Nordmenn i New Amsterdam_leseprove
Før New York fantes Nieuw Amsterdam, og i den nederlandske kolonien hadde en hel del nordmenn gjort amerikanere av seg - to hundre år før det som gjerne regnes som begynnelsen på den norske utvandringen til Amerika, og mens Trettiårskrigen raste i Europa. Nieuw Amsterdam var en by av minoriteter i like stor grad som New York ble det senere. I den lille, men blomstrende byen handlet man og kranglet man på dusinvis av tungemål, og religion stod mot religion. Kort sagt: Nieuw Amsterdam var en flerkulturell kakafoni der der det også fantes norske stemmer. Nieuw Amsterdams første jordmor var norsk, og gjennom sine to døtre, Anneke og Marritje Jans, ble Trijntje Jonas stammor til så å si hele New Yorks borgerskap hundre år senere. De fleste av deres landsmenn levde nok mer ordinære liv; de var tjenere, soldater, fraktemenn og landarbeidere. Men historien om de norske «hollenderne» i Amerika er ikke mindre interessant av den grunn, og den mangler ikke fargerike figurer og spennende episoder, enten det nå dreier seg om den fraskilte sagbrukseieren og kranglefanten Albert Bradt fra Østfold som ingen av arvingene orket å ta seg av da han ble gammel, om «Den flyvende engel», Magdalena Dircks, som ble forvist fra kolonien på grunn av sin giftige tunge, om soldaten Andries Laurensen, som utløste en av de verste konfliktene mellom indianere og nybyggere, om Oelle Pouwelsen som skulle lære hollenderne å brenne tjære på norsk vis, om Hans Hansen som slo seg opp som tobakksdyrker på Manhattan, om Harmen Hendricksen som ble tatt til fange av indianerne, men klarte å rømme fra torturen, om «boschloperen» Paulus Jansen, om Laurens Andriessen fra Drammen som måtte «ri tremerra» for å ha forstyrret helgedagsfredagen, men siden stod frem som religiøs opprøre og erkelutheraner, eller om storbonden og slaveeieren Marten Gerritsen fra Bergen som ble drept av indianere i fransk tjeneste. Hva var de norskfødte innvandrernes rolle i den nederlandske kolonien, hvem var de og hvor kom de fra? Boken presenterer alle de kjente norske skjebnene i den kommende verdensmetropolen, og ser nærmere på nordmennenes bidrag til den særegne kulturen som etter hvert skulle bli New Yorks.
Før New York fantes Nieuw Amsterdam, og i den nederlandske kolonien hadde en hel del nordmenn gjort amerikanere av seg - to hundre år før det som gjerne regnes som begynnelsen på den norske utvandringen til Amerika, og mens Trettiårskrigen raste i Europa. Nieuw Amsterdam var en by av minoriteter i like stor grad som New York ble det senere. I den lille, men blomstrende byen handlet man og kranglet man på dusinvis av tungemål, og religion stod mot religion. Kort sagt: Nieuw Amsterdam var en flerkulturell kakafoni der der det også fantes norske stemmer. Nieuw Amsterdams første jordmor var norsk, og gjennom sine to døtre, Anneke og Marritje Jans, ble Trijntje Jonas stammor til så å si hele New Yorks borgerskap hundre år senere. De fleste av deres landsmenn levde nok mer ordinære liv; de var tjenere, soldater, fraktemenn og landarbeidere. Men historien om de norske «hollenderne» i Amerika er ikke mindre interessant av den grunn, og den mangler ikke fargerike figurer og spennende episoder, enten det nå dreier seg om den fraskilte sagbrukseieren og kranglefanten Albert Bradt fra Østfold som ingen av arvingene orket å ta seg av da han ble gammel, om «Den flyvende engel», Magdalena Dircks, som ble forvist fra kolonien på grunn av sin giftige tunge, om soldaten Andries Laurensen, som utløste en av de verste konfliktene mellom indianere og nybyggere, om Oelle Pouwelsen som skulle lære hollenderne å brenne tjære på norsk vis, om Hans Hansen som slo seg opp som tobakksdyrker på Manhattan, om Harmen Hendricksen som ble tatt til fange av indianerne, men klarte å rømme fra torturen, om «boschloperen» Paulus Jansen, om Laurens Andriessen fra Drammen som måtte «ri tremerra» for å ha forstyrret helgedagsfredagen, men siden stod frem som religiøs opprøre og erkelutheraner, eller om storbonden og slaveeieren Marten Gerritsen fra Bergen som ble drept av indianere i fransk tjeneste. Hva var de norskfødte innvandrernes rolle i den nederlandske kolonien, hvem var de og hvor kom de fra? Boken presenterer alle de kjente norske skjebnene i den kommende verdensmetropolen, og ser nærmere på nordmennenes bidrag til den særegne kulturen som etter hvert skulle bli New Yorks.
