Ortopedi

23-27 oktober 2006 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 188 

BEDRE RESULTATER ETTER 4 OG 12 MÅNEDER MED BIPOLAR SEMENTERT 

HEMIPROTESE ENN MED TO PARALLELLE SKRUER VED DISLOKERTE 

LÅRHALSBRUDD. 

Frede Frihagen, Lars Nordsletten, Jan Erik Madsen 

Ortopedisk avdeling, Bevegelsesdivisjonen, Ullevål universitetssykehus, 0407 Oslo 

Introduksjon: Parallelle skruer og (hemi)protese er de to mest vanlige måtene å behandle 

dislokerte lårhalsbrudd på. Det er fortsatt ikke klart hvilken behandling som gir best 

funksjonelle resultater. 

Metode: 217 konsekutive pasienter over 60 år med dislokerte intrakapsulære lårhalsbrudd ble 

randomisert til enten en Charnley/Hastings hemiprotese (n=106) eller osteosyntese (n=111) 

med to parallelle Olmedskruer. Ikke-ambulante pasienter ble ekskludert, men kognitiv svikt 

var ikke et eksklusjonskriterium. Pasientene ble etterundersøkt etter 4 og 12 måneder av 

fysioterapeut og sykepleier blindet for operasjonsmetode. Gjennomsnittsalder var 83 år (60- 

101) og det var 160 (74%) kvinner. Gruppene var sammenlignbare demografisk og med tanke 

på preoperative funksjon. 8 hofter i osteosyntesegruppen ble operert med hemiprotese pga 

irreponible brudd. Oppfølgingsandelen var 94% ved 4 måneder og 99% etter 12 måneder. 

Resultater: 

Osteosyntese Hemiprotese p 

Dødelighet 4 mnd 17 (15%) 19 (18%) 0,61 

Dødelighet 12 mnd 23 (21%) 28 (26%) 0,32 

Behandlingssvikt 43 (39%) 6 (6%) 9. 

41 hofter i osteosyntesegruppen ble reoperert, 39 av dem konvertert til hemiprotese. Alle 

tilfellene av behandlingssvikt i hemiprotesegruppen var infeksjoner. Det var 5 hemiproteser 

som lukserte, men alle forekom i osteosyntesegruppen etter konvertering til hemiprotese 

(p=0,03). 

Diskusjon: Det var flere komplikasjoner og reoperasjoner i osteosyntesegruppen, mens det 

var bedre funksjonelle resultater i hemiprotesegruppen etter 4 og 12 måneder.


TILFREDSHET, SMERTE OG LIVSKVALITET 4 MÅNEDER ETTER 

LÅRHALSFRAKTUR HOS PASIENTER BEHANDLET MED HEMIPROTESE 

ELLER SKRUER. 

Jonas Fevang, Jan-Erik Gjertsen, Stein Atle Lie, Tarjei Vinje, Leif Ivar Havelin, Kjersti 

Steindal, Ove Furnes, Lars B. Engesæter 

Nasjonalt Register for Leddproteser, Haukeland Universitetssykehus, 5021 BERGEN 

Hensikt: Å evaluere tilfredshet, livskvalitet og smerter hos pasienter med dislokerte 

lårhalsbrudd (Garden 3-4) behandlet med to skruer/pinner eller bipolar hemiprotese. 

Materiale og metode: I løpet av år 2005 rapporterte 53 av 55 sykehus til Hoftebruddregisteret. 

Standard registrerings-skjema utfylt av kirurg ble innsendt etter operasjon av 

hoftebrudd. Det ble registert 1054 pasienter med dislokerte lårhalsbrudd behandlet med 

pinner/skruer, mens 951 pasienter ble behandlet med bipolar hemiprotese. Et 

oppfølgingsskjema ble sendt ut til alle pasienter som fortsatt var i live 4 måneder etter 

primæroperasjonen. Dette inneholdt spørsmål om livskvalitet (EuroQol-5D), smerte 

(VAS) og tilfredshet (VAS). 642 (51%) pasienter besvarte og returnerte spørreskjemaet 

og 505 pasienter utfylte skjemaet korrekt hvorav 277 pasienter behandlet med skruer og 

228 pasienter behandlet med bipolar hemiprotese. 

Resultater: Etter 4 måneder var pasientene som primært ble behandlet med 

hemiprotese mer fornøyd og de hadde signifikant mindre smerter enn pasienter operert 

med skruer/pinner. Tap av livskvalitet (EuroQol-5D) var signifikant mindre for 

pasienter som hadde fått hemiprotese sammenlignet med de som ble behandlet med 

skruer/pinner. 

Konklusjon: Pasienter som primært blir operert med hemiprotese etter dislokert 

lårhalsbrudd er mer fornøyd og har mindre smerter 4 måneder etter operasjonen enn de 

som blir behandlet med skruer/pinner.


SEMENTERT ELLER USEMENTERT HEMIPROTESE VED DISLOKERTE 

MEDIALE LÅRHALSBRUDD - TIDLIGE RESULTATER FRA EN PROSPEKTIV 

RANDOMISERT STUDIE 

Figved W 1 , Opland V 2 , Frihagen F 1 , Jervidalo T 2 , Madsen JE 1 , Nordsletten L 1 

1) Ortopedisk senter, Ullevål universitetssykehus, 0407 Oslo 

2) Ortopedisk avdeling, Sykehuset Asker og Bærum, Postboks 83, 1309 Rud 

Innsetting av hemiprotese er en godt dokumentert og veletablert primærbehandling for 

dislokerte mediale lårhalsbrudd hos eldre, og er standardbehandling for denne pasientgruppen 

ved nær 2/3 av norske sykehus. Det finnes få gode studier som sammenlikner sementert og 

usementert hemiprotese ved behandling av lårhalsbrudd. Det er visse holdepunkter for at 

pasienter med sementert hemiprotese har mindre smerter. Det har vært rapportert alvorlige 

kardiovaskulære komplikasjoner og økt peroperativ dødelighet ved bruk av sement. 

Komplikasjonspanoramaet ved bruk av moderne usementerte hemiproteser er dårlig kartlagt. 

230 dislokerte lårhalsbrudd hos 223 pasienter over 70 år ble inkludert i en prospektiv 

randomisert studie ved Sykehuset Asker og Bærum og Ullevål universitetssykehus fra 

1.9.2004 til 15.8.2006. Pasientene ble randomisert til operasjon med en sementert (Spectron) 

eller usementert (Corail) bipolar hemiprotese og operert etter vanlige rutiner for øyeblikkelig 

hjelp. Pasientene blir fulgt med kontroller ved utreise fra sykehuset eller etter en uke, etter tre 

måneder og etter ett år. Studiens primære endepunkt er Harris hip score etter ett år. 

Fire pasienter i den usementerte gruppen ble konvertert til sementert protese peroperativt: En 

pga manglende protesestørrelse, to pga manglende rotasjonsstabilitet under preparering av 

femurkanalen og en fordi fracturen affiserte calcar. En pasient i den sementerte og to pasienter 

i den usementerte gruppen ble påført en periprotesisk fractur peroperativt. Det ble ikke 

registrert noen peroperative dødsfall, men en pasient fikk hjertestans og en fikk hjerteinfarkt 

under inngrepet, begge i den sementerte gruppen. 

Vi fant en signifikant forskjell i gjennomsnittlig operasjonstid som var 83 minutter (47-140) i 

den sementerte og 71 minutter (32-130) i den usementerte gruppen (p


BEHANDLING AV UDISLOSERTE OG MODERAT DISLOSERTE 

LÅRHALSBRUDD MED OLMEDSKRUER 

Bjørgul K 1 ; Reikerås O 2 

1 Ortopedisk avdeling, Sykehuset Østfold, 1601 Fredrikstad; 

2 Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet, 0020 Oslo 

Lårhalsbrudd kan behandles ikke-operativt, med ostesyntese eller protese. For disloserte 

lårhalsbrudd anbefales ofte protese, mens osteosyntese er anbefalt for udisloserte brudd. Vi 

har sammenlignet brudd med antatt godt tilhelningspotensiale (moderat disloserte brudd) med 

udisloserte brudd som ble behandlet med to parallelle skruer (Olmed). 

Materiale og metode 

225 udisloserte og 241 moderat disloserte frakturer ble fulgt prospektivt i 1- 6 år. Vi 

sammenlignet reoperasjonsrate og mortalitet. 

Resultat 

Total reoperasjonsrate for udisloserte var 18,7 % og 32,8 % for moderat disloserte frakturer. 

For tilhelningskomplikasjoner var raten for udisloserte 8,9 % og 19,5 % for moderat 

disloserte. Det var ingen forskjell i mortaliteten mellom de to gruppene. 

Konklusjon 

Denne studien viser at det er signifikant øket risiko for reoperasjon etter osteosyntese for 

moderat disloserte brudd i forhold til udisloserte. Vi anbefaler hemiprotese for disloserte 

brudd med antatt nedsatt tilhelningspotensiale, og osteosyntese for udisloserte brudd. Den 

beste behandlingen for moderat disloserte brudd er uavklart.


1-ÅRS MORTALITET FOR PASIENTAR MED DISLOKERTE 

LÅRHALSBROT BEHANDLA MED TO SKRUER ELLER BIPOLAR 

HEMIPROTESE. 

T. Vinje, J. Fevang, J-E Gjertsen, S.A. Lie, K Steindal, L.B Engesæter, L.I. Havelin, K 

Matre, O. Furnes 

Nasjonalt register for Leddproteser, Ortopedisk avdeling, Haukeland 

Universitetssykehus, Bergen 

Mål: Å finna eitt-års mortalitet etter dislokerte lårhalsbrot og identifisera faktorar assosiert 

med auka risiko for død. 

Pasientar: 2045 pasientar behandla for dislokerte lårhalsbrot (Garden 3 og 4) blei i 2005 

rapportert til Nasjonalt Hoftebruddregister og inkludert i denne studien. 

Metode: I slutten av 2005 rapporterte 53 av 55 sjukehus operasjonar for proksimale 

femurfrakturar til hoftebruddregisteret. Pasientoverleving blei rekna ut ved hjelp av Kaplan- 

Meier overlevingsanalyse. Ulike faktorar sin påverknad for utfallet død blei estimert ved hjelp 

av Cox regresjon. Mortalitetsdata vart henta frå Folkeregisteret. 

Resultat: Av dei 2045 pasientane blei 1071 operert med 2 skruer og 974 med bipolar 

hemiprotese. 333 pasientar døyde i laupet av fyrste året etter operasjon, noko som gav samla 

eitt-års mortalitet etter dislokert lårhalsfraktur på 24%. Av desse var 170 opererte med 2 

skruer og 163 med bipolar hemiprotese. Faktorar assosiert med auka risiko for død var høg 

alder, mannleg kjønn, demens og høg ASA klasse. Korkje operasjonsmetode eller preoperativ 

ventetid verka inn på risiko for død. 

Konklusjon: Det var ingen signifikant skilnad i eitt-års mortalitet mellom pasientar operert 

med 2 skruer og dei operert med bipolar hemiprotese.


INGEN MEDISINSKE HOLDEPUNKTER FOR AT PASIENTER MED 

HOFTEBRUDD MÅ OPERERES OM NATTEN 

Engesæter LB, Lie SA, Vinje T, Gjertsen JE, Fevang J, Furnes O og Havelin LI 

Nasjonalt Hoftebruddregister, Ortopedisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, 

Bergen 

Hvor mye det haster med å få operert en pasient med hoftebrudd er uavklart. Nasjonalt 

Hoftebruddregister har nå vært i drift i vel 1½ år. Basert på data i dette registeret har vi 

sett på effekten av preoperativ ventetid på risiko for postoperativ død, på risiko for 

reoperasjon og på pasientene sin livskvalitet (EQ-5D) 4 og 12 måneder postoperativt. 

Metode: Siden januar 2005 har vi registrert operasjoner for proksimale femurfrakturer i 

Norge. I tillegg sender registeret et spørreskjema direkte til pasientene 4 og 12 måneder 

postoperativt. Dette skjemaet inneholder bl.a. opplysninger om livskvalitet vurdert med 

EQ-5D (funksjon, smerter og angst). Opplysninger om død er innhentet fra 

folkeregisteret. Analyser ble utfør ved Cox-regresjon med justering for kjønn, alder og 

ASA-gruppering. 

Resultater: Per 21.08.06 var 8566 primære hoftebrudd rapportert. Gjennomsnittsalder 

ved fraktur var 81 år (8-104). 82 % var kvinner. 21 % (1777 pasienter) var døde og av 

de som var primæroperert etter januar 2005, var 5,7 % (491 hofter) reopererte. 3522 av 

de utsendte 4-måneders skjemaer og 1284 av 12-måneders skjemaer var mottatt fra 

pasientene i utfylt stand. For 48 % (n=4115) var klokkeslettet for bruddet rapportert. 

Av disse var 98 % operert innen 4 døgn etter frakturen, med en gjennomsnittlig tid fra 

fraktur til operasjon på 19 timer (median 16 timer). Disse pasientene ble delt inn i 3 

grupper etter tid fra fraktur til operasjon: 20 timer (1608 hofter, 40 %). Det var ingen forskjell mellom 

disse 3 gruppene i postoperativ mortalitet, i risiko for reoperasjon eller i livskvalitet 4 

og 12 måneder postoperativ. Heller ikke i separate analyser for frakturene gruppert som 

mediale og pertrochantære var det noen forskjell. 

Konklusjon: Dataene i Hoftebruddregisteret viser ingen effekt av preoperativ ventetid 

på postoperativ mortalitet, på risiko for reoperasjon eller på livskvalitet 4 eller 12 

måneder postoperativt.


EN ANALYSE AV 130 PASIENTER BEHANDLET FOR BRUDD I DISTALE FEMUR 

VED AKER UNIVERSITETSSYKEHUS I PERIODEN1999 TIL 2005. 

Trommer A, Clementsen T, Strømsøe K., Ortopedisk avdeling, Aker US 

Bakgrunn: I perioden 1999 til 2005 har man i alt behandlet 3846 pasienter for brudd i 

lårbeinet. Nærmere 2900 pasienter ble behandlet for brudd i proksimale lårbeinsende, mens 

130 pasienter ble behandlet for brudd i nedre tredjedelen av lårbeinet. Som et ledd i 

kvalitetskontrollen av våre behandlingsrutiner har vi gjennomgått pasientmaterialet behandlet 

for brudd i denne delen av lårbeinet. 

Material og metode: Avdelingens eget hendelsesregister har dannet grunnlag for 

undersøkelsen. Alle pasienter innlagt ved ortopedisk avdeling blir fortløpende registrert med 

diagnose, tillegsdiagnoser, behandlinger og ”hendelser” i form av komplikasjoner relatert til 

den aktuelle innleggelse. Pasientene ble fulgt opp etter en enhetlig protokoll og 

etterkontrollert frem til radiologisk bruddtilheling. Journalene og røntgenbildene til samtlige 

pasienter er gjennomgått for evalueringen av materialet. 

Resultater: I perioden man refererer har man i alt behandlet 130 pasienter, 120 kvinner og 10 

menn, for brudd i nedre lårbeinsende. Median alder for gruppen var 85 (34-100) år. 120 

pasienter hadde en eller flere tilleggsdiagnoser, hvorav hjerte-karlidelser var hyppigst. 63 

pasienter ble behandlet konservativt mens 67 pasienter ble behandlet operativt. 6 pasienter var 

blitt behandlet ved annet sykehus og pga regiontilhørighet overflyttet til Aker 

universitetssykehus. Median liggetid for pasientene som gruppe var 8 (2-34) døgn 

(henholdsvis 4/14 konservativ/operativ). Av de 63 pasientene hvor en konservativ behandling 

ble innledet ble denne konvertert til operativ i løpet av de første 8 dagene hos 2 pasienter. 55 

pasienter ble behandlet med blodig reposisjon og osteosyntese med en AO 95 0 kondylplate og 

5 pasienter primært med lukket reposisjon og antegrad sperrenagling. En pasient med tidlig 

svikt etter distal sperrenagle (operert ved annet sykehus) ble reoperert 4 dager etter 

primæroperasjonen med fjerning av LIH nagler i proksimale femur og antegrad sperrenagling 

etter fjerning av den distale naglen. En pasient med en flere dager gammel, åpen grad 1 distal 

ekstraartikulær fraktur, ble operert med ekstern fiksasjon. To pasienter operert henholdvis 

med margnagle og vinkelplate, ble pga manglende tilheling operert med reosteosynthese og 

beintransplantasjon. 2 pasienter ble operert med en bred vinkelstabil LC-plate, hvorav en av 

disse ble reoperert med en AO kondylplate pga en svikt i den primære osteosyntesen. En 

pasient med bilaterale brudd døde under konservativ behandling tre dager etter innleggelsen 

Diskusjon: Det er fortrinnvis eldre pasienter, hovedsakelig kvinner, som tildrar seg brudd i 

nedre del av lårbeinet. De fleste pasientene har flere tilleggsdiagnoser og ofte betydelige 

riskofaktorer. Likevel tolererer disse pasientene åpen reposisjon og osteosyntese med en AO 

kondylplate godt. Relativt stabile brudd med manglende eller liten dislokasjon kan behandles 

konservativt. Ustabile dislokerte brudd som krever reposisjon i anestesi bør opereres. Velger 

man konservativ behandling må man raskt revurdere dette valget dersom pleie og 

omsorgsidealene ikke kan ivaretas tilfredstillende. AO 95 0 kondylplate er ved vår avdelingen 

fremdeles førstevalget som fiksasjonsalternativ i operativ behandling av denne 

pasientgruppen. Andre fiksasjonsmetoder må vurderes opp mot resultatene man har ved AOvinkelplate 

ved behandling av brudd i denne delen av lårbeinet.


EFFEKTEN AV HETEROTOP OSSIFIKASJON OG RESIDUAL DISLOKASJON PÅ 

KLINISKE RESULTATER 2 ÅR ETTER ACETABULARBRUDD 

Øvre S, Madsen JE, Røise O, Ortopedisk Senter, Ullevål universitetsykehus 

Bakgrunn: Heterotop ossifikasjon 3 og restdislokasjon etter kirurgisk behandling av 

acetabularbrudd er kjent for å gi et dårligere klinisk 1,2 . Murphy og medarbeidere påviste en 

Odds Ratio på 1,41 for suboptimalt resultat ved heterotop ossifikasjon 4 . Hensikten med 

denne studien var å evaluere om det forelå kvantitativ endring i klinisk outcome ved 

restdislokasjon og heterotop ossifikasjon etter kirurgisk behandling av acetabularbrudd. 

Pasienter og metode: I en 10-årig prospektiv kohort fra 1993 ble 450 pasienter behandlet. 41 

døde initialt eller i løpet av de første 2 år. 201 pas. hadde 2 års follow-up. 13 ble eksludert 

pga. THR, 9 eksludert fordi outcome ble påvirket av andre skader enn acetabularbruddet og 

72 pasienter ble konservativt behandlet. Dette gav 107 pasienter til studien. Harris hip score 

(HHS) ble brukt som instrument for klinisk outcome. Etter Brooker 3 var det 11 grad 

1ektopisk beindannelse, 18 grad 2, 4 grad 3 og 1 grad 4. For 89 pasienter var det ingen 

residual dislokasjon i noen av de 3 røntgenprojeksjoner (ap, obturator og iliaca), mens 18 pas. 

hadde i gjennomsnitt et samlet step i de 3 på 3,9mm. 

Resultater: 

HHS 

Median Sd Min Max Opr.tid 

Snitt 

Alle (n=107) 88,2 93,0 14,3 36 100 218 min 

1. Uten step, uten oss. (n=63) 90,6 96,0 13,5 36 100 201 min 

2. Uten step, med oss. (n=26) 86,7 91,5 11,9 68 100 231 min 

3. Med step, uten oss. (n=10) 90,1 96,0 12,8 66 100 248 min 

4. Med step, med oss. (n=8) 71,8 79,5 20,2 37 90 276 min 

I gruppe 2 var Brooker grad 1,7 i snitt og 2,4 for gruppe 4. I gruppe 3 var det 4 enkle og 6 

komplekse brudd og 1 enkel og 7 komplekse i gruppe 4. Operasjonstilgangene i gruppe 3 var 

2 bakre, 6 fremre og 2 kombinerte. I gruppe 4 var det 2 bakre, 1 fremre, 1 kombinert og 4 

med triradiær/annen tilgang. 

Konklusjoner: Heterotop ossifikasjon gir nedsatt outcome undersøkt etter 2 år. Kombinert 

med gjenværende step i acetabulum er reduksjonen betydelig. Step i seg selv kan ikke 

forklare reduksjonen, men oppfattes å være indikasjon på vanskelige håndterbare brudd med 

lang operasjonstid. Bruk av triradiær/annen operasjonstilgang ser ut til å være en selvstendig 

negativ faktor. 

1. Matta JM. Fractures of the acetabulum: accuracy of reduction and clinical results in 

patients managed operatively within three weeks after the injury. J Bone Joint Surg Am 

1996;78-11:1632-45. 

2. Mears DC, Velyvis JH, Chang CP. Displaced acetabular fractures managed operatively: 

indicators of outcome. Clin Orthop 2003-407:173-86. 

3. Brooker AF, Bowerman JW, Robinson RA, Riley LH, Jr. Ectopic ossification following 

total hip replacement. Incidence and a method of classification. J Bone Joint Surg Am 

1973;55-8:1629-32. 

4. Murphy D, Kaliszer M, Rice J, McElwain JP. Outcome after acetabular fracture. 

Prognostic factors and their inter-relationships. Injury 2003;34-7:512-7.


USTABILE SACRUMFRAKTURER 

- FUNKSJONELLE RESULTATER ET ÅR ETTER SKADEN 

Tötterman A, Glott T*, Madsen JE, Røise O 

Ullevål Universitetssykehus, Ortopedisk avdeling, Oslo 

*Sunnås sykehus, Forskningsenheten, Nesoddtangen 

Ustabile sacrumfrakturer er en spesiell utfordring i traumatologien, bland annet på 

grunn av den høye insidensen av tilleggskader. Lite er kjent om de funksjonelle 

resultatene etter slike frakturer og om faktorer som påvirker resultatene. Hensikten med 

denne studien var å beskrive funksjonelle resultater ett år etter skaden. 

Pasienter og metoder: 31 pasienter behandlet kirurgisk for ustabile sacrumfrakturer 

ble undersøkt gjennomsnittlig 1.4 (1.0-2.5) år etter skaden i en prospektiv cohort 

studie. Arbeidsstatus, selvstendighet i ADL og SF-36 blev undersøkt. I tillegg 

undersøkte vi om det forelå sammenheng mellom funksjon og variablene: multitraume, 

frakturkarakteristika, utfall i naturlige funksjoner, gangevne og nerveskade. 

-1,56 

-1,31 

-1,03 

-0,82 

-0,76 

-0,74 

-0,3 

-0,44 

Physical function 

Role physical 

Bodily pain 

General health 

Social function 

Mental health 

Vitality 

Role emotional 

-1,8 -1,6 -1,4 -1,2 -1 -0,8 -0,6 -0,4 -0,2 0 

Resultater: Pasientalder var 35 

(19-63) år, 58 % (n=18) var 

multitraumatiserte. Det var 8 

kvinner og 23 menn. 15 måneder 

etter skaden hadde 65 % av 

pasientene fått igjen normal ADL, 

men kun 33 % var tilbake i arbeid. 

Alle aspekter av selvopplevd helse 

var påvirket, spesielt de fysiske 

domenene (Se figur). Multitraume 

og problem i forhold til naturlige 

funksjoner hadde en negativ effekt 

på resultatene. 

Frakturkarakteristika var ikke 

assosiert med resultatene. 

Figur 1. Relativ reduksjon av SF-36 poeng hos pasienter med 

sacrumfraktur ett år etter skaden sammenlignet med Norsk referanse 

populasjon (Cohen effekt mål, stor effekt >0.8). 

Konklusjoner: Konsekvensene av en ustabil sacrumfraktur er betydelige ett år etter 

skaden, spesielt hos multitraumatiserte pasienter med utfall i naturlige funksjoner. Til 

tross for at majoriteten av pasientene oppnår selvstendighet i daglige funksjonene har 

ett flertal signifikante problemer mht arbeidsevne. Alle aspekter av selvopplevd helse 

(sosial-, mental- og fysisk-) er påvirket. I rehabiliteringen av disse pasienter bør alle 

aspekter av funksjonsnedsettelse identifiseres for å optimalisere etterbehandlingen.


KOMPLIKASJONER VED KIRURGISK BEHANDLING AV 149 

ACHILLESSENERUPTURER VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS 

Natvik T, Fevang JM. 

Ortopedisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus 

Bakgrunn: Ved HUS behandler vi de aller fleste achillessenerupturer operativt med senesutur 

og gipsing i plantarflektert stilling og overgang til ortose (evt. omgipsing til nøytral stilling) 

etter 2-3 uker. Total gips- og ortosetid 6-8 uker. Inngrepet gjøres enten på 

Sentraloperasjonsavdelingen (SOP) eller på poliklinikken i lokal – eller spinalanestesi. Vi har 

hatt enkelte pasienter med svært ressurskrevende komplikasjoner. Vi ønsket derfor å se 

nærmere på insidensen av komplikasjoner og om anestesivalg eller operasjonssted hadde 

betydning for utfallet. 

Materiale og metode: Retrospektiv undersøkelse av alle pasienter behandlet operativt for 

achillesseneruptur i 2004 og 2005. 

Resultater: 149 pasienter ble operert i løpet av disse 2 årene, 123 (83%) menn og 26 (17%) 

kvinner. Alder 40 (20-84) år hos menn og 43 (26-89) år hos kvinner. 73 på venstre side, 76 på 

høyre side. 87 ble operert på SOP, og 62 på poliklinikken. 126 (85%) ble operert i 

lokalanestesi, og 23 (15%) i spinalanestesi. Blodtomhet ble brukt hos 20 pasienter. 

Komplikasjoner Total antall (%) SOP (%) Polikl. (%) 

Sårinfeksjon 3 (2,0) 2 (2,3) 1 (1,6) 

Sårruptur uten infeksjon 5 (3,4) 4 (4,6) 1 (1,6) 

DVT 2 (1,3) 2 (2,3) 0 

Reruptur 2 (1,3) 1 (1,1) 1 (1,6) 

Kontroll ved annet sykehus 7 (4,7) 5 (5,7) 2 (3,2) 

Annet* 1 (0,7) 1 (1,1) 0 

Ingen 129 (86,6) 72 (82,8) 57 (91,9) 

*Forlenget sene, senere reoperert med forkortning. 

Det var ingen forskjell i gjennomsnittlig ASA score mellom pasientene operert på SOP og 

poliklinikken (1,3). Gjennomsnittlig tid fra ruptur til operasjon hos pasienter operert på SOP 

og poliklinikken var hhv. 4,4 dager (0-62) og 1,8 dager (0-9). 90% av pasientene ble operert 

innen 5 døgn etter skaden. Hos disse var det ingen signifikant forskjell i 

komplikasjonsfrekvens mellom pasienter operert på SOP og poliklinikk. Imidlertid var det 

signifikant høyere komplikasjonsfrekvens hos pasienter operert med blodtomhet (p=0,02) og 

spinalanestesi (p=0,03). 

Konklusjon: Komplikasjonsfrekvensen er lav. Det var ikke økt komplikasjonsfrekvens hos 

pasienter operert på poliklinikk i lokalanestesi. Det var større komplikasjonsfrekvens hos 

pasienter som ble operert med blodtomhet og spinalanestesi.


PATELLA LUKSASJONER BEHANDLET VED ORTOPEDISK AVDELING 

AKER UNIVERSITETSSYKEHUS I PERIODEN 1999 TIL 2005 

E.F. Brouwer, K.Strømsøe. Ortopedisk avdeling, Aker Universitetssykehus HF, Oslo, Norge 

Bakgrunn: Behandlingen av førstegangs traumatisk patellaluksasjon er omdiskutert. Vi ville 

se på korttids-resultatene av første gangs traumatisk patellaluksasjon operert med duplikasjon 

av det mediale patellaretinakelet i forbindelse med førstegangs luksasjon. Dette med bakgrunn 

i forestillingen om at en traumatisk luksasjon av patella fører til en femoropatellær instabilitet 

som disponerer for recidiverende luksasjon. Vi ønsket også å se på resultatene av sekundær 

stabilisering av en kronisk instabilitet i femoropatellær leddet ad modum Roux-Goldtwaith. 

Material og metode: Pasientene inkludert i denne undersøkelsen ble identifisert ved 

avdelingens hendelsesregister i perioden 1999 til 2005.. Diagnosen ble verifisert anamnestisk 

og ved klinisk undersøkelse. Skaden ved førstegangsluksasjon ble videre dokumentert med en 

MRI undersøkelse. Behandlingen av førstegangsluksasjoner var operasjon med fjerning av 

eventuelle osteochondrale frakturfragmenter og duplikasjon av det mediane retinakelet. 

Leilighetsvis ble inngrepet kombinert med lateral kapsulotomi. Det ble på selekterte pasienter 

med mistanke om tilleggsskade gjort artroskopisk eksaminasjon av kneleddet. Kronisk 

instabilitet ble operert ad modum Roux –Goldtwaith. Pasientenes journaler ble gjennomgått 

og der hvor ikke konklusiv avsluttende status var erkjennlig ble pasienten innkalt til en 

sluttvurdering. 

Resultater:Vi behandlet totalt 51 pasienter med median alder på 31 (16-96) år for patella 

luksasjoner. 36 var førstegangsluksasjoner hvorav 24 ble operert. 15 pasienter ble operert for 

residiverende patellaluksasjoner. Median alder for pasientene med førstegangsluksasjon var 

35 (13-94) år mens den for gruppen med recidverende luksasjoner var 27 (16-64) år. Median 

liggetid for førstegangs-luksasjongruppen (N=36) var 4.6 (2-16) døgn mens median liggetid 

var 5,4 (2-15) døgn for pasientene operert med Roux-Goldtwaith (N=15).. Alle pasientene 

som ble operert ble operert i spinalanestesi. En alvorlig komplikasjon ble registrert i gruppen 

med residiverende instabilitet hvor en pasient fikk en post operativ artritt som krevde 

reoperasjoner i form av gjenntatte skyllninger og artroskopisk/åpen synovektomi. Det ble ikke 

observert reluksasjoner hos noen av de opererte pasientene. Forskjellen i opptreningstiden og 

tiden pasientene var sykemeldt var ikke signifikant forskjellig mellom pasientene operert for 

førstegangsluksasjon eller for en recidiverende luksasjon. 

Diskusjon: Det er ingen enighet om behandlingen av den primære traumatiske 

patellaluksasjonen. Recidiverende luksasjoner er imidlertid i dag gjenstand for operativ 

behandling. Da består behandlingen vanligvis i en medialisering av kreftene i 

femoropatellærleddets lengdeakse. Ved primær traumatisk patellaluksasjon, uten kjente 

disponerende faktorer, ødelegges strukturene i det mediale retinakelet og stabiliteten i 

femoropatellærleddet forandres. Det er derfor logisk å reparere skaden man mener disponerer 

for senere instabilitet med primær sutur. For å oppnå tilstrekkelig ”stramning” medialt 

dupliseres retinakelet i tillegg med ca 1 cm. Preoperativ utredning med MR avdekker skadens 

omfang og eventuelle intraartikulære lesjoner som trenger behandling. Artroskopi er således 

kun i enkelte tilfeller nødvendig. Dersom MR undersøkelse ikke er mulig bør operasjonen 

regelmessig innledes med artroskopi. Resultatene etter stabiliserende medialisering av 

ligamentum patellae ved kronisk instabilitet viser seg også å gi resultater som er 

sammenlignbare med de man behandler med duplikasjon etter førstegangsluksasjonen. 

Usikkerheten omkring utviklingen av en ”mal tracking” og retropatellær chondropati ved 

residiverende lukasjoner, gjør imidlertid at vi anbefaler duplikasjon ved den primære skaden 

fremfor å avvente en ny lukasjon. Pasientene vi har behandlet vil følges opp over tid for å se 

på utviklingen av retropatellær chondropati/artrose.


ETTERUNDERSØKELSE AV PASIENTER OPERERT FOR MANGLENDE 

TILHELING AV CLAVICULAFRACTUR 

Wensaas A, Madsen J. E 

Ortopedisk Senter, Ullevål universitetssykehus 

Bakgrunn: Platefiksasjon eventuelt med bentransplantasjon fra crista er etablert behandling 

ved symptomatiske claviculapseudartroser. Hensikten med denne studien er å kartlegge 

resultatene med denne behandlingen. 

Pasienter og metode: Studien er retrospektiv. Ved søk i sykehusets pasientregister er 

pasienter operert for claviculapseudartrose fra 1990 frem tom 2005 identifisert. Pasientene ble 

innkalt til klinisk og radiologisk etterundersøkelse. Disability of Arm Shoulder Hand (DASH) 

og Constant score ble registrert. 

Resultater: 23 pasienter ble i 

tidsrommet operert for 

claviculapseudartrose med 

platefiksasjon, 17 menn og 6 

DASH og Constant score hos 16 

pasienter 25 mnd etter 

plateosteosyntese for 

claviculapseudartrose 

kvinner. To pasienter er senere døde 

av andre årsaker. 

Gjennomsnittsalder var 42.1 (22 - 

120 

100 

Constant 

score 61) år 

ved operasjon. Pasientene var 

operert i gjennomsnitt 27.7 (5 - 

80 

operert 

side 

Constant 180) 

mnd. etter skaden. 18 pasienter ble 

operert med DCP plate, en med 

plate, en med T plate, en med 

rekonstruksjonsplate og to med 

60 

40 

20 

score 

uoperert 

side 

DASH 

score 

LCP 

Hook 

plate. Bentransplantat fra crista ble 

benyttet hos 14 pasienter. 6 

0 

pasienter ble reoperert pga komplikasjoner; en pga infeksjon på donorsted, to pga dyp 

infeksjon i operasjonssåret, en pga manglende tilheling, en pga en løsnet skrue og en med 

mistanke om dyp infeksjon hvor det viste seg å foreligge metastase fra storcellet 

lungecarcinom. 

16 pasienter møtte til etterundersøkelse med gjennomsnittlig oppfølgingstid 25 

(5 - 45) mnd. 15 av disse er tilhelet, mens en fortsatt har tydelig bruddspalte uten sikre tegn til 

tilheling. Gjennomsnittlig Constant score ved oppfølging er 81 (20 - 99) på operert side 

sammenlignet med 90,7 (70 - 100) på frisk side. Gjennomsnittlig DASH score ved oppfølging 

er 19,2 (0 – 63,3). 

1 

3 

Konklusjon: Undersøkelsen viser at metoden gir gode resultater med hensyn til tilheling. 

Constant score er noe lavere på operert enn på frisk side og DASH score er høyere enn i 

normalbefolkning. Dette indikerer at skulderfunksjonen ikke fullt ut normaliserer seg med 

denne behandlingen. Reoperasjonsraten pga komplikasjoner er høy, og infeksjoner er 

hovedproblemet. 

5 

7 

9 

11 

13 

15


AFFEKSJON AV PLEXUS BRACHIALIS ETTER PLATEFIKSASJON AV CLAVICULA- 

PSEUDARTHROSER 

Bråten M, Russwurm H, Benum P 

Ortopedisk avdeling, St. Olavs Hospital Trondheim 

Platefiksasjon av pseudarthroser i clavicula er et vanlig inngrep, og de publiserte resultater er gode. 

Til tross for den nære relasjon mellom clavicula og de underliggende nevrovaskulære strukturer er 

det rapportert få komplikasjoner fra disse strukturene. Vi har i løpet av de siste tre årene hatt tre 

pasienter med akutt plexusutfall etter platefiksasjon av clavicula-pseudarthroser, og presenterer 

våre erfaringer med disse. 

PASIENTER 

Pasient 1: 37 år gammel kvinne med hypertrofisk pseudarthrose midtre del av venstre clavicula. 

Ingen vesentlige nevrologiske fenomener preoperativt. Revisjon av pseudarthrose, reposisjon og 

fiksasjon med rekonstruksjonsplate. Ingen beintransplantasjon. Postoperativt komplett plexusutfall 

og paralytisk arm, normal sirkulasjon. Ny gransking av røntgenbilder ga mistanke om kompresjon 

fra callusklump under clavicula. Reoperert neste dag, det ble funnet en callusklump som ga kraftig 

kompresjon av plexus mot 1. costa. Etter at kompresjonen var eliminert hadde pasienten sakte 

klinisk framgang og hadde etter ett år bare moderate nevrologiske sekveler. 

Pasient 2: 29 år gammel mann med atrofisk pseudarthrose venstre side, ingen nevrologiske funn. 

Etter fiksasjon med rekonstruksjonsplate komplett radialisutfall, men noe motorisk funksjon i 

medianus og ulnaris. Normal sirkulasjon. Nærmere gransking av røntgenbilder ga mistanke om at 

en lite røntgentett beintapp på claviculas underside kunne være årsak til nerveutfallet. Dette ble 

verifisert ved reoperasjon samme kveld. Etter at kompresjonen var opphevet normaliserte den 

nevrologiske funksjon seg i løpet av få måneder. 

Pasient 3: 66 årig mann med pseudarthrose i midtskaftet av venstre clavicula. Fiksert med DCplate 

og beintransplantasjon. Postoperativt nummenhet i hele hånden, spesielt i ulnarisgebetet. 

