27-Abstrakt-231-252.pdf

20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 231 

OPERASJONER FOR GRAVES HYPERTHYREOSE VED AKER 

UNIVERSITETSSYKEHUS 2006 – 2007 

Myren K, Paulsen TH 

Endokrinologisk klinikk, Aker Universitetssykehus HF, 0514 Oslo 

Bakgrunn: Graves sykdom utgjør en relativt stor andel av thyroideakirurgien ved Aker 

Universitetssykehus. Vi ønsket å gjennomgå våre resultater i perioden spesielt med tanke på 

komplikasjoner og på kirurgiens betydning for forløpet av oftalmopati. 

Materiale/metode: Opplysningene baserer seg på retrospektiv journalgjennomgang med 

registrering i en egen database for alle våre thyreoideaoperasjoner. Vi har registrert pre-, per- 

og postoperative data. Pasientene er utvalgt fra databasen ut fra diagnosen E05.0 

Thyreotoksikose med diffust struma. 

Forekomst av recurrensparese er primært klinisk bedømt med henvisning til laryngoskopi ved 

endret stemme. Vurdering av oftalmopati er gjort ut fra journalopplysninger fra 

øyeavdelingen ved UUS der pasientene har vært fulgt. 

Resultater: I perioden 2006-2007 ble det totalt operert 77 pasienter med Graves hyperthyreose 

med aldersfordeling 15-72 år(median 44 år). 60 pasienter hadde øyesymptomer i noen grad. 2 

pasienter hadde intoleranse for thyreostatika. 7 pasienter var tidligere radioiodbehandlet. Hos 

1 pasient hadde cytologi vist follikulær neoplasi, histologi var senere benign. 

Komplikasjoner: 2 pasienter fikk verifisert permanent recurrensparese (2,6%). En av disse 

hadde tidligere fått radioiodbehandling. 1 pasient fikk verifisert forbigående recurrensparese 

normalisert etter 5 uker. 24 pasienter hadde hypokalsemi i noen grad de første dager 

postoperativt. Vedvarende hypokalsemi med bruk av kalsium og/eller D-vitamin etter 6 

måneder forekom hos 7 pasienter(9%). Vi så her en tendens til økt forekomst der man hadde 

gjort autotransplantasjon av parathyreoidea. Dette ble gjort hos 34 pasienter(44%) som ga 

umiddelbar hypokalsemi hos 53% mot 37% hos de ikke-transplanterte og vedvarende 

hypoparathyreoidisme hos 15% mot 3% hos de ikke-transplanterte. 

1 pasient ble reoperert for hematom. 4 pasienter fikk postoperativ sårinfeksjon og ble 

behandlet med antibiotika, hvorav 1 måtte reopereres med evakuering av abscess. 

Hos 2 pasienter ble det påvist mikropapillær cancer, hvorav 1 multifokal. 

2 pasienter måtte senere radioiodbehandle restvev. 

Oftalmopati: 26 pasienter(34%) hadde ingen eller kun beskjedne øyesymptomer. Av de 

resterende 51 var det bedring av øyesymptomer hos 30 pasienter(59%), stabilt/uendret hos 15 

(29%), forverring hos 3 (6%). Hos 3 pasienter(6%) mangler postoperative 

journalopplysninger. 

Konklusjon: Vi har registrert relativt mange pasienter med vedvarende behandlingstrengende 

hypokalsemi. Det første halvannet året ble inngrepene utført av innleide stafettleger med noe 

annen kirurgisk teknikk med mer utstrakt bruk av autotransplantasjon av parathyreoidea. 

Dette viste i våre tall ikke redusert forekomst av hypokalsemi i motsetning til hva andre 

studier har vist. Noe overraskende høyt antall sårinfeksjoner over en relativt kort periode. Stor 

andel av pasienter med oftalmopati får bedring av øyesymptomer etter kirurgisk behandling, 

hvilket er i overensstemmelse med andre materialer. I forhold til recurrenspareser har vi 

forsøkt å få til mer systematisk pre- og postoperativ laryngoskopi, men dette har vist seg 

vanskelig i praksis uten ØNH lege tilknyttet avdelingen. Andelen av recurrenspareser er noe 

høy totalt sett, men det siste året er det ikke registrert noen. Vi mener det er stor nytte i 

kontinuerlig registrering i database for kvalitetskontroll. Vi vil kunne komme tilbake med 

større tallmateriale etter å ha gjort opp data for hele 2008.

20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 232 

FOLLIKULÆRE LESJONER/NEOPLASIER, OPERASJONSERFARING VED 

AKER UNIVERSITETSSYKEHUS. 

Paulsen TH*, Myren K*, Laurvik H** 

Endokrinologisk klinikk*, Patologiavd**, Aker Universitetssykehus HF, 0514 Oslo 

Bakgrunn: Ved utredning av tumor thyreoidea vil man ofte cytologisk få diagnosen 

follikulær lesjon/follikulær neoplasi. Ofte kan lesjonen virke både klinisk og billedmessig 

beskjeden men siden den cytologiske diagnosen dermed ikke helt kan frikjenne pasienten for 

en høyt differensiert cancer thyreoidea så vil dette cytologiske svaret oftest lede til en 

diagnostisk operasjon. Cancerfrekvensen ved follikulære lesjoner sies å ligge rundt 5-15 % 

avhengig av den lokale cytologen. Vi ville se på våre egne tall ved AUS som en 

kvalitetskontroll. Vi ønsket også å se på omfanget av det operative inngrepet. 

Materiale og metode: Perioden som ble undersøkt var fra jan 06 - aug 08. Under den første 

delen av perioden (period 1), jan 06 - aug 07, ble operasjonene vesentlig utført av stafettleger, 

mens i den senere perioden (period 2), sep 07 - aug 08 ble operasjonene utført av det 

nåværende teamet fra AUS og UUS. Alle data er registrert fortløpende i en Access database 

fra sep 07 og retrospektivt utfra journalopplysninger for pasientene operert før det. 

Stemmebåndsundersøkninger er ikke utført rutinemessig verken pre eller postoperativt, kun 

ved stemmeproblemer notert av pasienten eller kirurgen. 

Resultater: I hele perioden ble 73 pasienter operert for follikulær lesjon. Histologisk ble det 

påvist cancer hos 6 pasienter (8%). Av cancrene var 5 papillære og en follikulær. Det ble gjort 

isthmusreseksjon hos 5 pasienter, hemithyreoidectomi hos 57 pasienter, total thyreoidectomi 

hos 10 pasienter og subtotal thyreoidectomi hos 1 pasient. Sentralt glandeltoilette ble gjort hos 

31 pasienter (42%) og lymfeknutebiopsi hos 11 pasienter (15%). Det ble altså gjort 

lymfeknutestaging hos 57 % av pasientene, men deles det opp på period 1 og 2 blir 

lymfeknutestaging utført i henholdsvis 85% og 41%.Av de 6 pasientene med thyroideaca var 

en N+, to N-, og hos tre av disse var det ikke tatt ut lymfeknuter. Hos 4 pasienter var det i 

glandeltoilettet funnet parathyreoidea. Det var ingen blødningskomplikasjoner hos pasientene. 

Hos 4 pasienter var det komplikasjon i form av permanent recurrensparese. Ingen av disse 

pasientene hadde cancer. 1 pasient med cancer hadde forbigående recurrensparese. Pasientene 

med permanent recurrensparese var alle fra period 1 hvor man hadde en mere aggressiv 

holdning til glandeltoilette. 

Konklusjon: Ved operasjon for follikulære lesjoner er det på AUS en frekvens av 

thyreoideacancer på 8%. Hvordan man skal forholde seg til dette er noe som bør diskuteres. 

På den ene siden utfører man et diagnostisk inngrep for mulig cancer og i tilfelle cancer bør 

dette inngrepet gi svar på om det foreligger lymfeknutespredning. Det er kjent at det er 

vanskelig å operere paratrachealt på samme side som man tidligere har eksplorert. Dette taler 

for at man gjør noen form for staging ved op nr 1. På den andre siden skal operasjon nr 1 ikke 

overdrives så at man får unødvendig morbiditet, særlig siden det er så lav frekvens av cancer 

blandt de follikulære lesjonene. Kanskje er det nok med en visuell staging eller en forsiktig 

sampling av lymfeknuter.


OPPFATNINGER HOS NORSKE ENDOKRINKIRURGER OG 

ENDOKRINOLOGER OM KIRURGISK BEHANDLING AV PRIMÆR 

HYPERPARATHYREOIDISME 

Jan Due 1 , Haakon M. Lindekleiv 1 , Johan Svartberg 1 og Jan Erik Varhaug 2 

1 Universitetssykehuset Nord-Norge og 2 Haukeland Universitetssykehus 

Bakgrunn 

Betydelige regionale forskjeller i behandlingen av primær hyperparathyreoidisme eksisterer i 

Norge. Det er uenighet om hvilke pasienter som har nytte av operasjon. Vi undersøkte 

synspunkter på behandlingsindikasjon for pasienter med primær hyperparathyreoidisme hos 

norske endokrinkirurger og et utvalg endokrinologer. 

