25-Abstrakt-180-207.pdf

20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 180 

13 ÅR MED STENTGRAFTBEHANDLING FOR ABDOMINALT 

AORTAANEURISME. 

Lange C, Hatlinghus S* Ødegård A*, Aasland J, Myhre HO 

Kirurgisk klinikk og Avdeling for bildediagnostikk*, St Olavs Hospital, Trondheim 

Innledning 

St. Olavs Hospital i Trondheim har nå utført endovaskulær behandling for abdominale 

aortaaneurismer i 13 år. Det er viktig å gjøre en fortløpende vurdering av utvikling og 

resultater i løpet av perioden. Både pasienthåndteringen, utvelgelse og teknikk har endret seg. 

Materiale og metode 

Fra februar 95 til februar 08 er 296 pasienter behandlet med stentgraft, 39 kvinner og 257 

menn. Median alder var 73,4 år (49-89). Median aneurismediameter ved operasjon var 59,0 

med mer (31-105). 7 % av pasientene hadde diabetes, 43 % røykte, 38 % hadde hypertensjon, 

25 % hadde hyperlipidemi, 54 % hadde hjertesykdom, 11 % cerebrovasculær sykdom, 12 % 

hadde nyresykdom og 19 % hadde lungesykdom. 25 % var ansett som uegnet for åpen 

operasjon. 21 pasienter (7,1 %) fikk generell anestesi, mens de øvrige fikk 

regional/lokalanestesi. Følgende stentgraft er benyttet: Stentor - 20, Vanguard – 73, Vanguard 

III - 5, Zenith - 191, Talent - 1, Excluder – 4 (2 pasienter har ingen graft). 261 pasienter ble 

behandlet elektivt, 28 (9,4 %) pasienter hadde truende ruptur/symptomer og 7 (2,4 %) hadde 

ruptur. 11 pasienter hadde inflammatorisk aneurisme og 4 mycotisk aneurisme. Pasientene har 

vært fulgt regelmessig med klinisk kontroll og CT undersøkelse. Median oppfølgingstid er 2,9 

år (0-13). De siste 102 pasienter er behandlet på Fremtidens operasjonsrom, en hybridstue 

som har angiografi med 3D og CT funksjonalitet. 

Resultater 

Tidlig mortalitet (

20-24 oktober 2008 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 181 

NYTTEN AV KONTROLLRUTINER ETTER ENDOVASKULÆR BEHANDLING 

AV AAA 

Lange C, Hatlinghus S*, Ødegård A*, Aasland J og Myhre HO 

Karkirurgisk avd, *Kirurgisk klinikk og Avdeling for bildediagnostikk, St Olavs Hospital, 

Trondheim 

Innledning 

Behovet for sekundærprosedyrer har medført at man har anvendt mye ressurser på å 

kontrollere pasienter som har fått stentgraft for abdominalt aortaaneurisme. Dette kommer på 

toppen av de høye utgiftene til stentgraft. 

Vi ønsket å vurdere nytten av disse kontroller og behovet videre. 

Materiale 

Siden innføring av 3. generasjon stentgraft har 216 pasienter (av 318 totalt) blitt behandlet ved 

St Olavs Hospital. 

210 pasienter har fått Cook Zenith graft og 6 pasienter fikk Gore Excluder graft. Disse er 

kontrollert med CT før utreise, i løpet av de første 6 måneder, deretter etter ett år og senere 

årlig. Behov for sekundærprosedyrer er vurdert av karkirurg og intervensjonsradiolog. 

Resultater 

Hos disse 216 pasientene er det totalt utført 33 sekundærprosedyrer på 26 pasienter (12 %). 

Dette omfatter alle prosedyrer før og etter 30 dager. 

21 pasienter har 1 prosedyre, 4 pasienter har 2 prosedyrer og 1 pasient har 4 prosedyrer. 

Det var ingen konverteringer til åpen kirurgi. 

Det er utført 15 extensions, 6 femorofemorale bypasser, 3 coilinger, 2 PTAer, 

7 andre prosedyrer. 

Av disse er 3 utført pga akutt ischemi, 6 pga kritisk ischemi, 1 pga blødning, 6 pga claudicatio 

og smerter, 2 pga ruptur og 15 hadde ingen symptomer. 

19 (58 %) prosedyrer er utført pga funn ved kontroller og 14 prosedyrer (42 %) er utført i 

forbindelse med akutte symptomer. 

Diskusjon 

Behovet for sekundærprosedyrer har vært avtagende i vårt totalmateriale. 

Våre tall viser at kontrollrutiner fortsatt fanger opp komplikasjoner som korrigeres. En 

betydelig andel pasienter kommer likevel inn med akutte symptomer. 

Sene komplikasjoner er fortsatt uforutsigbare og forekommer relativt ofte. 

Hvis aneurismediameteren avtar og pasienten ikke har symptomer, kan kontrollhyppigheten 

trolig reduseres.


STENTGRAFT FOR AAA VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS: 

ERFARINGER MED TO SYSTEMER SISTE ÅRET 

Gustav Pedersen 1,3 , Guttorm Jenssen 2 , Alireza Daryapeyma 1,3 , Steinar Aune 1,3 

Svein Roar Amundsen 1 , Audun Braathen 2 , Jan Wirsching 2 

1Karkirurgisk Seksjon, Haukeland Universitetssykehus 

2 Radiologisk Avdeling, Haukeland Universitetssykehus 

3 Institutt for Kirurgiske fag, Universitetet i Bergen 

Bakgrunn. Stentgraft for abdominalt aortaaneurisme (AAA) har vært benyttet ved 

Karkirurigsk Seksjon, Haukeland Universitetssykehus siden 1995. I alt 319 

stentgraftimplantasjoner har vært gjort så langt, hvorav 190 primære for elektive AAA og 31 

for thorakale. Siste tre år er det implantert 133 stentgraft, hvorav 87 for elektive AAA. Siden 

2001 har Talent ® (Medtronic) vært hovedmetode hos oss. Det siste året har vi i tillegg brukt et 

annet stentgraft-system; Gore Excluder ® . I tillegg benyttes sporadisk et tredje system, Relay ® 

(Bolton Medical), ved rørgraftimplantasjon. Vi presenterer her våre erfaringer fra de siste 12 

måneder med bruk av to forskjellige aortoiliakale stentgraft-systemer. 

Materiale og metoder. I tidsrommet 1. september 2007 til og med 31. august 2008 ble det 

utført 31 stentgraftprosedyrer på bukaorta. 29 var for AAA (27 aortoiliakale, to rørgraft), 

mens to var for stentgraftlekkasje. I samme periode ble det i alt gjort 60 elektive åpne 

operasjoner for AAA. Av de 27 aortoiliakale stentgraft for AAA var 14 Medtronic Talent ® og 

13 Gore Excluder ® . Per i dag har vi stentgraft som hovedmetode for AAA ved alder > 70 år. 

Indikasjon for å bruke Gore Excluder ® var halsdiameter under 29 mm. Excluder ® ble også 

foretrukket ved vinkling av halsen, særlig over 45 grader. Talent ® ble benyttet ved 

halsdiameter over 29 mm, samt i de tilfellene hvor man anså at suprarenal fiksering var 

nødvendig. Excluder ® ble implantert ved perkutan tilgang og lukking med fasciesutur a.m. 

Larzson, mens det ved Talent ® ble benyttet åpen tilgang til lyskearterie bilateralt. 

Resultater. Samtlige stentgraft fikk god forankring. Det var ingen type 1 lekkasje. I 

Excluder-gruppen ga lukking med fasciesutur hemostase i 25 av 26 lysker. En ble behandlet 

med sutur på arteria femoralis i samme seanse. Det var ingen reoperasjoner for blødning eller 

hematom. 

Stentgraft-type Operasjonstid Blødning Liggetid Forlengelse iliaca 

Excluder ® (n =13) 105 min 260 ml 1.5 dager 1/13 

Talent ® (n =14) 130 min 204 ml 3.3 dager 10/14 

Tabell 1. Noen registrerte parametre ved bruk av Excluder ® og Talent ® stentgraft for AAA. 

Konklusjon. Teknikken med perkutan innføring samt lukking med fasciesutur synes lett å 

lære. Operasjonstiden ved bruk av Excluder var kortere enn ved Talent. Liggetiden 

postoperativt var også kortere, sannsynligvis på grunn av mindre kirurgisk traume. Det var 

mindre behov for forlengelse av graftbein i bekkenet ved bruk av Excluder ® . Dette kan 

skyldes et større utvalg av lengder i stentgraft-systemet, men kan også skyldes pasientseleksjon. 

Ved bruk av to stentgraft-systemer med noe forskjellige egenskaper kan man få et 

større spekter av patologisk-anatomiske tilstander som kan behandles endovaskulært.


TALENT STENTGRAFT I BEHANDLING AV ABDOMINALE AORTA 

ANEURISMER. RESULTATER FRA AKER UNIVERSITETESSYKEHUS 

Staxrud LE, Nyheim T, Bay D*, Sandbæk G*, Uher P*, Gjølberg T*, Kollerøs D**, 

Slagsvold CE, Jørgensen JJ, Oslo Vaskulære Senter (OVS), *radiologisk avdeling, 

**anestesiavdelingen, Aker Universitetessykehus HF 

Materiale: I perioden oktober -00 frem til april -07 har OVS benyttet Talent (Medtronic) 

stentgraft ved endovaskulær behandling av AAA. Vi har sett på resultatene hos 56 pasienter, 

der to hadde indikasjonen truende ruptur, 54 ble operert elektivt. Data oppgitt som meanverdier 

med spredning. Alle er kontrollert med både CT og Duplex-scan. 

Det var 49 menn, alder 74 (55-87) år, ASA 3 (1-4). AAA størrelse (CT-AP-diameter) 60 (51- 

80)mm. Halsdiameter 25 (19-30)mm. 53 ble operert i regional, tre i generell anestesi, alle med 

lysketilgang. Én pasient fikk rør- og 55 bifurkaturprotese. 

Primære resultater (30 dg): Observasjonstid 37 (12-90) mnd.,19 pasienter (35%) 

>54 mnd. Det var ingen sekundære okklusjoner, ingen aneurisme-relatert mortalitet, men ni 

pasienter (16%) døde av annen årsak. Migrasjon (> 10mm) ble funnet hos fire (7%). 

Vi har ikke sett sekundære lekkasjer, men hos seks pasienter (11 %) uten lekkasje, påviste vi 

en økning > 5mm av AAA (”endotension”). Hos tre av disse så vi først en skrumpning 

> 5mm, deretter en økning > 5mm etter 18-24 mnd. 

Det ble utført sekundær-prosedyrer hos 14 pasienter (25%), pga. primære lekkasjer hos syv 

pasienter (12 %), for ”endotension” hos fem ( 9%) og pga. migrasjon alene hos to ( 4%). 

De tre pasientene med primær type I- og III- lekkasje er alle vellykket behandlet (proksimal 

cuff, monoiliakal protese i opprinnelig graft, kort rørgraft i proteseben). Hos fire med type IIlekkasje 

har lekkasjen opphørt, én observeres fortsatt og fire er vellykket behandlet (coiling, 

lumbalt innstikk, laparotomi med omstikning).Vi har behandlet fem for ”endotension”, to vellykket 

med ny mono-ililakal i tidligere graft, to med forlengelse av graftben, én er konvertert. 

