Nordmenn i New Amsterdam_leseprove
Før New York fantes Nieuw Amsterdam, og i den nederlandske kolonien hadde en hel del nordmenn gjort amerikanere av seg - to hundre år før det som gjerne regnes som begynnelsen på den norske utvandringen til Amerika, og mens Trettiårskrigen raste i Europa. Nieuw Amsterdam var en by av minoriteter i like stor grad som New York ble det senere. I den lille, men blomstrende byen handlet man og kranglet man på dusinvis av tungemål, og religion stod mot religion. Kort sagt: Nieuw Amsterdam var en flerkulturell kakafoni der der det også fantes norske stemmer. Nieuw Amsterdams første jordmor var norsk, og gjennom sine to døtre, Anneke og Marritje Jans, ble Trijntje Jonas stammor til så å si hele New Yorks borgerskap hundre år senere. De fleste av deres landsmenn levde nok mer ordinære liv; de var tjenere, soldater, fraktemenn og landarbeidere. Men historien om de norske «hollenderne» i Amerika er ikke mindre interessant av den grunn, og den mangler ikke fargerike figurer og spennende episoder, enten det nå dreier seg om den fraskilte sagbrukseieren og kranglefanten Albert Bradt fra Østfold som ingen av arvingene orket å ta seg av da han ble gammel, om «Den flyvende engel», Magdalena Dircks, som ble forvist fra kolonien på grunn av sin giftige tunge, om soldaten Andries Laurensen, som utløste en av de verste konfliktene mellom indianere og nybyggere, om Oelle Pouwelsen som skulle lære hollenderne å brenne tjære på norsk vis, om Hans Hansen som slo seg opp som tobakksdyrker på Manhattan, om Harmen Hendricksen som ble tatt til fange av indianerne, men klarte å rømme fra torturen, om «boschloperen» Paulus Jansen, om Laurens Andriessen fra Drammen som måtte «ri tremerra» for å ha forstyrret helgedagsfredagen, men siden stod frem som religiøs opprøre og erkelutheraner, eller om storbonden og slaveeieren Marten Gerritsen fra Bergen som ble drept av indianere i fransk tjeneste. Hva var de norskfødte innvandrernes rolle i den nederlandske kolonien, hvem var de og hvor kom de fra? Boken presenterer alle de kjente norske skjebnene i den kommende verdensmetropolen, og ser nærmere på nordmennenes bidrag til den særegne kulturen som etter hvert skulle bli New Yorks.
Før New York fantes Nieuw Amsterdam, og i den nederlandske kolonien hadde en hel del nordmenn gjort amerikanere av seg - to hundre år før det som gjerne regnes som begynnelsen på den norske utvandringen til Amerika, og mens Trettiårskrigen raste i Europa. Nieuw Amsterdam var en by av minoriteter i like stor grad som New York ble det senere. I den lille, men blomstrende byen handlet man og kranglet man på dusinvis av tungemål, og religion stod mot religion. Kort sagt: Nieuw Amsterdam var en flerkulturell kakafoni der der det også fantes norske stemmer. Nieuw Amsterdams første jordmor var norsk, og gjennom sine to døtre, Anneke og Marritje Jans, ble Trijntje Jonas stammor til så å si hele New Yorks borgerskap hundre år senere. De fleste av deres landsmenn levde nok mer ordinære liv; de var tjenere, soldater, fraktemenn og landarbeidere. Men historien om de norske «hollenderne» i Amerika er ikke mindre interessant av den grunn, og den mangler ikke fargerike figurer og spennende episoder, enten det nå dreier seg om den fraskilte sagbrukseieren og kranglefanten Albert Bradt fra Østfold som ingen av arvingene orket å ta seg av da han ble gammel, om «Den flyvende engel», Magdalena Dircks, som ble forvist fra kolonien på grunn av sin giftige tunge, om soldaten Andries Laurensen, som utløste en av de verste konfliktene mellom indianere og nybyggere, om Oelle Pouwelsen som skulle lære hollenderne å brenne tjære på norsk vis, om Hans Hansen som slo seg opp som tobakksdyrker på Manhattan, om Harmen Hendricksen som ble tatt til fange av indianerne, men klarte å rømme fra torturen, om «boschloperen» Paulus Jansen, om Laurens Andriessen fra Drammen som måtte «ri tremerra» for å ha forstyrret helgedagsfredagen, men siden stod frem som religiøs opprøre og erkelutheraner, eller om storbonden og slaveeieren Marten Gerritsen fra Bergen som ble drept av indianere i fransk tjeneste. Hva var de norskfødte innvandrernes rolle i den nederlandske kolonien, hvem var de og hvor kom de fra? Boken presenterer alle de kjente norske skjebnene i den kommende verdensmetropolen, og ser nærmere på nordmennenes bidrag til den særegne kulturen som etter hvert skulle bli New Yorks.