Svekket gripekraft i hånd. Normal sirkulasjon. Tilstanden ekspektert i tre uker, men moderat 

nevrologisk forverring i denne perioden. Gransking av bilder ga mistanke om beinframspring 

under clavikula. Reoperasjon etter tre uker, beinknast som lå an mot plexus ble fjernet. Etter dette 

var det fortsatt noe trangt, trolig på grunn av at clavicula var for mye utrettet etter fiksasjon med 

DC-plate. Utført refiksasjon med rekonstruksjonsplate. Denne pasienten hadde senere en del 

fiksasjonsproblemer, men hadde jevn nevrologisk framgang etter første reoperasjon og er nå uten 

nevneverdige nevrologiske sekveler. 

DISKUSJON. Før operasjon av clavicula-pseudarthroser må en nøye vurdere om det foreligger 

callusmasser eller beinutspring under clavikula. Peroperativt må en forsikre seg om at plexus ikke 

ligger i klem etter platefiksasjonen. Hvis en pasient likevel får et signifikant nerveutfall 

postoperativt anbefaler vi tidlig reoperasjon hvis en komprimerende årsak ikke kan utelukkes. 

Akutte plexusutfall etter slike inngrep er selvfølgelig en meget alvorlig situasjon for både pasient 

og kirurg, men både den eksisterende litteratur samt våre erfaringer tyder på at prognosen er bra 

forutsatt at kompresjonen blir eliminert i tide.


ERFARING MED INTRAMEDULLÆR NAGLING AV FORKORTET MIDTRE 

CLAVICULAFRAKTUR VED SYKEHUSET ASKER OG BÆRUM HF 

Thorkildsen J, Hjall A, Opland V 

Sykehuset Asker og Bærum, Postboks 83, 1309 Rud 

Pasienter med lukket fractur i midtre tredjedel av clavicula med over 2 cm forkortning 

anbefales operativ behandling i deler av litteraturen, grunnet vedvarende plager hos mange 

pasienter som har vært behandlet konservativt. Disse pasientene har tradisjonelt vært 

behandlet konservativt ved vår avdeling, da plateosteosyntese også er forbundet med relativt 

hyppige komplikasjoner. Det har vært interesse for alternative operative metoder og på 

bakgrunn av dette har vi blitt kjent med Rockwood Clavicle Pin fra DePuy. 

Etter diskusjon i avdelingen har vi valgt å tilby denne intramedullære teknikken til pasienter 

med brudd i midtre tredjedel av clavicula med over 2cm forkortning som en akutt operasjon. 

Vi har forklart de aktuelle pasientene at dette er eksperimentell kirurgi, og informert om 

sannsynlige fordeler og ulemper. Pasientene har vært svært motiverte. I mai og juni i år har vi 

operert 7 voksne pasienter for 7 claviculafracturer. 

Vår erfaring så langt har vært at dette er en teknisk forholdsvis enkel operasjon, bortsett fra 

avbiting av naglen lateralt. Pasientene har svært lite smerter postoperativt og god funksjon. 

Pasientene virker å ha det såpass bra at de er i betydelig større aktivitet enn det vi har anbefalt 

dem. Vi har måttet fjerne to skruer tidlig grunnet perforasjon baktil. En pasient fikk en dyp 

infeksjon som er reoperert med intramedullær teknikk i to seanser. Han er nå infeksjonsfri og 

frakturen er tilhelet. Samtlige frakturer er tilhelet, nagler fjernet og alle pasientene angir at de 

er fornøyde med at de valgte operasjon. 

Vi har startet arbeidet for å iverksette en større prospektiv randomisert studie for å se nærmere 

på denne problemstillingen.


AC - LUKSASJONER BEHANDLET VED ORTOPEDISK AVDELING 

AKER UNIVERSITETSSYKEHUS I PERIODEN 1999 TIL 2005 

A. Yayhaei, Ø. Paulsrud og K.Strømsøe. Ortopedisk avdeling, Aker Universitetssykehus HF, 

Oslo, Norge 

Innledning: På høstmøtet i 2001 refererte vi våre preliminære erfaringer med bruk av 

temporær artrodese med en Baltzerplate og ligamentsutur ved laterale clavikulafrakturer og 

luksasjonser grad III i AC-leddet (Bjerre/Strømsøe). Våre erfaringene med behandling av ACluksasjoner 

grad III presenteres nå for perioden 1999 til 2005. 

Material og metode: Pasientene inkludert i denne undersøkelsen ble identifisert ved 

avdelingens hendelsesregister. Alle inngrepene ble utført i ”Beach chair” leieog generell 

anestesi. Operasjonen besto i åpen reposisjon og temporær artrodese av AC- leddet med en 

Baltzerplate. Ligamentene mellom coracoid og kravebeienet ble regelmessig suturert når 

pasienten ble operert akutt. Pasienter med persisterende luksasjon av AC-leddet etter skade 

operert sekundært fikk utført reseksjon av laterale kravebeinende og en 

transpposisjonsplastikk av ligamentum coracoacromiale (a.m.Veawer Dunn) i tilegg til den 

temporære artrodesen. Postoperativ behandling var den samme for pasientne som ble operert 

og de som ikke ble operert: Collar Cuff bandasje i noen dager, så aktiv understøttet 

fysioterapi. Pasientene ble fulgt opp med etterkontroller etter 14 dager, 3 måneder og platen 

ble fjernet dagkirurgisk etter 4 mndr. med påfølgende røntgen og klinisk vurdering. Etter 

platefjerning ble regelmessig fysioterapi rekvirert. De fleste av pasientene som ikke ble 

operert valgte selv et konservativt behandlingsopplegg. 

Resultater: I perioden 1999 til 2005 har vi behandlet 106 pasienter, 94 menn og 12 kvinner 

med median alder på 37 (22-78) år for AC luksasjoner grad III. Åttini pasienter, 77 menn og 

12 kvinner ble behandlet med operasjon. 78 pasienter ble behandlet akutt mens 11 pasienter 

ble behandlet for en invertert skade. Median liggetid var 3 (2-13) døgn, med et total 

liggedøgnforbruk for alle pasientene på 389. Ingen perioperative komplikasjoner ble 

registrert. I oppfølningen av pasientene ble ingen sårkomplikasjoner med behov for 

behandling observert. Platen ble fjernet hos alle opererte pasienter på nær av en. Denne 

pasienten, en kvinne på 54 år, ønsket ikke en ny operasjon da hun hadde god bevegelse i 

skulderen og var smertefri. Det funksjonelle resultatet var godt hos alle pasientene bortsett fra 

to. Det ble hos disse to pasienter senere utført en reseksjon av laterale del av kravebeinet 

p.g.a smerter. Disse pasienten er nå uten vesentlige plager fra skulderen. 

Diskusjon: Indikasjonen til operativ behandling av dislokasjoner grad III i AC-leddet er 

omdiskutert. Retensjon av stillingen under funksjonell behandling har bydd på problemer ved 

behandling av denne type skader. Ved bruk av Baltzerplaten, som forbigående immobiliserer 

AC-leddet uten at gleno-humeral leddet blir immobilisert, viser våre erfaringer at man oppnår, 

både kosmetisk og funksjonelt, gode resultater. Inverterte skader med plager fra AC leddet 

profiterer av reseksjon av laterale kravebein og gjennoppretting av stabiliten med 

ligamentplastikk og temporær artrodese. Indikasjonen til akutt operasjon er relativ da 

resultatene ved inverterte skader også er god.


REPLANTASJON AV FINGRE PÅ BARN 

Hetland K R, Reigstad A, Waage S, Bye K, Haugstvedt J R, Myrseth L E, Røkkum 

M 

Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet, 0027 Oslo 

Fra 1984 til 2000 ble 66 fingre replantert (36) eller revaskularisert (30) på 47 barn. 

Det var 39 gutter og 8 jenter med gjennomsnittsalder 8,3 år (20 måneder - 15 år). 

Skadefrekvensen var betydelig høyere i helgene enn på hverdagene. 34 skader 

skjedde hjemme, 12 på lekeplasser og 1 ved bilulykke. Hyppigste skadeårsak var 

vedkløyver (15). Det var 10 klemskader (2 dører), 6 skarpe amputasjoner (2 øks), 5 

med sirkelsag, 4 med roterende redskap, 3 med landbruksmaskiner, 2 

eksplosjonsskader og 2 ring- eller wire-avulsjoner. 

52 fingre overlevde (79 %). Av 34 fingre med kompromittert sirkulasjon 

postoperativt ble 17 reoperert. 11 fingre fikk reanastomosert vener, og 3 ble dessuten 

behandlet med blodigler. 8 av disse 11 fingrene overlevde. 6 fingre ble operert med 

arterie-reanastomosering, og alle overlevde. Av 10 fingre som kun ble behandlet 

med igler, overlevde 6. De resterende 7 fingrene fikk ingen behandling og måtte 

etter hvert reamputeres. 1 – 5 år postoperativt var de funksjonelle resultatene etter 

Tamais scoringssystem: Excellent 65 %, Good 26 %, Fair 9 % og Poor 0 %. 

Fingerreplantasjon hos barn gir meget gode funksjonelle resultater. Postoperative 

sirkulasjonsforstyrrelser kan i storparten av tilfellene behandles vellykket med 

reoperasjon og/eller blodigler.


KAN NEDKJØLING AV AMPUTATET REDUSERE OVERLEVELSEN 

VED REPLANTASJON? 

Hetland K R, Røkkum M 


Fra 1983 til 2000 ble det replantert eller revaskularisert 818 fingre hos 545 pasienter. 

Det var 482 (88 %) menn og 63 (12 %) kvinner med gjennomsnittsalder 38 år (1- 

81). Den samlede overlevelsen av de replanterte fingrene var 76 %. Overlevelsen av 

203 tomler var 74 % og av 615 fingre 77 % (p=0,448). Skademekanismer som gav 

amputasjon med skarp avskjæring eller mild knusning (150 fingre) hadde en 

overlevelse på 94 %, mens amputasjon med grov knusning og avulsjoner (481 

fingre) gav overlevelse på 72 % (p


REPLANTASJON AV ØRE 

Røkkum M 


En 37 år gammel mann ble angrepet under dans på en restaurant. Hans høre øre ble 

bitt av og tygget på. Øret ble først sydd på avaskulært. Senere ble vår enhet 

kontaktet. Vi klippet av øret igjen, preparerte frem blodårer og replanterte øret med 

sutur av en arterie og en vene. Samlet varm ischemitid var 19 timer. Postoperativt 

kom det til noe anstrengt venøs drenasje, og det ble supplert med 

blodiglebehandling. Sirkulasjonsforholdene normaliserte seg gradvis. Alt replantert 

vev innhelet, og det kosmetiske resultatet ble meget tilfredsstillende.


BEHANDLING AV SCAPHOID FRAKTUR OG PSEUDARTHROSE I NORGE I 2006 

Thorkildsen R, Reigstad O, Grimsgaard C 

Hånd- og mikrokirurgisk seksjon, Ortopedisk avdeling, 0027 Rikshospitalet 

Introduksjon: Fraktur i os scafoid forekommer hyppig. Årlig innsidens i Norge er tidligere 

anslått til ca 1700. Scaphoid fraktur er etter distal radius fraktur den hyppigst forekommende 

fraktur i underarmen. I løpet av siste 6 års periode har vår avdeling hatt en økning fra 8-10 

pseudarthroser i året til 30-40. De henviste pasientene har fått forskjellig primærbehandling, 

og vi ønsket derfor å kartlegge praksis ved norske sykehus i dag. 

Materiale og metode: Vi kontaktet 60 norske sykehusavdelinger inkludert skadepoliklinikker 

i storbyene, og innhentet opplysninger om rutiner ved scaphoid fraktur, mistanke om dette, og 

behandling av etablert scaphoid pseudarthrose. 

Resultat: 53 avdelinger behandler akutte scaphoid frakturer. Udislokerte frakturer behandles 

med lav underarmsgips ut på tommel. 9 avdelinger immobiliserer primært under 8 uker, 19 

avdelinger fra 8-12 uker, 24 avdelinger i 12 uker. Ett lokalsykehus tilbyr skrueosteosyntese til 

udisloserte scaphoid frakturer. Alle avdelinger utvider gipsetiden ved manglende tilheling av 

frakturen. 5 avdelinger har 12 uker som maksimum gipsetid. 26 avdelinger utvider til 16 uker 

og 16 avdelinger gipser utover dette. Operasjonsindikasjon ved akutt scaphoid fraktur ved alle 

avdelinger er frakturer med dislokasjon eller diastase, med unntak av et lokalsykehus som 

gipsbehandler også disse frakturene. Ved klinisk mistanke om scaphoid fraktur og negativt 

røntgen gir 72 % av avdelingene gips i to uker før ny undersøkelse og billeddiagnostikk. 28 % 

avgjør i akuttfasen enten med MR (18 %), scintigrafi (4 %) eller CT (6 %). Tilheling vurderes 

ved klinisk- og røntgenologisk undersøkelse. Tvilstilfeller kontrolleres videre og utredes evt. 

med ytterligere billeddiagnostikk. 32 avdelinger behandler scaphoid pseudarthroser. 7 

avdelinger behandler < 2 per år, 13 behandler 2-5, 8 behandler 6-10, 2 behandler 11-20 og 2 

behandler > 20. Av de avdelinger som opererer scaphoid pseudarthroser benytter 12 

avdelinger seg av bentransplantasjon og pinnefiksasjon som sin standardmetode, 9 bruker 

Matti Russe metoden, 5 bruker hodeløskompresjonsskrue (Herbert) med eller uten 

bentransplantasjon, 3 bruker annen skrueosteosyntese med bentransplantasjon (1 AO skrue, 2 

Acutrak) og 3 avdelinger angir flere standardmetoder avhengig av operatør. I forbindelse med 

pseuarthroseoperasjon gipser 13 avdelinger i 8-12 uker, 13 avdelinger i minst 12 uker og 2 

avdelinger gipser i under 8 uker. 4 avdelinger var usikre eller hadde ingen standard gipsetid 

postoperativt. 

Diskusjon: Inntrykket er at sykehusavdelingene har gode rutiner for utredning og behandling 

av scaphoid frakturer. I litteraturen anbefales gipsbehandling av udisloserte scaphoid 

frakturer i 9-12 uker pga den langsomme tilhelingen i knokkelen og konservativ 

gipsbehandling av midtre og proksimale frakturer under 8 uker er det lite støtte for. Dislokerte 

frakturer bør opereres akutt. Operativ behandling av pseudarthroser i os scaphoid kan være 

teknisk vanskelig og det er ikke enighet om varigheten av den postoperative 

gipsimmobiliseringen. Få har lagt frem sine operative resultater i Norge, og man kan derfor 

ikke vurdere hvilken operasjonsmetode og etterbehandling som gir best resultat og hvorvidt 

operasjonsvolumet er stort nok ved den enkelte avdeling.


RESULTATER AV 83 SCAFOID PSEUDARTROSER FØRSTE GANG OPERERT 

VED RIKSHOSPITALET I PERIODEN 2003-2005 

Reigstad O, Grimsgaard C, Thorkildsen R 

Hånd- og mikrokirurgisk seksjon, Ortopedisk avdeling, 0027 Rikshospitalet 

Introduksjon: fraktur i os scafoid forekommer hyppig. Menn i alderen 20-30 år er mest utsatt 

og skaden oppfattes ofte som en forstuvning. Adekvat primærbehandling er viktig. 

Tradisjonelt har en underarmsgips til IP ledd på tommel i 8 – 12 uker vært brukt. Dislokerte 

frakturer og fraktur som ledd i håndrotsluksasjoner har blitt operert. Korrekt forekomst av 

brudd er vanskelig å angi, mange brudd blir ikke diagnostisert akutt og avdekkes som 

etablerte pseudartroser senere ved røntgen undersøkelse for håndleddssmerter. Scafoid 

pseudartroser er plagsomme og disponerer for artrose i håndleddet. 

Pasienter og metode: alle pasienter henvist etter mislykket primærbehandling lokalt og 

manglende tilheling eller henvist med manifest scafoidpseudartrose ble identifisert ved 

gjennomgang av operasjonsprotokoller og datasystem. Etter eksklusjon av ferske frakturer (< 

4 mnd) og av 2 og 3 gangs operasjoner fant vi 83 scafoid pseudartroser, 85 % menn 15 % 

kvinner. Alder median 27,9 (14,5-70,8) år. Skadetidspunkt var median 18 (4-144) mnd 

tidligere. 44 pasienter (53 %) kontaktet ikke lege i tilknytting til skaden, 15 (18 %) kontaktet 

lege der skaden ble tolket som forstuvning, 11 (13 %) kontaktet lege, røntgen tolket negativt 

og pasientkontakt avsluttet, 9 (11 %) fikk gips i varierende lengde fra skadetidspunkt, og 2 ble 

operert (en som ledd i håndrotsluksasjon, en etter 1 mnd), begge utviklet pseudartrose. 17 

pasienter var forsøkt gipset 1-6 mnd etter skaden i inntil 3 mnd, ESWL forsøkt på to pasienter 

før henvisning til oss. Fraktur lokalisasjon: 30 % proksimale, 68 % midtscafoid og 2 % 

distale. Alle pasienter operert med volar tilgang, utskraping av spalte og cyster, bein fra crista 

(96,4 %) eller distale radius (3,6 %), pinnefiksasjon (96,4 %), T plate (2,4 %) eller Acutrak 

skrue (1,2 %). Gips først i 2 uker, så gipsskifte med suturfjerning og gips i minimum 3 mnd 

totalt. Pasienter er fulgt opp klinisk, røntgenbilder er vurdert av radiolog og seksjonens leger i 

plenum. 

Resultat: pasientene er fulgt opp i median 9 mnd (3-30 mnd). 2 pasienter pådro seg dyp 

infeksjon med behov for kirurgisk drenasje og langvarig antibiotika behandling, 2 pasienter 

fikk akutt eller subakutt CTS, operert uten videre problemer, 1 pasient ble behandlet for 

overfladisk sårinfeksjon. 75 (90 %) har tilhelt, 5 har ikke tilhelt, 3 er usikre. 7 av de 8 siste er 

proksimale frakturer. Av de ikke tilhelte har en fått håndleddsprotese, en utført 

firebeinsartrodese, en mislykket reoperert, en venter på reoperasjon og en er klinisk bra, 

ønsker ikke reoperasjon. De tre pasientene med usikker tilheling har ikke ønsket videre 

behandling. Hos de tilhelte har 2 i etterkant fjernet exostoser på scafoid og en fjernet 

processus styloideus radii. 

Diskusjon: resultatene etter operasjon er gode, beintransplantasjon og pinnefiksering er en 

pålitelig metode med forutsigbart resultat hos oss. Proksimale frakturer representerer en 

utfordring. Scafoid pseudartrose er et langvarig og alvorlig problem for en ung og aktiv 

pasient gruppe. Pasienter som presenterer håndleddssmerter etter traume må følges tett initialt 

for å fange opp okkulte brudd, og gipsbehandling ut i det akutte forløpet virker lite 

hensiktsmessig, de pasientene bør opereres eller henvises til operasjon.


USTABILE BRUDD I PROKSIMALE TIBIA BEHANDLET MED UNILATERAL 

VINKELSTABIL PLATE 

Larsen LB, Kristoffersen MH*, Hem ES*. Sykehuset i Telemark og Sykehuset i Vestfold*, 

ortopedisk avdeling. 

Bakgrunn: Plateosteosyntese av ustabile brudd i proksimale tibia har vært forbundet med 

betydelige bløtdelskomplikasjoner og høy risiko for forsinket eller feil tilheling(1). Vi ønsket 

å evaluere behandlingen med unilateral vinkelstabil plate på bikondylære og ekstra-artikulare 

brudd i proksimale tibia. 

Materiale og metode :I perioden februar 2004-desember 2006 er alle pas over 15 år på 

Sykehuset i Vestfold og Sykehuset i Telemark med brudd i proksimale tibia AO type 41-A2- 

A3 og 41-C1-C3 fortløpende vurdert med tanke på stabilisering med unilateral vinkelstabil 

plate(LCP). Disse ble videre fulgt opp med røntgenkontroll hver 6. uke frem til tilheling og så 

vurdert med tanke på feilstilling med måling av MPTA( medial proximal tibial angle) og 

PPTA(posterior proximal tibial angle)(2). Funksjonelt resultat ble målt med Lysholm score og 

bevegelsesutslag i kneledd (ROM) og komplikasjoner er registrert. Operasjonsprotokoller og 

elektronisk journal er gjennomgått med tanke på pasienter med brudd i proksimale tibia AO 

type 41-A2-A3, 41 B1-B3 og 41-C1-C3. 

Resultater: 109 pasienter ble primærbehandlet for kneskade hvor det ble påvist brudd AO 

type 41-A2-A3, B1-B3 og C1-C3. 50 pasienter er behandlet konservativt. 37 pasienter er 

operert for unikondylære brudd ( AO 41-B1-3). Det var 22 pasienter med 23 brudd som ble 

operert for bicondylære eller ekstra-artikulære brudd(AO 41-A2-A3 og 41-C1-C3) hvorav 

19 pasienter(20 brudd) med unilateral vinkelstabil plate De tre øvrige ble operert med bilateral 

plate fordi operatør fant kontraindikasjoner mot unilateral plate. Av 17 pasienter (18 brudd) 

som møtte til oppfølging var det to brudd AO type A3, syv C1, fire C2 og fem C3. Syv menn 

og fire kvinner. Alder: 59,8 år (32-87 år). Det var to åpne brudd(Gustilo I og IIIB). Syv 

pasienter hadde høyenergi-skader. Tre måtte reopereres med bengraft og plate på motsatt 

side, to pga forsinket tilheling og en pga ustabil primær osteosyntese. Elleve tilhelet med 

MPTA-vinkel utenfor referanseområdet(85-89°) og åtte tilhelet med PPTA-vinkel utenfor 

referanseområdet(77-84°) (2). Tre pasienter ble operert for kompartment syndrom hvorav to 

utviklet et drop-fot sekvele . 

MPTA PPTA Lysholm Tilhelingstid ROM kne 

mean 87,7° 81,8° 80,1 22,3 uker 124° 

range 76°-98° 66°-90° 27-99 9 – 85 uker 100°-150° 

Kliniske og radiologiske resultater hos 17 pasienter med brudd i proksimal tibia 

operert med unilateral vinkelstabil plate. Oppfølgingstid mean 11,8 mnd (3-23 mnd). 

Konklusjon: unilateral vinkelstabil plate kan være et godt alternativ ved osteosyntese av 

mange ustabile brudd i proksimale tibia. Korrekt alignment både postoperativt og etter 

tilheling er fortsatt en utfordring. 

Ref: 1. Krieg JC. Proximal tibial fractures: current treatment, results and problems. 

Injury 2003 Aug; 34 Suppl 1: A2-10. 

2. Paley D, Tetsworth K. Mechanical axis deviation of the lower limbs. 

Preoperativ planning of uniapical angular deformities of the tibia or femur. Clin 

Orthop 1992 Jul; 280: 48-64.


REKONSTRUKTION AV JUXTA-ARTICULAR NONUNIONS MED ELLER UTEN 

BEIN TAP, BRUK AV FORSKJELLIGE METODER 

Tajsic N. 

Ortopedisk avdeling, UNN, 9038 Tromsø 

Vi beskriver 12 pasienter som har vært operert for nonunions av juxta-articular fractur i 

perioden fra 2005 til 2006. Man har brukt følgende operasjons teknikker: 

ekstern fiksasjon (Ilisarov, Spatial Taylor Frame), vaskularisert fibulae graft, og plate 

osteosintese. 

Tabellen med pasientene og case repports skal vises i foredraget. 

Konklusjon: 

Nonunions av juxta-articular fractur er både en sjelden og utfordrende klinisk problem i 

ortopedi. Noen ganger er det veldig vanskelig å behandle slike kliniske entiteter pga. 

tilleggsproblemer som diffus osteoporosis av små bein fragmenter, deformiteter, beintap, 

bløtdelsatrofi, infeksjon og leddkontraktur. Forskjellige kirurgiske teknikker kan supplere 

hverandre. Hver enkelt ortoped må vurdere ut fra sin kirurgisk kunnskap hvilken teknikk skal 

benyttes ved ovennevnte problemstillinger. 

Referanser: 

1. Carpenter CA, Jupiter JB. Blade plate reconstruction of metaphyseal nonunion 

of the tibia. Clin.Ortop. 1996;332:23-28 

2. Chapman MW, Finkemeier CG. Treatment of supracondylar nonunions of the 

femur with plate fixation and bone graft. J. Bone Joint Surg Am. 1999;81:1217- 

1228 

3. Johnson EE, Urist MR, Finerman GA. Distal metaphyseal tibial nonunion: 

deformity and bone loss treated by open reduction, internal fixation, and human 

bone morphogenetic protein (hBMP). Clin. Orthop. 1990;250:234-240 

4. King GJ, Schatzker J. Nonunion of a complex tibial plateau fracture. J Orthop. 

Trauma. 1991;5:209-212. 

5. Paley D, Catagni MA, Argnani F, Villa A, Benedetti GB, Cattaneo R. Ilisarov 

treatment of tibial nonunions with bone loss. Clin Orthop. 1989;241:146-165.


HUMERUS SKAFTFRACTURER OPERERT MED FIXION® EKSPANDERENDE 

MARGNAGLE 

Aas LK, Klungsøyr P 

Ålesund Sykehus, Ortopedisk avdeling, 6026 Ålesund 

Vi har ved vår avdeling de siste 3 ½ årene brukt en ekspanderende margnagle (Fixion®) ved 

dislokerte, ustabile humerus skaftfracturer. Dette er en nagle som settes inn i deflatert tilstand, 

vanligvis ureamet, og så ekspanderes ved hjelp av en pumpe når den er på plass. Den får da en 

atskillig større diameter, og ved hjelp av langsgående ”vinger” gir dette rotasjonsstabilitet. 

Distal sperring er således ikke nødvendig. Naglen kan sperres proximalt ved behov, spesielt 

ved proximale fracturer. Dette forenkler prosedyren vesentlig i forhold til en tradisjonell 

nagle. 

17 pasienter er operert med dette implantatet i perioden januar –03 til august –06. 5 av 

fracturene var psudarthroser eller viste manglende tegn til tilheling ved minimum 6 uker. 2 

var patologiske fracturer p.g.a. skjelettmetastaser. De øvrige ble operert primært. Av disse var 

2 multitraumatiserte. 6 av pasientene var over 70 år, 4 av dem over 80. Alle fracturene var 

skaftfracturer, 11 i øvre tredjedel, av disse var to helt proximale tverrfracturer. 5 krevde åpen 

reposisjon (3 av disse var pseudarthroser). Alle unntatt en ble satt antegrad. 13 ble sperret i 

naglens proximale ende, 4 ble satt uten noen sperring. 

De to pasientene med patologiske fracturer døde hhv. 1 uke og 10 mndr etter operasjonen. 

Naglen fungerte etter intensjonen i begge tilfelle. 

De tre siste pasientene har mindre enn 12 ukers oppfølging når dette skrives, men resultatene 

hos disse vil fremlegges under presentasjonen. 

Av de øvrige 12 var det en som ikke tilhelet. Det var en 78 år gammel kvinne med en helt 

proximal, noe kominutt 6 uker gammel fractur som ble åpent reponert. Hun startet svært tidlig 

med meget aktiv bruk av armen (bl.a. snømåking). Hun ble reoperert med Philos-plate og 

grodde. De øvrige tilhelet. Av komplikasjoner er det registrert en pasient med sannsynlig 

radialisparese der det er noe usikkert om paresen forelå preoprativt. Ellers var det ingen 

komplikasjoner. 

I to tilfeller hadde man tekniske problemer under ekspansjonen av naglen. Utstyret for 

ekspansjon er noe forskjellig avhengig av om naglen skal sperres i proximale ende eller ikke, 

og problemene skyldtes at operatør ikke var klar over dette. 

Etter vår erfaring egner Fixion-naglen seg godt for pasienter med dislokerte, ustabile humerus 

skaftfracturer. Den er lett å sette inn, minimalt invasiv og operasjonstiden kan gjøres svært 

kort hvis fracturen lett lar seg reponere. Da utstyret avviker en del fra andre 

margnaglingssystemer, kreves det at man gjør seg godt kjent med utstyret på forhånd.


PREVENTION OF INJURIES AMONG MALE FOOTBALL PLAYERS – A 

PROSPECTIVE, RANDOMIZED INTERVENTION STUDY TARGETING PLAYERS 

WITH PREVIOUS INJURIES OR REDUCED FUNCTION 

Engebretsen AH, Myklebust G, Holme I, Engebretsen L, Bahr R 

Oslo Sports Trauma Research Center, NiH 

Objectives 

To examine the effect of targeted exercise programs to prevent injuries among male football 

players with a history of previous injury or reduced function in the ankle, knee, hamstring or 

groin 

Materials and methods 

A total of n=508 players representing 31 teams in the Norwegian 1 st , 2 nd or 3 rd division were 

included in the study. Based on a questionnaire with the inclusion criteria previous acute 

injury during the last 12 months to the ankle, knee, hamstring or groin or a reduced function 

with an average score less than 80% in either of the above mentioned four body parts, the 

players fulfilling any of the inclusion criteria for any of the four body parts, were divided into 

the high risk (HR) group (n=388), the rest in the low risk (LR) group. The high risk players 

were randomized individually, but within each team into two groups, the HR intervention 

group (n=193) and the HR control group (n=195), resulting in each team having players from 

all three group (HR intervention, HR control, and LR control). Each intervention player 

received training programs and equipment needed for the body part causing inclusion, and 

was instructed by the team physiotherapist to train three times a week for a ten weeks period 

in the preseason. Training/match exposure and injuries were reported for all players in the 

team throughout the season 2004. 

Results 

A total of 505 injuries were reported, sustained by 283 (55.7%) of the 508 players included in 

the study. The total incidence of injuries for all groups taken together was 4.7 injuries per 

1000 playing hours [4.3 to 5.1], 11.9 [10.4 to 13.5] for match injuries and 2.7 [2.3 to 3.1] for 

training injuries. For the different groups, the total injury incidence was 3.2 [2.5 to 3.9] in the 

LR control group, 5.3 [4.6 to 6.0] in the HR control group (P=0.0001 vs the LR control 

group), Z-test) and 4.9 [4.3 to 5.6] in the HR intervention group (P=0.50 vs the HR control 

group). 

For the main outcome measure, the sum of injuries to the ankle, knee, hamstrings and groin, 

the total incidence was 2.3 injuries per 1000 playing hours [2.1 to 2.6]. The corresponding 

figure was 1.3 [0.9 to 1.8] for the LR control group, 2.8 [2.3 to 3.3] in the HR control group 

and 2.6 [2.1 to 3.0] in the HR intervention group. There was a significantly lower injury risk 

in the LR control group compared to the two other groups (P=0.0002 vs the HR control 

group, P=0.001 vs the HR intervention group). However, there was no difference between the 

HR intervention group and the HR control group (P=0.57). 

In intention-to-treat and per-protocol analyses, we found no significant difference between the 

compliant HR intervention players and the HR control group in any of the four body parts. 

Conclusions 

We were able to identify the players with a significantly increased risk of injury through a 

questionnaire on previous injuries and joint and muscle function only. 

The introduction of specific preventive training programs did not affect the injury risk. This 

may be partly explained by a low compliance in the HR intervention group and the fact that 

19 of the 31 teams trained preventive exercises on a team basis, resulting in HR control group 

players carrying out the same exercises as the HR intervention group.


EN WEB-BASERT METODEBOK… DEL 1 

Eric Franssen 

Kirurgisk Avdeling, Sentral Sykehuset i Rogaland 

Ved Kirurgisk Avdeling, Stavanger Universitet Sykehus, har vi tatt i bruk en internettbasert 

metodebok. Den er tenkt og utviklet av en sluttbruker og derfor spesielt tilpasset legers behov. 

Målet var å lage et system som kunne brukes for lett å finne frem i all den informasjon som 

ligger i en metodebok. Vi ønsket også at den skulle kunne oppdateres på en enkel, men 

kontrollert måte. Vi mener å ha oppnåd disse målene. 

Den gir mulighet for webpublisering og dokumenthåndtering. Dokumentene kan redigeres, 

kommenteres og historisk etterspores i detalj. Innholdet vil produseres på nettet og vil 

dermed kunne brukes på forskjellige måter. For eksempel til presentasjoner, direkte utskrift 

og nedlasting til mobile enheter. Og her vil vår metodebok pga sitt format kunne tilpasses 

ulike behov. 

Vår metodebok er tilgjengelig på følgende internett adresse: www.metodeboken.no 

Vi ønsker å presentere vår løsning i løpet av 2 seanser. Første seanse blir brukt til å vise ulike 

måter å navigere i vår internettbasert metodebok, mens andre seanse blir brukt for å 

demonstrere hvordan vi legger til materiale samt webpublisering. Man vil også poengtere 

videre utviklingsmuligheter.


EN WEB-BASERT METODEBOK… DEL 2 

Eric Franssen 

Kirurgisk Avdeling, Sentral Sykehuset i Rogaland 

Ved Kirurgisk Avdeling, Stavanger Universitet Sykehus, har vi tatt i bruk en internettbasert 

metodebok. Den er tenkt og utviklet av en sluttbruker og derfor spesielt tilpasset legers behov. 

Målet var å lage et system som kunne brukes for lett å finne frem i all den informasjon som 

ligger i en metodebok. Vi ønsket også at den skulle kunne oppdateres på en enkel, men 

kontrollert måte. Vi mener å ha oppnåd disse målene. 

Den gir mulighet for webpublisering og dokumenthåndtering. Dokumentene kan redigeres, 

kommenteres og historisk etterspores i detalj. Innholdet vil produseres på nettet og vil 

dermed kunne brukes på forskjellige måter. For eksempel til presentasjoner, direkte utskrift 

og nedlasting til mobile enheter. Og her vil vår metodebok pga sitt format kunne tilpasses 

ulike behov. 

Vår metodebok er tilgjengelig på følgende internett adresse: www.metodeboken.no 

Vi ønsker å presentere vår løsning i løpet av 2 seanser. Første seanse blir brukt til å vise ulike 

måter å navigere i vår internettbasert metodebok, mens andre seanse blir brukt for å 

demonstrere hvordan vi legger til materiale samt webpublisering. Man vil også poengtere 

videre utviklingsmuligheter.


BETYDNINGEN AV LOGISTIKKEN OMKRING PASIENTER MED BEHOV FOR 

BEINAMPUTASJON OG REHABILITERING TIL PROTESEBRUK VED 

ORTOPEDISK AVDELING, AKER UNIVERSITETESSYKEHUS I PERIODEN 1999 

TIL 2005. 

S.Jack, P.J. Lerud og E. Bø*. Ortopedisk avdeling, Avdelingen for Fysioterapi*, Aker 

universitetessykehus HF 

Bakgrunn: Historisk har indikasjonen til amputasjoner i underekstremiteten vært skader og 

ondartede svulster. I dag er indikasjonen til amputasjon i underekstremiteten fortrinnvis 

perifere sirkulasjonsforstyrrelser, enten i form av perifer arteriosklerose eller angiopathi 

relatert til en indremedisinsk grunnsykdom. Dette er multiorgansyke pasienter. Aker 

universitetssykehus har regionalt ansvar for pasienter med vaskulære sykdommer. 

Samarbeidet mellom Oslo Vaskulære Senter (OVS) og ortopedisk avdeling når det gjelder 

disse pasientene ble formalisert i 1999. Man presenterer her erfaringene fra dette samarbeidet. 

Material og metode: Pasienter med behov for amputasjon i underekstremiteten hvor man 

vurderer at rehabilitering til protesebruk er realistisk blir behandlet etter enhetlige 

retningslinjer i samarbeid med Oslo Vaskulære Senter og ortopedisk avdeling. Indikasjonen 

til amputasjon med plan om primær eller sekundær rehabilitering til protesebruk besluttes i 

samarbeid mellom spesialistene ved de to avdelingene og pasienten. Etter innleggelse av 

epidural anestesi et døgn før den planlagte operasjonen blir pasienten operert av ortoped og 

overført ortopedisk avdeling til videre behandling. Pasientene behandles med en gipshylse i 5 

dager. Etter fjerning av gipsen og ved tilfredsstillende sårforhold blir pasienten overflyttet til 

avdelingen for rehabilitering og protesetilpassingen og treningen innledes. Målsetningen er å 

kunne mobilisere pasientene med intermediærprotese i løpet av 7 til 10 dager. Endelig protese 

ferdigstilles etter 3 uker, og etter 4 uker skal pasienten kunne bruke denne. Man har i 

evalueringen av resultatene vurdert grunnlidelse, tilleggsdiagnoser, liggetid og 

komplikasjoner hos disse pasientene. Målsetningen ved innledningen av behandlingen, 

protesetilpassing, ble vurdert opp mot sluttresultatet. 

Resultater: 119 ble vurdert egnet for primær rehabilitering til protesebruk, 80 menn og 39 

kvinner med en snittalder på 68 (25-93) år. De fleste pasientene hadde alvorlige bidiagnoser i 

tillegg til primærdiagnosen. Syttito pasienter ble amputert under knenivå, 11 pasienter ble 

eksartikulært i kneleddet og 36 pasienter amputert på lårbeinsnivå.. 462 amputasjoner ble i 

alt i samme periode utført ved sykehuset på totalt 409 pasienter. Liggetiden i akuttavdelingen 

fra amputasjon til utskrivning til rehabiliteringsenheten var median 10 dager, (2 - 103 dager). 

