Nevrokirurgi

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 1 

INTRAKRANIALE MENINGIOMER-NYE KANDIDATGENER PÅ KROMOSOM 22 

1,2 Aarhus M, 2 Bruland O, 1 Lund-Johansen M, 2 Knappskog P 

1 Nevrokirurgisk avdeling, 2 Senter for klinisk molekylær-medisin og genetikk. Haukeland 

Universitetssykehus (HUS), 5021 Bergen 

Introduksjon 

Om lag 60 % av sporadiske meningiomer har avvik på kromosom 22q. NF2-genet er 

lokalisert til kromosom 22q12.2, og er lansert som et tumorsuppressorgen ved meningiomer. I 

dyreforsøk er det vist at ved tap av begge NF2-alleler, vil kun 1/3 av mus utvikle 

meningiomer. Dermed er det hypotetisert at også andre gener på kromosom 22q er involvert i 

tumorigenesen. For å undersøke dette nærmere har vi foretatt en mikromatrise-basert 

meningiomstudie av gener på kromosom 22q. 

Materiale og metode 

mRNA fra 27 intrakraniale meningiomer lagret i tumorbanken ved HUS ble undersøkt med 

mikromatrise-teknologi for alle kjente humane gener (30225). Sann-tids polymerase 

kjedereaksjon på utvalgte genprober verifiserte matrisedataene. 

Resultater og konklusjon 

9194 gener var utrykt i meningiomene, og 234 var lokalisert til kromosom 22. T-test 

(p


INTRACEREBRAL INFUSION OF HAMLET KILLS HUMAN GLIOBLASTOMA 

CELLS IN BRAIN XENOGRAFTS AND PROLONGS SURVIVAL; A NEW 

APPROACH TO CONTROL TUMOR PROGRESSION IN MALIGNANT GLIOMA 

Fischer, W 1 , Gustafsson, L 2 , Mossberg, A-K 2 , Gronli, J 3 , Mork, S 4 , Bjerkvig, R 5 and 

Svanborg, C 2 

1 Department of Neurosurgery, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway; 2 Institute of 

Laboratory Medicine, Department of Microbiology, Immunology and Glycobiology, 

University of Lund, Sweden; 3 Department of Physiology, University of Bergen, Bergen, 

Norway; 4 Department of Pathology, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway; and 

5 NorLux Neuro-Oncology, department of Biomedicine, University of Bergen and Centre de 

Recherche Public de la Santé Luxembourg, Bergen, Norway 

To control GBM progression, a treatment strategy must involve the administration of agents 

that reach and selectively kill the malignant cells, but is non-toxic to the surrounding brain. 

Human alpha lactalbumin made lethal to tumor cells (HAMLET) is a folding variant of alpha 

lactalbumin that has been shown to selectively kill malignant, but not differentiated cells. 

Here we have shown that 90% of GBM cells in biopsy spheroids are killed by HAMLET by 

an apoptosis-like mechanism, but not by α-lactalbumin, the same protein but in a different 

folding state. Convection enhanced delivery (CED) is a novel technique for distribution of 

macromolecules to the brain through a pressure gradient bulk flow. Here showed that 

radiolabelled HAMLET was distributed throughout the entire infused hemisphere. Therefore, 

we have administered HAMLET with CED during 24 hours into established invasively 

growing human GBM tumors in nude rats. After 60 days, all control (α-lactalbumin-treated) 

animals had developed pressure symptoms, but the HAMLET-treated animals remained 

asymptomatic. Magnetic resonance imaging (MRI) revealed significantly smaller tumor 

volumes in the HAMLET-treated animals, with a mean volume of 63 mm 3 (range 10-131 

mm 3 ) compared to the control animals, with a mean of 456 mm 3 (range 292-578 mm 3 ). With 

TUNEL-staining for apoptotic markers, we could observe apoptosis in about 33% of all tumor 

cells in the HAMLET-treated GBM transplants but not in the adjacent host brain. In the αlactalbumin 

controls, TUNEL stained cells amounted to about 2% of the total tumor cell 

population. In a separate toxicological study, we could not observe any behavioral effects by 

HAMLET on motor functions or any histopathology on microscopic examination following 

infusions into intact rats. To ascertain that HAMLET has the capability to kill all GBM cells 

and that there are no factors in the brain that could inhibit this process, we pre-incubated 

GBM biopsy spheroids in HAMLET or α-lactalbumin for 3 hours prior to transplantation into 

nude rats. In this experiment all six control animals showed presented symptoms after 60 days 

and showed large tumor sizes on MRI (496 mm 3 ; range 286-696 mm 3 ). In the six animals that 

received HAMLET treated spheroids, only two rats had small detectable tumors on MRI 

(mean volume 31; range 28-34 mm 3 ) and these animals eventually displayed symptoms after 

84 days. Four animals that had received HAMLET treated GBM spheroids were still tumor 

free and asymptomatic at the time of sacrifice 210 days after transplantation and did not show 

any histological signs of intracerebral tumors. The present results indicate that in GBM, 

intracerebral administration of HAMLET with CED is a promising approach to control 

progression in malignant gliomas.


SERUM VERDIER AV GFAP KORRELERER MED TUMORVOLUM HOS 

PASIENTER MED HØYGRADIGE GLIOMER 

Brommeland T 1 , Hennig R 1 , Isaksen V 2 , Rosengren L 3 

1 Nevrokirurgisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø, 

2 Patologisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, 3 Neurologisk avdelning, 

Sahlgrenska Universitetssjukhuset, 413 45 Göteborg, Sverige 

Bakgrunn: Biomarkører er en fellesbetegnelse på proteiner som kan indikere patologi i 

et organsystem. CNS markører kan påvises både i CSF og serum og protein S-100B er 

en av de mest omtalte. S-100B mangler spesifisitet for CNS, mens GFAP (Glial 

Fibrillary Acidic Protein) anses kun å eksistere som del av celleskjelettet i astrocytter. 