Metode 

Et spørreskjema om praksis for utredning, indikasjonsvurdering og behandling av pasienter 

med primær hyperparathyreoidisme ble sendt ansvarlig overlege ved de kirurgiske avdelinger 

som utførte parathyreoideakirurgi i 2005. Spørreskjemaet ble også sendt ut til endokrinologer 

ved disse sykehusene. 

Resultater 

Vil bli presentert på høstmøtet. 

Konklusjon 

Vår undersøkelse av behandlingspraksis har ikke avslørt store forskjeller som kan forklare de 

store fylkesvise variasjonene i operasjonsfrekvens. Det var godt samsvar mellom kirurgers og 

endokrinologers vurdering av operasjonsindikasjoner ved primær hyperparathyreoidisme, 

men verken kirurger eller endokrinologer fulgte konsekvent de foreslåtte internasjonale 

retningslinjene for hvilke pasienter med primær hyperparathyreoidisme som bør tilbys kirurgi. 

(Foredraget er basert på innsendt manuskript til Tidsskriftet. Redaksjonen har samtykket til at 

resultatene kan presenteres på Høstmøtet før publisering)


DIFFUS AUTOIMMUN THYREOTOXICOSE. EFFEKT PÅ ANTISTOFFER 

OG SYMPTOMER VED KIRURGISK BEHANDLING. 

Guldvog I, Podhorny N, Fjære HT, Svindland O 

Kir og Med avd, Sykehuset Telemark 

Ved diffus autoimmun thyreotoxicose eller Graves disease har det tradisjonelt vært fokusert 

på overproduksjonen av thyroxin og symptomene som følger av det. Imidlertid er det en del 

følgetilstander til sykdommen som ikke lar seg bedre bare ved å normalisere thyroxin. Mest 

kjent og iøynefallende er ophtalmopatien som er knyttet til antistoffer rettet mot kjertelen, i 

første rekke TRAS. Vi har de senere årene fokusert på antistoffene ved Graves og registrert 

hvordan de oppfører seg etter kirurgisk behandling, og hvordan dette influerer på symptomer 

som øyenproblemer, tretthet, muskel-og leddsmerter og hud og slimhinneforandringer. 

Materialet består av 91 pasienter med Graves operert i tidsrommet 01.09.99 til 01.07.07. Strek 

er satt her for å ha et helt års oppfølgingstid etter operasjonen. Siden da er det operert 

ytterligere 31 pasienter med Graves innenfor en totalpopulasjon på 1120 thyreoideaoperasjoner. 

Det foreligger systematisk gjennomførte antistoff-målinger fra jan.-04, i alt hos 

67 av pasientene. TRAS, anti-TPO og antiTg er målt preoperativt dagen før, og etter 

3,6,12,24,36 mndr. Symptomene har vært kartlagt ved telefonisk gjennomført utspørring etter 

et fast oppsatt skjema med gradering fra 1-5 av endring i symptombildet før og etter 

inngrepet. 

Samtlige pasienter er operert med total thyreoidectomi etter forbehandling med 

thyreostaticum og beta-blokade. Det har vært lagt ekstra vekt på ikke å etterlate selv ørsmå 

rester av thyreoidea-vev for å eliminere fortsatt autoimmun stimulering. 

Resultatene viste fullstendig eller tilnærmet fullstendig eliminasjon av TRAS etter 1-3 år. 

Anti-TPO og anti-TG viste samme mønster. Kun 1 pasient med høy TRAS har persistert og 

hos henne har også øyensymptomene vedvart. Scintigrafi har vist en liten kjertelrest på en 

side, og den skal opereres om få uker. En annen pasient med i utgangspunktet lav TRAS er 

heller ikke endret. Alle øvrige pasienter med øyensymptomer er bedret. Alle pasientene viste 

total eliminasjon av de thyroxin-induserte symptomene: varmeintoleranse, tremor, hjertebank, 

diaré og de psykiske som rastløshet og nærtagenhet. Angivelser om tretthet, muskel- og 

leddplager ga også bedring hos alle. 

Komplikasjonene har vært 0 i blødning og sårinfeksjoner, 2 hypocalcemier med varighet 

>4mndr og 2 forbigående recurrensaffeksjoner (pasientene undersøkt med laryngoscopi hos 

ØNH-lege). 

Konklusjonen synes å være at kirurgisk behandling synes å ha et fortrinn fremfor medisinsk 

behandling og radiojodbehandling kanskje nettopp ved at den autoimmune påvirkningen i 

kroppen kan elimineres.


GRAV OPHTALMOPATI HOS PASIENT MED GRAVES DISEASE OG 

LITEN THYREOIDEA-REST. EFFEKT AV TOTAL THYREOIDECTOMI. 

Guldvog I, Podhorny N, Fjære HT 

Kir avd, Sykehuset Telemark 

Det er kjent at den autoimmune prosessen ved Graves disease er ansvarlig for til dels svært 

invalidiserende øyenforandringer og øyensymptomer som exophtalmus og svie og renning. 

Tilstanden kan være ekstremt kosmetisk skjemmende og synet påvirkes. Det har vært lite 

fokusert på behandlingen av de autoimmune mekanismene, kanskje nettopp fordi 

mulighetene for intervensjon har vært, og fortsatt er begrensede. Behandlingsalternativene 

med høye steroid-doser og øyenkirurgisk behandling er beheftet med store bivirkninger og er 

ressurskrevende med svært varierende resultater. 

En kasuistikk kan belyse problemet. En kvinne (f.-63) ble operert på annet sykehus i nov.-06 

med subtotal thyreoidectomi for thyreotoxicose. Ett års tid relativt symptomfri inntil både 

thyroxinsymptomene og øyensymptomene residiverte høsten –07. Henvist Aker sykehus og 

behandlet med Propylthiouracil 200mg x3 samt Metylprednisolon 500mg ukentlig i.v. med 

deretter vedlikeholdsdose Prednisolon 10 mg p.o. daglig. Ikke nevneverdig effekt på 

øyensymptomene, og pasienten anmodet derfor sterkt om at kirurgisk behandling skulle 

vurderes. Pasienten ble henvist vår avdeling, og hun var klar over at inngrepet med fjernelse 

av de små thyreoidea-restene på begge sider kunne gi komplikasjoner. Pasienten ble 

preoperativt gjort noe hypothyreot med Levaxin-tilskudd. Operasjonen gjennomført 

komplikasjonsfritt mars –08 med normal stemme og S-Ca 2,13 før utskrivning. Thyreoidearestene 

veide 4 g. 

Pasienten merket allerede etter 14 dager betydelig endring i øynene og Prednisolon-dosen ble 

trappet ned til 0 i løpet av 2 måneder. TRAS var 2,7 preoperativt, falt til 2,2 etter 1 måned og 

var eliminert til 1,0 den 13.05. S-Ca var da steget til 2.23. 

Øyensituasjonen har vært fulgt både pre- og postoperativt ved Øyenavdelingen på Ullevål, og 

de har beskrevet betydelig normalisering uten tegn til scleral show og uten tegn til ødem eller 

erythem. 

Konklusjon: Kirurgisk behandling i form av absolutt total thyreoidectomi bør overveies før 

det startes behandling med høye Prednisolon-doser eller henvises til korrigerende 

øyenkirurgiske inngrep.


CA THYREOIDEAE I TELEMARK 1998-2007 – FOKUS PÅ UVENTEDE 

TILFELLER 

Podhorny N, Søland T, Guldvog I 

Kirurgisk avdeling, Avdeling for Patologi, Sykehuset Telemark HF 

I tiårsperioden 1998 – 2007 ble det i Telemark diagnostisert 91 tilfeller av ca thyreoideae. 

Antall per år (antall i Norge i parentes): 1998: 4 (158). 1999: 12 (165). 2000: 9 (198). 2001: 7 

(179). 2002: 6 (192). 2003: 4 (183). 2004: 7 (213). 2005: 15 (226). 2006: 14. 2007: 13. 

Alder og kjønn. Pasientene var i alderen 12-83 år, median alder 57 år, gjennomsnittlig alder 

53,7 år. Det var 70 kvinner og 21 menn. Mens kvinnene fordelte seg i alle aldersgrupper med 

hovedvekt 30-79 år (i hvert tiår hhv 15, 12, 18, 16, 17) med snittalder 51,8 år, var de fleste 

mennene i aldersgruppene 50-59 (6), 60-69 (5) og 70-79 år (6), og snittalder var 59,9 år. 

Type cancer: Det var totalt 66 papillære cancere, 12 follikulære, 3 medullære, 5 anaplastiske, 

2 adenocarcinoider, 1 lymfom, 2 inneholdt metastase fra hhv ca pancreatis (ikke kjent) og ca 

renis (kjent). Mennene hadde 10 papillære cancere, 5 follikulære, alle 3 medullære, 3 

anaplastiske. 

Preoperativ prøve: 59 hadde cancer i preoperativt undersøkt tumor, hos 29 ble det tatt 

cytologi, hos 3 vevsprøve. De ble beskrevet som benigne (2), follikulær neoplasi (5), 

sikker/sannsynlig cancer (16), atypi (7) eller for sparsomt materiale (2). 