Det ble registrert sårkomplikasjoner under det aktuelle sykehusoppholdet hos 21 (17%) 

pasienter. To pasienter døde i akuttavdelingen, de øvrige ble stort sett rehabilitert til 

protesebruk. Liggetiden på rehabiliteringsavdelingen var i snitt 42 dager for pasientene. 

Diskusjon: Tverrfaglig tilnærming i behandlingen av pasienter som ender opp med 

amputasjon i underekstremiteten er viktig dersom man ønsker primær rehabilitering til 

protesebruk. Pasientene representerer en risikogruppe med multiorganproblematikk. Mens 

rehabiliteringstiden for et ungt menneske uten tillegsrisiki er stipulert til 28 dager lå våre 

pasienter i 42 dager på rehabiliteringsavdelingen. Denne liggetiden var hovedsakelig relatert 

til tillegssykdommer og sårkomplikasjoner. Logistikken omkring denne pasientgruppen gjør 

at man ved Aker universitetessykehus føler bedret tilbudet til denne pasientgruppen og at 

ressursene kan brukes målrettet på den riktige pasientgruppen. At man ikke lykkes med 

målsetningen om rehabilitering til protesebruk hos alle pasientene er ikke utrykk for at man 

mislykkes, men gjennspeiler kompleksiteten hos denne gruppen av multiorgansyke pasienter.


POSTOPERATIV BEHANDLING AV PASIENTER OPERERT MED KNE- OG 

HOFTEPROTESER I NORGE I 2004 

Haug, K.J. 

Ortopedisk avdeling, Sykehuset Telemark, Ulefossveien 55, 3710 Skien 

Innledning: 

Artroplastikker med innsetting av kunstige ledd i knær og hofter har vært praktisert i hvert fall 

i 40 år. Utviklingen av nye proteser og teknikker har medført at flere opereres nå i forhold til 

tidligere. I forbindelse med dette har det blitt opprettet mange institusjonsplasser for 

etterbehandling. Bare i Helse Sør har vi 434 ”godkjente senger” som staten til sammen 

overførte 138 millioner kroner til i 2003. Tidvis er nok flertallet av pasientene på mange av 

disse institusjonene nyopererte kne- og hoftepasienter. Kunnskapen omkring effekten av 

denne etterbehandling har vært dårlig. En studie på 200 pasienter ved Brigham/Harvard (1) 

viste ingen forskjell ved reduksjon av fysioterapi postoperativt i forhold til lengde på opphold, 

funksjon ved utskrivelse eller komplikasjoner etter total leddplastikk. 

Materiale og metode: 

For å kartlegge praksis ved andre sykehus i landet ble det utarbeidet et spørreskjema som ble 

sendt ut til 56 avdelinger som vi fant ut driver slik kirurgi. 8 sykehus svarte ikke på 

henvendelsen, et sykehus svarte at de ikke opererte proteser lenger. Det ble altså 47 svar som 

viste at det er ulik praksis i forhold til grad av tillatt postoperativ vektbelastning og bruk av 

opptreningsinstitusjoner her til lands. 

Resultater: 

Postoperativ vektbelastning: Når det gjaldt nivå av tillat aksial vektbelastning varierte dette 

fra sykehus til sykehus. Noen belaster alle fullt, noen delbelaster alle og noen gjør litt av 

hvert. Ingen oppga referanser til studier som underbygget deres tilnærming. 

Bruk av opptreningsinstitusjon: Avdelinger innen Helse Sør benyttet opptreningsopphold 

hyppigere enn resten av landet, mens Helse Midtnorge benyttet kun kurbad og ikke 

rehabiliteringssykehus. Helse Nord og Helse Vest benyttet i noen grad hjemmebasert 

fysioterapeutisk etterbehandling. Etter revisjonskirurgi så man tilsvarende situasjon. De fleste 

sendte pasientene til rehabilitering, men igjen sendte Helse Nord og Helse Vest noen pasienter 

hjem med fysioterapioppfølging lokalt. Helse Midtnorge sendte alle pasientene til kurbad, 

mens Helse Sør lot ganske mange komme til rehabiliteringssykehus. Helse Nord var 

vanskelig å tolke bl.a. fordi det utføres revisjonskirurgi på få sykehus. Heller ikke her hadde 

noen oppgitt referanser til grunnlaget for deres terapivalg. 

Varigheten av opptrening: Besvarelsene viste at det ikke var noe mening i å skille mellom 

ulike variabler. De fleste skrev at varigheten stort sett var mellom 2-4 uker, men at det så ut 

som revisjonsprotesene hadde noe lenger varighet enn primærprotesene. 

Konklusjon/diskusjon: 

Det er sprik mellom de ulike etterbehandlingsformene etter protesekirurgi her i landet. 

Man har ingen god forskning som sier noe om dette er nyttig eller ikke. Om det er viktig 

å evidensbasere dette kan man spørre seg, men pasientene tar det i hvert fall alvorlig og 

er avhengige av den informasjon vi gir dem. Dessuten koster behandlingen. For å kunne 

hevde noe med sikkerhet må det gjennomføres prospektive studier. 

Referanser: 

1. Effects of reducing physical therapy services on outcomes in arthroplasty. Liang et al. Med 

Care 1987; 25(4): 276-85


HOFTE- OG KNEPROTESER INFISERT MED HVITE STAFYLOKOKKER 

BEHANDLET MED ANTIBIOTIKA UTEN OPERASJON. 

Slåstad J. 

Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet 

Bjørneklett A. 

Medisinsk avdeling, seksjon for klinisk immunologi og infeksjonssykdommer. Rikshospitalet. 

Gaustad P. 

Mikrobiologisk Institutt, Rikshospitalet. 

Vanlige behandlingsmetoder ved proteseinfeksjoner er kirurgisk debridement uten å fjerne 

protesen, en seanses revisjon eller to seansers revisjon med spacer. I noen spesielle tilfelle er 

det forhold som gjør at man vil avstå fra kirurgisk behandling. Det er rapportert gode 

behandlingsresultater med rifampicin/ciprofloksacin i kombinasjon. (1,2) 

Pasientmateriale og metode: 

Fra 2002 til 2004 har vi behandlet 5 pasienter med infisert hofte- og kneprotese, hvorav 4 

hadde fistulering, med antibiotika alene. Samtlige pasienter fikk leddet punktert, aspiratet ble 

sprøytet på blodkulturflasker og dyrket. Alle hadde oppvekst av Stafylococcus Epidermidis, 

sensitiv for rifampicin, men resistens eller intermediær resistens for ciprofloksacin. 

Vi valgte derfor å kombinere rifampicin med minocyclin til peroral behandling. Denne 

kombinasjonen er også rapportert å ha effekt (3). 

Dyrkning fra fistel ga oppvekst også av forskjellige andre bakterier. 

Gjennomsnittlig behandlingstid har vært 7,4 (14-12) mnd. Ingen pasienter vurderte å 

seponere pga bivirkninger. 

Resultater: 

Med en observasjonstid på 23 (14-41) mnd. etter seponert behandling er alle uten tegn til 

infeksjon. Alle fistler tørket inn etter ca 3-4 uker. Pasienten uten fistel ble punktert 

3 uker etter avsluttet behandling, det var ikke oppvekst i aspiratet. 

Konklusjon: 

Det er mulig å behandle proteser infisert med stafylococcus epidermidis med antibiotika med 

et godt resultat. Det er avgjørende at man får representativt materiale fra leddet til dyrkning. 

Ref. 

1. Zimmerli et al.: Jama, Mai 20. 1998-Vol219.No 19 

2. Pavoni et al.: Clin.Microbiol. Infect. 2004 Sep; 10(9):831-7. 

3 Segreti et al.: Clin. Infectious diseases 1998;27:711-3


PROPIONIBACTERIUM ACNES: ET NYTT AGENS VED 

PROTESEINFEKSJONER. 

Henriksen, J.E. 

Kirurgisk avd. Reumakir. seksjon, Diakonhjemmets Sykehus, PB 23 Vinderen, 0319 Oslo 

Reumakirurgisk seksjon v Diakonhjemmets Sykehus har de siste årene hatt flere 

proteseinfeksjoner med Propionibacterium acnes, alle i skulderproteser. Det samme har vært 

rapportert (muntlig) fra andre sentre som driver med skulderproteser. Microben er en del av 

normalfloraen, er anaerob, vokser langsomt og kan være vanskelig å dyrke. Det finnes lite 

litteratur om dype infeksjoner med P. acnes. 

Vi vil beskrive mikroben og dens egenskaper, presentere resultatet av litteratursøk og 

redegjøre for våre erfaringer med proteseinfeksjoner med P.acnes ( 5 kasuistikker). 

Til sist vil vi diskutere behovet for et endret regime for antibiotikaprofylakse ved 

protesekirurgi i skulder.


TIDLIG INFEKSJON ETTER TOTALPROTESE I HOFTE 

– BEHANDLING OG RESULTATER 1998-2004 

Westberg M, Grøgaard B, Snorrason F 

Ortopedisk Senter, Ullevål Universitetssykehus 

Bakgrunn 

En av de mest fryktede og alvorlige komplikasjonene til protesekirurgi er infeksjon. 

Proteseinfeksjoner kan inndeles i 4 kategorier: 1; Isolasjon av mikrobe ved revisjonskirurgi 

2; Tidlig infeksjon (4 uker 

post op). På bakgrunn av manglende vitenskapelige data er det fortsatt ingen konsensus på 

behandlingen av proteseinfeksjoner. Resultatene etter revisjon og samtidig bevaring av 

protesen ligger i litteraturen på kun 14 – 68 % infeksjonsfrihet mens de beste resultatene 

foreligger etter 2-seanse kirurgi med > 90 % infeksjonsfrihet. Vi har studert resultatene av 

type 2 infeksjoner behandlet ved Ullevål Universitetssykehus i perioden 1998 – 2004. 


I perioden 1998 – 2004 er 88 pasienter diagnostisert med type 2 infeksjon etter protesekirurgi 

i hoften. 35 etter primær protese, 17 etter revisjonskirurgi og 36 etter protese etter fraktur. I 

gruppen med infeksjon etter primærprotese er 3 pasienter ekskludert pga manglende 

opplysninger. Det gir 32 pasienter hvorav 19 kvinner. Alder 70 (27-89) år. Resultatene er fra 

siste polikliniske kontroll etter 23 (5-93) måneders oppfølging. 5 pasienter er døde. 

Resultater 

I gruppen med infeksjon etter primære proteser var gjennomsnittelig BMI 30(18,5-49,5) og 

ASA 2,2. Operasjonstid 114 (74-200) minutter. Operatørs erfaring var fordelt mellom 

assistent lege og overlege 11:21. 3 av pasientene var diabetikere, 3 hadde kjent cancer 

sykdom og 1 var immunsupprimert. 1 pasient hadde etyl misbruk og 1 hadde en psykiatrisk 

lidelse. Det var oppvekst av staph.aureus hos 20 pasienter (63%), staph.epidermidis hos 

13(41%) og streptokokker hos 6(19%). Andre mikrober hos 10(31%). 11 pasienter hadde 

oppvekst av flere mikrober, 2 hadde ingen oppvekst. 

3 pasienter er kun antibiotikabehandlet, og infeksjonfrie etter i snitt 5 måneder, men 2 av disse 

har mest sannsynlig kun hatt overfladisk infeksjon og én pasient døde pga annen sykdom. 

29 pasienter ble bløtdelsrevidert etter i gjennomsnitt 22 dager etter index operasjon og 

antibiotikabehandlet. 20/29 er uten tegn til infeksjon ved siste polikliniske kontroll. Andelen 

vellykket behandlet ved bløtdelsrevisjon var 69%. Etter tilbakefall av infeksjon er det videre 

hos 1 pasient gjort én-seanse kirurgi 27 måneder etter index operasjon med vellykket resultat. 

Hos 3 pasienter er protesen fjernet etter henholdsvis 25-21-1,3 måneder. Èn av 3 er 

infeksjonsfrie. Hos 5/29 pasienter er det valgt 2-seanse kirurgi hvor protesen er fjernet etter 

henholdsvis 1,2-1,2-36-2,4-1,6 måneder med reimplantasjon etter i snitt 90 dager. 4/5 er 

infeksjonsfrie ved siste kontroll, én er fortsatt under behandling før reimplantasjon. 

Konklusjon 

Våre resultater avviker ikke fra hva som er kjent i litteraturen. Tidlig bløtdelsrevisjon er verdt 

å forsøke ved type 2 infeksjoner etter primær kirurgi.


NOIS-1: POSTOPERATIVE SÅRINFEKSJONER ETTER INNSETTING AV 

PROTESER I HOFTELEDD 

Furnes O 1 , Hajdu A 2,3 , Sorknes NK 2 , Løwer HL 2 , Eriksen HM 2 

1 2 

Haukeland Universitetssykehus, Helse Bergen, Avdeling for infeksjonsovervåking, 

Nasjonalt folkehelseinstitutt 

3 

European Programe for Intervention Epidemiology Training (EPIET) 

Bakgrunn 

Norsk overvåkingssystem for infeksjoner i sykehustjenesten (NOIS) ble vedtatt i 2005 basert 

på europeisk initiativ (IPSE; Improving Patient Safety in Europe) for å redusere insidens av 

postoperative sårinfeksjoner igjennom fortløpende, systematisk innsamling, analyse, tolkning 

og rapportering av overvåkingsdata. Innsetting av proteser i hofteledd er en vanlig operasjon 

som potensielt kan føre til alvorlige komplikasjoner som postoperative sårinfeksjon med 

påfølgende reoperasjon og langsiktig effekt på pasientens helse og mobilitet. Vi har analysert 

data for å vurdere grunnlinje insidensandel og for å identifisere risikofaktorer. 

Metode 

Alle sykehus som gjennomfører innsetting av hofteprotese ble invitert til å delta i 

overvåkingen. Operasjoner var kodet i NOMESCO-systemet. Pasienter som ble operert 

mellom 1.9. og 1.12. 2005 ble inkludert. Pasienter ble fulgt opp for overflatisk postoperativ 

sårinfeksjon diagnostisert av pasienten eller lege. Dyp infeksjon og infeksjon i organ/hulrom 

ble diagnostisert av lege. Oppfølging etter utskrivelse ble gjort via brev eller telefon etter 30 

dager. 

Resultater 

Tyve sykehus sendte inn data etter innsetting av hofteprotese. Totalt ble 1009 inngrep 

registrert og 966 ble overvåket i minst 25 dager eller endte med infeksjon i løpet av 

oppfølgingsperioden. Median alder ved operasjon var 73 år, og 72% var kvinner. 39 

infeksjoner ble registrert: 29 overflatiske (5 diagnostisert av pasienten og 24 av lege), 9 dype 

og 1 var i organ/hulrom. Insidensandel av infeksjoner etter innsetting av hofteprotese var 4.0 

% (39/966), insidensandel dype infeksjoner var 0,9 % (9/966). Ved O risikopoeng var det 3,3 

% infeksjoner og ved 1 risikopoeng var det 6,6 % infeksjoner. 64 % av infeksjonene oppsto 

etter utskrivelse. 

Vurdering og konklusjon 

Resultatene fra NOIS-1 tilsvarer funn av postoperative sårinfeksjon etter innsetting av protese 

i hofteledd fra andre undersøkelser i Europa (1,5 – 12,6 %). Sårinfeksjoner er en belastning 

for en stor og sårbar gruppe av hovedsakelig eldre pasienter. Økende risikopoeng var en god 

indikator for infeksjon, og blir derfor anbefalt benyttet til å prioritere forebyggende tiltak. 

Oppfølgingssystemet etter utskrivelse var en avgjørende faktor for påvisning av infeksjon.


TIDLIG POSTOPERATIVE DØDELIGHET FOR 244.275 HOFTE- OG 

KNEPROTESE OPERASJONER 

Stein Atle Lie 1 , Nicole Pratt 2 , Lars B. Engesæter 1 , Leif I. Havelin 1 , Phil Ryan 2 , Stephen 

Graves 2 , Ove Furnes 1 

1 Nasjonalt register for leddproteser, Ortopedisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, 

Bergen, Norge 

2 The Australian National Joint Replacement Registry, DMAC, The University of Adelaide, 

Adelaide, Australia 

Det er en økt tidlig postoperative dødelighet (operasjonsrisiko) etter elektiv protesekirurgi. 

Denne dødeligheten er vanligvis assosiert med kardiovaskulære hendelser, så som dyp venøs 

trombose og ischemisk hjertesykdom. 

I denne studien ønsket vi å kvantifisere størrelsen på den økte dødeligheten og hvor lenge 

denne vedvarer. 

Material og metode: Vi studerte den tidlige postoperative dødeligheten etter innsetting av en 

total hofte- eller total kneprotese i de to nasjonale registrene for Australia og Norge. Disse 

registrene dekker mer enn 95 % av alle operasjoner for de to aktuelle landene. Kun pasienter 

med idiopatisk artrose, mellom 50 og 80 år, ble inkludert i denne studien. Totalt ble 244.275 

pasienter inkludert. 

Glattede intensitets kurver ble beregnet for den tidlige postoperative perioden, mens 

risikofaktorer ble studert med en ikke-parametrisk modell. 

Resultater: Dødeligheten var høyst umiddelbart etter operasjonen (~1 død per 10.000 pasient 

per dag). Dødeligheten avtok inntil den 3dje postoperative uken. Dødeligheten var, i 

prinsippet, den same for begge ledd og for begge land. Det var (ikke overraskende) en økende 

dødelighet for økende alder, og menn hadde en høyere dødelighet enn kvinner. 

Konklusjon: Muligheten for reduksjon av den tidlige postoperative dødeligheten er størst 

umiddelbart etter operasjonen, men er mulig innenfor de første 3 ukene.


LONG-TERM OCCURRENCE OF VENOUS THROMBOEMBOLISM AFTER 

MAJOR JOINT SURGERY 

Dahl OE 1 , Bjørnarå BT, 2 Gudmundsen TE 2 

1 Thrombosis Research Institute, London, United Kingdom 

2 Buskerud Hospital & University College, Drammen, Norway 

Background: The current incidence of clinical pulmonary embolism (PE) and deep venous 

thrombosis (DVT) after major joint surgery remains uncertain. Further, it is unknown whether 

the risk has changed in the population of interest through the last decade. The risk profile also 

varies between different surgical groups. 

Methods: A 13-year prospective registry (1989-2001) of all patients undergoing major hip 

and knee surgery at a Norwegian hospital was performed. All patients received 

thromboprophylaxis with low-molecular-weight heparin for about ten days. Patients with 

suspected PE and DVT underwent objective confirmatory radiological tests. 

Results: During the study period, 4932 patients underwent major joint surgery. The overall 

incidence of thromboembolic complications was 2·6% (135/4932). A total of 60 patients 

(1·2%) developed confirmed PE, while 75 (1·5%) had confirmed DVT. The mean time to 

readmission for PE was 42 days after total hip replacement (THR), 44 days after total knee 

replacement (TKR) and 24 days after hip fracture repair (HFR). The mean time to 

readmission for DVT was 45 days after THR, 31 days after TKR and 47 days after HFR. In 

patients undergoing elective THR and emergency HFR the cumulative rate of DVT and PE 

showed parallel increases reaching a plateau after 2-3 months. Following TKR, a more rapid 

increase in cumulative DVT and PE was observed reaching a plateau after approximately 1 

month. The annual incidence of DVT and PE remained stable during the study period. 

Interpretation: Patients undergoing major joint surgery who receive in-hospital 

thromboprophylaxis, have an elevated risk of venous thromboembolic complications for at 

least 2 months. Differences in the timing of DVT and PE development in the THR and HFR 

groups compared with those undergoing TKR suggests that these patients should be 

considered separately when determining the optimal thromboprophylactic regimen.


VASCULAR OUTCOMES FOLLOWING MAJOR JOINT SURGERY 

Dahl OE 1 , Caprini JA, Colwell CW Jr., Frostick SP, Haas S, Hull RD, Laporte S, Stein PD. 

1 Thrombosis Research Institute, London, United Kingdom; 2 Evanston Northwestern 

Healthcare, Evanston, USA; 3 Scripps Clinic, La Jolla, California, USA.; 4 Royal Liverpool 

University Hospital, Liverpool, United Kingdom; 5 Technische Universität München, München, 

Germany; 6 University of Calgary, Calgary, Canada; 7 University Hospital Bellevue, Saint- 

Etienne, France; 8 St. Joseph Mercy Oakland Hospital, Michigan, USA 

Background: Major orthopedic surgery is associated with potentially serious arterial and 

venous vascular complications. 

Methods: Using electronic databases and investigator contact, randomized and cohort studies 

reporting overall mortality and fatal vascular events were identified. Where possible, studies 

reporting high autopsy rates (>60 percent) were examined. Pooled incidences were calculated 

from eligible studies. 

Results: Pooled overall mortality and fatal pulmonary embolism (PE) for patients undergoing 

elective total hip replacement (THR), total knee replacement (TKR) and hip fracture repair 

(HFR) with and without prophylaxis are shown in the table below. 

Outcomes No Prophylaxis - % (95% CI) Prophylaxis - % (95% CI) 

Mortality Fatal PE Mortality Fatal PE 

Autopsy Studies 

THR and 

TKR 

0.44 (0.02- 

0.87) 

0.43 (0.01- 

0.85) 

- - 

HFR 

Cohort Studies 

15.9 (14.5- 

17.3) 

1.9 (1.4-2.4) 8.5 (7.3-9.7) 1.0 (0.6-1.5) 

THR and 0.93 (0.57- 0.36 (0.14- 0.57 (0.51- 0.18 (0.14- 

TKR 1.29) 0.59) 0.62) 0.21) 

HFR - - 3.2 (2.8-3.6) 0.30 (0-0.61) 

Vascular events contributed towards approximately 50 percent of all deaths with similar 

proportions due to ischaemic heart disease, cardiac failure and PE. 

Conclusion: Although prophylaxis results in a reduction in overall mortality and fatal PE, 

vascular events continue to be a common cause of mortality.


TO WHAT EXTENT SHOULD GROWTH FACTORS BE USED WHEN GROWING 

MESENCHYMAL STEM CELLS ON A HYALURONIC-ACID SCAFFOLD? 

Jakobsen, R. 1,2 , Shahdadfar, A. 1 , Engebretsen, L. 2,3 , Reinholt, F. 4 , and Brinchmann, J M.D 1 . 

1 Institute of Immunology, University of Oslo and Rikshospitalet University Hospital. 

2 Oslo Sports Trauma Research Center, Norwegian School of Sport Sciences, 3 Oslo 

Orthopaedic University Clinic, Ullevaal Hospital. 4 Institute of Pathology, University of Oslo 

and Rikshospitalet University Hospital. 

Background: Articular cartilage shows a very limited capacity for self-repair. One of ten 

patients seeking medical help due to knee pain has a significant cartilage injury. Half of these 

have a lesion that would benefit from surgical treatment. 

A new surgical strategy has been introduced where ex-vivo expanded autologous 

chondrocytes (CC) are implanted as a cell suspension into the chondral defect under a 

periosteal flap. 

A large body of literature suggests that adult mesenchymal stem cells derived from bone 

marrow (BM-MSC) or adipose tissue associated stem cells (AT-MSC) can be directed 

towards chondrogenesis, either by growth factors, culture in three-dimensional scaffolds or 

both. A detailed in vitro study comparing all three cell types and different culture strategies 

have not yet been performed. 

Materials and Methods: We compared CC, BM-MSC and AT-MSC from 3 human donors 

each, expanded on plastic and subsequently grown on a hyaluronic-acid scaffold (Hyaff, 

Fidia) with and without chondrogenic induction medium (BMP-6 and TGF-β1). Induction 

medium was used only in the first medium after the cell seeding onto the scaffold, or for the 

duration of the culture in scaffold. 

Assays for relevant genes in articular chondrogenesis (Sox9, Runx2, Collagen I, II and X, 

Aggrecan) were performed at day 7 and 28 after cell seeding, using real-time PCR. 

Morphology and extracellular matrix deposition were evaluated by Toluidine Blue stained 

sections examined under a light microscope. 

Cell harvest 

3 donors of each cell type 

CC 

AT/BM-MSC 

AT/BM-MSC 

AT/BM-MSC 

= induction medium (BMP-6, TGF- β 1) 

= cells in monolayer culture 

= cells in scaffold 

Day 

0 

Day 

4 

Day 

7 

Control - no induction 

Control - no induction 

Intra-scaffold induction, first 4 days 

Intra-scaffold induction, 3 weeks 

Histology (morphology) 

Real-time PCR (gene-expression) 

Western blot on supernatant (protein production) 

Day 

21


MESENCHYMALE STAMCELLER I HYALURONSYRE-SCAFFOLD I 

BEHANDLING AV OSTEOCHONDRAL SKADE I EN KANINMODELL 

Løken S 1,2,3 , Jakobsen R 2 , Årøen A 2,3,4 , Heir S 2,3,5 , Shahdadfar A 2 , Brinchmann JE 2 , 

Engebretsen L 1,3 , Reinholt FP 2 

1 Ullevål Universitetssykehus, 2 Rikshospitalet, 3 Senter for Idrettsskadeforskning, Norges 

Idrettshøyskole, 4 Akershus Universitetssykehus, 5 Martina Hansens Hospital 

Bakgrunn: Skadet leddbrusk tilheler ikke fullstendig. Bruskskader i videste forstand er en 

viktig årsak til smerter og funksjonssvikt. Autolog bruskcelleimplantasjon (ACI) har vært i 

bruk i flere år, men er ikke vist å gi bedre resultat enn alternative metoder. Ulemper ved ACI 

er donorstedsmorbiditet og en reartroskopifrekvens på 20-25 % blant annet pga overvekst av 

transplantatet. Ved ACI dannes heller ikke normal hyalin brusk, men blanding av fiberbrusk 

og hyalinlignende brusk. Ulike biomaterialer er blitt tatt i bruk for å lage såkalte scaffolds 

som cellene dyrkes i og deretter implanteres scaffold med celler i defekten. Dette forenkler 

den kirurgiske prosedyren og brusken kan i enkelte tilfeller implanteres artroskopisk. 

Dessuten kan cellene vokse 3-dimensjonalt noe som får cellene til å produsere mer collagen 

type II. Mesenchymale stamceller (MSC) er pluripotente celler som kan isoleres fra blant 

annet benmarg, fett og synovia og kan differensiere til bruskceller, beinceller, muskelceller, 

fettceller mm. Målet med denne studien var å se om MSC i et hyaluronsyre-scaffold (Hyaff- 

11®) ville gi et bedre reparasjonsvev i en stor osteochondral defekt i kaninkne sammenlignet 

med hyaluronsyre-scaffold uten celler. 

Materiale og metode: Beinmarg ble høstet i fra bakre crista på 12 New Zealand White 

kaniner. En kanin døde under denne prosedyren slik at 11 kaniner fullførte prosjektet. MSC 

ble isolert fra beinmargen, dyrket i autologt serum i 28 dager. Deretter overført til Hyaff-11. 

Kaninene ble operert med bilateral artrotomi, en 4 mm diameter og 1,5 mm dyp defekt ble 

laget i mediale femurkondyl og deretter ble Hyaff-11 med autologe MSC implantert det ene 

kneet og Hyaff-11 uten celler i det andre. 24 uker senere ble kaninene avlivet. Det ble laget 

histologiske snitt med H-E-farging som ble analysert med kvantitativ måling av brusk og 

beinfylling samt kvalitativ analyse av nydannet brusk. 

Resultater: Vi fant ingen forskjell på fyllingsgrad med og uten MSC. Ved kvalitativ analyse 

var det noe mer hyalinbrusk og clusterdannelse i gruppen med MSC (p


PARECOXIB OG INDOMETACIN FORSINKER SENE-TIL-BEN TILHELING. 

Dimmen S 1 , Engebretsen L 1 , Nordsletten L 1 , Steen H 2 , Madsen JE 1 

1. Ortopedisk senter, Ullevål Universitetssykehus 2. Biomekanisk lab, Rikshospitalet 

Tradisjonelle NSAIDs og nyere COX-2-hemmere er mye brukt for å redusere inflammasjon 

og smerte ved ortopediske traumer og kirurgi. Det er kjent at disse medikamentene forsinker 

bentilhelingen 1,2 . Også senetilhelingen kan hemmes 3 , og en nyere studie viser at sene-til-ben 

tilhelingen reduseres i en rotatorcuff modell 4 . Ved rekonstruksjon av korsbånd er 

hamstringssener stadig mer brukt som graft. En av de viktige premissene for et godt 

postoperativt resultat er en solid tilheling av senene i bentunnelen. De fleste av disse 

pasientene får rutinemessig NSAIDs eller COX-2-inhibitorer i det perioperative forløp. 

Hensikten vår var å vurdere disse medikamentenes effekt på tilhelingen av sene i en 

bentunnel. 

Metode 

60 Wistar hunnrotter ble randomisert til 3 grupper. Alle ble operert med frigjøring av 

Achillessenen fra muskulatur proksimalt, senen ble så trukket gjennom et borrehull i distale 

tibia og festet med en sutur fortil. Dyrene fikk så henholdsvis parecoxib (0,05 mg/100g), 

indometacin (0,0625 mg/100g) eller saltvann intraperitonealt 2 ganger daglig i 7 dager. Etter 

14 dager ble dyrene avlivet. Achillessenen ble fridissekert med bevart feste på calcaneus og 

intakt sene-til-ben innfestning. Mekanisk testing av pull-out styrken av senen fra bentunnelen 

ble gjort i en MTS-maskin. 

Resultater 

Vi fant signifikant lavere moment, energi og stivhet i pull-out styrken hos rotter som hadde 

fått parecoxib og signifikant lavere moment og energi hos rotter som hadde fått indometacin 

sammenlignet med placebogruppen. Det var ingen signifikant forskjell i defleksjon. ANOVA 

post hoc/Fischer PLSD test ble brukt, signifikans ved p


KAN EN MODERNE RESORBERBAR KALSIUM FOSFAT COAT 

KONKURRERE MED EN PLASMASPRAYET HYDROXYAPPATITT (HA) 

COAT? BIOMEKANISKE KORTTIDSRESULTATER I EN KANINSTUDIE 

Reigstad O 1 , Johansson C 2 , Wennerberg A 3 , Røkkum M 1 , Reigstad A 1 

1 Ortopedisk Avdeling, Rikshospitalet. 2 Avdeling for Klinisk medisin/Medisinsk 

Teknologi, Ørebro Universitet. 3 Biomaterialforskningen, Universitetet i Gøteborg 

Introduksjon: Beininnvekst på implantater er en forutsetning for stabilitet og feste, og 

dette fremmes ved valg av vevsvennlige metall- og metall legeringer. 

Overflatebehandling ved å endre ruhet og påføre beinstimulerende coater eller faktorer 

kan øke hastigheten på innveksten og den endelige bein implantat kontakten. 

Plasmaspraying med HA er en veletablert metode, og det er tidligere vist sterke 

biomekaniske, histomorfometriske og kliniske resultater. Langtidsundersøkelser av 

tykkere (> 150 µm) coater har vist problemer med avskalling av belegg, granulom 

dannelse, økt slitasje av linere, osteolyse og løsning. Plasmasprayet HA er nå tilgjengelig 

i tynnere utgaver, ned mot 50 µm, og disse har muligens færre sideeffekter. Bonit® er en 

ny, kommersielt tilgjengelig coat som påføres elektrokjemisk i vannbad. Den er en 

forløper for HA, og er fullstendig resorbert løpet av 6-12 uker. 

Materiale og metode: 120 skruformede implantater ble sandblåst og påført enten 

elektrokjemisk 15±5 µm Bonit® eller plasmasprayet med HA, ca 40 µm tykk. Alle skruer 

ble gammasterilisert. Skruens mikroruhet ble karakterisert med interferometer, kjemisk 

sammensetning i overflaten ved hjelp XPS (X-ray Photoelectron Spectroscopy). 30 NZW 

kaniner ble operert. Det ble implantert 6 skruer, 2 i proksimale tibia (kortikalt bein) og 1 i 

distale femur i begge lår. HA-belagte implantater ble brukt på den ene siden og Bonit® 

på den andre slik at kaninene blir sin egen kontroll. Kaninene ble avlivet etter 6, 12 og 52 

uker. Ved avliving gjøres removal torque (RTQ) måling på distale tibia skrue in situ. 

RTQ gir en biomekanisk grov tredimensjonal måling som reflekterer skjærekraften som 

må tilføres for å løsne skruen fra beinet. Proksimale tibia skrue og distale femurskrue 

sages ut med omkringliggende bein og prosesseres til histologi. Resultater av 6 og 12 

ukers RTQ fremlegges. 

Resultater: Overflate ruhets målinger viste Sa mean:1,511 µm for Bonit, 3,037 µm for 

HA skruene. Overflaten bestod hovedsakelig av kalsium, fosfat og oksygen, mens det i 

tillegg var spor av sink, natrium og klor på HA skruene. Resultater av 6 og 12 ukers RTQ 

måling viste en formidabel effekt i favør av plasmasprayet HA, tabell 1 

Tabell 1. Mean±SD (min-maks) 

Bonit® HA p-verdi 

6 u (n=10) 45±11 (27-62) 80±18 (51-110) 0.005 

12 u (n=9) 70±13 (62-103) 93±28 (62-103) 0.028 

Diskusjon: Korttidsresultatene viser overbevisende bedre innfesting for implantater 

belagt med HA sammenlignet med Bonit®. Langtidsmålinger vil vise om effekten holder 

seg. Histologi og histomorfometri vil vise bein-implantat kontakt og eventuell 

inflammasjon/fremmedlegemereaksjon.


FIBEROPTISKE BRAGG-GITRE: ET ALTERNATIV TIL STREKKLAPPER FOR Å 

MÅLE DEFORMASJON I BEN 

Fresvig T, Ludvigsen P, Steen H, Reikerås O 

Laboratorium for Biomekanikk, Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet 

Strekklapper er gullstandard for å måle deformasjon i ben, men disse evner seg ikke godt for 

in vivo målinger. Dette til dels pga størrelsen men også fordi det er tungvint å feste dem til 

ben. På grunn av størrelse og infeksjonsfare kan de heller ikke legges igjen i pasienten, og 

dermed ikke brukes til repeterte målinger over tid. Fiberoptiske Bragg-gitre oppfører seg som 

selektive lysfiltre. Gitrene slipper gjennom de fleste bølgelengdene av lys, men reflekterer 

bestemte spesifikke bølgelengder. Om Bragg-gitteret får en strekk langs fiberaksen, vil 

bølgelengden skifte, og denne endringen i bølgelengde gir slik et mål på strekk. De optiske 

fibrene er veldig tynne, omtrent samme tykkelse som en kirurgisk sutur. De er også lette å 

feste til ben, og kan bli etterlatt i pasienten mellom målinger. 

Material og metode 

Vi har undersøkt om fiberoptiske Bragg-gitre kan brukes som en metode for å måle 

deformasjon i ben gjennom å gjøre målinger på både akrylrør og human femur. På hvert 

oppsett brukte vi 4 fiberoptiske sensorer og 4 strekklapper. Disse ble plassert rundt 

sirkumferensen annenhver gang med 45°avstand. På denne måten fikk vi en direkte 

sammenlikning på de to typene sensorer. 

Resultater 

Standardavviket for målingene på akrylrøret for hver av sensorene varierte fra 1.0 til 5.2%. 

Lineariteten for hver av sensorene var svært høy, den laveste grad av linearitet av de totalt 8 

sensorene var R 2 =0.996. Korrelasjonen mellom de 8 sensorene varierte med r fra 0.986 til 1.0, 

dette med en signifikans på 0.01. 

Diskusjon/konklusjon 

Ben er ikke et ideelt isotropt materiale, og vi fant at strekkmålingene fra begge typer sensorer 

i benstudien viste mindre linearitet enn hva sensorene gjorde da man gjorde målingene på 

akrylrøret. Korrelasjonene mellom sensorene i benstudien viste også mindre linearitet enn i 

akrylrørstudien, med en Pearson korrelasjonskoeffisient fra 0.629 til 0.999 og et 

standardavvik for målingene på benrøret som varierte fra 3.1 til 31.5%. Disse forskjellene 

forklares fullt ut fra materialegenskapene til akrylrør i forhold til ben. 

Det ble ikke funnet noen signifikante forskjeller mellom strekklapper og optiske fibre, verken 

i studien av akrylrør eller ben. Vi konkluderer derfor med at fiberoptiske Bragg-gitre er en 

god metode for å gjøre dynamiske målinger av deformasjon for ben in vitro og burde være 

godt egnet for in vivo-målinger.


BONE DEGENERATION AND RECOVERY AFTER BISPHOSPHONATE 

TREATMENT OF OVARIECTOMIZED WISTAR RATS 

Huiskes R, Brouwers JEM, van Rietbergen B. 

Eindhoven University of Technology, Dept. Biomedical Engineering 

Den Dolech 2, WH 4.131, P.O. Box 513, 5600 MB Eindhoven, The Netherlands 

Introduction: Recently developed in vivo micro-CT scanners offer the possibility to study 

changes in bone microstructure in rats. Bisphosphonates are commonly used to treat 

osteoporosis. It is not well understood, however, what the influence of the time-point of 

treatment is. Therefore, the aim of this study was to determine the influence of early and late 

zoledronate treatment on the bone in ovariectomized rats using in vivo micro-CT. 

