Abstrakt-36-86.pdf

25-29 oktober 2010 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 36 

ROBOT-ASSISTERT RADIKAL PROSTATEKTOMI PÅ TIDLIGERE 

HJERTERANSPLANTERT OG BEKKEN STRÅLEBEHANDLET PASIENT - EN 

KASUISTIKK 

Axcrona K., Hovland J., Vlatkovic L., Brennhovd B. Radiumhospitalet 

Introduksjon: Immunsuppresjon hos tidligere organtransplanterte pasienter er et 

observandum hos pasienter med prostatacancer og minsker terskelen for aktiv behandling i 

denne pasientgruppen. Det foreligger noen få artikler i litteraturen på denne pasientgruppen 

med rapporter om radikal retropubisk prostatektomi. 

Materiale og Metode: En 68 år gammel pasient ble strålebehandlet i blant annet bekkenet for 

Hodgkins lymfom 1995. Etter hjerteinfarkter fikk pas hjertesvikt NYHA III/IV. 

Hjertetransplantasjon ble utført 2003. Pas fikk oppdaget en prostatacancer Gleason score 6 

ved biopsier, klin stadie T1c, initial PSA 10, og ble observert med active surveillance. To år 

senere ble pasienten re-biopsert, med Gleason score 8 i biopsiene. PSA 14. MR prostatae viste 

på radiologisk stadie T2cN0M0. 

Resultater: Pasienten ble operert med robotassistert radikal prostatektomi. Operasjonstiden 

var 101 min. Det postoperative forløpet var upåfallende og pasienten var skrevet ut til 

hjemmet andre postoperative dag. Histopatologisk forelå stadie pT3b og frie reseksjonsflater. 

Konklusjon: Ovenstående kasuistikk er den første i verdenslitteraturen der robotassistert 

radikal prostatektomi er beskrevet på en pasient som tidligere er hjertetransplantert. 

Kasuistikken viser på at en kan strekke seg svært langt i bestrebelser (”pushing borders”) om 

å radikalbehandle pasienter med prostatacancer ved bruk av robot-assistert radikal 

prostatektomi til tross for ekstrem Trendelenburg leiring.

25-29 oktober 2010 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 37 

ROBOTASSISTERT LAPAROSKOPISK UTVIDET LYMFEGLANDELTOILETTE I 

BEKKENET -TEKNISKE ASPEKTER 

Hovland J., Axcrona K., Kristoffersen K.F., Karlsen K.E., Brennhovd B. 

Seksjon for onkologisk urologi, Urologisk avd., OUS HF, Radiumhospitalet, 

0310 Montebello, Oslo 

Bakgrunn/ introduksjon 

Bekkenglandeltoilette utføres rutinemessig og i henhold til retningslinjer 

hos pasienter i forbindelse med radikal cystectomi for muskelinfiltrerende eller residiverende 

høygradig blærecancer. 

Ved prostatacancer er bekkenglandeltoilette omdiskutert. Tradisjonelt har 

bekkenglandeltoilette i fossa obturatorius vært ansett som gullstandard for angivelse av 

N–stadie ved prostatacancer. Nyere litteratur mener å dokumentere at utvidet 

bekkenglandeltoilette også har overlevelsesgevinst (kurativt); ikke bare for de med 

glandelmetastaser, men også for de med glandel-negativ sykdom. 

I lys av dette, samt at mer enn 65 % av tidlige lymfeknute-stasjoner for dissiminert 

prostatacancer ligger i et utvidet felt i bekkenet, mot kun 35% i den tradisjonelle obturatoriusglandelstrengen, 

vil det være rimelig å tilby pasienter med lokalisert eller lokalavansert 

prostatacancer med intermediær eller høy risikoprofil utvidet bekkenglandeltoilette. 

Metode 

Vi vil vise de tekniske aspektene ved utvidet bekkenglandeltoilette utført ved robotassistert 

laparoskopisk tilgang. Metoden er standardisert og benyttet over tid ved vår avdeling og er 

tilnærmet lik andres beskrivelse av teknikken. 

Operasjonsmetoden demonstreres ved bilder og film, og den er i prinsippet identisk ved 

radikal cystektomi og radikal prostatektomi. 

Konklusjon 

Robotassistert laparoskopisk utvidet bekkenglandeltoilette er en enkel, sikker og 

reproduserbar operasjonsmetode.


OUTCOMES AFTER TRANSPERITONEALLY LAPAROSCOPIC RADICAL 

PROSTATECTOMY: MIDTERM FOLLOW-UP OF 579 PROCEDURES. 

Berge* V, Berg* RE, Hoff* JR, Wessel* N, Svindland** A, Karlsen* SJ, Eri* LM, 

*Urologisk avdeling, Aker, **Patologisk avdeling, Aker, Oslo Universitetssykehus 

Introduction: In 2002 laparascopic radical prostatectomy (LRP) was introduced in our 

department. We hereby report pre- and perioperative results, morbidity data, pathological 

results and midterm follow-up data 

Patients and Methods: 579 patients consecutively underwent LRP from February 2002- 

November 2007. Data were collected prospectively into our database. 

Results: Mean and median follow up after LRP was 30.3 months (±15.5) and 36.0 months 

(range 3-72). Only four patients (0.7%) were lost during follow up. Nineteen patients (3.3%) 

had blood transfusions. Operative and postoperative complications were experienced by 105 

patients (18.2%). There were two urethrorectal fistulas. Overall positive surgical margins 

(PSM) were 29.3% and decreased to 13% for the last 100 patients. Urinary continence at 12 

and 36 months was 92% and 95.2%, respectively. Erectile function (EF) in patients having 

bilateral nervesparing (NS) was regained at 12 and 36 months in 28.5% and 39.7% of 

patients, respectively. Sixtyseven patients (28.3%) classified as impotent at 36 months, 

reported use of intracavernous ED treatment. Only three patients died of prostate cancer 

during the study period and 9 died of other causes. The overall PSA progression-free survival 

(PFS) was 85.2 % at 3 years and 72.5 % at 5 years. Gleason score in tumor specimen, pT 

stage and surgical margins were significant independent predictors of biochemical PFS. 

Conclusion: Based on follow up, our evaluation confirms that LRP provides satisfactory 

results in regard to urinary continence, local tumor control and biochemical PFS.


PREDIKSJON AV EREKTIL FUNKSJON ETTER RADIKAL PROSTATEKTOMI 

FOR PROSTATAKREFT – EN META-ANALYSE AV 12449 PASIENTER 

Müller S 1 , Kilminster S 2 , Menon M 3 , Joseph JV 4 , Patel HR 1 

1 Universitetssykehuset Nord Norge, Tromsø, 2 Institute of Naval Medicine Alverstoke, 

Hampshire, UK, 3 Vattikuti Urology Institute, Henry Ford Health System, Detroit, Michigan, 

USA , 4 Section of Robotic and Laparoscopic Surgery, University of Rochester, NY, USA 

Bakgrunn: Det funksjonelle behandlingsresultat etter radikal prostatektomi har stor 

betydning for pasientenes livskvalitet. Erektil dysfunksjon er sammen med inkontinens de 

største negative konsekvensene av radikal prostatektomi. Graden av erektil dysfunksjon etter 

radikal prostatektomi er angitt forskjellig i ulike publiserte materialer. Noe av grunnen til 

dette kan være varierende definisjoner av, og til dels manglende informasjon om preoperativ 

erektil funksjon. Operasjonsmetodene åpen, laparoskopisk og robot-assistert prostatektomi 

virker å ha like gode histologiske resultater, mens resultatene i forhold til postoperativ erektil 

funksjon varierer mellom de tre ulike kirurgiske metodene. 

Metode: Vi søkte i Pubmed med stikkordene ”prostatectomy” og ”potency” i publikasjoner 

fra 2003 til 2009. ”Potency” ble definert som evnen til å oppnå en ereksjon tilstrekkelig for 

samleie. Kun data fra preoperativt potente menn med radikal prostatektomi som primær 

behandling ble inkludert i analysen. Vi ekskluderte studier som omhandlet tidlige erfaringer 

med en operasjonsmetode eller pasienter med tidligere prostatakirurgi eller 

strålebehandling.Vi identifiserte 33 publikasjoner som inneholdt data om totalt 12449 

pasienter. Alder og tid etter operasjonen ble relatert til ”potency” ved regresjonsanalyse. 

Resultat: Fordelingen for alder og operasjonsmetode var: Åpen prostatektomi (n=6563), 

gj.snittsalder 59.8 (45-73) år; Laparoskopisk prostatektomi (n=2466), gj.snittsalder 59.8 (46- 

71) år; Robot-assistert prostatektomi (n=3420), gj.snittsalder 60.3 (48-64) år. 

Pasientalder og tid etter kirurgi var de sterkeste prediktorer for postoperativ potens. Pasienter 

kan gjenvinne potensen opptil 4 år etter kirurgi. 

Den kumulative andelen av potente menn av alle aldre (45-75 år) 48 måneder etter kirurgi var 

49 - 74 % for åpen, 58 -74 % for laparoskopisk og 60 - 100 % for robot-assistert 

prostatektomi. Ved hjelp av multippel logistisk regresjon ble nomogrammer tegnet for hver 

operasjonsmetode og pasientalder. 

Konklusjon: Den erektile funksjonen gjenvinnes gradvis over tid etter radikal prostatektomi. 

Det funksjonelle behandlingsresultat virker å være avhengig av operasjonsmetode til fordel 

for robot-assistert prostatektomi. Nomogrammer basert på denne meta-analysen gir en 

pålitelig prediksjon av potens etter kirurgisk behandling av prostatakreft.


ER DET FORSKJELLER MELLOM LEGERS OG PASIENTERS RAPPORTERING 

AV BIVIRKNINGER VED RADIKAL PROSTATEKTOMI? 

Johnson I, Berg RE, Berge V, Hoff JR, Wessel N, Wahlqvis R, Eri LM. OUU, OU-Aker. 

Innledning: Er det tilfelle at kirurger ”skjønnmaler” egne resultater ved å underestimere 

bivirkninger eller komplikasjoner av operasjoner? Vi skal belyse dette spørsmålet med data 

fra vårt radikal prostatektomiregister. 

Materiale og metode: Vi analyserte data fra 794 pasienter som gjennomgikk transperitoneal 

laparoskopisk radikal prostatektomi (RP) fra 2004 til 2009. Fra januar 2008 har operasjonene 

blitt gjort robot-assistert. Ved innleggelsessøknad, og ved kontroller 3, 12 og 36 måneder 

postoperativt, ble pasientene ved lege-konsultasjoner spurt om eventuell erektil dysfunksjon 

og urininkontinens, og svarene ble registrert på et skjema. På omtrent de samme tidspunktene 

fylte pasientene ut et spørreskjema hjemme (utvidet UCLA) som ble administrert av 

forskningssykepleier. Dette spørreskjemaet inneholdt de samme spørsmålene om inkontinens 

og erektil dysfunksjon som ble stilt ved legekonsultasjonen, og det var de samme 

svaralternativene. Siden dette er en metodologisk studie, og fordi vi antok at pasientene var i 

en ny funksjonell status ved de forskjellige tidspunktene, lot vi en og samme pasient bidra 

med data både preoperativt og på inntil 3 tidspunkter postoperativt. 582 av registreringene 

kommer fra den preoperative undersøkelsen og 551, 441 og 202 fra henholdsvis 3, 12 og 36 

måneder etter operasjonen, totalt antall registreringer var 1776. Kontinens og erektil funksjon 

er gradert fra 1 til 4, der 4 er den ideelle eller beste tilstanden. Lavere skår representerer 

dårligere funksjon (dvs. større bivirkning/dysfunksjon). Pasientens svar på spørreskjemaet 

hjemme ble antatt å representere “sannheten” eller fasit som doktorens vurdering på samme 

tidspunkt ble sammenliknet med. Hvis en lege anførte en høyere skår enn pasienten, dvs. en 

bedre funksjon, representerte dette en “underestimering” av tilsvarende dysfunksjon / 

bivirkning, dvs. erektil dysfunksjon eller inkontinens. 

Resultater: Før operasjonen ble 132 av 148 pasienter som selv på spørreskjemaet 

rapporterte grad 3 kontinens (dråpelekkasje av og til) klassifisert som grad 4 (ingen 

lekkasje, full kontroll) av legen (lege underestimert inkontinens). Postoperativt 

underestimerte også legen pasientens inkontinens, ved at i 46 av 100 tilfelle der 

pasienten rapporterte kontinens grad 2 (hyppig urinlekkasje) registrerte legen grad 3 

eller 4 og i 333 av 684 tilfelle der pasienten rapporterte kontinens grad 3 og 

rapporterte legen grad 4. Antallet registreringer der inkontinens ble overestimert 

postoperativt var langt mindre; 7/100, 33/684, 22/283 i tilfelle der pasienter selv 

rapporterte kontinens henholdsvis grad 2, 3 and 4. 

Hvis vi på de postoperative dataene gjør en todeling og klassifiserer kontinens grad 3 

og 4 som kontinens, og 1 og 2 som inkontinens, forekom det ved 48 registreringer at 

mannen selv rapporterte inkontinens og ble klassifisert som kontinent av legen, mens 

i totalt 34 tilfelle skjedde det motsatte. Mennene rapporterte inkontinens i 10,8% av 

observasjonene postoperativt, mens det forekom i 9,5% for legene 

Før operasjonen var pasient- og legerapportert erektil funksjon identisk i 49% av 

registreringene, legene underestimerte dysfunksjon i 36% og overestimerte in 15% 

av registreringene. Før operasjonen rapporterte pasientene erektil dysfunksjon 

(ereksjon grad 1 eller 2) i 23% og legene i 17%. Etter operasjonen var tilsvarende 

tall 87% og 83%. 

Konklusjon: Både før og etter RP har de involverte legene en tendens til å undervurdere 

bivirkninger/dysfunksjoner som er relatert til operasjonen. Vi finner ikke et entydig bilde av 

at de involverte leger forsøker å bagatellisere bivirkninger av operasjonen.


KVALITETSSIKRING AV ET HISTORISK PATOLOGIMATERIALE ETTER 

RADIKAL PROSTATECTOMI – EN PILOT-STUDIE 

Aaberg T og Haug ES 

Avdeling for patologi og Urologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold HF 

Innledning 

Sykehuset i Vestfold (SiV) har utført retropubisk radikal prostatectomi (RRP) siden 1988, 

med et stadig økende årlig volum til 59 opererte pasienter i 2009. Gjennom perioden har det 

vært endringer i diagnostikk, indikasjon og behandling. Også innenfor histologisk vurdering 

har det skjedd dokumenterte endringer, og sykehusets patologiavdeling innførte i 2009 

standardisert mal for vurdering av operasjonspreparatene fra RRP. I forbindelse med 

evaluering av avdelingens langtidsresultater fant vi det først nødvendig å kvalitetssikre 

tidligere histologiske vurderinger av operasjonspreparatene. 

