Du tok en enorm risiko ved å arbeide i motstandbevegelsen. Tenktedu ofte over hvilke konsekvenser det kunne få hvis du ble tatt?–Under krigen visste jeg at hadde jeg flaks, så holdt det, hvis ikke,kunne det gå riktig ille. Jeg hadde ikke noen tro på overlevelse, detvar helt uinteressant. (…) Det var jo også en enorm fordel å ikke hanoe nervesystem i ulage. Jeg kunne sitte og prate med gutta sliksom vi gjør nå, midt oppi det. Helt avslappet.Deg mot Fehmer, ble du litt revet med i spillet?–Ja, katten og musen. Vi snakket om det da jeg møtte ham etterkrigen. Jeg sa at det var så deilig at det ikke var han som lyktes, menjeg. Vi satt i hver vår rolle. Jeg syntes bare synd på ham, jeg visste athan kom til å bli skutt. Det var trist, men nødvendig. Han var enhelt forferdelig torturist. Hadde han bare satt det i system, men nei.Han var med på torturen personlig.Hadde du innimellom følelsen av englevakt?–Nei, det var helt naturlig at det gikk bra. Jeg følte at jeg hadde sikretmeg så godt som mulig. Jeg kunne ikke skjønne hvor det skulle ryke.Men som sagt, litt uflaks ... Sønsteby lar utsagnet henge i luften.Mot slutten av 1942 var ikke flaksen på motstandsmannens side.Kriminalrat Fehmer fra Gestapo hadde fått kjennskap til Gunnarsegentlige navn. Mannen som var kjent for sine sadistiskeavhørsmetoder, nølte ikke et sekund med å gå etter foreldrene tilGunnar. Faren ble tatt som gissel 23. februar 1943.Hvordan er det mulig for en tjuetoåring å lykkes så godt imotstandkampen?–Når man er frisk, så kan jeg ikke skjønne hvorfor man ikke skalgjøre en jobb.Det er viktig å huske på at det var ganske mange i motstandsbevegelsen.Handelsflåten var den viktigste, de gjorde at vikan si at vi var med på å forkorte krigen. Alle gjorde sin pliktfor å kjempe mot diktaturet, for demokratiet, det er veldighyggelig. Tross alt følte jeg at jeg hadde 98 prosent av befolkningeni ryggen.–Jeg hadde snakket med ham på forhånd og spurt, hva gjør jeg?Du gjør jobben din, sa han,og så skal jeg gjøre min. Hanble sittende to år på Grini. Vifortsatte. Det var sånn detburde være, vi syntes det varhelt for jævlig, men sånn varnazismen. Diktaturet.Hva med din mor?–Jeg var veldig redd for at de skulle følge henne til meg. Haddetyskerne vært litt lure så hadde de gjort det. Da hadde de tatt meg.Mistet du aldri håpet underveis?–Nei, nei. Det er umulig for meg å forestille meg at demokrati vilbli slått av diktatur. Aldri. Og det har jeg rett i. De som kjemperfor demokratiet vil ikke gi seg. Vi vil slåss til siste mann, alt fordemokratiske rettigheter. Det er jo det det egentlig handler om.Jeg hadde ikke noen tro påoverlevelse, det var heltuinteressant.“–Jeg brøt alt da jeg dro til Amerika i november 45 for å få en sivilutdannelse. Det ble enpause fra krigsoppstyretde neste 20-30 årene. Allesom hadde forretningermed meg rundt i heleNorden ante ingenting.Det var deilig. De harsett det i aviser nå isenere tid. Det var Erling Fjeld (et annet av Sønstebysmange alias) som hadde vært i England, Gunnar Sønsteby haddetatt det rolig. Det er litt morsomt.Motstandsmannen hadde skjult identiteten så godt at hansommeren 1945 ble innkalt til militærtjeneste på Heistadmoen vedsitt rette navn, Gunnar Sønsteby, en person som ikke hadde utførtnoen form for tjeneste under krigen. En britisk D.S.O. ble liggendei et skap i departementet i ett år før Fjeld-navnet ble koblet medriktig person.Han finner frem et ark med noen av passene han brukte underkrigen.–Jeg har laget alle selv. Underskriften til K.A. Marthinsen sitterfremdeles i hånden. Den øvde jeg lenge på i forkant. Revisorutdannelsenmin betød litt. Jeg hadde lært å være nøyaktig ogforsiktig. Hver gang en mann ble arrestert, fikk jeg vite det. Hvisjeg fikk høre at noen som kjente til for eksempel Bråten (et avSønstebys alias) ble arrestert, så visste jeg at det var fare på ferde.Dagen etter fantes det ingen Bråten. Det var spennende og interessant,uhyre interessant.Du forteller i dine egne bøker om hvor vanskelig du hadde for åslå deg til ro etter krigen. Kan man si at tiden i etterkant var et liteantiklimaks?