Methods and Materials: 29 female, Wistar rats were divided into an ovariectomy group 

(OVX, 5 rats), OVX and zoledronate (ZOL) at week 0 (8 rats), OVX and ZOL at week 8 (7 

rats) and a SHAM group (9 rats). CT-scans were made of the proximal tibia at weeks 0, 2, 4, 

8, 12 and 16, and bone structural parameters were determined in the metaphysis. An ANOVA 

and Bonferroni test compared the percentage changes at week 16 between all groups. A paired 

student t-test determined if bone microstructure significantly improved after ZOL treatment in 

the late ZOL group. 

Results: At week 16, all groups were significantly different from each other for BV/TV, 

Conn.D and Tb.N, except for the early ZOL and control groups, which were not significantly 

different for any structural parameter. After ZOL treatment at week 8, BV/TV, SMI, Tb.N and 

Tb.Th significantly improved in the late ZOL group. 

Discussion: Early ZOL treatment inhibited all bone microstructural changes seen after OVX. 

Late ZOL treatment significantly improved bone microstructure, although the structure did 

not recover to SHAM level. Early ZOL treatment was significantly better than late treatment, 

however, late treatment was still significantly more favorable than no treatment at all, 

indicating that the time-point of bisphosphonate treatment may be important.


MECHANICAL CONDITIONS DETERMINE THE GEOMETRY OF THE 

EPIPHYSIS 

Huiskes R, Braam S, Foolen J, van Donkelaar R 

Eindhoven University of Technology, Dept Biomedical Engineering 

Den Dolech 2, WH 4.131, PO Box 513, 5600 MB Eindhoven, The Netherlands 

Introduction: Fetal long-bone growth is the result of growth and subsequent mineralization of 

the cartilaginous epiphyses. Hence, the shapes of the epiphyses determine the geometries of 

the proximal and distal ends of long bones prior to bone remodeling. These regions contain 

many bony prominences which are important for bone functioning. It is unclear how 

morphogenesis of the epiphyses is controlled. Various developmental studies suggest that 

biochemical control processes and mechanical loading are both involved. 

We previously developed a 1D bone-growth model in which epiphysis development is 

controlled by the growth factors Indian hedgehog (Ihh), PTHrP and VEGF. The present study 

uses this finite element model to assess the effect of additional externally applied mechanical 

loading on the morphogenesis of the epiphysis. 

Methods: A 2D representation of a 16-days old anlage of a mouse metatarsal bone is used as 

the initial geometry in our finite element model of fetal bone development. This anlage only 

consists of cartilage and is not yet mineralized. We simulate bone development over several 

days during which the cartilage grows and mineralizes. This process is fully controlled by 

PTHrP, Ihh and VEGF. First, the computed and experimentally observed shapes of metatarsal 

bones at embryonic day 19 are compared for validation. Subsequently, two extended 

simulations are performed, one with and one without the presence of additional external 

loading. 

Results: The computed geometry compares well with the geometry of a mouse metatarsal 

bone at embryonic day 19. Without external mechanical loading in the extended simulation, 

the epiphysis develops a circular, non-physiological geometry. Both the application of 

mechanical constraints against growth and tensile forces during growth, significantly 

influence the geometry of the epiphysis. 

Discussion: External mechanical forces importantly determine the shape of the epiphysis 

during development. These forces drive bone morphology to a physiological geometry. 

External mechanical forces may arise from muscle contractions as well as from tensile forces 

which develop during growth due to stretching of tendons, ligaments, periosteum and 

perichondrium. It is challenging to determine the relative importance of these structures to 

eventual bone morphogenesis.


LOAD DISTRIBUTION IN THE HEALTHY AND OSTEOPOROTIC FEMUR IN 

A FALL TO THE SIDE 

Huiskes R, Verhulp E and van Rietbergen B 

Eindhoven University of Technology, Dept. Biomedical Engineering 

Den Dolech 2, WH 4.131, P.O. Box 513, 5600 MB Eindhoven, The Netherlands 

Due to remodeling of bone architecture an optimal structure is created that minimizes bone 

mass and maximizes strength. In the case of osteoporotic vertebral bodies, however, this 

process can create over-adaptation, making them vulnerable for non-habitual loads. In a 

recent study, micro-finite element models of a healthy and an osteoporotic human proximal 

femur were analyzed for the stance phase of gait. In the present study, tissue stresses and 

strains were calculated with the same proximal femur micro-finite element (micro-FE) models 

for a simulated fall to the side onto the greater trochanter. Our specific objectives were to 

determine the contribution of trabecular bone to the strength of the proximal femurs for this 

non-habitual load. Further, we tested the hypothesis that the trabecular structure of 

osteoporotic bone is over-adapted to habitual loads. For that purpose we calculated the load 

distributions and estimated the apparent yield and ultimate loads from linear analyses. Two 

different methods were used for this purpose, which resulted in very similar values, all in a 

realistic range. Distributions of maximal principal strain and effective strain in the entire 

model suggest that the contributions to bone strength of the trabecular and cortical structures 

are similar. However, a thick cortical shell is preferred over a dense trabecular core in the 

femoral neck. When the load applied to the osteoporotic femur was reduced to approximately 

61 % of the original value, strain distributions were created similar in value to those obtained 

for the healthy femur. Since a comparable reduction factor was found for habitual load cases, 

it was concluded that the osteoporotic femur was not ‘over-adapted’.


PHOTOCHEMICAL INTERNALISATION (PCI) - EN NY LYSKJEMISK 

BEHANDLINGSMETODE. 

Dietze A., Berg K. 

Ortopedisk avd. SiV Tønsberg, Avd. for Strålingsbiologi, Rikshospitalet- 

Radiumhospitalet 

Bakgrunn: 

For en rekke lidelser er kombinasjon av kirurgiske tiltak med pre- eller postoperativ 

kjemoterapi eller strålebehandling nødvendig for å oppnå et akseptabelt 

behandlingsresultat. Innen ortopedisk kirurgi gjelder dette for bla. sarkomkirurgi, villonodulær 

synovitt eller revmatoide leddaffeksjoner. Spesifisitet og selektivitet av slik 

adjuvant terapi er per dd ikke tilstrekkelig og det er ønskelig å forbedre begge faktorene 

mht reduksjon av alvorlige bevirkninger. Fotokjemisk internalisering (PCI) er en 

videreutvikling av fotodynamisk terapi (PDT) og prekliniske studier har vist lovende 

resultater mht. økt effektivitet og spesifisitet i kombinasjon med medikamentell 

behandling. 

Metode: 

Behandlingen baserer seg på en kombinasjon av lyskjemisk behandling, så kalt 

fotodynamisk terapi (PDT), med cellegift og/eller andre legemidler. Lys kan brukes til 

å styre blant annet legemidler til de steder som ønskes behandlet. Ved siden av cellegift 

(bleomycin) er PCI også brukt til overføring av DNA (thymidin kinase), proteiner 

(gelonin) eller andre større molekyler. Forutsetning for PCI effekten er at legemidlene 

er tatt opp via endocytose og samlokaliseres med den fotosensibiliserende substansen til 

endocytiske vesikler. Lysbehandlingen åpner vesiklene pga en fotokjemisk reaksjon og 

frigir legemidlene kun i det belyste område. 

Konklusjon: 

PCI er en behandlingsmetode som kan optimere PDT behandlinger både mht 

spesifisitet og effektivitet. Det er mulig å bruke behandlingsmetoden på alle lesjoner 

hvor det er mulig å tilføre lys. Prekliniske studier utført på nakne mus viser at denne 

kombinasjonsbehandlingen gir en synergistisk effekt på tumorvekst sammenlignet med 

monobehandlingen. Samtidig er lysmengden som er nødvendig for å oppnå en 

behandlingseffekt redusert sammenlignet med PDT.


FOTOKJEMISK INTERNALISERING (PCI) AV GELONIN ØKER 

EFFEKTEN AV FOTODYNAMISK DESTRUKSJON AV MALIGNT FIBRØST 

HISTIOCYTOMA (MFH) I NAKNE MUS . 

Dietze A., Berg K., Høgset A. 

Ortopedisk avd. SiV Tønsberg, Avd. for Strålingsbiologi, Rikshospitalet- 

Radiumhospitalet 

Bakgrunn: 

Fotokjemisk internalisering (PCI) er en nylig videreutvikling av så kalt fotodynamisk 

behandling (PDT). Behandlingen baserer seg på en kombinasjon av lyskjemisk 

behandling med legemidler som lokaliseres intracellulær til endocytiske vesikler. 

Metode: 

Behandlingene er utført på en human xenograft modell (TAX-1) på nakne mus. 

Aluminium phtalocyanin (AlPcS2a 10mg/kg) er brukt som fotosensitizer, og 25µl 

gelonin (2mg/ml) ble injisert 6 time før lysbehandlingen direkte in i tumoren. 

Tumorbærende mus ble randomisert til 5 behandlingsgrupper: 1: PCI, 2:PDT, 3: ingen 

behandling, 4:AlPcS2a + gelonin uten lys behandling, 5: kun Gelonin. 

Røt lys med 150mW/cm 2 fra en halogenlampe ble applisert med en dose på 150 J/cm 2 . 

Etter behandlingen ble tumorveksten målt 2 ganger i uken med et endepunkt på 

1000mm 3 . En egen gruppe tumorer (12 PDT/ 14 PCI) ble histologisk undersøkt 4 dager 

etter behandlingen. 

Resultater: 

Lysmikroskopisk undersøkelse av tumorene 4 dager etter behandlingen viste en 

intratumoral nekrosedybde på 3 mm med et nekroseareal på 75% (P


IMMUNMODULASJON OG EX-VIVO IMMUNTESTING ETTER 

HOFTEPROTESEOPERASJON 

Bastian D 1 , Reikerås O 1 , Sun J 2 , Krohn CD 3 , Wang JE 2 

1 Ortopedisk avdeling Rikshospitalet, Oslo 

2 Institutt for kirurgisk forskning, Universitet i Oslo 

3 Anest. avd., Rikshospitalet, Oslo 

Introduksjon 

Forandringer i den immunologiske reaksjonen etter multitraume eller større kirurgi oppfattes 

som kroppens fysiologiske forsvarsreaksjon. En slik immunologisk reaksjon styres via 

forskjellige cytokiner og immunkompetente celler, hvor monocyttene har en sentral rolle. Det 

er kjent at immunforsvaret er nedsatt etter større kirurgi. Ex-vivo testing av fullblod med 

lipopolysacharid (LPS) er en etablert metode for å kvantifisere en slik forandring i kroppens 

immunforsvar. Med denne studien ønsker vi å bidra til kartlegging av kroppens immunstatus 

etter større operasjoner. 

Material og metoder 

Fullblod hos 7 pasienter (alder 35-78 år) ble tatt ved operasjonsdagen, og ved dag 1,6,9 og 12. 

LPS ex-vivo testing ble utført som tidligere beskrevet. Tumor nekrosefaktor (TNF) alfa og 

Il6 ble analysert med ELISA. Dessuten ble det tatt diff. telling av blodcellene. 

Resultater 

IL 6 var bare signifikant forhøyet den første operasjonsdagen og var deretter i normområde. 

TNF-alfa var signifikant redusert ved dag 6 og normaliserte seg deretter. Monocyttene steg 

signifikant fra første dag til dag 9 og normaliserte seg ved dag 12. Monocyttene viste et 

omvent og forsinket mønster i forhold til TNF-alfa. Basofile fulgte samme kurve som 

lymfocyttene med depresjon postoperativt og normalisering 12. postoperative dag. 

Konklusjon 

I denne studien er det Il6 som gjenspeiler den aktuelle vevskaden under operasjonen. 

Monocyttene, som er ansett som hovedprodusent for TNF-alfa, stiger etter traume, men TNF 

aktiveringen er nedsatt. Denne inverse reaksjonen er normalisert ved 12 dager. Dette kan 

indikere at eventuell reoperasjon bør utstå til denne tid.


UTHENTING AV VEV TIL FORSKNING FRA AVDØDE. LOVER OG REGLER OG 

ERFARINGER FRA HVERDAGEN. 

Knut Harboe, Christian Lycke Ellingsen. Stavanger Universitetssjukehus (SUS), hhv. ort. avd. 

og avd. for patologi 

Bruk av materiale fra avdøde til forskning reguleres av Transplantasjonsloven av 1973 med 

oppdateringer og nye forskrifter som kom i mars 04. I tillegg kommer Biobankloven av 2003 

med tilhørende forskrifter. 

Dersom det skal hentes ut mer materiale enn det som vanligvis tas ut ved en obduksjon eller 

dette skal brukes på annen måte, kreves at de pårørende er informert og har hatt anledning til 

å nekte. 

For slikt uthentet materiale skal etableres en forskningsbiobank. 

Vi beskriver rutiner ved gjennomføring av forskningsprosjekt ved SUS der det ble hentet ut 

20 proximale femora fra 10 pasienter til bruk i testing av beinkvalitet og biomekaniske 

egenskaper ved spongiøst beinvev.


BEDRET PROTESEFUNKSJON FOR FEMURAMPUTERTE – EN PILOTSTUDIE 

Havik S. 1) , Witsø E. 2) 

1) Ortopedisk avdeling, Sykehuset Levanger, 2) Ortopedisk avdeling, St.Olavs Hospital, 

Trondheim 

Årlig foretaes det ca 360 femuramputasjoner i Norge. De vanligste årsakene er diabetes og 

arteriosklerose, mens traume og tumores står for under 15%. Femuramputerte som er i stand 

til det får tilbud om rehabilitering med femurprotese. Erfaringen viser at de fleste 

femuramputerte har betydelig dårligere gangfunksjon sammenliknet med pasienter amputert i 

kneleddsnivå. 

Den relativt dårligere protesefunksjon hos femuramputerte skyldes i hovedsak at 

amputasjonsstumpen er kon og at den ikke tåler endebelastning. Den kone formen gjør at 

man må bruke vakumforankring og en protesehylse som fatter om hele øvre del av femur for å 

sikre god kontakt mellom stump og protese. Etter som stumpen ikke er endebærende er man 

videre avhengig av å understøtte protesen mot bekkenringen. En stor vakumforankret 

protesehylse som hviler mot bekkenet gir betydelig innskrenket bevegelighet i hofteleddet og 

dermed redusert gangfunksjon. Røntgenbilder tatt med protese avslører videre at femur står 

abdusert og hviler mot lateralsiden i protesehylsen ved belastning. Dette gir kort vektarm for 

hofteabduktorene og ugunstige biomekaniske forhold ved gange. Protesebrukerne har i 

tillegg problemer med svette, irritasjon, gnagsår og hudinfeksjoner under hylsen. 

Ved ortopedisk avdeling, St.Olavs hospital har man i samarbeid med Scandinavian 

Customized Prosthesis (SCP) og Otto Bock utviklet en femur-kondyl-protese for 

implantasjon i femurstumpen hos låramputerte med dårlig protesefunksjon. Ideen er å 

modulere formen på femurstumpen og å gjøre den endebærende. Målet er at pasienten skal 

kunne bruke en lårprotese med en mindre protesehylse som tillater bedre bevegelighet i 

hofteleddet. Femur-kondyl-protesen vil også hindre at femurstumpen migrerer lateralt i 

hylsen. Vi tror man på denne måten kan bedre protesefunksjonen hos låramputerte og 

redusere mye av plagene relatert til protesebruken. 

Vi har startet opp en klinisk studie der vi planlegger å inkludere i alt 5 pasienter. Den første 

pasienten ble operert i april i år. I foredraget vil vi presentere prosjektet og noen få foreløpige 

resultater.


PROXIMAL VALGISERENDE TIBIAOSTEOTOMI SOM BEHANDLING AV 

GONARTROSE. 

Ellingsen G, Christiansen MH, Indrekvam K. 

Helse Bergen, Ortopedisk klinikk, Kysthospitalet i Hagevik, 5217 Hagavik. 

Bakgrunn: Proximal valgiserende tibiaosteotomi er et alternativ til operasjon med uni- eller 

totalprotese ved unikompartmental medial gonartrose. Operasjonen tar sikte på smertelindring 

ved å endre belastningsaksen fra mediale til laterale kompartment og dermed gjenopprette den 

naturlige belastningsaksen. Aktuell studie tok sikte på å undersøke hvilke preoperatieve, 

operative og postoperative faktorer som kunne ha innvirkning på langtidsresultatet. 

Pasienter/ metode: I denne retrospektive studien ble det innhentet kliniske og 

røntgenologiske opplysninger om 99 pasienter (122 knær) som var blitt operert med lukket 

proximal valgiserende tibiaosteotomi. Alle var behandlet ved Kysthospitalet i Hagevik i 

perioden 1980 til 1993. Pasientene var gjennomsnittlig 62 år (21-86 år) og hadde en 

gjennomsnittlig artrosegrad (Kellgren & Lawrence) på 3,1 (1-4) ved operasjon. I 2004 ble det 

gjort ny klinisk og røntgenologisk undersøkelse av 24 pasienter (30 knær) som fortsatt var 

fungerende med sin tibiaosteotomi. 

Resultater: Etter en gjennomsnittlig oppfølgingstid på 19 år (11-25 år) var 41 pasienter (51 

knær) fortsatt fungerende med sin tibiaosteotomi, og 23 pasienter (26 knær) hadde fått total 

kneprotese. Forøvrig var 31 pasienter (39 knær) døde og 6 pasienter (6 knær) tapt for 

oppfølging. Ved bruk av Kaplan- Meiers overlevelsesanalyse fant vi henholdsvis 95%, 87%, 

75% og 74% overlevelse etter 5-, 10-, 15- og 20 år. Det var gjennomsnittlig 9 år (0,6-19 år) til 

endepunkt definert som innsetting av total kneprotese. Studien viste ingen signifikant 

sammenheng mellom økt overlevelse og artrosegrad, tidligere skade eller sykdom i aktuelle 

kne eller preoperativ fleksjon. Heller ikke preoperativ eller postoperativ vinkel, korrigert 

vinkel eller postoperative komplikasjoner hadde betydning for overlevelsen. Faktorer 

assosiert med signifikant økt sannsynlighet for overlevelse var alder på 60 år og eldre eller 

BMI mindre enn 25 kg/m² ved operasjonstidspunktet. 

Ved etterundersøkelsen hadde pasientene en relativ god funksjon med gjennomsnittlig 

knescore 58 og funksjonsscore 69 til tross for økt artrosegrad. Nittisyv prosent av pasientene 

uttalte at de ville tatt operasjonen igjen dersom de under de samme forutsetninger fikk velge 

på nytt. 

Konklusjon: I samsvar med tilsvarende studier viste denne studien god langtids overlevelse 

etter proximal valgiserende tibiaosteotomi. Etterkontrollen viste at tibiaosteotomi kan være et 

godt alternativ til kneprotese i forhold til smertelindring og opprettholdelse av funksjon. 

Behandlingen er også en metode som kan utsette behovet for kneprotese.


18-21 ÅRS PROTESEOVERLEVELSE FOR BIOMET AGC2000 

KNELEDDSPROTESE. EN PROSPEKTIV STUDIE 

Reigstad A, Myrseth LE, Røkkum M, Reigstad O 

Rikshospitalet, ortopedisk avd. (tidligere KMI) 

Med bakgrunn i de dårlige resultatene etter kneproteser med constrained 

leddmekanisme, var det lenge antatt at proteseoverlevelsen også for semiconstrained 

kneproteser ville bli langt kortere enn for hofteproteser. Biomet AGC2000 protesen ble 

tatt i bruk på Kronprinsesse Märthas Institutt (KMI) i 1985. Vi har tidligere publisert 10 

års overlevelsesresultater som var meget lovende. I denne studien refereres 

langtidsresultatene. 

Materiale og metode. I perioden 1979 – september 1988 foretok vi en prospektiv 

studie over 73 knær operert med AGC2000 protese hos 66 pasienter, 7 ble operert 

bilateralt. 51 knær ble operert for gonartrose, 22 for rheumatoid artritt. 34 knær var 

tidligere operert: 13 med synovectomi, 12 med osteotomi, 5 med constrained protese og 

4 med meniskfjerning. Pasientene ble fulgt med årlige kontroller de første 5 år, og det 

ble gjort en ny oppfølging etter 10 år ved polikliniske kontroller på KMI. Fra 1994 er 

det innhentet revisjonsdata fra Nasjonalt Register for Leddproteser.. 

Resultater: Ved etterundersøkelsen var 2 proteser reviderte grunnet aseptisk løsning 

etter henholdsvis 13 og 14 år. 1 protese ble fjernet etter 1 år på grunn av dyp infeksjon. 

Dette kneet ble senere reartikulert med AGC protese som ble revidert 14 år senere. 44 

pasienter døde i oppfølgingstiden uten at protesen var revidert. 

Diskusjon: Biomet AGC2000 totalprotese for kneet gir meget gode langtidsresultater.


VALGISERENDE HØY TIBIAOSTEOTOMI VED MEDIAL KNEARTROSE 

-komplikasjoner og korttidsresultater 

Ludvigsen J og Raugstad TS 

Ortopedisk avdeling, Stavanger Universitetsjukehus, Helse Stavanger HF 

Innledning: Kirurgisk behandling av gonartrose ved vår avdeling er enten valgiserende høy 

tibiaosteotomi (HTO), unikondylær protese (UKA) eller totalprotese (TKA). Vi ønsker å 

evaluere resultatene av våre valgiserende osteotomier og sammenligne dem med tidligere 

analyserte resultater for unikondylær protese (Oxford fase III) i perioden 2000-3. 

Materiale og metode: Vi har gjort en etterkontroll av 79 pasienter som i den aktuelle 

perioden fikk utført 81 HTO med minimum 1,5 års observasjonstid. Inngrepene ble utført ad 

modum Coventry med osteofiksasjon i form av 2-3 kramper (67 knær) inntil -02, hvoretter en 

i økende grad har benyttet ”first step” (14 knær). Postoperativt ble det gipset i inntil seks uker, 

og alle fikk tilbud om fysioterapi i rehabiliteringen etterpå. Det var 56 menn og 23 kvinner, 

hvis median alder var 57,5 år (38-77). Median observasjonstid er 40 måneder (20-65). Ved 

etterundersøkelsen var 8 pasienter enten revidert til totalprotese (7 stk) eller død (1 stk), de 

øvrige (71 stk) fikk tilsendt Oxford Knee Score selvevalueringsskjema, det samme som 

tidligere ble sendt til UKA-pasientene som ble operert i samme tidsrom. 

Resultater: Ved etterundersøkelsen var altså 7 av 81 HTO-knær (8,6%) revidert til 

totalprotese pga. smerteresidiv og artroseprogresjon. 4 pasienter utviklet pseudartrose, 3 i tibia 

og 1 i fibula, alle ble reoperert med plateosteosyntese og beintransplantasjon. 1 pasient med 

peroperativ skade av n. fibularis og fibularisparese fikk utført nervesutur etter 4 måneder med 

tilfredsstillende resultat. 1 pasient utviklet postoperativ leggvenetrombose og ble 

marevanbehandlet i 6 måneder. 2 pasienter fikk fjernet kramper pga. lokalt ubehag. 66 av 71 

pasienter som fikk tilsendt Oxford-skjemaet svarte, og gjennomsnittlig score var 26,4. Til 

sammenligning scoret UKA-pasientene (48 stk) gjennomsnittlig 21,9 poeng (best mulig score 

er 12, dårligste er 60). På tilleggsspørsmål om pasienten ville gjort samme operasjon igjen ved 

samme problemstilling, svarte 54 stk. ja, 9 av dem under tvil. 

Konklusjon: HTO-gruppen scorer noe dårligere på Oxford-skjemaet enn UKA-gruppen (26,4 

vs. 21,9). Imidlertid er pasientgruppene meget ulike, noe som også kommer frem i våre tall. 

HTO-gruppen er betydelig yngre (median alder 57,5 vs. 66 år hos UKA-gruppen), og 

inneholder dessuten flere menn (71% vs. 21% hos UKA-gruppen) med større krav til fysisk 

aktivitet. 82% av HTO-gruppen ville gjort samme operasjon igjen ved samme problemstilling, 

mot 85% i UKA-gruppen, noe som indikerer at de fleste er rimelig godt fornøyde med 

behandlingen.


NY RESEKSJONSPROTESE VED DNR 

Skjeldal S, Zaikova O, Norum O-J, Follerås G 

Kirurgisk klinikk 1, Ortopedisk seksjon, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF avd DNR 

De siste 20 årene har vi benyttet Howmedicas reseksjonsprotese (HMRS). Denne protesen er 

nå vesentlig endret og har skiftet navn til GMRS. Vi valgte etter nøye overveielse å skifte til 

MUTARS fra Implantcast. Denne protesen er modulær og består av forankring-, ledd- og 

forlengelseskomponter. Det finnes ferdige proteser for skulder-humerus-albue, bekken-hoftefemur-kne 

og proximale tibia. Ved behov for spesielle proteser lages de etter mål. Sementfri 

stem anbefales ved god benkontakt, ved dårlig benkontakt eller redusert benkvalitet velges 

sementert løsning. Ved øket infeksjonsrisiko anbefaler firmaet sølvdekket protese. Bløtdeler 

festes ved hjelp av en polyethylenstrømpe (Trevira tube). 

Pasienter 

I løpet av 10 måneder har vi satt inn 22 proteser: 4 proximale humerus, 2 distale humerus, 1 

proximale ulna, 4 proximale femur, 6 distale femur, 2 kneartrodeser og 3 proximale tibia. 

Indikasjonene har vært metastase hos 4 pasienter, 1 benign bentumor, 1 bløtdelsarkom, 10 

primære maligne bentumores , 3 revisjoner for infeksjon (2 HMRS og en sementert lesjon ) 

og 3 revisjoner for teknisk svikt (2 HMRS og 1 allograft). 

Resultater 

De tekniske løsninger og resultater har svart til forventningene. Protesen er brukervennlig og 

firmaet gir rask brukerstøtte under planlegging av operasjonen. 

To pasienter fikk komplikasjoner : en 24 år gammel mann måtte fjerne protesen etter hofte 

transposition og dyp infeksjon på grunn av kontaminering med tarminnhold 

(bekkeneksentrasjon). En 80 år gammel kvinne med reseksjon av distale femur og dårlig 

bløtdelsdekning fikk infeksjon som er under kontroll med ab. 

Hos tre pasienter med sølvdekket protese etter revisjon for infeksjon er det fortsatt ikke tegn 

til infeksjon. 

Vi er så langt godt fornøyd med valg av ny reseksjonsprotese som kan brukes ved store 

bentap ikke bare etter fjernelse av svulster men også etter tidligere proteseoperasjoner, skader 

og infeksjoner.


REDUCTION IN ORTHOPAEDIC SURGERY AMONG PATIENTS WITH 

CHRONIC INFLAMMATORY JOINT DISEASE IN NORWAY 1994 – 2004 

Furnes O 2,3 ,Fevang BTS 1,2 , Lie SA 2,4 , Havelin LI 2,3 , Engesæter LB 2,3 

1 

Department of Rheumatology, Haukeland University Hospital 

2 

The Norwegian Arthroplasty Register, Department of Orthopedic Surgery, Haukeland 

University Hospital 

3 

Department of Surgical Sciences, University of Bergen 

4 

Department of Health, University Research Bergen 

Objective: To study the incidence of joint replacement procedure, arthrodesis, and 

synovectomy among patients with chronic inflammatory joint disease during the period 1994 

to 2004. 

Methods: Data from the Norwegian Arthroplasty Register was used to find the number of 

joint replacement procedures performed in Norway 1994 - 2004. The incidences of 

arthrodeses and synovectomies were obtained from the Norwegian Patient Register. Incidence 

rates were calculated based on age, year, and gender specific population rates for the 

Norwegian population, obtained from Statistics Norway. 

Results: There were 8268 primary joint replacements, 3554 arthrodeses, and 5012 

synovectomies performed in patients with inflammatory arthritis (IA) during the study period. 

A reduction in joint replacement procedures and synovectomies took place during the period 

1994 to 2004, in patients with IA. For the oldest patients (80 years and older), no such trend 

was found. During the same time period, the incidence of joint replacements due to 

osteoarthritis increased. A significant reduction in the incidence of arthrodesis procedures was 

also found for the total study group, but not for the different subgroups. 

Conclusion: The incidence of joint replacements and synovectomies among patients with 

chronic inflammatory joint disease decreased from 1994 to 2004. This may be the result of 

improved medical treatment of these patients.


SELVRAPPORTERT HELSETILSTAND BLANT UNGE, VOKSNE MED 

TOTALPROTESE I HOFTELEDDET 

Engesæter IØ, Lie SA, Lehmann T & Engesæter LB 

Nasjonalt Register for Leddproteser, Ortopedisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, 

Bergen 

Bakgrunn En hoftelidelse i barneårene kan føre til en totalprotese i ung, voksen alder. Dette 

kan medføre betydelige helsemessige problemer og bekymringer for pasienten. Hensikten 

med denne studien var å kartlegge selvrapportert helsetilstand blant unge voksne med 

totalprotese i hofteleddet, og sammenligne resultatene med standard verdier. 

Pasienter og metoder Pasientene som inngår i denne studien er personer født etter 1. januar 

1967 og registrert med en primær hofteprotese i Nasjonalt Register for Leddproteser (NRL). 

Total var det 489 pasienter og samtlige ble kontakt med brev og bedt om å fylle ut et 

spørreskjema om sin aktuelle hoftelidelse, samt generelle spørsmål om sin helsetilstand (EQ- 

5D). Svarprosenter etter én purring var på 80,2 % (392 pasienter). 

Resultater Studien viste at mer enn 50 % av pasientene rapporterte å ha i noen eller større 

grad problemer med henholdsvis gangevnen (52,8 %), vanlige gjøremål (51,0 %) og smerter 

(64,8 %). Helsetilstand til disse totalprotesepasientene var betydelig lavere enn angitt i 

befolkningsstudier for Sverige og Storbritannia (p


FORSKJELLIGE KONTRASTMIDLERS PÅVIRKNING PÅ PERIPROTETISK 

BEINTETTHETSMÅLING MED DXA. EN METODESTUDIE PÅ 

KADAVERFEMORA. 

Jon Dahl , Berte Bøe*, Finnur Snorrason, Lars Nordsletten 

Ortopedisk senter, Ullevål universitetssykehus 

*Ortopedisk avdeling, Diakonhjemmet Sykehus 

Bakgrunn: Serielle beintetthetsmålinger med Dual Energy X-ray Absorbtiometry (DXA) 

brukes for å vurdere beintap rundt innvendige leddproteser over tid. Periprotetisk beintap er 

en prediktor for aseptisk løsning. Når man sammenligner sementerte og usementerte 

implantater vil kontrastmiddel i beinsementen påvirke disse målingene. I hvor stor grad denne 

påvirkningen skjer er i liten grad studert. Det har utviklet seg en slags konsensus om at det er 

rimelig å anta at røntgentett sement gir en økning på 20% i forhold til usementerte proteser. 

Det er grunn til å tro at dette er en underestimering og det er sikkert at det er forskjeller 

mellom de forskjelleige sementene på markedet. 

Metode: 15 kadaverfemora ble preparert på vanlig måte og det ble implantert Charnley R 

stammer i alle med høytrykk sementeringsteknikk. Vi brukte kontrastfri Simplex R sement, 

Simplex R sement med bariumkontrast og Palacos R sement med zirkoniumkontrast. Alle 

femur ble skannet med Lunar Prodigy densimeter preoperativt og etter implantasjon av 

protesestammen. Vi brukte ”Orto” modus og målte beintetthet (BMD) i alle Gruen soner og 

noen selvdefinerte områder. 

Resultater: Når vi skannet en centimeter tykke skiver av de forskjellige sementene på 

markedet i Norge fant vi store variasjoner mellom dem i BMD (0-1. 5g/cm 2 ). Dette skyldes at 

de inneholder forskjellig type og mengde kontrastmiddel. Når vi skannet kaverbeina med 

implanterte proteser var forskjellene ikke så store, men fortsatt høysignifikante. Det var som 

ventet størst forskjell i Gruensone 4 der det er lettest å skille sement og protese når man 

måler. 

Diskusjon: Vår studie viser at kontrastmiddel i beinsement i betydelig grad påvirker 

beintetthetsmålinger rundt protesestammer i kadaverbein. Det er stor variasjon mellom 

sementenes påvirkning på BMD alt etter hvilken type og hvor mye kontrastmiddel de 

inneholder. Dette viser at problemet med DXA målinger og sammenligning av periprotetisk 

beintap mellom sementerte og usementerte implantater ikke er løst. Vi planlegger en 

prospektiv randomisert studie for å undersøke dette videre. 

Denne studien har fått økonomisk støtte gjennom Charnleystipendet 2005.


RADIOSTEREOMETRISK ANALYSE ETTER INNSETTELSE AV TAPERLOC 

USEMENTERT HOFTEPROTESE MED TO FORSKJELLIGE 

HYDROXYAPATITTBELEGG. EN PROSPEKTIV RANDOMISERT STUDIE. 

1 1 2 2 2 

Bøe B., Heier T., Röhrl S., Snorrason F., Nordsletten L. 

1 2 

Kirurgisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus og Ortopedisk senter, Ullevål 

Universitetssykehus 

Det er tidligere vist at Taperloc stammen har over 90% overlevelse etter 10-15 år uten 

benmineral belegg. I 2003 startet Taperloc Oslo studien for å evaluere 2 forskjellige hydroxyl 

apatitt-belegg (HA). HA ble pålagt enten med vanlig plasmaspray teknikk ved høy varme, 

eller ved en elektrokjemisk kald metode (Bonemaster-BM). Hypotesen er at Taperloc vil 

fungere like godt med de to forskjellige HA belegg og at kombinasjonen sementert 

kopp/usementert stamme vil gi lite plastikkslitasje. Radiostereometrisk analyse (RSA) gjør 

det mulig å få sikre resultater av implantatets mikrobevegelser etter få måneder og anbefales 

sterkt i små kliniske studier med introduksjon av nye implantater (Kärrholm). 

48 pasienter ble inkludert (30 kvinner og 18 menn). 5 pasienter ble operert bilateralt (2 

kvinner og 3 menn). En pas. ekskludert pga periprostetisk fractur. Pasientene ble randomisert 

til Taperlocstamme med HA- eller BM-belegg. Alle fikk sementert SHP-kopp i acetabulum. 

Pasientene ble fulgt opp med klinisk undersøkelse, RSA og benmineralanalyser (DXA). RSA 

ble gjort etter Selvik-metoden (Selvik 1974). Presisjonen av analysene ble regnet ut til å være 

0,1mm for migrasjon og 0,19 grader for rotasjon. 

Resultater Femurstammene i studien sank mere enn det som kan tilskrives usikkerhet pga 

metoden. Etter 12 mnd. hadde protesene i HA-gruppen sunket 0,22mm og de i BM-gruppen 

0,38 mm (P>0.05). Mesteparten av migrasjonen ble registrert etter 3 måneder, HA 0,18 mm 

og BM 0,33 mm. I de andre aksene var det heller ingen forskjell i rotasjon eller migrasjon. 

1 års resultater Rotasjon (grader) Migrasjon (millimeter) 

Akse X Y Z X Y Z 

Bonemaster 0,15 0,41 -0,21 0,16 0,38 -0,19 

HA 0,04 0,44 -0,08 0,16 0,22 -0,12 

Diskusjon Hva som er akseptabel migrasjon vil variere noe etter design og coating på 

protesen. I vår studie er HA-belegget tykkere enn BM, 70 vs 5 mikrometer. Vi har tidligere 

vist at BM-pasientene har signifikant høyere bentetthet rundt stammen enn HA-pasientene. 

Kanskje kan raskere benremodellering føre til større migrasjon? Det er tidligere gjort en RSA 

studie på Taperloc uten benmineralbelegg. Her fant Wykman 0,34 mm migrasjon etter ett år 

på 9 pasienter. Det er også vist på andre usementerte proteser at de har migrert de 3 første 

månedene og etter dette vært stabile. Etter 12 mnd. ser det ut til at Taperlocstammen er et 

sikkert produkt også med benmineralbelegg.


ENDRINGER I BEKKENINNSTILLING SOM FEILKILDE VED 

SLITASJEMÅLING AV ACETABULARKOMPONENTER 

Foss, O A, Klaksvik J. 

Nasjonalt Kompetansesenter for Ortopediske Implantater, Trondheim. 

Bakgrunn: Målinger av polyetylenslitasje i acetabularkomponenter blir typisk utført ved 

sammenlikning av sekvensielle røntgen bekkenbilder opp mot røntgenbilde tatt 6-12 uker 

postoperativt. Endringer i avstanden fra sentrum av caputprotesen til et referansepunkt på 

acetabularkomponenten beskriver slitasjen. Vanligvis benyttes kun front (AP) bilder som 

medfører at endringer i caput-acetabular avstanden beskrives langs 2 akser. Forskjeller i 

bekkenorientering ved de enkelte røntgen opptakene påvirker avbildingen av bekkenet 

inkludert protesekomponenter og vil dermed påvirke lengden av den projiserte caputacetabular 

avstanden. Endringer i denne avstanden kan derfor feilaktig tolkes som slitasje 

alene mens endringen i virkeligheten påvirkes både av slitasje og bekkeninnestilling. Vi 

ønsket med denne studien å kvantifisere bekkenrotasjoner som feilkilde ved slitasjemålinger. 