Materiale og metode 

Til studien valgte vi alle pasienter operert med RRP fra jan 2001 til juni 2002, totalt 37 

pasienter. Samtlige snitt fra operasjonspreparatene ble gjennomgått av en av avdelingens 

patologer, med faglig ansvar for Uro-patologi, og beskrevet etter gjeldende kvalitetsmal for 

operasjonspreparat etter RRP. 

Fra tidligere patologibeskrivelse var 20 pasienter (54%) pT2a-c, 3 pasienter (8,1%) pT3a, 2 

pasienter (5,4%) pT3b med mean PSA på henholdsvis 9,1 (4,1-23,0) ng/ml, 9,1 (6,4-13,0) 

ng/ml og 16,5 (15,0-18,0) ng/ml. Hos 12 av pasienten var T-stadium ikke mulig å tolke ut fra 

histologiremisse (pTx), disse hadde mean PSA på 7,8 (4,4-16,0) ng/ml. Gleason score fordelte 

seg; 1 Gleason4, 22 Gleason6, 11 Gleason7a, 3 Gleason7b. 29% (n=11) hadde angitt usikker 

pos margin (pMarg+), mens 18,9% (n=7) hadde angitt sikker pos margin, samlet 48%. 

Resultater 

Etter gjennomgang alle histologiske snitt etter dagens retningslinjer fikk n=10/25 (40%) av 

operasjonspreparatene endret pT-stadium. 9 ble oppgradert til T3a og 1 ble nedgradert til 

pT2c. Av pTx-pasientene var 4 pT3a, 7 pT2c og 1 pT2a. Gleason-score ble endret hos 12 

pasienter (32,4%), 8 fra Gleason 6 til 7a. I gruppen pT2a-c (n=20) hvor mean største tumor Ø 

var 14mm hadde 8 pasienter pMarg+ (40%), med median størrelse på ufri rand 7mm. I 

gruppen pT3a-b (n=17) hvor mean største tumor Ø var 24mm, hadde 13 pasienter pMarg+ 

(76%) og mean ufri rand var 7mm. 36 av 37 pasienter (97%) hadde postoperativ nadir PSA 

på


INTRADUCTALT CARCINOM I PROSTATA – EN KASUISTIKK 

Desserud, KFD. Servoll, ES. 

Sørlandet Sykehus HF, Arendal Sykehus. Kirurgisk avdeling. Serviceboks 605, 4809 Arendal. 

En 79 år gammel mann henvises på grunn av makroskopisk hematuri. Under utredning finner 

en ved cystoskopi et blødende, eksofyttisk parti i pars prostatatica som resesseres. Histologi 

viser intraductalt carcinom i prostata. 

Intraductalt carcinom i prostata (IDCP) utgjør ca 1 % av cancer i prostata og er en egen 

histopatologisk diagnose som ikke må forveksles med høygradig intraepitelial neoplasi i 

prostata (HPIN). Vekstmønsteret er periuretralt og gir ofte hematuri og obstruksjon som 

første symptom. Utredning av prostatacancer med transrectale biopsier har historisk sett vist 

liten forekomst av IDCP og en antar at dette er relatert til et mer sentralt vekstmønster. IDCP 

er ofte et histologisk funn etter radikal prostatectomi. 

IDCP finnes ikke i Gleason graderingen, men sammenlignes med Gleason 4-5. Behandlingen 

er som for høygradig prostatacancer.


LIVSKVALITET OG BIVIRKNINGSPROFIL ETTER KURATIV 

PRIMÆRBEHANDLING FOR PROSTATACANCER: EN MONO- 

INSTITUSJONAL PROSPEKTIV UNDERSØKELSE 

A. Stensvold, S.D Fosså , A.A Dahl, K. Axcrona, W. Lilleby , S. Smeland 

Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet, Kreft- og kirurgiklinikken 

Montebello, 0310 Oslo 

Bakgrunn: Det finnes noen internasjonale studier(1) som har sammenlignet 

livskvalitet og bivirkningsprofil etter kurativ rettet strålebehandling (RAD) mot 

kirurgi (RP). Det er ikke gjort noen Skandinavisk studie på dette. De studiene som 

finnes er det har de fleste pasientene fått strålebehandling sammen med 

hormonbehandling. Man vet at hormonbehandling har betydelig påvirkning på 

livskvalitet og bivirkningskvalitet. Vi har studert bivirkningene etter RAD (≥Gy) 

uten hormonbehandling mot RP med hovedvekt på blære, tarm og seksualfunksjon 

for pasienter behandlet ved Radiumhospitalet fra slutten av 2004 til midten av 2007. 

Metode: UCLA PCI ble fylt ut før behandlingsstart etter 3, 6, 12 og 24 måneder for 

pasienter behandlet med RAD (N=104) etter RP (N=150). Ingen av pasientene fikk 

stråle eller hormon behandling, etter deres lokale behandling. 

Resultat: RAD pasientene var eldre 67.5 versus 62.0 (p


SLYNGEPLASTIKK VED STRESSINKONTINENS HOS MENN 

Holm HV, Talseth T, Schultz A 

Urologisk avdeling, Seksjon for rekonstruktiv urologi og nevrourologi 

OUS, Rikshospitalet, Postboks 4950 Nydalen, 0424 OSLO 

Bakgrunn 

Stressinkontinens etter radikal prostatektomi (RP) eller TUR-P skyldes ikke alltid skade av 

eksterne sfinkter, men kan se ut til å være forårsaket av en hypermobilitet av pars 

membranacea urethrae som fører til insuffisiens av sfinkteren. AdVance slyngeplastikk er en 

behandlingsmulighet for menn med lett til moderat stressinkontinens med noe bevart funksjon 

av eksterne urethrasfinkter. Målet er å gjøre pasienten kontinent uten obstruktiv vannlating 

ved å løfte og oppheve hypermobiliteten av urethra. Det er ingen muligheter for postoperativ 

justering. Strålebehandling er en relativ kontraindikasjon. 

AdVance ansees fortsatt som en metode under evaluering, og vi presenterer preliminære 

resultat for norske pasienter. 


Fra mars 2009 til august 2010 har 27 pasienter blitt operert med AdVance slyngeplastikk pga. 

urininkontinens etter RP (n=26) eller TUR-P (n=1). Preoperativ utredning inkluderer 

urodynamisk undersøkelse med cystometri, cystoskopi og miksjonslister med bleieveiing 

(BVT). Pasientene følges opp med flow/rest-målinger samt miksjonslister med BVT ved 

vedvarende lekkasje. 

Resultater 

Preoperativ døgnlekkasje var fra 29 – 500 g (mean 152 g, median 107 g) registrert på 

miksjonslister med BVT. Cystometri var ikke utført hos 4 av 27 pasienter. Hos 17 pasienter 

var cystometrien normal, to hadde tegn på svak detrusor, to lett redusert compliance, èn lett 

detrusoroveraktivitet. Operasjonene foregikk uten komplikasjoner bortsett fra for én pasient 

som fikk urethraperforasjon og hadde kateter i en uke. Én pasient fikk overfladisk 

sårinfeksjon. Seks pasienter fikk forbigående urinretensjon postoperativt, behandlet med 

kateter i 4 – 30 dager (mean 17, median 14), og deretter hadde de ubesværet vannlating uten 

resturin. Hos to av disse pasientene var det påvist svak detrusor ved preoperativ cystometri. 

To pasienter har vært gjennom revisjon pga. manglende effekt initialt. Pr. 01.09.10 har 18 av 

27 pasienter vært til kontroll 1 – 3 mnd postoperativt. Ingen hadde resturinproblematikk. 8/18 

var helt kontinente, 9/18 hadde tidvis dråpelekkasje ved anstrengelse. Én pasient hadde 

nærmest uendret lekkasje og det ble postoperativt påvist detrusoroveraktivitet og startet med 

anticholinergika. 16/18 ga uttrykk for at de var fornøyde eller svært fornøyde med resultatet 

ved poliklinisk kontroll. Én var misfornøyd pga. vedvarende lekkasje. Den pasienten som var 

inkontinent etter TUR-P, opplevde både treg vannlating og smerter etter slyngeplastikken og 

var misfornøyd. 

Konklusjon 

De første erfaringene med AdVance for behandling av postprostatektomiinkontinens er 

positive og en stor andel av pasientene gir uttrykk for å være svært fornøyde.


PRELIMINÆRE RESULTATER AV PCA3 MÅLING I URIN HOS PASIENTER 

MED CANCER PROSTATAE 

Nygård Y 1 , Halvorsen O J 2 , Gravdal K 2 , Akslen L 2,4 , Frugård J 1 Haukaas SA 1,3 , 

Beisland C 1,3 , 

1 Avdeling for Urologi og 2 Avdeling for Patologi, Haukeland Universitetssykehus 

3 Institutt for kirurgiske fag, 4 Gades institutt, Universitetet i Bergen, 5021 Bergen 

Bakgrunn: PSA har inntil nylig vært den eneste kommersielt tilgjengelige biomarkøren ved 

Cancer Prostatae (CaP). PSA har flere svakheter: PSA har lav spesifisitet og sensitivitet og 

det finnes ingen klar cutoff verdi. De siste årene har det vært betydelig interesse for PCA3 

som en ny biomarkør, dette illustrert ved at flere enn 90 publikasjoner om PCA3 og CaP 

finnes i Pubmed de siste 5 – 6 år. Litteraturen viser at PCA3 –genuttrykket er 66-100 ganger 

høyere i CaP sammenlignet med normal prostata. PCA 3 som måles i urinprøve tatt etter 

prostatapalpasjon, har en høyere presisjon enn PSA. Ved cutoff på 35 er sensitiviteten fra 47 

% til 82% med spesifisitet fra 56 % til 89 % og en positiv prediktiv verdi (PPV) på 59 % til 

97 % og en negativ prediktiv verdi fra 88 % til 98 % Det er påvist økt PPV ved Gleason 

score ≥ 7 sammenlignet med Gleason score 6, og gjennomsnittlig høyere PCA3 score ved 

Gleason score ≥7 enn ved Gleason score < 7. PCA3 score er uavhengig av prostatavolum. 

Progensa PCA 3 test er kommersielt tilgjengelig i en rekke europeiske land og nå også i 

Norge. 

Vi ønsket å undersøke PCA 3 i urin hos pasienter med biopsiverifisert CaP. 

Materiale og metode: Vi har benyttet Progensa PCA3 test levert av Fürst Medical 

Laboratory i Oslo. Etter DRE tas urinprøve, 2,5 ml overføres til transportglass som sendes 

med vanlig post til analyse. PCA3 score beregnes slik: (mRNA-PCA3) / (mRNA-PSA) x 

1000. PCA 3 score angis som et helt tall, cutoff verdi er 35. 

Vi har undersøkt PCA3 i urin hos 27 pasienter med biopsiverifisert CaP, alle var rekruttert til 

studien fra ventelistene til radikal prostatektomi. 

Klinisk stadium fordelte seg slik: 

Antall pasienter 

Gleason score Totalt 

Stadium 3+3 3+4 

T1c 7 9 16 

T2a 4 4 8 

T2b 1 2 3 

Totalt 12 15 27 

Resultater: Tjue pasienter hadde PCA3 score ≥ 35. Dette gir en sensitivitet på 74 %. 

Syv pasienter hadde PCA 3 score < 35 og var falske negative. Alle syv cancere ble 

diagnostisert ved første biopsi. Fem av de falske negative var T1c og to var T2. Av gruppen 

T1c var tre Gleason grad 3+4 , to Gleason grad 3+3, og PSA varierte fra 7,0 til 14,8. 

Diskusjon: Sensitivitet av PCA3 på 74 % er på linje med det som tidligere er rapportert. 

Spesifisitet kan ikke evalueres i dette materialet. Den må evalueres i en uselektert gruppe av 

pasienter med mistanke om cancer prostatae. Fem av de falske negative var T1c og ville ikke 

ha blitt biopsert hvis en kun baserte seg på PCA3 score. Imidlertid hadde alle disse pasientene 

PSA i et nivå som de fleste anser som indikasjon for biopsi. De øvrige to pasientene hadde 

palpabel tumor. 

Konklusjon: Denne preliminære undersøkelsen viser at PCA3 testen levert av Fürst Medical 

Laboratory gir sammenlignbar sensitivitet som de internasjonalt publiserte data.


ANDROGENREGULERING AV PBX3 EKSPRESJON I PROSTATACANCER 

Ramberg HR, Alshbib A, Berge V, Wang W, Svindland A, Taskén KA 

Institutt for kreftforskning, Klinikk for kreft og kirurgi, OUS, Ullernchausseen 70 Oslo 0310 

Avd. for urologi, Klinikk for kreft og kirurgi, OUS, Trondheimsveien 235 Oslo 0514 

Avd. for patologi, Klinikk for diagnostikk og intervensjon, OUS, Trondheimsveien 235 Oslo 

0514 

Pre-Leukemia Transkripsjonsfaktor 3 (PBX3) er medlem av PBX familien av 

transkripsjonsfaktorer. Disse transkripsjonsfaktorene er involvert i differensiering av 

urogenitale organer og regulering av steroidogenesen. Siden økt steroidogenese er observert 

ved utviklingen av kastrasjons-resistent prostatacancer, ønsket vi å undersøke om PBX3 er 

uttrykt og regulert i prostatakreft. Våre resultater viser at PBX3 er nedregulert av androgen i 

prostatacancercellelinjen LNCaP. Videre har vi identifisert PBX3 som et av målgenene til 

Let-7d. Let-7d er et mikroRNA som er oppregulert av androgen og har tumor suppressor 

egenskaper. Analyser av pasientmateriale viste at nivået av PBX3 var forhøyt i malignt 

sammenlignet med benignt prostatavev mens nivået av Let-7d var signifikant lavere i malignt 

relativt til benignt prostatavev. Disse resultatene underbygger hypotesen om at PBX3 er 

androgenregulert via Let-7d i prostata.


ETABLERING AV PRIMÆRKULTURER AV PROSTATACANCER CELLER EX 

VIVO IN VITRO MED HENBLIKK PÅ CANCER STAMCELLER 

Axcrona K., Liu Y., Vlatkovic L., Suo Z., Quanli G., Brennhovd B., Kvalheim G., 

Gaudernack G., Radiumhospitalet 

Introduksjon: Modell og forekomst av cancer stam celler er fra flere år tilbake beskrevet 

innen flere cancertyper. Enkelte vitenskaplige arbeider er publisert der prostata og 

prostatacancer stamceller hevdes å ha blitt isolert. 