Ved siste kontroll var gjennomsnittlig AAA størrelse 53 (27-81)mm mot 60 (51-80)mm 

preoperativt. Vi fant skrumpning > 5mm eller uendret AAA diameter hos 51 pasienter (91%). 

Diskusjon: Våre resultater etter 18 mnd. oppfølging av 30 elektive pasienter behandlet med 

Talent stentgraft, er tidligere presentert (Hømø 2005) og viste ingen aneurisme-relatert 

mortalitet, ingen konversjoner eller sekundærlekkasjer og bare én sekundærprosedyre. Etter 

lengre observasjonstid og med flere behandlede pasienter, påvises fortsatt ingen AAA-relatert 

mortalitet, men vi finner nå overraskende fire migrasjoner, og hele seks pasienter med 

”endotension”. Ytterligere økning av aortas/iliakas diameter ved tilheftingsstedene sees hos 

noen av pasientene og kan være en mulig forklaring, svakheter ved stentgraftets utforming en 

annen. 

Konklusjon: Med nye generasjoner av stentgraft er resultatene av behandlingen forbedret. I 

vårt materiale sees ingen AAA-relatert mortalitet, én pasient er konvertert, bare én har en 

pågående lekkasje.Vi har imidlertid et høyt antall reintervensjoner (25%), der intervensjoner 

pga. ekspansjon av AAA uten påvist lekkasje (”endotension”) og migrasjon av protesen utgjør 

mer enn halvparten. Diagnostisering og behandling av slike komplikasjoner krever en god 

utstyrspark og et team med stor erfaring. Ved endovaskulær behandling av AAA er 

regelmessig og livslang kontroll fortsatt en nødvendighet.


”ENDOTENSION” ETTER BEHANDLING MED STENTGRAFT FOR AAA. 

HVA ER DET? 

Nyheim T, Staxrud LE, Bay D*, Sandbæk G*, Uher P*, Gjølberg T*, Slagsvold CE, 

Jørgensen JJ. Oslo Vaskulære Senter, *radiologisk avdeling, Aker Universitetssykehus HF. 

Lekkasje er en hyppig komplikasjon (15%-30%) etter stentgraft behandling av AAA og er 

årsak til de fleste sekundære intervensjoner etter denne operasjonen. I litteraturen graderes 

lekkasjene fra I til IV, alt etter lokalisasjon og årsak. Begrepet ”endotension” ( dvs. økt indre 

trykk) beskriver en tilstand uten påvisbar lekkasje, men med ekspansjon og økt trykk i 

aneurismesekken. Hva som forårsaker trykkøkningen er usikkert, og flere årsaker er mulige: 

ikke synlig lekkasje, trykktransmisjon gjennom tromber, trykktransmisjon gjennom 

proteseveggen. 

I vårt materiale av 56 pasienter behandlet med Talent (Medtronic) stentgraft for AAA, påviste 

vi overraskende ”endotension” hos seks. Fem først etter 2 års oppfølging. 

Hos to av pasientene fant vi ved CT- og Duplex målinger postoperativt og frem til siste 

kontroll før intervensjon, en økning av AAA halsdiameter på 6 og 9mm. Dette tilsvarte en 

økning utover protesens diameter på hhv. 3 og 5mm. En tredje pasient hadde et svært kort 

feste for protesen distalt pga. et iliaka aneurisme. Alle ble behandlet: én med et nytt 

monoiliakalt stentgraft i det opprinnelige, én med forlengelse av graftben til iliaka eksterna 

med samtidig coiling av interna, én ble konvertert. Hos disse tre kan påvist ”endotension” 

muligens forklares som en sekundær oppstått trykktransmisjon (type I-lekkasje uten avløp). 

Hos tre pasienter fant vi ingen endring av halsdiameter, iliakaldiameter, ingen stillingsendring 

av stentgraftet, og således ingen forklaring på økningen av aneurisme diameteren. Endret 

porositet i graftet har vært fremsatt som en mulig årsak, men dette er ikke beskrevet som en 

komplikasjon ved Talent stentgraft. Én av disse fikk et nytt monoiliakalt stentgraft i det 

opprinnelige, én forlengelse av graftbenet til iliaka eksterna med samtidig coiling av interna, 

én døde av annen årsak før behandling. 

Hos de fire som ble endovaskulært behandlet, fant vi etter reintervensjonen reduksjon av 

AAA diameter hos én (>5mm), uendret diameter hos én. AAA økte hos én, men pasienten 

ønsket ingen ytterligere behandling. Ingen av disse tre hadde påvisbar lekkasje. En pasient 

døde av annen sykdom før kontrollen. 

Konklusjon: ”Endotension” er en komplikasjon der årsaken er vanskelig å påvise. Det er 

mulig at dagens diagnostiske metoder ikke er gode nok eller ikke utnyttes optimalt for å 

påvise en eventuell underliggende lekkasje. Når årsaken er usikker, vil man med 

reintervensjonen forsøke å ”dekke” de fleste teoretiske muligheter. Behandlingen blir ofte å 

sette inn et nytt graft enten endovaskulært eller som en åpen konvertering.


ABDOMINAL AORTA ANEURISME (AAA) KIRURGI: VOLUM OG KVALITET 

Mathisen SR 1 , Årtun K 1 , Markstöm U 1 , Brevik EA 1 , Larzon T 2 . Karkirurgisk avdeling, 

Sykehuset Innlandet HF – Hamar 1 Kärlkirurgisk avd, Örebro Universitetssjukehus, Örebro, 

Sverige 2 

Introduksjon: Kliniske resultater fra et regionalt helseforetak presenteres. Slike ”clinical 

audits” har en viktig funksjon i å identifisere hva som er bra og hva som trenger forbedring. 

Intensiv avdelingens resurs bruk vil også bli tydelig gjort. Wilt et al utførte en meta-analyse 

fra 2000 for å se på elektiv 30 dagers mortalitet for EVAR og åpen kirurgi. De fant 1.6% for 

EVAR og 4.7% for åpen kirurgi 1 . Bell utførte en meta-analyse fra 1955 til 1998 og fant at 

mortaliteten for rumperte Abdominale Aorta Aneurismer (rAAA) gikk ned 3.5% per 10 år. 

En operativ mortalitets rate estimat for 2000 var 41% 2 . Med innføring av EVAR ved rAAA 

behandling har Larzon vist at den akutte 30 dagers mortalitet kan reduseres til under 15% 3 . 

Hill et al. har undersøkt sammenhengen mellom karkirurgiske avdelinger som har et høyt 

behandlingsvolum av AAA på > 50 per år. De fant at disse sentrene var raskere til å 

inkludere EVAR som en integrert del av behandlingstilbudet og at mortaliteten for både 

elektive og rumperte AAA falt 4 . 

Materiale: Ved en retrospektiv og prospektiv registrering av alle pasienter operert for AAA 

ved karkirurgisk avdeling, Hamar sykehus, i perioden medio 1999 og frem til høsten 2008 ble 

453 pasienter behandlet. I den første perioden medio 1999 til mai 2006 ble 290 pasienter 

operert; 241 elektive operasjoner (45 kvinner:196 menn) og 49 ble operert for rAAA 

( 8 kvinner: 41 menn ). Fra mai 2006 ble seleksjonsgrunnlaget endret da det også ble utført 

EVAR for elektive AAA. I den andre perioden mai 2006 til august 2008 ble 135 pasienter 

operert; 98 elektive operasjoner ( 26 kvinner: 72 menn ) og 37 ble operert for rAAA (8 

kvinner: 29 menn). I periode II ble også 28 elektive EVAR inngrep utført ( 5 kvinner: 23 

menn ) 

Resultatet: Gjennomsnitts intensiv opphold: ( Periode I: elektiv 2.61 d, rAAA 6.78 d, Periode 

II: elektiv 1.75 d og rAAA 5.97 d ). Sykehus opphold: ( Periode I: elektiv 12.88 d, rAAA 

16.22 d, Periode II: elektiv 10.98 d, rAAA 11.59 d ). I EVAR gruppen gikk 22 pasienter til 

sengeposten samme dag etter seks timers observasjon på overvåkningsavdelingen, mens 6 

pasienter lå på intensiv avdelingen til følgende dag. I denne gruppen var sykehusoppholdet 

gjennomsnittlig 4.39 d ( 2 – 13 ). Antall som trengte respirator: ( Periode I: elektiv 3.7% 

(9/241), rAAA 53% (26/49), Periode II: elektiv 9.2% (9/98), rAAA 54% (20/37)) Antall som 

trengte Prisma dialyse: ( Periode I: elektiv 0% (0/241), rAAA 4.1% (2/49), Periode II: elektiv 

0% (0/98), rAAA 10.8% (4/37)). 30 dagers mortalitet for periode I var: elektiv 1.24% (3/241), 

rAAA 10.2% (5/49). 30 dagers mortalitet i periode II mai 2006 til august 2008 var: elektiv 

2.04% (2/98), rAAA 35.00% (13/37). 30 dagers mortalitet for elektiv EVAR var 3.6% (1/28). 

Konklusjon: En godt samarbeid mellom anestesiologer, kardiologer og karkirurger er 

avgjørende for å oppnå gode resultater. Lav mortalitet kan oppnås ved behandling av både 

elektive og rumperte AAA på et regionalt helseforetak. Tiltross for dette krever behandlingen 

omfattende intensiv resurser. Ved innføring av EVAR som en kompletterende 

behandlingsmetode kan intensiv avdelingens resurs bruk reduseres kraftig. 30 dagers 

mortaliteten ved rAAA kan også reduseres betydelig ved innføring av EVAR. 

Referanser: 

1 Wilt TJ, Lederle FA, MacDonald R, et al. Comparison of endovascular and open surgical repairs for abdominal aortic aneurysm. J Vasc 

Surg. 2006;(144):1-113 

2 Brown MJ, Sutton AJ, Bell PR, et al. A meta-analysis of 50 years of ruptured aortic aneurysm repair. Br J Surg. 2002;89(6):714-30. 

3 Larzon T, Lindgren R, Norgren. Endovascular treatment of ruptured abdominal aortic aneurysms: a shift of the paradigm? J Endovasc 

Ther. 2005;12(5):548-55. 

4 Hill JS, McPhee JT, Messina LM, et al. Regionalization of abdominal aortic aneurys repair: Evidence shift to high-volume centers in the 

endovascular era. J Vasc.Surg. 2008;48(1):29-36.


KIRURGISK OG ENDOVASKULÆR BEHANDLING PÅ BUEKAR 

Krohg-Sørensen K, Geiran OR, Lingaas PS, Rein KA, Bakke SJ, Hafsahl G 

Thoraxkirurgisk avdeling, Bilde- og Intervensjonsklinikken, Rikshospitalet 

Sykdom i buekar inkluderer okklusiv sykdom (oftest pga aterosklerose), aneurismer og 

medfødte tilstander, enten isolert eller kombinert med aortasykdom. Inngrep på buekar gjøres 

også som ledd i behandling av aortasykdom. Behandling vil ofte kreve tverrfaglig tilnærming. 

Vårt materiale illustrerer mangfoldet av problemstillinger og løsninger. 

