AustraliaTekst: <strong>Gardist</strong> IsaksenFoto: Korporal BråtenHelt siden 21. september har befal og soldater i 3. <strong>Garde</strong>kompani arbeidet flere dager, til nesten hele tattooen sto på hodet av bekymring over at <strong>Hans</strong>hardt. Vi har hatt tolv og en halv time tjeneste hver eneste ukedag, noenganger også i helgene. Vi har strøket mange kvadratkilometer meduniformsstoff, pusset bort flere bokser med skokrem og stiftet nærmerebekjentskap med asfalten i Plasthall enn det som kanskje er ønskelig.Men hver dag hoppet gardistene ut av sengene lenge før revelje. Kuldentrosset vi med dødsforakt, og alt med den største selvfølgelighet. Vihadde et mål, og det var Australia! Mye av den andre tjenesten måtteofres, og vi måtte hele tiden gå videre, selv om vi kanskje ikke var klarefor det. Vi var usikre på om resultatet ville bli godt nok. Ville vi rekke å fået drillprogram opp og gå på halvparten av tiden man vanligvis bruker?Ville den raske fremgangen være en hemsko senere i utdanningen? Menså, tidlig en januarmorgen kunne vi ikke tenke mer på det. Da sto vi der,klare til avreise. Tiden for å så var over, nå skulle vi se om arbeidet vårtbar frukt.Sent om kvelden 28. januar ankom vi Sydney, øre etter over 23 timerpå fly, 10 tidssoner krysset og med vekslepenger i alle mulige valutaer ilommene. Vi ble innkvartert på Wesley College, en del av universitetet iSydney. Bygningene var gamle og utrolig vakre, men som alt annet dernede, fulle av insekter. Det første som møtte 3. <strong>Garde</strong>kompani var endiger edderkopp i jentedusjen. Dusjen ble stengt, en liten påminnelseom at Australia er hjem for noen av verdens mest giftige edderkopper.Krypdyr og andre ulumskheter til tross, jeg tror man trygt kan si atkompaniet sov godt den natten.På grunn av den overhengende faren for jet lag, fikk vi lov til å sovehelt til klokken halv åtte den neste morgenen. I følge ukeseddelenskulle vi starte rett på drilltreningen, men som så ofte,gikk ikke alt etter planen. En del av lasten vår, nemliginstrumentene, geværene og paradeuniformene,hadde ikke kommet frem, så treningenble utsatt. Og utsatt, og utsattigjen. Og slik holdtdet på i<strong>Majestet</strong> <strong>Kongens</strong> <strong>Garde</strong>s Musikkorps ikke hadde fått instrumentenesine. Første forestilling nærmet seg med stormskritt, men vi forsøkte ågjøre det beste ut av situasjonen. Det ble nærmest en liten attraksjon iseg selv at vi på hver eneste fellesøvelse gikk drillen mens vi lot som omvi holdt instrumentene, tok lufthåndgrep og sang av full hals. Omsiderdukket lasten opp i hagen utenfor forlegningen. Det var sent om kvelden,og de fleste hadde lagt seg, men vi kom oss opp og fikk kontroll påutstyret vårt. Heldigvis var alt i god behold.Stort sett samtlige hadde gledet seg til det fine været vi skulle få “downunder,” men varmegradene glimret med sitt fravær. Vi hadde i forkant fåttutdelt særdeles lekre uniformsshortser, som alle gledet seg til å bruke.Men det viste seg at det ikke var nødvendig, faktisk hadde vi hatt merbruk for regntøy. Det regnet nesten hver dag den første uken, særligunder generalprøven. Regnværet var så kraftig at man nesten ikke kunnese fem meter foran seg. Hattene ble våte, buksepressene forsvant ogdet surklet i skoene. Tubaene ble så fulle av vann at de måtte tømmesjevnlig, og treblåserne hadde store problemer med å få lyd i instrumentet.Likevel var det en av de bedre drillene vi har gått, og befalet mente dethadde gått en liten fanden i oss. Det var et adrenalinkick uten like, enopplevelse kompaniet har snakket mye om i ettertid, og sent kommer tilå glemme. Dessverre var det ikke publikum tilstede for å ta del i gleden.De kom ikke før dagen etter, men da veltet de inn hovedporten i storemengder – endelig var dagen for første forestilling kommet!Det var en spent gjeng som lastet opp på bussen på vei mot SydneyFootball Stadium. Vi ankom mange timer før selve forestillingen, oghadde god tid til å slappe av i hvileområdet. Mot slutten av forestillingsperiodenfikk vi innarbeidet gode rutiner med både praktiske og mentaleforberedeleser. Selvfølgelig var nervøsitet noe vi hadde snakket endel om på forhånd, men det er i hvert fall mitt inntrykk at det visteseg å ikke være et nevneverdig problem. Alle var såfokuserte på det de skulle10 | GARDISTEN
