Guttegruppa

18
annerledes enn oss, eller på en måte som utfordrer oss, så
skaper vi sannheter som sender personen på en potensielt
farlig vei i livet.
– Det fører ofte til verre oppførsel når vi ikke fokuserer
på det potensialet han eller hun sitter med. Når noen
oppmuntrer oss og tror på oss, da ønsker vi å etterleve
dette. Når det motsatte skjer, inviterer vi ut aggresjon,
fiendskap og isolasjon. Det er ikke det vi ønsker å skape
som samfunn. Relasjon er det aller, aller viktigste, og jeg
forstår ikke hvorfor vi ikke etterlever dette med mennesker
som utfordrer oss, sier Khan.
Hun mener det er spesielt guttene som trenger å oppleve en
endring i samfunnet.
– Vi trenger å frigjøre guttene våre, så de kan tørre å bli mer
menneskelige. Unge menn sliter med å være det samfunnet
har definert som maskulint. Vi må la gutter komme mer i
kontakt med sine egne følelser. Og vi må slutte å isolere og
utestenge de som oppfører seg vanskelig, vi må inkludere
dem.
Å møte vennlighet
– Det er også vår jobb som enkeltmennesker å gjøre noe
med dette. Å møte disse som faller utenfor med mer respekt,
åpen undring og velvilje. Ikke utestenge det barnet som
forstyrrer og er vanskelig på skolen. Ikke isolere problemet
og tro det ikke handler om noe større. Det betyr ikke at vi
ikke skal være uenige eller sette grenser, tvert i mot. Men vi
må prøve å forstå hverandre bedre, og inkludere hverandre
mer.
Khan sier mange av de hun møtte manglet et støtteapparat
som skulle fanget dem opp når det gikk galt. Men det hun
merket seg aller mest, var at de ikke var vant til å bli møtt
med vennlighet.
Hun forteller om da hun deltok på nynazistmarsjen i
Charlottesville, som ble både langvarig og voldelig. En av
mennene hadde ikke mere vann, han var utslitt og dehydrert,
og lå på bakken. Khan lette febrilsk etter vann til ham, hun
løp blant de høyreekstreme og spurte etter vann.
– Det fortalte ham meg senere, at han aldri kommer til
å glemme. Den omsorgen jeg viste for ham da, det satte
han utrolig pris på. Og han begynte å tenke at jeg ikke var
så ille som han først hadde antatt selv om jeg var både
brun i huden, muslim og sto på den motsatte siden av ham
politisk, forteller hun.
– Ikke gjør det så vanskelig
Vi trenger ikke å gjøre alt så komplisert når vi skal hjelpe
noen. Vi må koke det ned til det dette handler om: Behovet
for tilhørighet, og behovet for å være i en god relasjon med
noen.
– Det er vanskelig å vise hat hvis man blir møtt med
kjærlighet. Hat møtt med hat bare eskalerer. Hvis vi møter
mennesker med ro, undring og kjærlighet så skjer det
faktisk gode ting.
Khan understreker at relasjon og tilhørighet ikke skapes
uten at det bygges tillit. Og tillit, det tar tid og tålmodighet.
– Du må orke å stå i det og ikke gi opp. Ikke bli aggressiv
når de viser aggresjon. Og ikke tro at dette er gjort i en
håndvending.
Hun tror det er håp for alle mennesker som har falt utenfor
og som har søkt voldelige, ekstreme grupperinger.
– Det er vanskelig å nå dem alle, og de må være klare for
en endring i livet. Men jeg tror det er håp, og det er verdt å
prøve å finne deres menneskelighet.
“Hvis vi gir opp folk som allerede har
gitt opp seg selv og andre, så gir vi opp
noe ekstremt viktig og potensielt bra.”
Det er viktig for Khan å understreke at hun ikke unnskylder
dem. Men hun prøver å forstå dem.
Empati er det viktigste du kan gi disse menneskene, for er
det en ting de ikke har blitt bortskjemt på, så er det empati.
Og er det en ting de trenger, så er det empati. Så alt jeg gjør
i møte med andre, handler om empati.
Folk er folk, og jeg er meg
Khan er bevisst i å trekke fram sin historie og sin oppfatning
av ting, i samtale med dem.
– Det er veldig viktig for meg å vise at når de snakker om en
gruppe mennesker, så snakker jeg om meg som person. Det
er vanskeligere å hate en person, enn en gruppe. Noen er i
full stand til å hate et menneske, men det er vanskeligere.
På samme måte som jeg ønsker å forstå hva de har opplevd,
så er det viktig for meg at de forstår hva jeg har opplevd av
trusler og hat. Så jeg gjorde det til et poeng å lese opp
dødstruslene jeg har mottatt. Det gjorde dem skamfulle
og ukomfortable. For da var det jo meg det var snakk om,
det personifiserte det hele. Og hvordan kunne de støtte en
dødstrussel, når de likte meg?
– Jeg tror det som skilte våre veivalg var at jeg hadde
ressurser, støtte og kjærlighet i livet mitt da jeg tok valget,
sier hun.
– Og det er vår oppgave, som mennesker, å tilby dem det
samme.
Av Siri L. Thorkildsen, Kommunikasjonsansvarlig ved RVTS Sør
Foto: Therese Skauge Klokset/RVTS Sør