De russiske notatbøkene

Originaltittel: Quaderni Russi. Sulle tracce di Anna Politkovskaja. Un reportage disegnato
Copyright: © Igort 2011
This edition is published in arrangement with Grandi & Associati
Norsk utgave: © Pax Forlag 2023
Omslag: Akademisk Publisering
Trykk: Print Best OÜ, Estland
Printed in Estonia
ISBN 978-82-530-4370-8

I G O R T
De russiske notatbøkene
PÅ SPORET AV ANNA POLITKOVSKAJA. EN TEGNET REPORTASJE.
Oversatt fra italiensk
av Astrid Nordang (MNO)
pax forlag, oslo 2023

Livet mitt? Jeg tror at Tsjetsjenia, alt som har skjedd, alt jeg
har sett, har gjort meg til et klokere … et bedre menneske.
Anna Politkovskaja

Dette er en Makarov IZH med lyddemper. Det var et
våpen av denne typen som drepte Anna Politkovskaja i
heisen i hennes egen bygård, Ulitsa Lesnaja 8, i Moskva.
Med det sluknet et av Russlands viktigste fyrtårn for
alltid den 7. oktober 2006. Brutaliteten i
dette skinndemokratiet, som sovjetologer så treffende
har døpt DEMOKRATUR, fikk siste ord.
7

Da Anna ble drept 7. oktober 2006, var jeg i sjokk. Jeg husker
jeg skrev om det på bloggen min, hvor jeg vanligvis forteller
historier.
Da visste jeg ennå ikke at jeg bare tre år senere skulle gå inn
i den samme heisen, at jeg skulle få snakke med dem som sto
Anna naermest.
Eller at jeg skulle gå opp noen av sporene hennes, i et forsøk
på å skape mening av det som hadde skjedd, til tross for at
spørsmålene bare ble flere.
8

Jeg tilbrakte nesten to år i Ukraina, Russland og Sibir med å forsøke
å forstå. Med å notere. Hvordan var det egentlig i Sovjet unionen?
Hvordan opplevde folk denne tilstanden som varte i over sytti år?
Og ikke minst, hva foregikk i hodet på de mange lamslåtte
innbyggerne jeg så i de snødekte gatene?
Noen svar på spørsmålene mine fant jeg ikke, og snøen
ga meg verken den roen eller trøsten jeg hadde håpet
på. I Moskva-vinteren kjente jeg en tydelig anspenthet,
et voksende ubehag jeg ikke kunne sette fingeren på.
Nå om dagen gir Store Moder Russland dem som
arbeider for menneskerettigheter og nekter å kjøpe
ferdigproduserte sannheter, en blytung skjebne.
9

Demokratur

Vi er alle mennesker av samme blod. Blod vi i løpet av denne
krigen har sett renne i elvene, og som nå strømmer gjennom oss
som et adrenalinkick, men som ikke fører oss andre steder enn
til et mørkt rom uten dører.
Og når effekten omsider avtar, forstår vi at vi er alene, dømt til
å lete etter andre mennesker som oss selv, som ikke trenger ord
for å kommunisere. Mennesker som har sett og opplevd ting de
faerreste av oss noensinne vil føle på kroppen.
Og vel skulle vi ønske at vi kunne dele hemmeligheten vår, den
hemmeligheten vi kaller krig, men de som lever i fred, er ikke
interessert i å høre om den.
Anna Politkovskaja, Novaja Gazeta, 29. oktober 2001
13

Hun kunne ikke lenger snakke om det, Anna, ikke engang med
vennene sine. Tsjetsjenia, som naermest var blitt en besettelse for
henne, var blitt et uønsket tema.
“Jeg skriver det jeg ser” er ikke bare en intensjonserklaering, det
ble snarere hennes metode. Anna gjorde undersøkelser i felten til
det udiskutabelt viktigste i sin journalistkarriere, og metoden skulle
med tiden bli livsnødvendig for henne. Empatien hennes, evnen til
å lytte og dele, fikk henne til å overskride grensene for sin egen
metode.
Hun kunne ikke lenger bare skrive ned det hun så, ikke etter at
hun hadde inntatt en posisjon som vitne til massakrenes ofre.
Enhver annen i hennes sted ville antakelig ha søkt tilflukt i
reporterens olympiske distanse, i rollen som skruppelløs observatør.
Dag ut og dag inn responderte hun på grusomhetene hun så
på den enkleste av alle måter, og samtidig den vondeste, den
vanskeligste måten.
Hun kastet vrak på all journalistisk distanse og sto igjen som et
nakent menneske.
Det skulle bli dødsdommen hennes.
15

Annas
bygård
17

I Annas bygård er det noen som flytter. En parkert lastebil foran det
beskjedne inngangspartiet fylles raskt opp med esker, kofferter og
husgeråd. Jeg går inn døren og opp trappen som fører til heisen.
Hvor mange ganger har ikke Anna gått opp disse
trappene?
Jeg har sett denne heisen, der Anna ble
drept, mange ganger, på bilder og på TV.
Det er ganske spesielt å se at noen har
malt et julemønster på veggen der inne.
Uvørent, etter beste, fattige evne.
Jeg kan ikke tenke annet enn at
de har villet dekke over minnet om
blodflekkene.
18

Dø for sannheten, 48 år gammel. Det
skjer i Russland i dag. Dø for å ha satt
ubehagelige kjensgjerninger på trykk.
Livet går videre, tross alt. Men for mange
gikk sjokket over dødsfallet hennes over i
en dump smerte …
… som så etterlot seg en følelse av
dødtid.
Hun hadde vaert og besøkt moren, som hadde
frisknet til, og gått for å kjøpe noen sanitetsartikler.
De er mangelvare på russiske sykehus.
Drapsmannen ventet på henne. Han fulgte etter henne, visste at hun var på vei hjem.
I dag går jeg inn i den trange heisen, som hun forgjeves forsøkte å flykte inn i for
å unnslippe drapsmannen. Fire kuler, i brystet og i hodet. Etter de to første skuddene
sluttet Annas hjerte å slå.
Dørene er i ferd med å lukkes,
da en hånd smyger seg imellom.
Dørene åpnes igjen, og en liten jente
og moren hennes kommer inn …
19

Vi er tre i heisen. Hvor ofte har du ikke
møtt denne jenta, Anna?
De går av i sjette etasje, samme som din. Dette
var naboene dine. Jeg fortsetter oppover.
Utflyttingen foregår i åttende. Jeg
trykker på første etasje og går ut igjen.
Jeg hilser på flyttefolkene som lesser
på de siste eskene.
I det samme inngangspartiet i denne bygården, i
ULITSA LESNAJA 8, ble også en annen kvinne drept.
Grått hår, samme kroppsbygning og alder som Anna,
som på det tidspunktet var i Wien.
Det var barna hennes som ringte og fortalte hva som
hadde skjedd.
“Det er dessverre sånt som skjer i byen vår”, var
svaret hennes. Naermest vantro hadde de forklart
henne det som var innlysende for alle andre: “Har du
ennå ikke skjønt det, mor? Det var deg de ville drepe.“
20