Type inngrep:29 gjennomgikk diagnostisk lobectomi, 1 lobectomi til total, 43 fikk utført total 

thyreoidectomi, 1 istmusreseksjon, 11 gjennomgikk total thyreoidectomi med fjernelse av 

lymfeknuter. Hos 4 ble det kun gjort prøvetaking eller reseksjon for tracheostomi. Den siste 

fikk fjernet det man trodde var en lateral halscyste, men som var en lymfeknute med 

metastase. Fire av disse pasientene ble operert primært ved RH eller DNR. 

Umiddelbar etterbehandling: 11 ble reoperert, 32 fikk radioaktivt jod, 15 ble reoperert med 

etterfølgende jodbehandling, 34 hadde kun behov for Levaxin, 2 fikk cytostatika hvorav en 

etterfølgende strålebehandling, 5 fikk kun palliasjon, hos 3 mangler vi opplysninger. 

Mortalitet:17 av de 91 er døde. 4 er døde av annen sykdom, inkludert de med metastase i 

thyreoidea fra annen cancer. 4 med papillær cancer døde etter gjennomsnittlig 32,5 mnd. 4 

med follikulær cancer levde gjennomsnittlig 58,7 mnd. 4 med anaplastisk og en med lavt 

differensiert adenocarcinom levde gjennomsnittlig 3,7 mnd. Disse 13 var ved diagnosen i 

gjennomsnitt 72,8 år (56-83). 

UVENTET FUNN 

Hos hele 31 av de 91 pasientene fant vi overraskelser. Hos 12 var index tumor/dominerende 

knute benign, mens det ble funnet cancer annet sted i thyreoidea. Hos 18 var det ingen kjent 

lesjon preoperativt. 1 cancer ble funnet i det man trodde var en lateral halscyste. 

Det var 25 kvinner, 6 menn, de var i alderen 18-77 år, gjennomsnitt 55 år. 

Hovedindikasjonen for operasjon var tumor (13), knutestruma (9), thyreoiditt (7), 

hyperfunksjon (7) og leting etter intrathyreoidalt parathyreoidea hos 1. Antall totale 

indikasjoner gjenspeiler at det ofte er flere enn en indikasjon for operasjon. 

Tumor størrelsen var 1-24 mm (oppgitt hos 30), i gjennomsnitt 6,1 mm, dette var betraktelig 

mindre enn i den gruppen der index tumor inneholdt cancer. 

Konsekvensen for disse pasientene var at 5 fikk radiojod, 2 ble henvist sentralt, 24 fikk kun 

Levaxin. To er døde av andre årsaker. 

OPPSUMMERING: En tredel av cancerne var uventet, men de var små. Jo mer vi opererer, jo 

flere cancere hjelper vi pasientene med å finne, men har alle nytte av det? At thyreoiditt gir en 

litt økt hyppighet av cancer, vet vi, men lærebøker hevder at det sjelden forekommer cancer 

ved thyreotoxicose, det stemmer ikke med vår erfaring.


INTRAVAGALT PARATHYREOIDEAADENOM, EN KASUISTIKK 

Wexels F, Guleng R J 

Kirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold HF, Fredrikstad 

Kasus. Kvinne født i 1941 som i år 2000 hadde kalsium og parathormon (PTH)- verdier lett 

forhøyet. I mai -07 var kalsiumnivået steget til 2.93 mmol/l og PTH 11,3 pmol/l. Ultralyd hals 

viste en velavgrenset lesjon med største diameter 2.5 cm ”mellom a. carotis og v. jugularis”. 

Parathyreoideascintigrafi i juni -07 viste en markant oppladning lateralt for venstre 

thyreoidealapp. 

Hun ble operert i juni 2008 med mistanke om et nedre venstre parathyreoideaadenom. Ved 

eksplorasjon av sentrale halsfelt fant man intet parathyreoideaadenom, men fire normalt 

utseende og normalt beliggende parathyreoideakjertler. Frysesnittdiagnostikk av de to øvre 

kjertlene viste ingen patologiske forandringer. Nervus recurrens ble sett og beskyttet. Man 

palperte så en myk tumor lateralt på venstre side, og i rommet mellom v. jugularis og 

a. carotis communis fant man en tumor på ca. 2 cm i diameter. Nervus vagus, som kunne 

identifiseres både caudalt og cranialt for tumor, var fast adherent til denne. Det var besværlig 

å fridissekere tumor fra nerven. Total operasjonstid var 186 minutter. Preoperativ PTH ble 

målt til 11.7 pmol/l, og peroperativ PTH måling viste et fall til 1.4 og 1.5 pmol/l, henholdsvis 

5 og 10 minutter etter fjernelse av tumor. 

Histologiske funn var forenlig med parathyreoideaadenom, med størrelse 18 x 13 x 13 mm 

og vekt 1908 mg. Immunfarging (S-100) viste at det var nervevev i antatt kapsel, ”nærmest 

som et neurom”. 

Ved kontroll etter to måneder var serum kalsium 2.61 mmol/l (hun tok kalsium tilskudd) og 

PTH 2.4 pmol/l. Postoperativ laryngoskopi viste et immobilt venstre stemmebånd. To 

måneder senere var det noe bevegelse av aktuelle stemmebånd. 

Diskusjon. Vi fant i PubMed omtalt kun fem tilfeller av intravagalt parathyreoideaadenom, 

alle i engelsk litteratur. Som hos vår pasient ble det hos alle fem funnet fire normale 

parathyreoideakjertler.[1] Den 3. branchialbue, som de nedre parathyreoideakjertlene utvikles 

fra, ligger i kontakt med ektodermale strukturer under fosterets utvikling. Under de nedre 

parathyreoideakjertlenes descens kan noe kjertelvev adskilles og bli liggende i nervus vagus. 

[2],[3] Da n. recurrens’ fibre forløper i cervicale del av n. vagus, er disse skadeutsatt ved 

fridisseksjon av et intravagalt parathyreoideaadenom. Vi går ut fra at en slik skade har skjedd 

hos vår pasient. En nøyere vurdering av billeddiagnostikken i ettertid viser at vi preoperativt 

kunne ha mistenkt diagnosen intravagalt parathyreoideaadenom. Vi kunne da ha gjort et 

unilateralt inngrep, og forberedt oss bedre for å redusere risikoen for nerveskade. 

1. T.M. Pawlik & al.; “Identification and management of intravagal parathyroid adenoma”; World Journal of 

Surgery; volume 25, 2001, pp 419-423 

2. J.R. Gilmour; “The embryology of the parathyroid glands, the thymus and certain associated rudiments”; 

Journal of Pathology and Bacteriology; volume 45, 1937, pp 507 

3. E.E. Lack & al.; “Ectopic parathyroid tissue within the vagus nerve: incidence and possible clinical 

significance”; Archives of Pathology and Laboratory Medicine; volume 112, 1988, pp 304


PRIMÆR HYPERPARATHYREOIDISME (PHPT) I GRAVIDITETEN. 

KASUISTIKK OG KORT LITTERATURGJENNOMGANG 

Breivik K, Stenehjem E 

Kirurgisk avdeling Sørlandet Sykehus Kristiansand, Serv. boks 416 4604 Kristiansand 

Bakgrunn. 

PHPT i graviditeten er sjelden. Incidensen av PHPT hos kvinner


MEDULLÆR CANCER THYREOIDEAE- ET 30 ÅRS MATERIALE FRA 

HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS. 

Nordbø Y, Aas T, Lindtjørn B, Akslen L* og Varhaug JE, Kirurgisk Klinikk og Avdeling for 

Patologi, Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen. 

I perioden 1977-2005 er det operert 38 pasienter for medullært thyreoideacarsinom ved 

Haukeland Universitetssykehus, 21 kvinner og 17 menn, median alder ved 

operasjonstidspunkt var 47 år (5-82). Hos 26 av pasientene var sykdommen sporadisk, hos 12 

familiært forekommende. 

Ultralyd/FNAC er standard preoperativ utredning ved tumor thyreoideae, i dette materialet 

var cytologi kjent hos 25 av pasientene. FNAC var benign, evt med mistanke om follikulær 

neoplasi hos fem pasienter, hos 14 var det funnet uspesifikk malignitet, og hos seks pasienter 

var det påvist spesifikt medullært thyreoidea carsinom. De 13 pasienter hvor vi ikke hadde 

kjent preoperativ FNAC inkluderer pasienter med arvelig sykdom uten makroskopisk tumor 

og pasienter primæroperert ved annet sykehus. I seks tilfeller var diagnosen stillet histologisk 

etter at lymfeknutemetastase var fjernet diagnostisk. 

Hos 37 pasienter er det gjort total thyreoidectomi. Dette ble gjort i to seanser hos 12 pasienter, 

24 er operert i en seanse med total thyreoidectomi og glandeltoalette, kun sentralt hos 19, 

sentralt og lateralt hos fem pasienter. Hos en pasient er det gjort subtotal thyreoidectomi, her 

ble medullært carsinom påvist i preparatet etter operasjon for thyreotoxicose. 

Median tumor størrelse var 22 mm (0-80) og det er beskrevet multifokal vekst i ni tilfeller. 

”Profylaktisk” thyreoidectomi pga påvist RET kimbanemutasjon ble utført hos seks personer, 

hvorav to hadde utviklet cancer allerede. 

