Unikum april 2020

More documents

Recommendations

Info

Vi må fortsette likestillingsarbeidet i grasrota,og avslutte symptomlindringen med kjønnspoengRobin MoudnibStudentpolitisk kommentatorUnder dagsnytt 18 fredag 14.02.20 fikk vi se debattom kjønnspoeng ordningen, hvor det var bredrepresentasjon med blant annet rektor Kurt Ricefra OsloMet, leder av Aune-utvalget og nestlederfor Norsk studentorganisasjon: Felipe Garcia.Først og fremst vil jeg kommentere at jeg synesAune-utvalget har gjort en god jobb, selv om jegsom alle andre har noen punkter jeg er uenig i.Kjønnspoeng-ordningen er altså ikke et av dissepunktene. Samtidig vil jeg også anerkjenne atnoen av poengene til Rice og Garcia kommer fraen god tanke, men det blir veldig feil for min del.Det er tre aspekter jeg vil trekke frem her.Det ene er det man på godt norsk kaller «sjanselikhetkontra resultatlikhet». Alle som harvært borti Jordan Peterson (nå skal jeg absoluttikke gi ham positiv reklame her, ta alt hansier med en klype salt) kjenner til dette paradokset.Paradokset er likevel fult til stede. Dersommålet er et likestilt arbeidsliv, betyr detda at vi griper inn i et likestilt mulighetsrom?Med kjønnspoeng ser det absolutt slik ut.Det andre er at uansett hvordan man vrir ogvender på det så er dette et åpenbart brudd påmenneskerettighetsloven om like muligheteruavhengig av kjønn. Man kan gjøre som Rice ogsi at det er en mild forskjellsbehandling. Man kankalle den ekstremt mild også om man vil. Den erlikefullt til stede. Når det er sagt vil jeg poengtereat forskjellen absolutt ikke er mild. Jeg kjennerselv flere som har måtte utsette studiestart merenn ett år for å få høyt nok snitt til å komme inn.Er kjønnspoeng i den balansen, vil potensiellestudenter faktisk måtte vente et år til fordi noenslo dem på målstreken med poengene. Akkuratdet er en urettferdighet ingen av oss kan stå for.Det tredje er analogien med innvandrerbakgrunn.Denne sier seg litt selv, men er så klart enhelt annen debatt. Jeg har selv innvandrerbakgrunn,og det offentlige er jo flinke på å skulleinkludere, så de har alltid denne «boksen» mankan sjekke av i når man søker jobb. Denne harjeg aldri trykket på, av prinsipp. Jeg er vokst oppmed mine medborgere i Norge og skal ikke hanoen forskjellsbehandling. Ingen skal velge megfor min hudfarge, men fordi jeg er best egnet i såfall. Jeg vil her også understreke at jeg vet godtviktigheten av denne inkluderingen, jeg prøverikke å undergrave den her, det er en analogi.Jeg har aldri vært for kjønnspoeng. Jeg husker godtNorsk Studentorganisasjon sitt landsmøte i 2018hvor det var en svært opphetet debatt om dette. Deter så klart mange følelser i spill. Men av prinsipper jeg enig med utvalgsleder Aune i at vi kan ikkedrive symptombehandling på et stort underliggendeproblem. Vi må ha flere rollemodeller, vimå ha mer åpenhet for å velge hva man vil. Oguansett hvor mye vi vil likestille arbeidslivet så kanvi jo ikke tvinge noen inn i en vei de ikke vil inni. Dermed er resultatet å få dem til å ville det. Ogdet begynner som Aune sier; på langt lavere nivå.Når Rice kommenterer på at vi ikke har tid til åvente en generasjon til så blir jeg faktisk irritert.Den kommentaren undergraver alt det arbeidetsom gjøres. Jeg har vært med på å arrangere GirlTech Fest i Kristiansand flere ganger (som logistikkog ryddehjelp, kvinnene skal være i fokus),og det å se jentenes store øyne når de ser kvinnerinnen teknologi er fantastisk. De blir inspirerte,og jeg vet med så mye sikkerhet jeg kan understrekeher at noen av dem nå går rundt hjemmeog drømmer om å bli som forbildet de møtte påGirl Tech Fest. Det samme ser jeg på Lær KidsaKoding; der er det også fullt av jenter. Ting skjer,men de skjer i grasrota. Ikke i styremøtene.Jeg kan dra samme analogi mot alle de flottebarnehagelærerstudentene jeg har blitt kjentmed, flesteparten av dem menn. For dem såhandler det om at samfunnet virker mye meråpent for at man kan gjøre hva man vil. Og detgir dem trygghet i valget sitt og at de aldri vil blidømt for det. De er trygge på seg selv og hva devil, og nettopp det må vi hjelpe flere med å bli.Jeg har sagt dette før og jeg kommer alltid til å sidet: Mine to småsøstre skal vokse opp og vite atde kan bli hva de vil. Ikke hva de vil selv om deer kvinner. Ikke hva de vil fordi de er kvinner.Heller ikke hva de vil på tross av sin innvandrerbakgrunn.Nei. De kan bli hva de vil. Punktum12
Snart ferdig med utdanningen?Ikke mist kontakten medstudievenner, forelesere og UiA!Registrerer deg i vårt alumni-nettverkmens du fremdeles er student.UiA Alumni er et nettverkfor tidligere og nåværendegradsgivende studenter. Vi er enmøteplass for kunnskapsdeling ogerfaringsutveksling mellom UiA ogsamfunns- og arbeidsliv.Les mer og registrer deg påuia.no/alumniKontakt oss på alumni@uia.noHvorfor bli en del avalumninettverket?• Invitasjon til sosialeog faglige møteplasser• Få tilbud om aktuelle seminarerog konferanser innenfor faget ditt• Få aktuelle nyheter fraUniversitetet i Agder• Karriereveiledning• Samarbeide med studenter• Sammenkomsterfor ditt studentkullAPRIL 2020 UNIKUM NR 4 13
Page 2 and 3: SJEKK UTVisste du at Spicheren har
Page 4 and 5: AKTUELTUiA har flere kvinner ennmen
Page 6 and 7: AKTUELTKlasseskille i utdanningenst
Page 8 and 9: I MAKTENS bøttekottSondre Maaseide
Page 10 and 11: 10
Page 14 and 15: the second-class existenceof intern
Page 16 and 17: We Are All Ableist, andWe Were Made
Page 18 and 19: called “autistic burnout”, whic
Page 20 and 21: abowwTlf:BewwA50KORREKSJONBAForrige
Page 22 and 23: 22
Page 24 and 25: SHORT STORY24BierKristian NygårdFo
Page 26 and 27: SHORT STORYLiving in a Fairytale Wo
Page 28 and 29: A conundrum without any solution. D
Page 30 and 31: StudentnyttSTA KRITISK TIL KRISEPAK
Page 32: BSUBoligsparing for ungdomFå tilba

Unikum april 2020

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?