Materiale: Januar 2001-juni 2008. Gruppe 1: 34 PTA/stentbehandlinger på buekaravganger 

for stenose (25 på a subclavia, 9 på truncus brachiocephalicus) og 3 stentgraft for aneurisme i 

a subclavia. Gruppe 2: 18 extraanatomiske bypass pga overstenting av buekar ved 

endovaskulær behandling av torakal aortasykdom, og 5 som ledd i behandling av a. lusoria 

aneurismer. Gruppe 3: 24 extraanatomiske bypass på halsen pga subclavian steal/coronar 

steal. Gruppe 4: 17 bypass fra aorta til halskar (hvorav 3 for aneurisme), 8 av dem operert 

med støtte av hjerte-lunge-maskin, med tillegg av koronar bypass, klaffekirurgi og/eller 

aortakirurgi. 

Metode: Mortalitet er kontrollert mot Folkeregisteret. Observasjonstid er fram til sist utførte 

kontroll ved Rikshospitalet. De fleste er kontrollert med CT-angiografi, noen med ultralyd 

eller MRA, i tillegg til konsultasjon. 

Resultat: Gruppe 1: Av 34 behandlinger var det 7 mislykkede forsøk på stent i a subclavia på 

5 pasienter, 3 av dem konvertert til kirurgi. 1 stent i a. subclavia sin, og 1 stent i truncus 

brachiocephalicus ble reblokket etter 2 år. 1 stent dislokert i aorta ble fjernet ved kirurgi. 30dagers 

mortalitet 0. Alle stenter åpne med god klinisk effekt etter 77-1714 dagers observasjon. 

De 3 aneurismer i a. subclavia behandlet med stentgraft er vellykket ekskludert, 

observasjonstid 142-573 dager. Gruppe 2: Av 18 pasienter med stentgraft for torakalt 

aneurisme og extraanatomisk bypass til buekar er 2 døde før 30 dager, og 1 etter 4 mnd. Hos 

de øvrige 15 er bypass åpen etter 22-1275 dagers observasjon. 1 pasient har postoperativ 

diafragmaparese. Av 5 pasienter med extraanatomisk bypass til halskar som ledd i behandling 

av a. lusoria aneurismer, døde 1 etter 82 dager, 4 er i velbefinnende med åpen bypass etter 92- 

1471 dager. Gruppe 3: Av 24 extraanatomiske bypass for steal, har 20 vært kontrollert, 

hvorav alle bypass er åpne etter 50-1130 dager, alle har klinisk god effekt på stealsymptomer, 

2 har diafragmaparese, hvorav 1 har plager med dyspnoe. 1 pasient er død av ukjent årsak 

(kjent hjertesykdom) 6 mndr. postoperativt. Gruppe 4: Av 17 pasienter med bypass fra aorta 

til halskar døde 1 av hjertetamponade etter 12 dager, 16 er i live etter 35-2078 dager, 1 falt ut 

av kontroll etter op for fr.colli femoris med hjertestans og hjerneskade, 15 er klinisk 

ubesværet. Alle bypass er åpne bortsett fra 1 Y-graftbein til a. subclavia sin, hvor nativ arterie 

senere ble stentet. 

Diskusjon: Endovaskulær og kirurgisk behandling på buekar gjøres for sykdom i buekar, og i 

økende grad som del av hybridkirurgi ved behandling av aortasykdom. Et mangfold av 

indikasjoner inkluderer medfødte tilstander (bueanomalier, medfødt bindevevssykdom oa), 

aortaaneurismer og – disseksjon, aterosklerose og sekvele etter skade eller strålebehandling. 

Ved stenoser på buekar er stentbehandling første valg, ved okklusjon anbefales nå kirurgi, 

enten extraanatomisk eller bypass fra aorta. Postoperativ morbiditet og mortalitet bestemmes 

av grunnsykdommen og inngrepets kompleksitet, men patency på halskar-rekonstruksjoner, 

både endovaskulære og kirurgiske, er god. Preoperativ vurdering og utredning er 

multidisiplinær og involverer, foruten kar- og thoraxkirurg, nevrolog, kardiolog, 

intervensjonsradiolog og nevroradiolog.


PASIENTER OPERERT FOR RUMPERT ABDOMINALT AORTAANEURISME 

(rAAA) VED OVS. RISIKOFAKTORER FOR TIDLIG MORTALITET. 

Reiersen A T, Risum Ø, Jørgensen J J, Oslo Vaskulære Senter (OVS), Aker 

Universitetssykehus 

Bakgrunn: Operativ mortalitet ved rAAA er fortsatt høy (48,5%). Tross en rekke studier med 

fokus på faktorer som influerer på overlevelse og risikostratifisering, har tidlig mortalitet ikke 

vist tendens til å synke de siste tiårene (1-3). Målet med denne retrospektive studien var å 

kartlegge faktorer som kunne ha betydning for tidlig overlevelse hos våre pasienter som ble 

operert for rAAA. 

Materiale og metode: Vi registrerte totalt 44 pasienter med rAAA som ble innlagt i perioden 

2005 og 2006. Av disse ble 33 operert. De opererte hadde gjennomsnittsalder 72 år (median 

73). Det var 10 kvinner, (30,3%). 15/33 hadde kjent hjertekarsykdom, 5/33 hadde kjent 

cerebrovaskulær sykdom, 6/33 hadde KOLS, 15/33 hadde hypertensjon og 12/33 hadde 

redusert nyrefunksjon. Dataene ble analysert ved hjelp av univariat analyse, og endepunkt var 

tidlig mortalitet. 

Resultater: Totalt døde 13 av de 33 opererte under sykehusoppholdet, (39%). Av de 

analyserte parametrene, vises et utvalg i tabellen under. Positiv eller negativ signifikans i 

forhold til tidlig mortalitet er angitt: 

hjertekar KOLS preoperativ sjokk postoperativ postoperativ 

tidlig 

mortalitet 

sykdom 

nyresvikt 

neg neg neg pos 

(p


RISIKOFAKTORER FOR ABDOMILAT AORTAANEURYSME. EN 7 ÅRS 

PROSPEKTIV BEFOLKNINGSUNDERSØKELSE. TROMSØUNDERSØKELSEN. 

Forsdahl SH, Singh K, Solberg S, Jacobsen B 

Institutt for Samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø 

Røntgenavdelingen, Univesitetssykehuset Nord-Norge 

Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet 

I en tversnittsundersøkelse i 1994 (Tromsø IV-undersøkelsen) ble 6892 menn og kvinner 

undersøkt med blant annet ultralydundersøkelse for å finne abdominalt aortaaneurysme 

(AAA). AAA ble funnet hos 263 (8.9%) menn og hos 74 (2.2 %) kvinner. 

For å undersøke insidens, og risikofaktorer ble 4416 personer (2068 menn og 2348 kvinner) 

som ikke hadde AAA i 1994 undersøkt på nytt i 2001 med med ultalyd av bukaorta (Tromsø 

V-undersøkelsen. Definisjon av AAA ble i begge undersøkelsene satt til at ett eller flere av 

følgende tre kriterier var oppfylt; 1) diameter av aorta på nyrearterienivå på 35 millimeter 

eller mer, 2) infrarenal aorta hadde en diameter som var ≥ 5 millimeter større enn på 

nyrearterienivå eller 3) lokalisert, synlig utvidelse av aorta. 

I begge undersøkelsene fylte personene ut et spørreskjema. Høyde, vekt og blodtrykk ble 

målt, og det ble tatt blodprøver til analyser. 

Det ble funnet 199 nye AAA i 2001. Dette gir en insidens for AAA på 0,4 % per år. 

Risikofaktorer for AAA var mann og økende alder. Følgende øvrige faktorer var signifikat 

assosiert med utvikling av AAA; tobakksrøyking (Odd Ratio (OR) = 13,41 ved 

sammenlilgning av dem som røyker ≥ 20 sigaretter daglig med aldri-røkere), hypertoni (OR = 

1,53), hypercholesterolemi (OR = 2,10 ved sammenligniong av serum cholesterol >7,55 

mmol/L med < 5,85 mmol/L), lavt HDL-cholesterol (OR = 0,31 ved sammenligning av 

personer med HDL-cholesterol >1,83 mmol/L mot personer med HDL_cholesterol < 1,25 

mmol/L) samt bruk av statiner (OR = 3,62). 

Denne undersøkelsen viser at det er en sterk og signifikant assosiasjon mellom de 

tradisjonelle, kjente risikofaktorer for atheroskleroseutvikling og risiko for utvikling av AAA.


HVORDAN ER RELASJONEN MELLOM VOLUM OG KVALITET FOR 

KAROTISKIRURGI OG BEHANDLING AV AORTAANEURISMER? 

Lindahl AK, Norderhaug IN, Thürmer H 

Nasjonalt Kunnskapssenter for helsetjenesten, Boks 7004 St Olavs plass, 0130 Oslo 

Diskusjonen om sammenhengen mellom volum og kvalitet er stadig levende, og blir mer og 

mer aktuell når organiseringen av helsetjenestene skal endres. Prosesser innad i Norsk 

karkirurgisk forening, diskusjoner innad i Helse Sør-Øst og nå til sist Hovedstadsprosessen i 

Helse Sør-Øst, førte til et hasteoppdrag til Nasjonalt Kunnskapssenter for Helsetjenesten 

våren 2008 om å oppsummere forskningsdokumentasjonen på relasjon mellom 

prosedyrevolum innen to hovedområder i karkirurgien: karotiskirurgi og behandling av 

abdominale aortaaneurismer. Arbeidet baserer seg på et grundig arbeide publisert fra 

Kunnskapssenteret i 2007 samt på nytt litteratursøk. 

De ble ikke funnet relevante artikler om relasjonen mellom volum og resultat/kvalitet ved 

endovaskulær behandling av karotisstenoser. For karotiskirurgi ble det i noen av studiene 

funnet sammenhenger mellom volum og slagrisiko eller mortalitet, i andre ikke. 

Terskelverdier pr sykehus ble funnet til 100 i en studie der en fant en slik sammenheng. 

Kirurgvolum ble analysert på over og under 12 inngrep pr kirurg i to studier, som fant 

sammenheng mellom kirurgvolum og mortalitet og slagrisiko. Resultatene fra de 18 

inkluderte studiene må tolkes med forsiktighet; både sykehusvolum og kirurgvolum i mange 

av studiene overstiger det noen sykehus i Norge har. Likeledes er pasientpopulasjonen svært 

forskjellig, idet over halvparten av pasientene i disse studiene var symptomatiske. Det ble 

funnet stor variasjon i volumene innen Helse Sør-Øst, med variasjon mellom 5 og 32 inngrep 

pr sykehus i 2007. I Norge ble det operert 300 pasienter, hvorav 182 i Helse Sør-Øst. 

Med hensyn til behandling for aortaaneurismer, ble 22 studier inkludert, og disse konkluderte 

med sammenheng mellom kirurgvolum på over 5 - 10 inngrep pr år og redusert mortalitet 

både ved akutte og elektive inngrep. En amerikansk studie viste at kirurgvolumet forklarte 

over 50% av mortalitetsvariasjonen mellom sykehus. Sykehusvolum er også analysert i 

forhold til mortalitet, og flere studier viser negativ korrelasjon mellom volum og mortalitet 

ved høyvolumsykehus, men definisjonen på hva dette er, varierte mellom > 30 og > 110 

inngrep pr år, de fleste med grense på ca 30 inngrep. En registerstudie viste dobbelt så stor 

perioperativ mortalitet ved lavvolumsykehus (5,2 %, 40 inngrep pr år) for elektive inngrep. For akutte inngrep var det 

en sammenheng mellom høyt kirurgvolum og lavere mortalitet i alle studiene som er 

inkludert, mens det ble funnet slik sammenheng for sykehusvolum i forhold til mortalitet i 

kun 1 av 5 studier. I 2005 ble det utført ca 700 åpne inngrep for abdominale aneurismer i 

Norge, på 24 sykehus, med volum fra 1 – 73, median på 32. 

