Jeg skal bliJeg ble bedt av redaktøren, somer en god venn i klassen min pålærerutdanningen ved Høgskoleni Sør-Trøndelag, om å skrive denneartikkelen. Oppgaven var å skrivehvorfor jeg valgte å bli lærer. Det eret spørsmål som har mange svar ogher skal jeg forsøke å gi de beste.Tekst: Therese Gabrielsen, Illustrasjon: Kai René RøsethEtter endt videregående utdanning søkte jeg på skolei Oslo, jeg skaffet meg hybel på Blindern Studenterhjem,og avtalte kjøretimer med en kjøreskole. Da detviste seg at jeg ikke kom inn på noen av mine ønsker,søkte jeg på resttorget. Vóila, jeg kom inn i Trondheim!Dermed pakket jeg sekken, sa opp jobben, hybelenog kjøreskolen og kastet meg på toget med en enveisbillett. Jeg startet min karriere som student ved NTNUpå psykologi. Etter rimelig kort tid slo det meg at detteikke var noe for meg, ikke på ordentlig. Først et årsenere slo det meg at jeg kunne slutte. Hva skulle jegi så fall gjøre? Jeg visste ikke.Selv den dag i dag er jeg usikker på hvorfor tankenom å bli lærer plutselig slo meg som så innlysende.Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det før? Tidligere harjeg arbeidet mye med barn, både på leirer og på skolefritidsordningen.Jeg har alltid trivdes med denne typenarbeid. Fordi trangen til å hjelpe mennesker alltid harvært sterk, trodde jeg først at psykologi måtte væreveien å gå. Kanskje det hjalp å studere litt, kanskjedet hjalp å bli litt eldre, men det å arbeide med menneskersom lærer stod med ett for meg som den besteideen jeg har hatt.Den beste ideen på en god stund i alle fall. Vi harda alle vært barn og lurt på slike ting som; er det lurtå kaste småstein på biler? Er det lurt å gå på plommeslangi storefri på barneskolen? Det har vist seg,selvfølgelig i ettertid, at verken det å kaste småsteineller det å gå utenfor skolens område for å stjele plommerhar vært særlig gode ideer. Gjennom erfaring lærervi, og gjennom erfaring forstår vi bedre. Etterpåklokskap,vil nok noen si. I psykologi lærte vi at det varden eneste måten å lære på. Det å bli lærer står formeg nå som en viktig oppgave. Jeg har vært i praksis,og der har jeg blitt kjent med mange forskjellige barn.Nå etter å ha møtt disse barna kan jeg ikke tenke megnoe annet yrke.Jeg er kanskje ung og naiv som sier at jeg ønskerå redde verden. Å begynne i det små ser jeg på sommin oppgave. Jeg gjør mitt arbeid der jeg kan gjøre detbest. Jeg ønsker meg en skole hvor alle elever føler seginkludert. Med alle barn følger det med en skjebne,noen gode, noen vonde, men alle med spor av tidligeredager. Skolen skal være for alle, en trygg arena derman fritt kan utfolde den man er. Ikke alle får hjelpmed leksene, ikke alle tør å levere en lapp fra lærerenhjemme. Hos læreren skal barna være trygge, hoslæreren skal alle ha lik verdi. Det skal de selvfølgeligalle andre steder også, men som lærer kan man i allefall sikre dette i skolen. Den siste uken har vi på lærehøyskolenhatt et temaarbeid. Denne tok for seg barni sorg og krise. Vi forberedte oss på hvordan å takle ensituasjon der et barn har vært utsatt for en krise, detvære seg egen sykdom, sykdom i hjemmet, død i nærfamilie eller skilsmisse. Det finnes mange andre kriseret barn kan oppleve og som lærer skal vi være forberedtpå dette. Denne uken på skolen forsterker mittønske om å bli lærer. Jeg skal selvfølgelig ikke væreterapeut for barna, men være der som en trygg voksen.Jeg opplevde selv hvordan det var å sørge da jeg gikkpå skolen, og jeg ønsker at lærerne skulle ha tatt taki det, snakket med meg eller på annen måte gitt megnoe av den støtten jeg trengte. Det har nå i ettertidforsterket mitt ønske om å bli lærer.Da jeg gikk på videregående skole hadde jeg enlærer i norskfaget. Han støttet meg mye i min drømom å bli forfatter. Han vet det nok ikke selv, men hanstilbakemeldinger betydde mye. På den tiden skrev22 under utdanning 2 • <strong>2006</strong>
lærer!jeg for det meste noveller, dystre noveller med mørkeundertoner. Min lærer skrev til meg at jeg haddetalent for å formidle følelser i det jeg skrev. Likevelfikk jeg aldri den karakteren jeg ønsket meg av ham.Hele tiden skulle jeg strekke meg, hele tiden skullejeg arbeide litt til. Jeg ble nok ganske lei og gjordeikke alltid som han sa – og slik blåste jeg nok denkarakteren. Det er nå i dag jeg har hatt mest nytte avtilbakemeldingene hans. Jeg arbeider nøyere og mersystematisk med skolearbeidet. Og jeg forstår nå athan hadde tro på meg. Det er fint å tenke på. Det ersånn jeg vil være for noen. Jeg vil hjelpe elevene medå utvikle det beste i seg selv. Det kan noen ganger tatid, men akkurat som det med å redde verden, er mannødt til å begynne i det små. Barn trenger å løftes.Min første praksislærer var en stor støtte for meg nårhun forklarte hvordan en kunne utnytte det en elev varopptatt av til elevens fordel. Ikke alle er best i matte.Noe er flinkere til andre ting. I alle klasser finnesverdensmestere. Hva de er mestere i finnes det ingengrenser for. Noen løper fort, andre hopper høyt. Noener best i matte, og noen er best i engelsk. Selv om alleelever skal gjennom det samme stoffet, er det viktigat man holder motet oppe hos dem som er svakere ienkeltfag eller generelt.Det å bli lærer er krevende og spennende. Barnagjør hverdagen unik, og ingen dag eller time vil værelik noen annen. I dag arbeider de fleste lærere i team.Dette synes jeg er positivt fordi jeg da kan jobbesammen med andre om best mulig resultat. I dag stårman sjelden helt alene som lærer slik det var tidligere.På den måten vil man ha bedre mulighet til å se barnaog deres behov. Det er jo tross alt dem vi er der for.Mange skoler er også etter hvert blitt åpne. Det betyrat man ikke er alene dersom det skulle oppstå en situasjon.<strong>Under</strong>visningen foregår på denne måten ikkelenger bak lukkede dører. Det kan gi læreren ekstratrygghet. Læreren i dag skal være dynamisk, inkluderendeog trygg. Jeg kan gjøre dette; jeg vil dette.Jeg skal bli lærer. •under utdanning 2 • <strong>2006</strong>23