Ljuboslavija - effekten

alene. Nå var hun bekymret for hvordan det skulle gå med
mat til ungene når hun kom hjem igjen etter å ha brukt så
mye på reisen.
Om kveldene lå Ganimete og hørte på det den fremmede
hadde å fortelle før de sovnet.
Ohridsjøen hadde hun bare hørt om. Derfor var det spennende
å få høre så mye nytt om denne vakre fjellsjøen i grensetraktene
mellom det sørvestlige Makedonia og Albania. Etter
det Silvana fortalte, – det het den fremmede kvinnen – måtte
den være enda vakrere enn det hun hadde forestilt seg, – med
vann så klart som krystall og fisker som ikke fantes andre
steder. Spesielt inntrykk gjorde det å høre om det mystiske
underjordiske tilløpet fra Prespasjøen litt lengre mot sørøst
og borti 200 meter høyere oppe i fjellene. Det var som om en
eventyrverden åpnet seg for henne – full av sprudlende farger
og overraskelser. Silvana fortalte detaljert, og Ganimete kunne
se alt så levende for seg, – som om hun var der selv. Fra hun var
liten, hadde Ganimete vært glad i å svømme. Denne gleden
hadde hun bevart. Derfor tok hun seg formelig i å «svømme»
inn i denne trylleverden i tankene sine. Hun vandret bortover
ei strand og plukket opp den ene steinen etter den andre – og
ble fascinert av de perfekte formene, – slepet til av naturens
hånd gjennom millioner av år – til den gripende skjønnheten
hun holdt mellom sine egne fingre. Når hun dyppet dem i
vann, kom fargeprakten enda klarere fram, i et spill av gnistrende
nyanser.
Ganimete kom seg raskt ned på jorda da Silvana begynte å
fortelle om seg selv. En lavmælt stemme satte ord på ting som
rystet henne. Hun forsto at det hun nå fikk høre, ble meislet
inn i tankene hennes for alltid, – slik sterke opplevelser alltid
gjør. Og for den som hadde opplevd det, måtte det være som
å dra skorpa av et sår som ikke hadde grodd, – hver gang hun
– 25 –