. Så langt kjenner vi ikke til at 

arbeidere eller frivillige er blitt nektet 

visum på grunn av denne loven. Det 

er vi takknemlige for.» 

Adventistsamfunnet har et godt 

forhold til myndighetene i landet og 

regner ikke med problemer, selv om 

listen av folk som enten har fått 

avslag på søknad om visum eller er 

blitt deportert, inkluderer fredskorpsfrivillige,menneskerettighetsforkjempere, 

katolske prester og lutherske 

og andre protestantiske misjonærer. 

I flere tilfeller er den «nasjonale 

sikkerhet» begrunnelsen. 

[Utdrag fra: Rebecca Scoggins/ANN Moskva, 

Russland, 14. januar 2003] 

ETTER- 

LYSNING 

Ønsker kontakt 

med ungdommer 

som vil være med 

i team og 

drive misjonsarbeid 

på nye plasser. 

Interesserte bes ta 

kontakt med 

Magne Krekling 

Stiftelsen Fred og Toleranse, 

Sjoa, 2670 Otta. 

Tlf.: 61236117, 

E-post: 

fredogtoleranse@stiftelsen.no 


Søknad til Frikirkerådet sendt 

Den 14. januar 

sendte Den norske 

union en søknad 

til Frikirkerådet 

om fullt 

medlemskap ifølge 

vedtak i unionsstyret. 

I et par 

år nå har 

Adventistsamfunnet 

hatt status 

som observatør i 

Frikirkerådet, og 

det har ifølge 

unionsleder Tor 

Tjeransen vært 

udelt positivt. 

Generalsekretær i 

Frikirkerådet, 

Dag Nygård, tror 

at Adventistsamfunnetssøknad 

om fullt 

medlemskap er 

uproblematisk. 

– Frikirkerådet 

gjør en viktig jobb som praktisk samarbeidsorgan, ikke minst i forhold til offentlige 

myndigheter. Vi har kjent litt på at vi adventister har vært «gratispassasjerer» 

og at Frikirkerådet har gjort jobben for oss. Nå føler vi det er naturlig og nødvendig 

at vi også selv tar ansvar og søker medlemskap, sier Tor Tjeransen. 

Det er en markert forskjell på Frikirkerådet og Norges kristne råd. Frikirkerådet 

går mer på et praktisk samarbeid og representerer ofte frimenighetenes sak overfor 

myndighetene. Norge kristne råd har et klarere økumenisk siktemål, noe som 

kan gripe inn i den enkelte menighets trosgrunnlag. Det gjør ikke Frikirkerådet. 

Unionslederen tror ikke at adventistene kommer til å delta i felleskristne møter 

i særlig stor grad. 

– Det blir for stort sprik i forståelse av mange enkeltheter i troen til at det blir 

fruktbart, sier Tor Tjeransen. 

Glede 

Det var stor glede i Sandnes/ 

Stavanger da Stian Skjæveland 

(18) ble tilsuttet Sandnes 

menighet sabbaten den 7. 

desember. Stian var tidligere 

døpt som pinsevenn. Han ble 

kjent med adventbudskapet 

gjennom Hanne Marie og 

Matti Aarsand. Bønnearbeid, 

cellegrupper og internettevangelisering 

er noe av det 

Stian brenner for. Vi ønsker 

Stian Skjæveland hjertelig velkommen 

i menigheten. 


Egypt: Koptisk 

pave fornærmer 

Adventkirken 

offentlig 

I et tv-intervju med Egyptian TV 

den 7. januar sa pave Shenouda III 

fra den koptiske ortodokse kirke at 

kristne og muslimer står sammen i 

Egypt, men at syvendedags 

adventister og andre forstyrrer fellesskapet 

i landet. 

Shenouda understreket sitt 

nære forhold til muslimene, men 

sa at også Jehovas Vitner og amerikanske 

jøder forstyrret enheten i 

landet. I en kommentar sier dr. 

Bert B. Beach ved generalkonferensen 

at «Pave Shenouda er kjent 

for å komme med kontroversielle 

uttalelser. I lys av den spente situasjonen 

i Midtøsten, burde man 

kunne forvente at kristne ledere 

ikke kom med uansvarlige uttalelser 

som kan gjøre forholdet 

mellom muslimer og kristne verre. 

… Syvendedags adventistene i 

Egypt blir oppfattet som fredelige 

og lovlydige innbyggere.» 

Peter Zarka, som er menighetens 

leder i Egypt, har fått forsikringer 

fra tv-selskapet om at de 

skal få noen minutter på tv, så de 

kan få presentert seg for den 

egyptiske offentligheten og således 

få en viss kompensasjon for 

den fornærmelige behandlingen. 

I et intervju med ANN forklarte 

Beach at «pave Shenouda har sagt 

at adventistene ikke tror på Kristi 

guddom og at de er sionister. 

Begge disse påstandene er direkte 

gale. Kristi guddom og treenigheten 

er fundamentale sannheter for 

adventistene, og for dem har staten 

Israel ingen særskilt profetisk 

betydning. Den er bare en av 

mange stater som er anerkjent av 

FN,» sa han. 

Ifølge Zarka blir dette første 

gang menigheten får anledning til 

å legge fram et budskap på egyptisk 

tv. Kristne menigheter får kun 

to ganger i året komme på lufta – 

til påske og til jul. 

[Utdrag fra: Wendi Rogers/Ray Dabrowski/ANN, 

14. januar 2003] 

9

❞ 

SYNSPUNKT 

Adventistsamfunnets organisasjonsstruktur i Norge: 

Det naturlige neste steg 

– én administrasjon 

✎ 

DAVID HAVSTEIN 

Gjennom arbeidet i flere komiteer på distrikts- og unionsplan 

i perioden 1985-1992 ble det rettet kritiske 

blikk på organisasjonsstrukturen i Adventistsamfunnet i 

Norge. ØNDs reorganiseringskomiteer av 1985/1986 og 

1989/1990 gikk inn for at distriktene oppløses og erstattes 

av én landsomfattende organisasjon under én administrasjon. 

De to andre distriktene var ikke rede til dette. 

DNUs generalforsamlinger i 1992 og 1995 vedtok så 

den organisasjonsmodellen som vi har i dag, en slags 

kompromissløsning eller en mellomting mellom en regulær 

union bestående av distrikter og en union bestående 

kun av menigheter. DNUs organisasjonsmodell er i dag en 

union med tre distrikter, en hybrid som har overlatt økonomistyringen, 

ansettelse og fordeling av personell og 

avdelingsarbeidet til unionen. Distriktene har likevel egne 

generalforsamlinger og det velges distriktsledere og distriktsstyrer, 

som hovedsakelig har ansvaret for det evangeliske 

arbeidet. Hensikten med denne modellen var en 

mer kostnadseffektiv administrasjon og større frigjøring 

av ressurser til det evangeliske arbeidet i distriktene. Men 

denne ordningen oppfattes i dag av mange som en sløsing 

med ressurser i form av unødvendig administrasjon i 

distriktene. 

Nå er tiden etter fleres mening moden til å vurdere det 

naturlige neste steg, fram mot DNUs generalforsamling i 

2005, dvs. full sammenslåing til én administrasjon i 

Adventistsamfunnet i Norge, enten som en union bestående 

av menigheter eller som ett norsk distrikt i en skandinavisk 

union. Det siste bør være mest ønskelig sett med 

norske øyne og helt opplagt mest hensiktsmessig for den 

transeuropeiske divisjon som vi er en del av, og det vil 

sannsynligvis også gjøre det lettere for Island å knytte seg 

til Skandinavia. En skandinavisk union må innrettes slik at 

man unngår den type sårbarhet som førte til den økonomiske 

krisen i VNU. 

Medlemstallet går ned, og vi må på sikt regne med en 

strammere økonomi. Da gjelder det å bruke tilgjengelig 

personell og lønnsmidler så effektivt som mulig. Det er 

ikke en full tids administrativ jobb å være distriktsleder i 

dag. Distriktslederne er derfor mer tilgjengelige for evangelistiske 

prosjekter i menighetene enn tidligere. En avvikling 

av distriktene og distriktslederrollen vil i enda større 

grad frigjøre pastorer til direkte menighetsarbeid. 

Dessuten blåser det for tiden en sunn «kongregasjonalistisk 

vind», en vektlegging av naturlig kirkevekst som på 

ingen måte undergraver lojaliteten mot det store organi- 

satoriske fellesskapet, men som understreker at menighetsvekst 

primært skjer gjennom forsterkninger i den 

enkelte menighet. 

De oppgavene som distriktslederne/distriktsstyrene er 

pålagt, kan like godt ivaretas av unionen/ett norsk distrikt 

og/eller delegeres til pastorer, avdelingsledere og regionale 

komiteer. Distriktsordningen erstattes av regioner, 

områdepastorer/avdelingsledere og enkle og lite kostnadskrevende 

regionale råd (f.eks fem regioner: Nord 

Norge, Midt Norge, Vest Norge, Sør Norge og Øst 

Norge). Unionsstyret bør delvis sammensettes av representanter 

fra regionene, og vi får kun én generalforsamling 

pr. valgperiode i Norge, hvor menighetsmedlemmene 

får en mer direkte innflytelse. I dag legges det strategiplaner 

både på distrikts- og unionsplan, planer som 

har vist seg å være svært ulike. Det er en fordel å ha én 

landsomfattende plan å forholde seg til. Det må selvfølgelig 

tas høyde for at Norge er et langstrakt land, slik at 

ingen menighet får en opplevelse av «stor avstand» til 

administrasjon og ledelse. Jeg oppfordrer de styrende 

organer i Adventistsamfunnet i Norge til å sette denne 

saken på dagsorden. 