Lymfeknutemetastaser ble påvist hos 25 pasienter, og hos en pasient var det kjente 

fjernmetastaser (skjelettmetastaser) ved operasjonstidspunkt. 

Det er kjent calcitoninverdi både pre- og post-operativt hos kun 15 pasienter. 

Median observasjonstid er 94 mndr (9-366). 29 pasienter lever friske, åtte av disse har kjent 

forhøyet calcitonin, men ikke makroskopisk påvist residiv. Seks er død av cancer thyreoideae, 

og tre pasienter er død av andre årsaker. 

At bare seks av 38 pasienter er død av sykdommen (>70 % overlevelse) ved så lang 

observasjonstid, viser at dette er en sykdom med relativt god prognose, selv om flere pasienter 

lever med forhøyet, evt stigende calcitoninverdier i serum. 

Selv om dette materialet er for lite til å si noe generelt om prognostiske faktorer, har vi sett på 

om det er indikasjoner som passer med resultater fra andre og større materialer. Vi finner at 

tumors størrelse og graden av reduksjon i calcitoninnivået fra preoperative til postoperative 

verdier signifikant er relatert til residiv og død. Alder ved operasjonstidspunkt og N-status 

synes også å ha betydning som prognostiske faktorer, dog ikke signifikant. Preoperativ 

diagnostikk kan forbedres. Vi tror at økt oppmerksomhet på familieanamnese og lav terskel 

for å bestemme serum calctonin ved tumor thyreoidea er enkle og viktige midler i den 

sammenheng. Preoperativ diagnose er viktig for valg av riktig operasjonsstrategi som er 

annerledes ved medullære kontra papillære og follikulære carsinomer.


MULTIPLE PARAVERTEBRALE PARAGANGLIOMER MED 

HYPERSEKRESJON AV NORADRENALIN – EN KASUISTIKK 

Westerheim O ¹, Wahlqvist R ², Norheim I ³, Kåresen R ¹ 

¹Bryst- og endokrinkirurgisk avdeling, UUS, 0407 Oslo, 

²Oslo Urologiske Universitetsklinikk og ³Endokrinologisk Senter, AUS, 0514 Oslo. 

Paragangliomer er ekstraadrenale neuralrørscellesvulster utgående fra sympatiske eller 

parasympatiske paraganglier. De kan være lokalisert hvor som helst der man har slike celler. 

De kan gi overproduksjon av noradrenalin, de kan være multiple og de kan være maligne. 

Dette demonstreres gjennom denne kasuistikken: 

En 71 år gammel kvinne fikk i august 2007 akutt innsettende lungeødem. 

De neste ukene hadde hun ytterligere to sykehusopphold med liknende bilde og 18. oktober 

ble hun ACB-operert for LAD-stenose og fikk innsatt biologisk aortaventil pga moderat aorta 

stenose og insuffisiens. Utredning postoperativt viste normetanefrin i plasma på nesten 8 

ganger øvre referanseverdi. Ved CT på AUS så man ingen binyresvulster, men ved MR fant 

man 5 lesjoner med diameter opptil 2,9 cm paravertebralt venstre side fra L2-L5. 

Oktreotidscintigrafi og MIBG-scintigrafi var negative mens 18F-FDG PET viste samme funn 

som MR. 

CT på UUS en uke før operasjonen viste i alt 10 lesjoner forenlig med multiple 

paragangliomer paravertebralt på venstre side fra i høyde med venstre binyres nedre del og 

ned til aortabifurkaturen og videre ned på venstre side langs arteria og vena iliaca communis 

og externa. Det var også en lesjon ved vena iliaca externa på høyre side. 

Etter forbehandling med Carduran® ble hun operert 16. januar med ekstirpasjon av alle 

paragangliomer man kunne påvise peroperativt og disse samsvarte helt med CT-funnene 

preoperativt. 

Histologisk undersøkelse viste multiple knuter forenlig med malignt paragangliom og i minst 

to av disse så man rester av lymfoid vev forenlig med lymfeknutemetastaser. 

Hun er i fin form etter operasjonen. Vi har imidlertid målt forhøyede normetanefrinverdier 

nær tre ganger øvre referanseverdi. Ved billeddiagnostikk har vi så langt ikke klart å 

lokalisere noe persisterende fokus. Genetisk utredning har ikke påvist arvelig bakgrunn for 

hennes sykdom.


BEHANDLING AV BRYSTET VED PRIMÆRT OPERABEL CANCER MAMMA OG 

DCIS VED ÅLESUND SJUKEHUS 01.11.02- 01.05.08 

Opsahl EM*, Olafsson S*, Westre B **, Samset JH ***, Varhaug JE**** 

*Kir avd ÅS, ** Avd for patologi ÅS, *** Røntgenavdelingen ÅS, **** Kir avd, Haukeland 

Universitetssykehus og ÅS 

Bakgrunn: Vi har retrospektivt sett på utredning og behandling av brystet hos alle pasienter 

med primært operabel cancer mamma og DCIS ved Ålesund sjukehus 01.11.02 til 01.05.08. 

Materiale: 487 opererte bryst hos 478 pasienter hvorav 481 kvinnebryst hos 472 kvinner. (6 

er menn.) Median alder 61 år (range 27-95). Av 481 kvinnebryst var 202 (42%) screeningselekterte 

i offentlig mammografiscreening (2 års intervall). 37 var intervallcancere. 

Brystbevarende kirurgi (BCT) ble initialt forsøkt hos 279, og 251 (52%) endte med BCT. 

Lokoregional- og systemisk adjuvant behandling ble med få unntak gitt etter NBCGretningslinjene. 

Median observasjonstid er 26 mnd (range 0-66 mnd). Vi har sett på 

effektiviteten i diagnostikk, kirurgisk behandling av brystet, komplikasjoner og residiv. 

Resultat: Diagnostikk: Palpable: 324 (67%) Mammografi ble utført hos 483 (99%) med 

synlig lesjon hos 459/483 (95%), malignitetssuspekt hos 355/483 (73%). UL mamma: utført 

hos 481 (99%), synlig lesjon hos 438/481 (91%), malignitetssuspekt hos 348 (72%). 

Diagnostisk sylinderbiopsi UL veiledet: 420/487 (86%), Man hadde diagnose klar for 

operasjon etter ett sett sylinderbiopsi hos 393/420 (93,5%). FNAC: 14, hos 1 som eneste 

biopsi, (maligne celler). Stansebiopsi: 7, hos 4 som eneste biopsi. Man hadde da diagnosen 

etter ett fremmøte hos 398/487 (82%). Sylinderbiopsi viste invasiv cancer hos 390, ingen 

hadde falsk positiv cancer-diagnose. Hos 5 av 12 hvor sylinderbiopsi kun viste DCIS var det 

infiltrasjon i tillegg ved endelig diagnose. Åpen-/ merkebiopsi var nødvendig hos 79, hos de 

fleste på grunn av mikrokalk (42). Histologisk diagnose: Av 444 med invasiv cancer var 395 

duktale, 32 lobulære og 17 annen type. Median tumordiameter: 16mm (range 1-60), 2 ikke 

angitt. pT1a 13, T1b 73, pT1c 225, pT2 125, pT3 3, pT4b 1 og pTx 1. I tillegg til invasiv 

cancer var det DCIS >2 cm hos 35 og


BEHANDLING AV AXILLEN VED PRIMÆRT OPERABEL CANCER MAMMA OG 

DCIS VED ÅLESUND SJUKEHUS 01.11.02 TIL 01.05.08 

Opsahl EM*, Olafsson S*, Westre B**, Michelsen K***, Samset J.H****, Varhaug JE***** 

*Kir avd ÅS, ** Avd for patologi ÅS, ***Nucleærmedisinsk avdeling ÅS, 

****Røntgenavdelingen ÅS, ***** Kir avd Haukeland Univeritetssykehus og ÅS 

Bakgrunn: Vi har retrospektivt sett på utredning og behandling av axillen hos alle pasienter 

med primært operabel cancer mamma og DCIS ved Ålesund sjukehus 01.11.02 til 01.05.08. 

Materiale: 487 opererte bryst for invasiv cancer (444) og DCIS (43). 478 pasienter, 472 

kvinner og 6 menn. Totalt ble 457 operert i axillen; 431 med invasiv cancer og 26 DCIS. 

SNB (sentinel node biopsi) ble forsøkt hos 378. Ved etableringen av SNB ble det i perioden 

01.11.02 til 07.04.03 operert 21 pasienter med dobbel prosedyre. Isotop (20MBq) ble injisert 

peritumoralt operasjonsdagen, lymfoscintigrafi ble tatt etter 30 min med tilleggsbilde etter 90- 

120 min hos noen. Patent blue ble injisert peritumoralt ved operasjons-start . Ved opptak parasternalt 

ble også parasternal(e) lymfeknute(r) fjernet hvis sentinel node i axillen var negativ. 