Kun en studie hadde tatt med endovaskulær behandling, og denne studien viste sammenheng 

mellom sykehusvolum og mortalitet. Siden søket ble gjort, er flere studier over endovaskulær 

behandling identifisert, og resultater vil bli tatt med ved presentasjonen. 

Denne kunnskapsoppsummeringen støtter at det er sammenhenger mellom prosedyrevolum 

og kvalitet (målt som mortalitet og/eller slagrisiko), både for kiurgvolum og for 

sykehusvolum ved karotiskirurgi og kirurgi for abdominalt aortaaneurisme, selv om hvilken 

volumgrense dette oppnåes ved ikke er lett å trekke entydig ut fra dataene.


SALMONELLAAORTITT MED SPONTAN RUPTUR AV 

NORMALDIMENSJONERT ABDOMINALAORTA. EN KASUISTIKK. 

Kjørstad KE 

Avdeling for hjerte-, lunge- og karkirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø 

Salmonellaaortitt er en sjelden, men livstruende tilstand. Den ses vesentlig hyppigere i Asia 

enn i Europa, men med tiltakende globalisering er det grunn til å forvente økende incidens i 

vår del av verden. Standard behandling er reseksjon av det infiserte aortasegmentet, 

omfattende debridement, revaskularisering og langtids antibiotikabehandling. 

Revaskularisering kan enten gjøres som ekstraanatomisk bypass, vanligvis axillobifemoral, 

eller ved innsetting av in-situ graft. Førstnevnte er beheftet med patencyproblemer, mens den 

andre innebærer betydelig risiko for graftinfeksjon. I litteraturen er salmonellaaortitt uten 

unntak beskrevet som infeksjon av aortaaneurismer, og vårt kasus er derfor i så måte svært 

uvanlig. 

Pasienten var en 53 år gammel mann, tidligere frisk utover ulcus ventriculi i 2002. Under 

ferieopphold i Tyrkia følte han seg vedvarende generelt dårlig, og satte dette i sammenheng 

med inntak av egg. Ingen alimentære symptomer før han ble innlagt i lokalsykehus 6 uker 

senere med magesmerter, feber og frostanfall. Tilstanden ble oppfattet som pyelonefritt, og 

det ble startet behandling med Cefuroxim og Flagyl. Etter 3 dager ble det påvist Salmonella 

enteritidis i avføringsprøver og i blodkultur, resistensbestemmelse medførte antibiotikabytte 

til ciprofloxacin. Klinisk bedring, men Hb-fall fra 12,0 til 8,7 g/dL fra dag 5 til dag 7. Sjette 

dag etter innleggelse tilkom det kraftsvekkelse for fleksjon i venstre hofte, hvilket vekket 

mistanke om Salmonella-diskitt. CT tatt dagen etter viste imidlertid ingen tegn til infeksjon i 

columna, men et stort retroperitonealt hematom. Overflyttet Universitetssykehuset Nord- 

Norge (UNN), og ved ankomst hadde han systemisk blodtrykk 90/60 mmHg. Han var våken, 

klar og orientert. Anuri siste 16 timer. Hvite 21, CRP 175. Han ble laparotomert samme natt, 

og det forelå et stort retroperitonealt hematom med uttalte reaktive forandringer, ikke puss, 

lite atherosclerose, normalkalibret aorta og iliacalarterier. Circa 2 cm kranialt for 

aortabifurkaturen var det en sirkulær, 5 mm vid ruptur ut til venstre. På grunn sirkulatorisk 

forverring og begynnende hemorrhagisk diatese, vurderte vi det som kontraindisert å gjøre 

fullstendig debridement, herunder excisjon av ekskludert aortasegment. Vi gjorde 

transseksjon av aorta like kaudalt for nyrearterieavgangene, og distalt på A. iliaca communis 

bilateralt, og implanterte et rifampicinbehandlet polyester-Y-graft. Reoperert 2 timer senere 

pga blødning fra en mindre gren av A. mesenterica inferior, som var bevisst skånet. Tre 

intensivdøgn, langsom mobilisering. Dyrkning fra aortabiopsi viste oppvekst av Salmonella 

enteritidis. Han ble overflyttet til lokalsykehus 11. postoperative dag, og var da mobilisert, 

men hadde fortsatt nedsatt kraft i venstre underekstremitet. CRP 125. I samråd med 

infeksjonsmedisinsk avdeling, UNN, behandles han videre med Claforan i.v. 1g x 3 og 

Ciproxin p.o. 500 mg x 2 frem til innkalling hit om 4 uker. 

Salmonellaaortitt er forbundet med svært høy mortalitet dersom det ikke gjøres ekscisjon av 

ekskludert aortasegment og infisert omkringliggende vev. Vi planlegger derfor å reoperere 

pasienten i kald fase med omfattende debridement og implantasjon av enten axillobifemoral 

bypass eller in-situ graft.


CHYLØS ASCITES VED ABDOMINAL AORTA ANEURISME (AAA) KIRURGI 

EN KASUISTIKK 

Mathisen SR, karkirurgisk avdeling, SIHF-Hamar. 

INTRODUKSJON: Chyløs ascites ved abdominalt aorta kirurgi er sjeldent. Kun enkelt 

tilfeller og små samlede kasuistikker er rapportert. Det forekommer ved overskjæring av 

større lymfekar uten ligering ved tilgangs disseksjon under nyrearteriene. I litteraturen 

foreslås total parenteral ernæring og ”Medium Chain ” lipider og tidlig reoperasjon med 

ligering av de aktuelle lymfekarene. Det er gunstig at lymfevæske har en bakteriostatisk 

egenskap. 

KASUISTIKK: 67 år gml mann, pensjonert og tidligere elektromontør. Operert for 

ryggprolaps i 1984. Medikamentelt behandlet hypertensjon. DVT november 2005, 

antikoagulert med Marevan. Elektiv operasjon for et 61 millimeter AAA rørgraft 11 03 2008. 

Etter ti dager begynte det å sive et grå-hvit tyktflyttende substans fra midtlinje snittet ved flere 

punkter. Bakteriologisk dyrkning påviste hvite Staphylokokker i huden. CT abdomen viste 

ingen tegn til sårruptur eller graftinfeksjon. Det ble påvist betydelige mengder intraabdominal 

væskeansamlinger. Pasienten ble behandlet med Ciproxin og Dalacin i.v., og et ”Pig tail” 

kateter ble plassert i venstre nedre abdominal kvadrant. Etter to uker tilhelet midtlinjesnitt. 

Under forløpet utviklet han tegn til hjertesvikt (Pro BNP på 207). Han fikk nedsatt O2 

metning, pleuravæske ansamlinger og hjerte enzym forandringer forenlig med Non-Stemi 

infarkt. ”Pig tail” kateter ble plassert 26 03 2008 og det kom straks 4.6 liter væske. Totalt 

kom det 7-8 liter på drenet. CRP falt fra 158 til > 30 og pasienten var afebril etter 

behandlingen. Ultralyd abdomen tatt en måned senere viste ingen gjenværende 

væskeansamlinger. 

KONKLUSJON: Chyløs ascites er sjeldent. Det er kun enkelt tilfeller og små samlede 

kasuistikker presentert i litteraturen. Vår pasient ble vellykke behandlet med i.v. antibiotika 

og drenasje. Om pasienten er mer disponert for protese infeksjon på sikt gjenstår å se?


PENETRERENDE KARSKADER VED ET TRAUMESENTER 

Kiil S 1 , Olstad OA 1 , Berg GG 1 , Eken T 2 , Pillgram-Larsen J 3 

1 2 3 

Oslo Vaskulære Senter, Aker Universitetssykehus; Traumeregisteret og Thoraxkirurgisk 

avd, Ullevål Universitetssykehus 

Av ca 5600 pasienter registrert i traumeregisteret ved Ullevål universitetssykehus (UUS) i 

løpet av 6-årsperioden tom 2006 hadde 48 penetrerende karskader. I samme tidsrom ble 290 

pasienter innlagt med karskade etter stumpt traume. 

Det var 11 skuddskader, 28 stikkskader, sju kuttskader med diverse redskap og to 

eksplosjonsskader med karaffeksjon. Penetrerende traumer med karskader var oftest 

voldsrelatert (33/48). Tjue prosent var selvpåførte skader (10/48) og resten arbeidsulykker 

(5/48). 

Ti pasienter av de 48 døde (20 %). De hadde en statistisk beregnet overlevelsessjanse, 

probability of survival (Ps), fra 0,0006 til 0,61; gjennomsnitt 0,087. Sprengningsskaden skiller 

seg ut med Ps 0,61 og døde av multiorgansvikt sju dager etter skaden. Overlevende hadde en 

Ps fra 0,03 til 0,99; gjennomsnitt 0,87. Av de overlevende var 19 i sjokk med hypotensjon 

(systolisk blodtrykk


MYCOTISK ANEURISME I LEGGARTERIE 

Sjelden komplikasjon av tannrotsinfeksjon med endocarditt og septisk arthritt 

Alfred Arvesen og Tor Flørenes. 

Oslo Vaskulære Senter (OVS), Aker Universitetssykehus HF, 0514 Oslo 


49 år gml. mann. Tannrotsinfeksjon høsten 07. Innlagt med. avd. annet sykehus feb. 08 etter 6 

mnd. med recidiverende infeksjoner, smerter i høyre skulder. Frostanfall. Knuteformet, øm 

hevelse i sternoclaviculær-leddet., Alfa-hemolytiske streptokokker (S.oralis) i blodkultur, 

penicillin-sensitive. CRP 241. Behandlet som septisk arthritt utgått fra tannrotsabscess. 

Ekkocardiografi viste aorta-klaffe-ekskresenser med middels til stor aorta-insuffisiens. 

Bakteriell endocarditt. 

Tiltagende smerter i høyre legg. Ultralyd hø. legg viste et 22 x 22 mm. aneurisme i distale a. 

poplitea og ned i truncus tibiofibularis, ved a. tib. anterior-avgangen. Aneurismet økte til 40mm 

i løpet av tre uker. 

CT viste diffuse forandringer i virvelcorpora, multiple lesjoner i lever, og et lite miltinfarkt og 

litt ve. sidig pleuravæske. Påvist bicuspid aortaklaff, mitralinsuffisiens og dilatert ve. ventrikkel. 

Pasienten ble operert tredje dag etter innkomst OVS. Det ble utført reseksjon av aneurismet og 

anlagt reversert, autolog venebypass fra distale poplitea til a. tibialis anterior og posterior. 

Ipsilateralt magna-venegraft. Deretter ukomplisert forløp. 

Konklusjon 

Mycotisk aneurisme i legg-arterie etter oral infeksjon er en svært sjelden komplikasjon. 

Ubehandlet ville pasienten hatt høy risiko for utvikling av kritisk ischemi med leggamputasjon.