TRE TING 

som må til for å få en levende, 

spennende, varm, trygg, 

sterk og voksende 

menighet 

✎ 

SIGVE TONSTAD 

Før jeg gir til kjenne min overbevisning om de tre 

tingene som må til for å få en levende, spennende, 

varm, trygg, sterk og voksende menighet, må jeg si et 

ord om de tre tingene man må tenke på når man kjøper 

hus. 

Jeg hørte det første gang av en eiendomsmegler i 

USA. Han sa at det er tre ting man må tenke på når 

man kjøper hus. Det første, sa han, er beliggenhet. 

Det andre, fortsatte han, er beliggenhet. Og det 

tredje, sa han – og da kunne jeg fullført setningen 

selv – er beliggenhet. 

Med det mente han ikke at andre ting ikke 

betyr noe ved et huskjøp. Det betyr noe at huset 

er bygget forskriftsmessig og solid. Det betyr noe 

at det er skikkelig vedlikeholdt. Det betyr også 

noe at huset er smakfullt innredet. Men alle 

disse tingene er underordnet langt viktigere 

hensyn. Og det tre viktigste hensyn ved 

huskjøp er altså beliggenhet. 

Ingen vil bli overrasket over å høre 

denne logikken overført på menighetsliv. 

Det er tre ting som må til hvis man ønsker 

seg en levende, spennende, varm, trygg, 

sterk og voksende menighet. Den første 

er å være til stede. Den andre 

er å være til stede. Den tredje 

er å være til stede. 

Med det menes ikke 

at andre ting ikke 

betyr noe. Selvsagt 

betyr det noe at det 

blir sunget med 

innlevelse, bedt 

med inderlighet 

og at det som 

forkynnes, engasjerer. 

Det betyr 

noe at menneskene 

hilser på 

hverandre og 

går aktivt inn 


for å knytte nye bånd seg imellom. Det er en oppskrift 

for suksess at man føler seg beriket og utfordret 

av det som er blitt sagt, og at man føler 

glede ved de menneskene man har vært sammen 

med. 

Men det finnes viktigere ting enn dette. Noe 

mer grunnleggende må til for at sangen skal skje 

med innlevelse, bønnen være inderlig og forkynnelsen 

engasjerende. Skal menneskene hilse 

på hverandre og knytte bånd seg imellom, 

må en annen forutsetning oppfylles først. 

Den som ønsker å bli beriket og utfordret av 

det som blir sagt, og den som vil hente 

glede fra mennesker man er sammen 

med, kan ikke begynne der. 

Jeg hadde tenkt å skrive dette 

som en veiledning i ledelse, en ABC 

for hva som må til for dem som er 

ledere i en slik menighet. De tre tingene 

som må til, er mer sant for dem 

enn for noen andre. For egentlig er 

det enklere å lede enn mange tror. 

Men de tre tingene gjelder ikke bare 

ledere. Det gjelder alle, ledere eller 

ikke. 

Så sier jeg det enda en 

gang til slutt: Det er tre 

ting som må til for å få 

en levende, spennende, 

varm, 

trygg, sterk og 

voksende 

menighet. Den 

første er å 

være til 

stede. Den 

andre er å 

være til 

stede. Og 

den tredje 

er…. 

11

✚ 

MISJON 

Det var program både for små og store. 

et er ikke fordi det er så spen- 

«Dnende hos dere… Egentlig er 

dere adventister ganske kjedelige! Men 

jeg ser at dere har en intim forbindelse 

med Kristus og dere søker sannheten 

slik Bibelen presenterer den. Barna i 

menigheten viser ekte glede over å 

kjenne Jesus. Disse tingene er viktigere 

enn å svinge med armene, slik man 

gjør mye der jeg vanligvis har holdt 

til… Det er derfor jeg fortsetter å gå i 

Adventkirken. Og jeg ønsker å vokse – 

sammen med menigheten, mine søsken. 

Det er fortsatt en del ting jeg ikke 

Mattesonskolens nyttårstreff 

– Jeg har bestemt meg 

for å bli en adventist! 

✎ LINNDIS RASMUSSEN 

Bøker for store og små! Både Norsk Bokforlag og 

Mattesonskolens eget bokutsalg, «Skriftstedet», sørget for at 

det var rikt utvalg. På nyttårstreffet ble det også gitt oppfordring 

til å spre bokskattene. En fin mulighet er å delta på 

neste sommerkolportasje! Blir du med? 

er enig med dere i. Men jeg er villig til å 

skifte ut gamle tankebaner med nye 

dersom Gud viser meg fra sitt ord at 

jeg har tatt feil. Hvis vi møtes på neste 

nyttårstreff, betyr det at jeg har blitt 

adventist.» 

Dette vitnesbyrdet fra en ung mann 

ga de andre deltakerne på 

Mattesonskolens nyttårstreff et bønneemne 

til. Måtte 

Gud lede denne 

søkende sjelen 

videre på veien – 

måtte vi treffes 

igjen om et år! 

Fokus for årets 

nyttårstreff var 

misjon. Ønsket 

om å vinne mennesker 

for Kristus 

ble gjenspeilet i 

alle delene av programmet. 

Det faktum 

at det også 

var flere ikkeadventister 

til 

stede – altså 

misjonsmark i vår 

midte, ga ekstra 

inspirasjon og 

motivasjon. 

På nyttårstreffene 

er det alltid 

mange klasser å 

velge mellom på 

formiddagene. 

Denne gangen tok 

en av klassene for 

seg hvordan man 

bruker f.eks. 

Daniels bok i evangelisme. 

Her fikk 

deltakerne praktisk 

trening i å gi 

bibelstudier i 

misjonsøyemed. 

Man kan forstå, 

glede seg over og selv bli oppbygget av 

ulike, noen ganger intrikate, studier i 

Bibelen. Men det er ofte et stykke vei 

derfra til å kunne fremlegge det på en 

tiltalende måte for en som søker. 

To ettermiddager ble brukt til å gi 

noe til mennesker utenfor Tyrifjords 

dører – én gang var sang og instrumenter 

redskapene, den andre gangen 

Viktige beslutninger ble tatt ved inngangen til det nye året. 

brevskoleinnbydelser og villige føtter. 

Videre ble det viet tid til å dele erfaringer 

og gi konkrete forslag til måter å 

gjøre praktisk, misjonsrettet arbeid på. 

Appellen gjennom uken gjaldt å ta en 

bestemmelse om å sette av noen timer 

hver eneste uke gjennom året til 

misjonsarbeid, og til å være trofaste 

med det. Nyttårsaften er en fin anledning 

til å bestemme seg for noe slikt. 

Det ble oppfordret til ikke å ta vidløftige, 

overilte beslutninger, men slike som 

man, med Guds hjelp, vil gjøre sitt 

ytterste for å gjennomføre. 

Den mest omfattende beslutningen 

ble nok tatt av ei ung jente som for få 

måneder siden aldri hadde satt sin fot i 

en adventkirke. Hun stilte modig opp, 

for første gang bak en talerstol, og ga 

sitt korte vitnesbyrd: «Jeg har bestemt 

meg for å bli en adventist». 


MISJON ✚ 

Videoprogrammer fra 

7 

Mange har gjennom 

Kanal årenes løp skaffet seg 

bøker ved å henvende 

seg til Norsk Bokforlag. 

Langt færre har noen gang kontaktet forlaget for å skaffe 

seg et TV-program på video. Dette er et nytt tilbud menigheten 

bør benytte seg mer av, sier Yngvar Børresen som til daglig 

arbeider i Kanal 7 med programproduksjon. 

Ihøst ble Adventistsamfunnets og Norsk Bokforlags ressurskatalog 

sendt ut sammen med AdventNytt. I denne katalogen 

er det listet opp en lang rekke TV-programmer som 

kan bestilles fra forlaget. Og nå er listen av programmer 

enda lenger. 

– Yngvar, hvilke nye programmer er kommet på lista? 

– Jeg vil nevne spesielt tre programmer i en serie med adventistsamfunnets 

leder Tor Tjeransen som programleder. Serien 

heter «I historiens lys» og programmene som nå er klare har 

titlene: «Boken som ble gjenoppdaget», «Da kirken ville 

selge evig liv», og «Fra sabbat til søndag.» 

Dette er ikke møteopptak, men Tor tar oss 

med til forskjellige steder i Europa for å 

dokumentere og levendegjøre budskapet 

han formidler. Om det kommer flere programmer 

i denne serien vil tiden vise. Ellers 

vil jeg også nevne to interessante studioopptak 

med doktor i folkehelsevitenskap 

Per de Lange. I det ene programmet svarer 

Per på om vi nå etter ny viten om vitamintilskudd 

like gjerne kan kvitte oss med alle pilleboksene 

våre. I det andre programmet får 

vi høre at livsglede synes å være svært viktig 

om man ønsker å beholde en god helse. Alle 

programmene er på rundt 25 minutter hver. 