Materiale og Metode: I en pilotstudie er prostatacancer celler fra ferske preparater blitt tatt 

ut, suspendert og dyrket i et serumfritt spesialmedium i celleinkubatorer. 

Resultater: Ti prostatacancer cellelinjer er dyrket i inntil 10 generasjoner. Suksessraten på 

dyrkning av cellelinjene er 90%. Ved hjelp av flowcytometri og immunhistokjemi har vi 

karakterisert disse cellelinjene både med hensyn på stamcelle relaterte markører samt også på 

andre markører relatert til metastase og prognose. 

Konklusjon: Det er etablert en metode for fremtagning av prostatacancer cellelinjer som gir 

unike muligheter for diverse videre molekylære studier innen dette fagfelt. Cellelinjene kan 

benyttes for micro-array analyser med tanke på nye prognostiske markører, studier av 

cytostatika sensibilitet, diverse dyremodeller med spørsmål om strålesensitivitet, samt bruk til 

transfeksjon av mRNA innen for eksempel vaksinestudier der pasientspesifikke metoder er i 

klinisk utprøving.


DENDRITISK CELLE-BASERT KREFTVAKSINE MOT CANCER PROSTATAE – 

ERFARINGER FRA RADIUMHOSPITALET 

Karol Axcrona, Svein Dueland, Steinar Aamdal, Wolfgang Lilleby, Bjørn Brennhovd, Gustav 

Gaudernack, Gunnar Kvalheim 

Oslo universitetssykehus HF, Radiumhospitalet 

Prognosen for høy risk (høy Gleason score, lokalavansert) samt hormon resistent ca prostatae 

er fortsatt meget dårlig og selv moderne kjemoterapi med taxaner har bare i liten grad 

forbedret overlevelsen. Nylig har en dendritisk celle (DC) basert cancer vaksine mot prostata 

cancer blitt FDA godkjent. 

Ved Radiumhospitalet har vi siden 2000 utviklet DC vaksiner mot prostatakreft. I våre første 

utprøvinger på metastatisk ca prostatae fant vi at 12 av 23 pasienter hadde immunrespons og 

av disse hadde 13 av 19 fall i PSA. Stabil sykdom i skjelettet ble funnet hos 11 pasienter mens 

8 hadde progresjon. Pas med høy PSA (


MULTIMEDIA-BASERT BRUKERGRENSESNITT FOR SIMULASJONSTRENING 

I LAPAROSKOPISK KIRURGI 

Müller S 1 , Khullar N 2 , Patel HR 1 

1 Universitetssykehuset Nord Norge, Tromsø, 2 Global Simulation Solutions, London, UK 

Bakgrunn 

Høye kvalitetskrav, komplekse inngrep og mindre tid til kirurgisk trening er en utfordring i 

kirurgisk utdanning. Modulær trening i laparoskopi forkorter læringskurven i avansert 

laparoskopi sammenlignet med tradisjonell kirurgisk trening. Simulasjonstrening er effektivt, 

både for basale, tekniske ferdigheter og for prosedyre-relatert trening. Ulempene med 

simulasjonstrening er at simulatorer og dyremodeller brukt i simulasjonstrening er kostbare 

samt at disse ikke er lett tilgjengelige. 

Metode 

Vi har utviklet et video-basert brukergrensesnitt som viser de enkelte modulene og oppgavene 

i en prosedyre. I grensesnittet, som kan brukes på an vanlig PC, kan man se hele operasjoner, 

enkelte moduler (for eksempel blærehalsdisseksjonen i en prostatektomi) eller se på prosedyre 

oppsettet. En læringsloggbok er integrert i grensesnittet der brukeren kan registrere hvilke 

moduler i prosedyren han har observert, assistert, gjennomført under supervisjon eller utført 

selvstendig. Denne loggføringen gir et detaljert bilde av brukerens ferdighetsnivå. 

Resultat 

Brukergrensesnittet ble først utviklet for åpen kolorektalkirurgi. Treningseffekten ble 

undersøkt hos 62 kirurgiske assistentleger ved hjelp av et spørreskjema som ble besvart både 

før og etter bruk av grensesnittet for colectomi. Undersøkelsen viste at det var en signifikant 

kompetanseøkning i prosedyren. Vi har nå utviklet samme plattform for laparoskopisk 

prostatektomi og robot-assistert prostatektomi som integrerer treningsloggbok og 

eksempelvideoer av forskjellige vanskelighetsgrad som for eksempel blærehalsdisseksjon 

etter tidligere TURP. 

Konklusjon 

Dette video-baserte multimedia grensesnittet er et lett tilgjengelig og effektiv verktøy i 

treningen av kirurgiske inngrep. Det integrerer modulær trening og en detaljert loggbok og 

kan potensielt forkorte læringskurver for avanserte laparoskopiske inngrep.


ERFARINGER MED ELEKTIV KIRURGISK VIRKSOMHET VED SYKEHUSET 

ØSTFOLD. 

Butt K, Gondal G, Modalsli Ø 

Urologisk seksjon. Sykhuset Østfold. 

Bakgrunn: 

De fleste sykehus i Norge har dagkirurgiske enheter hvor selekterte pasientgrupper opereres. 

Vi kjenner ikke til et offentlig sykehus i Norge som har evaluert driften ved et elektivt senter. 

Sykehuset Østfold har et nedslagsfelt på 275 000, og organiserer sin virksomhet over tre 

enheter i hhv, Fredrikstad, Sarpsborg og Moss. I en omorganiseringstid har vi ved Sykehuset 

Østfold Moss kun drevet elektiv kirurgisk virksomhet. 

Vi presenterer her våre erfaringer fra urologisk seksjon fra 2009. 

Hensikten med studiet er å kartlegge effektivitet og ressursbruk ved vårt sykehus. 

Materiale og metode: 

Retrospektiv analyse av alle urologiske pasienter operert ved SØM i 2009. Totalt ble det 

utført 536 inngrep, blant disse skrotale inngrep, penisplastikker, operasjon for hydrocele, 

laparoskopisk disseksjon av iliakale lymfeknuter, TUR-B, TUR-P etc. Avdelingen disponerer 

10 sengeplasser ved medisinsk post. Pasientene kunne om nødvendig innlegges og 

observeres. Per og postoperative komplikasjoner som krevde reoperasjon eller intensiv 

overvåking ble overflyttet til urologisk seksjon ved Sykehuset Østfold Fredrikstad. 

Resultater: 

Median anestesitid var 66 minutter (15-445); Median operasjonstid 33 minutter (1-335); 

Median postoperativ tid 109 minutter (0-640). Antall strykninger var 22 (4%) hvorav 12(2%) 

forårsaket av komplikasjoner hos pasienten, 8 (1%) urealistisk program og 2 personalmangel. 

331 pasienter (62%) ble utskrevet på operasjonsdagen. 23 (4%) pasienter måtte observeres på 

post i en dag grunnet medisinske årsaker, sosiale årsaker eller grunnet pasientens ønske. 36 

(7%) pasienter oppsøkte avdelingen etter utskrivelse grunnet komplikasjoner hvorav 19 

pasienter krevde kun konsultasjon, mens 15 pasienter ble innlagt på avdeling i Fredrikstad. 

Ingen av disse ble reoperert pga. postoperative komplikasjoner. 

Konklusjon: 

Våre erfaringer med elektiv kirurgisk virksomhet viser at et elektivt senter med tilrettelagte 

ressurser gir grunnlag for effektiv drift av sykehus som er ressursbesparende og bidrar til 

forutsigbarhet for pasienter og personell.


ERSTATTER DEGARELIX ORKIEKTOMI HOS PASIENTER MED HORMON- 

NAIV PROSTATACANCER (PC) I EN ØYEBLIKKELIG HJELP SITUASJON? 

Fosså SD, Hess SL, Bjøro T, Axcrona K 

Kreftklinikken, Oslo universitetssykehus, Radiumhospitalet, Oslo 

Bakgrunn: Hos hormon-naive pasienter med PC i en øyeblikkelig hjelp situasjon 

(tverrsnittssyndrom, alvorlig uremi) er det vanlig å utføre orkiektomi som fører til 

kastrasjonsverdier av serum testosteron neste dag. Fra litteraturen er det kjent at LH-RH 

antagonisten Degarelix (Firmagon®, Ferring) fører til kastrasjonsverdier av serum testosteron 

(


HEALTH-RELATED QUALITY OF LIFE AFTER SALVAGE HIGH INTENSITY 

FOCUSED ULTRASOUND TREATMENT (HIFU) FOR LOCALLY 

RADIORECURRENT PROSTATE 

Berge* V, Baco* E, Dahl** A, Karlsen* SJ 

*Urologisk avdeling, Aker, Oslo Universitetssykehus 

** National Resource Center for Late Effects, Department of Oncology, Oslo 

Universitetssykehus 

Objective: To evaluate health related quality of life (HRQOL) after salvage high intensity 

focused ultrasound (HIFU) for locally radiorecurrent prostate cancer (PCa). 

Patients and methods: Since June 2006 we have treated consecutively 75 patients by salvage 

HIFU having radiorecurrent PCa. All patients were offered the University of California, Los 

Angeles Prostate Cancer Index (UCLA-PCI) questionnaire at baseline and at follow up 3 

months or later. Scores ranged from 0 (worst) to 100 (best). Clinically significant change was 

defined as a minimum difference of 10 scores between baseline scores and the scores at 

follow up. The SF-12 is a general HRQOL instrument, which is included in the UCLA-PCI 

questionnaire. The Physical component summary (PCS-12) score and the Mental component 

summary (MCS-12) score are calculated from SF-12 according to established algorithms. 

Results: Forty-six patients (61%) were evaluable. The mean time lapse between HIFU 

treatment and questionnaire response was 17.5 months, (range 6-29) months. The mean score 

for urinary function decreased from 79.7 ± 12.1 before HIFU to 67.4 ± 17.8 after HIFU (p< 

0.001). The mean score for sexual function decreased from 32.1 ± 24.1 before HIFU to 17.2 

±17.0 after HIFU (p< 0.001). The bowel and hormonal functions were not significantly 

affected.There was a statistically significant reduction in the mean score of PCS-12 score 

from 52.7 ± 4.0 before HIFU to 50.4 ±4.9 after HIFU (p< 0.001). The MSC score was not 

significantly changed. 

Conclusion: Treatment of localized radiorecurrent CaP by salvage HIFU is associated with 

statistically and clinically significant reduction in urinary and sexual function domains after 

mean follow up of 17.5 months.


HEMI HIFU FOR PROSTATACANCER LOKALISERT I EN PROSTATALAPP. 

Eduard Baco 1 , Viktor Berge 1 , Per Leif Holme 1 , Erik Rud 2 , Heidi B. Eggesbø 2 , 

Dagmar Klotz 3 , Aud Svinland 3 , Rolf Wahlquist 1 

1 Avdeling for urologi, 2 Radiologisk avdeling, 3 Patologisk avdeling OUS, Aker 

I dag oppdages stadig flere tilfeller av lavrisiko prostatacancer som ofte er begrenset til den 

ene av de to prostatalappene. Dette er cancer med meget god prognose og der konvensjonell 

behandling som radikal kirurgi og radikal strålebehandling ofte vil være overbehandling og 

kan føre til betydelige bivirkninger i form av redusert ereksjonsfunksjon og urinlekkasje. Et 

alternativ til radikal behandling er aktiv oppfølging der pasienten følges med PSA målinger 

og nye prostatabiopsier. Studier viser at opptil 30-40 % av slike pasienter i det lange løp 

likevel vil få radikal behandling. 

High intensity focused ultrasound (HIFU) behandler prostatacancer med høyfrekvent ultralyd 

som avgir kavitasjon og varmeenergi som destruerer vevet. Energien overføres til prostata 

gjennom en probe som er plassert i endetarmen mens pasient har spinalbedøvelse eller 

narkose. 

En mellomløsning er å kun behandle halvparten av prostatakjertelen, med den følge at 

bivirkningene blir redusert. 

Problemet hittil har vært hvor sikkert man kan fastslå at cancer bare sitter i den ene 

prostatalappen. Utvikling av MR prostata diagnostikk og muligheter til 3D computer 

kontrollert prostatabiopsi gjør det nå mulig å kartlegge prostatacancer utbredelse og 

lokalisasjon mer presis enn det har vært tidligere. Hvis også disse undersøkelsene viser at det 

kun er cancer i den ene lappen, kan pasienten tilbys terapi med HEMI HIFU. 

I samarbeid med urologiske og radiologiske sentra i utlandet har vi på OUU i mai 2010 startet 

HEMI HIFU studien. 

Primært endepunkt etter ett år: 

Fastslå antall pasienter uten bioptisk prostata cancer ved rebiopsier og ny MR av prostata 1 år 

etter behandling. 

Sekundære endepunkter etter ett år: 

-evaluere behandlingens effekt på urinkontinens, ereksjonsfunksjon og generell livskvalitet. 

-evaluere om MR og biopsier kan forutsi cancer i ikke behandlet prostatalapp. 

-evaluere MR og UL forandringer etter behandling 

I foredraget vil det presenteres foreløpige resultater etter HEMI HIFU .


EN 51 ÅR GAMMEL MANN MED PROSTATAKREFT, PSA 44 OG UTTALTE 

SKJELETTMETASTASER: ET TANKEKORS 

Löffeler S, Nagelhus J 

Pasienten ble utredet ultimo 2009 pga langvarig slapphet og økende smerter i bekkenet. En 

utvidet blodprøvestatus viste en PSA på 44. Det ble tatt prostatabiopsier (oktantbiopsier) med 

en positiv biopsi fra hø side og Gleason score 3+3=6. Pasienten ble undersøkt videre med MR 

prostata som viste en større tumorlesjon apikalt på ve side og i tillegg uttalte 

skjelettmetastaser i hele bekkenet og lumbalcolumna. Pasienten ble rebiopsert i benholdere. 

Undersøkelsen viser 3 av 8 biopsier med adenkarsinom Gleason 4+3=7b, største 

tumorutbredelse 16/16mm. 

Pasienten ble startet med total androgen blokkade og en god PSA respons (0,16). Pasienten 

ble så diskutert i tverrfaglig møte. 

Det ble rekvirert en diagnostisk prosedyre (Resultat og videre forløp vil ble referert på 

høstmøte).


BILATERAL TESTIKKELKREFT: REDUSERT RISIKO ETTER INTRODUKSJON 

AV CISPLATIN-BASERT KJEMOTERAPI? 