–Nei, i grunnen ikke. Jeg hadde ikke noen følelse av det. Jeg levde etnormalt liv slik jeg hadde gjort hele tiden. Kom og spiste og bodde.Gikk klokken ni om morgenen og kom inn igjen rundt elleve.Det var bare det som skjedde på dagen som var litt annerledes?–Ja, det er klart.Hva tenkte du om tyskere i etterkant av krigen?–Jeg reiste ned til Tyskland etter tiden min i Amerika, denne gangenvar det ikke etterretningsagenter jeg søkte, men papiragenter.Ingen følelser hang igjen. Nå måtte vi gjenoppbygge Tyskland oghjelpe dem på fote. Vi måtte gi dem en sjanse til å bli et skikkeligdemokrati.14 | GARDISTEN
–Dette med Manus-filmen er veldig viktig for å få frem spiriten. Tiltross for at vi ble pint i hjel, så fortsatte vi å kjempe. Det er det folk ikkehelt har forstått tidligere – at det var vår skjebne. Etter å ha sett filmen,kommer gjerne folk å sier: ”Nei, det kan ikke være mulig.” Men jo, detvar slik. Historien om Talaksen som tar livet av seg under tortur foreksempel; slik var krigen.Hva gjør denne oppmerksomheten med deg?–Det er bare koselig. Alle spør om noe. Også får jeg mail så jeg kan drukne, og masseforbannelser etter hvert fordi jeg ikke svareralle. Jeg kan jo ikke svare på 100 mailer i ukenjeg. Hvordan skal jeg klare det? Dermed får jegnoen sinte mail av typen ”Jeg sendte deg eposti går, hvorfor har du ikke svart?”Sønsteby humrer litt. Den oppvoksendegenerasjonen har han ingenting vondt å si om.I dag er krigsveteranen Norges høyestdekorerte borger. Han er den eneste som harmottatt Krigskorset med tre sverd. Likevelfremstår ikke Sønsteby som en mann somliker å snakke om egne meritter. Jeg må nøstelenge før han er villig til å svare på spørsmåletom hvilke kvaliteter han tror andre setterhøyest ved ham.–Jeg pleier å være åpen da, alle setter jo prispå det.Han får betydelig bedre attester av andre,statsminister Jens Stoltenberg hadde følgendeå si om Sønsteby i 2008:–Hvis vi ikke kan bruke begrepet helt omGunnar Sønsteby, kan vi ikke bruke det omnoen. Gunnar Sønsetby er en levende legende,men hovedmannen selv liker ikke heltebetegnelsen:–Krigsveteran er mer passende. Jeg synes manbør alminneliggjøre det.Foredragene hans gjenspeiler denne trangentil å snakke om andres bragder.–Først og fremst handler de om handelsflåtenog Kong Haakon. Det er viktig at den norskebefolkningen, og ikke minst ungdommen,får vite om hvilken flott konge vi hadde, oghvilken jobb handelsflåten gjorde. Så hender det jo da at det passer åtrekke inn en av mine egne historier til slutt. I forbindelse med Manusfilmenog Oslo-gjengen forklarer jeg gjerne min rolle i det hele.De siste årene har oppmerksomheten rundt Gunnar Sønsteby nådd nyehøyder. Filmen om Max Manus og resten av Oslo-gjengen har vekketinteressen for krigshistorie i alle lag av samfunnet. En allerede relativ fullalmanakk har blitt enda tykkere.–Jeg har bare positive erfaringer medungdommen i dag. Uansett hvor jeg reiser, fårjeg gode signaler.Jeg har hørt tidligere at du legger femårsplaner.Gjør du det fremdeles?–Ja, det er klart.Og hva er planen videre?–Fortsette. Kort og godt. Fortsette fem år til.Det er jo livet mitt. Stadig på jakt etter nyeting. Stadig full fart.Født: 11. januar 1918Kallenavn: Kjakan, Nr 24Rang: KapteinBragder:Ledet Kompani Linges aksjonsgruppe i Oslo.Etter krigen var han bl.a. salgsdirektør iA/S Saugbrugsforeningen og drev egenkonsulentforretning fra 1971.I tillegg er han en trofast forsvarsvenn ogforkjemper for krigsveteranenes sak.Utmerkelser:Krigskorset med sverd og to sverdKommandør av St. Olavs OrdenForsvarsmedaljen med laurbærgrenDistinguished Service Order (UK)Presidentens frihetsmedalje (USA)Special Operations Command Medal (USA)GARDISTEN | 15