Nordmenn i New Amsterdam_leseprove
Før New York fantes Nieuw Amsterdam, og i den nederlandske kolonien hadde en hel del nordmenn gjort amerikanere av seg - to hundre år før det som gjerne regnes som begynnelsen på den norske utvandringen til Amerika, og mens Trettiårskrigen raste i Europa. Nieuw Amsterdam var en by av minoriteter i like stor grad som New York ble det senere. I den lille, men blomstrende byen handlet man og kranglet man på dusinvis av tungemål, og religion stod mot religion. Kort sagt: Nieuw Amsterdam var en flerkulturell kakafoni der der det også fantes norske stemmer. Nieuw Amsterdams første jordmor var norsk, og gjennom sine to døtre, Anneke og Marritje Jans, ble Trijntje Jonas stammor til så å si hele New Yorks borgerskap hundre år senere. De fleste av deres landsmenn levde nok mer ordinære liv; de var tjenere, soldater, fraktemenn og landarbeidere. Men historien om de norske «hollenderne» i Amerika er ikke mindre interessant av den grunn, og den mangler ikke fargerike figurer og spennende episoder, enten det nå dreier seg om den fraskilte sagbrukseieren og kranglefanten Albert Bradt fra Østfold som ingen av arvingene orket å ta seg av da han ble gammel, om «Den flyvende engel», Magdalena Dircks, som ble forvist fra kolonien på grunn av sin giftige tunge, om soldaten Andries Laurensen, som utløste en av de verste konfliktene mellom indianere og nybyggere, om Oelle Pouwelsen som skulle lære hollenderne å brenne tjære på norsk vis, om Hans Hansen som slo seg opp som tobakksdyrker på Manhattan, om Harmen Hendricksen som ble tatt til fange av indianerne, men klarte å rømme fra torturen, om «boschloperen» Paulus Jansen, om Laurens Andriessen fra Drammen som måtte «ri tremerra» for å ha forstyrret helgedagsfredagen, men siden stod frem som religiøs opprøre og erkelutheraner, eller om storbonden og slaveeieren Marten Gerritsen fra Bergen som ble drept av indianere i fransk tjeneste. Hva var de norskfødte innvandrernes rolle i den nederlandske kolonien, hvem var de og hvor kom de fra? Boken presenterer alle de kjente norske skjebnene i den kommende verdensmetropolen, og ser nærmere på nordmennenes bidrag til den særegne kulturen som etter hvert skulle bli New Yorks.
Før New York fantes Nieuw Amsterdam, og i den nederlandske kolonien hadde en hel del nordmenn gjort amerikanere av seg - to hundre år før det som gjerne regnes som begynnelsen på den norske utvandringen til Amerika, og mens Trettiårskrigen raste i Europa. Nieuw Amsterdam var en by av minoriteter i like stor grad som New York ble det senere. I den lille, men blomstrende byen handlet man og kranglet man på dusinvis av tungemål, og religion stod mot religion. Kort sagt: Nieuw Amsterdam var en flerkulturell kakafoni der der det også fantes norske stemmer. Nieuw Amsterdams første jordmor var norsk, og gjennom sine to døtre, Anneke og Marritje Jans, ble Trijntje Jonas stammor til så å si hele New Yorks borgerskap hundre år senere. De fleste av deres landsmenn levde nok mer ordinære liv; de var tjenere, soldater, fraktemenn og landarbeidere. Men historien om de norske «hollenderne» i Amerika er ikke mindre interessant av den grunn, og den mangler ikke fargerike figurer og spennende episoder, enten det nå dreier seg om den fraskilte sagbrukseieren og kranglefanten Albert Bradt fra Østfold som ingen av arvingene orket å ta seg av da han ble gammel, om «Den flyvende engel», Magdalena Dircks, som ble forvist fra kolonien på grunn av sin giftige tunge, om soldaten Andries Laurensen, som utløste en av de verste konfliktene mellom indianere og nybyggere, om Oelle Pouwelsen som skulle lære hollenderne å brenne tjære på norsk vis, om Hans Hansen som slo seg opp som tobakksdyrker på Manhattan, om Harmen Hendricksen som ble tatt til fange av indianerne, men klarte å rømme fra torturen, om «boschloperen» Paulus Jansen, om Laurens Andriessen fra Drammen som måtte «ri tremerra» for å ha forstyrret helgedagsfredagen, men siden stod frem som religiøs opprøre og erkelutheraner, eller om storbonden og slaveeieren Marten Gerritsen fra Bergen som ble drept av indianere i fransk tjeneste. Hva var de norskfødte innvandrernes rolle i den nederlandske kolonien, hvem var de og hvor kom de fra? Boken presenterer alle de kjente norske skjebnene i den kommende verdensmetropolen, og ser nærmere på nordmennenes bidrag til den særegne kulturen som etter hvert skulle bli New Yorks.