Andreassen KE 1 , Grotmol T 1 , Cvancarova MS 2 , Johannesen TB 3 , Fosså SD 4 

1 Årsaksavdeling, Kreftregisteret, Postboks 5313 Majorstuen, 0304 Oslo; 2 Forskningsseksjon, 

Kreftregisteret, Postboks 5313 Majorstuen, 0304 Oslo; 3 Registeravdeling, Kreftregisteret, 

Postboks 5313 Majorstuen, 0304 Oslo; 4 Nasjonalt kompetansesenter for seneffekter, Avdeling 

for kreftbehandling, Oslo universitetssykehus, og Universitetet i Oslo, Montebello, 0310 

Oslo. 

Formål: Undersøke risikoen for at pasienter behandlet for unilateral germinalcelle tumor i 

testis (TGCT) skal utvikle kontralateral TCGT, og sammenligne denne risikoen for pasienter 

behandlet før og etter 1980 (cisplatin-basert kjemoterapi ble tilgjengelig pasienter med 

testikkelkreft i Norge på slutten av 1970-tallet). Vår hypotese var at risikoen ville være lavere 

for pasienter diagnostisert etter 1980, pga en mulig beskyttende effekt av cisplatin-basert 

kjemoterapi. Etter 1980 har så å si alle pasienter med metastatisk sykdom blitt behandlet med 

cisplatin, i motsetning til bare 20-25 % av de med lokalisert sykdom. 

Materiale og Metode: Vi inkluderte 7102 menn med unilateral TGCT (3921 hadde seminom 

og 3181 non-seminom), registrert i Kreftregisterets database og diagnostisert i perioden 1953- 

2007. 10- og 20-års kumulativ insidens for kontralateral TGCT og justert hazard ratio (HR) 

ble beregnet for forskjellige subgrupper, og de diagnostiske periodene 1953-1979 (I) og 1980- 

2007 (II). Det ble tatt hensyn til competing risk (død) i analysene. Vi beregnet også 

standardisert insidensratio (SIR) for de samme undergruppene. 

Resultat: 175 menn ble diagnostisert med kontralateral TGCT. Periode I: 38 tilfeller, 10- og 

20- års kum.ins. 1,3 % (95% CI=0,9-1,9) og 1,9 % (95% CI=1,4-2,6). Periode II: 137 tilfeller, 

10- og 20- års kum.ins. 2,7 % (95% CI=2,2-3,2) og 3,9 % (95% CI=3,3-4,7). SIR i periode I 

var 14,6 (95% CI=9,6-21,2) og 25,3 (95% CI=12,1-46,5) for pasienter med henholdsvis 

lokalisert and metastatisk sykdom. I periode II var de korresponderende tallene 19,0 (95% 

CI=15,6-22,9) og 9,8 (95% CI=6,4-14,5). 

1953-1979 1980-2007 

10-års Comp.risk reg. 10-års kum.ins. Comp.risk reg. 

kum.ins. 

Første TGCT: % 95%CI HR 95%CI % 95%CI HR 95%CI 

Alder < 30 yrs 2,7 1,6-4,2 ref 3,7 2,8-4,7 ref 

>=30 yrs 0,7 0,4-1,3 0,18 0,08-0,39 2,0 1,5-2,6 0,48 0,34-0,66 

Hist. Sem. 1,2 0,7-2,0 ref 1,5 0,8-2,6 ref 

Non- 2,8 2,2-3,6 0,86 0,42-1,78 2,5 1,9-3,3 0,87 0,63-1,21 

Sykdoms 

utbredels 

e 

sem. 

Lok. 1,3 0,8-2,1 ref 3,2 2,6-4,0 ref 

Met. 1,4 0,7-2,6 0,70 0,34-1,47 1,6 1,0-2,4 0,5 0,33-0,77 

Konklusjon: Det har vært en fordobling av insidensen av både unilateral og bilateral TGCT i 

periode II, sammenlignet med periode I. Alder over 30 år gir økt risiko i begge perioder. I 

periode II, er risikoen halvert for pasienter med metastatisk, sammenlignet med lokalisert 

sykdom. Funnene støtter vår hypotese om at introduksjonen av cisplatin i 1980 har redusert 

risikoen for kontralateral TGCT, i alle fall for pasienter med metastatisk sykdom.


SKADER I DE NEDRE URINVEIENE 

Dumont, Karl-Andreas, Zetterquist Henrik, Øgreid Per 

Introduksjon: 

Traumer på urinveier representere ca 2-5 % av alle trauma. Minst 10 % av alle pasienter med 

abdominaltraumer har skade på urinveiene (ref:1). Nedre urinveisskader innebærer skader mot 

ureter, blære, urethra og ytre genitalia. Iatrogene skader er den vanligste årsaken til 

ureterskader. 15 % av alle bekkenfrakturer har assosierte urethra- og blæreskader (ref: 2). 90 

% av alle blærerupturer forekommer sammen med bekkenfrakturer (ref: 2). Urethraskader er 

sjeldne og deles i anterior (10 %) og posterior (90 %) skader. 


I DIPS søkte vi alle pasienter som fikk diagnosene skade på urinleder, på blære, på urinrøret, 

skade på flere bekkenorganer og skade på spesifisert og uspesifiserte bekkenorganer i periode 

mellom 01.01.2000 og 01.01.2010. 

Resultat: 

17 Pasienter var i denne perioden registert med skade på de nedre urinveier, av disse var det 

12 menn og 5 kvinner i alderen 15 til 86 år. 

Av disse var det 10 (59 %) som hadde skade på ureter, 1 på blære, 4 urethra og 2 på 

penis/scrotum. 

10 (59 %) av pasienter hadde iatrogene skader. 8 av ureterskader var iatrogene. 3 av dem var 

forårsaket av gynekologer og 5 av urologer(4 under URS og 1 ved laparoskopi). 1 iatrogen 

skade på urethra ved Peyronie kirurgi og 1 på blære ved TUR-V operasjon. Av de resterende 

7, var det 1 skade på ureter og 1 på urethra grunnet trafikkulykke, 3 skader under fritid hvorav 

2 var på penis/scrotum og 1 på ureter. 1 arbeidsskade på urethra og blæren assosiert med 

bekkenfraktur, samt 1 selvskade på urethra. 

4 av 17 (23 %) hadde assosierte skader på abdominale organer. 

For utredning ble det benyttet CT urografi for ureter skader eller ble de oppdaget under 

operasjon, CT med cytografi for blæreundersøkelse, cystoskopi ved urethraskader og UL ved 

penis/scrotum skader. 

For behandling av ureterskader ble det benyttet JJ stent i 4-6 uker alene, ende til ende 

anastomose eller reimplantasjon med JJ stent i 6 uker. Blæreskade (intraperitoneal) ble 

behandlet med laparotomi med sutur av blæren og cystoskopi kontroll etter 3 måneder. 

Urethraskader ble behandlet med primær anastomose og/eller kateter med kontroll etter 2 

uker. Penis og testikkel fraktur ble behandlet med sutur av tunica albuginea sutur og/eller 

hemicastatio uten videre kontroll. 

Komplikasjoner ble sett i form av striktur for 2/4 av urethraskadene, hvor begge ble reoperert 

med munnslimhinne plastikk. Infeksjon og fistulering 1/10 ureterskadene og liten blære 

kapasitet var konsekvensen etter 1 av blæreskadene. 

Konklusjon: 

Flesteparten av skadene på de nedre urinveiene rammer ureter og er iatrogen i de fleste 

tilfeller. Nesten alle behandles utmerket med JJ stent i 4-6 uker. Ved diatermiskade eller full 

transeksjon av ureter er reseksjon, spatulering og ende til ende anastomose eller 

reimplantasjon med JJstent som støtte i 6 uker et godt alternativt. Blære og urethra skader 

forekommer ofte i forbindelse med store trafikkulykker i kombinasjon med bekkenfrakturer 

og skade på abdominalorganer. Nesten alle med posterior urethra skade vil før eller senere 

trenge en rekonstruksjon på grunn av strikturdannelse.


VARIERER DEN ENDOSKOPISKE BEHANDLINGEN AV URETERSTEN BLANT 

NORSKE SYKEHUS? 

Ulvik Ø, Ulvik NM 

Urologisk Avdeling, Kirurgisk Klinikk, Haukeland Universitetssykehus 

Bakgrunn: Ureteroskopi (URS) har i mange år vært regnet som et av førstevalgene ved 

behandling av uretersten. Vi ønsket å kartlegge hvor ensartet den endoskopiske behandlingen 

av uretersten er blant norske sykehus. 

Materiale og metode: Alle spesialister i urologi og leger i spesialisering i urologi ved 

norske sykehus som utfører URS for sten, fikk tilsendt spørreskjema på e-post eller per brev. 

I alt 131 spørreskjema ble sendt ut. Gjennom spesifikke spørsmål skulle svareren angi sitt 

personlige inntrykk av avdelingens rutiner ved deres sykehus vedrørende indikasjon for URS, 

hvilke instrumenter som benyttes, gjennomførelse av prosedyren, metoder for stenekstraksjon 

og stenknusing, og postoperativ kontroll. 

Resultater: Av 131 leger som fikk tilsendt spørreskjemaet mottok vi 99 svar (76%), hvorav 

73 spesialister og 26 LIS. 24 av 25 sykehus som utfører URS er representert. Gjennomsnittlig 

67 URS for uretersten utføres ved hvert sykehus årlig (range 5-254). 18 sykehus utfører URS i 

alle lokalisasjoner av ureter (Ø, M, N). 12 sykehus har tilgang på egen eller ambulerende 

SWL-maskin, de resterende må henvise pasientene til annet sykehus for denne behandlingen. 

Ved halvparten av sykehusene forsøkes vanligvis SWL før URS ved sten i øvre ureter. Det er 

ingen sammenheng mellom tilgang på SWL-maskin ved eget sykehus og om det forsøkes 

SWL før URS. Stengruppe eller urolog med spesialkompetanse på sten finnes ved 11 av 

sykehusene. 82% av alle URS utføres av spesialist, men hyppigere ved de mindre sykehusene 

enn ved universitetssykehusene. 16 sykehus har tilgang på både semirigid og fleksibelt 

ureteroskop og ved halvparten av disse benyttes begge typer rutinemessig ved skopi i øvre 

ureter for uretersten. Spinalanestesi er standard ved 15 sykehus og narkose ved ni i 

forbindelse med URS. Tabellen angir forskjeller mellom sykehusenes rutiner med hensyn til 

antibiotikaprofylakse, bruk av safety guide wire, access sheath og postoperativ drenasje i 

forbindelse med URS (n=24 sykehus). 

Alltid Som regel 

Ikke som standard/ 

kun i spesielle tilfeller Kommentarer 

AB-profylakse 8 15 1 sykeh. inkonkl. svar 

Safety guide wire 6 13 2 3 sykeh. inkonkl. svar 

Access sheath 3 7 5 

1 sykeh. inkonkl. svar 

8 sykeh. ikke flex skop 

Postopr. drenasje 2 6 12 4 sykeh. inkonkl. svar 

Ureteroskopi til nyrebekkenet er standard ved 20 sykehus, til stennivå ved fire. 

86% av pasientene behandles som inneliggende og utskrives vanligvis dagen etter URS. 

Alle sykehusene foretar poliklinisk kontroll, i gjennomsnitt inntil syv uker post-URS. Ved 17 

sykehus er det ingen rutine for kontroll med tanke på ureterstriktur etter URS. 

Konklusjon: Det synes å være betydelige forskjeller i den endoskopiske behandlingen av 

uretersten mellom de ulike sykehus i Norge selv om internasjonale retningslinjer for 

ureterstensbehandlingen stort sett tillater en slik variasjon. Det må være et mål å arbeide for 

mer ensartet behandling og oppfølging av disse pasientene.


VARIERER DEN ENDOSKOPISKE BEHANDLINGEN AV URETERSTEN INNAD 

PÅ DE STØRSTE UROLOGISKE AVDELINGENE VED NORSKE SYKEHUS? 



Bakgrunn: I forbindelse med spørreundersøkelsen om endoskopisk behandling av 

uretersten ved norske sykehus (se annet abstrakt), har vi også undersøkt om behandlingen av 

uretersten varierer innad på de syv største urologiske avdelingene (OUU, HUS, St. Olav, 

AHUS, UNN, Buskerud HF – Drammen og Sykehuset Vestfold HF). 

Materiale og metode: Til sammen 131 urologer og leger i spesialisering i urologi fikk 

tilsendt spørreskjema om avdelingens rutiner ved deres sykehus vedrørende indikasjon for 

URS, hvilke instrumenter som benyttes, gjennomførelse av prosedyren, metoder for 

stenekstraksjon og stenknusing, og postoperativ kontroll. 71 av de 131 legene arbeider ved en 

av de syv avdelingene nevnt over. 

Resultater: Av 71 leger som fikk tilsendt spørreskjemaet mottok vi 58 svar (82%), hvorav 

40 spesialister og 18 LIS. På spørsmål om SWL forsøkes før URS ved sten i øvre ureter, er 

svarene samstemte ved fem sykehus, mens ved to sykehus er svarende divergerende. 

Tabellen angir hvilken type skop den enkelte lege benytter rutinemessig ved sten i øvre ureter. 

Semirigid Fleksibelt Begge Kommentarer 

Sykeh. 1 (14 leger) 0 10 4 

Sykeh. 2 (12 leger) 8 0 4 

Sykeh. 3 (10 leger) 3 1 6 

Sykeh. 4 (7 leger) 1 0 6 

Sykeh. 5 (5 leger) 1 0 3 1 blankt svar 

Sykeh. 6 (5 leger) 0 4 0 1 blankt svar 

Sykeh. 7 (5 leger) Gjør ikke skopi i øvre ureter 

Legene ved seks av syv avdelinger er samstemte med hensyn til antibiotika profylakse og 

bruk av safety guide wire selv om rutinene er forskjellig. Bare ett sykehus synes å ha klare 

retningslinjer for postoperativ drenasje. Ved de resterende sykehusene varierer svarene 

betydelig innad i avdelingen. 

Det er bred enighet om at små stenrester kan etterlates. Bare ved to sykehus synes avdelingens 

policy å være uklar med hensyn til dette. Det er også rimelig samsvar innad i avdelingene om 

hvor stor del av ureter som undersøkes rutinemessig. Ved ett sykehus er dette uklart. 

Rutinemessig post-URS kontroll med hensyn til striktur utføres ved ett sykehus. Ved ett annet 

sykehus er svarene divergerende på dette punket. Ved de resterende sykehusene synes det 

ikke å være rutine for kontroll med tanke på strikturutvikling. Det er utstrakt bruk av urografi 

i den postoperative kontrollen ved samtlige avdelinger. 

Konklusjon: Det synes å være varierende grad av samstemthet i den endoskopiske 

behandlingen av uretersten innad på de ulike urologiske avdelingene i Norge. Økt bevissthet 

om avdelingens egne retningslinjer og rutiner kan føre til mer ensartet og bedre 

stenbehandling.