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Frans-Arne Hedlund Stylegar<br />
Det er tidlig mai i 1664, da Rembrandt van Rijn legger seg på årene, eller<br />
kanskje helst lar seg ro, over Ij til retterstedet Volewijk utenfor <strong>Amsterdam</strong>.<br />
Som andre større og mindre byer i datidens Europa hadde også <strong>Amsterdam</strong><br />
en fast plass der dødsdømte ble henrettet og de maltrakterte likene<br />
stilt ut, bokstavelig talt til spott og spe. Denne dagen hadde en dansk ungjente,<br />
Elsje Christiaens fra Sprogø, måttet bøte med livet. Elsje var bare 18<br />
år gammel da hun kom til <strong>Amsterdam</strong> et par uker tidligere. I likhet med<br />
tusenvis av andre ungdommer fra Danmark-Norge ville hun søke lykken<br />
i verdensbyen – som hushjelp, som var det vanligste karrierevalget for jenter<br />
som flokket til <strong>Amsterdam</strong> nordfra. Men Elsje hadde ikke fått arbeid<br />
umiddelbart og var blitt liggende etter med leien for rommet hun hadde<br />
tatt inn på ved Damrak. Så hadde hun havnet i klammeri med kvinnen<br />
hun leide hos, som truet med å ta beslag i de få tingene Elsje eide. Det hele<br />
eskalerte og fikk en tragisk utgang: Elsje tok opp en øks og slo vertinnen i<br />
hodet slik at hun døde. Deretter forsøkte hun å komme seg unna gjennom<br />
å hoppe i Damrak. Straffen var nådeløs: Garottering, og deretter skulle<br />
kroppen festes til en påle og stilles ut i Volewijk. Det var der Rembrandt<br />
fant den døde Elsje Christiaens og festet sine inntrykk til skisseboken.<br />
Rembrandt hadde sitt hjem like ved Sint Anthonispoort, den gamle byporten<br />
som han også dokumenterte i skisseboken. I samme område hadde<br />
et ungt norsk ektepar, hun fra Kristiansands-området, han fra Bohuslänkysten<br />
(som fremdeles var norsk), fristet tilværelsen mange år tidligere.<br />
Mannen, Roelof Jansen som han het i Holland, hadde vært sjømann og var<br />
nå død for lengst. Konen het Anna eller Anneke Jans. På det tidspunktet<br />
stakkars Elsje Christiaens gikk rundt på Sprogø og veide for eller imot om<br />
hun skulle søke lykken i <strong>Amsterdam</strong>, lå Anneke for døden et helt annet<br />
sted. Stedet var landsbyen Beverwijck i Hudsondalen i kolonien Nieuw<br />
Nederland – dagens Albany i staten <strong>New</strong> York. For enda om Elsje og Anneke<br />
kanskje var kommet til <strong>Amsterdam</strong> med nokså like forutsetninger,<br />
hadde livene deres tatt høyst ulike veier. Anneke hadde fulgt med en gruppe<br />
kolonister videre til Den nye verden sammen med Roelof og barna, og<br />
hun døde omgitt av sin store familie i eget hus i Beverwijk. Testamentet<br />
hennes viser oss et rikholdig bo. Anneke hadde lykkes der stakkars Elsje<br />
feilet.<br />
Holland er «alle menneskers felles fedreland», skrev Ludvig Holberg.<br />
Han kjente sikkert til den betydelige utvandringen av ungdom fra sin egen<br />
hjemby, Bergen, men enda flere reiste fra kystdistriktene omkring Lin-<br />
− 8 −
Change language