ENDOVASKULÆR BEHANDLING AV PSEUDOANEURISME MED AV-FISTEL I 

ARTERIA BRACHIALIS. 

Grøtta O*, Sundhagen O, Sandbæk G* 

Oslo Vaskulære Senter, * Radiologisk avdeling, Aker Universitetssykehus HF, 0514 Oslo. 

Pseudoaneurisme i arteria brachialis kan utvikles som følge av ytre penetrerende eller stumpt 

traume, samt etter indre penetrerende traume (humerusfraktur) og tidligere kirurgi (1). 

Kombinasjonen pseudoaneurisme og AV-fistel er en svært sjelden, men kjent komplikasjon 

ved penetrerende traume. Pasientgruppen der årsaken til skade av arteria brachialis er ytre 

traume, domineres av ellers friske unge menn (2). Adekvat behandling er avgjørende for å 

unngå nerveskade (3) og perifer embolisering (2). Pseudoaneurisme i arteria brachialis 

debuterer ofte lang tid etter traume, hos enkelte etter flere år (2). 

Tradisjonell behandling er reseksjon av aneurismesekken og sanering av AV-fistel 

(primærsutur eller venegraft). Endovaskulær behandling med stadig forbedrede stentgraft vil 

være et alternativ hos enkelte (4). Det finnes ikke tall på i hvilken grad stentgraft holder seg 

åpne i denne gruppen, men utifra vårt kjennskap til stent(graft) i underekstremitetene antar vi 

at mange vil okkludere. 

Kasuistikk 

27 år gammel mann som fire uker før innleggelse ble stukket med filetkniv medialt venstre 

overarm. Etter dette smerter i skulder og overarm, samt manglende følelse i 1.- 4. finger. 

Behandlet konservativt med Diclocil 500 mg x 4 ved lokalsykehus. 

Innleggelsesdagen akutt hevelse venstre overarm, smerter og pulserende følelse. 

Ved innleggelse var omkretsen av venstre overarm 4 cm større enn på høyre side. Gode 

distale pulser. Blodtrykk i arteria radialis/ulnaris venstre side 70/75 mmHg, høyre side 

100/110 mmHg. Redusert sensibilitet i 1.-4. finger, men bevart kraft. Klinisk påfallende 

”svirr” over pseudoaneurismet, mistanke om AV-fistel. Ingen symptomer på hjertesvikt. 

CT angiografi viste 4 x 6 cm stort pseudoaneurisme proksimalt i arteria brachialis. Mye 

venefylning, usikkert om dette skyldtes dårlig kontrast ”timing” eller AV-fistel. 

Konvensjonell angiografi med tilgang i høyre lyske viste pseudoaneurisme i arteria brachialis 

med betydelig AV-fistel. 

Helhetsvurderingen av pasienten førte til at vi valgte endovaskulær tilnærming. Aktuelt 

stentgraft kun tilgjengelig med kort leveringssystem, derfor ultralydveiledet punksjon distalt i 

arteria brachialis. Implantert Viabahn 6 – 100 mm stentgraft, med god dekning av rupturen og 

bevart kraftig arteriegren proksimalt. Gode distale pulser, men fremdeles sensibilitetsutfall 

ved utskrivelse to dager etter prosedyren. Fragmin 7500 IE s.c. i 3 måneder. 

Kontroll ved sirkulasjonsfysiologisk laboratorium planlagt etter 4-6 uker. 

Referanser: 

1. Pseudoaneurysm of the brachial artery following humeral fracture. 

Moran D, Roche-Nagel G et al. Vasc Endovascular Surg.2008 Feb-Mar;42(1):65-68. 

2. Post-traumatic pseudoaneurysm of the brachial artery and its surgical treatment. 

Yetkin U, Gurbuz A. Tex Heart Inst J 2003;30:293-7. 

3. Nerve compression injuries due to traumatic false aneurysm. 

Robbs JV. Naidoo KS. Ann Surg. 1984;200:80-82. 

4. Endovascular stent-graft treatment of traumatic arterial lesions. 

Parodi JC. Schonholz C et al. Ann Vasc Surg 1999;13:121-9.


BINYREBLØDNING ETTER TROMBOLYSE 

Steensrud T, Ording L-S, Sørlie D. 

Avdeling for hjerte- lunge- og karkirurgi, Universitetssykehuset Nord Norge, N-9038 

Vi presenterer et tilfelle med akutt unilateral binyreblødning som ble enten forverret eller 

initiert av systemisk trombolytisk behandling. Denne behandlingen ble gitt på mistanke om 

akutt hjerteinfarkt. På grunn av økende smerter og hemodynamisk instabilitet etter den 

trombolytiske behandlingen ble aortadisseksjon eller et rumpert abdominalt aortaaneurysme 

mistenkt og pasienten sendt til UNN med helikopter. 

En preoperativ CT var nødvendig og pasienten vurdert som stabil nok til dette. CT viste en 

mulig blødningskilde fra det venstre binyret. Pasienten ble akutt operert åpent via en venstre 

subkostal retroperitoneal tilgang. Dette bekreftet at blødningskilden var et rupturert, blødende 

binyre som ble fjernet og dets arterier ble ligert hvorpå pasienten kom seg og ble utskrevet i 

velbefinnende. 

Binyreblødning er en uvanlig tilstand og derfor stilles diagnosen oftest ved obduksjon 1 . 

Klassisk er den assosiert med meningokokk sepsis og disseminert intravaskulær koagulasjon 

(Waterhouse-Friderichsen syndrom), men også traume, hypotensjon, tumores, 

svangerskapskomplikasjoner og kirurgisk stress kan gi binyreblødning. 2 

Antikoagulasjonsbehandling har blitt en økende påvisbar årsak til binyreblødning. 3-5 

Blodsirkulasjonen til binyrene gjør at de er predisponert for hemoragisk nekrose siden tre 

arterier deler seg i omtrent 50 grener og en vene drenerer sinusoidene 6 . Denne anatomien kan 

gjøre det blødende binyret vanskelig å behandle angiografisk coiling. 

Referanser 

1. Xarli VP, Steele AA, Davis PJ, Buescher ES, Rios CN, Garcia-Bunuel R. Adrenal 

hemorrhage in the adult. Medicine (Baltimore) 1978;57:211-21. 

2. O'Connell TX,.Aston SJ. Acute adrenal hemorrhage complicating anticoagulant therapy. 

Surg.Gynecol.Obstet. 1974;139:355-7. 

3. Rao RH. Bilateral massive adrenal hemorrhage. Med.Clin.North Am. 1995;79:107-29. 

4. Ognibene AJ,.McBride H. Adrenal hemorrhage: a complication of anticoagulant 

therapy--a case history. Angiology 1987;38:479-83. 

5. Vendrell JR, Alcover J, Alcaraz A, Llopis J, Gutierrez R, Barranco MA et al. [Unilateral 

spontaneous adrenal hematoma: an unusual cause of retroperitoneal hemorrhage]. Actas 

Urol.Esp. 1996;20:59-62. 

6. Vella A, Nippoldt TB, Morris JC, III. Adrenal hemorrhage: a 25-year experience at the 

Mayo Clinic. Mayo Clin.Proc. 2001;76:161-8.


TRETTI ÅR MED AXILLOFEMORAL BYPASS VED 

HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 

Alireza Daryapeyma 1,2 , Steinar Aune 1,2 ,Gustav Pedersen 1,2 

1 Karkirurgisk Seksjon, Haukeland Universitetssykehus 

2 Institutt for Kirurgiske fag, Universitetet i Bergen 

Bakgrunn. Axillofemoral bypass er fremdeles en kontroversiell behandling til tross for at den 

har vært brukt i mer enn 40 år. I denne studien har vi sett på risikofaktorer og resultater ved 

bruk av axillofemoral bypass ved Haukeland Universitetssykehus. 

Materiale og metoder. 124 operasjoner (100 for ischemisk sykdom, 24 for ikke-ischemisk 

sykdom) ble gjort på 116 pasienter fra 1974 til 2004. 17 pasienter fikk axillofemoral bypass 

på grunn av et infisert aortagraft. Pasientkarakteristika og risikofaktorer ble registrert og data 

ble analysert med henblikk på overlevelse, limb salvage og patency. 

Resultater. Samlet 30-dagers dødelighet var 15%. Pasienter som ble operert for infiserte 

aortagraft hadde 30-dagers dødelighet på 18 %. Samlet ett- og fem-års overlevelse var 64 % 

og 26%, mens limb salvage etter henholdsvis ett og to år var 78% and 76%. Overlevelse uten 

amputasjon var 57 % etter ett år og 48 % etter to år. 15 % av graftene okkluderte innen 30 

dager. Patency-rater ved ett, to og fem år var 64%, 55% og 31%. Preoperativt hjerneslag var 

den eneste registrerte risikofaktoren som var signifikant assossiert med redusert patency i 

både univariat (p = 0.018, log rank test) og multivariat analysis (p = 0.011, Cox proportional 

hazard analysis, Hazard ratio 2.446). Det var ingen signifikante forskjeller i patency rater eller 

overlevelse mellom pasienter operert for kronisk underekstremitets-ischemi og de som ble 

operert på grunn av graftinfeksjon. 

Konklusjon. Langtidsoverlevelsen var begrenset. Axillofemoral bypass kan være aktuell 

behandling for høyrisiko-pasienter som kan tåle operasjonen og som dermed kan ta ut 

potensiell gevinst. Dårlige pasienter med kritisk ischemi i underekstremiteter og begrensede 

leveutsikter bør i stedet tilbys amputasjon eller ikke-kirurgisk behandling.


BEHANDLING AV INFISERT KARPROTESE I LYSKEN. TRANSPOSISJON AV 

MUSCULUS SARTORIUS + VAC BEHANDLING. EN KASUISTIKK 

Vasli S 

Karkirurgisk avdeling, Sykehuset Sørlandet, Arendal. 4838 Arendal 

Dype lyskeinfeksjoner med involvering av karproteser er en relativt sjelden komplikasjon 

etter infrainguinale inngrep. Større publiserte materialer indikerer en infeksjons-rate mellom 

1-5%. 

Tradisjonelt har revisjon og fjerning av den infiserte protesen, med påfølgende extraanatomisk 

eller in-situ bypass, vært vurdert som det beste behandlingsalternativet. 

Grunnet svært høy morbiditet (amputasjons-rate), og mortalitet har det over de siste 10 årene 

vært forsøkt flere protesebevarende behandligsalternativer. 

Tidlig transposisjon av muskulatur med eller uten påfølgende VAC behandling har i de få 

materialer som er publisert vist svært oppløftende resultater. 

Vi presenterer her ett tilfelle av en dyp lyske infeksjon med blottlagt protese etter et 

infrainguinalt karinngep: 

Pasienten er en 62 år gammel mann. Røyker, hypertensjon, mild KOLS. 

Utviklet claudicatio symptomer tidlig på 90-tallet. Operert med Y-graft i Jan 91. Fem-pop 

venegraft Feb 91. Operert 96 grunnet utvikling av pseudoaneurysme ve.lyske. Reoperert 2004 

grunnet nytt pseudoaneurysme ve.lyske. 

Akutt innleggelse i Jan 08 grunnet rumpert pseudoaneurysme ve. lyske. Operert med 

reseksjon av graft med aneurysme og ny 6mm Gortex graft fra ve. Y-graft ben til proksimale 

venegraft. Ukomplisert post-operativt forløp. Bemerkes noe væsking fra oprasjonssår, men 

pasienten skrives ut 5.post-operative dag. 