– Hvordan mener du menigheten kan benytte 

seg av programmene? 

– For eksempel tror jeg at smågrupper kan 

benytte seg av enkelte av dem. Hva med å se 

gjennom en halvtimes video før man drøfter 

et emne? Den nye serien til Tor Tjeransen 

burde for eksempel egne seg ypperlig til 

dette. Eller hva med å bruke deler av en video 

som kollektapell. Videoene om Adventist World 

Radio inneholder avsnitt som kan avspilles hver for seg. 

Den dagen vi i menighetene våre tar opp kollekt til vår verdensradio 

kunne for eksempel en slik video benyttes. Og ikke 


minst må det være fint for folk som ikke kan komme seg ofte 

til kirken å se på en møte-video. Vi har både møteopptak og 

andre typer programmer som egner seg til å se en sabbats 

formiddag. 

– Hva koster det å få tilsendt en videokassett? 

– Sammen med kassetten får du tilsendt en giroblankett på 

bare kr. 150,- pluss porto. For den prisen får du kassetten 

med programmet på til odel og eie. Ta en titt i ressurskatalogen 

eller be om programmene jeg har nevnt her. Så er det 

bare å ringe forlaget. 

13

✍ 

UNDERVISNING 

Adventister og muslimer i en krisetid: 

Guds fotavtrykk i 

ruinhaugen 

✎ 

JERALD WHITEHOUSE 

Hvorfor hater de oss? 

Hva er det vi har gjort 

dem? Sier Koranen virkelig 

at muslimer skal 

drepe kristne? Er det 

sant at Islam brukte 

sverdet for å tvinge kristne 

til å bli muslimer? 

Hva er det de vil 

oppnå? Er Allah 

den samme som 

den kristne Gud? 

Disse spørsmålene 

henger som 

en mørk sky over 

verden på grunn av 

militante uttalelser fra 

noen som kaller seg 

muslimer, og det til 

tross for forsikringer 

om det motsatte fra 

begge sider. Hvordan 

skal Guds folk forholde 

seg til disse spørsmålene? 

Det er viktig å skille 

mellom et trossystem 

og dets tilhengere. Vi 

må være på vakt mot 

dem som vil ha monopol 

på sannheten samtidig 

som de forvrenger 

bildet av Gud så det skal 

passe inn i deres egne 

militante eller religiøse 

formål. Historien viser at 

terror, vold og intoleranse 

ikke begrenser seg til 

et enkelt trossystem. 

Alle religioner 

bekjenner seg til 

fred, toleranse og 

respekt for andre. 

Men det er et historisk faktum at flere er blitt drept i såkalte 

religiøse kriger enn under noe annet påskudd. Troen har ofte 

bidratt til hat, intoleranse og blodsutgytelser i stedet for fred 

og fordragelighet. 

På begge sider av trosgrensene sier de fleste at bruk av 

vold er en alvorlig misbruk av religionen. Mange av oss som 

har bodd og arbeidet i muslimske land, har mange gode 

venner blant muslimene, og de er like bekymret som oss for 

det som nå skjer. 

Hva er det da som får noen til å forvrenge troens grunnsetninger 

så de kan rettferdiggjøre slike ugjerninger som det 

som skjedde 11. september 2001? 

La det først være sagt at vi ikke kan forstå det som nå 

foregår uten å kjenne litt til forholdet mellom muslimer og 

kristne opp gjennom historien. Terror er et utslag av økt 

spenning, frustrasjon og urettferdighet – både virkelig og 

innbilt. Jeg skal forsøke å gi en kort historisk oversikt der jeg 

viser til en rekke anerkjente kilder som kan hjelpe oss å forstå 

bakgrunnen for det som nå skjer. Det er likevel farlig å trekke 

for generelle slutninger, selv om det er nødvendig å gjøre det 

i en så kort artikkel. Det jeg sier dekker altså ikke alle tilfeller. 

En fryktelig fortid 

Etter bare 400 år hengte kristenheten seg opp i teologiske 

stridigheter som var av liten eller ingen interesse for folk 

flest. Disse tvistene kom til å dominere den politiske dagsorden, 

i stedet for å stake ut retningen i åndelige spørsmål. 

Alle troende skulle tvinges til å bøye seg for de beslutningene 

noen få var kommet fram til. Man lyste i bann og ble 

selv lyst i bann av motparten. Det ble det rene religiøse tidsfordriv 

å skulle utrydde vranglærere. Jøder og kristne dissentere 

ble skyteskiver for de «ortodokse». Den østromerske 

(nestorianske) kirken ble lyst i bann og kraftig forfulgt av de 

vestlige (romerske) og bysantinske (greske) kirkene. 

Kristenheten var splittet. 

Denne splittelsen var ikke bare en teologisk strid som 

førte til bannlysing og forfølgelse. Den var også politisk og 

sosial. 1 Slik ble bruken av politisk makt for å fremme religiøse 

mål innført allerede tidlig i kirkens historie. Dette skulle få 

tragiske følger. Eusebius var biskop og den førende historikeren 

tidlig på 300-tallet. Han mente det var Guds vilje at keiseren 

skulle innføre kristendommens herredømme på jorden. 

2 (Denne holdningen skulle senere komme til å gjenspei- 


le seg i muslimske land, og den kommer tydelig til uttrykk i 

vår tid der religionen blir brukt for å rettferdiggjøre vold og 

politisk maktbruk). 

Forfølgelsen av de kristne i øst førte til en heller spesiell 

situasjon. Mange av dem så nemlig på muslimsk overhøyhet 

som en befrielse fra bysantinsk og sassanidisk undertrykkelse. 

3 Philip K. Hitti sier at «Østen våknet nå og hevdet sine 

interesser etter tusen år med vestlig dominans. Den skatten 

de nye erobrerne krevde inn, var lavere enn det de hadde 

måttet betale før, og de kunne nå utøve sin religion med 

større frihet og mindre innblanding.» 4 

Dette er ganske forskjellig fra det bildet som gjerne tegnes, 

og derfor kaster det også en god del lys over bakgrunnen 

for muslimenes historieforståelse. Moffet sier dette om 

forholdene under islams tidlige overherredømme: «Både 

under de patriarkalske kalifene og hele tiden gjennom den 

turbulente borgerkrigstiden, ble de kristne som bodde i de 

erobrede områdene i Persia og det bysantinske Syria svært 

velvillig behandlet, om man ser bort fra de redslene som 

man ikke unngår i noen krig.» 

Korstogene 

Islam ble snart innlemmet i listen over «vranglærere» og 

«vantro», til tross for den forholdsvis «velvillige behandling» 

de kristne i øst fikk. Senere sank kristenheten til sitt lavpunkt 

da den sendte bølge på bølge med korsfarere til Midtøsten 

for å gjenvinne det hellige land, samtidig som man ville befri 

kirken for vranglærere og utslette de «vantro» jødene og 

muslimene. Noen vil ha det til at det første korstoget var en 

ekte religiøs bevegelse for å åpne veien til Midtøstens hellige 

steder for pilegrimene. Det er riktig at det var en religiøs 

drivkraft bak det hele, og korstoget ble gjennomført som en 

«rettferdig krig» og pilegrimsferd. Men de fryktelige beretningene 

man spredte om overgrep mot kristne i Midtøsten, 

var svært overdrevne. Formålet var å sette sinnene i kok, slik 

at det virkelig ble noe av korstoget. 

«Det ble tegnet et falsk bilde av en forfulgt kristen befolkning 

i Palestina, som stod samlet i motgangen og bare ventet 

på hjelp fra Roma. På denne tiden var muslimene i flertall 

i Syria og Palestina, men de var bare et lite flertall, og de 

levde i heller fredelig sameksistens med de kristne, og det var 

langt mindre friksjon enn europeerne gjerne ville ha det 

til…. Forholdene for den lokale kristne befolkningen hadde 

slett ikke forverret seg slik at det var behov for å gripe inn 

med makt og befri dem. Ja, de egyptiske fatimidene, 

som styrte Jerusalem på denne tiden, viste ‘en større 

grad av toleranse enn noe annet samfunn på 

denne tiden.’» 6 

Korsfarerne ble lovet full ettergivelse av alle 

sine synder. 7 Tusenvis av barn ble sendt ut på 

korstog, men bare noe få kom tilbake. 8 Ikke 

en eneste sivil muslim eller jøde overlevde 

da det første korstoget lyktes i å innta 

Jerusalem i 1099. 9 

Når sant skal sies, var det ikke alle 

kristne som var enige i det korsfarerne 

gjorde: «Mange… kristne var forferdet 

over det som hadde skjedd.» 10 

Likevel fikk ugjerningene stor betydning 

for «tidens innfløkte politikk,» 


og de skulle komme til å bli husket lenge av muslimene. 

Jerusalem opplevde noe helt annet da den muslimske lederen 

Saladin (Salah el-Din) inntok byen i 1187. Da han hadde 

fått kontroll over byen, ga han ordre om at ingen flere skulle 

drepes. Ikke en eneste en av de jødiske eller kristne sivile innbyggerne 

kom til skade, og ingen eiendeler ble 

ødelagt. 11 

Det er riktig at islam tidlig delte verden i dar-al- 

Islam («Islams hus») og dar-al-harb («krigens 

hus»), de landene og folkene som nektet å gå over 

til islam og nektet å godta muslimsk overherredømme, 

og jihad ble den underforståtte eller 

åpent erklærte politikk overfor de landene som tilhørte 

dar-al-harb. Men i de landene der muslimene 

hadde makten, ble ikke-muslimenes rettigheter 

som regel beskyttet. 