Resultat: Preoperativ UL axille ble utført hos 327. UL veiledet FNAC av axillær lymfeknute 

hos 53 viste maligne celler hos 42. Axillestatus/operasjon: 177/457 (39%) hadde metastaser til 

axillære lymfeknute(r): 169 ble operert med axilletoalett (AT) og 8 med kun SNB. Av 280 

uten axillemetastaser fikk 53 (19 %) utført axilletoalett (22 fra etableringsfasen av SNB, 19 

metodesvikt, 5 multifocal cancer, 4 med stor tumor, 1 tidligere operert i axille, 1 falsk positiv 

frysesnitt og 1 intramammar lymfeknutemetastase). pN0 52, pN0(i-) 222, pN0(i+) 9, pN1(mi) 

20, pN1a 111, pN2 27, pN3 16. Sentinel node biopsi: Utført hos 378 (82%), metodesvikt hos 

27 (6%). Lymfoscintigrafi ble utført hos 356, deteksjonsrate 61% (218/351). Sentinel node ble 

påvist peroperativt hos 93% (351/378), - definert som lymfeknute med signifikant radioaktivt 

signal, blå eller palpatorisk mistenkelig. Hos 235 operert med kun SNB ble det fjernet 

median 3 lymfeknuter i axillen (range 1-15). Frysesnitt ble utført hos 346/351 hvor sentinel 

node ble påvist peroperativt. Det var lymfeknute-metastaser (>0,2mm) hos 118. Hos 91 

(78%) ble metastasen(e) avdekket ved frysesnitt, 23 hadde falsk negativt frysesnitt, 1 

metastase til intramammar lymfeknute, 3 fra etableringsperioden (ikke utført /falsk negativ) 

Der metastase ikke ble avdekket ved H-E farget snitt ( hematoxylin-eosin) alene ble IHC 

(immunhistokjemi) utført i tillegg hos de aller fleste, og hos 14/91 (15%) fant man metastasen 

kun ved IHC. Det var 1 falsk positiv frysesnitt. Reoperasjon i axillen med axilletoalett ble 

utført hos16/487 (3,5%) på grunn av negativt frysesnitt og metastase i intramammar 

lymfeknute. Hvor diagnostisk merkebiopsi viste DCIS eller invasiv cancer med fri nok 

margin, ble det utført SNB alene i ny operasjon hos 6. Det var parasternalt opptak på 

scintigrammet i tillegg til opptak i axille hos 14 og parasternalt alene hos 4. Hos 17 ble det 

fjernet parasternal(e) lymfeknute(r) i tillegg til axilleoperasjon: 1 lymfeknute hos 10, 2 

lymfeknuter hos 4 og 3 lymfeknuter hos 3. Ingen hadde metastaser i parasternal lymfeknute. 

Residiv i axillen: Ingen har fått diagnostisert residiv i axillen etter median observasjonstid på 

26 mnd ( range 0-66 mnd). Senvirkning for armen.: Lymfødem: angitt i journalen hos 3/235 

SNB (1%) og 30/222 AT (14%), angitt intet ødem hos 9, ikke bemerket i journalen hos 450. 

Subjektive plager med armen: angitt hos 3/235 SNB (1%) og 43/222 AT (19%), det er angitt 

ingen plager med armen hos 7 og armen er ikke nevnt hos 439. 

Konklusjon: Etter vår mening fungerer sentinel node biopsi metoden tilfredsstillende hos oss 

med til nå ingen residiv i axillen etter median observasjonstid på 26 mnd. Deteksjonsrate ved 

scintigrafi er litt lav 61%, men peroperativ deteksjonsrate er 93%, som er akseptabelt. Median 

antall lymfeknuter fjernet er 3. Det var falskt negativt frysesnitt hos 23. Det er grunn til å tro 

at lymfødem og armplager er underdiagnostisert siden det mangler opplysninger om dette i 

flertallet av journalene.


EN SAMMENLIGNING AV 4 GRUPPER OPERERT FOR CANCER MAMMA OG 

DCIS I ALDEREN 50 -70 ÅR VED ÅLESUND SJUKEHUS 01.11.02 TIL 01.05.08 

Opsahl EM*, Olafsson S*, Westre B **, Samset J.H, ***, Varhaug JE**** 

*Kir avd ÅS, ** Avd for patologi ÅS, *** Røntgenavdelingen ÅS **** Kir avd Haukeland 

Univeritetssykehus og ÅS 

Bakgrunn: Vi har retrospektivt sett på primært operabel cancer mamma og DCIS operert ved 

Ålesund sjukehus 01.11.02 til 01.05.08 og sammenlignet karakteristika ved sykdom hos pasienter 

detektert i offentlig mammografiscreening (2 års intervall) med sykdom oppdaget utenom 

screeningprogrammet i aldersgruppen 50-70 år. Lokalavanserte cancere er ikke tatt med. 

Materiale: I dette tidsrom og i denne aldersgruppen ble det operert 309 bryst (hos 305 

kvinner) for invasiv cancer mamma (275) og DCIS (34) Vi har gjort sammenligninger mellom 

4 ulike grupper. Gruppe A; de screeningselekterte i offentlig screening . Gruppe B; ikke 

screening-selekterte . Gruppe C; intervallcancere. Gruppe D; ikke screeningselekterte utenom 

intervallcancere. Gruppe B = Gruppe C + Gruppe D 

Resultat: Av 34 kvinner med DCIS var det 23 i gruppe A, 11 i gruppe B, 3 i gruppe C og 8 i 

gruppe D. Resultatene for de invasive er satt opp i tabell under: 

Gruppe A Gruppe B Gruppe C Gruppe D 

Antall invasive 179 96 34 62 

Antall og % N % N % N % N % 

Hist. Diagnose 

Infiltrerende ductal 

Infiltrerende lobulær 

166 94 

10 6 

3 2 

85 89 

7 7 

4 4 

28 82 

3 9 

3 9 

57 92 

4 7 

1 2 

Andre 

Tumordiameter 

Median - med mer 

Reseptorstatus 

14 (1-45) 15 (1,2-50) 18 (1,2-30) 15 (4-50) 

ER > 50% 145 81 73 76 28 82 45 73 

ER 10-50% 

8 4 4 4 0 0 4 6 

ER 10 lkn 2 1 4 4 0 0 4 6 

Konklusjon: I vårt materiale finner vi ingen signifikant forskjell mellom invasiv cancer 

mamma i gruppe A; screeningselekterte og gruppe B; ikke screeningselekterte i aldersgruppen 

50 til 70 år når det gjelder median tumordiameter, grad, reseptorstatus og lymfeknutestatus, - 

heller ikke mellom gruppene C og D. Av DCIS er det klar overvekt i gruppe A.


AKUPUNKTUR I BEHANDLING AV HETETOKTER HOS 

BRYSTKREFTOPERERTE KVINNER. EN RANDOMISERT STUDIE VED 

SYKEHUSET I VESTFOLD-TØNSBERG 

Hervik J*, Mjåland O** 

*Smertepoliklinikken, Sykehuset i Vestfold, 3116 Tønsberg 

**Gastrokirurgisk seksjon, Sørlandet sykehus Kristiansand. Pb. 416, 4604 Kristiansand. 

Bakgrunn: Postmenopausale hetetokter er både hyppige og plagsomme. Den vanligste og 

mest effektive behandlingen er østrogen-substitusjon. For kvinner som er brystkreft-operert er 

dette lite aktuelt. Akupunktur anvendes i behandlingen av hetetokter hos friske kvinner, og 

effekten er veldokumentert. Hensikten med denne studien var å undersøke effekten av 

akupunktur hos tamoxifen-behandlede brystkreft-opererte kvinner. 

Metode: 59 kvinner med uttalte hetetokter etter operasjon for brystkreft og adjuvant østrogenantagonist 

behandling (Tamoxifen), ble fra mars 2003 - desember 2006 randomisert til enten 

10 ukers tradisjonell kinesisk akupunkturbehandling eller kontrollgruppe med overflatisk 

nålestimulering (“sham-acupuncture”). Gjennomsnitt antall hetetokter både dag og natt ble 

registrert i en 4 ukers periode før behandlingsstart (baseline), videre gjennom hele 

behandlingsperioden og deretter gjennom de neste 12 ukene etter avsluttet behandling. I 

tillegg ble Kupperman Index målt før behandlingsstart, etter avsluttet behandlingsperiode og 

videre 12 uker etter behandlingen. 

Resultater: Gruppene var like med hensyn til alder, bruk av nikotin og alkohol. Det var heller 

ingen signifikant forskjell i baseline verdier for hetetokter-dag og -natt eller Kupperman 

Index. For akupunkturgruppen falt antall hetetokter dag >50% (p


THE POLYCOMB GROUP OF PROTEINS (PcG) 

Riis M 1,2,3, Kristensen V 1,3 Vollan H 3, Bukholm IRK 1,2 

1; Akershus universitetssykehus, 2; Universitetet i oslo, 3; EpiGen institutt, forskningssenteret 

Bakgrunn 

Stamceller spiller en viktig rolle i carcinogenesen. Defekter i stamceller har vist seg å spille 

en rolle også i progresjon av en kreftsykdom. Adult stam celler er celler som deler seg meget 

langsomt og som lever lenge. Derfor er de også utsatt for skade over en lang periode og kan 

akkumulere mutasjoner som leder til transformasjoner(1). Stam celler karakteriseres for deres 

egenskap med `self-renewal` og at de kan differensieres til flere forskjellige type celler som 

etter hvert vil kunne danne et adult organ. 