Materiale og metode: Ved NKSOI er det utviklet et dataprogram som simulerer røntgen 

opptak av faste objekt. Transformasjonen fra et 3D objekt til et 2D bilde kan beskrives ved 

forskjellige, definerte orienteringer av objektet. Et virtuelt bekken med protesekomponenter 

ble simulert rotert og røntgen fotografert. Rotasjoners påvirkning på slitasjemål ble så 

beskrevet. Ved NKSOI er det og utviklet en metode som måler bekkenrotasjon mellom 

sekvensielle røntgen opptak. Bekkenrotasjoner ble målt i et klinisk materiale som bestod av 

262 bekkenbilder av 46 pasienter, 27 kvinner og 19 menn, alle med innsatt total 

hofteprotese(r). Av hver pasient forelå det minimum 3 røntgen bilder (mean 5.7, range 3 – 

10), og det kronologisk første av de sekvensielle røntgen bildene valgt som 0 bilde. 

Rotasjonsforskjellene ble angitt som absoluttverdier. Med bruk av disse verdiene ble klinisk 

relevante mål på rotasjoners effekt på slitasjemål bestemt. 

Resultat: 

Sammenhengen mellom bekkenrotasjoner 

og % feil i slitasjemålinger 

Kliniske rotasjonsforskjeller [grader] 

Rotasjonsakse 97.5 persentil Range 

Vertikal 3.4 0-5.9 

Transversal 9.7 0-14.5 

Konklusjon: Klinisk relevante bekkenrotasjoner gir maksimalt ca. 2,5 % feil i 

slitasjemålinger av acetabularkomponenter.


TOTALPROTESE I HOFTE ETTER LÅRHALSBRUDD. 

Jan-Erik Gjertsen, Stein Atle Lie, Jonas M Fevang, Tarjei Vinje, Leif Ivar Havelin, Lars B 

Engesæter og Ove Furnes 

Nasjonalt Register for Leddproteser, Haukeland Universitetssykehus, 5021 BERGEN 

Innledning: 

Totalproteser blir ofte brukt som behandling for havarerte osteosynteser etter 

lårhalsbrudd og blir nå i økende grad også benyttet som primær behandling ved 

akutte lårhalsbrudd. For å undersøke resultatene av totalproteser ved disse to 

indikasjonene har vi brukt data fra Nasjonalt Register for Leddproteser. 

Pasienter og metode: 

Vi inkluderte kun sementerte totalproteser hos pasienter over 60 år. Resultatene av primære 

totalproteser hos pasienter med akutte lårhalsbrudd (n=487) og sekvele etter lårhalsbrudd 

(n=8090) ble sammenlignet med totalproteser hos pasienter med coxartrose (n=55109). 

Hoftene ble fulgt i 0-18 år. Justerte overlevelseskurver ble beregnet ved hjelp av Cox 

regresjonsanalyser med justeringer for forskjeller i kjønn, alder og sementtype. Det ble gjort 

separate undersøkelser på undergrupper av pasienter operert med Charnleyproteser. 

Resultater: 

Resultatene totalt sett var gode. Cox justert overlevelse etter 5 år var 95,9% for pasienter med 

akutte frakturer, 95,9% for pasienter med sekvele og 97,1% for pasienter med coxartrose. 

Etter å ha justert for forskjeller i kjønn, alder og sementtype hadde pasienter med akutte 

frakturer en økt revisjonsrisiko i forhold til pasienter med coxartrose (RR 1,6 (95% CI 1,0- 

2,6) p=0,05). Pasienter med sekvele hadde en signifikant økt revisjonsrisiko (RR 1,3 (95% CI 

1,2-1,5) p


23-27 ÅRS PROTESEOVERLEVELSE FOR ICLH DOBBELKOPP 

HOFTEPROTESER (RESURFACING) HOS PASIENTER UNDER 60 ÅR. 

EN PROSPEKTIV STUDIE 

Reigstad A, Røkkum M, Reigstad O 

Rikshospitalet, ortopedisk avd. (tidligere KMI) 

På 1970- tallet ble det utviklet flere sementerte dobbelkopper for hofteleddet (Tharies, 

Wagner, Townley, Tanaka, Paltrimieri-Trentani og ICLH). Rasjonalet var at en kopp- 

protese på caput femoris ville gi en mer fysiologisk situasjon i hofteleddet og at en urørt 

femurkanal uten sement ville gjøre en eventuell femurrevisjon enklere. Dobbelkopper 

ble spesielt anbefalt til yngre artosepasienter. Interessen for dobbelkopper forsvant da 

det viste seg at korttidsresultatene ble dårligere og revisjonsraten høyere enn ved 

konvensjonelle hofteproteser. Vi har også vist langt dårligere resultater for 

dobbelkopper i aldersgruppen 60-79 år. Denne studien gjelder resultatene for pasienter 

under 60 år. 

Materiale og metode. I perioden 1979-83 foretok vi en prospektiv studie over 56 

ICLH dobbelkopper hos 48 pasienter under 60 år. Mean alder var 51,8 år (25-59), 9 

menn og 47 kvinner. Det ble brukt anterolateralt snitt, operasjonstid 129 minutter (70- 

300). Ingen signifikante operative eller postoperative komplikasjoner oppsto. Alle 

hoftene var stabile og uten infeksjoner. Pasientene ble fulgt med årlige kontroller de 

første 5 år, og det ble gjort en ny oppfølging etter 10 år ved polikliniske kontroller på 

KMI og/eller ved innhenting av journal/rtg fra lokale sykehus. Fra 1987 er det innhentet 

revisjonsdata fra Nasjonalt Register for Leddproteser. 

Resultater: Skår for smerte, gangevne og bevegelsesutslag etter Merled’Aubignè/Postel 

var ved 1 års kontroll henholdsvis 5,8, 5,6 og 4,4. Etter 5 og 10 år var 

skår redusert til henholdsvis 5,6, 5,5, 4,5 og 5,2, 5,3, 4,5. Det ble utført 42 revisjoner, 

alle på grunn av aseptisk løsning. Vi utførte de fleste revisjonene. 

Diskusjon: Frekvensen av tidlige revisjoner ved dobbelkopp hofteproteser hos unge 

pasienter er så høy i denne serien at protesen ikke kan anbefales, selv om 

femurrevisjonen operasjonsteknisk er langt enklere enn ved sementerte femurproteser. 

Moderne dobbelkopper med usementert skålprotese og sementert caputprotese 

anbefales nå til yngre pasienter. Det er ikke dokumentert langtidsresultater som 

indikerer at dobbelkoppene kan måle seg med gode sementfrie femurproteser.


TIDLIG RESULTATER VED OMVENDT HYBRID HOFTEPROTESER 

Wangen H. 

Ortopedisk avdeling Elverum Sykehuset Innlandet 2409 Elverum 

Introduksjon: Sementerte hofteproteser har vært og er førstevalget ved mange sykehus. På 

midten av 80 – tallet ble de sementfrie protesene presentert for fullt på det norske markedet. 

Det har vært vanligst å bruke bare sementfrie eller bare sementerte komponenter, enkelte 

miljøer har valgt å kombinere usementert kopp med sementert stamme, kalt hybrid protese. 

Tall fra proteseregistert har imidlertid vist isolert at sementerte kopper går bedre enn 

usementerte, mens enkelte usementerte stammer har gått bedre enn sementerte. Med støtte i 

dette og det faktum at man ved sykehuset ikke var fornøyd med tidligere brukte usementerte 

kopp, valgte man i 1999 å gå helt bort i fra sementfrie kopper ved primærproteser. Tanken var 

å ta det beste fra to ”verdener”, sementert kopp og usementert stamme, definert som en 

omvendt hybrid protese. Hos pasienter yngre enn 65 år, er kombinasjonen Elite pluss (Depuy) 

sementert kopp og Corail (Depuy) sementfri stamme med keramikk hode vårt førstevalg ved 

primærprotese i hofte. 

Vi ønsker nå å presentere 5 års resultater på de første 70 omvendte hybride hofteprotesene. 

Materiale og metode: I perioden 19.09.99 – 12.12.01 ble det ved ortopedisk avdeling Elverum 

satt inn totalt 70 omvendte hybride hofteproteser. 38 kvinner og 30 menn. 32 høyre og 38 

venstre. Alder median 54 år (28 – 66 ). En kvinne og en mann fikk i perioden bilaterale 

proteser. En pasient er emigrert og en har kun svart på Womac score pr brev da hun ikke 

ønsket å komme pga lang reisevei. For øvrig er alle undersøkt poliklinisk, totalt 68 proteser. 

Indikasjon: 52 primær artrose, 8 dysplasi, 6 sekvele fractur, 2 CLP, 1 sekvele stråling, 1 

avaskulær nekrose. 

Alle er operert med direkte lateral tilgang i sideleie. Etter vanlige rutiner fikk alle profylaktisk 

antibiotika, keflin 2g x 4 og fragmin 5000. 

Pasientene er kontrollert ca 5 år etter operasjon. Det er gjort klinisk undersøkelse samt Harris 

Hip Score og Womac score hvor 100 er best score. Hoftene er røntgenundersøkt med standard 

A-P projeksjon og sidebilde. Bildene er vurdert i forhold til polyetylenslitasje, løsning, og 

osteolyse. 

Resultater: Totalt 68 proteser er kontrollert klinisk og røntgenologisk. 1 er emigrert og 1 ville 

ikke møte til kontroll men har svart pr. brev. Komplikasjoner: 1 DVT po, 1 lungeemboli po, 

begge uten sekvele. 1 po infeksjon (staph. aureus) med løsning av kopp etter ett år. 1 po 

dropfot bestående etter 5 år. 

Røntgenologisk ikke påvist tegn til polyetylenslitasje, løsning eller osteolyse. 

Womac score median 82,9 (35,4 – 100) HHS median 93,5 (50 – 100) 

Konklusjon: Våre kliniske resultater mht HHS og Womac samsvarer godt med resultater i fra 

andre studier. Røntgenologisk er resultatene lovende uten røntgenologisk målbar polyetylen 

slitasje og osteolyse. I protesesammenheng er 5 år kort observasjonstid og resultatene må sees 

som foreløpige. Vi finner de imidlertid såpass lovende at vi foreløpig ikke ser grunn til å 

endre vår praksis med bruk av omvendt hybrid hofteprotese som førstevalg hos yngre 

pasienter.


RADIAL IMPACTION GRAFTING VED REVISJON AV HOFTE PROTESER 

PRELIMINÆRE RESULTATER 

Bierling R, Gebuhr P, Lind U, Zwart E 

Kysthospitalet i Hagavik, Ortopedisk Klinikk Haukeland Universitets Sykehus 

Hvidøvre Sykehus Hvidøvre Danmark 

Sentrallasarettet Or.thopædiska klinikken, Vasterås Sverige 

Meander Medisch Centrum Amersfoort Nederland 

Introduksjon: 

Radiær benpakking er en revisjonsteknikk hvor man impakterer oppmalt allograft mot den 

insuffisiente femorale cortex. På denne måten rekonstruerer man benet, og sikrer en solid 

”seng” for en sementert revisjonsprotese. 

Material og metode: 

Vi ufører en ”prospective, multicenter baseline-control” studie for å evaluere resultater, 

sikkerhet og livskvalitet ved bruk av Radial Impaction Grafting, og sementert Spectron 

revisjonsprotese. 

88 pasienter er inkludert ved 4 sykehus. 59 kvinner og 29 menn. 

Gjennomsnittsalder 74 år (38-90). 

Bendefekter og osteolyse er klassifisert etter hhv Endo og Goetz. 

Ved behov ble det anvendt mesh og/ eller cerclage som forsterkning av cortex. 

”Fresh frozen Bonegraft” og koniske impactorer ble brukt. 

Pasientene følges med årlige intervaller. Ved evalueringen bruker vi Harris Hip Score, 

Womac/ SF36, Visual Analogue Score, samt røntgen. 

Resultater: 

Vi så 4 per-operative komplikasjoner i form av 3 femurfissurer, og 1 fraktur i trochanter 

major. 

Post-operativt så vi 6 femurfrakturer innen 6 mdr., 1 femurfraktur etter 1 år, 3 dislokasjoner 

og 1 trochanter major fraktur. 

Vi har 53 pasienter (80 %) med en follow up på 2 til 5 år 

Harris Hip Score har gått opp fra 45 (median 47) til 90 (median 93) 

VAS score etter 2 til 5 år er 5.5 (0 ingen smerter - 100 uutholdelige smerter) 

Det ble ikke funnet signifikante akselfeil av femurprotesen (mer enn 5 grader), 

eller synkning av protesen, heller ingen målbar osteolyse rundt stammen. 

Så langt 100 % overlevelse av stammen 

88.7 % av pasientene er svært fornøyd med revisjonen. 

Konklusjon: 

Radial Impaction Grafting er en god revisjonsteknikk. 

Teknikken virker sikker. Vi har ikke hatt alvorige komplikasjoner. 

De preliminære resultatene er gode, både subjektivt og objektivt.


BIRMINGHAM HIP RESURFACING. TIDLIGE RESULTATER OG ERFARINGER. 

Roel Bierling, Jens Eikås, Ole Dankert Lunde, Kathrine Haugen Buvik 

Kysthospitalet i Hagevik, Ortopedisk Klinikk Haukeland Universitets Sykehus 

Introduksjon: I løpet av det siste ti-år har en på verdensbasis sett en økende 

interesse og bruk av Hip Resurfacing i behandlingen av den unge og aktive pasient 

med coxartrose. 

Ved tidligere generasjon Hip Resurfacing har man blant annet benyttet metall mot polyetylen 

artikulasjon med blandete resultater. Den nåværende resufacing teknikk baseres på en metallmetall-artikulasjon. 

Birmingham protesen er laget av Cobalt Chrom, koppen er porøs coated og belagt med 

Hydroxyapatitt, den settes inn ”press fit”. Caput delen støpes med Simplex sement. Det 

brukes bakre tilgang. 

Kysthospitalet i Hagevik begynte med Hip Resurfacing i november 2004. 

Materiale og metode: 

Pasienter med god beinkvalitet uten cyster i collum- caput overgang ble inkludert Fra 

november 2004 til september 2006 er det satt inn 42 BHR proteser, 25 menn og 13 kvinner. 4 

menn har fått bilateralt protese. Gjennomsnittsalder var 49.5 år (35-71) for menn, og 48.4 år 

(38-63) for kvinner. 

Det ble brukt vanlige kliniske og røntgenologiske undersøkelser og registreringer. I tillegg 

har våre fysioterapeuter utført funksjonell testing med registrering av Oxford Hip Score. 

Pasientene ble testet preoperativt, samt ved 

3 mndr., 6 mndr, 12 mndr. De vil bli videre fulgt med årlige intervaller 

Resultater: 

Preop. Oxford Score har vært 36.9 poeng (16-54) for menn, og 36.4 poeng (25-50) for 

kvinner. 

Etter 3 mnd. 19.6 poeng (12- 40) for menn, og 20.8 poeng (17-25) for kvinner. 

Etter 6 mnd. 17.5 poeng (13- 37) for menn, og 19.7 poeng (15-25) for kvinner. 

Pasientens subjektive vurdering av fornøydhet var etter 3 mnd. 27/30: svært fornøyd, 3/30 

fornøyd. Etter 6 mnd. 17/22 svært fornøyd, 5/22 fornøyd 

Vi har verken hatt per eller postoperative komplikasjoner så langt. 

Ingen proteser har luksert, og ingen collumfrakturer har inntruffet. 

Hos en pasient som var tiltenkt resurfacing ble det etter innsetting av kopp, besluttet å sette 

inn en stammeprotese med stort caput pga for dårlig beinkvalitet i caput- collum overgang 

Operasjonsteknisk er en resurfacingprotese mer krevende, gjennomsnitts operasjonstid er 130 

minutter 

Konklusjon: Foreløpige erfaringer og resultater med BHR er 

tilfredsstillende og pasientene har gjenvunnet svært god funksjon. 

Vi har så langt ikke hatt protese relaterte komplikasjoner. 

Pasientene vil følges videre som beskrevet.


HA-TITAN-STUDIEN 

Småbrekke A*, Nilsen RS**, Winge JF*, Brattebø J***, Olsen BA*, Reikerås O**** 

* Ortopedisk avdeling, UNN 

** IKT, HelseNord 

*** Kirurgisk avdeling, Helse-Bergen VOSS 

****Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet 

Hydroxylapatitt (HA) dekkede hofteproteser har vist seg å ha svært gode resultater på 

stammesiden. På kopp siden er resultatene mer ujevne; dårlige ved press fit kopper og noe 

bedre ved skru kopper. Disse forhold er bekreftet internasjonalt og i Norge ved 

langtidsstudier. På den annen side er langtidsresultatene ved usementerte hofteproteser uten 

Hydroksylapatitt (HA) også gode, først og fremst representert ved Zweymuller protese på 

stammesiden og Harris Galante på kopp siden. 

Det har derfor vært et spørsmål om man trenger HA dekke på titanproteser med god design og 

adekvat ruhet (Rt) på overflaten. Den aktuelle Rt på overflaten av en protese har vært usikker, 

men fra eksperimentelle studier er det vist at Rt i alle fall må være over 15 um. Dersom man 

ikke trenger HA for å fremme innvekst av ben mot en protese, vil dette være gunstig fordi HA 

på sikt kan være ustabilt og fremskaffe en betennelsesreaksjon som fører til osteolyse. 

Skifte til keramikkartikulasjoner har vist lovende resultater. 

Denne problemstillingen vil vi tatt opp i en prospektiv, randomisert langtidsstudie med 

usementerte hofteproteser med og uten HA. 

Hensikten med studien er å undersøke levetid og eventuelle biologiske konsekvenser av 

usementert titanprotese uten og med hydroxylapatittbelegg, og med keramikkartikulasjoner. 

Totalt 250 pasienter planlegges inkludert i studien i perioden 2004-07. Primærte endepunkt er 

overlevelse av protesen, pasientfornøydhet og funksjonsscore etter 10-15 år. Avvik på 5-10 % 

vil være av klinisk interesse. 

I august 2006 var 134 pasienter inkluderte i studien. 10 var etterkontrollerte etter 2 år. 

Vi vil presentere ide, inklusjons- og eksklusjonskriterier, internettbaset database med 

registrering av data ved operasjon og etterkontroller, samt et inntrykk etter de første 20 toårskontrollene.


LUXATIO COXAE CONGENITA – PRELIMINÆRE ERFARINGER FRA 

ET 10-ÅRSMATERIALE 

Terje Terjesen 

Ortopedisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo 

Hofteleddsluksasjon er ofte vanskelig å behandle og risikoen for komplikasjoner er betydelig. 

Hensikten med denne studien var å evaluere de preliminære resultatene for å se om 

behandlingsrutinene er tilfredsstillende. 

Pasienter og metoder 

I 10-årsperioden 1996-2005 var 79 pasienter (85 hofter) innlagt for medfødt hofteluksasjon. 

Det var 67 jenter (85%) og 12 gutter. 49 pasienter hadde sen-diagnostisert luksasjon, 

diagnostisert 12 (2 – 47) måneder etter fødselen, mens 30 hadde fått diagnosen ved fødselen 

og var behandlet med Frejkas pute som ikke hadde ført til målet (21 pasienter) eller hadde av 

ulike grunner (irreponibel luksasjon, reluksasjon, andre medfødte tilstander, sterkt premature) 

fått utsatt behandlingen. Plasterstrekk ble anvendt hos 70 pasienter, med varighet 14 (7-35) 

dager. Lukket manuell reposisjon ble alltid forsøkt hos pasienter under 2 år og lyktes hos 57% 

av hoftene, mens åpen, operativ reposisjon var nødvendig hos de resterende 43%. Åpen 

reposisjon var hyppigere blant de neonatalt diagnostiserte og alder ved reposisjon var lavere 

(gj.sn 8,7 måneder) enn ved sen-diagnostisert luksasjon (14,8 måneder). Samlet tid i hoftegips 

var 6 (3 – 9) måneder. Tre pasienter var 3 - 4 år ved reposisjon og hos disse ble det foretatt 

åpen reposisjon, femurosteotomi med forkortning og acetabulumosteotomi uten forutgående 

strekkbehandling. Reluksasjon i løpet av de første dagene eller ukene inntrådte hos 13 hofter 

(10 hofter etter lukket reposisjon og 3 etter åpen reposisjon) og ble behandlet med åpen 

reposisjon (10 hofter), åpen reposisjon pluss femur- og acetabulumosteotomi (2 hofter) og 

lukket reposisjon (1 hofte). 

Resultater 

Oppfølgingstiden etter reposisjon var 4,3 (1 – 10) år. Caputnekrose inntrådte i 10 hofter (12 

%) og var hyppigere hos dem uten synlig caputkjerne ved reposisjon, hos pasienter som hadde 

fått behandling ved andre sykehus tidligere, og i hofter som relukserte. I oppfølgingstiden 

utviklet 11 hofter subluksasjon. Fem av disse er blitt operert med kombinert femur- og 

acetabulumosteotomi, to med femurosteotomi, og de 4 siste observeres fortsatt. 

De røntgenologiske resultatene etter Severins klassifikasjon 3 år etter reposisjon (58 hofter) 

var gode hos 81% av hoftene og ikke tilfredsstillende (dysplasi eller subluksasjon) hos 19%, 

og omtrent samme resultater var det hos de 22 hoftene med observasjonstid 7- 10 år. Det var 

ikke signifikante forskjeller mellom neonatalt og sen-diagnostisert luksasjon og heller ikke 

mellom åpen og lukket reposisjon eller hvorvidt pasientene hadde fått behandling tidligere 

eller ikke. 

Diskusjon 

Pasienter med medfødt hofteluksasjon må følges til utvokst alder, men de preliminære 

resultatene etter 3 år og 7-10 år tyder på at utfallet er tilfredsstillende hos cirka 80% av 

pasientene. Frekvensen av partiell caputnekrose kan øke med lenger observasjonstid. 

Resultatene tyder på at det kan være fornuftig å sentralisere behandlingen og vente med 

reposisjon til det er synlig caputkjerne.


INTER-OBSERVER SAMSVAR VED STULBERGS KLASSIFIKASJON FOR 

LANGTIDSPROGNOSE VED CALVÉ-LEGG-PERTHES SYKDOM 

Ola Wiig, Terje Terjesen 1 , Svein Svenningsen 2 

Ortopedisk Senter, Ullevål Universitetsykehus, Oslo, 

1 Ortopedisk Avdeling, Rikshospitalet, Oslo, 

2 Ortopedisk Avdeling, Sørlandet Sykehus, Arendal 

Behandling og prognose ved Calvé-Legg-Perthes sykdom baserer seg i stor grad på vurdering 

av røntgenbilder. Pålitelige og nøyaktige klassifikasjoner er derfor avgjørende. Hensikten med 

denne studien var å vurdere inter-observer samsvaret ved bruk av Stulbergs klassifikasjon for 

langtidsprognosen. 


Vi vurderte et tilfeldig utvalg av røntgenbilder (5-årskontrollene) av 101 hofter hos 92 

pasienter i CLP landsstudiens med diagnoseår 1996-1998. Det var 69 gutter og 23 jenter. 

Gjennomsnittlig alder ved diagnose var 5.4 år. Bildene ble klassifisert etter Stulbergs 5 

grupper i to omganger, avbrutt av et konsensusmøte der kriteriene for klassifikasjonen ble 

klargjort og diskutert. Stulbergs klassifikasjon baserer seg på formen av caput og acetabulum 

og om leddet er kongruent. Dataene ble analysert med vektet kappa statistikk og vi regnet 

også ut prosent enighet. Hofter der 2 eller 3 undersøkere var enig i klassifiseringen, ble ansett 

som ”sann” Stulberg gruppe. For å se om enigheten ble bedre ved en enklere klassifikasjon, 

slo vi Stulberg gruppe 1 sammen med gruppe 2, og gruppe 4 sammen med gruppe 5, til en ny 

klassifisering i 3 grupper. 

Resultater 

23% av røntgenbildene ble klassifisert som ”sann” Stulberg gruppe 1, 29% som gruppe 2, 

41% som gruppe 3, 8% som gruppe 4, og ingen i gruppe 5. Vi oppnådde god enighet (vektet 

kappa= 0.64, 71% enighet) mellom de mest erfarne undersøkerne (TT og SS), og moderat 

enighet mellom OW og SS (vektet kappa =0.58, 66% enighet). Det var 80% enighet mellom 

de erfarne undersøkerne om sfærisk/ikke sfærisk caput, tilsvarende 61% mellom OW og SS. 

Vi oppnådde bedre enighet ved den reviderte, enklere 3-gruppe klassifikasjonen, da vektet 

kappa var 0.70 og enigheten var 81% mellom TT og SS. Det var ikke større enighet mellom 

undersøkerne etter konsensusmøtet. 

Diskusjon 

Vi oppnådde godt inter-observer samsvar mellom erfarne undersøkere ved bruk av Stulbergs 

klassifikasjon. Det var størst uenighet mellom Stulberg gruppe 2 og 3. Vi brukte Moses 

konsentriske ringer og definisjonen av sentrum av caput var den største årsaken til uenighet. 

Vi anbefaler den reviderte 3-gruppe klassifikasjonen, der skillet mellom gruppene avgjøres av 

om caputoverflaten er rund, oval eller flat.


PROKSIMAL FEMUR RESEKSJONSPLASTIKK HOS PASIENTER MED 

CEREBRAL PARESE OG LUKSERTE HOFTER 

Andreas Knaus og Terje Terjesen, 


Kronisk hofteluksasjon hos pasienter med cerebral parese (CP) kan gi så betydelige 

plager, spesielt smerter, at kirurgisk behandling er nødvendig. I slike tilfeller har vi de 

siste årene gjort reseksjon av proksimale femur. Hensikten med denne studien var å 

vurdere resultatene etter denne radikale prosedyre. 


Siden 1998 har vi operert 22 pasienter med kronisk lukserte hofter, 20 pasienter med 

CP, 1 pasient med Down syndrom og 1 pasient med Artrogrypose (13 hadde unilateral 

luksasjon og 9 bilateral). Det var 12 gutter og 10 jenter med alvorlig grad av CP og 

ingen gangfunksjon. Operasjonsalder 15,6 (3-27) år. Operasjonsindikasjon var 

luksasjon av varighet mer enn 2 år, samt betydelige kliniske problemer som smerter (20 

pasienter) og problemer med stell (18 pasienter) og sittestillingen (9 pasienter). 

Operasjonen er en reseksjon av hele proksimale femur ned til 2-3 cm distalt for 

trochanter minor og bløtdelene sutureres over acetabulum og femurskaftet. 16 

operasjoner ble gjort bilateralt (hos de 9 pasienter med bilateral luksasjon og 7 med 

unilateral) og 6 operasjoner ble gjort unilateralt. 15 pasienter ble postoperativt behandlet 

med plasterstrekk i 2-5 uker og 1 med tibiastrekk (4 uker), 4 pasienter fikk hoftegips, 1 

strekk og hoftegips og 1 pasient hverken strekk eller gips. 

Etter en observasjonstid på 35 (3-72) måneder ringte vi til pasienter og pårørende og 

spurte om smerter, bevegelighet, funksjon, komplikasjoner og om de var fornøyd med 

operasjonen. Røntgenbilder ble vurdert med tanke på proksimal migrasjon av femur og 

forkalkninger etter operasjon. 

Resultater 

15 pasienter (68%) var fornøyd (9 svært fornøyd) med inngrepet, 4 var ikke fornøyd 

og 2 var usikre. 5 pasienter var døde. 2 av dem døde i det postoperative forløpet, den 

ene 2 uker postop. av ulcus ventriculi og den andre 11 dager postop. av 

respirasjonssvikt. 

Av postoperative komplikasjoner hadde 5 pasienter langvarige smerter opp til 6 

måneder, 1 fikk venetrombose i leggen, og 1 fikk ødem i leggen, mistet matlysten og 

måtte få gastrostomi. 1 pasient er reoperert pga smerter med reseksjon av heterotop 

ossifikasjon. 

Smertene (VAS-skala fra 1 til 10) var 7 (1-10) før operasjonen og var redusert til 2 

(1-7) nå. Alle hadde fått bedre bevegelighet i de opererte hoftene. Enkelte mente 

hoftene var blitt for løse, slik at sittestabiliteten var blitt dårligere. Alle 10 pasienter 

som ikke kunne sitte før operasjonen kunne sitte nå. 

Konklusjon 

Hos pasienter med alvorlig grad av CP og betydelige smerter eller andre store plager 

på grunn av kronisk hofteluksasjon har proksimal femurreseksjon en gunstig effekt, i 

det smerteplagene reduseres og bevegeligheten bedres. De fleste er godt fornøyd med 

inngrepet.


NASJONALT KORSBÅNDSREGISTER 

Granan L-P 1,2,3 , Engebretsen L 1,3,4 , Steindal K 1,5 , Bahr R 1,3 , Furnes ON 1,5 

1 Nasjonalt Korsbåndsregister, Bergen 

2 Forskerlinjen, Medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo 

3 Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo 

4 Ortopedisk Senter, Ullevål universitetssykehus, Oslo 

5 Nasjonalt Register for Leddproteser, Bergen 

Innledning: 7. juni 2004 ble verdens første nasjonale korsbåndsregister etablert i regi av 

Nasjonalt Register for Leddproteser. Registeret er eid av Norsk Ortopedisk Forening, mens 

det vitenskapelige ansvaret ligger hos Senter for idrettsskadeforskning (OSTRC) ved Norges 

idrettshøgskole. 

Registreringen i Nasjonalt Korsbåndsregisters database foregår via innsendelse av 

papirbaserte operasjonsskjemaer i etterkant av det kirurgiske inngrep. Samtidig sendes det inn 

et KOOS-skjema som pasienten fyller ut preoperativt. All registrering skjer etter at pasienten 

har gitt sitt skriftlige samtykke. 

Hensikten med registeret er å kunne bidra til en kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i 

behandlingen av pasienter med korsbåndsskader gjennom å: 

- Kunne utelukke metoder som gir et åpenbart dårlig resultat på et tidlig tidspunkt. 

- Vurdere resultatene etter kirurgisk behandling med ulike metoder. 

- Kartlegge betydningen av prognostiske faktorer. 

Nasjonalt Korsbåndsregister finansieres av midler fra OSTRC og har i etableringsfasen 

mottatt øremerkede midler fra Kvalitetssikringsfond II, Den norske lægeforening. 

Materiale og metode: Det forelagte materialet er deskriptive data hentet ut av Nasjonalt 

Korsbåndsregisters database 09.06.06 og er oppdaterte per denne dato. 

Resultater: Nasjonalt Korsbåndsregister har nå registrert 2793 primære 

korsbåndsrekonstruksjoner utført ved 57 ulike sykehus. Dette tilsvarer en oppslutning blant 

landets sykehus på over 90 %. Inngrepene fordeler seg med 2714 ACL rekonstruksjoner, 25 

PCL rekonstruksjoner og 54 kombinerte ACL og PCL rekonstruksjoner. Foreløpig er 31 

revisjoner registrert av rekonstruksjoner utført etter at registeret ble etablert. 78 % av primære 

ACL rekonstruksjoner er utført i aldersgruppen 16-39 år, mens kun 7 % av inngrepene er 

utført på personer eldre enn 44 år. Fotball, håndball og alpint/telemark står for 65 % av 

årsakene til de rekonstruerte ACL. Av 2714 primære ACL rekonstruksjoner var 1069 utført på 

knær uten ytterligere tilleggsskader. I overkant av en tredjedel av primære ACL 

rekonstruksjoner utføres poliklinisk, og 98,6 % av de primære ACL rekonstruksjoner er utført 

med enten BPTB- graft eller hamstring autograft. 

Konklusjon: Etter to års drift kan Nasjonalt Korsbåndsregister vise til en høy bidragsandel 

blant sykehusene og klinikkene i hele Norge, samtidig som en undersøkelse (se egen 

presentasjon) viste særdeles høye compliance-tall ved de deltagende sykehusene og 

klinikkene allerede i andre driftsår. Den gode responsen fra de norske ortopedene synes 

oppløftende med tanke på raskt å kunne tilbakeføre konstruktive tilbakemeldinger, i henhold 

til registerets målsetning, til det norske ortopediske samfunn.


COMPLIANCE-STUDIE NASJONALT KORSBÅNDSREGISTER 

Ytterstad, K 2,3 , Granan, LP 1,2,3 , Engebretsen L 1,3,4 

1 Nasjonalt Korsbåndsregister, Bergen 

2 Forskerlinjen, Medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo 

3 Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo 

4 Ortopedisk Senter, Ullevål universitetssykehus, Oslo 

Innledning: Nasjonalt korsbåndsregister ble opprettet 7. juni 2004 gjennom et samarbeid 

mellom Senter for Idrettsskadeforskning ved Norges idrettshøgskole og Nasjonalt register for 

leddproteser. Registeret er allerede godt etablert og forskningsmiljøer oppfordres til å bruke 

registerets data til forskning. I denne studien ønsket vi å undersøke compliance mellom 

registrete data i lokal operasjonsprotokoll, og korsbåndsregisteret og Norsk Pasientregister 

(NPR). 

Materiale og metode: Undersøkelsen ble foretatt for perioden 01.10.05-28.02.06 for antall 

operasjoner med prosedyrekodene NGE 45, NGE 41 og NGE 21. Det ble foretatt et 

randomisert stratifisert utvalg av sykehus. Vi delte sykehusene opp i 3 hovedgrupper: 1) Små 

sykehus: < 30 operasjoner per år. 2) Store Sykehus: ≥ 30 operasjoner per år. 3) Private 

sykehus. Operasjonsprotokoll på sykehusene ble brukt som gullstandard. Det ble gjort et 

utvalg på 14 sykehus, som representerer ca. 20 % av totalt antall sykehus i hver gruppe. 

Resultat: Data fra 11 av 14 sykehus er kommet inn per i dag. 

Datakilde Antall rapporterte Compliance mellom Compliance 

operasjoner 

datakilder 

Korsbåndsregisteret 170 Korsbåndsregisteret/ 92,4 % 

NPR 

NPR 184 Korsbåndsregisteret/ 102,4 % 

Operasjonsprotokoll 

Operasjonsprotokoll 166 Operasjonsprotokoll/ 90,2 % 

NPR 

Konklusjon: Compliance mellom datakildene Korsbåndsregisteret, NPR og 

Operasjonsprotokoll er høy. Resultatet av studien understøtter påstanden om at registeret er 

godt etablert, og at registerets data kan brukes til forskning.


HAMSTRINGSRUPTURER 

Lars Hemstad, Olav Røise, Lars Engebretsen 

Ortopedisk senter, Ullevål Universitetssykehus 

Bakgrunn: Hamstringsruptur er en relativt sjelden tilstand og forekommer hyppigst i 

forbindelse med traumer i idrettssammenheng. Det synes ikke å foreligge noen konsensus 

vedrørende behandlingsregimer. I litteraturen er det relativt få artikler med beskjedne 

tallmateriale. 

Hensikten med denne studien var å se på våre erfaringer med kirurgi på pasientgruppen.. 

Metode:5 pasienter ,(alder 29-49 år) er operert for hamstringsrupturer i tidsintervallet 

nov.01- juni 06. Operasjonsmetodene har variert avhengig av skadetyper. En er operert i 

akuttstadiet med sutur. Tegner activity-score ,VAS-smertescore, Kraftprestasjon i Hamstring 

og evt påvirkning av N. Ischiadicus pre- og postoperativt er brukt for å bedømme effekt av 

operasjonene. 

Ytterligere 2 pasienter med eldre rupturer opereres i disse dager og vil scores etter samme 

skjema. 

Resultater/diskusjon: 

Våre resultater og erfaringer med ulike operative prosedyrer fremlegges og vil bli diskutert 

opp mot litteraturdata.Vi har spesielt erfart at eldre rupturer ikke alltid lar seg suturere på 

plass og at påvirkning av N. Ischiadicus ofte synes å være et tilhørende problem for 

pasientgruppen.


RISIKOFAKTORER FOR AKUTTE KNESKADER BLANT MANNLIGE 

FOTBALLSPILLERE 

Engebretsen AH, Myklebust G, Holme I, Engebretsen L, Bahr R. 

Senter for idrettsskadeforskning, Norges Idrettshøgskole, Oslo. 

Innledning 

Fotball er verdens og Norges mest populære idrett. Akutte kneskader har vist seg å være blant 

de hyppigste skadene i fotball. Hensikten med denne studien var å undersøke faktorer som 

kan disponere for akutte kneskader i norsk herrefotball. 


I alt 31 lag, totalt n=508 spillere, fra norsk 1., 2. og 3. divisjon i fotball for menn deltok i 

studien. Alle spillerne ble testet i forsesongen 2004 ved Norges idrettshøgskole for mulige 

risikofaktorer for kneskade, gjennom et to-delt spørreskjema (generell informasjon om 

spilleren og tidligere kneskader, og KOOS-skjemaet (Knee Injury and Osteoarthritis Outcome 

Score (Roos et al. (1998)))) og klinisk undersøkelse. Gjennom den påfølgende 

fotballsesongen ble alle akutte kneskader registrert av lagets fysioterapeut, og den totale 

trenings- og kampeksponeringen ble registrert på individnivå av lagets trener. Til de 

statistiske analysene ble generaliserte estimerte likninger i STATA (version 8, Texas, USA) 

brukt til univariate analyser av de kontinuerlig avhengige risikofaktorene. Det ble korrigert for 

eksponering, og risikofaktorer som hadde en P-verdi


MENISKREPARASJONER UTFØRT MED FAST FIX® ALL-INSIDE METODE 

Kise N, Heir S, Ekeland A 

Martina Hansens Hospital, Ortopedisk avdeling, postboks 23, 1306 Bærum postterminal 

Bakgrunn: All-inside meniskreparasjon ble introdusert på begynnelsen av 1990-tallet med 

resorberbare meniskpiler. I de senere år er det utviklet en rekke metoder og instrumentarier. 