Hugh Goddard sier: «Muslimenes behandling 

av jøder og kristne var forholdsvis tolerant og 

liberal etter middelalderens standard. Dersom vi 

dømmer dem etter moderne forventninger, 

var den likevel noe diskriminerende. Men vi 

kan bare foreta en rettferdig 

vurdering 

om vi sammenligner 

med 

andre middelaldersamfunn, 

og 

den muslimske 

verden kommer 

svært godt ut 

av en slik 

sammenligning.» 

12 

Vi kan 

summere 

opp med 

A.S. Ahmeds 

ord: 

«Minnet om 

korsto- 

15

gene henger ved i Midtøsten og farger muslimenes oppfatning 

av Europa. De ser et aggressivt, tilbakestående og religiøst 

fanatisk Europa. Dette historiske minnet ble styrket i 

det nittende og tjuende århundre, da et imperialistisk 

Europa igjen kom for å underlegge seg og kolonisere områder 

i Midtøsten. Dessverre overser de fleste europeerne 

denne nedarvede bitterheten når de tenker på korstogene.» 

13 

Det er bare når vi forstår 

grunnen til det hatet 

noen i den muslimske 

verden nærer, og den 

mistilliten andre har til 

oss, at vi kan ha noe 

som helst håp om å nå 

dem i islam som er åpne 

for gjensidig respekt og 

forståelse. 

Dette er bakgrunnen for den påfølgende oppmagasineringen 

av motvilje i den muslimske verden. Og denne motviljen 

gir næring til den militante holdningen vi ser i vår tid. Da 

kristenheten hadde kommet seg over reformasjonen og 

renessansen, begynte det kristne Vesten igjen å vise muskler 

i Midtøsten. Dette førte til koloniseringen av Midtøsten etter 

det ottomanske rikes fall i 1. verdenskrig. «Opplysning» var 

slagordet for kristenheten fra 1500 og fremover, mens islam 

hadde indre problemer. De slet med årsakene til egen 

tilbakegang og prøvde å finne ut hva man skulle gjøre med 

Vestens kolonisering av muslimske land. 

Innad i islam økte striden mellom dem som var tilhengere 

av å fornye islam med taqleed (gjenoppta tradisjonell muslimsk 

lære), og de som mente at veien til fornyelse krevde at 

alle muslimer brukte ijti-had (kjempe for å forstå prinsippene 

i teksten og så bestemme hvordan dette skal anvendes i den 

nye sammenhengen). 

Denne indre kampen i islam kan minne om striden innad i 

noen kristne samfunn. Men resultatet har hatt stor betydning 

for utviklingen av ekstrem fundamentalisme i visse 

deler av islam. De fleste steder har taqlid seiret over de fryktede 

resultatene av ijtihad, der den enkeltes personlige tilbøyeligheter 

og sære oppfatninger kan få dominere. 14 

Muslimenes oppfatning 

De fleste muslimer anser Vestens politikk overfor Midtøsten, 

spesielt det siste halve århundret, som en fortsettelse av 

korstogenes diskriminering av islam. Dette har ført til større 

bitterhet blant muslimene. De føler at det er gjort urett mot 

islam på flere områder: palestinernes situasjon, fremmede 

tropper på muslimsk «hellig» grunn (i Saudi-Arabia) og barn 

som dør på grunn av straffetiltakene mot Irak. Vi i vest ser 

gjerne på dette som rent politiske saker. Men de fleste muslimer 

ser dem også som religiøse saker, og de militante blant 

dem ser dem helt tydelig som et utslag av at en fanatisk kristenhet 

søker å undertrykke og ødelegge muslimenes tro – 

altså en fortsettelse av korstogene. 

Et annet element i denne farlige miksturen er muslimenes 

ønske om å bevare tradisjonelle verdier, verdier som er truet 

av Vestens hedonisme og materialisme, og som deres egne 

hjem tar til seg gjennom tv og video. De føler at denne vestlige 

eksporten fortærer troen innenfra. Benjamin Barber har 

en opplysende analyse av disse problemene i sin bok Jihad 

vs. Mcworld. Han foretar en verdslig analyse, men den hjelper 

oss å forstå de bakenforliggende årsakene til striden i vår 

tid, og den tvinger oss til å revurdere de kreftene som er 

samlet på begge sider av den voksende avgrunnen. 15 

Sett i dette lyset blir militante angrep på Vesten oppfattet 

som et forsøk på fjerne noe av den skammen muslimene har 

blitt utsatt for. Dette har ført til at den muslimske verden til 

en viss grad har gått i forsvarsstilling. De står samlet mot det 

de oppfatter som en felles fiende. Den økte frustrasjonen har 

drevet mange til å søke en løsning i fundamentalismen. 

Siden de ikke har noe å tape (de kommer likevel til paradis 

hvis de dør som martyrer), har noen blitt drevet til ekstremt 

militante terrorhandlinger. Samtidig opplever moderate 

muslimer at de er omgitt av sterke følelser på begge sider. 

Dette gjør det stadig mer vanskelig å forsvare det de mener 

er den sanne, fredelige islam. 

Men det er mange som våger å stå fram. Siden tragedien 

den 11. september 2001 har en organisasjon som kaller seg 

Muslims Against Terrorism stått frem (www.matusa.org), 

ene og alene for å hindre at ekstremistene skal få monopol 

på å si hva islam er. 

Dette sammendraget er på ingen måte noe forsvar for 

terroraksjoner, men det skisserer bakgrunnen for det som 

skjer. Det er ikke mulig å rettferdiggjøre terrorhandlinger og 

overgrep mot menneskerettighetene, enten det er den ene 

eller den andre siden som ofrer uskyldige liv. Ondskapen 

kjenner verken religiøse eller andre grenser, og den er like 

ond samme hvor den finnes. Men det er viktig at vi forstår 

det som ligger bak, for ellers forstår vi ikke noe av det som 

foregår nå. Det er bare når vi forstår grunnen til det hatet 

noen i den muslimske verden nærer, og den mistilliten andre 

har til oss, at vi kan ha noe som helst håp om å nå dem i 

islam som er åpne for gjensidig respekt og forståelse. Og det 

er mange. 

Så langt har vi sett at alle de trossystemer som blir brukt 

for å oppnå politiske mål (eller som knytter seg opp mot 

politisk makt for å oppnå noe for seg selv) fører til intoleranse, 

undertrykkelse og forfølgelse av avvikere. Både kristendommen 

og islam har til tider, og i forskjellig grad, benyttet 

seg av denne «vanhellige alliansen» mellom religion og politisk 

makt. 

Kristenhetens svar 

I de siste to århundrene har kristenheten stort sett lagt vekk 

vold og middelalderske holdninger til fordel for toleranse. 

Islam har ikke lykkes med å komme tilbake til de mer progressive 

verdiene som preget «gullalderen», og de militante 


østene som står for en mer tradisjonell og utelukkende forståelse 

av islam har vunnet terreng. 

Det er noen kristne som vil ha det til at Allah ikke er den 

samme som Bibelens Gud. De ser derfor ikke noe grunnlag 

for å snakke med muslimer om åndelige ting. Dette er uheldig. 

De mener at muslimenes oppfatning av Allah er annerledes, 

og at Allah var navnet på måneguden i før-islamsk tid. 

Men det er ingen tvil om at Allah i Koranen er den Gud som 

skapte (Sura 7:54). Han er «herre over dommens dag» (Sura 

1:4), «herre over universet» (Sura 1:2). Han er kjærlig, nådig 

og «tilgir ofte» (Sura 3:31). Allerede i før-islamsk tid ble 

ordet «Allah» brukt for den høyeste av alle guder (Arabia var 

svært så polyteistisk før islam). Muhammed brukte det ordet 

som var i bruk som betegnelse for Gud, og han brukte det i 

betydningen den eneste Gud, og ingen annen. Når man 

oversetter Bibelen til et nytt språk, er det vanlig praksis å 

bruke de ordene som finnes i dette språket for å beskrive og 

gi navn til denne skaperguden som de ikke har kjent til. Det 

er også viktig å merke seg at et av de hebraiske ordene for 

Gud er «El» eller «Elloh», som er i slekt med det arabiske 

«Allah». «El» finner vi også nevnt i tidlige ugaritiske tekster 

som navnet på den høyeste guden i kanaanittenes gudelære. 

Dette hindret likevel ikke Abraham og hans etterfølgere i 

å bruke det som et av de vanlige navnene på «Jahve». Allah 

er også det ordet som 17 millioner arabisktalende kristne 

bruker om Gud, og det er ordet for Gud i den arabiske bibeloversettelsen. 

Hvordan bør adventistene forholde 

seg til det som skjer? 

La det først være sagt at det er trist at et trossystem, enten 

det er kristent eller ikke-kristent, skal kunne stå bak giftige 

elementer som gjør at man føler seg overlegen og ekskluderende 

overfor annerledes troende, slik at man isolerer dem 

(eller seg selv fra dem). Eller at man tar fra dem menneskeverdet, 

noe som igjen åpner for diskriminering – og også 

vold i sannhetens navn. Dette er et grunnleggende menneskelig 

problem. 