PcG er en gruppe proteiner som hemmer transkripsjonen av en spesiell gruppe gener gjennom 

epigenetisk modifiering. Tilsvarende at p53 kalles `guardian of the genome` kalles gruppen 

PcG `guardian of the stemness`. Årsaken til dette er at de virker på en rekke gener som koder 

for proteiner som regulerer differensiering. På denne måten bevarer de altså stamcellene slik 

at de forblir som de er. I tillegg hemmer PcG proteiner viktige tumor suppressor pathways. 

Eksempel på dette er hvordan de regulerer ekspresjon av INK4a/CDKN2A, genområder som 

koder for INK4a (p16) og ARF (p14). (2;3). Disse igjen inhiberer cdk som i sin tid induserer 

p53(4). På denne måten er altså PcG hemmende på p53 som er et tumor suppressor gen. Disse 

to linjene viser hvordan PcG har et onkogent potensiale. 

Bmi-1 er en av mange PcG. Det virker oftest ved å hemme ekspresjon av p16 og p14 ved 

remodelering av chromatin. Disse genene ,p16 og p14, er begge hemmere av cdk. Bmi-1 

genet er ofte oppregulert i forskjellige type cancer og blant disse er brystkreft(5). Bmi-1 

ekspresjon finnes både i normalt brystepitel og myoepiteliale celler og senere studier har satt 

Bmi-1 i sammenheng med self-renewal av stamceller i brystvev(6). 

Materiale, Metode og Prelminære Resultater 

Vi har gjort helgenom ekspresjonsanalyser ved hjelp av mikromatrise teknologi på biopsier 

fra 6 fibroadenomer og 48 maligne tumores tatt ved radiologisk avdeling. Vevsbiopsier har 

vært stabilsert i RNAlater for å bevare mRNA. 

Bmi-1 er blitt analysert i denne serien og vi finner et jevnt lavt utrykk av mRNA i 

fibroadenomer, sammenlignet med tumor biopsier. Det er mye mer variasjon i utrykk av Bmi- 

1 i tumorvev, slik at prelminære resulatater tyder på at mRNA ekspresjon av dette genet kan 

ha sammenheng med andre kliniske og histopatologiske parametere. Om dette proteinet har 

uavhengig prognostisk betydning, er foreløpig ikke kartlagt. Vi undersøker nå flere 

normaleprøver og tumorprøver og resultater vil bli presenter og diskutert. 

References 

1. Dontu G, Al-Hajj M, Abdallah WM, Clarke MF, Wicha MS. Stem cells in normal breast development and breast cancer. Cell Prolif 

36 Suppl 1:59-72, 2003. 

2. Jacobs JJ, Kieboom K, Marino S, DePinho RA, van LM. The oncogene and Polycomb-group gene bmi-1 regulates cell proliferation 

and senescence through the ink4a locus. Nature 397:164-168, 1999. 

3. Itahana K et al. Control of the replicative life span of human fibroblasts by p16 and the polycomb protein Bmi-1. Mol Cell Biol 

23:389-401, 2003. 

4. Dimri GP. What has senescence got to do with cancer? Cancer Cell 7:505-512, 2005. 

5. Kim JH et al. Overexpression of Bmi-1 oncoprotein correlates with axillary lymph node metastases in invasive ductal breast cancer. 

Breast 13:383-388, 2004. 

6. Liu S et al. Hedgehog signaling and Bmi-1 regulate self-renewal of normal and malignant human mammary stem cells. Cancer Res 

66:6063-6071, 2006.


MIKROMETASTASERING TIL AKSILLÆRE LYMFEKNUTER HOS 

BRYSTKREFTPASIENTER MED KJENT MIKROMETASTASESTATUS I 

BENMARG OG KJENT KLINISK FORLØP 

Park D 1,2 , Kåresen R 2 , Beraki E 1 , Naume B 3 , Sauer T 1 

1 Patologisk-og anatomisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus, Oslo 

2 Bryst og endokrinkirurgisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus, Oslo 

3 Kreftklinikken, Rikshospitalet-Radiumhospitalet, Oslo 

Introduksjon: Histologisk undersøkelse av lymfeknutene i armehulen er den viktigste 

prognostiske faktor hos brystkreftspasienter og avgjørende for utvelgelse til adjuvant 

behandling. Hos ca. 40 % pasienter vurdert som negativ ved rutine histopatologisk 

undersøkelse av aksillære lymfeknuter (ALN) finner man med seriesnitting og 

immunhistokjemisk(IHC) farging mikrometastaser. Den prognotiske signifikansen av 

mikrometastasene er imidlertid fortsatt omstridt. Hensikten med dette studiet er å evaluere den 

prognostiske verdien av å påvise isolerte tumor celler (ITC, ≤0.2 mm) og mikrometastaser 

(MM, 0.2-2.0 mm) i ALN hos pasienter med invasiv brystkreft. 

Materiale og Metode: 295 brystkreftspasienter, som var lymfeknutenegative ved rutine 

undersøkelse med hematoxylin-eosin (HE) etter axilletoilett i perioden 1995-1998, ble 

inkludert. Vi tok seriesnitt i 10 nivåer. Ett snitt per nivå ble farget med et epitelialt antistoff 

mot cytokeratin (AE1/AE3). Ett ekstra snitt fra nivå 3 og 10 ble farget med HE. Av de 295 

pasienter var det 232 (79 %) som ikke fikk adjuvant terapi. Overlevelsen til gruppene ITC og 

MM ble så sammenlignet med de som fortsatt var negative etter seriesnittingen med diseasefree 

survival (DFS), distant disease free survival (DDFS) og breast cancer specific survival 

(BCSS). Vi evaluerte også samvarians mellom ALN og mikrometastaser i benmarg (BM). 

Resultater: Pasientenes mediane alder var 59 år og median tumor størrelse 1,5cm. Median 

observasjonstid var 98 måneder (range 9-127 mnd), og i denne tiden fikk 33 residiv, 2 lokale 

og 31 systematiske.17 pasienter døde av brystkreft. ITC og MM ble påvist hos 92 av 295 

pasienter (31 %). Av de med metastaser hadde 58 % ITC(53/92) og 34 % (31/92) MM. Åtte 

prosent(8/92) hadde makrometastaser (> 2,0mm). Pasientene med makrometastaser ble 

ekskludert fra overlevelsesanalysene i tabellen. Vi fant ikke signifikant korrelasjon mellom 

funn av ITC/MM i ALN og i benmargen (χ 2 -test, p=0.680). 

Pasienter Overlevelse Negativ vs ITC Negativ vs MM 

Alle 

(287 pts) 

No Adjuvant Tx 

(226 pts) 

DFS 

DDFS 

BCSS 

DFS 

DDFS 

BCSS 

p-verdi, nr. event/total 

p=0.730, 19/200 vs 6/53 

p=0.999, 18/200 vs 5/53 

p=0.898, 8/203 vs 3/53 

p=0.798, 14/159 vs 3/38 

p=0.514, 13/159 vs 2/38 

p=0.730, 6/162 vs 1/38 

p-verdi, nr. event/total 

p=0.083, 19/200 vs 6/31 

p=0.063, 18/200 vs 6/31 

p=0.042, 8/203 vs 4/31 

p=0.091, 14/159 vs 5/26 

p=0.066, 13/159 vs 5/26 

p=0.016, 6/162 vs 4/26 

Konklusjon: Våre resultater viser at mikrometastaser (MM) i ALN har prognostisk 

betydning, men ikke ITC. Det gjelder også dersom det ikke er gitt adjuvant terapi. Manglende 

korrelasjon mellom ALN og BM når det gjelder funn av ITC/MM indikerer at 

spredningsmekanismene til de to lokalisasjonene er forskjellige.


BRYSTBEVARENDE KIRURGIVED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 

1985-95 ; OPPFØLGING AV MATERIALE 

Vatne M, Opsahl EM, Aas T, Akslen LA*, Eide J*, Anker G** og Varhaug JE, Kirurgisk 

klinikk, Avdeling for Patologi, Gades institutt* og Avdeling for Kreftbehandling og 

medisinsk fysikk**, Haukeland Universitetssykehus. 

I tiden 1985-95 ble det ved Haukeland Universitetssykehus operert 239 pasienter med 

brystbevarende kirurgi, åtte av disse er operert bilateralt, slik at materialet omfatter 247 

cancere. Median alder var 54 år (21-85). Tumor var palpabel i 196 tilfeller (79%), hos 21 % 

var den oppdaget mammografisk, dette var imidlertid før offentlig screening. Median tumor 

størrelse målt makroskopisk i preparat var 15 mm (2-40), og det var negativ axillestatus hos 

177 (71%). I 198 tilfeller (78%) var det tatt FNAC, i 105 (43%) tilfeller var det gjort åpen 

biopsi, de fleste merkebiopsi. I 207 tilfeller (83%) ble det kun gjort et operativt inngrep i 

mamma. Frysesnitt peroperativt ble gjort i 55 tilfeller (22%). 

