St.Franciskus menighetsblad nr 2 2022

Her følger Gorissens tekst:
Han startet med å fortelle litt eventyr om troll og deres syn på kirkeklokkene.
For øvrig er det nesten litt vanskelig å tenke seg at man allerede på hans tid var opptatt av kirkeklokkers «unødige»
«støy», det virker som en mer moderne diskusjon, men det viser det seg altså at det ikke er.
«Kirkeklokkene, litt om deres historie og betydning»
I den første kristne tid var trollene særs vrede på kirkeklokkene.
Da Vågås kirkeklokker for første gang skulle ringe julen
inn, grep et jutulpar som bodde der i nærheten en klubbe
og kastet den mot kirken. Men deres raseri var så voldsomt
at klubben for forbi kirken og falt ned en halv mil
østenfor, hvor den ennå sees med sine mange dype hugg.
Så noenlunde det samme hendte ved Ulnes i Valdres. Her
tok sinnet trollet i den grad at hun slet lårbenet av seg og
kastet det efter kirketårnet. Trollet i Selbu satt og bakte
da klokkene kimet for første gang. Ved de hellige toner
ble hun så vill at hun bent frem gikk berserkergang for å
ødelegge kirken. Alle sine redskaper, kjevle og bakstefjøla,
kastet hun efter den, men forgjeves, heldigvis. Av lutter
fortvilelse styret hun seg utfor.
Tidene forandrer seg. Nå er det menneskene som ikke
lenger tåler klokkeklangen. Grunnen er dog forskjellig fra
tidligere tider. Trollene, personifiseringen av de onde makter,
hørte i kirkeklokken budskapet om en makt som var
sterkere enn dem selv. Derfor flyktet de inn i fjellet eller
«sprakk». Det moderne mennesket hører derimot intet i
dem. En kan derfor ikke ta det ille opp at man blir arg på
denne idiotiske klemtingen tidlig og sent, og helst vil ha
så lite som mulig av den slags. Men også for ham (det
moderne mennesket) gjelder den gamle inskripsjonen på
klokken i en av søsterkirkene på Gran i Hadeland: «Lytt til
klangen, Jeg kaller eder, kom !» At klokkene har et budskap,
kan klage og synge, synes helt fremmed for mange
nå til dags. «Jeg priser den sanne Gud» – ropte folket –
kaller klerkene, kaller de hensovende, jager uvær, ringer
helg og høytid inn» står det skrevet på en annen klokke.
Sammen med katolisismen kom kirkeklokkene til Norge.
Småbjeller var allerede kjent i den gråeste oldtid hos assyrerne
og romerne. De første forsøk på å støpe større
klokker ble gjort i de irske munkeklostre, de eneste kulturbærerne
i folkevandringens kaos. (Klokke = gammel
engelsk clog). Det gikk frasegn (rykter) om flere hellige
menns dyktighet i klokkestøping. Munken MacCayrill
(død 586) skal ha laget over 300 klokker. De angelsaksiske
misjonsprester bragte klokkene til de germanske land. I St.
Bonifacius sin (Tysklands apostel, død 755) vita fremheves
særskilt hvordan han ved hjelp av en klokke pleide å
kalle folk sammen. Hans klokke, den prektige messehagelen
og boken skrevet med sølvbokstaver måtte enhver ha
sett. Klokkene må også hos oss gjort et mektig inntrykk.
De mange sagn som er knyttet til dem vitner om det.
Klokker som blir røvet og som ikke lar seg rikke av 15 hester
(Ringsaker, Selbu), klokker som ringer over slagmarken
(Glad), klokker på havsens bunn osv.
Så lenge hverdagslivet var preget av den kristne tro var
klokketonen en uadskillelig del av det. De bragte budskap
om fødsel og død utover bygdene, gjorde den enkeltes
Nr. 2 – 2022
21