GFAP er tidligere funnet i CSF og serum hos pasienter med slag, hodetraume og 

subaraknoidalblødning. Det er derimot ikke utført serum målinger på pasienter med 

primære hjernesvulster. Målet med denne pilotstudien var å måle GFAP i preoperativt 

serum hos pasienter med høygradig gliom fordi en slik markør kan tenkes brukt til å 

evaluere respons på behandling eller påvise recidiv på et tidlig tidspunkt. 

Materiale og metode: GFAP og S-100B ble analysert ved ELISA metode i frosset, 

preoperativt serum fra 31 pasienter med nyoppdaget høygradig gliom (anaplastisk 

astrocytom og glioblastoma multiforme). Alder, kjønn, symptomer, steroidbruk, 

behandling og overlevelsesdata ble innhentet fra journalene. Mitosegraden i hver tumor 

ble estimert med manuell telling av Ki-67 positive celler i 10 synsfelt ved 400 x 

forstørrelse. Tumor volum ble beregnet ved planimetri av T1-vektede MR sekvenser 

med kontrast. Skjevfordelte data ble logtransformert og analysert med lineær regresjon. 

Resultater: Gjennomsnittsverdi av GFAP var 239 ng/L (normalt


GLIOBLASTOMER BEHANDLET I GAMMA KNIVEN I ÅRENE 1996-2006 

Per Øyvind Enger, Walter Fischer, Frits Thorsen, Ruby Mahesparan, Paal-Henning 

Pedersen. 

Nevrokirurgisk avdeling, HUS 

10 år tilbake ble den første pasienten med et glioblastom behandlet i gamma kniven ved HUS. 

Etter den tid har et langsomt økende antall pasienter med lokaliserte svulster blitt behandlet. 

Dette er oftest pasienter med ny tumorvekst etter at andre terapiformer har vært prøvd. Vi har 

gått gjennom resultatene hos de første 48 pasientene behandlet for denne diagnosen i gamma 

kniven ved HUS. Som forventet var de fleste pasienter i alderen 41-60 år. Svulstene var 

beliggende i de fleste av hjernens avsnitt og hadde et volum som varierte fra 0,2cm 3 til 47,5 

cm 3 . Størrelse og lokalisasjon har betydning for valg av stråledose og denne varierte derfor 

en del. På tross av at dette var en pasientgruppe hvor det aller meste av annen terapi var 

prøvd, var overlevelsen gunstig sammenlignet hva andre har rapportert ved reoperasjon for 

glioblastomrecidiv.


VEIVALG I HÅNDTERING AV BARN MED RESIDIVERENDE HJERNESVULST. 

Lundar T, Borota OC, Scheie D, Due-Tønnessen B. 

Nevrokirurgisk og Patologisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet, Oslo. 

En pike i første leveår utviklet alvorlige krampeanfall oppfattet som Salaam kramper. 

CT og MR caput primo 1990 viste en tumor i venstre parietooccipitalregion. Hun fikk fjernet 

sin tumor 12 måneder gammel og ble anfallsfri. Den histologiske undersøkelse viste 

sannsynlig DNET. 

Den billedmessige oppfølging med MR avdekket i 1994 et lokalt residiv uten kliniske 

symptomer. Ytterligere reseksjon og MR kontroll avdekket ingen tumorrest. Histologisk 

undersøkelse viste igjen sannsynlig DNET. 

I 1997 ble det igjen påvist lokalt residiv på MR uten at det forelå klare kliniske symptomer. 

Ny reseksjon og MR kontroll viste igjen reseksjonskavitet uten resttumor. Histologisvaret var 

denne gang sannsynlig anaplastisk gliom. 

Tette MR kontroller i de neste årene og senere årlige kontroller har ikke vist gjenvekst av 

tumor. Hun går i dag i videregående skole med gode prestasjoner og deltar aktivt i idrett og 

andre aktiviteter. 

Konklusjon: Er tett MR oppfølging uten stråle/cytostatika behandling en optimal håndtering 

av slike kasus? Har nye nevropatologiske metoder gjort vurderingen av slike kasus sikrere 

med hensyn på prognosevurdering?


STRÅLEKNIVSBEHANDLING AV VEKSTHORMONPRODUSERANDE 

HYPOFYSEADENOM 

Vik-Mo EO, Øksnes M, Pedersen PH , Wentzel-Larsen T, Rødahl E, Schreiner T 2 , Aanderud 

S, Lund-Johansen M 

Nevrokirurgisk, Indremedisinsk og Øye-avdelingen, Senter for klinisk forskning, Helse- 

Bergen, Bergen. 2 Endokriniologisk avd., Rikshopitalet-Radiumhospitalet, Oslo, Norge 

Kirurgi er primærbehandling av acromegali. Når ein ikkje kjem i mål med dette, må ein ty til 

ein kombinasjon av veksthormonsuppressive medikament, repetert kirurgi, konvensjonell 

strålebehandling eller stråleknivsbehandling. Vi har evaluert effekt og biverknadar etter 

behandling ved den nasjonale stråleknivseiniga ved Haukeland Sjukehus. Av dei 61 

acromegale pasientane som vart behandla frå 1989-2002, gjennomførte 53 ein prospektivt 

definert undersøking med MRI og hormonverdiar, samt klinisk undersøking av nevrokirurg, 

endokrinolog og augnelege. For dei seks som var daude og to som ikkje kunne delta ved 

undersøkinga vart opplysningar samla retrospektivt for å evaluere effekt og biverknadar. 