Ved kontroll 2 uker post-operativt har det utviklet seg en betydelig infeksjon i såret med 

purulent sekresjon og en blottlagt protese i sårbunnen. Pasienten er allment relativt upåvirket. 

Afebril, med en CRP rundt 50. Man starter IV AB-behandling med ciproxin og dalacin. 

CT angio viser at ekstremiteten sirkuleres kun fra protesen. Velger derfor å gjøre et forsøk på 

å konservere protesen. I samsvar med relevant litteratur, velger man å gjøre en vid sårrevisjon 

og transposisjon av Musculus Sartorius over protesen. Inngrepet gjennomføres ukomplisert, 

og man velger i samme seanse og anlegge VAC. 

Post-operativt forblir pasienten allment upåvirket. Man får oppvekst av Gr B Betahemolytiske 

strptokokker fra pussprøve, og etter diskusjon med infeksjonsmedisiner legger man til 

rimactan til pasientens AB-regime. Pasienten settes noe tilbake av en mild pseudomembranøs 

kolitt 3-4 uker ut i det post-operative forløpet. Behandles tilfrestillende med flagyl. Fortsetter 

VAC behandling i alt 6 uker, med skift hver 3.dag. Meget tilfredstillende resultat. Gjør en 

forsinket lukking av såret etter ferdig VAC behandling. 

Pasienten skrives ut 17/3/08. Fortsetter med dalacin og rimactan per os, og avtale om 

regelmessig oppfølging ved sårpoliklinikk. Ved kontroll i Juni har såret grodd fint og er helt 

reaksjonsløst. Seponerer Rimactan. Han har ingen claudicatio-plager, og en AAI på 0,9sin. Vi 

vil fortsette og følge opp pasienten ved sårpoliklinikk.


FORVENTNINGER TIL BEHANDLINGSRESULTAT HOS PASIENTER MED 

CALUDICATIO INTERMITTENS (CI) RELATERT TIL UTDANNING. 

Sundhagen JO*, Risum Ø*, Nylænde M**, Iversen T***, Jørgensen JJ* 

*OVS ,Aker universitetssykehus HF; ** Plastikkirugisk avdeling Rikshospitalet HF *** 

Senter for helseledelse og helseøkonomi (HELED) UiO; 

Vi har tidligere vist (1) at CI pasienter har en klart lavere andel med høy utdanning, færre 

yrkesaktive, lavere inntekt, egenvurdert helsetilstand er dårligere og forbruket av 

helsetjenester større enn hos en tilsvarende, aldersjustert normalbefolkningen. På denne 

bakgrunn har vi gått videre og forsøkt å kartlegge CI-pasientens forventninger til resultatet av 

behandlingen. Metoden som er benyttet er pasientens betalingsvillighet (BTV) for en 

helsetjeneste. 

Materiale. 104 pasienter, gjennomsnittsalder 63,9 år (49-77 år), 39 kvinner, som ble henvist 

til Oslo Vaskulære Senter (OVS) pga CI ble inkludert. Alle hadde CI med en gangdistanse 

< 400 meter med en varighet på minst 3 mnd. Eksklusjonskriteriene var tidligere behandlet 

for arteriell insuffisiens, diabetiske sår, Marevanbehandling, nedsatt nyrefunksjon, 

koagulopati, fysiske handikap som umuliggjorde tredemøllegange (2). 

Pasientene ble delt inn i tre grupper, én til optimal medisinske behandling (OMB), én til PTA 

+ OMB og siste gruppe ingen spesiell behandling. Gruppene PTA+OMB og OMB ble 

intervjuet etter randomisering. 

Resultat 

Verdiene angitt som median (spredning) 

Rel.BTV Ikke randomisert PTA OMB 

Totalmaterialet 0,065 

(0-1,65 ) 

n=48 

Universitet/høyskole 0,045 

(0,002-0,17 ) 

n=8 

Videregående 0,06 

(0-0,57 ) 

n=23 

Ungdomskole 0,1 

(0-1,6 ) 

n=17 

0,10 

( 0,01-1,6) 

n=28 

0,17 

(0,07-0,33 ) 

n= 3 

0,1 

(0,02-1,43 ) 

n=14 

0,04 

(0,01-1,6 ) 

n=11 

Rel.BTV: Relativ betalingsvillighet = betalingsvillighet/egen inntekt 

0,04 

(0-2,22 ) 

n=28 

0,06 

(0,02-0,29 ) 

n=3 

0,04 

(0-2,22 ) 

n=10 

0,045 

(0,01-0,2 ) 

n=15 

Konklusjon 

Våre resultater kan tyde på at de best utdannede har høyest forventninger til resultatet av 

behandlingen. Dersom behandlingskategori ikke er klarlagt før intervjuet (ikke randomisert 

gruppe), har de høyest utdannede minst forventninger. Samtidig kan tallene tyde på at en 

vaskulær intervensjon (PTA) gir de største forventningene. 

1. Jørgensen et al. Sosio-økonomiske karakteristika hos pasienter med claudicatio 

intermittens. Vitenskaplige Forhandlinger 2002. 

2. Nylænde M, et al. Eur J Vasc Endovasc Surg 2007; 33:3-12.


INFEKSJONER ETTER PERKUTAN ANGIOPLASTIKK – TO KASUISTIKKER 

Nybø TM, Vetrhus M 

Karkirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus, Pb. 8100, 4068 Stavanger 

Perkutan angioplastikk (PTA)med eller uten stenthar vist seg å ha lav risiko for alvorlige 

medisinske og kirurgiske komplikasjoner. Studier har vist fra 5,9% til 10,2% insidens av 

komplikasjoner, hovedsakligtromboemboliske eller blødningsrelaterte. 

Infeksjoner er sjelden, i et større materiale angitt til


KRONISKE VENE OKKLUSJONER. UTREDNING, BEHANDLING OG 

RESULTATER 

A Rosales og G Sandbæk 

Oslo vaskulære senter og Røntgen avdeling, Aker Universitetssykehus 

Kroniske cava og iliofemoral venøs okklusjon fører til symptomer i form av ødem, smerter, 

venøs klaudikasjon og sår. Utvikling av kollaterall sirkulasjon er ofte ikke tilstrekelig for å 

kompensere og gi en adekvat venøs tømning. Venøs obstruksjon symptomer kombinert med 

refluks forekommer hos 55 % av pasienter med symptomatisk posttrombotisk syndrom. 

Hos 40 % av pasienter er primære ikke-posttrombotiske lesjoner (May-Turners syndrom) 

årsaken til obstuksjonen. 

Utredning inkluderer farge duplex, ambulatorisk venetrykksmåling, luftpletysmografi, 

trykkgradient etter reaktiv hyperhemi, venocavagrafi og CT venografi. Intravasal ultralyd 

skal angivelig ha bedre sensitivitet en røntgen undersøkelser. 


I tidsrommet desember 2000 og januar 2008 har vi behandlet 25 pasienter med 

posttrombotiske cava og iliofemorale veneokklusjoner. Symptomene var en kombinasjon av 

smerter, venøs klaudikasjon, ødem, hudforandringer og sårdannelse med varighet fra 2 - 20 år. 

Trombofili var påvist i 12/25 pasienter. Utredningsopplegget var undersøkelse med farge 

duplex, ambulatorisk venetrykksmåling, luftpletysmografi, trykkgradient etter reaktiv 

hyperhemi og transpopliteal eller femoral venocavagrafi. 

Femten pasienter hadde refluks i tillegg til obstruksjon. Hemodynamisk bevis for obstruksjon 

ble positive hos kun 12 tilfeller. Reproduksjon av symptomer ble gjort ved tredemølle. 

Lokalisasjon av rekanaliserte og stentede områder var 17 iliako-femoral, 7 iliakal og 1 cavailiakal. 

I 17 tilfeller var det nødvendig å stente nedenfor lyskebåndet. 

Prosedyren ble utført i en vaskulær stue der optimale forhold for både radiologisk 

intervensjon og venekirurgi var tilgjengelig. Perkutant tilgan transpopliteal ble hovedsakelig 

anvendt men transfemoral og transjugular tilgang var også brukt. Alle pasientene fikk total 

intravenøs analgesi TIVA. Hos fire pasienter ble det nødvendig med åpen kirurgi: tre A-V 

fistler og to veneplastikker. Selvekspanderende stenter ble brukt og plassert godt inn i v. cava 

og langt ned, nok inntil innflow var adekvat, selv om stentet måtte krysse lysken. 

Antikoagulasjon ble gitt pre, intra og postoperativ med lav molekylær heparin. 

Resultater 

Det ble oppnådd total primær rekanalisering og stenting hos 25/25 pasienter. Trombosering 

oppsto hos to pasienter innen to måneder. Kateter basert trombolyse (KBT) ble brukt hos en 

men okkluderte 2 uker senere. To andre pasienter fikk okklusjon etter 13 og 16 måneder og 

ble behandlet med KBT og ny stenting. Begge holder seg åpen etter 60 måneder. Vellykket 

rekanalisering og stenting ga en bra klinisk resultat med total reduksjon av ødem, smerter og 

venøs klaudikasjon. Alle fem sår tilhelte men to pasienter måtte opereres med autoveneklafftransplantasjon. 

KBT og ny stenting vurderes alltid ved reokklusjon. 

Oppfølgingen har vært etter 3, 6 og deretter 12 måneder med dupleks. Median oppfølgingstid 

er 24 mndr (4-96). Primær patency etter 1 og 3 år er hh. 14/17 (82 %) og 8/11 (80 %). 

Sekundary patency etter 1 og 3 år er hh. 16/17 (94 %) og 10/11 (90 %). 

Ingen mortalitet. 

Konklusjon 

Perkutan rekanalisering og stent av kroniske cava og iliofemoral vene okklusjoner synes å 

være et godt behandlingsalternativ med god langtids ”patency”, en betydelig symptomlindring 

med lav morbiditet.


VENØSE POPLITEALE ANEURISMER. HVA GJØR VI? 

C-E Slagsvold 1 , A Rosales 2 . 

Sirkulasjonsfysiologisk avd. 1 , karkirurgisk avd. 2 , Oslo Vaskulære Senter, Aker 

universitetssykehus HF, Oslo 

Venøse popliteaaneurismer er en sjelden tilstand. Aneurismene er som regel asymptomatiske 

og oppdages tilfeldig selv om enkelte pasienter kan presentere symptomer på venøs 

insuffisiens. Vanligvis er de sakkulære i konfigurasjon med uttalt turbulent blodstrøm. 

Tilstanden er assosiert med en betydelig overhyppighet av lungeembolisering, i opptil 64 % 

av pasientene. Vi har for tiden to slike pasienter til evaluering. 

Pasient 1. Kvinne 33 år med von Reclinghausens sykdom og ekstremitet preget av 

nevrofibroadenomatose, pigmenteringer, ødem og sprengsymptomer. Pasienten har også 

lymfødem og overfladisk venøs insuffisiens men ingen dyp venøs svikt. Koagulasjonsdefekter 

er ikke påvist og det er ingen kjent DVT eller lungeembolisering. Tilfeldig funn av venøst 

poplitea aneurisme på 3,2 cm målt anteroposteriørt (AP). Aneurismet oppfattes som 

asymptomatisk. 

