Ljuboslavija - effekten

partiledelsens måte å sikre seg makt og kontroll på. Maktmenn
har en lei tendens til å oppfatte uenighet og kritikk som
trusler mot sin egen posisjon – og handle deretter. Tito hadde
ikke vært noe unntak i så måte, – selv om hans «oppskrift» å
møte kritikk på, hadde vært av mer human karakter enn det
historien ellers vet å berette om. Ikke desto mindre, Djilas`
memoarer «Tito – venn og fiende» avdekker stygge trekk i
herskerhjernens irrganger.
Tore sukket. Fantes det noe annet enn Tito? – Noe enda
bedre? – Noe som kunne forene – uten å undertrykke?
Han la fra seg boka oppslått på skrivebordet – og lot tankene
synke mens han strakte seg bakover på sofaen. Et matt
gjenskinn fra bordlampa tegnet en sølvstripe i teipen over
leksikonsida. Handa hans fant knappen på stereoanlegget.
Snart tonet Ravel ut i rommet. Utenfor pisket høstregnet mot
vinduet.
Tore hadde så vidt dratt et pledd over seg og lukket øynene
da saker og ting begynte å skje.
Med ett hadde han en underlig fornemmelse av å synke.
Han prøvde å gjøre motstand, men til ingen nytte. Uansett
hvor mye han veivet med armene, ble han bare trukket enda
kraftigere – som på bølgen av et voldsomt dragsug. Tempoet
økte. I halsbrekkende fart raste han nedover – i fritt svev.
Plutselig skimtet han noe ubestemmelig hvitt som kom imot
ham. Han skjønte at et sammenstøt var uunngåelig. Det hvite
dreide rundt, og nå var det så nær at han kunne skjelne detaljer:
Tekst og bilder som virket kjent! Rett før han skulle til
å kræsje, så han ruinbyen fra Jugoslavia til venstre og Titos
stirrende blikk til høyre. Blank teip krøllet seg sammen fra
midten og skrått nedover mot høyre – der den ble hengende
som en «vissen» bunt. Lynraskt skjedde en bevegelse i motsatt
retning på samme sted: Riften åpnet seg plutselig, – og Tore
– 9 –