Det er publisert varierende kliniske resultater, og laboratorietester har vist at konvensjonelle 

inside-out suturer har bedre pull-out styrke, fleksibilitet og motstand mot skjærekrefter enn 

mange av all-inside teknikkene. Dokumenterte fordeler med all-inside teknikker er kortere 

operasjonstid og mindre risiko for komplikasjoner. FasT Fix ® er en tredje generasjons allinside 

metode som ved laboratorietester har vist seg å ha fysiske egenskaper på høyde med 

inside-out suturer. Det foreligger så langt få kliniske studier av FasT Fix ® . 

Materiale og metode: Studien er retrospektiv og godkjent av REK og NSD. Pasienter operert 

med FasT Fix ® all-inside metode i perioden 2003-2005 er inkludert. Materialet består av 29 

meniskrupturer hos 29 pasienter, 15 menn og 14 kvinner, alder 14-48 år (mean 29). 23 

rupturer satt i mediale og 6 i laterale menisk. Åtte pasienter hadde samtidig ACL ruptur, og 3 

av disse ble rekonstruert i samme seanse, 3 ble rekonstruert senere. To pasienter hadde 

gjennomgått ACL rekonstruksjon før den aktuelle meniskrupturen. 

Som endepunkt for evaluering av resultatet av meniskreparasjon, er valgt reoperasjon pga 

reruptur eller manglende tilheling. Videre har 27 av de 29 pasientene fylt ut KOOS-skjema 

(Knee Injury and Osteoarthritis Outcome Score) for evaluering av knefunksjonen ved followup 

13,3 (3,2-29,8) mndr etter meniskreparasjonen. 

Resultater: Av 29 meniskrupturer operert med FasT Fix ® , var 5 (17 %) reoperert etter 

gjennomsnittelig 11,3 (2,6-16,0) mndr. Ingen av de 6 laterale meniskrupturene ble reoperert. 

Ingen av de 3 som i samme seanse ble ACL rekonstruert ble reoperert. To av de 5 pasientene 

med reruptur i menisken, hadde kjent ACL ruptur, men ble ikke rekonstruert før etter at 

menisken var reoperert. Begge disse rapporterte nytt traume før meniskreseksjonen. 

KOOS viste lavest score i kategoriene “Quality of life” med snittscore 55 (6-94) og 

“Sport/recreation” med snittscore 60 (5-100). I kategoriene “Pain”, “Symptoms” og “Activity 

of daily life” var scorene henholdsvis 82 (33-100), 77 (36-100) og 89 (43-100). Pasienter som 

er reoperert for reruptur i menisken scorer i snitt 46 i kategorien ”Quality of life” og 45 i 

kategorien ”Sport/recreation”. 

Konklusjoner: Et knapt år etter operasjon med FasT Fix ® all-inside menisksutur, var 5 av 29 

pasienter reoperert på grunn av reruptur eller manglende tilheling i menisken. Ingen av de 6 

med laterale rupturer ble reoperert, og ingen av de 3 som ble ACL rekonstruert i samme 

seanse ble reoperert. Pasienter som er reoperert på grunn av reruptur har lavere KOOS 

funksjonsscore enn pasienter der meniskreparasjonen har overlevd.


KULDEBANDASJE ETTER MENISKRESEKSJONER 

Kise N, Foss H, Ekeland A 

Martina Hansens Hospital, Ortopedisk avdeling, postboks 23, 1306 Bærum postterminal 

Bakgrunn: Allerede i antikken ble kryoterapi brukt som terapeutisk tiltak ved vevsskade. 

Celsus (53 f. Kr.- 7 e. Kr.) beskrev inflammasjonens fem kardinaltegn; calor, rubor, tumor, 

dolor og functio laesa. Empiri har vist at symptomer begrenses og tilheling bedres ved tiltak 

som begrenser inflammasjonsprosessene. I dag behandles akutte skader etter RICE-prinsippet; 

R/rest, I/ice, C/compression, og E/elevation. Postoperativt anbefales avlastning, kompresjon, 

elevasjon, og i noen grad nedkjøling. I denne studien vil vi kartlegge effekt av kjølebandasje 

etter meniskreseksjoner. 

Materiale og metode: Studien er prospektiv og godkjent av REK og NSD. Trettifem 

pasienter, 27 menn og 8 kvinner i alder 42 år (17-71) som ble operert med meniskreseksjoner, 

ble randomisert til bandasjering med enten vanlig elastisk bind eller KoldBlue ® 

kuldebandasje. Atten pasienter fikk kuldebandasje (kuldebandasje-gruppen) og 17 fikk 

elastisk bind (elastisk bind-gruppen). De to gruppene var sammenliknbare med hensyn på 

kjønnsfordeling, alder, operasjonstid, type meniskruptur og annen patologi i samme kne. 

KoldBlue ® er laget av polyutrethane og vanngelè, den er elastisk, og har komprimerende 

effekt. Den kjøles i kjøleskap og har kjølende effekt 40-60 minutter etter applikasjon. 

Pasientene brukte KoldBlue ® 4 ganger i døgnet 4 døgn postoperativt. I samme periode ble 

analgetikaforbruk kartlagt, og smertenivå målt med VAS. Fjerde postoperative dag ble 

hevelse i kneet målt ved omkrets av kneet sammenliknet med preoperativ måling. KOOS ble 

målt preoperativt og etter 3 uker og 3 måneder, og Tegner score ble målt preoperativt og etter 

3 måneder. Varighet av krykkebruk og sykemelding ble kartlagt i de to gruppene. 

Resultater: Pasientene i kuldebandasje-gruppen brukte de første 4 postoperative døgnene 60 

% mindre analgetika enn pasientene i elastisk bind-gruppen. Gjennomsnittelig VAS de første 

4 døgnene var 2,9 ganger lavere i kuldebandasje-gruppen enn i elastisk bind-gruppen. Hevelse 

i kneet fjerde postoperative dag var lik for de to gruppene. 

Tre uker postoperativt hadde kuldebandasje-gruppen høyere gjennomsnittelig score i alle 

KOOS-kategorier. Tre måneder postoperativt var det ingen forskjell mellom de to gruppene. 

Gjennomsnittelig Tegner score steg fra 3,3 preoperativt til 5,3 tre måneder postoperativt for 

kuldebandasje-gruppen, men sank fra 4,1 preoperativt til 3,8 postoperativt for elastisk bindgruppen. 

Varighet av sykemelding og bruk av krykker var likt for de to gruppene. 

Konklusjoner: Pasienter som etter meniskreseksjon fikk kjølebehandling med KoldBlue ® 

bandasje 4 døgn, brukte 60 % mindre analgetika enn pasienter som brukte vanlig elastisk 

bind, og de hadde lavere smertescore målt med VAS. Tre uker postoperativt scoret pasientene 

i kuldebandasje-gruppen høyere i alle KOOS kategorier, men forskjellen var utvisket tre 

måneder postoperativt. Kuldebehandling hadde ingen effekt på grad av hevelse i kneet fjerde 

postoperative dag eller på varighet av sykemelding eller krykkebruk.


CLANCY PLASTIKK (BTB) I SEDASJON 

Kase, T., Christiansen, D∗., Aas, A, Berner, N., Arnulf,V. 

Ringvoll Klinikken, 1827 Hobøl. ∗Lovisenberg Diakonale sykehus, Oslo. 

Clancy plastikk utføres ved de fleste ortopediske avdelinger i Norge. Resursbruken i våre 

sykehus er meget forskjellig for disse pasientene. Det postoperative forløpet er lite undersøkt, 

men det rapporteres om sterke smerter og kvalmeproblematikk som forlenger 

sykehusoppholdet. 

Vi ønsker å presentere en anestesimetode som er enkel og som resulterer i utskrivning av 

besværsfri pasient 3 timer etter avsluttet operasjon. Samspill mellom anestesilege og kirurg 

gir et tilnærmet smertefritt og kvalmefritt postoperativt forløp i de første 4 postoperative 

dager. 97 pasienter som gjennomgikk Clancy plastikk (48 menn, 49 kvinner). 

På våken pasient umiddelbart etter 0,5 mg.Rapifen (i.v.) og påbegynt Propofol 

(10mg/kg/time i.v.), ble lokal anestesi (40 ml Xylocain 10mg/ml med Adrenalin) satt 

intraartikulært og infiltrert i planlagt incisjon. Pasientene ble under operasjonen holdt sedert 

med adekvat dose Propofol. Pasientene var selvpustende uten noen form for intubasjon. Alle 

fikk ca 4 l/min O2 på nesekateter. Ved operasjonens avslutning ble det satt Bupivacain 

(5mg/ml) 20ml intraarticulart. 

Kvalme og smerter ble registrert fra 1-2 timer postoperativt. Pasientene reiste hjem med 

cryocuff.. 4. postoperative dag ble cryocuff og spørreskjema innlevert i forbindelse med en 

skiftning på såret. 

Smerte: Det første postoperative døgnet hadde pasientene mest smerter. Kvinner hadde i 

gjennomsnitt mer smerter enn menn. Kvinner hadde gjennomsnitt VAS 4,58, mens menn 

hadde gjennomsnitt VAS 3,49. 41,7% av pasientene hadde smerter >5 denne dagen. 

Kvalme: Kvalme forekom i liten grad hos pasientene i denne studien. Det første postoperative 

døgnet så man sparsomme plager i form av kvalme med VAS gjennomsnitt på 1,34. Fra annet 

døgn var VAS 0. Det var ingen samvariasjon når det gjelder BMI, alder, lengde av anestesi 

eller operasjonstid, heller ikke blodtomhet tid i forhold til kvalme og smerter. 

Dette viser at sedering (selvpustende pasienter) med propofol går greit når kirurg behersker 

lokalanestesiteknikk av kneet. Kvalme var redusert til et minimum og smerte innenfor 

tolererbare og akseptable nivåer for pasienten. 

Vi tror godt satt lokalanestesi, cryocuff, fravær av larynksmaske og annen instrumentering i 

svelget, kan være viktige bidragende faktorer til at alle disse pasientene opplevde en Clancyplastikk 

i velbefinnende og derfor kunne håndteres dagkirurgisk.


SCREENINGTESTER FOR VURDERING AV KNEFUNKSJON HOS PASIENTER 

MED ISOLERT FREMRE KORSBÅNDSRUPTUR – OPPFØLGING ETT ÅR. 

Moksnes H, Risberg MA 

NAR, Ortopedisk Senter, Ullevål universitetssykehus, 0407 Oslo og Norsk Idrettsmedisinsk 

Institutt (NIMI), Ullevål stadion, Pb 3843 0805 Oslo 

INNLEDNING: Knefunksjonen etter skade av fremre korsbånd (ACL) er uforutsigbar. Noen 

individer har evnen til å gjenvinne funksjonell knestabilitet gjennom rehabilitering, og disse 

omtales i litteraturen som copers. Andre individer opplever kneinstabilitet, de såkalte noncopers. 

Det er utviklet en screeningtest som skal kunne selektere hvilke pasienter som er 

potensielle copers. Hensikten med denne studien var å undersøke om screeningtesten kan gi et 

tidlig objektivt mål på hvilke pasienter som kan gjenvinne tilfredsstillende knefunksjon uten 

kirurgi. 

MATERIALE og METODER: 89 pasienter, 52% menn og 48% kvinner, med isolert ACL 

ruptur ble inkludert. De var 28,1 år (14-61 år) og ble screeningtestet 80 dager (± 37 dager) 

etter skade, og alle ble testet ett år etter inklusjon. Ved ettårskontroll var 43 pasienter uoperert 

og 46 pasienter operert. Screeningtesten inkluderte: fire hinketester, spørreskjema KOS-ADL, 

antall svikt og global VAS skala. Aktivitetsnivå før skade og på testtidspunkt ble registrert. 

Alle inkluderte ble invitert til å gjennomføre den samme screeningtesten ett år etter test en, 

respektivt ett år etter kirurgisk rekonstruksjon av ACL. 

RESULTATER: Ved inklusjon var 22 (24,7%) potensielle copers, 67 (75,3%) non-copers. 

Det var høysignifikante forskjeller (p


PASIENTER OPERERT FOR ISOLERT SKADE AV BAKRE KORSBÅND VED 

ULLEVÅL UNIVERSITETSSYKEHUS I PERIODEN 1997-2005 

Lien OA, Engebretsen L, Johansen S, Ludvigsen TC, 

Ortopedisk Senter, Ullevål Universitetssykehus. 

Ødegaard T, 

NIMI Ullevål. 

BAKGRUNN: Pasienter med isolert skade av bakre korsbånd (PCL) kan ha varierende grad 

av plager. Smerter og instabilitet er vanligst. Behandlingen kan være konservativ eller 

kirurgisk. Kirurgisk behandling består i å rekonstruere bakre korsbånd. Evt gjøres reinserering 

/ osteosyntese ved avulsjonsskade med benfragmenter. 

Det finnes få studier som omhandler resultater etter bakre korsbåndskirurgi. Ved Ullevål 

universitetssykehus har vi i perioden fra 1997 til 2005 gjort 51 rekonstruksjoner for isolert 

skade av PCL. Avulsjonsskader og kombinerte skader er ikke inkludert. 

MATERIALE: 15 kvinner og 36 menn. Gjennomsnittsalder ved operasjon var 27.7 år; noe 

lavere for kvinnene (24 år). Median oppfølgingstid var 3 år (1-9). Det ble benyttet 

patellarsenegraft hos 22 pasienter, hamstringssenegraft hos 28 hvorav 9 med to-tunnellteknikk 

i femur. 1 pasient fikk quadriceps allograft. 18 pasienter er operert med to-incisjonsteknikk, 

33 pasienter med en-incisjonsteknikk. 

METODE: Pasientene etterundersøkes klinisk av lege . Det taes vanlig stående røntgenbilder 

av knærne. Dessuten knestående belastningsbilde for å måle anteroposterior vandring. 

Pasientene fyller ut anerkjente spørreskjema: Cincinnatti knefunksjonsscore , 2000 IKDC 

kneevalueringsskjema, KOS vurdering av kneets tilstand med VAS-skala, Lysholm 

funksjonsscore ,Tegner funksjonsscore. 

Fysioterapeut gjør funksjonstesting av pasientene med hinketester . 

Det gjøres måling av stabilitet i kneet med KT-1000. 

Ultimo august er 14 pasienter etterundersøkt. De resterende er innkalt til undersøkelse og 

testing i september. 

Endelige resultater vil bli lagt frem. Foreløpige resultater: Gjennomsnitt Lysholm score 72, 

Tegner score 6,1. VAS funksjonsscore 62. Rtg differanse a-p glidning mellom opererte og 

ikke-opererte kne: 8 mm.


KNELUKSASJONER, 10ÅRS MATERIALE FRA ULLEVÅL US. 1996-2006. 

Sanchez. F.H, Johansen S, Ludvigsen T.C, Engebretsen L. 

Ortopedisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus. 

Bakgrunn/Innlednig: 

Ved kneluksasjon er 3 av 4 hovedstabiliserende kneligamenter rupturerte: fremre korsbånd 

(ACL), bakre korsbånd (PCL), mediale- (MCL) og laterale-collateral ligamenter (LCL). Det 

er begrenset kunnskap i litteraturen på epidemiologien ved kneluksasjoner. De fleste 

eksisterende studier har få pasienter. Ved UUS har vi fulgt alle kneluksasjoner operert eller 

behandlet konservativt siden 1. mai 1996. Hensikten med denne studien er å gi 

epidemiologiske data fra 168 kneluksasjoner behandlet ved Ortopedisk senter, UUS fra 1. 

mai 1996 til 1.7.06. Pasienter med store intraartikulære frakturer er ikke med i materialet. 

Pasienter og metode: 

Dette er en deskriptiv analyse av kneluksasjoner behandlet ved ortopedisk avdeling UUS siste 

10 år (fra mai.1996 til juli 2006). Pasientene er fulgt prospektivt, men i denne studien angir vi 

kun data fra primærkontakten ved UUS. 

Studien karakteriserer pasienter, skademekanisme, skadeomfang og behandling. De aller 

fleste pasientene ble operert med artroskopisk rekonstruksjon av ACL og PCL og hvis mulig 

anatomisk reparasjon av mediale og laterale strukturer. Dersom kirurgien skjedde mer enn 2 

uker etter skade ble det utført rekonstruksjon av MCL med semitendinosus autograft og LCL 

og popliteussenekomplex med achilles allograft. 

Resultater: 

168 pasienter er inkludert i studien. Gjennomsnittsalder 34 år (12-80). 

59 % av skadene var høyenergy (bil,MC,alpin) og 41%lavenergy (langrennski,fotball) 

hvorav traffikulykker var 39% og idrett 36%. 

Tillegsskader var hyppig (fraktur,brusk,kapsel,coronarium/menisko-tibial ligament,nerve og 

kar). Karskade 6%.(en amputasjon). Nerveskade 23% (de fleste pertielle). Pasienter med 

totalutfall oppnådde ikke full remissjon. Pasienter med partielt utfall normaliserte seg. 

Diskusjon: 

Kneluksasjon er sjelden men alvorlig skade! I motsetning til tidligere litteratur, så viser våre 

studier at kneluksasjoner også kan oppstå ved lavenergi trauma f.eks ved fall på langrennski.. 

Ved en akutt kneskade, skal alltid puls testes og nevrolgisk undersøkelse utføres. 

Hvis man har mistanke om karskade, bør ankel/arm index tas og hvis


ARTROSKOPISK BEHANDLING AV FEMUROACETABULÆR IMPINGEMENT. 

TIDLIGE ERFARINGER. 

Løken S 1,2 , Lundgren K 1 , Ludvigsen T 1 , Engebretsen L 1,2 

1 2 

Ortopedisk Senter, Ullevål Universitetssykehus og Senter for Idrettsskadeforskning, Norges 

Idrettshøyskole 

Bakgrunn: Femuroacetabulær impingement er en relativt nylig beskrevet tilstand i 

hofteleddet. Den typiske pasient får smerter vanligvis lokalisert til lysken ved fleksjon eller 

fleksjon kombinert med innadrotasjon fordi collum femoris kolliderer med fremre 

acetabularkant. Man skiller mellom cam-impingement og pincer-impingement Ved camimpingement 

er det er for lite off-set mellom caput og collum femoris pga påleiringer eller 

fordi caput er ”henger” bakover. En årsak til det siste kan være at pasienten har hatt en 

epifysiolyse som evt. kan ha vært subklinisk. Ved pincer-impingement er det en 

overhengende fremre acetabularkant som kan skyldes en retrovertert acetabulum. Camimpingement 

er vanligst hos menn med typisk symptomstart i 20-30 års alder. Pincer 

impingement er vanligst hos kvinner med typisk symptomstart i 30-40 årsalder. 

Kombinasjoner forekommer. En slik kronisk impingement kan føre til labrumskader og etter 

hvert bruskskader og er i økende grad regnet som en mulig årsak til artrose. Utredning består 

av røntgen bekken med ”cross-table” sidebilder (bedre enn Lauenstein-projeksjon) av begge 

hofter. Videre utredning: MR-artrografi med lokalbedøvelse i leddet. Tilstanden kan 

behandles artroskopisk med reseksjon av skadet labrum og brusk, reseksjon av bein på 

overgangen fortil mellom caput og collum ved cam-impingement og reseksjon av fremre 

acetabularkant ved pincer-impingement. Det er også beskrevet artroskopisk sutur av 

labrumskader samt avløsning og deretter refiksering etter beinreseksjon ved pincerimpingement. 

Materiale og metode: Vi har i perioden 1.1.2005-1.5.2006 operert 11 pasienter artroskopisk 

for femuroacetabulær impingement. 7 menn og 4 kvinner med gjennomsnittsalder 34 år. 7 ble 

operert i høyre hofte, 4 i venstre. Pasientene ble operert i sideleie på strekkbord ved hjelp av 

gjennomlysning og med spesielle artroskopi-instrumenter for hofteleddet. Først ble det gjort 

artroskopi av sentrale kompartment under distraksjon med reseksjon av evt labrumskade og 

løs brusk, deretter ble strekket sluppet opp og perifere kompartment ble artroskopert og det 

ble gjort reseksjon av bein. 

9 av pasientene fikk samtidig utført labrumreseksjon, 3 fikk utført bruskreseksjon og en 

pasient fikk fjernet fritt legeme. 3 av pasientene var tidligere artroskopert i samme hofte. 

Resultater: Gjennomsnittlig Harris Hip Score (HHS) preoperativt var 70 og etter 3 måneder 

86 (10 pasienter). En pasient mangler preoperativ HHS. Av 3 pasienter som har mer enn 1 års 

oppfølging er én pasient bedre (HHS økt fra 71 til 96), mens to er uendret. Det var ingen 

komplikasjoner. 

Konklusjon: Dette er tidlige resultater og må ikke tillegges for stor vekt. Pasienter med 

symptomer og funn forenlig med femuroacetabulær impingement der konservative tiltak ikke 

har ført fram kan vurderes med tanke på artroskopisk behandling.


RESULATATER ETTER OPEN WEDGE OSTEOTOMIER I PROXIMALE TIBIA 

Meskauskas V, Talsnes O. 

Sykehuset Innlandet, ortopedisk avdeling, 2418 Elverum. 

Bakgrunn: Ortopedisk avdeling på Elverum brukte tidligere flere metoder for valgiserende 

osteotomier i tibia. Open wedge osteotomier med bruk av Puddi platen ble innført som rutine, 

samtidig ble det også rutinemessig innført bruk av ekstremitetsbilde med belastning. De første 

19 inngrepene er fulgt i avdelingen og etterundersøkt med nye ekstremitetsbilder, de er 

undersøkt klinisk og evaluert med funksjonsscore. Vi presenterer resultatene av denne 

oppfølgingen. 

Materiale og metode: Samtlige pasienter som ble operert med denne metoden ble innkalt til 

en radiologisk vurdering med ekstremitetsbilde og aksemålinger. Pre og postoperative akser 

ble sammenlignet. Det ble gjort en KOOS knescore, og pasientene vurderte smertereduksjon 

og tilfredshet med VAS scala. De vurderte også sitt aktivitetsnivå postoperativt sammenlignet 

med preoperativt nivå. Man registrerte i tillegg per/postoperative komplikasjoner, 

sykmeldingstid, operasjonstid og bevegelighet. 

Resultater: Gjennomsnittsalderen (operasjonstidspunkt) for pasientene var 50 år, 11 menn 

(12 osteotomier) og 7 kvinner, 14 høyre og 5 venstre knær ble operert. Pasientene ble i snitt 

undersøkt 22 mndr etter operasjonen (10-36mndr). Operasjonstiden var 136 min (90-181min). 

Preoperativt hadde pasientene en varusvinkel på 7,1grader (0-11) og belasningsaksen var 

19,3% over på medialsiden (50% tilsvarer en belastningsakse sentralt i kneet). Pasientenes 

egen vurdering av preoperativ smerte var 7,6 (5,2-10) på VAS (0=ingen smerte). 

Den preoperative planen var å valgisere i gjennomsnitt 10,8 grader for å oppnå en 

belastningsakse 62.5 % lateralt (jfr operasjonsmanualen til produsenten). Resultatet 

postoperativt var en valgus på 4,5 grader (0-10). Postoperativt hadde pasientene en VAS 

smertescore på 3,2 og pasienttilfredshet på 2,6 (0=svært fornøyd). Pasientene vurderte også 

sitt postoperative aktivitetsnivå noe høyere enn preoperativt. Gjennomsnittlig postoperativ 

sykmeldingstid var 21 uker (3 pas. var ufør ved operasjontidspunktet). 

Det var ingen peroperative komplikasjoner. Postoperativt var det 1 DVT, 2 overflatiske 

infeksjoner, 1 blødnig fra cristakanten (donorsted). Tre pasienter hadde vedvarende smerter, 

platene ble fjernet på disse uten ønsket effekt. En pasient er svært misfornøyd og vurderes for 

totalartroplastikk. 

Diskusjon: Ved sykehuset er metoden brukt av 4 overleger, det betyr få inngrep pr operatør. 

Metoden har i våre hender vært ukomplisert og forutsigbar, man har i stor grad oppnådd 

ønsket valgisering. Bruk av ekstremitetsbilder med belastning har vært svært nyttig både i den 

preoperative planleggingen og som evaluering postoperativt. Pasientene har oppnådd øket 

aktivitet og er i all vesentlighet tilfreds med inngrepet.


BIOMEKANISKE OG KLINISKE KARAKTERISTIKA HOS PASIENTER MED 

HOFTEARTROSE 

Fernandes L 1,3 , Rydevik K 1,3 , Storheim K 1 , Nordsletten L 2 , Risberg MA 1,3 ; 

1 NAR, 2 Ortopedisk senter, Ullevål universitetssykehus 0407 Oslo og 3 NIMI, Pb 3843 0805 

Oslo 

INNLEDNING: Kjente risikofaktorer for utvikling av kneartrose er svakhet i quadriceps, 

instabilt ledd og endrede belastningsforhold i leddet. Få studier har sett på disse faktorene hos 

pasienter med hofteartrose. Så langt foreligger ingen studier som samtidig beskriver 

biomekanikk under gange og kliniske variabler hos hofteartrose pasienter. Formålet med 

denne studien var å beskrive biomekaniske og kliniske karakteristika hos pasienter med 

hofteartrose. 

MATERIALE og METODER: Førti-syv pasienter, 32 kvinner og 15 menn, alder 59.3(±10.1) 

år med hofte smerter >3 måneder, aktivitetsbegrensinger, og røntgenverifisert hofteartrose ble 

inkludert og testet på følgende variabler: WOMAC (diagnosespesifikt spørreskjema, 0-100 

mm), isokinetisk muskelstyrke (TechnoRev9000), hofte ROM (goniometer), og Qualisys Pro 

reflex og tre kraftplattformer (AMTI). Affisert side og kontralateral side ble sammenlignet 

mht styrke, bevegelighet og biomekaniske variabler. 

RESULTATER: WOMAC viste total score på 25.9(±15.4) mm, hvorav 26.9(±17.3) mm for 

smerte, 34.4(±21.5) mm for stivhet og 24.6(±15.7) mm for fysisk funksjon. Det var 

signifikant dårligere isokinetisk muskelstyrke på affisert side sammenlignet med kontralateral 

side: hofte ekstensjon 141/151 Nm (p


REHABILITERING AV PASIENTER MED KNE- OG HOFTEPROTESE VED EN 

REHABILITERINGSINSTITUSJON. 

EN PROSPEKTIV, PRE-POST DESIGN STUDIE 

Bekkeseth OR, Sæteren E, Johansen KH, Lilleheie I, Eliassen S, Fredriksen LM, Mæhlum S, 

Risberg MA 

NIMI Ringerike, Helgelandsmoen, 3512 Hønefoss og NAR, Ortopedisk senter, Ullevål 

universitetssykehus, 0407 Oslo 

INNLEDNING: Rehabilitering av pasienter etter kirurgiske inngrep ved 

opptreningsinstitusjoner har hatt mye fokus det siste året. Mer vitenskaplig dokumentasjon 

innen rehabilitering av ortopediske pasienter i institusjon etterspørres. Hensikten med denne 

studien var å evaluere et rehabiliteringstilbud til pasienter med innsatt protese i hofte og kne. 

MATERIALE og METODER: Fra januar til august 2006 ble 147 pasienter (101 pasienter 

med innsatt hofteprotese og 46 pasienter med innsatt kneprotese) inkludert og evaluert ved 

innkomst og avreise. Undersøkelsen besto av spørreskjema for pasienttilfredshet, 

smerteangivelse visuell analog skala (VAS) helserelatert livskvalitet og funksjon 

(COOPWONCA skjema), bevegelsesutslag i hofte og kne, , Harris Hip Score, 6 minutters 

gang test, og ”Time Up and Go” (TUG) testen. Rehabiliteringsprogrammet bestod av 

individuell trening med fysioterapeut (5 d/uke), gruppetrening (6 d/uke), og 

egentreningsprogram (7 d/uke). 

RESULTATER: Nittifire prosent av pasientene besvarte pasienttilfredshets-undersøkelsen. 

Gjennomsnittsalder var 65,6 år (SD 11,1 år), 60 % var kvinner og 40 % menn.. Nitti prosent 

var ”i stor grad” eller ”i svært stor grad” fornøyd med rehabiliteringstilbudet. Det var 

signifikant bedring i opplevd helse evaluert med COOPWONCA for alle variablene ved 

avreise sammenlignet med ankomst (p


SCARF OSTEOTOMI VED STORE HALLUX VALGUS DEFORMITETER. 

RESULTATER ETTER 1-ÅRS OPPFØLGING 

Larsen LB, Runde A . Sykehuset i Telemark, ortopedisk avdeling. 

Bakgrunn: Vi ønsket å ta i bruk en metode egnet for større hallux valgus deformiteter, og 

Scarf osteotomi har vært anbefalt med gode resultater(1). Men det er og rapportert om 

betydelige komplikasjoner(2). Våre første erfaringer med metoden presenteres. 

Materiale og metode: Fra januar 2004 er alle pasienter med hallux valgus som er henvist til 

operasjon ved Sykehuset i Telemark, behandlet med Scarf osteotomi dersom 

IM(intermetatarsal)-vinkel har vært ≥ 15°. De 15 første pasientene presenteres, 13 kvinner og 

to menn. Gjennomsnittsalder 56,5 år ( 27-78 år). Røntgenbilder av foten er tatt med belastning 

preoperativt og etter 1 år. Osteotomien er utført som en ”omvendt” Scarf osteotomi med 

rotasjon i horisontalplanet i forhold til klassisk metode og fiksert med to 3.5 mm AOskruer(3). 

Samtidig er det gjordt adduktor-tenotomi og medial kapsulotomi. Ved utilstrekkelig 

re-alignment eller interfalangeus deformitet er det i tillegg utført Akin osteotomi på 

grunnfalang fiksert med K-pinne. De første 6 ukene postoperativt har pasientene kun belastet 

hælen, men kunnet bevege foten fritt. IM-vinkel og HV(hallux valgus)-vinkel er målt på 

elektroniske røntgenbilder. Preoperatvit og etter 1 år er det målt største omkrets rundt 

forfoten, AOFAS samt ROM i MTP-ledd I. Peri- og postoperative komplikasjoner er 

registrert. 

Resultater: 

AOFAS Omkrets HV-vinkel IM-vinkel ROM MTP 

(max 100) fot(cm) 

I 

PREOPR 59,3 25,9 41,3° 17,5° 87° 

mean(range) (49-78) (23-28,5) (33°-51°) (15°-20°) (70°-110°) 

1 ÅR 88,3 24,8 20,3° 8,0° 70,3° 

mean(range) (65-100) (22-27,5) (13°-31°) (5°-11°) (50°-100°) 

Tabellen viser kliniske og radiologiske resultater hos 15 pasienter 1 år etter Scarf osteotomi 

for hallux valgus. 

På to pasienter ble det utført Akin osteotomi som tilleggsprosedyre. Alle pasientene hadde 

tilhelet osteotomi etter 6 uker. Ingen pasienter ble behandlet for sårinfeksjon. Seks pasienter 

hadde redusert smerte- eller berøringssans i stortåen ved 1-års kontroll. 

Konklusjon: Våre første 15 pasienter operert med Scarf osteotomi har oppnådd god 

symptomlindring og korreksjon av deformiteten uten alvorlige komplikasjoner. Vi vil vurdere 

å tillate pasientene postoperativ belastning av forfoten på et tidligere tidspunkt enn seks uker. 

Ref: 

1. Weil LS. Scarf osteotomy for correction of hallux valgus. Historical perspective, 

surgical technique and results. Foot Ankle Clin 2000 Sept; 5(3): 559-80. 

2. Coetzee JC: Scarf osteotomy for hallux valgus repair: the dark side. Foot Ankle Int 

2003;24:29-33. 

3. Miller JM et al. The inverted Z bunionectomy: quantitative analysis of the scarf and 

inverted scarf osteotomies in fresh cadaveric matched pair specimens. J Foot Ankle 

Surg 1994 Sept-Oct; 33(5): 455-62.


FØRSTE RESULTATER MED SCARF-OSTEOTOMI FOR BEHANDLING AV 

HALLUX VALGUS VED AKER UNIVERSITETSSYKEHUS-EN PROSPEKTIV 

PILOTSTUDIE 

Hahn,A. 

Ortopedisk avdeling Aker Universitetssykehus,Trondheimsveien 235,0514 Oslo 

Innledning: For operativ behandling av hallux valgus brukes det mest subcapitale 

forskyvningsosteotomi som Homann Thomassen og Mitchel.De siste årene har Chevronteknikken 

kommet mer i bruk. De to førstnevnte metodene har noen ulemper.Særlig at første 

strålet forkortes og at man får i følge sekundære metatarsalgier. En annen ulempe er at det 

trenges lang sykmelding og 6 uker med gipsbehandling.Scarfosteotomi er ikke got kjennt i 

Norge men er blitt anvendt i Europa og USA siden midten av 90 tallet. Scarfosteotomi er en 

Z-osteotomi som sikres med to skruer og etterbehandles uten gips i 4-5 uker med avlastende 

forfotskotøy.I en prospektiv studieprotokoll presenteres det her våre første resultater med 

denne type osteotomi i et utvalg av pasienter med hallux valgus. 

Metode og material:19 pasienter ( 18 kvinner ,1 mann) ble operert ved Aker 

Universitetssykehus med lateral release og sacrfosteotomi i tidsrommet april 2005 tom juli 

2006.Gjennomsnittlig oppfølningstid er 10 måneder.Gjennomsnittlig alder er 50 år. Hos alle 

pasienter ble det preoperativt og postoperativt utfyllt AOFAS –score og et forfotprotokoll.Det 

ble tatt røntgen av begge føtter stående og oblique både pre-og postoperativt.Intermetatarsal 

(IM)-hallux(HV)-og DMAA-vinkel ble både pre-og postoperativt ble bestemt. De subjektive 

smertene ble pre-og postoperativt evaluert med visuell analogscala (VASA). 

Resultater: VASA-score for smerter gikk ned fra preop. 6,8 i gjennomsnitt til 0,3 postop.AOFAS 

score forbedred seg fra preop. 70 i gjennomsnitt til 92 postop. Og sekundære 

transfermetatarsalgier ble ikke registrert.IM-vinkel ble redusert fra 14 til 6, HV-vinkel fra 27 

til 8 og DMMA-vinkel fra 10 til 3 i gjennomsnitt.En pasient var underkorrigert og en pasient 

var lett overkorrigert.Ingen av dem hadde subjektive plager.Vi har sett en pasient antagelig 

med sudeckdystrofi som gikk over etter noen måneder og en overfladisk sårinfeksjon.Hos to 

pasienter måtte det etterhvert pga ubehag fjernes en skrue.Alle pasientene var godt eller 

veldig godt fornøyd og alle ville la seg operere igjen.Det ble utført 7 tillegsingrep ( hammertå 

–op,Aikin-osteotomi etc). 

Diskusjon: Disse første resultater viser gode resultater og godt fornøyde pasienter.Alvorlige 

komplikasjoner ble ikke registrert. Selv den pasienten som ble noe overkorrigert hadde ingen 

plager ved etterkontroll. Dette skyldes sannsynnligvis at man hadde plantarisert godt og 

lateralisert godt men desverre gjort et for kraftig lateral release.Den pasienten som var 

underkorrigert hadde en stor utgangsfeilstilling med en utgangs IM-vinkel av 20 grader og en 

HV-vinkel av 42 grader samt en DMAA-vinkel av 22 grader.Her korrigerte man IM-vinkel til 

10 grader og HV-vinkel til 28 grader.Man mener at en antagelig burde ha gjort en Aikinosteotomi 

i tilleg.Pasienten selv var godt fornøyd.I literaturen er det beskrevet komplikasjoner 

i form av frakturer av den dorsale cortexveggen, caputnekrose etc. Denne komplikasjonen har 

vi ikke registrert,men antall pasienter som ingikk i undersøkelsen er ikke stor.Scarfosteotomi 

er en krevende teknikk med mange fallgruver som kan føre til komplikasjoner. Det skal 

nevnes at operatør har lært seg denne teknikken hos Dr. Barouk som har utviklet metoden. 

Dette kan ha gitt utslag for at visse feil ikke har blitt gjort. Scarf-osteotomien er en krevende 

teknikk med mange ” drawbacks” som kan være behaftet med alvorlige komplikasjoner.Det 

trenges en god opplaring og god veiledning i teknikken. Våre resultater anser vi som lovende 

og vi kommer til å fortsette å bruke denne teknikken og skal også følge pasientene videre 

opp.Pasienten følges videre opp.


EN LEDDBEVARENDE ALGORITME FOR BEHANDLING AV HAMMERTÆR 

Hahn,A.; Barouk, LS. 