Hva er noen av bestanddelene i «toksisk (giftig) tro? 16 En 

tro som er mer opptatt av å kontrollere medlemmets liv enn 

den er av medlidenhet; holdninger som arrogant forkynner 

at «vi har hele sannheten» og andre har ikke noe (i motsetning 

til en holdning der «vi kan lære av hverandre»); lovreligion 

(mer opptatt av riktige handlinger enn riktige mellommenneskelige 

forhold); trossystemer som er mer opptatt av 

å forsvare sannheten enn å forkynne og leve ut en tjeneste 

fylt av helbredende nåde; systemer som ser seg selv som en 

forening for rettferdige heller enn et sykehus for syke og 

ødelagte som trenger helbredelse; de som dømmer før de 

prøver å forstå de grunnene som ligger bak en annens oppførsel. 

Alt dette er fallgruver for den troende, og det kan gi grobunn 

for intoleranse og hat, og det som dessverre følger 

med. Det er en ting å ha en stille tillit til at vi er Guds folk, og 

så søke å vinne andre for vårt fellesskap. Det er noe ganske 

annet å bruke «sannheten» som et middel til å skille oss ut 

fra dem som ikke har «den», og så bevege oss i retning av 

holdninger der vi føler oss overlegne, og til og med blir villige 

til å bruke forskjellige former for makt for å nå våre mål. 


Flere forslag 

Syvendedags adventismen er en monoteistisk tro – den 

samme som vi finner i Det gamle testamente og som 

Abraham fulgte. Gjennom Ismael sporer også islam sin 

monoteistiske arv tilbake til Abraham. 

Vi burde være mer opptatt enn alle andre av å hindre at vi 

gir et ensidig bilde av muslimer på grunnlag av nyhetsoppslag 

eller den altfor enkle slutningen at religion er den eneste 

årsaken til det som nå foregår. 

Adventistene oppfatter sin enestående rolle i endetiden 

som et advarselsbudskap som kaller mennesker ut for å 

gjøre dem rede til Jesu gjenkomst. Vi er en verdensomfattende 

bevegelse som forkynner dette budskapet for alle 

mennesker – både kristne, postkristne, moderne mennesker 

og postmoderne, verdslige, muslimer, buddhister, hinduer, 

bahaier, shintoer og kommunister, både troende og vantro. 

Fordi det er «en tro og en gudsdyrkelse som ikke hadde noe 

med kastevesen eller nasjonale grenser å gjøre, en tro som 

ville passe for alle folkeslag og nasjoner og for mennesker av 

alle samfunnslag,» 17 må den ikke la seg hindre av politiske 

eller katastrofale begivenheter. 

Adventistene finner sin åndelige arv hos de gruppene av 

bibeltroende som ble forfulgt av de store kristne kirkene, 

som f.eks. de «primitive kristne» i Storbritannia, anabaptistene, 

valdenserne, og andre i de menighetene i Midtøsten 

som ble lyst i bann av romerkirken og den bysantinske kirken. 

18 Disse gruppene, som utgjør menigheten i ødemarken i 

Åpenbaringen 12, led under korstogene sammen med muslimene 

og jødene (vi bør ikke glemme dette når vi har med 

muslimer å gjøre). 

Vi burde være mer opptatt 

enn alle andre av å 

hindre at vi gir et ensidig 

bilde av muslimer på 

grunnlag av nyhetsoppslag... 

Det ville være godt om adventistene markerer avstand fra 

holdningene hos grupper som ser på «Guds rike» som kristenhetens 

«herredømme» over «ikketroende» ved hjelp av 

verdslige myndigheter. 19 

Vårt oppdrag er helt klart: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag 

til disipler,» 20 med spesielt fokus på «det evige evangelium» 

som er for «alle nasjoner og stammer, tungemål og 

folk» for at de skal «frykte Gud og gi ham æren! For nå er 

timen kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte 

himmel og jord, hav og kilder!» 21 

Vår oppgave er derfor å kalle alle, også muslimer, til tro 

og frelsesvisshet, og til forståelse av Guds siste advarsel. 

Når Guds Ånd og beskyttelse gradvis blir borte fra jorden, 

vil onde krefter vise sitt sanne ansikt. Da må vi bidra med 

legedom og forsoning (mellom mennesker, og mellom mennesker 

og Gud). 22 Vi er sendebud for Guds forsoning, vi for- 

17

midler Guds kjærlighet, helbredelse og tilgivelse i en verden 

som faller fra hverandre av selviskhet, hevn, hat og mistro. 

Dagens situasjon er preget av hevn og mothevn. Dette er 

en rent menneskelig reaksjon, og den kjennetegner samfunn 

som preges av skam og ære. Dette bidrar bare til en opptrapping 

av tragiske begivenheter. Verden trenger sårt til 

adventistenes forståelse av den store strid og Guds løsning 

på syndens (skammens) problem i universet. 

Den eneste veien ut av den stadige runddansen med hevn 

og mothevn er å forstå og erkjenne Guds måte å gi oss æren 

tilbake på, og så formidle et slikt bilde av Gud til dem som 

nå synker dypere ned i fiendens måte å bearbeide skammen 

på. 

Adventister burde være i forreste rekke for å lindre lidelse, 

bidra til at konflikter løses, og hjelpe til med å skape forsoning. 

Guds fotavtrykk kan ses i ruinene av en knust verden. 

Det er vår forrett å gå i hans fotspor og tjene hans nåde. 23 

Artikkelen er hentet fra Adventist Rerview 12. sept 2002. 

Jerald Whitehouse er leder for Global Center for Adventist-Muslim 

Relations ved Loma Linda, California. 

---------- 

Henvisninger: 

1 

Hugh Goddard: A History of Christian-Muslim Relations (New Amsterdam Books, 

Ivan R. Dee, Chicago, 2001), side 37, 38. 

2 

Eusebius: Historia Ecclesiastica (SPCK, London, 1927), Book X, side 9. 

3 

Jf Samuel H. Moffett: A History of Christianity in Asia, bind 1: Beginnings to 1500 

(Orbis Books, New York, 1998). 

4 

Hitti: History of the Arabs from the Earliest Times to the Present (Macmillan, 

London, 1958), side 143. 

5 

Moffet, side 138 

6 

Youssef Courbage and Philippe Fargues: Christians and Jews Under Islam (I. B. 

Tauris Publishers, New York 1998), side 45. 

7 

Thomas F. Madden: A Concise History of the Crusades (Rowman & Littlefield 

Publishers, Inc., New York, 1999), side 1-20. Dette blir også bemerket i Steven 

Runciman: A History of theCrusades (Cambridge University Press, Cambridge, 

1951), bind I, side 108, 109. 

8 

Runciman, bind III, side 139-144. 

9 

Samme, bind I, side 287. 

10 

Samme, side 187. 

11 

Samme, bind II, side 466 

12 

Goddard, side 68 

13 

A.S. Ahmed: Living Islam (London, 1995), side 76, sitert i Carole Hillenbrand: The 

Crusades: Islamic Perspectives (Routledge, New York, 2000), side 590. 

14 

Muneer Fareed: «Against Ijtihad,» The Muslim World 91, nr. 3 og 4 (Høsten 2001), 

side 355-370. 

15 

Benjamin R. Barber: Jihad vs. McWorld (Ballantine Books, New York, 1996), side 

5. 

16 

Steve Arterburn og Jack Felton innførte begrepet toksisk tro i boken ved samme 

navn i 1991. To senere bøker om det samme emnet er More Jesus Less Religion, også 

av Arterburn og Felton, og Soul Survivor: How My Faith Survived the Church av 

Philip Yancey. 

17 

Alfa og Omega (Norsk Bokforlag, Oslo, 1990), bind 5, side 366. 

18 Jf Alfa og Omega (Norsk Bokforlag, Oslo, 1992), bind 7, side 48-51. 

19 Jf Alfa og Omega (Norsk Bokforlag, Oslo, 1990), bind 5, side 66. 

20 Matt 28,19. 

21 Åp 14,6.7. 

22 Jf 2 Kor 5,17-21. 

23 Jf Helse og livsglede (Norsk Bokforlag, Oslo, 1990), side 74-75.

ELLEN WHITE 

– en relevant profet? 

Jean-Luc Rolland er nå offisielt innsatt 

som leder for det nye Ellen G. White 

Research Center på Collonges-sous- 

Salève i Frankrike, der han underviser i 

adventisthistorie og Ellen Whites skrifter. 

Han og hans kone har tre døtre og 

en sønn, og Jean-Luc har i 17 år vært 

pastor i tre forskjellige regioner i det 

sørlige Frankrike. For tiden arbeider han 

med en doktorgrad fra universitetene i 

Paris og Montpellier. 

Rolland sier at det postmoderne samfunn 

egentlig ikke oppmuntrer samtidens 

mennesker til å tenke gjennom vår 

fortid. Menn og kvinner av det 21. 

århundret er mest interesserte i det som 

skjer her og nå, for de oppfatter det som 

mer konkret og tjenlig med tanke på 

egen blomstring. Et resultat av denne 

holdningen er at de har forsvinnende lite 

greie på fortiden, når man kanskje ser 

bort fra enkelte interessante beretninger. 