LAPAROSKOPISK TRANSPERITONEAL TILGANG VED STENBEHANDLING I 

ØVRE URINVEIER 

van der Hagen A, Hovland J, Modalsli Ø 

Urologisk Seksjon, Kirurgisk Avdeling, Sykehuset Østfold, 1603 Fredrikstad 

Bakgrunn: Laparoskopi kan være en alternativ behandlingsmodalitet ved stener i øvre 

urinveier. Vi presenterer vårt pasientmateriale og erfaringer med laparoskopisk stenkirurgi. 

Materiale og metode: I perioden november 2006 – april 2010 har 10 pasienter (6 kvinner, 4 

menn) median alder 48,5 år (16 – 78) blitt operert ved SØ med laparoskopisk transperitoneal 

tilgang for stener i øvre urinveier. Median stenantall og størrelse var respektive 1 stk. (1-3) og 

15 mm (9 – 28). Stenlokalisasjon var i ureteropelvine overgang / proksimale ureter hos 4 

pasienter og i nyrebekkenet hos 6 pasienter. Hos 3 pasienter med ureteropelvin 

overgangsstenose ble det utført pyeloplastikk og pyelolithotomi. 

Resultater: Samtlige prosedyrer ble gjennomført laparoskopisk. 90% av pasientene var 

stenfrie postoperativt. Median operasjonstid medregnet stentinnleggelse 259 min (128 – 360). 

Median estimert peroperativ blødning 40 ml (0 – 100). Median postoperativ liggetid 4 dg (1 – 

4). Samtlige pasienter fikk peroperativt lagt et passivt dren som ble fjernet etter 2 dg (1 – 3). 

Samtlige pasienter fikk innlagt ureterstent i forbindelse med prosedyren, median 

avlastningstid 31 dg (22 – 69) Komplikasjoner: 2 pas. fikk behandling for UVI etter 

utskrivelse, 1 pas. ble reinnlagt utskrivelsesdagen med urinretensjon og bar KAD i ytterligere 

7 dager, 1 pas. med preoperativt anlagt perkutan nefrostomi fikk påvist kontrastlekkasje ved 

postoperativ antegrad pyelografi og beholdt nefrostomikateteret i 21 dager postoperativt før 

fjerning etter at ny antegrad pyelografi viste fravær av lekkasje. 

Konklusjon: I vårt heterogene og begrensete pasientmateriale har laparoskopisk tilgang for 

stenbehandling i øvre urinveier vist seg å være effektiv og trygg.


KOMBINERT PROSEDYRE MED PCNL OG FLEKSIBEL URS (fURS) I 

RYGGLEIE 

Låhne PE, Øverby SE, Malme PA 

Urologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold, 3103 Tønsberg 

BAKGRUNN: Perkutan kirurgi (PCNL) har fremdeles en viktig plass i behandlingen av 

pasienter med stor stenbyrde i nyre. Inngrepet har tradisjonelt blitt utført med pasienten i 

mageleie. De siste årene har imidlertid en rekke artikler blitt publisert som viser at PCNL i 

ryggleie også er en sikker og effektiv tilgang med enkelte fortrinn. Ikke minst fremheves det 

at faren for respiratoriske komplikasjoner i forbindelse med narkose er betydelig redusert. 

Dette gjelder spesielt ved overvektige pasienter og pasienter med nedsatt lungefunksjon. 

Det å ha pasienten i ryggleie gir også mulighet for samtidig retrograd tilgang til nyren slik at 

ureterorenoscopi (URS) enkelt kan utføres i samme seanse. Ved stor stenbyrde og komplekse 

steiner er det ofte vanskelig å få tilgang til alle calyces med konkremeneter via en eller to 

percutane tilganger. Det har medført at en del pasienter ikke blir stenfrie etter 1 prosedyre. 

Dette gjelder også etter at man har fått muligheten til å bruke fleksible nefroskop. Vi har det 

siste året benyttet oss av metoden med PCNL og samtidig fURS med pasienten i ryggleie på 

utvalgte pasienter. Vi vil presentere våre erfaringer etter å ha behandlet 10 pasienter med en 

slik kombinert prosedyre. 

METODE: Nephrostomikanalene anlegges hos oss pr dags dato, preoperativt på 

intervensjonsradiologisk avdeling. Den legges til en calyx avtalt etter tverrfaglige 

planleggingsmøter. En tilgang via en fremre calyx blir mer lateral og derfor å foretrekke ved 

ryggleie. Alternativt kan kanalen anlegges peroperativt også med pasientene i ryggleie. 

Pasientene leires i et modifisert ryggleie med bena i benholdere (Valdivia-Galdakao-position). 

En 3 liters infusjonspose plasseres under området for nephrostomien. Det utføres først PCNL 

ihht. vanlig prosedyre av urolog 1. Samtidig etablerer urolog 2 en retrograd tilgang og fører et 

fleksibelt nephroureteroscop opp til nyret. Konkrementer som ikke kan nås via PCNL-kanalen 

blir så hentet ut vha nephroureteroscopet og en basket av urolog 2. Konkrementene kan 

deponeres i nyrebekkenet tilgjengelig for ekstraksjon via nephroscop eller leveres direkte ut 

via nephrostomikanalen. 

RESULTAT: Av de 10 pasientene som har gjennomgått denne kombinerte prosedyren, har 9 

pasienter blitt stenfrie. Den siste pasienten er søkt til ESWL mot et restkonkrement. 

KONKLUSJON/DISKUSJON: Bukleie er fremdeles standard leie ved PCNL hos oss. Hos 

selekterte pasienter er imidlertid ryggleie å foretrekke - ikke minst for å redusere faren for 

respiratoriske komplikasjoner under anestesi. I tillegg gir ryggleie muligheten for å utføre en 

kombinerte prosedyre med samtidig fURS. Dette er en effektiv operativ tilnærming ved 

kompleks stenproblematikk og oppfatter den svært nyttig på utvalgte steinpasienter.


UTFORDRENDE TILFELLER OG UTRADISJONELLE LØSNINGER I 

ENDOUROLOGI. 

A. r. tahir, t.A. karlsen, n. wessel, t. ødegAArd, 

j. u. jahnsen. 

Avdeling for urologi, Klinikk for kreft og kirurgi, Oslo universitetssykehus. 

0514 oslo 

Vår klinikk behandler over 1000 pasienter med urolithiasis per år. Det dreier seg om både 

enkle og kompliserte kasus. Pasienter som krever spesiell ekspertise blir ofte henvist til oss. 

Av og til får vi noen ekstra utfordrende pasienter hvor man må kombinere for eksempel pcn, 

urs og laparoskopisk teknikk og/eller benytte uvanlige prosedyrer. 

Vi vil legge fram noen spennende kasus som har blitt behandlet hos oss. Noen få vanskelige, 

uvanlige og utfordrende tilfeller i endourologisk behandling blir presentert 

• Anatomiske varianter som bekken-nyre, transplantat og hesteskonyre, sten i anteriørtvendende 

calyx 

• Kontrakturer og misdannelser, adipositas 

• Urinavledninger 

• Unge og gamle med behov for retro- og/ eller antegrad behandling av stener og 

strikturer. 

• Blødningskomplikasjoner etter endoskopiske prosedyrer. 

Vi viser at ny tankegang, alternative løsninger, tverrfaglig tilnærming og litt fantasi kan løse 

de fleste utfordringer.


SMÅ NYRESTENER – STORE SMERTEPLAGER 

Ulvik NM, Gjengstø P, Torkelsen TK, Ulvik Ø 


Ikke sjelden får urologen henvist pasienter med plagsomme, diffuse men langvarige smerter i 

nyrelosje eller flanke der CT har vist en eller flere små forkalkninger i nyren. Forventningene 

hos pasient og henvisende lege er gjerne at plagene vil forsvinne når bare stenene fjernes. 

Urologer, som ser mange pasienter med asymptomatiske calyxstener, møter naturlig nok 

denne situasjonen med en viss skepsis. Spørsmålet som vi søker svar på i denne 

undersøkelsen er: Blir pasienter med små calyxstener og store, vedvarende smerteplager kvitt 

smertene når stenene fjernes? 

Materiale og metode: 7 kvinner og 1 mann, alder 21 – 54 år, ble funnet ved usystematisk søk 

i journalarkivet. Inklusjonskriteriene var at pasientene var henvist for store, vedvarende 

smerteplager i flanke og /eller nyrelosje og hadde fått påvist calyxsten med diameter < 6 mm 

og stenene ble forsøkt fjernet under oppholdet i sykehuset. Pasientjournalene er gjennomgått 

og pasientene er oppringt om nødvendig for opplysninger om postoperativ smertesituasjon. 

Resultater: Smertene var til stede i perioder hos 5 pasienter og var til stede kontinuerlig hos 

3. Lokalisasjonen var ensidig flanke hos 4, nyrelosje hos 1, og både flanke og nyrelosje hos 3 

pasienter. Opiater ble brukt av 3, NSAID av 4 og lettere analgetika av 1 pasient. 7 pasienter 

hadde lange perioder med sykemelding pga smerteplagene. 

CT viste 5 mm sten hos 5 pasienter, 4 mm hos 1, 3 mm hos 1 og 2 mm hos 1 pasient. En 

pasient med en 5 mm sten på CT viste seg ved URS å ha 3 runde 1 mm store forkalkninger 

subepithelialt perifert på en papille i den aktuelle calyx. 

SWL monoterapi ble gitt til 2 pasienter, URS alene til 1, SWL + URS til 3, SWL + URS + 

PCNL ble gitt til 2 pasienter. 

5 pasienter ble stenfrie, 1 ble ”nesten stenfri” og 1 hadde uendret stensituasjon, og en tung 

stendanner hadde nefrocalsinose slik at ”stenfrihet” var vanskelig å bedømme ved rtg.us. 

5 pasienter ble smertefrie, to hadde uendrete smerter, og pasienten med nefrocalsinose var 

smertefri i 3 – 4 mndr. før nye smerter. Hun innlegges til URS omtrent 2 ganger årlig til 

uthenting av grus og småstener fra calyces. 

De 5 pasientene som ble varig kvitt sine smerter var de samme som ble stenfrie. 

Konklusjon: Resultatene av denne undersøkelsen kan tyde på at mange smerteplagete 

pasienter med små calyxstener kan hjelpes effektivt ved at stenene fjernes. 

Smertemekanismene i slike tilfeller er ikke klarlagt.


KRAFTMÅLING VED URETEROSKOPI 



Bakgrunn: Ureteroskopi (URS) for sten og malignitet i øvre urinveier er i dag etablert 

behandling og utføres i utstrakt grad ved de fleste sykehus. Kraften som brukes ved innføring 

og uttrekking av ureteroskopet kan skade ureter. Det er publisert resultater av måling på 

dyrekadavermodell når det gjelder uttrekkingskraften (Eandi JA et al., J Endour. 2008 

Aug;22(8):1653-8). Det er oss bekjent ikke publisert tilsvarende kraftmålingsstudier ved URS 

in vivo. Vi ønsket derfor å undersøke om kraftmåling ved ureteroskopi kunne la seg 

gjennomføre på reelle pasienter. 

Metodebeskrivelse: Forsøkspersonene er pasienter planlagt til endoskopisk behandling av 

nyrebekkensten med perkutan nefrolithotripsi (PCN). Alle pasientene har signert 

samtykkeerklæring etter grundig muntlig og skriftlig informasjon om prosedyren. Studien er 

forelagt REK-Vest og NSD som ikke har hatt innvendinger mot gjennomføring av denne. 

En digital kraftmåler festet til et semirigid ureteroskop kobles til en datamaskin. Kraftmåleren 

kan registrere både skyvekraft og trekkraft. I tillegg kobles kamera fra ureteroskopet til 

samme datamaskin. Et dataprogram for kraftmåling mottar kontinuerlige målinger samtidig 

som video fra skopien registreres i det samme programmet. Kraftmålingsprogrammet er 

innstilt til å registrere 10 målinger per sekund, og verdiene presenteres simultant med 

ureteroskopien i en grafisk fremstilling på dataskjermen. Kraften er angitt i Newton. 

Kraftmålingene overføres direkte til Microsoft Excel® regnearkprogram hvor verdiene for 

kraft per tidsenhet registreres og dataene behandles. 

Skyvekraften som skulle til for å bevege ureteroskopet oppover gjennom midtre del av ureter 

varierte lite ved gjentatte målinger hos samme pasient. Det samme ble funnet ved trekkraften 

ved uttrekking av instrumentet. Skyvekraften varierte betydelig fra pasient til pasient i det 

største målte skyvekraft i nedre ureter hos en pasient var 0,9 N, mens største målte skyvekraft 

i nedre ureter var 7,2 N hos en annen pasient. Tilsvarende ble funnet for trekkraften. Ved 

gjentatt kraftmåling på samme lokalisasjon og under samme betingelser hos en og samme 

pasient varierte kraften i gjennomsnitt med 2,4 N for innføring av skopet og 1,7 N for 

uttrekking. 

Konklusjon: Vi har utviklet en ny metode for måling av skyvekraften og trekkraften som 

utøves ved manøvrering av uretroskopet i ureter. Metoden anvendes i en pågående studie om 

kraftmåling ved ureteroskopi som gjennomføres ved Haukeland Universitessykehus. 

Kraftmålingene for våre første forsøk viser reoproduserbare resultater når målingene gjentas 

på samme pasient. Det er lite tekniske problemer ved gjennomforing av målingene.


POSTOPERATIV SMERTELINDRING MED LOKALANESTESI I FLANKESNITT 

HOS BARN 

Lundar L, Stensrud KJ, Hagen TS, Emblem R, Aksnes G 

Seksjon for barnekirurgi, Oslo universitetssykehus 

Bakgrunn 

Fra våren 2008 har vi for smertelindring etter nyreinngrep lagt et sårkateter for injeksjon av 

lokalanestesi mellom muskellagene i flanken. I denne studien ønsker vi å evaluere metoden. 

Materiale/metode 

I perioden september 2006 til august 2010 ble 86 pasienter operert med nyreinngrep via 

flankesnitt ved barnekirurgisk seksjon, Rikshospitalet. Data er innhentet ved retrospektiv 

gjennomgang av journaler. 

Resultater 

Av 86 pasienter var 42 jenter og 44 gutter. Medianalder ved operasjonen var 2,5 år (24 dager- 

14,7 år). Det ble gjort HA-plastikk hos 51, heminefrektomi hos 29 og nefrektomi hos 6. 