Ortopedisk avdeling Aker Universitetssykehus,Trondheimsveien 235,0546 Oslo 

Polyclinique du Tondu,France 

Innledning: 

Etter at de proximale problemene er løst ved hallux-valgus kirurgi i niveau av 

metatarsknoklene (Scarf-osteotomi,Weil-osteotomi etc.) blir vi ofte konfrontert med 

gjenværende problemer lenger distalt i form av hammertåfeilstilling og av en lang andre tå. 

Det er beskrevet forskjellige teknikker for behandling av hammertær.Mest brukt i Norge er 

artroplastik av PIP-ledd med en reseksjon av hode av grundfalangen.Også i de fleste andre 

anvendte teknikker reseseres ellers ødelegges leddene (artroplastikk DIP-ledd,artrodese PIPledd,etc.).Andre 

teknikker som transposisjon av den korte og lange flexorsene tar lang tid og 

kan være krevende og vil ikke alene korrigere en lang andre tå. 

Sammendrag: 

Vi beskriver en ny teknikk ( SRMP) for behandling av en lang andre tå og legger frem en 

enkel og effektiv algoritme for behandling av hammertær kun med bløtdelsingrep ( 

kapsulotomi,seneforlengelse etc.) og med bevaring av leddene i de allerfleste tilfeller.


ANKELARTRODESER 

Bastian D, Paus AC 


Introduksjon: Ankelartrodeser kan utføres med forskjellig teknikk, opp til 30% 

komplikasjoner er nevnt i litteraturen ved noen av disse. Ved ortopedisk avdeling ved 

Rikshospitalet (KMI, SMH, OSR) har man benyttet 5 forskjellige operasjonsmetoder. Det 

presenteres her en retrospektiv gjennomgang av disse pasientene. 

Materiale og metode: I perioden oktober 1999 til mai 2006, ble det utført 71 ankelartrodeser 

hos 69 pasienter (38 kvinner, 31 menn). Gjennomsnittsalder var 

49 år (17-82 år). Operasjonsindikasjon var feilstilling etter nevromuskulære eller medfødte 

tilstander, artrose hos hemofilikere, revmatikere eller posttraumatisk artrose. Resultatene er 

basert på journalgjennomgang og røntgenbilder. Det ble benyttet 3 retrograde sperrenagler, i 6 

tilfeller utelukkende kramper, i 6 tilfeller kramper og skruer og i 2 tilfeller plate samt skruer. I 

de siste 54 ankler valgte man utelukkende skruefiksasjon enten med kryssende skruer og 

sliding graft (n=34) eller operasjonsmetoder a.m. Galley. 

Resultater: Det ble sett en overfladisk infeksjon. Gipstid var i gjennomsnitt 92 dager (55-135 

dager). Det fantes 13 pseudartroser etter primær ankelarthrodese (18%), derav 4 pseudartroser 

etter artrodese etter ankelprotesefjernelse. 

Den hele komplikasjonsfrekvensen ligger ved 33% (Stressfraktur, postoperativ 

smertesyndrom etc) 

Konklusjon: 

Ankelartrodese er en behandlingsmetode for ankelartrose og feilstillinger, som er forbundet 

med en moderat komplikasjonsfrekvens. I vårt lille materiale kan vi ikke se at en spesifikk 

operasjonsmetode skulle foretrekkes.


SENETRANSPOSISJONER FOR DROPPFOT HOS PASIENTER MED 

NEVROMUSKULÆR SKADE 

Hegna S, Hvaal K, Midjord J 

Fot/ankelseksjonen, Ortopedisk avdeling, Ullevål universitetssykehus, 0407 oslo 

Bakgrunn: Senetransposisjoner er et behandlingsalternativ for pasienter med droppfot som 

ikke kan eller ikke ønsker å bruke droppfotskinne, og som har egnet donor muskelseneapparat. 

Vi ønsket å evaluere våre resultater med senetransposisjoner hos denne 

pasientgruppen. 

Pasienter og metoder: Tretten pasienter (15 ben) i alderen 15-67 (snitt 32) år ble i 

tidsrommet jan. 2000–juni 2006 operert med ulike senetransposisjoner for droppfot. 

Pasientene er retrospektivt vurdert ved gjennomgang av pasientjournal, røntgenbilder og 

laboratoriedata. Registrerte data var alder, kjønn, skadetype/årsak til droppfot, tilleggslidelser 

i aktuelle fot samt tidspunkt for skade/varighet av tilstanden, operasjonsmetode og 

tilleggsprosedyrer for aktuelle fot/ankel. Videre ble dorsalfleksjonsevnen og 

oppfølgingsperiode registrert. Flere hadde tilleggsplager som deformiteter, feilstillinger og 

artrose som ble kirurgisk adressert samtidig med ulike prosedyrer. I aug.-2006 ble alle 

kontaktet pr. telefon for å besvare et spørreskjema om nivå av funksjon og plager. Åtte svarte. 

Oppfølgingstiden var 3-20 (snitt 7,5) mnd. Kontrollene avsluttet ved tilfredsstillende resultat. 

Resultater: Fire pasienter hadde arvelig sensorisk-motor nevropati (tidl. Charcot-Marie- 

Tooth) hvorav 2 ble operert bilateralt. Disse ble operert med posticus til cuneiforme 

senetransposisjon og tilleggsprosedyrene: akillesseneforlengelse og kileosteotomi 1.metatars. 

To pasienter (3 ben) fikk utført lateral forskyvningsosteotomi på calcaneus, en pasient (2 ben) 

fikk utført trippelartrodese og en subtalar artrodese. 

To pasienter hadde droppfot etter tidligere prolapskirurgi. Av disse fikk en posticus til 

cuneiforme senetransposisjon og den andre fikk flyttet anticussenen til laterale cuneiforme da 

posticus viste seg uegnet. Begge pasientene fikk utført subtalar artrodese. 

To pasienter hadde peroneusparese etter traumatisk kneluksasjon, og ble operert med posticus 

til cuneiforme transposisjon, en med akillesseneforlengelse og en med subtalar artrodese. 

Tre pasienter hadde sequele med droppfot etter crusfraktur og losjesyndrom, alle tre ble 

operert med posticus til cuneiforme senetransposisjon, to fikk i tillegg akillesseneforlengelse 

og en av disse også calcaneus forskyvningsosteotomi og calcaneo-cuboid artrodese. 

En pasient hadde droppfot etter et kraftig plantarfleksjonstraume med totalruptur av anticus 

og ble operert med EHL til cuneiforme senetransposisjon. 

En pasient hadde droppfot etter gjennomgått polio 2 år gammel og fikk utført EHL til 

cuneiforme samt akillesseneforlengelse og MTP 1. artrodese. 

Alle pasientene oppnådde i løpet av oppfølgingstiden dorsalfleksjon til nøytral stilling i 

ankelleddet, tre til –5 grader, en til –10 grader og en til –15 grader. Gjennomsnittlig ROM var 

35 grader. Kun en pasient har fortsatt behov for skinne/ankelortose og er søkt inn til 

ankelartrodese grunnet artrose. 3 pasienter bruker fotseng. Alle pasientene er fornøyde med 

droppfotoperasjonen og ville tatt operasjonen på ny gitt samme problem. Ingen rapporterer 

form/fasongendring på foten som uttrykk for posticussvikt eller liknende feilstilling i bakfot. 

Det er ingen rapporterte sårinfeksjoner eller nerveskader. To har senere fått fjernet skruer. 

Diskusjon: Senetransposisjoner er et aktuelt alternativ til skinne/ortose for pasienter med 

droppfot etter nevromuskulær skade og har gode resultater og lav komplikasjonsfrekvens.


LISFRANC`S FRAKTURLUKSASJON 

Backer, P.C. Hvaal, K. 

Fot- og ankelseksjonen, Ortopedisk avdeling, Ullevål universitetssykehus. 

Frakturluksasjon i tarsometatarsalrekken (Lisfrancs ledd) forekommer ved distorsjonsskader 

under sport, fallulykker eller trafikkulykker. Skaden blir lett underdiagnostisert eller sent 

oppdaget. Operativ reposisjon og fiksasjon er vår behandlingsmetode ved dislokasjon eller 

instabilitet. Vi har etterundersøkt en gruppe pasienter som ble operert for slik skade. 

Materiale 

I tiden fra mai 01 til mars 06 ble det ved US operert 15 pasienter med slik skade. Det var 2 

multitraumatiserte, 1 med utviklingshemming, en med alvorlig hodeskade. Disse ble 

ekskludert. Elleve pasienter ble inkludert, 7 kvinner og 4 menn i alder 15 til 59 år. 

Pasientene ble intervjuet over telefon. Observasjonstiden var 9 til 63 mnd. 

Osteosyntese alene var gjort hos 6 og artrodese i en eller flere stråler hos 5. 

Resultater 

Tid fra skade og til operasjon varierte fra timer, og opp til 23 dager. Det ble benyttet 

skruefikasjon i kombinasjon med pinner hos 10 og bare skruer hos 1. 

Tid i sykehus var fra 3 til 26 dager. Sykemeldingstid hos 8 av pas som var i arbeid varierte 

mellom 8 uker og 7 mnd. Alle som var i jobb, er tilbake i arbeid, 1 har byttet arbeid, 3 er 

student / skoleelev, 1 er hjemmværende. Ingen er uføre eller arbeidsledige. 

Det oppstå sårkomplikasjoner med mer en 2 ukers sekresjon og behov for sårskift hos 2 pas. 

Disse 2 pas fikk antibiotika. 

Pinner ble fjernet hos alle etter 6 – 22 uker. 

To pasienter hadde ingen plager under noen slags aktivitet. Tre hadde lette plager ved idrett / 

løp. Fem hadde plager i daglig gange. 1 hadde vedvarende smerter, denne pas bruker Paralgin 

Forte hver dag. 2 andre hadde at de bruker paracet av og til. 

Pre-operativ røntgenundersøkelse viste dislokasjon på under 2 mm hos 3 pasienter, de øvrige 

hadde dislokasjon på mer enn 2 mm. Intraartikulært brudd var funnet hos samtlige bortsett fra 

1. 

Postoperativt røntgenundersøkelse viste at alle var reponert til mindre enn 2 mm dislokasjon. 

Ortopedisk hjelpemiddel middel benyttes av 5: 3 bruker fotsenger, 2 må ha ortopedisk fottøy. 

Diskusjon 

Hos samtlige, bortsett fra 1, ble operasjonen utsatt pga hevelse. Relativt mange (9) har 

smerter under aktivitet. Kun 2 pas angir at de ikke har fått varig mèn av skaden. 5 pas har 

søkt, eller skal søke erstatning fra trygdekontor eller forsikrings-selskap. 

Lisfranc`s frakturdislokasjon er en skade med stor risiko for varig men.


ADOLESCENT IDIOPATISK SKOLIOSE OPERERT I BERGEN MELLOM 1994 

OG 2005. 

Nilsen P.T. 

Ortopedisk avdeling HUS, Ortopedisk klinikk, Helse-Bergen, 5021 Bergen 

Fra 1994 har vi operert ryggdeformiteter etter 3D prinsippet ved Haukeland sykehus. 143 

pasienter er operert. 25 ble operert med fremre tilgang. 70 hadde sekundær skoliose, de fleste 

neuromuskulære, seks hadde adult skoliose, 7 congenitt skoliose og 6 ble operert for 

hyperkyfose. De 53 personene som ble operert for adolescent idiopatisk skoliose, vil bli 

presentert i dette foredraget. 

Kurvetyper og metoder. 

Antallet av de forskjellige kurvetyper etter King-Moe’s inndeling (1-5) var henholdsvis 11, 

14, 24 og 2. Bakre tilgang ble brukt på 46 pasienter, 5 ble operert med Isola instrumentarium 

og 41 med en av CD variantene ( CD, CCD og Legacy). Fremre tilgang med Kaneda III eller 

KASS ble brukt hos 8. Antall fusjonerte virvler var ved fremre tilgang 4-6 ( mean 5), ved 

bakre tilgang 6-14 (mean 11). Den største kurven målte i den “fremre” gruppen 55 grader ( 

66-45) og i den “bakre” gruppen 60 ( 93-40). 47 av pasientene var piker. 

Komplikasjoner: 

En pike fikk lavgradig infeksjon etter 18 måneder. Etter at implantatene ble fjernet har hun 

hatt det bra. To andre piker har fått fjernet implantatene p.g.a. ubehag. 33 pasienter fikk utført 

thoraxplastikk ( ribbereseksjoner), og 2 av disse fikk hematomer som måtte evakueres med 

dren ( 1) eller aspirasjon. 3 hadde forbigående sensibilitets forstyrrelser i det ene benet, og en 

hadde forbigående meralgia parestetica.. 

Resultat: 

Korreksjonsgraden ved de fremre operasjonene var 73% ( 51 –84), og ved de bakre 56% ( 20 

– 79). De pasientene som ble operert sent i perioden har best resutat. Noe “loss of correction” 

så vi mellom første og siste postoperativ kontroll, på det meste fra 32 til 44 grader ( en 

pasient). Klinisk var 4 pasienter noe ute av balanse ved den siste kontrollen, men ingen mer 

enn 2 cm. Bare seks pasienter hadde behov for ekstern blodtransfusjon. “Cell-saver” og 

retransfundibelt drenssystem ble brukt på de fleste. 

Konklusjon: 

Våre resultater er sammenliknbare med det som er puplisert fra andre sentra. 

Komplikasjonene er få og lite alvorlige, tilhelingsgraden er god ( 100%), og korreksjonen av 

feilstillingen er tilfredsstillende i gjennomsnitt ( over 50%). Vi har gjort “wake-up” test på 

alle peroperativt, og til nå har vi ikke sett medullaskade. Vi vurderer likevel å innføre 

monitorering av medullafunksjonen peroperativt. Vi er også i ferd med å gjøre en 

livskvalitetsundersøkelse ( SRS-22 skjema) – resutatet er så langt oppløftene, men 

undersøkelsen er ikke ferdig enda.


SKOLIOSE HOS PASIENTER MED RETT SYNDROM 

R Riise, R Sørensen, R Adobor, T Fresvig, T Bräuer, J I Brox 


I 1966 ble syndromet først beskrevet av Dr Rett i Wien. Det dreier seg om en progredierende 

nevrologisk sykdom. 

Barnet er tilsynelatende normal ved fødsel og har noe utvikling etter fødsel. Men allerede ved 

1 års alder henger de etter den forventede psykomotoriske utvikling. De utvikler klare 

autistiske trekk. Påfallende er også mindre hodeomkrets og mental stagnasjon. 

Typisk klinisk bilde er 

• Epilepsi 

• Respiratorisk dysfunksjon 

• Økende motorisk dysfunksjon 

• ”hånd-vaske bevegelse” 

• Dyspraksi 

Prevalens 1:10.000 til 1:23.000, og i Norge tilsier det ca 135 jenter med Rett syndrom. 

• Vi registrerte 24 jenter med gjennomsnittlig skoliose på 31 grader målt med Cobbs 

metode. 5 pasienter hadde ikke skoliose, 19/24 hadde skoliose. 

• 

Vi har registrert 2 kurvemønstre 

1: Dobbel kurve/ikke tiltet bekken 

• 2: “Collapsing” spine 

Studien har et noe begrenset antall pasienter. Det kan diskuteres om de to kurvetyper 

gjenspeiler funksjonsnivå. Det er ennå for tidlig å si om kurvetypen vil ha kirurgisk 

konsekvens.


AVKLEMT HØYRE HOVEDBRONKUS SOM FØLGE AV HØYRE KONVEKS 

THORACAL LORDOSKOLIOSE OG PECTUS EXCAVATUS – EN KASUISTIKK 

Opheim I, Riise R, Adobor R, Sørensen R, Fresvig T, Naalsund A* 

Ortopedisk avdeling, *lungemedisinsk avdeling, Rikshospitalet – Sognsvannsveien 0027 

OSLO 

Aktuelle pasient kom til utredning for høyre konveks thoracal lordoskolise (56 grader) samt 

pectus excavatum. Klinisk var han godt balansert fordi han hadde stor kompensasjonskurve 

mot venstre lumbalt (53 grader). Alment var han imidlertid redusert med betydelig vekttap 

siste året (BMI 14) samt dyspnoe ved lette anstrengelser. 

Utredning ved lungeavdelingen her avduket betydelig thoraxdeformitet med kollaps av høyre 

hovedbronkus og hyperinflatert, ikke ventilert høyre lunge. Avstanden mellom manubrium 

sterni og fremre del av columna ble målt til 1,9 cm på det smaleste. 

FVC 26% av forventet, FEV 23% av forventet, PEF 25% av forventet. 

Pasienten ble operert med bakre oppretting og kyfosering th3 – L1 samt costoplastikk på 

venstre side (costa 5, 6 og 7) 260406. 

Vi oppnådde med dette å åpne høyre hovedbronkus , CT postoperativt viste diameter 4 – 5 

millimeter (normalverdi 15 millimeter). 

Postoperativt har pasienten hatt regelmessig kontakt med ernæringsfysiolog. 

Funn fra røntgenutredning pre- og postoperativt samt oppfølging ved ortoped samt 

lungefysiologisk us i august/september 2006 vil bli gjennomgått i foredraget.


1-ÅRIG JENTE MED BETYDELIGE KONGENITTE FORANDRINGER I RYGG OG 

RIBBEN- EN KASUSTIKK 

R Riise, R Sørensen, I Opheim, R Adobor, JI Brox 


1-årig jente med betydelige forandringer i både ryggvirvlene og multiple sammenvokste 

ribben. Tilstanden kan minne om Jarcho- Levin Syndrome (Hypoplastic, Fore-Shortened 

Thorax). Forandringene påvirker blant annet lungenes utvikling og funksjon. 

Prognosen for denne sykdommen er relativt dårlig. Vi utførte VEPTR operasjon for å gi 

mulighet for en bedre utvikling av lungefunksjonen. Oppfølging etter 1 år viser gode 

resultater.


AKUTT NEVROPATISK SMERTE ETTER SKOLIOSE KIRURGI HOS EN 

PASIENT MED DIABETES MELLITUS 

Adobor RD, Opheim I, Riise R, Sørensen R, Brox JI 

Seksj for Ryggkir og Fys Med, Ortop avd Riks-Radiumhospitalet HF, 0027 Oslo 

Bakgrunn: 

Nevrologiske komplikasjoner etter skoliose kirurgi er sjelden - 0,32 %.(Coe et al. 2006) De 

fleste er forbigående. Kurve størrelse og torakal hyperkyfose øker risikoen. Skoliose kirurgi 

med ISOLA (pedikkelskruer, sublaminære tråder og krokker) øker ikke risikoen (Girardi, 

2000). Det er ikke rapportert om diabetes mellitus øker risikoen for nevrologiske 

komplikasjoner etter skoliose kirurgi. 

Materiale: 

Vi omtaler en 14 år gammel jente med skoliose og diabetes mellitus. Skoliosen ble oppdaget 

da hun var 12 år gammel og diabetes ble påvist et år etter. Skoliosen var en King-Moe 11 

type; høyre konveks torakalt på 53°, og venstre konveks lumbalt på 32°. Torakalt var kyfosen 

utrettet. Bakre kirurgi ble utført med ISOLA fra T3 til L1. Ukomplisert operasjon, med 90 % 

korreksjon. Stagnara ”wake up” test var utført, som var upåfallende. Fire timer postoperativt 

opplevde pasienten sterke smerter i venstre fotrygg og ankel. Smertene økt ved lett berøring, 

men ikke ved annen berøring. Ingen kliniske holdepunker for cauda equina syndrom eller 

sentral ryggmarg skade. Tilstanden ble tolket som akutt nevropatisk smerte med karakter av 

allodyni. Pasienten fikk smertelindring med Lyrica (Pregabalin) 300mg x 2, gradvis bedre, 

kunne utskrives til hjemmet etter 6 døgn. Ved kontroll 3 mnd, ingen smerte i venstre fot, men 

fortsatt følsom for temperatur forandringer. 

Diskusjon. 

Nevropatisk smerte forårsakes av en primær lesjon eller dysfunksjon i nervesystemet.(Jørum 

2005) Forekomsten etter skoliose kirurgi er ikke systematisk undersøkt. Nevropatisk smerte 

etter kirurgi skyldes avklemming, eller skader på perifer nerver, eller ryggmargskade. Den 

kan provoseres av lett berøring av huden eller kulde eksponering. Det er ofte 

sensibilitetsendringer, knyttet til affeksjon av tynne fiber i perifere nervefibre eller sentrale 

baner. Tynnefibrer dysfunksjon er tidligste tegn til nevropati hos diabetikere. Ustabilt 

blodsukker kan utløse akutt smertefull nevropati som en variant av sensorisk polynevropati 

hos diabetikere. (Said 1996) Vår pasient har hatt diabetes mellitus i et år; ikke manifest perifer 

diabetes polynevropati, men smerter i den venstre foten i perioder med svingede blodsukker. 

Postoperativt har blodsukkeret vært svingede. Det er mulig tynn fiber dysfunksjon hos 

pasienten, kombinert med svingede blodsukker som er den mest sannsynlig forklaring på 

nevropatisk smerten. Evt strekk på ryggmargen i forbindelse med skoliose operasjonen kan 

ikke utelukkes. 

Konklusjon: 

Kirurgisk korreksjon av skoliose kan utløse en akutt sensorisk nevropati i en pasient med 

diabetes mellitus. Optimal regulering av serum glukose postoperativt kan hindre dette. 

Lyrica(Pregabalin) kan være effektiv behandling mot akutt oppstått nevropatisk smerte etter 

skoliose kirurgi.


DISKOGRAFI I UTREDNING AV KRONISKE DEGENERATIVE 

KORSRYGGLIDELSER- har det noe for seg? 

Kibsgaard L 1 , Nagelhus BO 2 , Johnsen LG 1 , Bjerkeset T 1 

Ortopedisk 1 og Rtg. avd. 2 Sykehuset Levanger, 7600 Levanger 

Innledning: Bruk av diskografi i utredning av pasienter som skal opereres for kroniske 

degenerative korsrygglidelser er kontroversielt. Vi har retrospektivt gjort opp et 9-års 

materiale. 

Materiale og metode: I et operasjonsmateriale på 290 pasienter i perioden 1990-98 ble det 

ved vår avdeling utført 104 diskografier hos 61 pasienter. Det var 28 kvinner og 33 menn 

med median alder 43 år (20 – 59 år).Hovedindikasjonen for undersøkelsen var å lokalisere 

mer nøyaktig nivå for diskogene smerter hos pasienter med ”dark disc” på T2- weighted MRI., 

spesielt for planlegging av hvilke nivåer som burde inngå i en fiksasjon samt naboskive 

problematikk.. Hoveddiagnosen for de undersøkte pasientene var degenerativ skivelidelse hos 

44, spondylolisthese hos åtte, segmental instabilitet og postdiskektomi syndrom hos fire hver 

og spinal stenose hos en. 

Undersøkelsen ble utført med pasienten i mageleie under optimal gjennomlysningsveiledning. 

Det ble brukt koaxial nåleteknikk. Som kontrastmiddel ble brukt Omnipaque 180 satt sentralt 

i nukleus pulposus. Umiddelbart etter injeksjonen ble det tatt CT med tynne snitt av aktuelle 

skiver. Det ble satt Lifurox intradiskalt før avslutning. Funnene ble registrert etter ” Dallas 

Discography Description”.Alle undersøkelsene ble utført av en røntgenolog ( BN). 

Resultater: Det ble injisert i L2 (n=7), L3 (n=34), L4 (n=45) og L5 ( n=18), og det ble påvist 

reproduserbare smerter i 42 skiver med henholdsvis fordeling fra proximalt til distalt på 28, 

33, 51 og 41% (p=0,388). Alle pasientene unntatt en ble fiksert, hvorav 36 (59%) ble fiksert 

over mer en ett nivå. De 44 pasientene med hoveddiagnose degenerativ skivelidelse som fikk 

utført diskografi var 77% fornøyde etter median 5 års observasjonstid mot 70% hos 70 

pasienter med samme diagnose som ikke ble utredet med diskografi. 

Det forelå en signifikant assosiasjon mellom grad av degenerert skive og anulusruptur (p< 

0.0001), mellom anulusruptur og reproduserbar smerte ( p = 0,031), men ikke mellom grad 

av skive degenerasjon og reproduserbar smerte ( p=0,589). 

Av komplikasjoner ble det registrert en kontrast reaksjon med urtikaria og lett 

luftvegsobstruksjon. Det var ingen infeksjoner. 

Konklusjon: Diskografi hos selekterte pasienter synes å kunne gi tilleggsinformasjon for 

riktigere beslutning vedr. behandlingtiltak, særlig basert på datidens MRI standard og 

beskrivelse. Undersøkelsen er imidlertid resurskrevende og kan være ubehagelig for 

pasienten.


LUMBALE SKIVEPROTESER – 32 PASIENTER MED 2 ÅRS PROSPEKTIV 

OPPFØLGING 

Braaten S, Rognsvåg T. 

Kysthospitalet i Hagevik, Ortopedisk Klinikk, Helse Bergen HF 

Presentasjon av 32 pasienter operert i tidsrommet januar 03 – desember 03 med lumbal 

skiveprotese (ProDisc) ved Kysthospitalet i Hagevik, 26 kvinner og 6 menn. Mean alder 44 år 

(25-63), 29 pasienter operert i ett nivå og 3 pasienter i 2 nivå. Indikasjon for inngrepet var 

langvarige ryggsmerter og påvisbar skivedegenerasjon i ett eller 2 nivå på MR. 13 av 32 

pasienter var tidligere operert for skiveprolaps. Samtlige pasienter hadde positiv 

provokasjonsdiskografi som forundersøkelse. Postoperativt hadde 1 pasient retroperitonealt 

hematom, som ble evakuert, og 1 pasient hadde overflatisk sårinfeksjon, som tilhelet uten 

behandling. 

1 pasient hadde mekanisk komplikasjon; luksasjon av plastinnlegget og 1 pasient utviklet 

bukveggsbrokk. Ingen pasienter krevde transfusjoner og ingen pasienter har utviklet 

proteseinfeksjon. 

Resultatparametere er Oswestry Disability Index (ODI), pasienttilfredshet og arbeidsstatus. 

ODI preoperativt var 41%, etter 3 mnd 27%, 12 mnd 21% og 24 mnd 21%. Før operasjonen 

var 2 pasienter i arbeid, mens 24 mnd etter operasjonen 18 pasienter i arbeid. 24 pasienter 

oppga at de hadde stor nytte av inngrepet, 5 pasienter litt nytte og 3 pasienter ingen nytte. 

Resultatene ved lumbal skiveprotese viser 2 år etter inngrepet stor pasenttilfredshet og om lag 

halvering av Oswestry Disability Index. Uventet stor del av pasientene fungerte helt eller 

delvis arbeid etter 2 år.


VANNLATINGSPLAGER VED LUMBALE SKIVEPROLAPS 

Fallås T, Halvorsen M, Svenningsen S, Werner E og Beisland H.O. 

Ortopedisk og Urologisk avd, Sørlandet Sykehus Arendal, 4809 Arendal 

Hensikt: Det er vel kjent at pasienter med lumbalt skiveprolaps risikerer forstyrrelse i 

blæretømmingsfunksjonen. For å kartlegge omfanget hos våre pasienter, har vi gjort en 

pilotstudie der blæretømmingen er vurdert med enkle non-invasive metoder. 

Materiale: 94 pasienter(41 kvinner og 53 menn) med isjas og MR-dokumentert lumbalt 

skiveprolaps er inkludert. 4 pas hadde prolaps i skive L3/L4, 37 i skive L4/L5 og 53 i skive 

L5/S1. Median alder 43 år for begge kjønn (17-71 år). Hos 59 av dem (22 kvinner og 37 

menn) ble det funnet indikasjon for operasjon. De resterende 35 (37%) ble ikke operert. 

Methode: Hos pasienter til operasjon ble blærefunksjonen undersøkt preoperativt, ved utreise 

fra sykehuset og ved kontroll 6-8 uker postoperativt. Pasienter som ikke skulle opereres, ble 

undersøkt bare en gang kort tid etter vurdering hos ryggspesialist. 

Blæretømmingsfunksjonen ble vurdert ved bruk av spørreskjema, uroflowmetri og 

resturinmåling med ultralyd. 

Resultater: I operasjonsgruppen anga 62% å ha normal vannlating preoperativt. 

Flowmetrikurvene ble imidlertid vurdert som normale bare hos 44%. Hos 38% ble 

bukpressing anvendt i betydelig grad. Relatert til skivenivå var flowkurven unormal hos 62% 

med L4/L5 prolaps og hos 51 % med L5/S1 prolaps. 

I gruppen for de som ikke skulle opereres hadde 69% ingen vannlatingsplager og bare 

12 % tømte seg hovedsakelig ved hjelp av bukpressen. 70% med L4/L5 prolaps og 

67% med L5/S1 prolaps hadde normal flowkurve. 

Ved utskrivelse etter operasjon hadde 56% normal flowkurve og ved kontroll 6-8 uker 

postoperativt var det normal kurve hos 68%. 

Pasienter med preoperativ unormal flowkurve hadde betydelig høyere tømmingsvolum og 

mer resturin enn de med normale kurver. Både tømmingsvolum og resturin avtok hos de som 

fikk normal flowkurve etter operasjon. 

Diskusjon: Denne enkle pilotstudie viser at vannlatingen påvirkes hos pasienter med lumbalt 

skiveprolaps i betydelig grad. De fleste bakenforliggende mekanismer er imidlertid lite belyst 

og det er nødvendig med mer inngående studier. Blæreproblemene må undersøkes nærmere 

med invasive målemetoder for å avklare om de enkle non-invasive målinger vi har gjort er 

tilstrekkelige for riktig diagnostikk. Den billeddiagnostiske fremstilling av prolapset kan bli 

bedre, spesiellt dets affeksjon av de medialt beliggende nerverøtter. Hvor mye av 

tømmingsprobleme kan være rent smertebtinget?


REGISTRERING AV RYGGOPERASJONER 2004, KVALITETSSIKRING MED 

HOVEDVEKT PÅ PARESER OG MIKROKIRURGI 

Lønne G 1,2 , Solberg T 1 , Sørlie A 1 , Ingebrigtsen T 1,3 

1 Nevrokirurgisk avd, Universtetessykehuset Nord-Norge. 2 Ortopedisk seksjon, Sykehuset 

Innlandet, Lillehammer. 3 Helse-Nord RHF, Bodø. 

Bakgrunn: Prospektiv registrering av ryggoperasjoner gir muligheter for kvalitetssikring av 

den spinalkirurgiske virksomheten, samt klinisk forskning. Mange pasienter spør om sjansen 

for bedring av symptomer etter operasjon. I denne studien viser vi hvordan egne kvalitetsdata 

kan brukes til å besvare et spørsmål mange pasienter har; kan man forvente bedring av en 

parese i benet etter en ryggoperasjon? 

Materialet og metode: Vi presenterer en prospektiv studie på 176 pasienter som ble operert i 

ett nivå av LS-kolumna med mikrokirurgisk teknikk ved Nevrokirurgisk avdeling, UNN i 

2004 . Pasientene ble kontrollert 3 og 12 måneder etter operasjon av en uavhengig observatør. 

Primært endepunkt var bedring av parese. Sekundære endepunkt var endring i smerte, 

funksjon, livskvalitet og yrkesstatus. 

Resultater: I vårt materiale ble det registrert 296 operasjoner i LS-kolumna. Av disse ble 

176 operert første gang i kun ett nivå med mikrokirurgisk teknikk. Førtitre pasienter hadde 

pareser preoperativ, og de ble som gruppe signifikant bedre etter ett år (p < 0.001). 32 ble 

bedre av paresen, 2 ble verre, 9 var uendret. Vi fant ingen statistisk signifikante prediktorer 

for bedring av paresen. 

Konklusjon: Registerdata er egnet til kvalitetssikring. Pasienter som har pareser preoperativt 

kan informeres om at de kan forvente en bedring ett år etter kirurgi.


FREMRE OSTEOSYNTESE VED BRUDD I RYGGSØYLEN 

Rossvoll I, Schnell Husby O, Rønningen H, Knobloch R 

Ortopedisk avdeling, Nasjonalt senter for spinale lidelser. 

St. Olavs hospital, 7006 Trondheim 

Introduksjon 

Ved omfattende deformasjon av virvellegemet har frakturkirurgi via bakre tilgang 

begrensninger når det gjelder å gjenopprette stabilitet i fremre del av ryggsøylen. Fremre 

tilgang gir et bedre utgangspunkt for gjenoppretting av biomekanisk styrke. Erfaringer med 

denne metoden presenteres. 

Pasienter og metode 

Retrospektiv undersøkelse av 12 pasienter med brudd i thoracolumbalkolumna operert med 

osteosyntese via fremre tilgang til kolumna. Det var 3 kvinner og 9 menn, alder var mean 38 

(15-62) år. Frakturert virvel: Th 12 (2), L1 (3), L2 (4), L3 (1), L4 (2). 

6 pasienter hadde nevrologisk skade. Deformasjon av frakturert virvellegeme vurdert etter 

McCormack var median 7 (6-9) poeng. 5 pasienter var primært operert med bakre tilgang, 2 

pasienter fikk utført fremre og bakre osteosyntese i samme seanse. 

5 pasienter fikk bare utført fremre osteosyntese. Tid fra skade til fremre operasjon var median 

8 (2-91) dager. Det ble utført partiell reseksjon av frakturert virvel med dekompresjon av 

spinalkanalen og fjerning av tilgrensende mellomvirvelskiver. Det ble implantert titanbur hos 

11 pasienter. Tid fra operasjon til siste røntgenkontroll var mean 9 (3-23) mnd, til 

funksjonsskåre (8/12 pasienter) median 26 (7-73) mnd. 

Resultater 

Operasjonstid for fremre operasjon var mean 210 (152-317) minutter. Per-operativt blodtap 

(8/12 pasienter) var mean 988 (400-2500) ml. Det var ingen alvorlige per- eller postoperative 

komplikasjoner. Ingen pasienter er reoperert. 

Frakturrelatert kyfosevinkel (Cobb vinkel mellom øvre dekkplate på overliggende og nedre 

dekkplate på nedenforliggende virvel korrigert for ”naturlig” sagital vinkel i segmentet) var 

preoperativt mean 15 (-1-33) grader, postoperativt mean 5 (-12-16) grader, ved siste kontroll 

mean 9 (-12-24) grader. Graden av tap korreksjon av kyfosevinkel fra operasjon til siste 

kontroll var signifikant korrelert til alder (p


DIREKTE REPARASJON AV BUEDEFEKT 

Gøthesen Ø.J., Indrekvam K., Bråten S. 

Ortopedisk klinikk/Helse Bergen, Kysthospitalet i Hagevik, 5217 Hagavik. 

Bakgrunn/metode: 

Vi har etterundersøkt 33 pasienter ved Kysthospitalet i Hagevik, som i perioden 1997-2005 

ble operert for defekt i pars interarticularis, med direkte reparasjon og bentransplantat. Av 

disse ble 16 operert med Morscher-skruer, 16 med kanylerte AO 4,5mm titanskruer ad 

modum Buck, og en pasient fikk først Morscher-skruer, men måtte reopereres og fikk da 

titanskruer. Etterundersøkelsen er basert på gjennomgang av pasientjournaler, 

røntgenbeskrivelser og det kommende ryggregisterets spørreskjema, som bl.a. inneholder 

Oswestry disability index (ODI), EQ-5D-index og VAS. Operasjonsmetoden er først 

beskrevet av J.E. Buck i 1970, og består av en direkte reparasjon av pars interarticularis med 

bentransplantasjon og skruer. Ved Kysthospitalet i Hagevik brukte man først Morscherskruer, 

men gikk etter hvert over til å bruke kanylerte AO 4,5mm titanskruer. Titan gir mindre 

artefakter ved evt MR-undersøkelse og hevdes å ha osteoinduktive egenskaper. Titanskruene 

blir vanligvis ikke fjernet. 

Pasientene var mellom 13 og 45 år, med gjennomsnittsalder på 25,7 år. Karakteristisk for 

pasientenes plager var kroniske lave ryggsmerter med ingen eller bare periodevis utstråling til 

underekstremitetene, uten nevrologiske utfall. Radiologiske utvelgelseskriterier var 

spondylolyse med ingen/minimal (


NASJONALT KVALITETSREGISTER FOR RYGGKIRURGI, - BAKGRUNN OG 

FREMDRIFT 

Ingebrigtsen T 1 , Solberg T 2, 3 , Skau PA 2 , Nygaard ØP 4 , Brox JI 5 , Hellum C 6 , 

Fønnebø V, 7, 8 Berntsen G 

1 Helse Nord RHF, Bodø, 2 Nasjonalt Kvalitetsregister for Ryggkirurgi, Tromsø, 3 

Nevrokirurgisk avd. UNN-HF, Tromsø, 4 Nasjonalt Senter for Spinale Lidelser, St. Olavs 

Hospital, Trondheim, 5 Ortopedisk avd., Rikshospitalet, Oslo, 6 Ortopedisk avd., Ullevål 

Universitetssykehus, Oslo, 7 SKDE, Helse Nord RHF, Tromsø, 8 Institutt for 

Samfunnsmedisin, UiTø, Tromsø 

Bakgrunn: Helse Nord og Senter for Klinisk Evaluering og Dokumentasjon (SKDE) har fått i 

oppdrag å etablere og drifte Nasjonalt Kvalitetsregister for Ryggkirurgi. Målsetningen er å få 

frem klinisk relevante data som kan brukes til kvalitetssikring lokalt og nasjonalt. 

