leirarbeid

ganger så høy, men det måtte også pusses opp. Vi
hadde ikke penger til det. Det eneste vi hadde var
et stort rom. Det måtte deles inn slik at det kunne
fungere til alle menighetenes aktiviteter, forteller
Emilio. Det var en stor beslutning.
Ønsker en kjærlig menighet
– Men vi gjorde det, sier Emilio med trykk.
Deretter vokste menigheten fra 50–60 til det
den er i dag med rundt 150–160 møtebesøkende.
Fremdeles blir lokalene utbedret, og det er enda
plass til flere.
– For å regnes som medlem må man være
innskrevet. Av våre møtebesøkende er det nok
en 30 som kommer regelmessig som enda ikke er
medlemmer. 120 står registrert her, informerer han.
– Da vi startet denne menigheten talte Gud til
meg at menighetens natur skulle være kjærlig.
Uansett hvor stor menigheten vokser seg, ønsker
vi at det skal være som en familie. Vår lederrolle
er å være foreldre. Jeg ønsker å fungere som en
farsfigur.
De som er medarbeidere her må være medlemmer
og skal de få en oppgave i menigheten, må de
gjennom en frigjørelsesprosess. Vi forventer at
våre medlemmer beskytter vitnesbyrdet til
menigheten, og gir tiende. Vi har rundt 100
av våre medlemmer som gir tiende, derfor
kan jeg si at vi i dag har en sunn økonomi.
– Du blir
bare kjent med
mennesker ved
å bruke tid med
dem. Jeg kjenner
alle med navn
og kan ta en
kaffekopp
med alle.
Alltid åpen dør
– Min dør er alltid åpen. Folk kan komme til
meg å snakke med meg når de ønsker det, og
be med meg. Er døren lukket, sitter jeg i møte.
Medlemmene har god tilgang til meg. Jeg jobber
i menigheten hver dag 12–13 timer. Det er min
familie så det gjør ingenting.
– Du blir bare kjent med mennesker ved å bruke
tid med dem. Jeg kjenner alle med navn og kan ta
en kaffekopp med alle.
– I menigheten har vi rundt 30 ungdommer.
Etter møtet hver søndag spiller jeg fotball med
dem. Jeg kan jo ikke være med alle igjennom
alle situasjoner. Cellegruppene er viktige og
cellegruppelederne tar seg av folk der.
Ellers har menigheten eldste, diakoner og
menighetstjenere som er med og bidrar på hver
sitt plan. Relasjoner må bygges og der står ikke
Emilio alene, forstår vi ut fra det han kan fortelle.
– Den beste verdien er folka. Menneskene i
menigheten er det jeg verdsetter mest, gjentar
Emilio en ekstra gang for å være sikker på at jeg
fikk det med meg.
HERLIG LOVSANG: Her ser vi Dysjaland til
venstre i bildet. Det er ikke få musikanter
og lovsangere hun har trent opp
gjennom årene.
En apostolisk
visjon
«Vi må se lenger enn
den lokale menigheten.»
Emilio Sevilla
– For om lag 12 år siden, gikk jeg gjennom
en forandringsprosess. Jeg så utvidelsen av
Guds rike med andre øyne. Det var ikke
bare ut fra den lokale menigheten. Før
tenkte jeg veldig på den lokale menigheten,
og jobbet ut fra det. Nå så jeg både Spania
og Europa.
Pastor for hele byen
– Jeg begynte å preke annerledes. Vi skulle
ha sosial innflytelse i samfunnet. Samlet så
jeg dette at vi var en apostolisk menighet
og jeg var pastor for byen, ikke bare
menigheten. – Vi planter menigheter andre
steder, og jobber hele tiden for at vi skal nå
ut lengre enn Albir.
Forandringen har ført til at Emilio søkte å
bli med i et større internasjonalt miljø hvor
han kunne utveksle ideer og erfaringer
med andre som ser dette på den samme
måten.
Med i et apostelteam
I dag er han med som en del av Ed Silvosos
team i Europa. Målet er å forandre
nasjonene. Emilio er en del av ICA som
etyr International Coalition of Apostles.
Her står han i tett forbindelse med Peter
Wagner, og John Kelly er hans apostoliske
mentor.
– Mitt ønske er å være sammen med
mennesker som har hatt påvirkning på
byer, nasjoner og steder. Hvis jeg gjennom
de kan lære noe som jeg kan ta med til mitt
land, ønsker jeg det.
Ønsker et forandret Albir
– Dette er bakgrunnen for at vi ser på oss
selv som en apostolisk menighet, og har
innført det i navnet. Vi ønsker at Albir skal
bli forandret.
– Jeg går til kommunehuset og kan
snakke med ordføreren, fordi vi har fått
den innflytelsen her. Vi ber offentlig for
kommunestyret, og de har gitt oss eget
skilt som viser veien til lokalet vårt, og nå
har vi også fått egen infostand på torget.
En av strategiene våre er å adoptere gater
i Albir hvor vi ber. I min gate er det en
katolsk kirke, så jeg ber for presten der. Vi
har nå blitt kjent og spist pizza sammen.
34
august 2011