Pasient 2. Kvinne 51 år med diffuse smerter i ekstremiteten i en rekke år, oppfattet som 

muskelskjellettrelatert. Pasienten har ingen åpenbare venøse symptomer. 

Koagulasjonsdefekter er ikke påvist og det er ingen kjent DVT eller lungeembolisering. 

Tilfeldig funn av venøst poplitea aneurisme på 3,5 cm målt AP. Aneurismet oppfattes som 

asymptomatisk. 

Begge pasienter er satt på antikoagulasjon inntil videre. 

Til tross for at litteraturen er relativt entydig i anbefaling av operativ behandling om det ikke 

foreligger andre risikofaktorer av betydning, baserer denne seg stort sett på kasuistikker. Etter 

nærmere kontakt med nasjonale og internasjonale miljø anbefales en individualisert 

tilnærming hvor operasjon ikke entydig fremstår som eneste behandlingsalternativ. Selv om 

begge pasienter i vårt tilfelle har vært asymptomatiske i potensielt 33 og 51 år er det lite 

fristende å la dem gå ubehandlet sett i lys av en mulig komplikasjonsfrekvens med 

lungeemboli på opptil 64 %. Behandlingsmessig representerer alternativene enten 

antikoagulasjon eller operasjon hvorav begge fremstår som relativt drastiske tiltak hos friske 

mennesker. Antikoagulasjon har som kjent potensielle bivirkninger, må forventes livsvarig 

og gir ingen fullgod forsikring mot lungeemboli hos disse pasientene. Flere tilfelle av 

lungeembolier til tross for adekvat behandling er påvist. Operasjon vil enten bestå i 

interposisjon av venegraft eller raffing av aneurismet, med de mulige komplikasjoner som 

tilhører inngrep på dype vener. Selv om dette er en sjelden tilstand vil den tidvis påtreffes 

tilfeldig. Spørsmålet stilles hvordan slike pasienter best ivaretas.


LASER-BEHANDLING AV ÅREKNUTER 

Våre initiale erfaringer 

Arvesen, A., Rosales, A. Jørgensen, J.J. Oslo Vaskulære Senter, AUS HF, 0514 Oslo. 

Bakgrunn: Saphenofemoral, kronisk, venøs insuffisiens kan behandles med endovenøs laserobliterasjon 

(EVL) i v. saphena magna for å eliminere axial reflux. Inngrepet gjøres i lokalanestesi, 

uten lyskesnitt. Hensikten er å presentere et norsk materiale og initiale erfaringer. 

Materiale og metode: Fra 2006 til juni 08 er 57 pasienter, 41 kvinner (gj.sn. alder 44 år) og 

16 menn (gj.sn.52 år) inkludert, etter farge-duplex-utredning og informert samtykke. 

Konvertering til åpent inngrep med høy ligatur og magna-reseksjon (”stripping”), hvis 

tekniske hindringer eller manglende primær obliterasjon. Gen. anestesi hvis uakseptabel 

smerte eller engstelse. Proximale, midtre og nedre v. saphena magna-diameter ble målt ved 

farge-duplex i tverr- og lengdesnitt. Smerte evaluert med visuell, analog smerteskala (VAS, 

fra 0-10 der 0 tilsvarer subjektivt ingen smerte og 10 helt uholdbar smerte). Farge-duplex 

kontroll av primær magna-obliterasjon på stuen. Postoperativt kompresjonsstrømpe, klasse I. 

Umiddelbar mobilisering. Farge-duplex-kontroller etter 4 uker, 3, 6, 12 og 24 mnd. 

Resultater 

Av 57, ble 7 konvertert til åpent inngrep på grunn av tekniske årsaker: Fire fikk vene-spasme, 

hvorav to perforerte med blødning. 2 med manglende obliterasjon/vedvarende reflux, 1 med 

laser-indusert perforasjon av hylsa. Gen. anestesi ble tilbudt ytterligere 7 med for mye 

smerter, for å fullføre EVL. Ved fullført laserprosedyre hos 52 pasienter, var det primært, 

vellykket obliterasjon av vena saphena magna på låret hos 50 (96%). Smerte (VAS) hos de 

som bare fikk lokal-anestesi, var i gjennomsnitt 3,5 ved lokal anestesi og 1,5 under laserbehandlingen, 

og med maks. verdier, kortvarig hhv. 4 og 3. Gj.sn. energimengde var 36 J/cm 

vene (95 pulser og 1142 Joule med gj.sn. lengde 32 cm behandlet magna-segment.. En fikk 

sårinfeksjon. 12 (23,5%) fikk en forbigående økt inflammasjon/tromboflebitt andre uke 

postoperativt og trengte sykmelding utover 3-5 dg. Blottlegging av magna-venen i 

femurcondyl-nivå er ofte raskere enn perkutan venepunksjon med Seldinger-teknikk. Gj.sn. 

vene-diameter saphenofemoralt var: 

Stående (mm) 9,5 (prox. magna) 8,4 (midtre del, lår) 8,1 (fem.condyl-nivå) 

Skrått liggende 7,3 ” 5,7 ” 5,6 ” 

Liggende, horisontalt 6,4 ” 5,0 ” 4,9 ” 

4 uker postoperativt 7,9 (stående) 5,9 (stående) 5,1 (stående) 

33 % endring i proximal magna-diameter ved leie-endring fra stående til liggende stilling. 

Konklusjon 

EVL kan utføres i lokal-anestesi uten lyskesnitt. Preoperativ duplex-måling av v. saphena 

magna bør skje i liggende stilling for å få et representativt diameter-mål. Lokalanestesi 

perivenøst ga høyere VAS enn laser-behandlingen. Mange får en plagsom trombo-flebitt på 

låret i andre postoperative uke. Allerede 4 uker postoperativt påvises diameter-reduksjon i 

magna. Oppfølging med duplex har så langt ikke påvist sene rekanaliseringer og recidivinsuffisiens 

i v. saphena magna. Metoden krever erfaring i vaskulær ultralyd.


ENDOVASKULÆR LASER-ABLASJON AV VENA SAPHENA MAGNA MED 

VARILASE ® – TIDLIGE RESULTATER 

Gustav Pedersen 

Volvat Medisinske Senter AS, Rådal, Bergen 

Karkirurgisk Seksjon, Haukeland Universitetssykehus 

Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen 

Bakgrunn: De senere årene har endovaskulær behandling av varicesykdom blitt dominerende 

behandlingsmodalitet i USA. Som forberedelse til innføring av metoden her ble det gjort 

litteraturstudier etterfulgt av hands-on kurs i USA og Storbritannia. Produktspesialist fra USA 

assisterte ved oppstart. Hensikten med denne studien var å evaluere korttidsresultatene etter 

endovenøs laser-ablasjon av vena saphena magna. 

Materiale/Metoder: I perioden 27. februar 2008 til og med 20. august 2008 ble det ved 

Volvat Medisinske Senter, Bergen, utført 40 endovaskulære laser-ablasjoner av vena saphena 

magna (32 pasienter - 28 kvinner, 4 menn). Data ble prospektivt registrert. Ultralyd (LOGIQ 

e ® , 12MHz probe) ble benyttet pre- og peroperativt samt ved kontroll 2 – 6 uker postoperativt. 

I samtlige tilfeller var det preoperativt påvist insuffiens i vena saphena magna. 

Gjennomsnittlig diameter av vena saphena magna målt preoperativt var 7.9 mm (5 – 14 cm). 

Det ble benyttet kontinuerlig laserenergi med bølgelengde 810 nm (Varilase ® ,Vascular 

Solutions, Mn, USA). Styrke var 10 watt, og kateteret med lasersonden ble trukket med en 

rate på 8 sekunder per cm. Vena saphena magna ble i de fleste tilfellene entret øverst på 

leggen. Venen var på forhånd merket vha ultralyd, og tumescens-anestesi ble anlagt ultralydveiledet. 

Introducer med lengde 45 og 55 cm ble benyttet, og lasersonden hadde en keramisk 

spiss (bright tip) som gjorde den ekstra godt synlig ved bruk av ultralyd. 

Resultater: Gjennomsnittlig ablasjonslengde var 36 cm (15 – 60 cm) og laserenergi benyttet 

var 79 Joule/cm (49 – 99 Joule/cm). 13/40 behandlinger ble utført som rene perkutane 

prosedyrer (32.5 %). Etter laser-ablasjon av vena saphena magna ble skumsklerosering av 

lokale varicer utført i samme seanse i 20 tilfeller (50 %), mens flebektomi ble utført i 5 

tilfeller (12.5 %). Det var ingen liggetid/observasjonstid postoperativt. 34 av inngrepene ble 

utført på yrkesaktive, og sykmelding var kun nødvendig i tre tilfeller, og da i tre dager i snitt. 

Alle kontrollerte hadde fortsatt okklusjon av vena saphena magna. To pasienter fikk relativt 

store overfladiske tromboflebitter. Vanligste bivirkning var ømhet og stivhet/stramming på 

låret (75 %), samt misfarging på låret (25 %). Tyngdefornemmelse og ødem forsvant hos alle 

pasientene unntatt i ett tilfelle der det i stedet tilkom bedring av symptomene. Denne 

pasienten hadde kombinert dyp og overfladisk venøs insuffisiens. I seks tilfeller (15 %) ble 

det gjort tilleggsbehandling (sklerosering, flebektomi) ved kontroll postoperativt for å oppnå 

akseptabelt resultat. Samtlige pasienter oppnådde et subjektivt kosmetisk akseptabelt resultat, 

unntatt en pasient som fremdeles har tromboflebitter. 

Konklusjon: Endovaskulær laser-ablasjon av vena saphena magna i tumescens-bedøvelse 

kan gjøres uten anestesi-service og uten liggetid postoperativt. De aller fleste pasientene kan 

gå tilbake til normal aktivitet med det samme og behovet for sykmelding er omtrent ikke 

tilstede. Korttidsresultatene viser at laser-ablasjon er meget effektivt for å sanere symptomer 

som skyldes kronisk insuffisiens i vena saphena magna. Ved å kombinere laser-ablasjon av 

vena saphena magna med skum-sklerosering av lokale varicer kan godt kosmetisk resultat 

oppnås med relativt lite behov for tilleggsbehandling.


CD64-EKSPRESJON PÅ GRANULOCYTTER: EN DIAGNOSTISK MARKØR 

FOR POSTEROPATIV INFEKSJON 

Alireza Daryapeyma 1,2 , Gustav Pedersen 1,2 , Elin Laxdal 3 , Matthias Corbascio 4 , Helga Berit 

Johannessen 5 , Steinar Aune 1,2 , Torbjörn Jonung 2 


2 Institutt for Kirurgiske fag, Universitetet i Bergen, Norway 

3 Landspitalinn University Hospital, Reykjavik, Island 

4 Thorax-kirurgisk Seksjon, Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssykehus 

5 Laboratorium for klinisk biokjemi, Haukeland Universitetssykehus 

Bakgrunn. Postoperative infeksjoner etter karkirurgi kan få alvorlige konsekvenser. Vanlige 

biokjemiske analyser mangler nødvendig sensitivitet og spesifisitet for å få diagnostisert 

tilstanden tidlig. Det er tidligere vist at CD64-reseptorer på nøytrofile granulocytter 

oppreguleres raskt som respons på bakteriell infeksjon. Hensikten med denne studien var å 

evaluere den kliniske nytten av kvantitative CD64-målinger med henblikk på å differensiere 

mellom inflammasjonsresponsen på kirurgisk traume og postoperativ infeksjon. 