For bestemmelse av reseksjonsgrenser ble det tatt såkalte kantbiopsier, og de var fri for 

tumorvev i nær 100% av tilfellene i dette materialet. De fleste carsinomer var av invasiv 

ductal type (65%). I 3 tilfeller ble det beskrevet multifokalitet. 

Kjemoterapi ble gitt i 110 inngrep (44%), de fleste fikk 1. og 7. dags behandling etter datidens 

rutine, åtte fikk CMF. Endokrin terapi ble gitt i 30% av tilfellene. 

Vi har nå median observasjonstid på 170 mndr (5-328). Ipsilateral residiv/ny tumor er funnet 

hos 37 pasienter (15.5%). Median tid til ipsilateral tumor var 112 mndr (5-223). 62 pasienter 

har fått påvist fjernmetastaser, etter median tid 53 mndr (3-199). 13 av pasientene med 

fjernmetastaser hadde også påvist ipsilateral tumor. 

60 pasienter er død av brystkreft, mens 24 pasienter er død uten kjent residiv av sykdommen. 

Vi har i dette materialet funnet en signifikant sammenheng mellom ipsilateralt residiv og ung 

alder, utvikling av fjernmetastaser, palpabel tumor og reseptornegativitet. Vi har ikke påvist 

noen sammenheng med foretatt åpen biopsi , antall operasjoner i brystet, N-status eller 

adjuvant terapi. I og med at alle pasienter fikk postoperativ stråleterapi og nærmest alle hadde 

frie reseksjonsgrenser, er dette ikke faktorer som lar seg undersøke i vårt materiale. 

Vi kan i dette materiale ikke finne at residiv/ny cancer i samme bryst ga noen signifikant 

forskjell i overlevelse.


VAKUUMBIOPSI VED MISTANKE OM MALIGN LESJON I MAMMA. 

Fritzman B, *Sandhaug M, Guleng R J 

Kirurgisk avdeling, *Radiologisk avdeling, Sykehuset Østfold Fredrikstad (SØ). 

Vakuumbiopsi med håndholdt instrument har vært i bruk ved SØ fra februar 2004. Der 

grovnålsbiopsi ikke gir diagnosen, er neste skritt vakuumbiopsi. Erfaringer med metoden 

fremlegges. 

Materiale og metode; 

Alle vakuumbiopserte pasienter registreres fortløpende. I perioden 19/2-04- 29/7-09 er 65 

Retrospektivt har man sett på indikasjon, histologisvar og annet. 

Vårt instrument (Vacora®, Bard) er i sin helhet håndholdt og ligner en vanlig grovnålspistol. 

Det appliseres vakuum gjennom en 10G biopsinål, som er ladet med en roterende sylindrisk 

kniv. Vevet ”suges” inn i sideåpningen distalt i nålen og skjæres løs med den sylindriske 

kniven. Dette gir biopsier som er ca. 6 ganger større i volum enn standard grovnålsbiopsier, 

og er velegnet for histologisk diagnostikk, inkludert gradering og reseptorbestemmelser. 

Indikasjon for vakuumbiopsi: Alle våre pasienter har i forkant fått utført grovnålsbiopsi. De 

har deretter blitt diskutert på tverrfaglig mammamøte. De som ble selektert til vakuumbiopsi 

fordelte seg i fire hovedgrupper: 1. Usikker histologi. 2. Histologisk ingen malignitetstegn, 

men radiologisk usikker. 3. Manglende mikrokalk i preparatet. 4. For sparsomt materiale til 

diagnostikk. 

Resultater: 

I perioden ble det på 65 pasienter utført 29 ultralydveiledete biopsier og 36 stereotaktiske 

biopsien. Vakuumbiopsiene ble tatt av solide tumores, av mikrokalk og av diffuse 

forandringer i brystvevets arkitektur. 

Biopsiene ga en malign diagnose hos 31 pasienter, benign hos 28 og usikker hos 6. To av de 

benigne viste seg å være falskt negative, dvs. maligne ved åpen biopsi. 

Oppsummert omfattet kategorien ”åpen biopsi” 9 pasienter, uten metoden ville den omfattet 

65 pasienter. 

Diskusjon: 

Vakuumbiopsi har vist sin nytte og fått sin plass i utredningsalgoritmet: Etter grovnålsbiopsi, 

før åpen biopsi. Noen ganger gjøres vakuumbiopsi direkte, som ved mistanke om 

inflammatorisk cancer eller ved utbredte mikroforkalkninger. 

Vakumbiopsi er en enkel prosedyre. Tidsbruk og personellbruk ved radiologisk avdelig er 

som ved grovnålsbiopsi. I perioden har sykehus og pasienter blitt spart for 55 åpne biopsier, 

dvs. 14 per år. Dvs. 8-9 færre åpne biopsier per 100 nye brystkreftpasienter. 

Teknisk har vi hatt få problemer under gjennomførelsen. Vi har ennå ikke observert. 

arrforandringer ved mammografi, ultralyd eller MR undersøkelser. 

For pasienten er det vesentlig at de slipper et kirurgisk inngrep. Det er ikke rapportert om 

store smerter eller andre komplikasjoner ved konsultasjon hos kirurg i etterkant. 

Konklusjon: 

Vakuumbiopsi har volummessig beskjeden, men viktig plass i utredningen av mistenkt 

brystkreft, og har ved SØ markant redusert bruken av åpen biopsi. 

Referanser 

(1) Jeremy R. Simon & al.Accuracy and Complication Rates of US-guided Vacuum-assisted 

Core Breast Biopsy: Initial Results. Radiology 2000; 215: 694. 

(2) Sabine Huber &al Benign Breast Lesions: Minimally Invasive Vacuum-assisted Biopsy 

with 11-Gauge Needles—Patient Acceptance and Effect on Follow-up Imaging Findings, 

Radiology 2003; 226: 783.)


PROFYLAKTISK MASTEKTOMI HOS HØY-RISIKOKVINNER I NORGE 

Hagen AI1,3, Isern AE2, Bofin AM3, Mæhle L4, Apold, J5, Gullestad HP6, Kleppe G7, 

Schlichting E8, Møller P4. 

1 Kirurgisk klinikk, St.Olavs Hospital, Trondheim, 2 Institutt for sirkulasjon og 

bildediagnostikk, DMF, NTNU, Trondheim, 3 Institutt for laboratoriemedisin, barn og 

kvinners helse, DMF, NTNU, Trondheim, 4 Avdeling for medisinsk genetikk, Seksjon for 

arvelig kreft, Radiumhospitalet, Rikshospitalet HF, Oslo 5 Senter for medisinsk genetikk og 

molekylærmedisin, Haukeland Universitetssykehus, Bergen, 6 Seksjon for onkologisk 

plastikkirurgi, Kirurgisk klinikk, Radiumhospitalet, Rikshospitalet HF, Oslo, 7 

Plastikkirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Bergen, 8 Bryst- og 

endokrinkirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus, Oslo 

BRCA1/2 mutasjonsbærere har høy livstids risiko for både bryst og eggstokkreft. Bilateral 

salpingo-ooforektomi (BPSO) reduserer risikoen for brystkreft med ca. 50 %. BRCA1/2 

mutasjonsbærere tilbys overvåkning med mammografi og MRI av bryst. Vi vet ennå ikke om 

bryst MRI vil bedre overlevelsen. 

Risiko-reduserende mastektomi (RRM) er det mest effektive tiltak vi har for å forebygge 

brystkreft og dermed øke overlevelse, selv om RRM ikke fjerner fullstendig alt kjertelvev. I 

Norge viser tidligere data fra Radiumhospitalet at ikke mange har fått utført RRM, mens det 

har vært flere som har fått gjort RRM på kontralateralt bryst etter brystkreft. Vi har ingen 

norske data som viser hvor effektivt inngrepet har vært, men internasjonale studier viser høy 

effektivitet og svært få tilfeller av brystkreft etter inngrepet. Det er derimot ikke vist 

innvirkning på overlevelse hos pasienter hvor det har blitt gjort kontralateral profylaktisk 

mastektomi etter brystkreftoperasjon. 

Vårt inntrykk er at en økende andel av mutasjonsbærere i Norge velger RRM. Nasjonale data 

på RRM er svært sparsomme, og det er behov for mer kunnskap om dette. Det vil derfor bli 

iverksatt en norsk multi-senter studie der genetikere, bryst-kirurger og plastikkirurger deltar. 

Vi tar sikte på å kartlegge forekomsten av RRM, type operasjon, komplikasjoner, 

pasienttilfredshet, evt. pre-maligne/maligne lesjoner i preparatene og evt. tilfeller med 

brystkreft oppstått etter inngrepet. Bakgrunn og opplegg for studien presenteres.


KOSMETISK RESULTAT ETTER PARTIELL BRYSTREKONSTRUKSJON – 

HVOR VIKTIG ER TIMING? 

Begic A*, Chiu K*, Guldvog I** 

*Avdeling for plastikkirurgi og **Seksjon for endokrin-/mammakirurgi, Sykehuset Telemark 

HF 

Introduksjon: 

Tap av bryst eller deler av bryst fører flest kvinner i en fysisk, mental, emosjonell og sosial 

ubalanse. Rekonstruktiv brystkirurgi er derfor å betrakte som et viktig ledd i 

rehabiliteringsprosessen. 

