Guttegruppa

23
Abdul Ghafar Noori
– Hva fikk deg til å melde deg som frivillig til arbeid i guttegruppa
i KUP?
– Jeg bryr meg om – og føler en nærhet til – de ungdommene
som sliter litt med hverdagslivet. Jeg kjenner igjen egne
opplevelser i det disse flerkulturelle guttene strever med.
Det kan være opplevelser av verdiløshet, at ingen bryr seg,
ensomhet, og jeg ønsker at de skal føle at noen ser dem, bryr
seg og ønsker å være der sammen med dem, sier Abdul Ghafar
Noori, student ved Universitetet i Agder (UiA) og tidligere enslig
mindreårig asylsøker fra Afghanistan.
Abdul forteller om egne opplevelser av å være «utenfor
samfunnet», av håpløshet, og hvordan han selv har erfart
at det er viktig å sette seg mål i livet og jobbe mot det. Han
snakker om betydningen av å ha en «vegg» i livet for å nå sine
mål. Og han forklarer:
– Norske ungdommer har en vegg. Med det mener jeg
noen du stoler på: Familien, et samfunn hvor de har
vokst opp, hvor de føler seg trygge og forstår de
kulturelle kodene, hvor de har noen som støtter
dem. Jeg måtte lage denne veggen selv.
– Hva lærer du av guttene i gruppa?
– Jeg opplever en gjenkjennelse i guttenes erfaringer og
utfordringer, som gir trygghet også for meg. Gjennom å lytte
til hverandres erfaringer kan vi sammen bidra til å finne
løsninger.
– Gruppa i KUP blir en bro mellom livet ute og hjemme for
guttene: Mellom kulturer, mellom kristne og muslimer. Det
viktigste blir det vi har felles; vi er alle mennesker, og vi
trenger noen som bryr seg om oss og at vi bryr oss om
noen, avslutter Abdul.
Abdul tenker at guttene i gruppa på KUP på en
måte har en vegg; Mange av dem er født eller har
vokst opp i Norge, de er en del av samfunnet,
flere har familie. Han selv måtte «bygge veggen
helt på nytt», og han ser at guttene i KUP trenger
hjelp til å gjenreise sin vegg. En vegg bygget på
trygghet og åpenhet, visshet om at noen bryr
seg om dem og setter pris på dem. Abdul ønsker,
sammen med de andre voksne i KUP, å være en
del av guttenes «vegg».