Materiale og metode: Registeret åpner for prospektiv online registrering av all kirurgi for 

degenerative tilstander i LS- kolumna. Kliniske effektmål er endepunkt. Pasientsamtykke må 

innhentes. Postoperativ oppfølgning etter 3 måneder (ved lokalsykehuset) og 1 år (per brev i 

regi av det sentrale registeret). Rapporter fra registeret vil oppdateres kontinuerlig og være 

tilgjengelig online for brukerne. Hvert sykehus skal kunne hente ut sine egne datafiler for 

internt kvalitetssikringsarbeid. Det er lagt vekt på en sterk forankring i de kliniske 

fagmiljøene. Enkle rutiner for utfylling, punching og lagring av spørreskjema og 

samtykkeerklæring må etableres ved de enkelte sykehus ved hjelp av ansvarlige 

kontaktpersoner. Opplæring vil bli gitt. 

Resultater: Finansiering sikres gjennom tilskudd fra Helse Nord. Personell er ansatt for å 

kunne drifte og videreutvikle registeret. Styringsgruppen er etablert. Spørreskjema er gjort 

tilgjengelige og kan bestilles kostnadsfritt. Det gies en oversikt over videre femdrift og 

oppstart. I tillegg gir vi en oversikt over ryggkirurgi i Norge fra 1999-2005 med fokus på 

operasjonsrater og regionale forskjeller og endringer over tid. 

7, 8


EN NY OPERASJONSMETODE FOR SPINAL STENOSE. FØRSTE ERFARINGER 

MED X-STOP. 

Hasting Ø. 

Ortopedisk avdeling, Martina Hansens Hospital, p.b.23, 1306 Bærum 

Spinal stenose gir smerter og/eller nummenhet i underekstremitetene på grunn av kompresjon 

av nerverøttene. Et klassisk symptom er at plagene øker med ekstensjon og lindres ved 

fleksjon. Plassforholdene i spinalkanalen bedres ved fleksjon (kyfosering), men det er 

avhengig av at aktuelle skivenivå, vanligvis ett eller to, er bevegelig. Dette fenomenet 

benyttes av X-stop, en titansylinder som settes inn mellom processus spinosi og utøver 

distraksjon. Dermed oppnår man en kyfosestilling som beholdes uansett pasientens posisjon 

og symptomene blir borte. 

I løpet av 1,5 år, fra desember 2004 til april 2006 ble det satt inn 11 X-stop hos 8 pasienter på 

Martina Hansens Hospital. Intensjonen var først og fremst å bruke det ved pasienter med mye 

co-morbiditet. (I samme periode ble det utført 130 vanlige rene dekompresjoner.) 

Gjennomsnittlig alder var 74 år (65-80) på operasjonstidspunktet. 1 pasient var i ASA gruppe 

1, 3 i gruppe 2 og 4 i gruppe 3. En pasient hadde degenerativ spondylolistese grad 1 (9mm). 

En pasient døde i oppfølgingsperioden etter 3 månederskontroll. Han var da noe verre enn før 

inngrepet. For de øvrige, etter observasjonstid på 5 – 18 mnd. (gj.snitt 7,8 mnd) er 5 

fornøyd/meget fornøyd med resultatet (62,5%) med symptomfrihet eller minimale symptom. 

Alle opplevde symptomlindring rett postoperativt og de 3 med tilbakefall fikk det før 6 ukers 

kontroll. 2 av de mislykkede var i ASA 3, og en i gruppe 1. Årsaken til de mislykkede 

operasjonene blir diskutert. Osteoporose må ikke overses. Betydelig degenerativ rygg er mer 

problematisk. Det kan synes som om de noe ”yngre” profitterer mest på X-stop. 

– stop plassert mellom processus spinosi.


ERFARINGER MED KIRURGISK BEHANDLING AV COLUMNAMETASTASER 

VED RADIUMHOSPITALET. 

Olga Zaikova, Sigmund Skjeldal, Gunnar Follerås, Ole-Jacob Norum 

Kirurgisk klinikk 1, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, Montebello 

Anders Walløe, Ortopedisk senter, Ullevål Universitetssykehus 

Roger Sørensen, Rolf Riise, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, Gaustad 

Bakgrunn. De fleste pasienter med symptomgivende metastaser i columna behandles med 

stråleterapi. Noen få av dem opereres. Hos mange er det behov for rask avklaring om hvilken 

behandling som skal igangsettes. Vaktberedskap for kirurgisk behandling av 

columnametastaser startet ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet 01.06.2005. 

Pasienter og metoder. Ved henvisning til ortoped registreres det prospektivt varighet av 

nevrologisk utfall, Frankel grad (A-E) og funksjonsstatus (Karnofsky) pasienter hadde før 

utvikling av de aktuelle symptomene og ved innleggelse. I perioden fra 01.06.05 til 31.05.06 

ble 122 pas. vurdert av ortoped, 23 av disse ble operert. Oppfølging er gjort ved gjennomgang 

av journaler retrospektivt. Median alder 67 år, 12 kvinner og 11 men. 6 pasienter ble operert 

samme dag som det ble besluttet om å operere, 2 operert neste dag, 13 pas. ventet 2 eller flere 

dager på operasjon og hos 2 pas. er det ukjent. 17 operasjoner ble startet mellom kl. 8.00 0g 

16.00, 5 mellom 16.00 og 21. 00, 1 pasient operert om natta. Hos 2 pasienter forverret Frankel 

grad seg fra D til C mellom første registrering og operasjon, en av disse ble operert samme 

dag som beslutning ble tatt og en ble operert neste morgen. Preoperativ Frankel grad var C 

hos 9 pas., D hos 8 pas., E hos 6 pas. Gjennomsnitt Karnofsky score før utvikling av de 

aktuelle symptomer var 85 og ved innleggelse 50. 16 pas. ble operert i thorakal columna, 7 i 

lumbal columna. Det er gjort 5 laminectomier uten fiksasjon, 17 fiksasjoner med bakre tilgang 

og 1 fiksasjon med fremre tilgang. Gjennomsnitt op. tid var 147 min og gj. blødning 1200 ml. 

Resultater. Komplikasjoner: 3 dura rift, 1 postoperativ blødning som førte til forverring av 

nevrologi og reoperasjon, 1 overfladisk sårinfeksjon behandlet med peroral antibiotika og 1 

dyp infeksjon (ikke fiksasjon) behandlet med antibiotika. Overlevelse: 6 pasienter døde innen 

6 uker postoperativt, 1 etter 8 uker, 1 etter 14 og 1 etter 15 uker. 14 pas. er i live per 01.08.06. 

Gjennomsnitt observasjonstid på disse er 27 uker. Kun 8 pas. er kontrollert ved pol. DNR. 

Frankel gr. hos pas. som levde ≥ 6 uker: Karnofsky status hos pas. som levde ≥ 6 uker*: 

preoperativt postoperativt Status før utvikling av de aktuelle 83 

Grad C 8 pasienter 2 pas. 

symptomene (gjennomsnitt): 

Grad D 4 pas. 3 pas. Status ved innleggelse (gjennomsnitt): 51 

Grad E 5 pas. 8 pas. Beste registrert status etter operasjon: 64 

Ukjent 2 pas. 

* p.o. status er ukjent hos 3 pasienter 

Diskusjon. 

Columnametastaser fører til dramatisk forverring av funksjonsnivå hos kreftpasienter. 

Forutsatt riktig indikasjonsstilling er kirurgi en effektiv behandling for å bedre gangevne og 

funksjonsnivå hos disse pasientene. Dette er resurskrevende behandling. Denne type kirurgi 

skal fortrinnsvis foregå på dagtid (med få unntak). Etter klinisk vurdering kan hastegrad på 

operasjon settes opp med tilfredsstillende pålitelighet. Vurdering av forventet levetid, 

indikasjon til kirurgi og nytteverdi av behandlingen er fortsatt en utfordring. Det er behov for 

større prospektive studier.


ERFARINGER MED BRUK AV B-TWIN VED PLIF-PROSEDYRER. 

Nordaas S. Skoglund A. 

Ortopedisk avdeling, Sykehuset Innlandet HF, 2418 Elverum. 

Bakgrunn/Innledning: PLIF er en biomekanisk gunstig måte å gjøre ryggfusjon på. 

Hvis en bruker overbroende isodense benbroer mellom endeplatene som kriterium så har det 

vært vanskelig å dokumentere solid fusjon med ”stand alone devices”. 

B-Twin er et relativt nytt system som i følge utviklerne har gitt dokumentert tilheling uten 

bakre fiksasjon i tilfeller uten preoperativ patologisk instabilitet (1). 

Hensikten vår med denne studien var å finne ut om vi kunne reprodusere tilsvarende gode 

resultater og på den måten begrense traumatiseringen av muskulatur som vanligvis er 

nødvendig ved tradisjonell bakre fiksasjon. 

Pasienter og metode: Fra september 03 til mars 05 har vi operert 15 pasienter med B-Twin 

implantat. Alle pasientene blei preoperativt grundig informert om at dette var en ny metode, 

og at reoperasjon med bakre fiksasjon kunne bli nødvendig ved manglende tilheling. 11 av 

pasientene er operert i et nivå, 10 i L5-S1 og 1 i L4-L5. 4 pasienter er operert i både L4-L5 og 

L5-S1 nivå. Gjennomsnittsalder var 45(31-60). Det var 10 kvinner og 5 menn. Indikasjonene 

har vært kombinasjon av degenerativ skivelidelse og prolaps eller stenose i samme nivå med 

overvekt av ryggsmerter og varierende grad av utstrålende symptomer. Pasientene har fylt ut 

skjema for smertelokalisasjon, VAS-skala og ODI preoperativt og 6 uker og 3, 6, 12 og 18 

måneder etter operasjonen. Røntgen L-S-columna er utført 6 uker og 6, 12 og 18 måneder 

etter inngrepet. 

Resultater: 13 av pasientene har vært til 12 måneders kontroll. Av de 2 som mangler er den 

ene falt ut, mens den andre er reoperert. Det er foreløpig 2 pasienter som er reoperert 

henholdsvis ca 12 og 18 mnd etter primæroperasjonen, med instrumentell bakre fiksasjon med 

posterolateral beingrafting pga økende plager og manglende tilheling. De 13 pasientene som 

er fulgt opp på planlagt måte i 12 måneder hadde preoperativt en gjennomsnittlig ODI på 

36%. Etter 12 måneder var denne falt til 22%. Preoperativ VAS på ryggsmerter var for de 

samme 13 pasientene på 54 (0-100). Denne var etter 12 måneder falt til 27. For utstrålende 

smerter var tilsvarende preoperative VAS på 35. Den var etter 12 måneder falt til 18. 

Diskusjon: Etter å ha fulgt opp disse pasientene har vi erfart at det er svært vanskelig å få 

gode nok røntgenbilder til sikker evaluering av tilheling i de fusjonerte nivåene. Vi har 

opplevd å bedømme et nivå som tilhelt ved en kontroll for så ved neste å se at det likevel ikke 

var tilfelle. Hos de 2 reopererte er det hovedsakelig klinisk forverring som har ført til 

reoperasjon og peroperativt funn av bevegelighet i 2 av de 3 aktuelle nivåene. Etter at denne 

pilotstudien foreløpig har vist betydelig høyere rate av manglende tilheling enn det utviklerne 

av implantatet har erfart har vi valgt å avslutte vår bruk av B-Twin til tross for bra kliniske 

resultater så langt. 

1. Folman, Lee, Silvera, Gebstein. Journal of Spinal Disorders and Technics Vol.16, no.5. 

pp.455-460.


UNDERSØKELSE MED CT, MR OG MR ARTROGRAFI ETTER FØRSTE GANGS 

TRAUMATISK SKULDERLUKSASJON. 

Liavaag S.1, Stiris M. 2, Lindland E.3, Enger M. 4, Brox JI 5, Svenningsen S. 1 

1Ort.avd Sørlandet Sykehus serviceboks 605,4809Arendal, 

2 Rtg.avd. Aker Universitetssykehus Trondheimsv.235, 0514 Oslo 

3 Rtg.avd. Sørlandet Sykehus serviceboks 605 4809 Arendal, 

4 Ullevål USH, Ort.senter, Skadeavd., Legevakten Storgaten 40, 0182 Oslo 

5 Ort.avd. Rikshospitalet 0027 Oslo 

Bakgrunn: Det pågår i Norge en randomisert prospektiv studie av pasienter med første gangs 

traumatisk skulderluksasjon. De randomiseres til immobilisering med armen i enten 

innadrotert(inn) eller utadrotert(ut) stilling i tre uker. Noen av pasientene blir også undersøkt 

med computer tomografi(CT), magnet resonans tomografi(MR)og MRartrografi(Mra). 

Utvalg og metode: Fra Legevakten i Oslo rekrutteres pasienter til undersøkelse med CT, MR 

og MRa. Alle undersøkelser gjøres ved rtg.avdelingen på Aker sykehus. Bildene tolkes av en 

røntgenlege(MS) som ikke vet hvilken behandlingsgruppe pasientene er i. Senere blir 

målinger på de samme bildene utført av lege(EL) ved røntgenavdelingen på Sørlandet 

sykehus i Arendal. Det blir forsøkt å undersøke pasientene første gang innen 10 dager etter 

skaden. Ved første gangs undersøkelse gjøres CT og MR. Blod i leddet gir da en”autoartrografi” 

effekt ved MRus . Etter avsluttet behandling med immobilisering gjøres det en ny 

MR undersøkelse, men da med kontrastmiddel intraartikulært(MRa) 

Resultater: Av 22 pasienter i første undersøkelse uteble 2 til andre undersøkelse. Første 

undersøkelse ble utført i gjennomsnitt etter 8 dager (95 % KI 7-10). Nesten alle ble undersøkt 

med MRa innen 4 til 6 uker etter skaden(95 % KI 29-39). Ved CT hadde 18 av 22 Hill Sachs 

lesjon hvorav 12 ble gradert som stor. Benet Bankart fant vi hos 6 av 22 pasienter. Andelen 

med Bankart lesjon var ved MR 15/22 (68 %). Kapselskade ble påvist hos 18(82 %) av 

pasientene ved MR. HAGL (Humeral avulsion of the glenohumeral ligament) ble funnet hos 

13 av 22 dvs.(59 %). IGH (Inferior glenohumeral ligament) ruptur var det hos 12(54 %) av 

pasientene. HAGL og IGH fordelte seg nesten likt i ut og inn gruppa. Ved MRa var antall 

Bankart skader sunket fra 15(MR) til 9. Imidlertid fant man labrumskade i form av 

ALPSA(anterior labroligamentous periostal sleeve avulsion)hos 4 pasienter og 

GLAD(glenolabral articular disruption) hos en pasient. Ved MR artrografi fant man kun 

HAGL lesjon hos 2 av 20 pasienter (10 %). 

Konklusjon:I denne undersøkelsen var det lavere andel pasienter (68 %) med ordinær 

Bankart skade enn det som vanligvis(>90 %) angis i litteraturen. Det var en overraskende stor 

andel av pasientene som hadde kapselskade i form av HAGL/IGH lesjon på MR. Det kan 

synes som om de fleste av disse kapselskadene tilheler innen 4 til 6 uker etter skaden. Vi har 

ikke funnet dette beskrevet i litteraturen tidligere. Vårt materiale er foreløpig lite og vi er 

derfor forsiktige med å trekke noen slutninger.


FOREKOMST AV SKULDERLUKSASJONER I NORGE 

FORELØPIGE RESULTATER 

Liavaag S 1, Svenningsen S 1, Brox JI 2, Enger M 3, Soldal L 4 

1Ort.avd Sørlandet Sykehus serviceboks 605,4809Arendal 

2 Ort.avd. Rikshospitalet 0027 Oslo 

3 Ullevål USH, Ort.senter, Skadeavd., Legevakten Storgaten 40, 0182 Oslo 

4 Bergen kommunale legevakt Vestre strømkaien 19 5008 Bergen 

Bakgrunn:Skulderluksasjon er den hyppigst forekommende leddluksasjon av store ledd hos 

mennesker. Omtrent 95 % er fremre skulderluksasjon. Hovelius har tidligere gjort 

incidensstudier i Sverige. Det er ikke gjort liknende større studier i Norge. I mars i år startet 

vi en landsomfattende registrering av alle skulderluksasjoner som behandles ved sykehus og 

større legevaktsentraler i Norge. Målet er å få til en omfattende epidemiologisk undersøkelse 

med kartlegging av forekomst av førstegangs luksasjoner, reluksasjoner og fordeling av ulike 

typer luksasjoner. Flere andre viktige data registreres også, slik som skadeårsak, forekomst av 

ledsagende skade, sykemelding og om pasienten er operert eller venter på operasjon. 

Utvalg og metode: Alle sykehus og større legevaktssentraler er invitert med på 

undersøkelsen og alle unntatt fire har sagt seg villig til å delta. Pasientene blir registrert på et 

standardisert skjema. Det registreres om luksasjonen er påvist ved røntgenundersøkelse før 

reponering eller om den er reponer før innkomst til sykehus institusjon. Tid fra skade til 

reposisjon blir registrert. Pasientene får senere tilsendt to sykdomsspesifikke livskvalitets 

spørreskjema. Forekomst av reluksasjon samt vurdering av skulderfunksjon blir da registrert. 

Pasientene vil bli fulgt opp med senere undersøkelser etter et to og fire år. Det vil også bli 

innhentet data fra røntgenavdelingen på alle sykehus og deltagende legevaktssentraler for å 

sammenligne registrert forekomst i samme periode. Luksasjoner ved de større skisentra vil 

også bli registrert. 

Resultater Vi har fått inn data fra 25 behandlingsintitusjoner. Fra 1. mars til 22. august 2006 

ble det registrert 184 pasienter. Det var 101(54.9 %) første gangs luksasjoner og 81(44 

%)flergangs luksasjoner. Det var 21(11.4 %) i gruppen 3 til fem luksasjoner og 19(10.4 %) i 

gruppen mer enn fem luksasjoner. Hos to pasienter var ikke antall angitt. Kun 20 

pasienter(10.9 %) var reponert før innkomst til sykehus eller legevakt. Tid fra skade til 

reponering var i gjennomsnitt 9 timer Den varierte fra øyeblikkelig etter skaden til 17 

dager(95 % KI 3-15 t ). Diagnosen var verifisert med røntgen før reponering hos 159(86.4 %) 

I gruppen 3 til 5 luksasjoner var 4 av 21 pasienter (19 %) planlagt operert. Av 19 pasienter 

med mer enn 5 luksasjoner var fire(20 %) planlagt operert. 

Konklusjon: Oppfølging og registrering på de ulike sykehus og legevakter synes å fungere 

fint. Vi håper å få med de fire sykehusene som ikke har kunnet så langt.. Dataene vil bli 

sammenlignet med registreringer på røntgenavdelinger i samme periode. 

Forholdet antall luksasjoner og planlagt operasjon vil bli undersøkt nærmere.


5 ÅRS OPPFØLGING AV PASIENTER OPERERT FOR ØVRE 

LABRUMSKADE I SKULDER. 

C P Schrøder, Ø Skare, E Gjengedal og G Uppheim 

Lovisenberg Diakonale Sykehus (LDS) 

Behandling av øvre labrumskader(SLAP) er omdiskutert. Det er uenighet om 

degenerative avløsninger bør repareres og om SLAP skader hos pasienter over 40 år i 

det hele tatt bør stabiliseres. Ved isolerte SLAP skader har vi ved LDS valgt å 

stabilisere labrum uavhengig av alder og årsak til skaden. For å kunne vurdere verdien 

av behandlingen er pasientene fulgt prospektivt. 

Materiale og metode: Fra 1998 – 2001 ble 117 pasienter operert med fiksasjon av øvre 

labrum(120 skuldre). Totalt er 109 pasienter(112 skuldre) inkludert. Elleve pasienter 

var tidligere operert med acromionreseksjon. 59 % av pasientene hadde subacromial 

smerte preoperativt. Det ble påvist supraglenoidal cyste i 11 (9,1 %) skuldre. Tjuefire 

pasienter var langtids sykmeldt preoperativt. Uavhengig observatør utførte ved 2 års 

kontroll klinisk undersøkelse og Rowe score. Pasientene fylte selv ut i hvilken grad de 

var fornøyd med resultatet. Etter 5 år ble pasientene på ny kalt inn til tilsvarende 

undersøkelse. Totalt er 96 pasienter (98 skuldre) undersøkt klinisk etter 5 år. Sju 

pasienter er telefonintervjuet og sju pasienter har det av ulike årsaker ikke lykkes oss å 

få etterundersøkt. Total oppfølgingsandel på 94 %. 

Median alder i materialet var 43 år(range 20-66), 39 kvinner og 70 menn. 

Oppfølgingstiden var 63 mnd (48-97). 

Resultat: Gjennomsnittlig Rowe-score var preoperativt: 61.7(34-93), ved 2 år: 90.5(41- 

100) og ved 5 år 91.5(29-100). Endringen fra preoperativ score til score ved 2 år og til 5 

år er begge signifikante (p


ARTROSKOPISK OSTEOSYNTESE AV INTRAARTIKULÆR GLENOID 

FRAKTUR. CASE RAPPORT 

Meknas.K , Knutsen Gunnar. 

Ortopedisk avd.UNN 

Intraartikulære glenoid frakturer er uvanlig skade som utgjør ca 10 % av scapula frakturer. 

90 % av disse frakturer er ubetydelig dislosert og kan behandles konservativt. Ved affeksjon 

av 25 % av ledd flate er åpen reponering og skrue fiksasjon indisert. 

Vår pasient er en 46 år gammel man, overviktig, Fall trauma mot ve skulder 050806. 

RTG og CT påviste intraartikulær fraktur som omfatter 30 % av ledd flate med 10 mm 

diastase. 

Pasienten ble operert med artroskopisk reponering og fiksasjon med Richards skruer 

komplikasjons fritt.


MIKROTENOTOMI. - ER DEN EFFEKTIV VED LATERAL EPIKONDYLIT ? 

Kahled Meknas 

Ortopedisk avd. UNN 

Bakgrunn 

Tendinitter er en kjent lidelse i klinikken, en bestemt form for tendinitt er lateral epikondylitt. 

Det er påvist angio-fibroblastiske forendringer i senen ved epikondylitter. 

Det er beskrevet over 40 ulike behandlings metoder for tennisalbue. Bl.annet flere kirurgiske 

metoder og de fleste baseres på ekstensor sene release. En del komplikasjoner er beskrevet 

etter kirurgiske inngrepp. 

En ny metode er publisert ganske nylig fra USA. Den baserer seg på mikrotenotomi ved hjelp 

av ” Bipolar Radiofrequency ” Detta antas å stimulere angiogenetiske vekstfaktorer, hvilket 

setter i gang en naturlig tilhelings prosess i senen uten å endre de anatomiske eller dynamiske 

forhold. 

Metode 

Studien er en prospektiv randomisert undersøkelse der 20 pasienter med kronisk lateral 

epikondylitt ble inkludert. 

10 pasienter ble operert med ekstensor sene release, og 10 pasienter med mikrotenotomi. 

Alle pasienter ble undersøkt med MR og IR termografi bilder preoperativ og 3 måneder post 

operativ. VAS og Mayo Elbow Performance Score ble brukt for evaluering av smerte og 

funksjon. Det ble brukt Yamar Dynamometer for evaluering av styrke både pre - og post 

operativt. Per i dag har man en 3 måneders oppfølgningstid. 

Resultat 

Mikrotenotomi gruppen viste signifikant smerte reduksjon p


BENVEKST ETTER REPLANTASJON AV FINGRE HOS BARN 

Haugstvedt J-R, Hetland KR, Røkkum M 

Seksjon for hånd- og mikrokirurgi, Ortopedisk avd., Rikshospitalet, Oslo 

Bakgrunn: 

Fra 1983 til 2000 replanterte vi 67 fingre hos 47 barn. Målet med denne studien var å se på 

bentilveksten etter en vellykket replantasjon av finger hos et barn. 

Metode: 

Pasientene ble innkalt til etterundersøkelse i 2005 og 2006. De pasienter som hadde fått gjort 

en artrodese i DIP leddet i forbindelse med replantasjonen ble ekskludert. Vi registrerte antall 

arterieanastomoser som var utført (1 eller 2). Fiksasjonsmetoden for all osteosyntese var 

pinner (”K-wires”). Hos noen pasienter ble det gjort en temporær transfiksasjon av et 

fingerledd. 

Ved oppfølgende kontroll ble det tatt røntgenbilder (front og side) av den replanterte finger 

samt av den tilsvarende finger på den ikke-skadede hånden. Lengden av den distale falangen 

ble målt på begge fingre. Dersom det ikke var kontrakturer eller fleksjonsstilling i noen ledd, 

så ble lengden målt på frontbildet. Ved kontrakturer ble lengden målt på sidebildet. Alle 

målinger ble gjort direkte på digitalbildene (i PACS) ved hjelp av verktøy tilgjengelig i 

bildeprogrammet. For statistiske analyser benyttet vi Wilcoxon Test. 

Resultat: 

I denne oppfølgende studien 9-16 år etter replantasjon av fingre hos barn, fant vi at veksten av 

en falang distalt for amputasjonsnivået var mindre (p


MANGLENDE TILHELING ETTER DISTAL RADIUSFRACTUR. 

John Williksen. Ort. Avd. St. Olavs Hospital. 

Distal radiusfractur er som kjent en av de vanligste tilstandene innen ortopedi. Manglende 

tilheling etter en slik fractur er imidlertid en meget sjelden tilstand. 

Vår pasient er en 79 år gammel kvinne som ved juletider 2005 pådro seg en distal 

radiusfractur og som ble konservativt behandlet. Etter at hun fjernet gips hadde hun fortsatt 

store smerter og hun ble søkt inn til fjerning av distale ulna da man mente at hovedproblemet 

satt her. 

Ved klinisk undersøkelse fant man imidlertid at p.max for smerter var over radiocarpalleddet 

og at det var en viss grad av bevegelighet i fracturen. Rtg. viste at det forelå manglende 

tilheling i fracturen. 

Hun ble derfor operert med dorsal tilgang over radius, corticospongiøst bengraft fra crista 

samt en dorsal plate. Hun er nå i bedring. 

Manglende tilheling ved distale radiusfracturer er som nevnt en meget sjelden tilstand. I en 

studie av Watson-Jones som omfattet 3199 fracturer fant man 1 non-union. Anbefalt 

behandling er osteosyntese med bengraft og plate. Det største problemet kan være å 

gjenopprette lengden samt fiksasjon ved svært små fragmenter. 

Salvageprosedyre kan være håndleddsartrodese.


KONSERVATIV BEHANDLING AV DISTALE RADIUSFRAKTURER. 

EN SAMMENLIGNING AV TO GIPSEMETODER. 

Wik T S, Aurstad Å T, Finsen V 

Ortopedisk avdeling, St Olavs Hospital, 7006 Trondheim 

Introduksjon: Distale radiusfrakturer utgjør omtrent 20 % av alle bruddskader. Det er ikke 

enighet om behandlingen, og det er lite vitenskaplig bevis som støtter valg av behandling. De 

fleste Colles frakturer behandles fortsatt konservativt med reposisjon og gips. Hvilken type 

gips man legger etter reponering varierer mellom ulike sykehus. Ved vår avdeling har vi brukt 

en dorsal laske som forsterkes til sirkulær gips etter ti dager. Vi har vært lite fornøyd med de 

røntgenologiske resultatene. 

Formålet med denne studien var å undersøke om en sirkulær gips holder bedre på 

reposisjonsstillingen enn en dorsal laske. I tillegg ville vi sammenligne hyppighet av 

komplikasjoner ved de to gipsemetodene. 

Materiale og metode: Vi inkluderte 72 kvinner over 50 år med Colles fraktur etter lavenergi 

traume hvor reposisjon og konservativ behandling med gips ble funnet indisert. De ble 

randomisert til to grupper: 34 pasienter fikk sirkulær gips etter reposisjon og 38 pasienter fikk 

dorsal laske som ble forsterket til en sirkulær gips etter ti dager. Pasientene ble kontrollert 

første dag, ti dager og fem uker etter skaden. Første og tiende dag markerte de 

smerteopplevelse siste døgn på en VAS-skala(0=ingen smerte; 100=verst tenkelige smerte). 

Pasientene noterte også antall smertestillende tabletter de inntok de første ti døgn. Bruddet ble 

røntgenkontrollert rett etter reposisjon og ved kontrollene ti dager og fem uker etter 

reposisjon. 

Resultater: Det var ingen forskjell i gjennomsnittlig dorsal vinkel, radial helningsvinkel, eller 

radial forkortning mellom de to gruppene ved noe tidspunkt. Opererasjon på grunn av 

redislokasjon ble utført hos 7 av de 34 pasientene immoblisert med sirkulær gips og hos 4 av 

de 38 med dorsal laske (p=0,39). Gruppen som fikk sirkulær gips anga høyere 

smerteopplevelse på VAS-skalaen første døgn, 50 vs 41 (p=0,16). Etter ti dager var VAS 23 i 

begge gruppene. Pasientene som fikk dorsal laske hadde et høyere inntak av smertestillende 

(p= 0,14). Antallet endringer av gipsen var likt i de to gruppene. 

Diskusjon: Bruk av sirkulær gips etter reponering av radiusfrakturer gir ikke bedre 

radiologisk resultat enn bruk av dorsal laske. Det er heller en tendens til at flere med sirkulær 

gips må opereres pga redislokasjon. Det er ikke forskjell i komplikasjonsforekomst mellom de 

to gipsemetodene. 

Konklusjon: Om en velger sirkulær gips eller dorsal laske etter reponering av Colles 

fractur ser ut til å være uten betydning både for det radiologiske resultatet og for 

pasientenes subjektive besvær.


VURDERING AV ET AKTIVT REHABILITERINGSPROGRAM PÅ RISIKO FOR 

OSTEOPOROTISKE BRUDD OG LIVSKVALITET HOS 

OSTEOPOROSEPASIENTER MED RADIUSFRAKTUR - EN PILOTSTUDIE. 

Torstveit MK, Hakestad, KA, Axelsson Å, Høglund, JB, Nordsletten L, Risberg, MA. 

NAR, Ortopedisk senter, Ullevål universitetssykehus, 0407 Oslo og NIMI, Ullevål stadion, Pb 

3843 0805 Oslo 

INNLEDNING: Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder forekomst av brudd og 

osteoporose. Det er i økende grad blitt fokusert på aktiv rehabilitering som en av de viktigste 

faktorene når det gjelder å forebygge osteoporotiske brudd. Type trening, samt frekvens og 

varighet av aktiviteten som er nødvendig, er imidlertid fortsatt høyst usikkert. 

Hovedhensikten med denne pilotstudien var å evaluere et aktivt rehabiliteringsprogram på 

risiko for osteoporotiske brudd, samt livskvalitet for osteoporosepasienter med radiusfraktur. 

MATERIALE og METODER: Seks kvinner (60,6 ± 6,4 år) med radiusfraktur og lav 

benmineraltetthet (BMD) (t-score


BEHANDLING AV SKAFOIDFRATURER. 

MOHR E, VALEN B, NYGÅRD Y. 

ORTOPEDISK SEKSJON, HAUGESUND SJUKEHUS, 5504 HAUGESUND. 

MATERIALET BESTÅR AV 209 PASIENTER FRA VÅR SEKSJON, FRA 1987 TIL 

2004. 74.2 % VAR MENN OG 25.8% VAR KVINNER. GJENNOM- 

SNITTSALDEREN VED SKADETIDSPUNKTET VAR 33,9 ÅR. SOM PRIMÆR 

KONSERVATIV BEHANDLING BLE DET BRUKT GIPSING, 2,1 MÅNEDER I 

SNITT. PRIMÆR OPERASJONSMETODE VED FOR STOR DIASTASE VAR 

ÅPEN REPONERING OG SKRUEFIKSERING. BEN-TRANSPLANTASJON BLE 

BRUKT VED FORSINKET ELLER MANGLENDE TILHELING . VI HAR 

INFORMASJON OM SLUTTRESULTATET HOS 204 PASIENTER. 

Tidlig immobilisering med gips gav tilfredsstillende tilheling hos 148 av 169 pasienter 

(87.6%). Av de resterende 21 ble 20 pasienter senere opererte med tilheling hos 18. En 

pasient ble senere reoperert uten tilheling. 

11 pasienter ble opererte halvakutt som primærbehandling pga. stor feilstilling og ni 

med tilheling (81,8%). To er senere reopererte med tilheling. 

24 pasienter gikk flere måneder med oversett fraktur, enten fordi pasienten selv 

ignorerte skaden eller fordi skaden i første omgang ble feilvurdert. 16 av desse 

pasientene fikk senere gips og da etter gjennomsnittlig 6,1 måneder, resten gikk hele 

tiden uten gips. Dette resulterte i tilheling hos bare fem av de 24 (20.8%). 15 paieneter i 

denne gruppe ble senere opererte med tilheling hos 11 og en pasient ble deretter 

reoperet med tilheling. Totalt 35 pasienter ble opererte for forsinket eller manglende 

tilheling. Totalt ble 46 pasienter opererte og hadde gjennomsnittsalder 24.9 år ved 

skadetidspunktet. Disse ved ved skadetidspunktet signifikant yngre enn de uopererte 

(24,9 mot 36.8 år; p = 0,0001). Menn ble signifikant oftere opererte enn kvinner, 

(27,6% mot 7.70%; p = 0,003). 

DE 24 FRAKTURENE SOM PRIMÆRT BLE OVERSETT TRENGTE 

SIGNIFIKANT OFTERE OPERASJON SAMMENLIGNET MED DE 169 SOM 

UMIDDDELBART BLE GIPSET, (62.5% MOT 17.28%, P = 0,000). VED 38 AV 46 

PRIMÆROPERASJONER (88,1%) BLE DET PÅVIST TILFREDSSTILLENDE 

TILHELING. DET ER UTFØRT 4 REOPERASJONER ETTER 

GJENNOMSNITTLIG 15,8 MÅNEDER. HOS 3 PASIENTER RESULTERTE DETTE 

I TILHELING MENS EN OPERASJON VAR MISLYKKET. 9 PASIENTER MED 

SYMPTOMFRI MANGLENDE TILHELING MOTSATTE SEG OPERASJON. 

SLUTTRESULTATET ETTER GIPSING OG/ELLER OPERASJON OG 

EVENTUELL REOPERASJON VAR TILHELING HOS 194 PASIENTER (94,1%).


CMC 1 – ARTROSE: FORANDRET DASH-SCORE ETTER OPERASJON 

Hendryk Strunz, Øyvind Hagen 

Martina Hansens Hospital, Ortopedisk avdeling 

Egnet dokumentasjon av operasjonsresultater bør være tilgjengelig for pasienter og 

henvisende leger. Som intern kvalitetskontroll følger vi opp alle pasienter som opereres 

dagkirurgisk for lidelser i overekstremitet med Disability of Arm, Shoulder and Hand – score 

(DASH). Her presenteres resultatene for artrose i tommelens carpo-metacarpal ledd (CMC 1). 

Materiale og Metode 

DASH er validert for kvantifisering av overekstremitet-status. Forandring på 10 poeng eller 

mer betraktes som klinisk signifikant. DASH-skjemaet består av 30 spørsmål som berører 

funksjon av og symptomer i overekstremitetene. Det regnes ut en poengsum fra 0 (best) til 

100. Preoperativ DASH ble fortløpende registrert. 101 operasjoner på 93 uselekterte pasienter 

operert i tidsrommet 2002 - 2004 med median alder 60 år (44-78) ble inkludert. 

Operasjonsmetoder: Reseksjons-interposisjons-artroplastikk, n=96 og Artrodese trapeziummetacarp 

1, n=5. Pasientene ble tilsendt nytt DASH-skjema 

postoperativt. 83 pasienter (89 %) returnerte skjemaet median 32 (12-52) måneder 

postoperativt. Det ble analysert 91 operasjoner (8 pasienter operert bilateralt). 

Resultater 

Preoperativ DASH: median 45 (4-74), postoperativ median 19 (0-83). Det tilsvarer en 

reduksjon på 26 poeng for kohorten CMC 1 – artrose. Individuelt fant vi en reduksjon på 18 

poeng (mean). 

Postoperativ forandring i DASH-score på >= 10 poeng (minimal important change): 

reduksjon etter 63 av 91 (69 %) operasjoner, økning etter 4 av 91 (4 %). 

Det presenteres også postoperative forandringer av symptomer og ferdigheter gjennom 

analyse av utvalgte spørsmål i DASH-skjemaet. 

DASH 

Forandring i DASH 

N=91 Preoperativ Postoperativ kohort individet 

CMC 1 -artrose 45 19 -26 -18 

Diskusjon 

Denne studien har kartlagt og kvantifisert pasientevaluerte resultater etter operasjon for CMC 

1 – artrose: Vi fant en klinisk signifikant reduksjon av DASH-score for både pasientgruppen 

og individet. Med denne studien dokumenterer vi en postoperativ ”bedret” eller ”mye bedret” 

overekstremitet-status etter operasjon for CMC1 - artrose - iht. pasientenes egen vurdering. 

Resultatene kan brukes som uavhengig pasientinformasjon om operasjonsresultatene på vår 

avdeling og intern kvalitetskontroll.

Ortopedi

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?