Arendalsvassdraget - Direktoratet for naturforvaltning

7 Zooplankton og
littorale krepsdyr
Forfatter: Bjørn Walseng, NINA, Oslo
Dyreplanktonet og littoralsamfunnet i Nesvatn,
Nisser og Fyresvatn, samt littorale krepsdyr fra åtte
stasjoner i Nidelva nedstrøms Nisser, ble prøvetatt
i 2009 og 2010.
Alle tre sjøene ble undersøkt første gang i 1993
(Walseng et al. 1994). Nesvatn ble deretter undersøkt
årlig etter 1995, mens det fra Nisser foreligger
prøver fra og med 1996. Fyresvatn ble inkludert i
undersøkelsen fra 1997. Fra 2009 og 2010 foreligger
det til sammen 432 planktonprøver fra tre datoer
(juni, august og oktober) hvorav 396 er kvantitative
prøver (14 l Schindler), mens 36 prøver består av
kvalitative håvtrekk.
Fra de åtte stasjonene i Nidelva nedstrøms Nisser
foreligger det prøver av littorale krepsdyr fra samtlige
stasjoner i juni, august og oktober. Alle stasjonene
er lagt til stilleflytende partier av elva med
vegetasjon, hovedsakelig flaskestarr og elvesnelle.
Det ble i tillegg tatt littorale krepsdyrprøver fra
Nisser, Fyresvatn og Nesvatn. For en mer utfyllende
metodikkbeskrivelse henvises til Hindar et al. (1997).
Fra de tre vannene og Nidelva nedstrøms Nisser,
foreligger til sammen 66 littorale krepsdyrprøver.
7.1 Planktoniske krepsdyr
Nesvatn
Planktonsamfunnet i Nesvatn bestod i både 2009
og 20010 av fire arter vannlopper og fire arter
hoppekreps. Begge de to rovformene Bythotrephes
longimanus og Leptodora kindti ble registrert begge
år (vedlegg D.1). L. kindti var registrert ved alle besøk
mens B. longimanus kun ble funnet i juni begge år.
Sistnevnte art ble registrert før kalking mens L.
kindti ble funnet første gang i oktober 1996, det
vil si etter at de ble kalket.
H. gibberum er kun funnet sporadisk og fåtallig fram
til 2008 da den ble registrert ved alle tre besøk, og
i juni og august utgjorde den respektive 2,0 % og
1,1 % av planktonsamfunnet. I 2009 utgjorde arten
hele 17,2% av planktonsamfunnet i juni og 1,8% i
august. I oktober ble den ikke observert. Året etter,
2010, fortonte seg mer som et ”normalår” da et
24
fåtall individer ble påvist i juni og august og den
manglet i oktober. Før kalking, dvs i 1993, utgjorde
H. gibberum 14% av planktonet. H. gibberum er en
kalkskyende art, og en tilbakegang kan settes i sammenheng
med kalkingen av vannet. Ca-innholdet i
Nesvatn skulle imidlertid ikke tilsi at det skulle være
et problem for arten i dag.
Etter at Mixodiaptomus laciniatus ble funnet
sporadisk de første årene etter kalking, ble den mer
vanlig i de påfølgende årene (figur 7.1). I mange
år har det vært knyttet usikkerhet til artsidentiteten
av små calanoide copepoditter i prøvene.
Basert på voksne individer samt cop IV og cop V er
det klart at M. laciniatus utgjør en betydelig andel
av planktonsamfunnet og i juni og august er den
dominerende art både i 2009 og 2010. Størst dominans
ble funnet i august 2009 da den utgjorde hele
58,3%. I forhold til tidligere år har den også økt sin
forekomst i juni da den utgjorde 7,3% og 16,3% i
respektive 2009 og 2010. I oktober er Eudiaptomus
gracilis den vanligste calanoiden (17,2% i 2009 og
19,3% i 2010). Også i juni ble det funnet voksne
hanner og hunner av arten. Basert på de siste års
data kan det derfor med stor sikkerhet fastslås at i
dag er M. laciniataus den dominerende calanoiden.
Det er imidlertid klart at de to calanoidene klarer
å sameksistere. Sameksistens mellom E. gracilis
og M. laciniatus er forholdsvis sjeldent i Norge og
er kun registrert i 18 vann. Bortsett fra ett vann i
Nord-Norge, ligger de øvrige i de sørligste fylkene
med flest i Rogaland. Alle vannene har pH>5,2, og
i flere tilfeller er sameksistens registrert etter at
M. laciniatus er kommet inn etter kalking. Det skal
her riktignok bemerkes at vi ikke har fulgt noen
populasjon i mer enn 15 år.
M. laciniatus er vurdert som en indikator på en bedret
vannkvalitet. Austrumdalsvatn (Bjerkreimvass draget)
og Store Finntjern (Aust-Agder) er eksempler der
den er kommet inn etter kalking (Walseng & Sloreid
2000, Kaste et al. 1999). Det fins eksempler på at M.
laciniatus har økt i antall i høyereliggende lokaliteter
etter kalking (Lindström 1992) noe som sannsynligvis
skyldes økte mengder kalsium og magnesium.
Arten viste tegn på forsuringskader i lokaliteter med
lav pH innen samme område.
Heterocope saliens ble registrert ved alle besøk i
2009 og 2010, men utgjorde aldri mer enn 0,6%
(juni 2009).