Ljuboslavija - effekten

Nå slo en rar tanke ned i ham: Jugoslavia revet i stykker.
Det var jo nettopp det som var situasjonen nå! – Hvem kunne
ane det den gang da en eller annen hadde vært uforsiktig med
denne sida?
Og et annet faktum som var like klart: Tore brukte dette
leksikonet ganske ofte, men hadde aldri funnet noen rifter
noe annet sted i disse tolv binda.
Underlig, tenkte han: Den eneste flengen som var blitt
påført verket på alle disse åra, hadde tilfeldigvis havnet på
Jugoslavia, 11–12 år før landet selv ble revet i filler!
Og som ikke det var nok. Øverst på sida var det et bilde
som talte samme språk: Ruinene etter en landsby. En oldtidsby,
riktignok – med rester av murer, søyler og hus – godt
oppsmuldret av århundrers påkjenninger. For Tore ble den et
talende bilde på alle de landsbyene og byene som nå lå skambitt
av borgerkrigens blodige kjeft, – ruiner de også.
Tore kastet et raskt blikk over på motstående side – og
traff et bilde av Tito – i fengsel sammen med en medarbeider.
Bildet var tatt omkring 1930. Denne fengslede mannen hadde
seinere vist seg å ha kraft nok til å samle den jugoslaviske
motstanden mot tyskerne, sikre seg ledelsen av landet etter
krigen, føre an i gjenoppbyggingen, motstå det enorme presset
fra Sovjetunionen og i tillegg holde de sprikende folkegruppene
i Jugoslavia sammen i én stat gjennom hele sin levetid.
Det var til å ta pusten fra en. Litt av et stykke teip i én og
samme person!
Tore studerte bildet nærmere. Hva var det som hadde gitt
denne mannen en slik kraft? Det var noe ved fangens blikk
han ikke fikk tak i, – noe ubestemmelig glassaktig. Han hentet
et forstørrelsesglass. Da så han det tydeligere. Gjennom
brillene kom pupillene delvis til syne. Det virket som om
Tito stirret på noe – noe utenfor bildet – på den andre sida av
– 7 –