Gjennomsnittleg oppfølgingstid var 5.6 år. 

Ingen av adenoma hadde vakse. 85% fekk redusert hypersekresjonen, medan vel 

halvparten fekk normale GH og IGF-1 verdiar. Berre 9 pasientar hadde normale GH, IGF-1 

og glukosebelastningsrespons utan å trenge supprimerande medikament. 44% av dei som stod 

på hormonsupprimerande behandling kunne slutt med desse. To av pasientane utvikla små 

asymptomatiske synsfeltendringar. 9 pasientar (15%) starta med hormonsubstitusjon i nye 

aksar. 

Stråleknivsbehandlinga stoppa effektiv vidare vekst av adenomet, med god effekt på 

hypersekresjon og med få biverknadar samanlikna med konvensjonell stråling og repetert 

kirurgi.


ANALYSERING AV PROTEIN S-100B I SERUM ; EN METODOLOGISK STUDIE 

Müller K. 1 , Elverland A. 1 , Romner B. 2,3 , Waterloo K. 1 , Langbakk B 1 , Undén J. 2 , Ingebrigtsen 

T. 1,3 

1 Nevrokirurgisk, Nevrologisk og Klinisk Kjemisk avdeling, Universitetssykehuset Nord 

norge, Tromsø, Norge; 2 Nevrokirurgisk avdeling, Universitetessykehuset Lund, Sverige; og 

3 Institut for Klinisk Medisin, Universitetet i Tromsø, Norge. 

Bakgrunn : Dysfunksjon og skade av sentralnervesystemet kan oppdages med biokjemiske 

markører. Protein S-100B er den mest etablerte markøren med dette formålet. Denne studien 

skulle vurdere om proteinet er stabilt under lagring, etablere referanseverdier for 

Elecsys®S100 testen og sammenligne denne nye metoden med Liaison®Sangtec®100 testen. 

Material og Metode : Vi analyserte blodprøver fra 118 blodgivere og 196 pasienter med 

subarachnoidalblødning eller hodeskade. Stabiliteten av S-100B i frossene serumprøver ble 

vurdert med repeterte immunoradiometriske essays i 1997 og 2003. Metodesammenligning 

mellom Liaison®Sangtec®100 og Elecsys®S100 ble utført med Bland-Altman differanse- 

plots. 

Resultat : Serumkonsentrasjoner økte signifikant i løpet av lagringsperioden (mean 

difference 0.15 ±2SD 0.55 µg/L). Serumkonsentrasjoner målt med Elecsys®S100 hos 118 

friske blodgivere viste S-100B verdier fra 0.02 til 0.08 µg/L (mean 0.05). 95% persentilen var 

0.07µg/L. Liaison®Sangtec®100 testen målte vanligvis høyere serumkonsentrasjoner en 

Elecsys®S100 testen og differansen mellom de to metodene økte med stigende 

serumkonsentrasjoner. Den gjennomsnittlige differansen mellom de to testene var 

0.14 ±2SD 0.39 µg/L. 

Konklusjon : Protein S-100B er ikke stabil under langtidslagring i fryseren og de to 

analysemetodene er ikke utskiftbar.


S-100B MÅLINGER PREDIKERER CT FUNN ETTER LETT HODESKADE 

¹Müller K, *Townend W, 'Biasca N,³ Unden J, Waterloo K,³ Romner B, ¹´²Ingebrigtsen T 

¹Nevrokirurgisk avdeling, Universitetsykehuset Nord Norge, Tromsø, Norge 

²Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø, Norge 

³Nevrokirurgisk avdeling, Universitetsykehuset Lund, Sverige 

*Emergency departement, Hope University hospital, Salford UK 

'Department of Othopaedic Surgery, Spital Oberengardin, St. Moritz CH 

Bakgrunn : En lett hodeskade impliserer en risiko for traumatisk hjerneskade og fare for en 

intrakranial blødning. CT caput er anbefalt for å oppdage slike lesjoner. Denne multisenter- 

studien undersøker hvorvidt målinger av protein S-100B i serum kan bidra til å velge ut 

pasienter til CT undersøkelse. 

Material og Metode : Vi inkluderte 226 pasienter med lett hodeskade og en Glasgow Coma 

Scale (GCS)– skåre 13 til 15 ved innkommst. Blodprøver til analyse av S-100B og CT caput 

undersøkelse ble tatt innen 12 timer etter skaden. De diagnostiske egenskaper av S-100B som 

prediktor for intracranial skade påvist med CT ble undersøkt med ” receiver operating 

characteristic” (ROC) analyse og and ”cross table” analyse for forskjellige at cut-off nivåer. 

Vi analyserte også S-100B målinger som ble ”normalisert” til å korrespondere med 

blodprøven tatt en time etter skaden. 

Resultat : CT viste intracranial skade hos 21 (9.3%) pasienter. S-100B verdier var signifikant 

(p


HVORDAN GÅR DET MED PASIENTENE SOM HAR HATT EN ALVORLIG 

HODESKADE? - OPPFØLGING FEM ÅR ETTER SKADEN. 

Skandsen T, Vik A. 

Bakgrunn: Det er få studier fra Norge som vurderer resultatet etter alvorlig hodeskade, 

og det er internasjonalt få langtidstudier som har brukt strukturert intervju for Glasgow 

Outcome Scale Extended skåre (GOSE). Vi ønsket derfor å evaluere kort- og 

langstidsresultat etter alvorlig hodeskade i en uselektert gruppe pasienter som fikk 

akuttbehandlingen ved nevrokirurgisk avdeling, St Olavs Hospital. 