I dag får stadig flere av disse kvinnene foretatt brystbevarende kirurgi. Brystkreftbehandling 

inkludert brystbevarende teknikker blir utført av spesialister i onkologisk brystkirurgi, men 

også av en del generelle kirurger sjelden med plastikkirurgisk kompetanse. 

Man anvender ulike operative prosedyrer i forbindelse med både brystbevarende kirurgi, 

partiell og total brystrekonstruksjon. Resultatene er meget varierende og avhenger i stor grad 

av primær operativ metode, adjuvant brystkreftbehandling, særlig stråleterapi, samt valg av 

rekonstruktiv metode. 

Materiale og metode: 

I perioden Mars 2006-Juni 2008 ble det ved STHF operert 34 pasienter med partiell 

brystrekonstruksjon. 

I 3 tilfeller ble det utført onkoplastiske inngrep: primær partiell rekonstruksjon i 1 seanse, og 

31 ble operert med sekundære partielle rekonstruksjoner i etterkant av strålebehandling. 

Operasjonsteknikken var varierende i henhold til brystets størrelse, størrelse og plassering av 

defekt, og pasientens preferanse fra kontralateral symmetriserende brystreduksjon/brystløft(6 

pasienter), korreksjon av opererte bryst alene(1), korreksjon av det opererte brystet og 

kontralateral brystreduksjon(8), rekonstruksjon med konvensjonell musculocutan LD-lapp(1), 

eller muskelsparende LD-lapp(6), rekonstruksjon med IC perforator/propeller-lapp(3) og 1 

adipocutan turnover SC-lapp. Lipoplastikk/fettvevstransplantasjon ble i 3 tilfeller benyttet for 

korreksjon av brystdeformiteter og stråleskader. Silikon implantater ble brukt i kun 2 tilfeller. 

Det ble registrert få komplikasjoner og høy pasienttilfredshet. 

Kosmetiske resultater er vurdert ved hjelp av digitale foto-bilder og Telemark poengskjema, 

og kommer til å bli presentert. 

Konklusjon: 

Partiell brystrekonstruksjon er teknisk krevende kirurgi og kan med stor fordel utføres før 

strålebehandling som onkoplastisk opplegg i samarbeid mellom bryst- og plastikkirurger. 

Pasienter med små bryst bør vurderes for subcutan mastectomi og primær rekonstruksjon. 

Pasienter som skal gjennomgå rereseksjon bør planlegges for onkoplastisk opplegg. 

En godt planlagt og riktig utført brystbeværende behandling kan resultere i tilfredsstillende 

brystform og etterbehandlingen kan være relativt enkel som kontralateral 

mastopexi/reduksjon(6 ).


KRONISK RESIDIVERENDE MASTITT MED FISTULERING, KIRURGISK 

BEHANDLING VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS. 

Paulsen TH 

Endokrinologisk klinikk, Aker Universitetssykehus HF, 0514 Oslo 

Bakgrunn: Dette er tradisjonellt en vanskelig pasientgruppe med residiverende infeksjoner og 

fistulering, ofte over flere år. Pasienten går ofte til forskjellige fastleger og kirurger og det har 

ikke vært noe enhetlig og standardisert opplegg for disse pasientene. De er oftest blitt 

behandlet med antibiotika og fått infeksjonen insidert/drenert. Når de senere er blitt operert 

har det ofte vært en residivfrekvens på rundt 40%. Inngrepene har også etter flere residiv vært 

unødvendig mutilerende og ibland har det også blitt utført mastectomi. Mitt ønske var å gjøre 

så små inngrep som mulig som både var kosmetisk tiltalende og samtidig radikale med tanke 

på infeksjonen. Tanken var også å utføre operasjonen i en seanse med primær lukking og uten 

senere kosmetisk rekonstruksjon. 

Matriale og metode: I perioden januar 1997 – juni 2006 ble 37 pasienter (41 bryst) behandlet 

med ensartede behandlingsprinsipper. Aldersfordelingen var 22 – 81 år med en meanalder på 

42 år. Pasientene ble fulgt tett både preoperativ og postoperativt av kirurgen. Operasjonen ble 

foretatt i rolig fase. Ved aktiv, akutt infeksjon med puss, ble abscessen først insidert og 

drenert. Preoperativt 3-4 dager før endelig operasjon fikk pasienten antibiotika. Den ble også 

kontinuert omtrent en uke etter operasjonen. Det ble vanligvis brukt Keflex eller Diclocil. 

Operasjonen var nokså standardisert, men omfanget ble tilpasset infeksjonens utbredelse. 

Areola mammaes kant ble respektert og var den laterale begrensningen. Hele abscesshulen 

med lateral fistelåpning, fistelgang og overliggende hud ble eksidert. Del av eller hele papilla 

mamme med den sentrale fistelmunningen ble også eksidert. Areolær komplekset og papilla 

mammae ble rekonstruert i samme seanse. Det ble brukt ikke absorberbar tråd for å minske 

infeksjonsfaren postoperativt. Kun noen få suturer med absorberbart matriale dypt i sårhulen 

ble brukt for å bygge opp under areola mammae. De fleste pasientene ble operert i 

lokalanestesi. Spørreskjema ble sendt ut til alle opererte våren 2007. 

Resultater: Etter journalgjennomgang våren 2007 var det ikke registrert noen residiver til 

tross for at alle fikk beskjed om å ta kontakt i tilfelle infeksjon. 30 pasienter svarte på 

spørreundersøkelsen (32 bryst). Oppfølgningstiden var på mean 6,7 år (1,3-10,5 år). 

Residivfrekvensen var 3% (1/32). En pasient operert i 2006 hadde residiverende 

væskedannelse uten infeksjonstegn (duktektasi?). 78% av pasientene var fornøyd med det 

kosmetiske resultatet. De som ikke var helt fornøyd eller missfornøyd syntes brystvorten var 

blitt liten eller borte. 

Konklusjon: Resultatene er tilfredstillende men krever en nøye oppfølging av kirurgen for å 

finne riktig operasjonstidspunkt. Forståelsen av at det dreier seg om en fistulering med to 

åpninger, en sentral og en perifer er viktig. Operasjonen må gjøres radikal, men hensyn må tas 

til å bevare så mye som mulig av papilla mammae. Evt kan man rekonstruere papillen senere.


POSTOPERATIV DRENSBEHANDLING ETTER AKSILLETOILETTE VED 

CANCER MAMMA – ERFARINGER MED 1 DØGNS DRENSBEHANDLING 

POSTOPERATIVT. 

Moberg I.O., Schou-Bredal I., Schlichting E. 

Bryst- og Endokrinkirurgisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus, Kirkeveien 166, 0407 

Oslo 

Ved Ullevål Universitetssykehus har standard drensbehandling etter aksilletoilette vært å 

beholde drenet til det har kommet < 50 ml siste døgn, eller fjerne drenet etter 5 døgn selv om 

det har kommet > 50 ml på drenet. 

På bakgrunn av litteratur som viser at det er trygt å fjerne drenet tidligere, og at pasientene er 

fornøyde selv om seromproduksjonen øker har vi fom 1/2 -08 hatt 1 døgns drensbehandling 

som standard. 

For å se hvordan dette har gått har vi retrospektivt gått gjennom journalene til pasienter i en 

periode før og etter endring i behandlingsrutinen. Denne gjennomgangen er gjort 6 uker etter 

at pasienten er operert. I standardgruppen ( dren max 5 døgn ) er det 49 pasienter, i 

korttidsgruppen ( dren 1 døgn ) er det 48 pasienter. 

Vi har registrert hvilken operasjonsmetode som er brukt ( ablatio + aksilletoilette, 

brystbevarende + aksilletoilette elller aksilletoilette alene ), antall døgn med dren, antall 

liggedøgn, tappet serom vs ikke tappet serom, antall tappinger og antall ml tappet pr pasient. I 

tillegg har vi registrert infeksjoner. Infeksjon er her definert som oppstart med antibiotika. 

Utvalget er lite, men vi fant signifikant forskjell i antall tappinger av serom ( p=0.12 ) og 

antall ml tappet ( p=0.09 ) mellom gruppene. Både antall tappinger og antall ml tappet pr 

pasient i korttidsgruppen er større enn i langtidsgruppen. Totalt var det 12 % som fikk 

infeksjon, fordelt på 8,3 % i standardgruppen og 16,3 % i korttidsgruppen. Det var her ingen 

signifikant forskjell mellom gruppene. Når det gjelder operasjonsmetode var det ikke 

signifikante forskjeller å finne mellom gruppene, men i begge gruppene var det flest tappinger 

av serom blant pasientene som var operert med mastectomi. Antall liggedøgn var i 

gjennomsnitt lik antall døgn med dren. 

Vi vil fortsette å følge opp pasientene mht infeksjoner. Vi vil også se nærmere på 

pasienttilfredshet, og om det er mulig å plukke ut pasientgrupper som vil ha nytte av lengre 

tid med dren ( høyt antall ml på drenet første døgn ?, mastectomerte ?, neoadjuvant 

behandlede ? ).

27-Abstrakt-231-252.pdf

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?