Ljuboslavija - effekten

Smerten i låret irriterte ham: Den forbaskede duen hadde
kommet hindrende i veien! Det kunne ha vært over alt
sammen nå. – Hele galskapen! – All smerten ved å vite hva
som var hendt, – lidelsen i å vite at han måtte leve videre uten
dem … Men nå måtte han bære det med seg videre – enda et
stykke – til en ny granat traff bedre.
Noe våknet i ham ved selve tanken. Var det det som var
hans eneste håp? – Var det slik livet var blitt? Han, – Radek
Ismailović – som hadde hatt alle muligheter til å sikre seg det
meste av det Partiet kunne by på – ynkelig sammenkrøpet
mot en sønderskutt plankevegg! Med en smerte inni seg som
gjorde at smerten i beinet bare ble som en flis i fingeren. Og
med det endelige punktum som sitt eneste ønske. Og ikke
mot nok til å sette det selv en gang! – Hva var alt det redelige
slitet hans verd? – Hvor var de godene han tross alt hadde
oppnådd? – Hvor var idealene som hadde drevet ham – helt
til han traff henne? Og den virkeligheten hun skritt for skritt
hadde ført ham inn i? Var det hit det hadde brakt ham? I
avmakt foran denne splintrede veggen? Til meningsløshetens
totale seier? Hadde det alt vært et bedrag – det livet som hadde
fortonet seg så godt og meningsfylt før? Tryggheten hjemme
hos mor og far, da? – Nei! Det ville være for brutalt hvis også
den var en illusjon! Den hadde vært ekte!
Omsorgen, kjærligheten i barndomshjemmet sto plutselig
for ham. Det hadde vært trangt og fattigslig, ja. Men selv om
han ikke kunne gå mett til sengs hver kveld, så var varmen
der! Varmen fra mennesker som var glad i en.
Radek ble sittende og kalle fram i erindringen bilde etter
bilde – som for å overbevise seg selv om at han hadde rett:
Noe i livet måtte være godt!
Han husket Helena første gang hun hadde fortalt ham om
dokka. Da hadde de alvorsfulle øynene hennes strålt henrykt.
– 13 –