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
og Anneke kom med et annet skip noe senere på året. De tre mennene var<br />
engasjert av diamanthandleren van Rensselaer i <strong>Amsterdam</strong>; Roelof som<br />
bouwmeester og ansvarlig for å bygge opp en gård (bouwerij) for van Rensselaer,<br />
som hadde vært en av initiativtagerne bak Det vestindiske kompani,<br />
og de to sørlendingene som gårdsarbeidere.<br />
Storm van der Zee<br />
Med god bør kunne overfarten fra Europa til Amerika gjøres unna på kortere<br />
tid, men i snitt varte reisen tre måneder. Hollendernes nye skipstype,<br />
fløyten, var som skapt for denne trafikken. Den var blitt utviklet i sjøfartsbyen<br />
Hoorn, der innslaget av nordmenn for øvrig var nokså markant.<br />
Fløyten var rundgattet, flatbunnet og relativt smal; lastekapasiteten var<br />
stor og det var relativt få sjøfolk som skulle til for å holde fartøyet flytende.<br />
De fleste nordmenn som reiste over var, så langt kildene rekker, ikke spesielt<br />
bemidlede, og bare reisen kunne være en stor byrde, rent økonomisk.<br />
I 1638 kostet den billigste lugaren 12 stivers pr. døgn. Selv en soveplass<br />
mellom dekkene kostet nesten en halv dagslønn for en vanlig arbeider<br />
i <strong>Amsterdam</strong>, og antagelig kom utgiftene til mat og drikke i tillegg. De<br />
fleste passasjerer ble stuet under dekk, der de måtte spise, lage mat og<br />
sove blant medbragte husdyr og annen last. Ventilasjon fantes nesten ikke.<br />
Den viktigste maten om bord var flatbrød og skipskjeks. Andre brødsorter<br />
hadde for liten holdbarhet til at det kunne svare seg å ta dem med. Men<br />
også saltet kjøtt, erter og bønner var vanlig, samt tørket fisk og frukt. Det<br />
hendte dessuten at man tok med høns og gris for å slakte dem i løpet av<br />
overfarten, og selvsagt fanget man fersk fisk. Av og til hører man til og<br />
med om kolonister som dyrker grønnsaker på dekket. Stanken av råtnende<br />
forsyninger må likevel ha vært fryktelig etter mange uker i sjøen.<br />
Men forholdene om bord var i regelen kummerlige, og i mange tilfeller<br />
kunne reisen vare atskillig lenger enn gjennomsnittet, med de følger det<br />
fikk for de i utgangspunktet knappe rasjonene om bord. Ikke minst var<br />
tilgangen på drikke et tilbakevendende problem. Man drakk gjerne ølet<br />
som var om bord først, men det var en utfordring å beholde kvaliteten på<br />
det medbrakte drikkevannet. Det kunne hjelpe å blande ut vannet med<br />
sitronsaft, men ofte var vannet etter bare et par uker så ille at en måtte<br />
drikke det med sammenbitte tenner for å sile bort marken, slik det levende<br />
skildres av Per Lindeström, som reiste med Örnen til Amerika vinteren<br />
1653-1654. Av de noe over hundre passasjerene som var om bord i Meulen<br />
− 25 −
Change language