gjøre, og så ”dønn tilstede,” som NK kompanipleier å si, at de fire forestillingene forløprelativt smertefritt.Et av de mest populære innslagene undertattooen var Top Secret Drum Corps fraSveits. Med fyrverkeri og ild på trommestikkenelaget de en forestilling uten like.Signaltrommegutta ble gode kompiser meddisse, og den ene dagen klarte de å samletrommeslagere fra nesten alle deltakerlandenefor en uoffisiell trommekonkurranse.Hvem som vant vites ikke, men det varfullt av kule triks og ”smoothe moves,” ogstemningen var på topp blant den anseligemassen tilskuere som hadde samlet seg.Siste forestilling var vemodig, for alle vissteat det betød slutten på en fantastisk reise,både bokstavelig talt og i overført betydning.Heldigvis hadde vi nesten tre hele dagerekstra til å kose oss i varmen, men somkaptein Wiik sa:–Hadde det vært opp til Forsvaret, haddedet vært rett hjem. Men flyene går bare påonsdager, så … vi blir her litt lenger.Og det var det ingen som begynte å grineav. Fritiden ble brukt til sosialisering, bådepå eget ”insj”, men også i tvungen form.Da snakker jeg selvfølgelig om kompaniutfluktentil Ku-Ring-Gai nasjonalpark. Vi fikkoss en liten tur i de australske skogene, detvar flott utsikt og mange fascinerende dyr.Mange syntes det var rart å se papegøyer ogkakaduer som ikke satt i bur, mens flereandre trykket den australske skogskalkunentil sitt bryst. Under turen ble vi delt i to, denene gruppen var så heldig å få se flere villekenguruer, mens den andre gruppen barefikk se bakdelen på en wallaby som satt ogspiste. Men den var veldig søt, da. Lunsjenble inntatt på en svært koselig restaurant, førvi ble satt av på Manly Beach, der vi kunnebade og sole oss så lenge vi orket. Tirsdagen,altså dagen etter, var helt åpen, og det ervel like mange versjoner av den som det ergardister i troppen. Med andre ord: alle drohvert til sitt for å gjøre det som passet dembest. For noen var det å se Avatar i 3D påverdens største kino, andre satset på å brukeopp alle de australske dollarene sine på klærog designeralmanakker. Den siste dagen iSydney besto for det meste av pakking ogreising og slikt, men jeg vet om flere som fikkklemt inn en snarvisitt til stranda for å jobbemed brunfargen og surfeteknikken.<strong>Hans</strong> <strong>Majestet</strong> <strong>Kongens</strong> <strong>Garde</strong> er en velkjentaktør på tattooer, og regnes blant de allerbeste i verden, noe vi ble minnet på hvergang vi prøvde å bevege oss utendørs pådeltakerområdet. Vi ble ofte spurt om å stilleopp på bilder. Særlig av en mann med enveldig interesse i <strong>Garde</strong>n. Hanklarte å samleautografene fra i hvert fall halve kompaniet.Et annet bevis på HMKGs rykte var atarrangøren faktisk hadde så lyst til å haoss som deltakere, at de betalte deler avoppholdet for oss. Forventningene var høyenok til å gjøre enhver usikker. Men detviste seg at både produsenten og de andredeltakerne var fornøyde og imponert overdet vi hadde fått til på bare fire måneder, ogdet var nok flere som hevet et øyebryn da defikk høre at vi ikke er profesjonelle.I det store og det hele var oppdraget en fulltut positiv opplevelse. Man kan si at Australiaturenhar vært 3. <strong>Garde</strong>kompanis ilddåp. Enung og uerfaren kontingent ble satt på prøve,og besto. Stemningen i kompaniet er endabedre enn før avreise. Før håpet og trodde viat vi hadde det som skulle til for å bli ekte kp.3-gardister, nå vet vi at vi har det som skal til.Forhåpentligvis føler den enkelte seg noenerfaringer rikere, og har fått mer i sekken.Ikke at det er det vi har størst behov forher i militæret, men likevel. Det er kjektå ha.GARDISTEN | 11