Metode: 135 pasienter med alvorlig hodeskade i perioden 1998 – 2002 ble inkludert i 

studien. Strukturert intervju for Glasgow Outcome Scale skåre (GOS) og GOSE ble 

brukt. Opplysningene ble hentet ved direkte kontakt eller telefonintervju med pasient 

og pårørende. Videre ble tilstedeværelse av posttraumatisk amnesi eller minimal bevisst 

tilstand fire uker etter skaden, samt GOS ved seks måneder estimert utifra intervju og 

journalopplysninger. 

Resultater: Alder var 33.0 år (median, spredning 1-88), og 20 % var kvinner. GCS 

skåre før intubasjon var 6 (3-14) og 6 måneders mortalitet 24 %. 94 pasienter var i live 

> 3 år etter skaden og kunne evalueres for langtidsresultat. GOSE skåre ved 62 mnd 

(36-95) var 5-8 hos 70 % av de overlevende, og 2 hos 3 %. 28 % av pasientene som 

var i minimal bevisst tilstand fire uker etter skaden, hadde GOSE skåre 5–8. Til 

sammenligning hadde 75 % av pasientene med posttraumatisk amnesi og 92 % av de 

som var orienterte skåre på 5-8. GOS skåre bedret seg signifikant fra 6 måneder til 

langtidsoppfølging (p < 0.001). 

Konklusjon: Det er klar sammenheng mellom bevissthetstilstand ved fire uker og 

langtidsresultat etter alvorlig hodeskade. Funksjon bedres imidlertid signifikant fra 6 

måneder til langtidsoppfølging. Få pasienter forblir vegetative og de fleste er uavhengig 

av daglig hjelp av andre.


ARAKNOIDALE CYSTER - INDIKASJONER PÅ EN GENETISK ETIOLOGI 

Helland CA (1), Aarhus M (1), Lund-Johansen M (1), Knappskog P (2), Bruland O (2), 

Wester K (1) 

(1) Nevrokirurgisk avdeling og (2) Senter for klinisk molekylærmedisin og genetikk 

Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen 

Bakgrunn 

Det er foreslått flere ulike mekanismer til at araknoidale cyster dannes; enveis 

ventilmekanisme, aktiv transport av væske og ioner over cystemembranen, samt diverse 

foldingsdefekter under nevrogenesen. Observasjoner og undersøkelser fra pasienter med 

intrakraniale, araknoidale cyster ved Haukeland Universitetssykehus kan indikere en genetisk 

mekanisme, i alle fall for noen av cystene. 


Cystevegg fra temporale, araknoidale cyster ble undersøkt med mikromatriseteknologi 

for alle kjente gener. Cystene ble sammenliknet med benigne intrakraniale svulster 

utgående fra araknoidalt vev (fibrøse og meningoteliale meningeomer). 

Videre presenteres en kasuistikk om speilbildecyster i den cerebellopontine vinkel hos 

monozygote tvillinger, samt tilgjengelig litteratur om araknoidale cyster og hereditet. 

Resultater 

Ved mikromatriseanalyse grupperer de araknoidale cystene seg som en distinkt, 

homogen gruppe. CGH-analyse avdekket ingen kromosomale rearrangement. 

Speilbildecyster hos monozygote tvillinger har aldri vært beskrevet før. 

Litteraturgjennomgang viser at cyster i den cerebellopontine vinkel er koblet mot andre 

arvelige tilstander, som familiær spastisk paraplegi. 

Konklusjon 

Araknoidale cyster er genetisk en svært homogen gruppe 

Araknoidale cyster er genetisk ulik øvrige benigne intrakraniale prosesser utgående fra 

araknoidalt vev. 

Genetiske mekanismer spiller trolig en rolle for utviklingen av araknoidale cyster, i 

hvert fall for enkelte lokalisasjoner.


INTRAKRANIAL TRYKKBØLGE ANALYSE VED MISTENKT INTRAKRANIAL 

HYPERTENSJON HOS BARN 

Eide PK, Egge A, Due-Tønnessen BJ, Helseth E 

Nevrokirurgisk avdeling, Nevroklinikken, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, 

0027 Oslo, Norge 

Bakgrunn: Kasuistiske observasjoner tyder på at trykkbølge analyse av intrakraniale (ICP) 

trykkbølger kan være av nytte ved håndtering av barn med mistenkt intrakranial hypertensjon. 

Materiale og metode: Alle 65 barn som gjennomgikk kontinuerlig ICP måling med lagring av 

rådata på sykehusserveren i 4-års periode 2002-2005 ble gjennomgått. Det ble undersøkt 

retrospektivt kliniske symptomer/funn, radiologisk ventrikkelstørrelse, og endring av 

symptomer/funn innefor ett år etter ICP måling. Den etablerte mean ICP ble beregnet i tillegg 

til trykkbølge parametrene mean ICP wave amplitude/latency, som beregnes etter bruk av en 

algoritme for identifisering av enkeltbølgene i ICP signalet. 

Resultater: Pasientmaterialet inkluderer barn primærutredet for hydrokefalus, 

craniosynostose, benign intrakranial hypertensjon og andre. Hos 5 av de 65 barna (7,7 %) gav 

ICP målingene gal informasjon fordi målingene var av dårlig kvalitet (f.eks. sensorsvikt, 

subkutan sensor plassering). Mean ICP wave amplitude var øket hos alle med papilleødem, 

samt hos pasienter med tretthet og kvalme. Mean ICP wave amplitude (ikke mean ICP) var 

signifikant øket hos de som hadde bedring av symptomer/funn etter behandling, og hos de 

som ubehandlet forble uendret/verre. 

Konklusjon: Trykkbølge analyse med beregning av mean ICP wave amplitude var nyttig ved 

å gi informasjon om kvaliteten på ICP målingen, stemme bedre overens med enkelte 

symptomer/funn under ICP måling, samt være mest nyttig for å predikere utkomme.