42 av pasientene fikk et tynt sårkateter (epiduralkateter) lagt inn i laget mellom musculus 

transversus abdominis og obliquus internus der interkostalnervene forløper. Via dette kateteret 

ga vi bolusdoser bupivacain (marcain) 2,5 mg/ml med adrenalin 5 µg/ml hver sjette time de 

første dagene postoperativt (gjennomsnittlig 11 doser og 1,0 mg/kg/dose). 

Alderssammensetning og diagnose/inngrepstype er ikke signifikant forskjellig i gruppene med 

og uten marcainkateter. 

Henholdsvis 42/44 (95%) pasienter uten marcainkateter og 9/42 (21%) pasienter med 

marcainkateter fikk kontinuerlig morfininfusjon postoperativt. Median totalforbruk av morfin 

(kontinuerlig infusjon og støtdoser) var 1,23 mg/kg i gruppen uten marcainkateter og 0,13 

mg/kg i gruppen med marcainkateter (p


LAPAROSCOPISK HEMINEFREKTOMI HOS BARN 

2 kasuistikker med video 

Riis,R, Hagen, TS, Emblem,R, Edwin,B 

Abstraktet omtaler 2 pasienter, begge med ektopisk munnende ureter 

Ureter som munner utenfor blæren er oftest forbundet med et dobbelt nyreanlegg. Det er alltid 

ureter fra det øvre anlegg som munner ektopisk. Ostiet er som regel obstruktivt, den 

tilhørende ureter er vid og slynget og nyreanlegget hydronefrotisk og dysplastisk. 

Ektopisk ureter kan også sees ved enkeltanlegg. Nyren er da liten, dysplastisk, kan være 

vanskelig å visualisere og kan ligge retrovesicalt 

Symptomer : Kan være kontinuerlig lekkasje av vanntynn urin. Pasienten tisser tilsynelatende 

normalt, men har kontinuerlig dryppende urininkontinens. Behandlingen er heminefrektomi 

med fjernelse av det funksjonsløse anlegget. 

Laparoscopisk nefrektomi hos barn er en veletablert operasjonsmetode. Fra 2008 har vi også 

utført laparoscopisk heminefrektomi hos egnede pasienter 

Kasuistikk 1: 

11 år gammel jente. Prenatalt påvist venstresidig hydronefrose. 6 måneder gammel ble hun 

utredet hvor man fant sannsynlig dobbeltanlegg uten at det forelå operasjonsindikasjon. Hun 

ble satt på antibiotikaprofylakse til fylte 3 år. Hadde aldri UVI. De påfølgende år tisset hun 

normalt. Hadde normal vannlatingstrang og normale tømningsvolum. Hun brukte imidlertid 

ALLTID truseinnlegg. 

Grunnet stadig fuktige truseinnlegg fikk hun som 11 åring gjort en ny UL hvor man fant en 

uregelmessig kontur ved øvre venstre nyrepol. MUCG var normal. Røntgen urografi viste 

rask utskillelse til slanke samlesystem bilateralt. Etter 15 minutter utskillelse til et lite øvre 

anlegg venstre side. Ny UL konkluderte med lite øvre anlegg samt dilatert ureter til dette 

anlegget. UL, urografi og klinikk ga diagnosen ektopisk munnende ureter. 

Kasuistikk 2 : 

10 måneder gammel jente. Prenatalt påvist dilatert ureter venstre side. UL etter fødsel viste 

fortsatt dilatert venstre ureter og mistanke om dobbeltanlegg. MUCG var normal (ingen 

refluks). Scintigrafi viste funksjonsfordeling ve/hø : 46% / 54%. Han ble satt på 

antibiotikaprofylakse og hadde aldri UVI 

Klinisk var hun alltid sår i huden rundt vulva, og alltid fuktig. 

UL funn med dilatert ureter samt klinikk ga mistanke om ektopisk munnende ureter noe som 

ble verifisert ved MR som viste dobbelt anlegg med lite øvre anlegg samt slynget dilatert 

ureter som munnet i vagina. 

Begge ble operert med laparoscopisk heminefrektomi . VIDEO fra operasjon til pas 2


OBSTRUERENDE URETERSTEN HOS EKSTREMT PREMATUR PIKE 

Bråten A, Reigstad H (1), Brurås K, Toft M (2), Brackman D (1), Ulvik NM (2) 

Radiologisk Avdeling, Barneklinikken (1), og Urologisk Avdeling (2), 

Haukeland Universitetssykehus 

En pike født etter 23 uker og 3 dagers svangerskap, fødselsvekt 560g, ble respiratorbehandlet 

fire uker og utviklet en moderat bronkopulmonal dysplasi. Fra 16 dagers alder full peroral 

ernæring med morsmelk supplert med calcium, fosfat og vitamin D (vanlig opplegg for små 

premature). Fra ca 4 ukers alder flere episoder med klinikk forenlig med infeksjon og 

samtidig CRP-stigning, uten at en primært kunne påvise utgangspunkt for dette. I forbindelse 

med en slik episode ble det imidlertid også gjort ultralyd av abdomen og bilaterale 

papilleforkalkninger i nyrene, noe som ikke er sjelden hos de minste premature. Ved en 

senere undersøkelse ved 10,5 ukers alder fantes dilatasjon av høyre nyres calyses og en 3mm 

sten med skygge øverst i høyre ureter samt en betydelig væskeansamling (urinom) 

subkapsulært rundt nyren. Barnet veide da 1000g. 

Radiologen la da inn et perkutant nefrodren via midtre bakre calyx under UL veiledning. Ved 

oppblokking av kanalen tilkom perforasjon av en calyx og en liten sløyfe av nefrodrenet ble 

liggende inne i urinomet rundt nyren. Derved var både nyrebekkenet og urinomet godt drenert 

ved UL kontroll neste dag. Barnet viste straks tydelig bedret trivsel. 

Etter 12 dager ble drenet skiftet for å unngå kalknedslag. Det fantes ikke synlige krystaller på 

drenet men nytt dren fikk samme posisjon som det første. Ved 3 mndrs. alder falt drenet ut og 

nytt dren ble innlagt etter ett døgn, med nytt innstikk mot dilatert midtre calyx. Ny 

dislokasjon 2 uker senere krevde nytt dren som nå ble suturert til huden. 

Ved 4 mndrs. alder og kroppsvekt 2700g ble utført SWL i narkose. Målet ble visualisert med 

kontrast instillert antegrad da stenen ikke var synlig ved rtg.gjennomlysning alene. 

Saltvannspose ble interponert mellom barnet og maskinen for å få stenen i fokus. Barnet tålte 

behandlingen godt og var kvikk kort etter narkosen. Etter 6 dager kunne stenen ikke lenger 

påvises ved UL og antegrad kontrastundersøkelse viste passasje til blæren selv om det fantes 

et trangt parti der stenen hadde sittet. Nefrodrenet ble derfor beholdt. 4,5 mndr. gammel 

kunne barnet utskrives med nefrodren. De kommende 2 mndr. ble stenosen øverst i ureter 

blokket 3 ganger antegrad med 2 mm ballongkateter og stentet med nefrodren som ble lagt 

ned til midtre ureter forbi stenosen. 

Stenosen persisterte og nefrodren ble erstattet med en JJ-stent innlagt antegrad fra 

nyrebekkenet til blæren. Etter 6 uker skulle JJ-stenten skiftes transurethralt, men satt fast og 

lot seg ikke trekke ut antagelig pga en ekstra krøll i nyrebekkent. Isotoprenografi viste normal 

global nyrefunksjon, funksjonsfordeling Hø/Ve = 20/80%. 

Pas. ble søkt til Rikshospitalet for åpen operasjon for ureterstenosen og skiftning av JJ-stent 

peroperativt. 3 uker senere fjernet vi den siste stenten transurethralt. Senere har barnet vært i 

god form og UL viser ingen tendens til hydronefrose. 

Konklusjon: Vår erfaring er at utholdende, entusiastisk samarbeid mellom spesialitetene og 

god kontakt med foreldrene var avgjørende for resultatet. Det har også vært kontakt med 

internasjonal ekspertise. Selv om rådene derfra var generelle og gitt med forbehold pga 

begrenset erfaring med så små pasienter ga det trygghet å få kommentarer utenfra. Da utstyret 

vi brukte ikke er tilpasset de minste pasientene var vi avhengig av utstrakt bruk av 

improvisasjon.


LAPAROSKOPISK NYRERESEKSJON VED ST. OLAVS HOSPITAL 2007-2010. 

Halvorsen DL, Kjøbli E , Egey A, Rian L 

Moderne diagnostikk har medført en økning i funn av mindre nyretumores. Nyere studier 

tyder på at det er bedre totaloverlevelse ved reseksjon enn ved radikal nefrectomi. Åpne 

partielle nyrereseksjoner tilbys ved de fleste større norske sykehus, og vi har hatt dette som et 

tilbud i mange år. Vi startet med partielle laparoskopiske reseksjoner i 2007. 

Vi har retrospektivt gått gjennom 27 pasienter operert i perioden mars. -07 til aug. -10. 

Pasientene er operert i sideleie med ”nyreknekk”. Vi har brukt skopport ved umbilicus og to 

arbeidsporter, samt 1-3 hjelpeporter. Initialt brukte vi laparoskopisk aortatang for avklemming 

av hils, men har gått over til å bruke laparoskopisk ”Bulldog” på nyrearterien. I startfasen ble 

reseksjonsflaten lukket med enkeltstående suturer sikret med LapraTy, men har gått over til 

sliding clip-techniqe med fortløpende 2-0 Vicryl. Vi har gått bort fra å bruke Tachosil. 

Resultater: 27 pasienter, 8 kvinner og 19 menn ble operert i perioden. 7 pasienter (26%) ble 

konvertert til åpen operasjon, med flest konverteringer tidlig i fasen. Så langt i 2009 er 2/11 

pasienter konvertert. Gjennomsnittlig blødning var 173 ml (20-800ml). Gjennomsnittlig 

tumorstørrelse var 2,3 cm (1,0 – 4,5 cm). Ischemitid 23 min ( 0-35 min). Det var ingen 

forskjell i pre- og postoperativ s-kreatinin. Median liggetid 5 dager (3-16). Gjennomsnittlig 

operasjonstid 127 min (75-237 min). 

Større komplikasjoner oppsto hos 4 pasienter; en fikk peroperativt hjerteinfarkt, 2 fikk postop 

blødning og måtte coiles, og en måtte reopereres åpent 3. dag. 

3 tumores viste seg å være onkocytom, en var angiomyolipom, mens resten (23) var 

klarcellede nyrecellecarcinomer. 4 pasienter hadde positive marginer. 

Konklusjon: 

Laparoscopisk reseksjon av mindre nyretumores har vist seg som en anvendelig og trygg 

metode ved vårt sykehus, og er nå en del av vårt standardtilbud.


UFRIE KIRURGISKE MARGINER VED LAPAROSKOPISK PARTIELL 

NYRERESEKSJON. 

Gullan D, Kvan E. 

Urologisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Sykehuset Buskerud, Vestre Viken HF, 3004 

Drammen. 

Bakgrunn: Insidens av små maligne nyretumores øker. Laparoskopisk partiell nyrereseksjon 

(LPN) er et etablert behandlingstilbud ved vår institusjon. Frekvensen på ufrie kirurgiske 

marginer vurdert histologisk er lav. Ufrie marginer er i flere artikler vist ikke å redusere 

overlevelse. 

Metode: Retrospektiv journal-gjennomgang av LPN utført ved Sykehuset Buskerud HF de 

siste 12 måneder. 

Resultater:17 pasienter ble operert med LPN, ingen hadde imperativ grunn. 13 hadde malignt 

histologisvar, derav 8 klarcellet (7 med Fuhrmann grad II, 1 Fuhrmann grad I) og 5 papillært 

nyrecellecarinom. 2 pasienter med klarcellet subtype hadde ufrie marginer. Begge ble gradert 

til Fuhrmann II, størrelse ≤1cm og uten nekrose. Klinisk stadium pT1a, N0, M0. 

Diskusjon: Ved LPN tilstrebes frie kirurgiske marginer. Våre resultater med hensyn til ufrie 

marginer kan sammenlignes med tall fra den internasjonale litteraturen. I tilfelle ufrie 

marginer skal en vurdere grundig indikasjon for re-LPN eller nefrektomi. Flere studier viser at 

pasienter med ufrie marginer kan observeres videre uten påvirkning av cancer relatert 

overlevelse. Sannsynlig residiv vil vokse svært langsomt og krever individuell og langvarig 

oppfølging. Vi har valgt å observere våre 2 pasienter uten utvidet reseksjon.


TILFELDIG OPPDAGELSE AV NYRECELLEKARSINOM (RCC) 1998 – 2008 

Sand KE 1 , Rogde ÅJ 1 , Hjelle K 1,3 Bostad L 2,4 , Beisland C 1,3 

1 Institutt for kirurgiske fag og 2 Gades Institutt, Universitetet i Bergen, 

Avdeling for 3 Urologi og 4 Patologi, Haukeland Universitetssykehus, N-5021 Bergen 

Bakgrunn: Om nyrekreft blir det rapportert at sykdommen stadig oftere blir oppdaget 

tilfeldig. Dette antas å skyldes økende bruk av bildediagnostikk i helsevesenet. Tilfeldig 

oppdagelse er i noen tidligere studier fremsatt som en uavhengig prognostisk faktor. Vi 

ønsket å kartlegge dagens forekomst av tilfeldig oppdagelse av nyrecellecarcinomer (RCC), 

og sammenholde funnene mot tidligere studier. 

Innen gruppen av tilfeldig oppdagete nyresvulster, har man ulike undergrupper. Noen 

oppdages helt tilfeldig (for eksempel ved CT kontroller for andre kjente tilstander), mens 

andre oppdages på grunn av utredning av uspesifikke symptomer som oftest antas å være 

irrelevante for nyresvulstfunnet. Vi ønsket å finne ut om slike ulike grupper av svulster har 

ulik prognostisk verdi. 

Materiale og metode: Ved hjelp av nyrekreftdatabasen ved Haukeland universitetssykehus 

analyserte vi data fra 266 pasienter som var radikaloperert for RCC i perioden 1.1.1998 til 

31.12.2008. Manglende opplysninger ble forsøkt innhentet fra pasientjournaler. Parametre 

som ble undersøkt var: alder ved operasjon, kjønn, tilfeldighet ved oppdagelse, 

metastase/residiv av sykdom og om pasienten var i live siste oppfølgelsesdag 1.1.2010, eller 

eventuell dødsårsak og -dato. Gjennomsnittsalder ved operasjon var 62,8 år og forholdet 

mellom menn og kvinner var 1.8 : 1. Ved studiens slutt var 74,4 % av pasientene fremdeles i 

live. Av de 266 pasientene var 13,5 % døde som følge av RCC. Gjennomsnittlig 

oppfølgelsestid for de overlevende var 59 måneder. 

