Guttegruppa

More documents

Recommendations

Info

18 annerledes enn oss, eller på en måte som utfordrer oss, så skaper vi sannheter som sender personen på en potensielt farlig vei i livet. – Det fører ofte til verre oppførsel når vi ikke fokuserer på det potensialet han eller hun sitter med. Når noen oppmuntrer oss og tror på oss, da ønsker vi å etterleve dette. Når det motsatte skjer, inviterer vi ut aggresjon, fiendskap og isolasjon. Det er ikke det vi ønsker å skape som samfunn. Relasjon er det aller, aller viktigste, og jeg forstår ikke hvorfor vi ikke etterlever dette med mennesker som utfordrer oss, sier Khan. Hun mener det er spesielt guttene som trenger å oppleve en endring i samfunnet. – Vi trenger å frigjøre guttene våre, så de kan tørre å bli mer menneskelige. Unge menn sliter med å være det samfunnet har definert som maskulint. Vi må la gutter komme mer i kontakt med sine egne følelser. Og vi må slutte å isolere og utestenge de som oppfører seg vanskelig, vi må inkludere dem. Å møte vennlighet – Det er også vår jobb som enkeltmennesker å gjøre noe med dette. Å møte disse som faller utenfor med mer respekt, åpen undring og velvilje. Ikke utestenge det barnet som forstyrrer og er vanskelig på skolen. Ikke isolere problemet og tro det ikke handler om noe større. Det betyr ikke at vi ikke skal være uenige eller sette grenser, tvert i mot. Men vi må prøve å forstå hverandre bedre, og inkludere hverandre mer. Khan sier mange av de hun møtte manglet et støtteapparat som skulle fanget dem opp når det gikk galt. Men det hun merket seg aller mest, var at de ikke var vant til å bli møtt med vennlighet. Hun forteller om da hun deltok på nynazistmarsjen i Charlottesville, som ble både langvarig og voldelig. En av mennene hadde ikke mere vann, han var utslitt og dehydrert, og lå på bakken. Khan lette febrilsk etter vann til ham, hun løp blant de høyreekstreme og spurte etter vann. – Det fortalte ham meg senere, at han aldri kommer til å glemme. Den omsorgen jeg viste for ham da, det satte han utrolig pris på. Og han begynte å tenke at jeg ikke var så ille som han først hadde antatt selv om jeg var både brun i huden, muslim og sto på den motsatte siden av ham politisk, forteller hun. – Ikke gjør det så vanskelig Vi trenger ikke å gjøre alt så komplisert når vi skal hjelpe noen. Vi må koke det ned til det dette handler om: Behovet for tilhørighet, og behovet for å være i en god relasjon med noen. – Det er vanskelig å vise hat hvis man blir møtt med kjærlighet. Hat møtt med hat bare eskalerer. Hvis vi møter mennesker med ro, undring og kjærlighet så skjer det faktisk gode ting. Khan understreker at relasjon og tilhørighet ikke skapes uten at det bygges tillit. Og tillit, det tar tid og tålmodighet. – Du må orke å stå i det og ikke gi opp. Ikke bli aggressiv når de viser aggresjon. Og ikke tro at dette er gjort i en håndvending. Hun tror det er håp for alle mennesker som har falt utenfor og som har søkt voldelige, ekstreme grupperinger. – Det er vanskelig å nå dem alle, og de må være klare for en endring i livet. Men jeg tror det er håp, og det er verdt å prøve å finne deres menneskelighet. “Hvis vi gir opp folk som allerede har gitt opp seg selv og andre, så gir vi opp noe ekstremt viktig og potensielt bra.” Det er viktig for Khan å understreke at hun ikke unnskylder dem. Men hun prøver å forstå dem. Empati er det viktigste du kan gi disse menneskene, for er det en ting de ikke har blitt bortskjemt på, så er det empati. Og er det en ting de trenger, så er det empati. Så alt jeg gjør i møte med andre, handler om empati. Folk er folk, og jeg er meg Khan er bevisst i å trekke fram sin historie og sin oppfatning av ting, i samtale med dem. – Det