Barnas Vårbok

været
Hvordan dyrene fikk tak i solen
Dette skjedde for lenge, lenge siden. Alle dyrene og alle
fuglene snakket samme språk, og jordkloden var så ny at
den ikke hadde lys en gang. Det var så mørkt at dyrene
ikke kunne se hverandre eller gå trygt i skogen. Nå skal du
få høre hvordan det gikk til da dyrene skaffet seg en sol.
Reven sa:” De passer godt på solen. Tror ikke de vil dele med
noen. Hvis vi skal få sol, så må vi nok stjele en bit av den.
”Ja! Ja!” skrek dyrene. Så begynte de å snakke om hvem
kunne gå og hente solen. Etter hvert kranglet alle med
alle. Så sa den lille pungrotta:
mange indianere sto og holdt vakt.
Men ingen av dem hadde lagt merke til en fugl på
himmelen. Gribben fløy høyt oppe, og så
falt han ned som en stein og rev en bit av solen. Han
gjemte den i fjærene på nakken og vendte hjemover.
Mens han fløy hjemover, kjente han at det begynte å
steke bak på nakken. Men gribben tenkte at han måtte
tåle dette. Han tenkte på alle dyrene som ventet på
det ingen som husker. Men det var så lenge at til og
med bjørnen ble vant til å gå med støvlene på feil fot.
Men hun kom til slutt til solen. Den gangen var solen
passet på av flere store hærer. En hær passet på solen
fra tyver fra land. En annen hær passet på solen fra
tyver som kom over vannet. En tredje hær hadde sittet
høyt opp i trærne for å passe på solen mot tyver som
kom fra lufta. Ingen dyr eller fugler kunne nærme seg
En dag tok bjørnen på seg sine vakre skinnstøvler og
gikk en tur i mørket. Det var ikke lett å se seg for, og det
gikk ikke lenge før bjørnen snublet over et trerot og falt.
Støvlene skled av labbene. Da prøvde bjørnen å ta på seg
støvlene igjen, men han byttet om støvlene i mørket. Han
tok den høyre støvelen på venstre labb og den venstre
støvelen på den høyre labben.
Så gikk bjørnen med støvlene på feil labber, og det var
ikke så lett kan du tro. Men bjørnen var redd for å ta dem
av igjen, for det var så lett å miste støvlene i mørket. Så
ble bjørnen så lei av dette at han skrek i full hals: ”Nå er
det nok! Vi må finne oss lys. Jeg vil ikke gå med støvler
på feil labb lenger!”
”Jeg skjønner ikke hva dere krangler om. Hvem av dere
har større hale enn meg? Jeg kan jo lett gjemme solen
under halen min, og da ser jo ingen at vi har tatt den.” Og
alle dyrene var enige med pungrotta.Så gikk den vesle
pungrotta etter solen.
Jo lenger øst den lille pungrotta gikk, jo mer lys så han.
Lyset ble sterkere og sterkere. Det var vondt å se, men
den lille pungrotta ga seg ikke.
Så kom han til Det Store Vannet. Og der så han solen
skinne i all sin prakt. Det var ingen som passet på solen
nå. Så han tok en liten bit av den og gjemte den under
halen. Så løp han hjem igjen så fort han kunne. Men han
kjente at han ble veldig varm under halen. Han snudde
seg for å se på halen, men hva så han? Det var ikke et
eneste hårstrå igjen på halen. Alt hår var borte og solen
også. Du kan tenkte deg hvor lei den vesle pungrotta ble.
Den tuslet trist hjemover med halen mellom beina. Og
det sies at det er fra denne dagen alle pungrotter fikk en
naken hale. De liker heller ikke solen lenger. Fra denne
dagen går de kun ut på natta.
Da dyrene så at pungrotta kom tilbake uten solen, ble de
lei seg. De holdt et nytt råd. Onkel gribb, som var en stor
og sterk fugl sa.” Jeg drar og henter solen. Jeg er nok
lurere enn den vesle pungrotta”. Så fløy den av gårde.
Fordi gribben kunne fly kom han mye fortere fram enn
pungrotta. Men denne gangen var det noen som passet
solen. Gribben fløy og fløy men plutselig følte den at det
ble helt kald på nakken. Da gribben fløy over vannet,
speilet han seg. Da så han at alle fjærene
på nakken var borte, og det samme var solen. Og fra
denne dagen så har alle gribber et skallete hode og
ingen fjær på nakken.
Dyrene ble veldig triste. Hvis de sterkeste av dem ikke
greide å komme tilbake med bit av solen, hvem skulle
de da få hjelp av?
Men da hørte de en tynn liten stemme fra gresset. ”Det
som ikke en mann kan greie, det kan en kvinne klare!”
Alle dyrene ble forundret, fordi de så ikke hvem som
snakket.
”Det er meg, bestemor Edderkopp,” sa den tynne
stemmen igjen. ”Jeg ser at det er på tide at jeg hjelper
dere.”
Så gikk bestemor Edderkopp ut av gresshullet sitt for
å finne litt leire. Hun lagde en liten bolle og satte den til
tørk. Mens den tørket, sovnet hun og begynte å snorke.
Du skjønner vel at hun var litt gammel. Dyrene våknet
og gikk bort til henne. Da de så hvor liten og skrøpelig
hun var, begynte de å hviske til hverandre. De trodde
ikke hun ville greie å ta en bit av solen. Men da åpnet
bestemor Edderkopp et øye og sa: ” Bare vent og se!”
Så tok hun med seg den vesle bollen sin og dro en lang
solen. Men bestemor edderkopp var så liten at ingen
hadde lagt merke til henne. Hun krøp bort til solen, skar
av en bitte liten bit og la den i bollen sin. Så skyndte hun
seg hjem. Den vesle tråden hun hadde dratt ut av hullet
sitt, viste veien tilbake til skogen. Og hun fulgte tråden
helt tilbake. Og tenk deg hvor glade alle dyrene ble! Nå
var det slutt på mørket!
Mange, mange år senere hadde dyrene glemt språket
som alle kunne en gang. Men alle husker fortsatt hvorfor
spindelvev likner på en sol. Små tråder som løper fra
midten av spindelvevet ut som små solstråler. Solstråler
til den solen som bestemor edderkopp tok med seg for
å redde dyrene fra mørket.
Alle dyrene som var i skogen hørte bjørnen skrike, og alle
Et indiansk eventyr, tilrettelagt av Viktoria Jensen
var enige med bjørnen. Slik kunne de ikke ha det lenger.
De bestemte seg for å holde Det Store Rådet. Alle dyrene,
alle fuglene og alle innsektene i skogen skulle være med
på det.
Og det kom mange. Det var mauren med alle brødrene
sine, tante skilpadde, den lille pungrotta, onkel rev og
mange, mange andre.
Den første som snakket var en hakkespett: ”Jeg har hørt
at det finnes et folk som bor ved Det Store Vannet. De bor
på Jordens kant, og de har solen. Kanskje de vil dele den
med oss?
16
på solen. Det sto mange rader med telt, og
og tynn tråd fra hullet sitt. Hvor lenge hun var borte, er
17