Resultater: 51,9 % av alle lokaliserte RCC var tilfeldig oppdaget, og disse tumorene var av 

lavere stadium, mindre størrelse, gav sjeldnere residiv og viser bedre total og kreftspesifikk 

overlevelse, enn tumorer som er oppdaget på grunnlag av kreftrelaterte symptomer. Vi fant 

ingen statistiske forskjeller mellom tilfeldig oppdagede RCC med eller uten uspesifikke 

symptomer. 

Konklusjon: Forekomsten av tilfeldig oppdagede RCC øker i Norge. Tilfeldig oppdagelse 

synes å være assosiert med god prognose og dette er bevart for undergrupper. Fordelen av 

tilfeldig oppdagelse i forhold til totaloverlevelse virker å være størst for kvinner, uten at vi 

finner noen spesiell forklaring på dette. Tilfeldig oppdaget nyrekreft synes å være av lavere 

stadium og gi opphav til færre dødsfall i vår populasjon sammenlignet utenlandske 

multisenterstudier.


BETYDNINGEN AV BODY MASS INDEX (BMI) FOR OVERLEVELSE OG 

OPERASJONSKOMPLIKASJONER HOS NYREKREFTPASIENTER (1998 – 2008) 

Rogde ÅJ 1 , Sand KE 1 , Hjelle K 1,3 Bostad L 2,4 , Beisland C 1,3 

1 Institutt for kirurgiske fag og 2 Gades Institutt, Universitetet i Bergen, 

Avdeling for 3 Urologi og 4 Patologi, Haukeland Universitetssykehus, N-5021 Bergen 

Bakgrunn: Overvekt er en kjent risikofaktor for å utvikle nyrekreft. Flere tidligere 

studier har imidlertid vist en økt kreftspesifikk overlevelse hos nyrekreftpasienter 

med BMI over 25 Tidligere studier har og funnet økt blodtap og lengre operasjonstid 

i relasjon til økt BMI. Vi ønsket å undersøke om mulig å finne det samme hos 

pasienter operert for nyrekreft på Haukeland Universitetssykehus. 

Materiale og metode: Totalt 288 pasienter ble operert for nyrekreft i tidsrommet 1.1.1998 til 

31.12.2008. 247 radikalopererte pasienter og med BMI-verdier ble inkludert i studien. 

Oppfølgingstid for overlevende pasienter ved oppfølgningstidens slutt var i gjennomsnitt 57 

måneder. Total og kreftspesifikk overlevelse ble beregnet ved å bruke Kaplan-Meier metode. 

Ettersom ingen signifikante forskjeller ble påvist mellom grupper med BMI under 30 ble disse 

slått sammen til en gruppe i analysene. 

Resultater: 204 pasienter hadde BMI under 30 og 43 pasienter hadde BMI over 30. 

90 måneders overlevelse for pasientene med BMI over 30 var 100 %, mens 

tilsvarende for pasientene med BMI under 30 var 80 %, forskjellen var signifikant 

(p=0,037). Det var ingen forskjeller i totaloverlevelse. Pasientene med BMI over 30 

hadde en signifikant økt forekomst av hypertensjon og Diabetes Mellitus. De hadde 

signifikant flere og alvorligere operasjonskomplikasjoner, og signifikant flere 

liggedøgn og intensivdøgn. 

Konklusjon: Vår studie bekrefter det som flere tidligere studier har vist. Pasienter 

med høy BMI ser ut til å ha en bedre kreftspesifikk overlevelse. De dør derimot også 

hyppigere av andre årsaker, slik at gruppen ikke har noen gevinst når det kommer til 

totaloverlevelse. Vi finner også at pasienter med høyere BMI har flere og alvorligere 

operasjonskomplikasjoner.


LAPAROSKOPISK PYELOPLASTIKK – ERFARINGER VED SØRLANDET 

SYKEHUS, ARENDAL 

Andersen Aa, Servoll E, Beisland HO 

Sørlandet sykehus HF, Arendal. Kirurgisk avdeling. Serviceboks 605, 4809 Arendal 

Bakgrunn: Laparoskopisk pyeloplastikk (LP) er en etablert metode for behandling av 

ureteropelvin overgangsstenose. Siden 2007 har vi ved Sørlandet sykehus - Arendal operert 

alle slike pasienter med transperitoneal laparoskopisk teknikk. Vi ønsket retrospektivt å 

gjennomgå resultatene av behandlingen. 

Materiale og metode: I perioden 2007-2010 ble ni pasienter, fire kvinner og fem menn, med 

ureteropelvin overgangsstenose operert med LP. Median alder var 38 år (22-78). 

Indikasjonene var smerter, pyelonefritt eller kombinasjonen av begge. Utredning inkluderte 

CT-urografi, retrograd pyelografi og diureserenografi med funn av dilatasjon og obstruksjon. 

Anderson-Hynes teknikk ble benyttet og pasientene ble postoperativt avlastet med JJureterstent 

i omkring 4 uker. Kontroll med diureserenografi ble utført etter rundt 6 måneder. 

Resultater: Median operasjonstid var 251 minutter (136-439). Ingen pasienter ble 

blodtransfundert eller konvertert til åpen kirurgi. I tre tilfeller forelå kryssende polkar hvorpå 

ureter ble transposisjonert. Det oppstod ingen peroperative komplikasjoner bortsett fra tap av 

en suturnål, som ikke lot seg lokalisere under inngrepet. Median postoperativ hospitalisering 

var 3 dager (2-6) og oppholdet var ukomplisert for alle pasientene. Median observasjonstid 

var 8,5 måneder (2,5-31). Åtte pasienter (89 %) møtte til radiologisk og klinisk kontroll, 

hvorav syv (88 %) var asymptomatiske. Hos en pasient (12 %) residiverte smertene. Fem av 

ni pasienter (56 %) hadde komplette radiologiske data for objektiv evaluering, og samtlige var 

uten obstruksjon. De øvrige fire pasientene kunne av ulike grunner ikke evalueres objektivt. 

Tre av dem ble kontrollert med diureserenografi hvorav en viste obstruksjon, men hvor 

pasienten var asymptomatisk. Den siste pasienten ble kontrollert med urografi, som viste rask 

og symmetrisk utskillelse av kontrasten. Av de ni pasientene som ble operert var det med 

andre ord kun ett (11 %) tilfelle med radiologisk bekreftet obstruksjon. 

Konklusjon: LP er et teknisk krevende inngrep med lang læringskurve og initialt lang 

operasjonstid. Komplikasjonsraten og morbiditeten er imidlertid lav og postoperativ 

hospitalisering kort. I vårt materiale ble 88 % symptomfrie etter inngrepet og kun en av ni 

pasienter (11 %) residiverte med objektive radiologiske tegn på obstruksjon. Resultatene er 

sammenliknbare med andre publikasjoner.


RENAL MALAKOPLAKI - EN OVERSIKT OVER LITTERATUREN BASERT PÅ 

EN KASUSTIKK. 

1 Rian L.R, 2 Rydning A.R, 3 Wasmut H.W, 4 Abusland A.A, 5 Bertilsson H.B. 

1 Urologisk avdeling, kirurgisk klinikk, St Olavs Hospital Trondheim 

2 Gastrokirurgisk avdeling, kirurgisk klinikk St. Olavs Hospital Trondheim 

3 Gastrokirurgisk avdeling, kirurgisk klinikk St. Olavs Hospital Trondheim 

4 Patologisk avdeling, St. Olavs Hospital Trondheim 

5 Urologisk avdeling, kirurgisk klinikk, St Olavs Hospital Trondheim 

Malakoplaki er en sjelden men viktig sykdom å ha kjennskap til som urolog, da sykdommen 

gir opphav til cancerlignende tumores. I litteraturen ser man at sykdommen ofte mistolkes 

som tumor med store konsekvenser for pasienten. 

Malakoplaki var først beskrevet i 1902 av Michaelis og Gutmann. De har gitt navn til de 

patognome Michaelis Gutmann bodies (defekte makrofager) som ses ved histologi. Det er en 

kronisk inflammatorisk sykdom som kan ses i alle organ i kroppen men fremfor alt i 

urinveiene og har sterk korrelasjon med E.coli infeksjon samt immunosupresjon. Malakoplaki 

krever sjelden operativ intervensjon men skal alltid behandles med langvarig antibiotika. 

Vi skal i denne artikkelen framstille en oversikt over litteraturen om Malakoplaki basert på en 

kasuistikk. Kvinnen ble behandlet på St Olavs Hospital med operasjon av intestinale fistler 

som oppstod etter nephrektomi grunnet kronisk pyelonefritt. Hun ble deretter utredet med 

mistanke om binyretumor og sekundært til dette en v.cava trombe. Biopsier fra binyre gav den 

korrekte diagnosen- malakoplaki. Etter langvarig kinolon behandling har binyretumor gått i 

regress og fistlene har tørket inn.


KONVENSJONELL MR FOR KLASSIFISERING AV PROSTATAKREFT – 

ERFARINGER FRA SØRLANDET SYKEHUS, ARENDAL 

Lund T, Servoll E, Vasli S og Andersen A 

Kirurgisk avdeling, Sørlandet Sykehus HF Arendal, Sykehusvn 1, 4838 Arendal 

Introduksjon: Preoperativt stadium av prostatakreft har betydning for prognose og 

behandling. Målet med denne studien var å estimere sensitivitet og spesifisitet til 

konvensjonell MR i klassifiseringen av prostatakreft med patologiske data som referanse. 

Metode: 17 pasienter gjennomgikk MR av prostata og bekken før radikal prostatektomi. Ved 

12/17 operasjoner ble det simultant utført bilateral lymfadenektomi. MR-bildene ble tolket av 

radiolog og rapportert i henhold til tilstedeværelse og anatomisk lokalisasjon av tumor i 

prostata. Ekstraprostatisk ekstensjon (EPE), invasjon av seminale vesikler (SVI) og 

metastasesuspekte pelvine lymfeknuter (LN) ble også rapportert. 

Resultat: Patologiske data viste bare ett tilfelle av pT2a, resterende specimen var samtlige 

pT2c eller høyere. Videre ble det påvist EPE i 5 av preparatene (29%). Ingen av preparatene 

viste SVI eller metastase til lymfeglandler. MR sensitivitet og spesifisitet var, respektive, 82% 

og 100% for tumorlokalisasjon (hø. eller ve. prostatahalvdel) og 60% og 75% for EPE. 

Spesifisitet for SVI og LN var 100%. MR var i stand til å identifisere området med størst 

tumor i 94% av tilfellene. Korrekt plassering i forhold til apex og basis ble bare oppnådd i 

50% av tilfellene. 

Konklusjon: Konvensjonell MR synes et nyttig verktøy for T- og N- stadieinndeling av 

prostatacancer, men er muligens mindre egnet for presis anatomisk lokalisering og for 

deteksjon av mindre lesjoner.


ER PREOPERATIV MR-PROSTATA NYTTIG FOR Å AVKLARE 

KORREKT T-STADIUM FORUT FOR KIRURGI? 

Reisæter LA 1 , Yngve Nygaard 2 , Halvorsen OJ 3,5 , Gravdal K 3,5 , Ravi Rawal 2 , 

Akslen LA 3,5 , Haukaas SA 2,4 , Rørvik J 1,4 , Beisland C 2,4 

Avdeling for 1 Radiologi, 2 Urologi og 3 Patologi, Haukeland Universitetssykehus, 

4 5 

Institutt for kirurgiske fag og Gades Institutt, Universitetet i Bergen, N-5021 

Bergen 

Bakgrunn/Mål: I 2009 innførte vi multiparametriske billedopptak i tillegg til 

standard avbildning ved MR prostata. Vi ønsket å undersøke hvor nøyaktig den 

nye metoden er til å angi stadium forut for radikal prostatectomi (RP), og om dette 

kunne være til nytte for klinikeren i valg av kirurgisk metode. 

Materiale og metode: I perioden 01.01.2009-31.12.2009 ble 32 pasienter 

undersøkt med MR 1.5T ved Radiologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus 

forut for RP. Gjennomsnittsalder var 62,8 år (median 64)(range 50-74), 

gjennomsnittlig PSA var 16,2 (median 14,4)(range 0,2-53,8). Undersøkelsene ble 

utført med kombinert endorectal og bekkenspole, og det ble utført standard T2 og 

T1-vektede opptak i tillegg til de multiparametriske undersøkelser som diffusjon, 

perfusjon og spektroskopi. Undersøkelsene ble tolket rutinemessig av to radiologer 

ved seksjon for uroradiologi. 

Kliniker valgte av ulike grunner å foreta MR prostata hos pasientene. Både 

pasienter som hadde vært til utredning for mulig cancer, kjent antatt lokalisert 

cancer (17) og pasienter med usikker T-stadium (15) ble undersøkt med 

preoperativ MR. 

Resultater: 

Radiologisk stadium var korrekt i 18 av 32 tilfeller (56%). Av 13 tilfeller med 

radiologisk T3a hadde 9 pT3a (70 %). Hos 4 av 6 med radiologisk T3b (67 %), var 

dette korrekt patologisk stadium. Ved MR-vurderingen var 4 overstaget og 4 ble 

understaget i forhold til pT2/pT3 stadium. 

Konklusjon: Å utføre MR prostata hos pasienter med uavklart stadium og kanskje 

også rutinemessig ved T1c, kan etter vår mening være et nyttig hjelpemiddel for å 

avklare et mer korrekt preoperativ stadium. Det er etter vår erfaring trolig at MR 

vil være til hjelp ved avgjørelse om bilateral eller unilateral nervesparende eller 

ikke-nervesparende RP i den hensikt å unngå positive kirurgiske render.


PERINEALE MÅLRETTEDE REBIOPSIER ETTER KARTLEGGING MED MR 

VED MISTANKE OM CANCER PROSTATA 

Mocker F, Urnes T, Haug ES, Picker W” 

Urologisk avdeling og Avdeling for Radiolog“, Sentralsykehuset i Vestfold, 3103 Tønsberg 

Bakgrunn 

Hensikten med studien er å undersøke om målrettede perineale rebiopsier, støttet av 

kartlegging med MR, kan forbedre påvisingen av klinisk ca. prostata og dermed ha betydning 

for behandling. 


Materiale består av 29 pasienter undersøkt i tidsrommet fra 2008-10. Alle pasienter hadde 

forhøyet PSA, og minimum gjennomført 1 runde med rektale systematiske biopsier med 

negativ histologi. Etter at pasientene hadde fått utført MR av prostata, gjennomgikk samtlige i 

TIVA (Total intravenøs anestesi), perineale målrettede rebiopsier i benholder med BKultralydapparat, 

påmontert fiksert rastersystem for biopsitakning. Opplysninger om 

utredningen av hver enkelt pasient er registrert retrospektivt fra pasientjournal. 