SHUNTSVIKT– EN POTENSIELT LIVSTRUENDE TILSTAND. 

Lundar T, Due-Tønnessen B. 

Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet, Oslo. 

Fire pasienter utviklet i løpet av det siste året livstruende shuntsvikt. 

Omstendighetene rundt henvendelse, kliniske symptomer, bildediagnostikk 

og håndtering vil bli presentert. 

To pasienter døde som følge av sin shuntsvikt til tross for operativ intervensjon. 

Den tredje pasienten var shuntet og var antatt å ha en ikke virkende shunt og å 

være uten shuntbehov. Etter innleggelse av spinalkateter for uttesting av intratechal 

lioresal behandling mot spastisitet, utviklet han progredierende symptomer med svekket 

bevissthet og stekkekramper. 

Først etter shuntrevisjon, ICP måling, ekstern drenasje og reshunting våknet han til og 

gjenvant sin habituelle status. 

En snaut 3 år gammel pike shuntet i nyfødtperioden ble innlagt med opphopede krampeanfall. 

CT ble vurdert som normal og hun ble utskrevet etter justering av medikasjon. Fem døgn 

senere reinnlagt pga spise/drikke vegring, irritabel, gråt og døsighet. Neste morgen 

anfall/respirasjonsstans, anisocori. CT viste oppblåst ventrikkelsystem. Hun ble omgående 

intubert og overflyttet for shuntrevisjon. Postoperativt var hun corticalt blind, med langsom 

bedring i de påfølgende måneder. 

Konklusjon: Shuntsvikt er en alvorlig og potensielt livstruende akuttmedisinsk tilstand. 

Billeddiagnostikk kan være villedende i akuttfasen. Dersom shunten ikke eksploreres 

umiddelbart, må det iverksettes ICP monitorering og nitid klinisk overvåkning.


NASJONALT KVALITETSREGISTER FOR RYGGKIRURGI, - BAKGRUNN OG 

FREMDRIFT 

Ingebrigtsen T 1 , Solberg T 2, 3 , Skau PA 2 , Nygaard ØP 4 , Brox JI 5 , Hellum C 6 , 

Fønnebø V, 7, 8 Berntsen G 

1 Helse Nord RHF, Bodø, 2 Nasjonalt Kvalitetsregister for Ryggkirurgi, Tromsø, 3 

Nevrokirurgisk avd. UNN-HF, Tromsø, 4 Nasjonalt Senter for Spinale Lidelser, St. Olavs 

Hospital, Trondheim, 5 Ortopedisk avd., Rikshospitalet, Oslo, 6 Ortopedisk avd., Ullevål 

Universitetssykehus, Oslo, 7 SKDE, Helse Nord RHF, Tromsø, 8 Institutt for 

Samfunnsmedisin, UiTø, Tromsø 

Bakgrunn: Helse Nord og Senter for Klinisk Evaluering og Dokumentasjon (SKDE) har fått i 

oppdrag å etablere og drifte Nasjonalt Kvalitetsregister for Ryggkirurgi. Målsetningen er å få 

frem klinisk relevante data som kan brukes til kvalitetssikring lokalt og nasjonalt. 

Materiale og metode: Registeret åpner for prospektiv online registrering av all kirurgi for 

degenerative tilstander i LS- kolumna. Kliniske effektmål er endepunkt. Pasientsamtykke må 

innhentes. Postoperativ oppfølgning etter 3 måneder (ved lokalsykehuset) og 1 år (per brev i 

regi av det sentrale registeret). Rapporter fra registeret vil oppdateres kontinuerlig og være 

tilgjengelig online for brukerne. Hvert sykehus skal kunne hente ut sine egne datafiler for 

internt kvalitetssikringsarbeid. Det er lagt vekt på en sterk forankring i de kliniske 

fagmiljøene. Enkle rutiner for utfylling, punching og lagring av spørreskjema og 

samtykkeerklæring må etableres ved de enkelte sykehus ved hjelp av ansvarlige 

kontaktpersoner. Opplæring vil bli gitt. 

Resultater: Finansiering sikres gjennom tilskudd fra Helse Nord. Personell er ansatt for å 

kunne drifte og videreutvikle registeret. Styringsgruppen er etablert. Spørreskjema er gjort 

tilgjengelige og kan bestilles kostnadsfritt. Det gies en oversikt over videre femdrift og 

oppstart. I tillegg gir vi en oversikt over ryggkirurgi i Norge fra 1999-2005 med fokus på 

operasjonsrater og regionale forskjeller og endringer over tid. 

7, 8


KOMPLIKASJONER VED PROLAPSOPERASJONER I NAKKEN, 

ER DAG-KIRURGI FORSVARLIG? 

Lied Bjarne 1,2 Sundseth Jarle 2, Helseth Eirik 2 

Nevrokirurgisk avdeling Ullevål Universitetssykehus 1 

Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF 2 

390 pasienter med cervical skivedegenerasjon ble inkludert i en studie hvor 

vi registrerte alle komplikasjonene ved fremre nakkefusjoner. 

278 pasienter ble operert med Smith Robinson operasjon og 112 pasienter 

ble operert med innsetting av et PEEK bur. 

Alle pasientene ble fulgt opp etter seks måneder og vi klassifiserte komplikasjonene 

som umiddelbare (0-6 timer etter operasjonen), tidlige (6-72 timer etter operasjonen) 

og sene (mer enn 72 timer etter operasjonen). 

Ni prosent av pasientene fikk en eller flere komplikasjoner til inngrepet. 

Vi vil presentere våre resultater og diskutere om dette er 

et inngrep som egner seg for dag-kirurgi.