Fra innvielsen av Ellen G. White Research Center – Frankrike 

Dessverre er heller ikke vår tids 

kristne immune mot denne kulturen 

og dens fiksering på 

øyeblikket. Derfor har også 

de denne samme minimalistiske 

holdningen til sine 

røtter, som om vår historie 

bare kan være av 

interesse for forskere og 

akademikere, som jo er 

unyttige skapninger 

som nærmest befinner 

seg på en annen planet 

enn den postmoderne 

troende. Og i likhet 

med sine samtidige, blir 

den kristne av 2002 altfor 

lett fristet til å konkludere 

med at det er bare 

nåtiden som er relevant. 

Denne mangelen på interesse 

for å studere religiøse tekster 

som har sitt opphav i amerikansk 

kultur på slutten av 1800-tallet, 

kan delvis forklares av det samfunnet 

vi lever i. Men det er viktig at vi 

gjenoppdager disse tekstene, så vi kan 

sette mer pris på dem. Dessverre blir 

både lesningen av Ellen Whites skrifter 

og adventhistorien som helhet dominert, 

og faktisk holdt som gisler, av en 

perifer, trangsynt lesning av hennes 

skrifter, som kveler både skriftene og 

vår opplevelse av dem. Resultatet er at 

denne Guds kvinne forblir nærmest en 

fremmed for dem som sier at de stoler 

på henne og overvurderer sin egen 

evne til å lytte til henne. 

Dette unge senteret i Collonges vil, 

som sine eldre søsken i adventistverdenen, 

være et redskap – en samling av 

data – som skal ledsage og styrke forskningen. 

Dårskap eller privilegium? Det 

kan virke underlig, eller til og med 

suspekt, å snakke om en samtidsprofet i 

vårt møte med europeere, men Skriften 

viser at Ellen Whites erfaring ikke er noe 

særsyn. 


Bibelen forteller om et stort antall 

menn og kvinner som aldri søkte å bli 

profeter. Det var kallet som utstyrte 

dem for oppgaven. Alle møtte de en 

Gud som ga dem ansvar og holdt dem 

fra å sovne på post. Men verken israelittene 

selv, eller menigheten etter dem, 

valgte å ta med alle deres uttalelser når 

Bibelen skulle samles. Skal vi tolke dette 

dit hen at de ikke var inspirert? Hva 

skulle vi vel ikke ha gitt for å ha hatt tilgang 

på det Natan, Elia, Elisa og 

Johannes døperen måtte ha skrevet? 

Adventfamilien har studert Bibelens 

profetier og kommet til at vi lever i en 

helt spesiell del av verdens historie. 

Dette er en tid som følger etter mange 

tiår med forfølgelse og religiøse forbrytelser 

mot menneskeheten. Guds navn 

har blitt svertet til av lang tids voldeligheter. 

Adventfolket forstår at vi nå lever 

i en tid som skal preges av gjenoppbygging 

og gjenreising. Er det da til å 

undres over at han nå, på dette viktige 

tidspunktet i verdens historie, skulle 

hva valgt å dele sin omsorg med en 17 

år gammel ungdom og holde kontakten 

med henne til hun var 88 år gammel? 

Det imponerende kildematerialet 

som var resultatet av hennes samtaler 

med Gud, fortjener vår mest alvorlige, 

ydmyke og åndelige oppmerksomhet. 

«Det er en kristen lesning av Ellen 

Whites skrifter den adventtroende av i 

dag trenger,» sier Rolland. Dette er 

utfordringen for det nye senteret som 

nylig ble åpnet i Frankrike. Det skal stå 

til tjeneste for all slags forskning og forskere: 

Lærere, pastorer, studenter, 

ledere og medlemmer vil her bli utfordret 

til å la Ellen Whites skrifter stå 

fram så tiltalende og lett tilgjengelig 

som mulig for folk i alle de landene 

som inngår i Euro-Afrika divisjonen. 

Kilde: Opening Ceremony of the new Ellen G. White 

Research CenterNovember 20, 2002 – Collonges-sous- 

Salève, France [EANN Staff] 

19

✝ 

VI MINNES 

Tirsdag 10. desember ble HELGA LYNGMO begravd fra 

Adventkirken i Tromsø. Hun ble nesten 94 år gammel og sovnet 

inn med fred i troen på sin Frelser. Søster Lyngmo ble født 

og vokste opp i Middagsbukt i Balsfjord. Det var også her 

hun kom i kontakt med adventbudskapet gjennom sin svigerinne 

Ingrid. Etter å ha lest bøkene «Et ord i rette tid» og 

«Den store strid», hadde hun bestemt seg: 6. september 

1942 dro hun til Tromsø for å bli døpt. Det var første gangen 

hun besøkte menigheten! Dåpsdagen var som begravelsesdagen 

preget av ruskevær. Men da pastor Frenning steg ut i 

fjorden, fortalte Helga ofte, revnet skyene, solen kom fram, 

og været var pent til dåpen var over. Da skyet det til igjen. 

Helga Lyngmos identitet som adventist var urokkelig etter 

dette. Om skyer ellers formørket livet til tider, forble hun fast 

i troen og bønnen. 

Orden og trofasthet var to av Helgas karaktertrekk. Med 

henne har døtrene Ragnhild (Elvejord) og Hildur (Kvitberg) 

og familiene deres mistet et eksempel og en trofast forbeder, 

som Ragnhild uttrykte det. 

Barnebarna Trine og Trond tok på familiens vegne et gripende 

farvel ved båren. Undertegnede forrettet. Som menighet 

og venner av Helga, lyser vi fred over hennes minne og 

ser fram til oppstandelsens morgen. 

Atle Haugen 

JENNY OLAVA ENGEBRETSEN, som tilhørte Fredrikstad 

menighet, døde 5. desember 2002, 84 år gammel. Søster 

Engebretsen var født i Målselv, men var fra 1955 bosatt i 

Fredrikstad. Det var her hun kom i kontakt med adventistene 

under pastor Thorgeir Sjøvolds virke. Hun var interessert i og 

opptatt av å studere Bibelen, og i Adventkirken fant hun et 

budskap og en forståelse som vakte gjenklang hos henne. 

Hun var tidligere døpt i pinsemenigheten og ble i 1988 opptatt 

i Fredrikstad SDA menighet. Her ble hun kjent som et 

elskelig menneske og en god representant for menigheten. 

Hun blir også husket for den dugnadsinnsats hun og spesielt 

hennes mann gjorde den gang den nye Adventkirken på 

Kapellfjellet ble bygd. 

Jenny Engebretsen blir omtalt som en sprek og sporty 

kvinne som var spesielt glad i å gå på ski, og andre kunne ha 

problemer med det tempo hun satte opp. Ved begravelsen 

uttalte en av hennes nieser at hvis snowboard hadde vært 

oppfunnet på 1950- og 60-tallet, ville tante Jenny sikkert ha 

kjørt snowboard. 

De senere årene sviktet kreftene, og fra 1999 bodde hun 

på Borge Sykehjem. Begravelsen fant sted 10. desember fra 

Borge kapell, og Jenny Engebretsen hviler nå inntil livgiveren 

kaller henne fram igjen. Undertegnede forrettet. Vi lyser fred 

over Jenny Engebretsens minne. 

Odd-Henrik Olsen 

MARIE JOSEFINE VESTRE, Haugesund menighet, sovnet 

stille inn på Bjørgene sykehjem sabbaten 28. desember, 86 år 

gammel. Marie ble født Schibstad i Stavanger 3. april 1916. 

Allerede som ung ble hun døpt av pastor O. J. Olsen 5. mai 

1934. Som Adventist var Marie aldri redd for å fortelle hva 

hun trodde på, og hun var en flittig deltager i høstinnsamlingen. 

I sin ungdom arbeidet hun en periode på Skodsborg 

og senere på lysbadklinikken i Kristiansand. Til Haugesund 

kom hun i 1948 da det ble annonsert etter kokk på kurbadet i 

byen. Her ble hun satt stor pris på. Men lykken ble kort for 

kurbadet. Allerede året før hadde hun blitt kjent med Olav 

Vestre på et SDA-stevne på Dovre. Da hun så kom til 

Haugesund året etter, ble de to enda bedre kjent og giftet 

seg 16. juli 1949. Marie og Olav fikk ingen barn, men de 

hadde hverandre som barn og viste stor omsorg for hverandre. 

I løpet av deres tid sammen hadde de et kortere opphold 

i Amerika, hvor Marie arbeidet på Hinsdale hospital. Marie 

var også flittig til å ta imot Adventkirkens pastorer og predikanter 

i sitt hjem og ga dem god servering. 

Hun hadde lett for å får venner og ble stadig buden ut alle 

steder. Dette satte hun stor pris på. Hun var et fredens menneske 

med et godt forhold til sine naboer. De tre siste årene 

på Bjørgene sykehjem ble hun her lagt merke til for sitt gode 

humør, sin glade latter og sine vittige spørsmål til betjeningen. 

På sykehjemmet fikk hun feire flere store dager. Blant 

annet ble gullbryllup feiret bare to uker etter at hun kom. 

Marie ble gravlagt fra kapellet på Vår Frelsers Gravlund i 

Haugesund 3. januar. Undertegnede forrettet. Vi lyser fred 

over Marie Josefine Vestres minne. 