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Frans-Arne Hedlund Stylegar<br />
skjebnsvangre følgene av kontakten var ikke engang et resultat av direkte<br />
møter med europeerne – og ei heller tilsiktet.<br />
Epidemiske sykdommer er et grelt eksempel. Den amerikanske urbefolkningen<br />
hadde ikke bygd opp immunitet mot sykdommer som var vidt<br />
utbredt i Europa, men ikke forekom i Den nye verden. Det som på den andre<br />
siden av Atlanteren var relativt ufarlige sykdommer som meslinger eller<br />
kopper, kunne derfor få forferdelige resultater i Amerika. Dette gikk hardt<br />
ut over munseene – som holdt til ved Hudsonmunningen og var i jevnlig<br />
kontakt med hollenderne der. Men også områder lenger unna europeernes<br />
bosetninger ble rammet. I Irokesernes land i dagens upstate <strong>New</strong> York var<br />
befolkningen redusert til en brøkdel innen 1650. Eller ta wampanoagene<br />
i Massachusetts og Rhode Island. I 1600 utgjorde de anslagsvis 12 000<br />
mennesker fordelt på 40 landsbyer. Kildene forteller at både franskmenn<br />
og engelskmenn handlet sporadisk med dem i årene som fulgte, og at det<br />
også forekom fiendtligheter. Men i 1614 inntraff den første av tre epidemier<br />
som rammet wampanoagene hardt. Minst 10 landsbyer ble oppgitt<br />
fordi det ikke fantes overlevende, og folketallet ble redusert til en tredjedel.<br />
Da pilgrimene ombord i Mayflower kom til <strong>New</strong> England i 1620, var<br />
anslagsvis 75 prosent av urbefolkningen i området allerede døde som et<br />
resultat av epidemiske sykdommer.<br />
Et annet fenomen som illustrerer i hvilken grad de amerikanske urbefolkningene<br />
var innvevd i en verden som ble stadig mindre, allerede før<br />
den egentlige koloniseringen tok til, er spredningen av kunnskap om tobakk<br />
og tobakksrøyking. På grunnlag av de gjenstandskronologiene som<br />
er utarbeidet for krittpiper, vet vi nå at denne kunnskapen, stikk i strid<br />
med hva man kanskje skulle tro, kom vestfra til inuittbefolkningen lengst<br />
nord i Amerika – det vil si at produktet ble fraktet fra plantasjene på De<br />
vestindiske øyer over Atlanterhavet og videre gjennom Europa og Asia, før<br />
pelsjegere fra Sibir førte det med seg over Stillehavet til den amerikanske<br />
nordvestkysten. Og det selv om kwakiutlene bare noen mil sør for inuittene<br />
da hadde dyrket tobakk i århundrer.<br />
Det er fristende å nevne et annet forhold som kaster lys over de veldige<br />
kreftene som var i sving, enda om konsekvensene i dette tilfellet først ble<br />
klarlagt på et senere tidspunkt. Det hadde seg nemlig slik at spanjolene i<br />
sørvest førte streng kontroll med at indianerne ikke fikk tak i ildvåpen.<br />
Hestene som spanjolene førte med seg, var ikke like lette å kontrollere, og<br />
mange av dem ble ville og deretter overtatt av urbefolkningen. Hesten og<br />
− 22 −
Change language