STN-STIMULERING KAN DEMASKERE PSYKISKE LIDELSER 

Lilleeng B, Ramm-Pettersen JT, Konglund A, Gerdts R*, Gundersen V*, Skogseid I*, 

Røste LS*, Dietrichs E*, Røste GK. 

Nevrokirurgisk og *Nevrologisk avdeling, Nevroklinikken, Rikshospitalet- 

Radiumhospitalet HF, Universitet i Oslo 

Innledning 

Stereotaktisk implantasjon av stimuleringselektroder i nucleus subthalamicus (STN) 

bilateralt er et veletablert behandlingstilbud for morbus Parkinson. Behandlingen gir 

stabil effekt over år på motoriske parkinsonistiske symptomer som tremor, rigiditet og 

bradykinesi. Pasientseleksjon er av avgjørende betydning for resultatene. Der er nå 

økende fokus på risikoen for demaskering og aksentuering av preoperativt eksisterende 

psykiske plager hos pasienter som får STN-elektroder. 

Kasus 

Vi presenterer en mann på 52 år med morbus Parkinson som i januar 2006 fikk 

implantert bilaterale STN-elektroder med god effekt på sine motoriske symptomer. Han 

opplyste ikke under den preoperative vurderingen at han tidligere hadde hatt samtaler 

med psykolog for angst og depressive episoder. Han hadde ikke fått medikamentell 

behandling for dette. Like postoperativt fikk han milde plager med angst og 

nedstemthet, men klinisk observerte man kun søvnforstyrrelser under oppholdet i 

avdelingen. Etter utskrivelsen utviklet han hypomani, økende aggressivitet, dårlig 

impulskontroll, tiltaksløshet og likegyldighet. Situasjonen kulminerte med et 

suicidalforsøk 6 måneder postoperativt. Etter reduksjon av stimuleringsstyrken og 

opptrapping av L-dopa konkluderte man med at det ikke lengre forelå suicidalfare og 

han ble utskrevet til hjemmet. 

Diskusjon 

Tidligere arbeider har vist at kanskje halvparten av pasienter med morbus Parkinson kan 

utvikle psykiske symptomer som et ledd i sykdommen, mest hyppig depresjoner. Videre 

er det velkjent at pasienter med psykiske plager i sin premorbide sykehistorie kan 

oppleve alvorlig demaskering og forverring under STN-stimulering. Det er viktig å 

kartlegge den psykiatriske sykehistorien hos pasienter som er til preoperativ vurdering 

med tanke på STN-stimulering. Parkinsonrelaterte psykiske plager, slik som levo-dopa 

induserte hallusinasjoner, bedres vanligvis ved STN-stimulering, mens premorbide, 

behandlingstrengende psykiske plager oftest kontraindiserer kirurgi.


MIKROVASKULÆR DEKOMPRESJON FOR TRIGEMINUSNEVRALGI: 

EVALUERING AV BEHANDLINGSRESULTATER 1999-2005 

Sandell T, Eide PK 

Nevrokirurgisk Avdeling, Nevroklinikken, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, Oslo 

Bakgrunn: Mikrovaskulær dekompresjon (MVD) er en form for kirurgisk behandling av 

trigeminusnevralgi (TN). Vi presenterer langtidsresultater etter MVD for TN. 

Metode: I perioden 1999-2005 ble 159 pasienter (87 kvinner, 72 menn) med TN behandlet 

kirurgisk med MVD av samme kirurg (PKE) ved Rikshospitalet – Radiumhospitalet. Fire 

pasienter ble reoperert i undersøkelsesperioden. MVD ble utført via suboccipital retrosigmoid 

kraniektomi. Undersøkelsen ble utført retrospektiv med gjennomgang av pasientjournaler og 

røntgenfunn. Alle pasienter fikk tilsendt et spørreskjema. Pasienter som fortsatt hadde en eller 

annen form for smerter etter operasjonen, vurdert ut fra spørreskjemaet, ble innkalt til et 

personlig intervju. Materialet inkluderer 15 pasienter (9,4 %) med multiple sclerose (MS) i 

tillegg til TN. Lost to follow up: 20/159 (12,6 %). Avhengig av smertekvalitet preoperativt 

ble pasientene inndelt i to grupper: (a) Typisk TN 108/159 (68 %) og (b) TN med forskjellig 

grad av nevropatisk trigeminussmerte (51/159; 32%). Vi presenterer pre- og postoperativ 

smertekvalitet, MRA-funn, intraoperativt funn, komplikasjonsrate og resultater med 

oppfølging på 5-87 måneder (mean 35). 

Resultater: Det presenteres resultater i forhold til smertefrihet og komplikasjonsrisiko 

avhengig av preoperativ smertetype og annen sykdom (MS). Videre presenteres røntgen- samt 

intraoperativt funn. 

Konklusjoner: Resultatene etter MVD for trigeminusnevralgi avhenger av preoperativ 

smertetype (dvs TN med eller uten nevropatisk smerte) og ledsagende grunnsykdom (dvs med 

eller uten MS). Tilstedeværelse av nevropatisk smerte og MS reduserer muligheten for 

smertefrihet. Resultatene er fordelaktige angående kompliaksjonsrisiko.


SAH FROM ICA TRUNK ANEURYSMS 

Meling TR 1 , Sorteberg A 1 , Slettebø H 2 , Bakke SJ 3 , Sorteberg W 1 . 

1 Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet, 2 Nevrokirurgisk avdeling, Haukeland 

Universitetssykehus, 3 Nevroradiologisk avdeling, Rikshospitalet. 

OBJECTIVE: To evaluate patients with acute SAH from atypical 

internal carotid artery (ICA) trunk aneurysms. 