Geir Tøndel Fossum 

Et strevsomt liv er slutt. EVELYN HOLMQUIST sovnet inn 

26.12.2002, 71 år gammel. Evelyn ble født i Ålesund 

12.8.1931. Hun vokste opp i en varm kristen familie med 

åtte søsken. Far var kolportør og mor hjemmeværende. 

Hjemmets atmosfære ble også bestemmende for Evelyns 

valg. Hun ble døpt av pastor Trygve Åsheim på Onsrud i 

1949. Turen gikk deretter til Skodsborg der hun fikk sin 

utdannelse som fysioterapeut. Hun praktiserte sitt arbeid 

frem til hun fylte 67. Hun arbeidet mange steder: Danmark, 

USA og Norge. De fleste årene i Oslo/Strømmen-området. 

Evelyn giftet seg i 1975. Året etter kom sønnen Dan. Tre 

år senere ble hun alene da mannen forlot henne. Med sitt 

yrke og sin sans for økonomi greide hun godt å ta vare på sin 

lille familie selv om det på mange måter ble strevsomme og 

til tider vonde år. 

Evelyn var et varmt og livlig menneske, glad i sin familie 

og nære. De siste årene tok hennes to barnebarn mye av 

hennes tid og krefter. Det siste året var ikke godt for henne. 

Hun fikk kreft, og det var ikke noen hjelp å få. Da livet nærmet 

seg slutten, ble håpet om det evige liv stadig sterkere. 

Hennes siste ord til familien var: «På gjensyn i himmelen.» 

Evelyn etterlater seg sin sønn Dan og barnebarna Steve og 

Ken, og et stort tomrom hos alle som var glad i henne. 

Undertegnede forrettet og minnet om vårt håp og at 

Evelyn har satt oss stevne i Guds rike. 

Kåre Kaspersen 

INGRID OLEA JOHANSEN, Tromsø menighet, døde 19. 

desember 2002, 95 år gammel. Hun ble født 7. desember 

1907 i Kvitnes i Vesterålen. Som 20-åring kom hun til 

Tromsø, hvor hun fikk arbeid. «Jeg takker Gud for at jeg kom 

til rettskafne og gode mennesker,» sa hun ofte. I Tromsø ble 

hun kjent med adventbudskapet under pastor Tillgrens 

møter og ble døpt 14. juli 1935. Hun giftet seg i 1936 og 

flyttet til sin manns hjemplass, Middagsbukt i Balsfjord. Her 

ble hun boende i over 60 år. De siste årene bodde hun på 

Balsfjord Aldershjem. Hun tilhørte de spredtboende som ikke 

så ofte var i Adventkirken, men hun var alltid glad for besøk. 

Ingrid var et fredens menneske, og hun fikk et godt vitnesbyrd 

av alle hun var sammen med. «Hun var som en 


engel,» ble det sagt om henne. Hun var klar og åndsfrisk til det 

siste og leste daglig i sin Bibel. Med Ingrid er Tromsø menighets 

eldste medlem død. Hun etterlater seg tre sønner, åtte barnebarn 

og ti oldebarn. Begravelsen fant sted fra Tennes kirke i 

Balsfjord på nyttårsaften, hvor undertegnede talte trøstens og 

håpets budskap. Vi lyser fred over Ingrid Olea Johansens gode 

minne. 

Willy Hugstmyr 

GRETE JOHANNESSEN, Sandefjord menighet, døde lørdag 

28.12.2002 etter å ha brukket bekkenbenet et par uker tidligere. 

Hun manglet bare snaut 14 dager på å være 90 år gammel. 

Grete Johannesen var en positiv, hjelpsom, ydmyk, snill og 

gavmild person. Hun hadde ikke noe vondt å si om noen og var 

flink til å lytte. Det var derfor mange som satte pris på å være i 

kontakt med Grete Johannessen. Hun var født med hoften ute 

av ledd, noe som ga henne et handikap som ikke fullt ut kunne 

ordnes ved operasjon. Hun og mannen Asbjørn flyttet inn i 

aldersboligene på Mosserød i 1983, hvor hun ble boende også 

etter at mannen døde og fram til for to år siden. Hun ble døpt 

av pastor Erling Bjaanes og opptatt som medlem i Adventkirken 

i juni 1945. Menigheten kom til å bety utrolig mye for henne, 

og møtene i Dorkas var av stor betydning. Hennes nærmeste 

visste at hun ba for dem, og hennes trofaste forbindelse med sin 

himmelske far ga henne en trygghet som gjorde at hun ikke 

fryktet døden. Begravelsen fant sted fra Orelund kapell i 

Sandefjord hvor undertegnede forrettet både i kapellet og ved 

graven. Vi lyser fred over Grete Johannessens minne. 

Finn F. Eckhoff 

GEORG STEINER, Stavanger menighet, sovnet stille inn 15. 

desember 2002, 82½ år gammel. Han etterlater hustruen 

Ellinor som han var gift med i 58 år. I de siste par årene var 

Georg rammet av en alvorlig sykdom, som spesielt nå i de siste 

månedene lammet ham til han til slutt var helt ufør. Etter eget 

ønske fikk han lov til å være hjemme i Boganesstraen helt til han 

døde. Georg Steiner husker vi som en koselig, trivelig kar med 

et lunt smil. Det meste av sin yrkeskarriere tilbrakte han som 

sveiser og metallarbeider, og det var nettopp sveiser han kalte 

seg, selv om han i mange år gjerne kunne ha kalt seg bedriftseier 

eller driftsansvarlig i en bedrift hvor det ble produsert bilkraner 

og senere deler for oljeindustrien. I fritiden var Georg en 

aktiv fotballspiller i en rekke år. Laget var Brodd, hvor han i sine 

beste år spilte på A-laget. Han var også en flittig gjest i 

Figgenelven ute på Jæren og i fjordene inn av Stavanger hvor 

mang en fisk ble dratt i land. Georg ble i 1945 døpt av pastor 

Trygve Åsheim og opptatt som medlem av Adventkirken i 

Stavanger. Han deltok aktivt i ungdomslaget i menigheten, og 

ble endog utpekt som æresmedlem da alderen tilsa at ungdomslagstiden 

var forbi. Ungdommen i familien på begge sider 

har også mange gode minner om onkel Georg. I de senere 

årene ble Georg ved siden av å være en aktiv støttespiller i 

menigheten, også opptatt av kjøkkenhagen sin. I sine to små 

drivhus dyrket han fram de herligeste tomater og agurker. Nå 

hviler Georg til skaperen, som ga oss livet, igjen kaller ham fram 

fra graven på oppstandelsens morgen. Begravelsen fant sted fra 

Adventkirken i Stavanger og båren ble kjørt til Lagård gravlund 

hvor Georg nå ligger i samme grav som hans foreldre. 

Undertegnede forrettet både i kirken og ved graven. Vi lyser 

fred over Georg Steiners minne. 

Finn F. Eckhoff 


90 

MAGNUS KNUTSEN HEMNES, Skudenes 

menighet, 4. mars 

85 

INGFRID BRUDEVOLL, Eidså menighet, 

4. mars 

ELSA RYBERG, Hamar menighet, 15. mars 

80 

BORGHILD BERGO, Sandefjord menighet, 

18. februar 

OLAV SANDSETER, Betel menighet, 

23. februar 

BERNHARD JOHAN DRAGE, Bergen 

menighet, 26. februar 

RUTH KIKUT, Betel menighet, 5. mars 

75 

RIGMOR MARIE HAUGEN, Moss menighet, 

19. februar 

ROLF SØRENSEN, Ramfjord menighet, 

25. februar 

SVERRE M. SKOGLUND, Indre Senja 

menighet, 27. februar 

ESTHER THØGER ULLAND, Moss menighet, 

9. mars 

JOSTEIN FONN, Bergen menighet, 15. mars 

MARTHA JEVNE, Betel menighet, 15. mars 

70 

ÅREMÅLSDAGER 

ARNE STRUKSNÆS, Lillehammer menighet, 

25. februar 

REIDAR TENÅL, Betel menighet, 28. februar 

THOR-INGE DAHL, Betel menighet, 13. mars 

21

LILJEDAHL SKOLE, MOSS: REKTORSTILLING blir 

ledig fra 1. august 2003. Vi ønsker å ansette en helhjertet 

adventist som vil gå inn for skolens målsetting i alle 

sammenhenger. Du må ha kompetanse som for tilsvarende 

offentlig stilling og interesse for pedagogisk kvalitetsutvikling. 

Skolen har for tiden 52 elever og 7,5 stillinger fordelt 

på 11 ansatte. Administrasjonsressursen er på ca. 70% 

som fordeles mellom inspektør og rektor. Elevtilgangen 

er god og økonomien solid. Romforholdene er trange, 

men det foreligger konkrete utbyggingsplaner. Lærerne 

er vel kvalifiserte og trives med å arbeide sammen. 

Elever og lærere samarbeider om å utvikle skoledagen 

slik at tilpasset opplæring kan bli en virkelighet. 

Menigheten i Moss er voksende og aktiv. I rimelig 

nærhet er det også to andre menigheter som vil være 

glade for tilvekst, Fredrikstad og Sarpsborg. For nærmere 

opplysninger ta gjerne kontakt med rektor eller 

inspektør på tlf. 69 27 60 22 (skolen), 69 26 32 33 

(rektor privat) eller 69 33 03 50 (inspektør privat). 