Materiale og metoder. 153 pasienter som gjennomgikk elektive karkirurgiske operasjoner 

ble inkludert i en prospektiv studie. Pasientene ble inndelt i fire grupper: (1) ingen pre- eller 

postoperativ infeksjon (n = 104); (2) klinisk postoperativ infeksjon (n = 14); (3) klinisk 

preoperativ og postoperativ infeksjon (n = 6); og (4) postoperativ feber uten noen andre tegn 

til infeksjon (n = 29). Målinger av CRP, procalcitonin og nøytrofil CD64-ekspresjon ble 

utført preoperativt og den første dagen etter kirurgi. CD64-ekspresjon ble målt med LK64-H- 

100 Assay kit på en Cell-Dyn Sapphire hematologisk analysemaskin. En forhåndsbestemt 

verdi på 1.0 eller høyere for CD64-ekspresjon ble regnet som klinisk signifikant. 

Resultater. 20 av 153 pasienter hadde klinisk postoperativ infeksjon (13 %). Det infeksiøse 

agens ble identifisert i blod- og/eller urin-kulturer hos 8 av disse 20 pasientene. De øvrige 12 

pasientene hadde klinisk overbevisende infeksjon tross manglende påvisning av 

bakteriologisk agens. Som en diagnostisk markør hadde CD64 en sensitivitet på 93% og en 

spesifisitet på 69% (cut-off: 1.03). Til sammenligning hadde CRP en sensitivitet på 79% og 

en spesifisitet på 80% (cut-off: 82) og procalcitonin hadde sensitivitet på 64% og spesifisitet 

på 78% (cut-off: 0.26). 

Konklusjon. CD64-målinger har en høyere sensitivitet som en diagnostisk markør for tidlig 

postoperativ infeksjon enn både CRP og procalcitonin, og kan representere en forbedret 

diagnostisk metode.


ASYMMETRI I HØYRE OG VENSTRE VENTRIKKELS SLAGVOLUM 

RESPONS TIL RASK REDUKJSON I PRELOAD 

Hisdal J 1 , Hodt A 2 , Steine K 2 og Stranden E 1 

1 

Sirkulasjonsfysiologisk avd., Oslo Vaskulære Senter, Aker universitetssykehus HF, 

Oslo 

2 

Hjertemedisinsk avdeling, Aker universitetssykehus HF, Oslo 

Innledning: Hjertets slagvolum (SV) påvirkes i stor grad av sentralt venetrykk 

(CVP). En reduksjon i CVP fører normalt til reduksert SV. I tidligere undersøkelser 

har vi observert at venstre ventrikkels slagvolum opprettholdes 6-8 hjerteslag før det 

gradvis faller og stabiliseres på et lavere nivå først etter 40-45 sekunder, til tross for 

rask reduksjon i CVP ved hjelp av ”lower body negativ pressure” metoden (LBNP) 

(1,2). Hensikten med denne studien er å undersøke hypotesen om at slagvolumet ikke 

opprettholdes på høyre side men faller raskt som følge av rask reduksjon i CVP. 

Videre vil vi undersøke om høyre ventrikkels slagvolum i så fall også faller gradvis, 

eller om det gradvise fallet i venstre ventrikkels slagvolum er et utrykk for frigjøring 

av blod fra lungekretsløpet for å dempe effekten på systemisk blodtrykk av raske 

endringer i CVP. 

Metode: Tolv friske menn [alder 22,3 år (SD 3,0)] deltok i studien. Vi målte 

kontinuerlig SV (ultralyd doppler), hjertefrekvens (EKG), minuttvolum (kalkulert) 

og blodtrykk (Finometer) før, under og etter en periode med to minutters LBNP (-40 

mmHg). -40 mmHg LBNP reduserer i gjennomsnitt CVP med ca 8 mmHg 

sammenlignet med hvile. 

Resultater: Ved rask applisering av -40 mmHg LBNP, og dermed en rask reduksjon 

av CVP og preload, viser resultatene at høyre ventrikkels SV faller umiddelbart, til 

tross for av venstre sides SV opprettholdes i gjennomsnitt 6-8 hjerteslag før det 

begynner å falle. Høyre sides slagvolum faller raskt de første 10-15 sekundene mens 

venstre sides SV faller gradvis. 

Konklusjon: Resultatene viser en betydelig asymmetri mellom høyre og venstre 

ventrikkels respons til raske endringer i prelaod. Over tid må nødvendigvis høyre og 

venstre ventrikkels slagvolum være like for å hindre opphopning av blod i det 

systemiske eller pulmonale kretsløp, men i situasjoner der CVP faller rask, ser det ut 

som om bloddepoter i lungekretsløpet frigis for å hindre raske endringer i venstre 

ventrikkels slagvolum. Dette vil igjen bidra til at raske endringer i CVP, for 

eksempel som følge av raske posisjonsendringer, ikke fører til raske fall i venstre 

ventrikkels slagvolum og på den bidra til bedre regulering av det systemiske 

blodtrykk. 

1. Hisdal et al. Am J Physiol Regul Integr Comp Physiol. 2001 Jul;281(1):R213-21. 

2. Hisdal et al. Eur J Appl Physiol. 2002 Jul;87(3):251-6.


LIMB ISCHEMIA AFTER ILIAC LIGATION IN AGED MICE STIMULATES 

ANGIOGENESIS WITHOUT ARTERIOGENESIS 

Westvik TS, Fitzgerald TN, Muto A, Maloney SP, Pimiento JM, Fancher TT, Magri D, 

Westvik HH, Nishibe T, Velazquez OC, Dardik A 

Departments of Surgery, and the Interdepartmental Program in Vascular Biology and 

Therapeutics, Yale University School of Medicine, New Haven, CT, 

Saint Mary’s Hospital, Waterbury, CT, 

Fujita Health University, Toyoake, Aichi, Japan, 

The Miller School of Medicine at the University of Miami, Miami, FL, 

The VA Connecticut Healthcare System, West Haven, CT. 

Objective(s): Older patients are thought to tolerate acute ischemia more poorly than younger 

patients. Since aging may depress both angiogenesis and arteriogenesis, we determined the 

effects of age on both angiogenesis and arteriogenesis, in a model of severe acute limb 

ischemia. 

Methods: Young adult (3 month) and aged (18 month) C57BL/6 mice underwent right 

common iliac artery and vein ligation and transection. Data were collected on days 0, 7, and 

14. Perfusion was measured with laser Doppler and compared to the contralateral limb. 

Functional deficits were evaluated with the Tarlov scale. Capillary density and endothelial 

progenitor cell (EPC) number were determined by direct counting; angiography was 

performed to directly assess arteriogenesis. 

Results: Young adult and aged mice had a similar degree of decreased perfusion after iliac 

ligation (young, n=15: 20.4±1.9%, vs. old, n=20: 19.6±1.3%; p=.72, ANOVA); however, 

young mice recovered faster and to a greater degree than aged mice (day 7, 35±6% vs. 

17±4%, p=.046; day 14, 60±5% vs. 27±7%, p=.0014). Aged mice had worse functional 

recovery by day 14 compared to young mice (2.3±.3 vs. 4.3±.4; p=.0021). Aged mice had 

increased capillary density (day 7, 12.9±4.4 vs. 2.8±0.3 capillaries/hpf; p=.02) and increased 

number of EPC incorporated into the ischemic muscle (day 7, 8.1±0.9 vs. 2.5±1.9 cells; 

p=0.007) compared to young mice, but diminished numbers of collateral vessels to the 

ischemic limb (1 vs. 9; p=0.01), as seen on angiography. 

Conclusions: After severe hindlimb ischemia, aged animals become ischemic to a similar 

degree as young animals, but aged animals have significantly impaired arteriogenesis and 

functional recovery compared to younger animals. These results suggest that strategies to 

stimulate arteriogenesis may complement those that increase angiogenesis, and may result in 

improved relief of ischemia.


3D-ULTRALYD VOLUM-MÅLINGER PÅ FANTOM: IN VITRO VALIDERING AV 

METODE TIL BRUK I DIAGNOSTIKK AV AAA 

Lydia Riisnes Johnsen 1 , Kjersti Walde 1 , Gustav Pedersen 2,3 

1 Sirkulasjonsfysiologisk Laboratorium, Haukeland Universitetssykehus 


3 Institutt for Kirurgiske Fag, Universitetet i Bergen 

Bakgrunn: 3D-ultralyd volum-måling av abdominale aortaaneurismer (AAA) kan tenkes å ha 

nytteverdi i diagnostikk av AAA og oppfølging etter behandling. Vi ønsket å validere denne 

undersøkelsesmetoden på en fantom-modell for å se om målingene var pålitelige og 

reproduserbare. 

Materiale/Metoder: 30 ballonger av varierende form og volum ble fylt med vann og 

nedsenket i et kar med vann. To undersøkere utførte blindet 3D-ultralyd volum-måling av 

disse ballongene. Nøyaktig måling av volum av vanninnhold i ballongene ble utført av en 

tredje undersøker, som ikke kjente resultatet av ultralydmålingene. Ultralydapparat som ble 

brukt var GE Ultrasound LOGIQ 9 (General Electrics Healthcare, USA). Det ble benyttet 

ultralydprobe fra GE av type 4D3C-L, 3.3 MHz. 

Pearson's korrelasjonstest ble brukt for å undersøke graden av korrelasjon mellom registrerte 

volumverdier ved undersøker A og B, samt mellom målt volum ved 3D UL-måling versus 

faktisk målt volum. Data ble også studert med henblikk på interundersøker-varians. 

Resultater: 28 ballonger hadde komplette målinger (2 ballonger ble ekskludert grunnet 

punktering etter kun en undersøkelse). Gjennomsnittlig målte volumer er angitt i Tabell 1. 

Gjennomsnittlig forskjell mellom undersøker A og B var 4,57 ml (spredning fra minus 10 til 

pluss17). Det var ikke signifikant interundersøker-varians (p > 0.2, Lilliefors). Det var god 

korrelasjon mellom målingene utført av undersøker A og undersøker B (r 2 = 0,98, r = 0,99, p 

< 0,0001). Det var også god korrelasjon mellom faktisk målte volumverdier og verdier målt 

ved 3D-ultralyd. For faktiske volumverdier versus undersøker A var r 2 = 0,98, r= 0,99, p < 

0,0001, mens tilsvarende for undersøkt B var r 2 = 0,97, r = 9,98, p < 0.0001. 

Undersøker A 

Undersøker B 

Faktisk volum 

Tabell 1. Målte volumer. 

Minimu Maximu 

N m m Mean 

28 48,00 240,00 

128,964 

3 

28 46,00 232,00 

124,392 

9 

28 52,00 242,00 

132,178 

6 

Fortolkning: Volum-målinger ved 3D-ultralyd kan gjøres med stor grad av nøyaktighet på en 

modell, og resultatene er reproduserbare. 3D-ultralyd volum-måling av AAA kan ha et 

potensiale i diagnostikk og oppfølging etter behandling av AAA. Det planlegges nå en studie 

ved vår avdeling hvor 3D-ultralyd volum-måling sammen med CT volum-måling skal 

benyttes på pasienter med AAA.

25-Abstrakt-180-207.pdf

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?