METHODS: A single-centre, retrospective study. Data analyzed were 

patient age, sex, GCS, Hunt and Hess grade, Fisher grade, time from SAH to 

hospitalisation, aneurysm size and location, collateral circulation, time from 

hospitalisation to treatment, treatment type, complications and GOS at followup. 

RESULTS: Between January 1998 to August 2005, 211 subjects 

suffered ICA aneurysmal bleed. Of these, 14 patients (6.6%) had non-saccular 

or atypical ICA aneurysms; 6 males, 8 females. Median age was 48 years 

(range 30-68). 7 patients were in H&H grade 4 or 5. 7 patients were in Fisher 

grade 3+4. Median time from SAH to hospitalisation was 14 hours, range 4- 

93. All aneurysms were small and without relation to vessel bifurcations. 13 

aneurysms were blister-like, 1 was ectasia. 13 patients underwent CTA and 

angiography on arrival, 1 patient had a CTA only. The collateral circulation 

was evaluated preoperatively, based on size of ACOM and PCOM, as well as 

venous phase delay. Some patients also underwent ICA balloon occlusion 

tests with TCD. Median time from hospitalisation to treatment was 16 hours 

(range 2-401). 3 patients were treated with coils, 11 with surgical clipping. In 

7 patients, the ICA was sacrificed. In all surgical cases (6 patients), this was 

because of peroperative aneurysm rupture. The 7 patients treated with ICA 

closure developed massive cerebral infarction, 2 directly post-op, 5 delayed. 6 

subjects died (GOS 1), one survived in a very poor condition (GOS 3). In 

contrast, of the 7 patients where the ICA was preserved, only one patient had 

poor outcome (GOS 2). 

CONCLUSIONS: ICA trunk aneurysms are difficult to treat and easily 

rupture peroperatively (6 of 11). ICA trap ligation within 48 hours of a SAH 

represents a terrible second insult to the brain, leading to a very poor outcome. 

The criteria used for tolerance to ICA sacrifice in the elective setting may not 

be valid in acute SAH.


BRHANDLINGALTERNATIVER VED VESTIBULARISSHWANNOM - HVA 

VELGER PASIENTENE? 

Morten Lund-Johansen, Erling Myrseth, Per Møller, Paal-Henning Pedersen, Monica 

Finnkirk. 

Nevrokirurgisk og Øre-nese-halsavdelingen, Haukeland Universitetssykehus 

Bakgrunn: Fra januar 2001 til januar 2006 har 301 pasienter vært til undersøkelse for påvist 

vestibularisscwannom (VS) ved Haukeland Universitetssykehus. 

Metode: Pasientene gjennomgår et standardisert undersøkelsesprogram med MR, 

balanseundersøkelse, vestibularisundersøkelse og audiometri, og fyller ut spørreskjemaer for 

livskvalitet og subjektive plager. Ved første gangs undersøkelse er tumorstørrelse avgjørende 

for anbefalt håndtering. Svulster under 20mm observeres videre, svulster over 25mm 

anbefales observasjon. For pasienter med svulster mellom 20 og 25mm, samt dersom 

repeterte undersøkelser viser vekst, informerer vi om behandlingsalternativene (strålekniv og 

kirurgi) og lar pasientene velge behandling selv. 

Resultat: I 165 tilfeller ble det primært foreslått konservativ behandling, mens 136 pasienter 

ble behandlet eller anbefalt behandling ved første konsultasjon. 20 pasienter som først ble 

anbefalt konservativt opplegg fikk siden behandling grunnet tumorvekst hos 19 og eget ønske 

hos 1. Rebehandling ble ansett nødvendig hos 2 av 55 primært opererte og 3 av 81 

stråleknivsbehandlede. Til sammen 89 pasienter tifredsstilte kravene for å kunne velge 

mellom strålekniv og kirurgi selv. En signifikant høyere andel av pasientene velger strålekniv 

56/33, p=0.015. 

Fortolkning: behandlingsprotokollen aksepteres godt av pasientene. Det er nødvendig å 

informere pasienter som skal behandles for VS om alternativene. I en prospektiv studie er det 

ikke signifikant høyere behov for rebehandling ved noen av metodene, men retrospektive data 

indikerer en klart høyre komplikasjonsrate ved kirurgi. I sammenligning med konservativ 

behandling, medfører strålekniv signifikant og effektiv reduksjon av risiko for behov av 

ytterligere behandling.


VOKSENDE VESTIBULAR SCHWANNOM: STOPPER GAMMAKNIV 

BEHANDLING YTTERLIGERE VEKST? 

Ruby Mahesparan, Paal-Hennig Pedersen, Morten Lund-Johansen 

Nevrokirurgisk avdeling, Haukeland sykehus, Bergen 

Gammakniv (GK) er et viktig behandlingsalternativ for vestibularisschwannom (VS). 

Behandlingseffekten vurderes kun med kontroll MR bilder. Det er vel kjent at VS viser 

varierende volum-forandringer etter bestråling. Det naturlige vekstmønsteret til VS er svært 

varierende. Det finnes ingen dokumentasjon for at GK-behandling stopper vekst av voksende 

VS. En prospektiv database for VS er etablert i Haukeland Sykehus siden 2001 hvor ca 340 

pasienter følges opp regelmessig. Blant disse har vi funnet ca 35 pasienter som ble behandlet 

med gammakniv hvor vi har radiologisk data minst 6 måneder før behandling og minst 12 

måneder etter behandling. Denne studien er den første som viser hvordan gammakniv 

behandlingen påvirker volum forandringer av voksende VS.