er veldig viktig for meg å vise at når de snakker om en gruppe mennesker, så snakker jeg om meg som person. Det er vanskeligere å hate en person, enn en gruppe. Noen er i full stand til å hate et menneske, men det er vanskeligere. På samme måte som jeg ønsker å forstå hva de har opplevd, så er det viktig for meg at de forstår hva jeg har opplevd av trusler og hat. Så jeg gjorde det til et poeng å lese opp dødstruslene jeg har mottatt. Det gjorde dem skamfulle og ukomfortable. For da var det jo meg det var snakk om, det personifiserte det hele. Og hvordan kunne de støtte en dødstrussel, når de likte meg? – Jeg tror det som skilte våre veivalg var at jeg hadde ressurser, støtte og kjærlighet i livet mitt da jeg tok valget, sier hun. – Og det er vår oppgave, som mennesker, å tilby dem det samme. Av Siri L. Thorkildsen, Kommunikasjonsansvarlig ved RVTS Sør Foto: Therese Skauge Klokset/RVTS Sør
JOHAN 19 FORTELLER ALEX! DET ER MAT. ALLE ER KLARE, KOMMER DU? HALLOOO… ALEX! KOM NÅ! Jeg hører en dør smelle. Det var rart, tenker jeg. Jeg går bort til gymsalen, som er tom. Bare skoene til Alex og en fotball ligger igjen. Jeg ser at døra til nødutgangen er åpen, så jeg går bort og kikker ut. Han må ha løpt ut på sokkene. Gutten er 16 år gammel, så det at han tar en luftetur kun i sokkene er jo ikke noe krise det, egentlig. Det er bare det at det er januar og vinter, og det har snødd i ei uke snart. Jeg kler på meg og følger fotsporene, bort til en busk. Inni busken sitter Alex og ler og gråter samtidig. Jeg lurer fælt på hvorfor han sitter der. Alex er en tøff gutt, en som tør å stille spørsmål og snakke foran andre. Han er ganske sterk også, men nå sitter han altså i en busk i dyp snø. Så da hopper jeg inn i busken, og spør: – Hva skjer? Hva skal vi gjøre her? Alex ler litt og sier at han fikk panikk og måtte stikke. ropte, da hørte han det. Det jeg ikke visste, var at sånn som jeg ropte på ham – akkurat med det tonefallet – hadde en sint og beruset pappa ropt på ham så mange ganger før. Det trigga noe i Alex. Nå visste jeg litt om bakgrunnen til Alex, men frem til ungdommene selv ønsker å snakke om livet sitt bruker vi tid på å bygge gode og trygge relasjoner gjennom å spise, leke og snakke sammen. Men nå, i denne kalde busken i januar, var det jeg fikk historien. Jeg lovet Alex aldri å rope på den måten igjen, og så takket jeg for at han ville dele historien med meg. Så bar jeg ham på ryggen gjennom snøen tilbake til gymsalen, og inn til gruppa. Jeg tror aldri tacoen på KUP har smakt bedre enn da. Vi ble gode venner, Alex og jeg. Vi leker mye på KUP. Når ungdommer med mange traumatiske opplevelser i livet – ja sånne som Alex – leker gjemsel, spiller spill eller har det gøy i en gymsal, så glemmer de tid, sted og rom. Da får de fritid, på en trygg arena. Alex hørte ikke at jeg ropte på ham. Han var i sin egen verden, helt til siste gang jeg
Page 2 and 3: INNHOLD Forord Om å løfte sammen
Page 4 and 5: JOHAN FORTELLER Innkalling Det er s
Page 6 and 7: 6 Trender og utvikling i ungdomsmil
Page 8 and 9: 8 Alle trenger en plass i noens hje
Page 10 and 11: 10 - Er det sånn for deg, Johan? J
Page 12 and 13: 12 Den trygge havna - I KUP skal un
Page 14 and 15: 14 KUP har nå syv ansatte fordelt
Page 16 and 17: 16 Kjærlighet og respekt i møte m
Page 20 and 21: 20 - Jeg er bare Karim Karim er en
Page 22 and 23: 22 Supporterne - frivillige medarbe
Page 24 and 25: 24 Leken som mål, ikke middel Barn
Page 26 and 27: JOHAN FORTELLER 26 Tenk å ha en be
Page 28 and 29: 28 - Dette er familien jeg aldri fi
Page 30 and 31: 30 Referanser Eide, Gunnar og Ingel
Page 32: «Relasjon er det aller, aller vikt

Guttegruppa

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?