Søknad sendes innen 10. mars til Liljedahl skole, 

Helgerødgaten 57, 1515 Moss. 

ØSTMARKA SKOLE I OSLO har ledig følgende 

stillinger fra 01.08.2002: 

Inntil TRE LÆRERSTILLINGER med undervisning 

hovedsakelig på barnetrinnet. Disse stillingene vil også 

dekke noen t-timer, kunst- og håndverk og kroppsøving, 

i ungdomsskolen. 

Østmarka skole kan tilby et interessant og utfordrende 

arbeid for skolens ca. 90 elever, der flertallet av 

elevene har foreldre som ikke er adventister. 

De som blir tilsatt, må forplikte seg til å følge skolens 

målsetting både i undervisning og eksempel. Nærmere 

opplysninger fås hos rektor, tlf. 22 75 76 70. Søknad 

med kopi av vitnemål og attester sendes Skolestyret 

ved Østmarka skole, John G. Mattesons v. 13, 0687 

OSLO. Søknadsfrist: 20. mars. 

Det er fra høsten 2003 ledig TO LÆRERSTILLINGER 

ved NIDELVEN SKOLE I TRONDHEIM. Disse stillingene 

vil bl.a. dekke fagene matematikk, samfunnsfag, 

natur- og miljøfag, samt undervisning på småskoletrinnet. 

De som blir tilsatt må forplikte seg til å følge skolens 

målsetting. 

Vi ønsker også å få dekket et VIKARIAT fra 1. april 

2003 til ca. 20. juni 2003. 

Nærmere opplysninger fås hos rektor Gunn 

Thomassen, tlf. 73523429. Søknad med kopi av attester 

og vitnemål sendes skolestyret ved Nidelven skole, Schirmersgt. 

5, 7012 Trondheim. Søknadsfrist: 10. mars 2003 

ADVENTKIRKENS GRUNNSKOLE I BERGEN har 

følgende stillinger ledige for skoleåret 2003/2004: 

TO LÆRERSTILLINGER fortrinnsvis på ungdomstrinnet. 

Ønskelige fag: Norsk, engelsk, kunst og håndverk. 

SIVILARBEIDER. 

Skolen har ca. 70 elever, mange av disse har ikke SDA 

S T I L L I N G E R 

bakgrunn. De som blir tilsatt, må forplikte seg til å følge 

et adventistisk grunnsyn. 

Søknader sendes til: Skolestyret v/Adventkirken grunnskole, 

Pb. 2478 Solheimsviken, 5824 Bergen 

Du ønskes velkommen til et hyggelig arbeidsmiljø! 

For nærmere opplysninger, ta kontakt med rektor Tone 

Kverndalen på tlf. 55 20 71 70 eller 55 13 26 30. 

Underforutsetning av skolestyrets godkjennelse blir følgende 

stillinger ledige på MOKOLLEN SKOLE, 

SANDEFJORD fra aug. 03: Ca. 2 OPPSIGELIGE 

STILLINGER, (hele stillinger eller deltid) på mellomtrinn 

og ungdomstrinn. 

Fagønsker: K & H, heimkunnskap, musikk, spes.ped., 

data, men de fleste fag kan tilpasses i en undervisningsstilling. 

Skolen ønsker SDA-lærere som med fleksibel og 

arbeidssom innstilling kan være med å bygge opp en 

populær skole i vekst. Alle ansatte forplikter seg i alle 

sammenhenger, både i og utenfor skolen, å ha en livsførsel 

i samsvar med Adventistsamfunnets livssyn, samt 

å arbeide for å fremme skolens målsetting. Skolen har i 

inneværende år kun SDA-ansatte og av ca. 50 elever er 

75% barn med adventistbakgrunn. Lærere som søker 

vil bli intervjuet av et ansettelsesutvalg. Søknadsfrist: 

1. april 2003, men ta gjerne kontakt med skolen før 

denne tid hvis du er interessert i arbeid hos oss. 

Rektor Sigrun Eckhoff, Mokollen skole, Plutosvei 

16B, 3226 Sandefjord. Tlf.: 33 48 24 00. 

Faks: 33 48 24 01. E-post: adsandef@online.no 

K O N T A K T 

Sympatisk og hyggelig SDA-DAME FRA 

MURMANSK, 51 år, ønsker kontakt med kristen SDAmann 

som har tid og lyst til å svare. Venter på svar med 

bilde. Bill. mrk.: 12003 

RUSSISK JENTE, blond, 20 år, 1.71 høy, utdannet 

dyrlege, søker bekjentskap med norsk adventist. Bill. 

mrk.: 22003 

SDA 

Kvinneforum 

Tema: «Sett mot i hverandre» 

Tid: 28. – 30. mars 

Seminarledere: Hilde Thorkildsen, Anne Iversen, 

Anne Grethe Skonnord. 

Sted: Skårnesheimen v/Skudeneshavn. 

Pris: kr 550,- 

Alle damer hjertelig velkommen! 

Påmelding: Turid Myklebust, DNU, Tlf.: 

32 16 16 70 (a) eller 32 12 14 

45 (p) innen 20. mars. 


HEI I GJEN! 

Jesus spør om du er tøff nok 

til å vise hvem du hører til. 

Spør nå: Er du tøff nok 

til å møte mobberne med et smil? 

Nå er det tid å heise rent flagg, 

ikke i morgen, gjør det i dag, 

hvis du er tøff nok 

til å vise hvem du hører til. 

På skolen er det ikke alltid like lett. 

Du risikerer å bli mobbet rett og slett! 

Hvis du vil fortelle de andre hvem Jesus er, 

så er det ikke sikkert at du blir så populær. 

Husk at du har en real venn som hjelper deg. 

Han stiller opp når allting skjærer seg. 

Så derfor er det sterkt av deg å være stø 

og stille opp for Jesus, selv om folk syns du er sprø. 

(Skrevet av Arnold Børud) 

Hilsen Merethe 

Oppgave! 

Begynn på en J, hopp over 

annenhver bokstav og les i 

pilens retning. Hva står det? 

Løsningen sendes til Norsk Avholdsforbund, 

v/Merethe Berger, Akersgt. 74, 0180 OSLO eller 

navholds@online.no innen 28. februar 2003. 

Fotballtur - eller... 

Hentet fra 94 fortellinger for barn 

– Kom og Hør av Beth Reistad 

Eivind skyndte seg hjem fra trening. Sekken med vått treningstøy 

slang fram og tilbake på skulderen hans, i dag var det 

hast! «Far! Far!» Han begynte å rope nesten før han kom inn i 

gangen. 

Far stakk hodet ut av stuedøren og lo av det ivrige ansiktet til 

sønnen. 

«Far, vet du hva? Hele laget skal til Danmark i sommer. En hel 

uke!» 

Far nikket. «Det høres flott ut. Men det er vel ikke den uken du 

hadde tenkt deg på sommerleir?» 

Eivind stoppet brått. Sommerleiren! Den hadde han helt glemt. 

Hm… Var ikke det også den første uken i sommerferien, tro? Han så 

betuttet opp på far. «Joo… det er visst samme uken.» 

«Det var utgjort,» sa far. «Da må du vel bare velge hva du helst 

har lyst til. Du skal få reise på det du helst vil.» Han gikk inn i stua 

igjen og satte seg til å lese. 

Eivind gikk til rommet sitt. Uff, så uheldig han var! Nå når han 

endelig skulle få en sjanse til å bli en bedre fotballspiller, sto denne 

sommerleiren i veien. «Velge» hadde far sagt. Det var lett å si, når 

han hadde lyst til begge deler. Alle vennene hans på Vinggruppa 

skulle på leiren. De skulle padle turer og overnatte under åpen himmel. 

Det kom til å bli kjempekjekt. Men Danmarksturen da, den ble 

kanskje enda bedre. Uff! 

Det var ikke noe lett valg å ta. Eivind tenkte og tenkte i flere uker. 

Til slutt måtte han bare bestemme seg. Han visste fremdeles ikke 

hva han skulle gjøre. 

«Tenk litt fremover da,» sa far. «Hva tror du at du har mest glede 

av å ha vært med på?» 

Eivind gikk inn på rommet sitt og tenkte. Han fant fram Bibelen. 

Lederen sa at det var der man fant svaret på livets vanskelige spørsmål. 

Han bladde litt. Det var ikke noe vers som handlet akkurat om 

det å velge mellom fotball og sommerleir. Men han fant noe annet. 

Vers for vers i Bibelen handlet om hvor viktig det var å bli godt kjent 

med Jesus, og hvor viktig det var å være mye sammen med andre 

kristne. Eivind bestemte seg. Han visste at det ville bli mye bråk om 

kveldene i Danmark, kanskje noen ville prøve alkohol også. Han ville 

nok ha best av en leir sammen med gode venner. 

Lettet gikk han ut og fortalte far hva han hadde bestemt seg for. 

Far ble glad, det kunne han se. Han klappet Eivind på skulderen. 

«Livet består av valg,» sa han, «og i dag tror jeg du har valgt klokt.» 

Eivind nikket.

GUDS FOTAVTRYKK I RUINHAUGEN GUDS ... - Advent Nytt

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?