STAMCELLES EGENSKAPER GJENSPEILER MALIGNITETSGRAD AV 

HJERNESVULST 

Mercy Varghese, Morten C. Moe, Guri Fossdal, Håvard Ølstørn, Einar Vik-Mo, Morten 

Vinje, Jon Berg-Johnsen, Iver A. Langmoen 

Institutt for Kirurgisk Forskning, Nevrokirurgisk avd., Rikshospitalet-Radiumhospitalet og 

Ullevål Universitetssykehus, Oslo 

Bakgrunn 

En tumor kan betraktes som et abnormalt organ hvor veksten skjer gjennom en proliferasjon 

av umodne tumor progenitor-celler (TPC). Målet med undersøkelsen var å sammenlikne vekst 

og differensiering av TPCer fra astrocytom grad II (AC II) og IV (GBM). 


Biopsier fra 9 GBM og 7 AC II ble dyrket som nevrosfærer. Disse nevrosfærene ble passert 

og deretter differensiert. Cellene ble undersøkt med cellulær elektrofysiologi (patch-clamp), 

lysmikroskopi og konfokal mikroskopi / immuncytokjemi. 

Resultater 

TPCene utviklet nevrosfærer på 100 µm etter 7±1 dager (AC II) og 5±1 dager (GBM). I 

motsetning til differensierte normale stamceller var differensierte TPC er morfologisk 

heterogene med nukleær atypi. Ca 5% og 12 % av henholdsvis differensierte AC II og GBM 

farget positivt for både nevronale og gliale markører. Differensierte TPC dannet umodne 

aksjonspotensialer allerede etter dag 4 uansett antigen spesifisitet. Ved ko-kultivering av NSC 

og TPC, var TPC fra GBM aggressive, invasive og destruerte NSC i motsetning til TPC fra 

AC II. 

Konklusjon 

1. TPC fra GBM danner nevrosfærer betydelig raskere enn AC II. 

2. TPC differensierer atypisk – har nukleær atypi og co-farger for nevronale og gliale 

markører 

3. TSC fra GBM er invasive og aggressive i motsetning til TSC fra AC II.


ISOLERING OG ANALYSE AV STROMA FRA HJERNESVULSTER 

Wang J, Raa A, Tsinkalovsky O, Pedersen P-H, Bjerkvig R, Enger PØ 

Astrocytomer grad II-IV er karakterisert av diffus infiltrativ vekst i omliggende hjernevev, og 

kritiske interaksjoner mellom svulstvev og omliggende friskt hjernevev former 

sykdomsbildet. Studier av andre krefttyper har vist at det skjer en biologisk aktivering av 

stromale celler i det friske vertsvevet, og at disse frigjør vekstfaktorer som påvirker 

kreftcellene og driver tumorprogresjon. Stromale celler er derfor et tenkelig terapeutisk 

angrepspunkt, men det krever innsikt i bakenforliggende mekanismer. Kartlegging av stromal 

aktivering i hjernen er krevende siden en mangler spesifikke markører for å skille stromale 

celler og tumor celler. En hver biopsi vil inneholde celler både fra svulsten og frisk hjerne, og 

en har pr i dag ingen sikker måte å skille disse på. Vi har de senere år jobbet med forskjelllige 

biopsibaserte dyremodeller for studie av hjernesvulster, og bruker disse nå som et verktøy for 

å kartleggge tumor-stroma interaksjon. Resultater fra dette arbeidet vil bli presentert.


TRANSPLANTASJON AV PREDIFFERENSIERTE STAMCELLER FRA ADULT 

HUMAN HJERNE I EN ROTTEMODELL FOR GLOBAL ISKEMI 

Ølstørn H, Moe MC, Varghese M, Langmoen IA 

Nevrokirurgisk avdeling og Vilhelm Magnus senter for nevrokirurgisk forskning, Ullevål 

Universitetssykehus og Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, Oslo 

Bakgrunn: Vi har tidligere vist at stamceller fra adult human hjerne kan utvikles til 

funksjonelle nevroner i kultur, samt overleve og migrere mot skade etter transplantasjon til 

voksen hjerne. I denne studien ser vi på hvordan predifferensiering in vitro påvirker 

overlevelse, migrasjon og differensiering av stamcellene etter transplantasjon. 

Material og metode: Adulte humane nevrale stamceller (AHNSC) ble dyrket fra 

temporallappsresektat tatt ut i forbindelse med epilepsioperasjoner. Stamcellene ble 

predifferensiert ved å tilsette bFGF, heparin og laminin i 1 uke. Disse cellene ble deretter 

transplantert til venstre hippocampus hos Sprague-Dawley rotter hvor vi syv dager tidligere 

hadde laget en selektiv skade i CA1 regionen ved hjelp av transient global iskemi. Fire, 10 og 

16 uker etter transplantasjon ble hjernene frosset ned, snittet og analysert med 

immunhistokjemi. 

Resultat og konklusjon: Overlevelsen av transplanterte celler ble beregnet ved å telle 

humane cellekjerner, merket med HuN. I forrige studie ble overlevelsen av udifferensierte 

celler estimert til 5 ± 1 % etter 16 uker og cellene vandret mot og inn i lesjonen i 

hippocampus. De differensierte imidlertid tregt; den umodne nevronale markøren DCX ble 

observert etter 10 uker, mens nevronmarkøren ß III-tubulin først ble sett etter 16 uker. 

Foreløpige data med predifferensierte stamceller viser fortsatt robust celleoverlevelse og 

målrettet migrasjon mot skadeområdet. Imidlertid uttrykker cellene nå nevronmarkører 

allerede etter 4 uker, altså betydelig tidligere enn de udifferensierte cellene. I tillegg har vi 

etter 4 uker sett transplanterte celler som morfologisk ser ut til å ha synaptisk kontakt med 

hverandre. Dette må i fortsettelsen understøttes av elektrofysiologiske studier.

Nevrokirurgi

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?