Den amerikanske grensebyen Douglas i Arizona har16 000 innbyggere. Nabobyen Agua Prieta (AP)i Mexico var tidligere like stor, men den har sidenstarten av den nordamerikanske frihandelssonepå 1990-tallet vokst seg ti ganger så stor.Samtidig har nedleggelsen av all industrii Douglas ført til at de fleste medengelskspråklig bakgrunn har flyttetvekk, så folk med meksikansk bakgrunnutgjør nå mer enn 90 % av befolkningen.Lektor David Blair og barneskolelærerenRichard Shimanski beretter om deutfordringenede møter her.Stedet elevene lærerå snakke engelsk erlekeplassen her ute,sier lærer ShimanskiTekst og foto: Johannes WilmLærer ved denUSA-meksikanskegrense under utdanning 2 • <strong>2006</strong>
De to pedagogene skiller seg på en del punkter: Davidhar stemt for Bush, mens Richard uttrykker at han”ikke kan stemme for en fyr som har en far som erEx-CIA-sjef, denne organisasjonen som styrter utenlandskeregjeringer”. David underviser ved ”Center forAkademisk Succes” (CAS), som er en privateid og offentligbetalt videregående skole. Denne skolen liggerpå byens fattigste vestkant. Richard underviser på denoffentlige barneskolen ”Stevenson Elementary school”på østkanten. De forteller om en del likhetspunkter ide utfordringer de ser, og begge nevner således at demøter de samme problemene.Bare engelsk som språkDet første problemet begge nevner, er at Arizona eren såkalt ”English only“ stat: En folkeavstemning iArizona i 2000 bestemte at engelsk er det enestespråket som skal brukes i skolen. David regner medat omkring 70 prosent av hans elever hovedsakelig erspansktalende. Antallet elever som ikke kan engelsker korresponderende høyt, og det har konsekvenserfor Davids undervisning:– Hver gang jeg underviser, vet jeg at omkring30 prosent av elevene ikke virkelig forstår det jeg harprøvd å fortelle dem.– Stedet de lærer å snakke engelsk er lekeplassenher ute, og jeg synes ikke det er fair overfor en elevsom kommer fra Mexico å undervise alt på engelskhelt fra starten av, påpeker Richard.Etter at jeg lover å ikke å skrive intervjuet påengelsk, innrømmer begge likevel at de ikke holderseg til denne loven. Det meste av den individuellehjelpen David gir er på spansk:– Noen av elevene kan matematikk og skriving påtredjeklasses nivå. Hvis elevene kan svaret, men harvanskeligheter med det engelske, så lar jeg dem svarepå spansk.Richard forteller at hanskifter frem og tilbakemellom engelsk og spanski undervisningen. I klasseundervisningpleier hanå skille de elever som kunkan spansk det første halve året, og å instruere dempå spansk, mens de andre løser oppgaver alene.– Hvis noen her fant ut av det, ville jeg nok blisparket, tror Richard.Tospråklighet blir utelukkende regnet som et problemog ikke som en ressurs, noe begge er utilfredsemed. David uttrykker det slik:– Jeg pleier å si til elevene at hvis de kan bådeengelsk og spansk, så kan de noe som 90 % av dehvite amerikanere ikke kan.Richard bemerker at det ”å kunne to språk byggerselvtilliten opp, så du vet at du kan lære mer”. Hanmener at dette forsøket på å strømlinjeforme, er enreaksjon på samfunnsinstitusjonenes generellesammenbrudd:– Vi prøver å holde på alle disse tingene – somengelsk. Og vi prøver å få det hele til å fungere ved årope: Lær dem alle sammen engelsk! Veldig trist, ogveldig rasistisk. Og sånn vil det aldri fungere. Det somer så flott ved oss er jo mangfoldet, ikke det at vi allesammen er helt ens. Richard tilføyermed et smil:– Jeg er spent på å se hvordantilstanden vil være om femti år, nårlatinamerikanere utgjør flertallet ogde sier: Nå foregår alt på spansk,engelsk kommer du ingen steder med.Han forteller at da han startetmed å undervise, ble noen lærerebetalt for å gi engelskundervisningtil de elever som kun kunne spansketter skoletid. Men nå er dette spartinn, og elevene med meksikanskeforeldre kan ikke få hjelp medleksene. Han tilføyer:– Og hvis du som lærer beholderdem her etter skoletid, arbeiderdu gratis.No child left behindEt annet problem de to ser, er atBush har gjennomført loven ”Nochild left behind” (NCLB). Innenfordenne loven er det tre kriterier somer nesten altavgjørende for om enskole kan regnes som suksessfull,ifølge David: Standardiserte prøver,prosentandel med elever som fallerfra, og prosentandel med elever somgjennomfører skolen innenfor normerttid. Hvis en skole ikke lever opp tilkriteriene to år i strekk, blir denovervåket av delstaten, og den blir”Hver gang jeg underviser,vet jeg at omkring 30 prosentav elevene ikke virkelig forstår detjeg har prøvd å fortelle dem.”Barneskolelæreren Richard ShimanskiLektor David Blair”restrukturert” for å oppnå bedre resultater. Hvis den to år senere fortsatt ikkeoppnår bedre resultater, overtar delstaten administrasjonen av skolen.Resultatene på standardiserte prøver må gå opp hvert år, slik at alle eleveri år 2014 må bestå samtlige prøver – dette inkludererogså elever innenfor spesialpedagogikk.Problemet som er størst for Douglas er kravet omgjennomføring innenfornormert tid. David forklarer at ”en del av våre eleverbruker det første året kun på å lære seg engelsk.”Richard beskriver NCLB som en vits:– De bruker 309 milliarder på en krig, men de har ikke nok penger til et dataromved Stevenson Elementary School. Denne ’no child left a dime’ loven er ivirkeligheten kun en metode til å få skolene til å oppføre seg på en bestemt måte.Alt dreier seg nå om å få elevene til å lære utenat og arbeide, arbeide, arbeide...Det er som om man lager små kloner ut av dem alle sammen for å bygge opp etfascistisk Amerika. Det vi virkelig lærer barna er å være klar til å gå i krig. Benevnelsen”no child left a dime” kan oversettes til ”intet barn beholder en krone”.Begge liker DouglasPå tross av alle problemer liker de begge Douglas.:– Det minner meg om 1950-tallet: Barn leker stadig på gata, og foreldrene ser etterhverandres barn der ute; barna har noen friheter her. I byer som Tucson ser du ikkebarn på gata mer, forklarer Richard. Tucson er den nærmeste byen som er stor.Richard mener at det har å gjøre med at Douglas ikke er en typisk amerikansk by:– Dette er en grenseby, og selvsagt har vi noen problemer med narkotika somblir smuglet over grensa. Men de fleste barn kan føle seg sikre og gå ut etterskoletid, for eksempel for å kjøpe en iskrem eller kjøre rundt omkring på sykkel,fortsetter Richard, før han legger til:– Men selvfølgelig vil de alltid fortelle deg at det er kjedelig her.David virker som om han er enig, og jeg takker dem for samtalen. •under utdanning 2 • <strong>2006</strong>
Change language