Resultater 

Pasientene hadde en gjennomsnittsalder på 60,5 år, mean PSA 15,3 (range; 4,7-58 ng/ml) og 

mean prostatavolum på 46cc (range; 22-100 cc). I gjennomsnitt hadde pasientene før 

perineale målrettede biposier fått utført biopsi 1.9 ganger (range; 1-3) og det var før perineale 

rettede biopsier tatt gjennomsnittlig 16,2 biopsier (range; 6- 28) med negativ histologi. 

Det ble utført 30 målrettede perineale biopsier (en pas ble rebiopsert). Antall biopiser var 

mean 9,2 (range; 6-16). Histologi undersøkelse viste at 11 pasienter (38%) hadde ca. prostata. 

7 pasienter hadde Gleason 6, 1 hadde Gleason 7a, 2 Gleason 7b og 1 Gleason 9. Lengste 

positiv område i biopsiene (core) var i snitt 6mm. 4 pasienter fikk påvist småalveolær 

irregulær kjertelproliferasjon og 4 pasienter hadde infeksjonsforandringer i preparatet, øvrige 

hadde normale prostatahistologi. Pasienter med påvist ca. prostata fikk følgende behandling; 5 

pasienter RRP, 3 strålebehandling, 1 hormoner, 2 aktiv overvåkning. 

Konklusjon 

MR-fremstilling av prostata gir et kart som synes å øke treffsikkerheten ved perineale 

prostatabiopsier. Det er sannsynlig at MR-kartlegging vil være fordelaktig også ved 

transrektale biopsier.


MR PROSTATA OG TRANSPERINEALE BIOPSIER HOS PASIENTER MED 

FORHØYET PSA OG TIDLIGERE NEGATIVE BIOPSIER 

Vasli S., Andersen A. 

Urologisk avdeling, Sørlandet Sykehus Arendal 

Innledning: Bruken av PSA som undersøkelse for prostatakreft har blitt utbredt, og har ført 

til stigende incidens. Tradisjonell ultralydveiledet sekstantbiopsi er blitt vist å gi opptil 30% 

falskt negativt resultat. Rebiopsering hos pasienter med negativt resultat har i flere studier vist 

fallende deteksjon av malignitet for hver påfølgende biopsirunde. Likevel står urologen ofte 

ovenfor pasienter med vedvarende mistanke om malignitet til tross for flere serier med 

negative biopsier. 

MR prostata har over de siste årene vokst frem som et nyttig verktøy i preoperativ utredning 

av pasienter som blir vurdert for radikal prostatektomi. Vi ønsker å vurdere hvorvidt MR 

prostata, kombinert med transperineale biopsier, har en plass i uredning av pasienter med høy 

klinisk mistanke om cancer, men gjentatte negative biopsier. 

Materiale/Metode: Vi har utredet 11 pasienter med MR prostata og transperineale biopsier i 

perioden oktober 2009 – august 2010. Indikasjonen har vært mistanke om prostatacancer hos 

pasienter med en eller flere tidligere biopsiserier (1-4) uten funn av malignitet hos 10, og PSA 

recidiv etter strålebehandling hos 1 pasient. Vi påviste prostatacancer hos 8 pasienter (72%) 

Samtlige pasienter gjennomgikk MR prostata i forkant av biopsier hvorav 9 (82%)fikk påvist 

cancersuspekte områder. 

Biopsiene ble tatt på operasjonsstue med pasienten i lithotomileie, i generell anestesi. 

Det ble tatt 30 biopsier fra hver pasient, fordelt på begge lapper, men med hovedvekt målrettet 

mot MR-funn. Vi har ikke registrert noen alvorlige komplikasjoner til biopsiene. 

Konklusjon: Vår erfaring er at transperineale biopsier ved målrettet biopsering av funn på 

MR er et nyttig diagnostisk verktøy i utredning av pasienter med høy mistanke om cancer, 

men gjentatte negative transrektale biopsier. Teknikken er ressurskrevende, men synes ikke å 

være forbundet med økt post-biopsi ubehag eller alvorlige komplikasjoner.


MÅLRETTETE, TRANSREKTALE PROSTATABIOPSIER ETTER MR AV 

PROSTATA 

Löffeler S, Picker W, Nagelhus J, Urnes T 

Urologisk Avdeling og Avdeling for Radiologi, Sykehuset I Vestfold, 3103 Tønsberg 

Bakgrunn 

MR av prostata blir brukt i økende grad til kartlegging av tumorutbredelse og tumorstadie for 

pasienter som er planlagt til radikal kirurgi eller strålebehandling. I tillegg har MR en plass i 

kartlegging av pasienter med suspekte PSA verdier og negative standardbiopsier. Hos flere 

pasienter som er planlagt til radikal behandling eller active surveillance kan MR prostata bidra 

til å avsløre uoppdagete tumorlesjoner som kan føre til en rebiopsi og evt. en revurdering av 

tumorstadie og størrelse. 

Materiale og metoder 

I perioden 1. desember 2009 til 31. august 2010 ble det prospektivt registrert 49 pasienter som 

ble henvist til rebiopsi etter MR prostata. Pasientene ble undersøkt og rebiopsert i benholdere 

og lokalbedøvelse. 39 pasienter ble rebiopsert pga suspekte MR funn og tidligere negative 

standardbiopsier. 10 pasienter hadde en kjent prostatakreftdiagnose men ble rebiopsert fordi 

MR indikerte større tumorlesjoner som ikke var representert i primærbiopsiene. 

Resultater 

Gjennomsnittsalderen til pasientene var 64 år. Det ble gjennomsnittlig tatt 8,8 biopsier ved 

rebiopsi etter MR (3-16) Av de 39 pasientene henvist med suspekte MR funn etter tidligere 

negative biopsier ble 21 pasienter (54%) diagnostisert med Ca prostata. Hos de 10 pasientene 

med kjent Ca prostata fant man tilleggslesjoner hos 7 pasienter (70%) og hos 6 (60%) av dem 

førte dette til an oppgradering av tumorstadie eller Gleason score. 39% av de positive funnene 

ble klassifisert som Gleason 6, 25% som Gleason 7a, 32% som Gleason 7b og 4% som 

Gleason 8. 

Konklusjoner 

MR er et meget verdifullt verktøy i kartlegging av prostata både for pasienter med tidligere 

negative biopsier og suspekt PSA og for pasienter med etablert kreftdiagnose for å forbedre 

staging og gadering av diagnosen.


ER MR-PROSTATA NYTTIG FOR AVKLARE VIDERE 

OPPFØLGNINGSBEHOV HOS PASIENTER MED ≥2 NEGATIVE 

BIOPSISERIER? 

Reisæter LA 1 , Wold T 2 , Haukaas SA 3,5 , Rørvik J 1,5 , Halvorsen OJ 4,6 , 

Akslen LA 4,6 , Beisland C 3,5 

1 Radiologisk Avdeling, 3 Avdeling for Urologi og 4 Avdeling for Patologi, 

Haukeland Universitetssykehus, 5 Institutt for kirurgiske fag og 6 Gades Institutt, 

Universitetet i Bergen, N-5021 Bergen. 2 Kirurgisk Avdeling, Sørlandet Sykehus – 

Kristiansand. 

Bakgrunn/Mål: Hvordan man videre skal følge/ evt rebiopsere pasienter med ≥2 

negative biopsiserier er en klinisk utfordring. Gruppen er stor, og med begrensede 

poliklinikkressurser er det viktig å redusere en slik uavklart gruppe så mye som 

mulig. Vi har derfor ønsket å undersøke om standard MR prostata hos pasienter 

med ≥2 negative biopsiserier, og med fortsatt klinisk mistanke om prostatakreft 

(CaP), kan hjelpe oss til å redusere denne uavklarte pasientgruppen. 

Materiale og metode: I perioden 2/1998- 9/2005 ble 84 pasienter undersøkt med 

MR 1.5T ved Haukeland Universitetssykehus. Materialet beskrives ved at gjsnalder 

var 60,9 år (median 61, range 45-74), gjsn-PSA var 17,8 (median 11,7, range 

1,4-150), gjsn-biopsiseanser var 3,25 (median 3, range 2-8) og gjsn antall biopsier 

var 20,5 (median 18, range 9-48). Undersøkelsene ble utført med kombinert 

endorectal og bekkenspole og det ble utført standard T2 og T1-vektede opptak. 

Undersøkelsene ble tolket rutinemessig av fire radiologer ved uroradiologisk 

seksjon. 

Dersom det forelå sterk mistanke om CaP ved enten MR eller/og klinisk ble det 

gjort nye biopsier. Det ble benyttet ulike biopsi tilnærminger som målrettet biopsi, 

ny standard biopsi, en kombinasjon av målrettet og standard biopsi eller utvidet 

transuretral reseksjonsbiopsi. Dersom hverken MR eller klinikk gav sterk mistanke 

om CaP, ble pasienten kun observert med PSA og DRE hos fastlege. 

Resultater: Hos 47 av 84 (56 %) viste MR ingen tegn til prostatakreftsuspekte 

forandringer. På bakgrunn av liten klinisk mistanke om CaP, ble 21 kun observert. 

Disse 21, hvorav en er død, har en oppfølgningstid på 7,6 år (gjsn) etter MR-us. 

Ingen har iflg journalene fått påvist CaP. 

Hos 26 pasienter (31 %) med liten MR-mistanke om CaP, ble det på klinisk 

mistanke allikevel rebiopsert. 8 av disse 26 pasienter (31 %) fikk påvist CaP. 

Hos 37 av 84 (44 %) viste MR funn forenlig med CaP, og de ble derfor rebiopsert. 

20 av disse 37 (54 %) fikk påvist CaP. 

Totalt ble antallet uavklarte pasienter med behov for videre oppfølgning på 

urologisk poliklinikk redusert med 58,3 % fra 84 til 35 pasienter. 

Konklusjon: Å utføre MR prostata hos uavklarte pasienter med ≥2 tidligere 

negative biopsiserier er etter vår mening et nyttig hjelpemiddel for å avklare 

oppfølgingsbehov ved urologisk poliklinikk.


PROSTATA BIOPSI MED 3 D TRUS OG COMPUTER KONTROLLERT 

NAVIGASJONSSYSTEM ( KOELIS®). 

TIDLIGE ERFARINGER FRA OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, AKER. 

Eduard Baco 1 , Erik Rud 2 , Heidi B. Eggesbø 2 , Per Leif Holme 1 , Viktor Berge 1 , 

Dagmar Klotz 3 , Aud Svinland 3 , Rolf Wahlquist 1 

1 Avdeling for urologi, 2 Radiologisk avdeling, 3 Patologisk avdeling OUS, Aker 

Introduksjon: 

Prostatacancer er den eneste kreftformen som til vanlig diagnostiseres med blinde biopsier. 

Ved tradisjonelle prostatabiopsier kan man ikke dokumentere nålplassering presist. Ved 

positive funn, kan man verken predikere presist tumorvolum eller lokalisasjon. Ved negativt 

funn vil det være uvisst om alle regioner har blitt biopsert, noe som oftest fører til rebiopsier. 

Man risikerer i tillegg å biopsere samme region flere ganger. 

Koelis® teknologi er basert på 3D volumetrisk innskanning av prostata. 

Systemet beregner deretter nålposisjonen i 3 plan med millimeter presisjon. Denne prosessen 

tar ca 10 sekunder pr biopsi. Man kan umidelbart vurdere fordelingen av biopsier og eventuelt 

supplere med ytterligere biopsier i ikke biopserte områder. 

MR prostata før biopsi blir stadig oftere tatt i bruk, men det er en utfordring å korrelere MR til 

konvensjonell biopsitaking. Koelis® har utviklet et navigasjonssystem som gjør det sikrere å 

treffe MR suspekte områder med såkalte virtuelle biopsier hvor man ser nålplasseringen før 

selve biopsien taes. 

Hensikten med studien var å evaluere 3D computer veiledet biopsiteknikk. 

Material og metode 

64 pasienter fra januar - juni 2010 

9 primære biopsier, 25 rebiopsier (fra 1. - 5. rebiopsi), 10 fokaliserte biopsier, 13 biopsier ved 

aktiv monitorering, 7 med mistanke om residiv etter strålebehandling eller high intensity 

focused ultrasound (HIFU). 

Alder: Gj.snitt 63,1 år (47-87, median 63), PSA: gj.snitt 9,1 ng/ml (0,5 -39, median 7,7, 

95% CI 7,7-11,3). Prostatavolum: gj.snitt 26,7 ml (9– 80, median 25,0, 95% CI 23,9-29,6) 

3D Accuvix V 10 (Medison® Korea), navigasjonssystemet ( Koelis® Grenoble, France). s 

Resultater 

39/64 (61 %) pasienter hadde positive biopsier med Gleason score; 6 (22), 7(12), 8 (5) 

i følgende undergrupper; primære biopsier (7/9), rebiopsier (16/25), fokaliserte biopsier 

(2/10), aktiv monitorering (10/13) og ved mistanke om residiv etter strålebehandling eller 

HIFU (4/7). 

Totalt 935 biopsier, gj.sntt. 15 biopsier pr pasient. 

Positivt funn i 173 /935, gj.snitt 4,5 pr pasient. 

Diskusjon 

Vår erfaring med denne teknikken er at nøyaktigheten er stor, og brukervennligheten 

tilfredstillende. Prospektive randomiserte studier er nødvendig for å validere teknikken før 

den innføres som rutine undersøkelse. 

Prostatakartografi med Koelis® kan redusere behovet for rebiopsier, gi bedre oversikt over 

cancer lokalisasjonen, og bidra til å skreddersy behandlingen. 

MR og ultralyd fusjon vil ytterligere optimalisere biopsi presisjonen. Fusjon av Koelis® og 

peroperativ ultralyd kan gi mulighet for å fokalisere HIFU behandlingen selektivt i områder 

med positive biopsier.


REAL TIME ELASTOGRAFI VED CANCER PROSTATAE 

Nygård Y 1 , Waage JER 2,4 , Halvorsen O J 3 , Gravdal K 3 , Akslen LA 3,4 , Frugård J 1 , Haukaas 

SA 1,4 , Beisland C 1,4 

1 Avdeling for Urologi, 2 Avdeling for Akutt og Gastrokirurgi , 3 Avdeling for Patologi, 

Haukeland Universitetssykehus 5021 Bergen 

4 Institutt for kirurgiske fag, 5 Gades institutt, Universitetet i Bergen, 5021 Bergen 

Bakgrunn: Standard B mode ultralyd har lav sensitivitet og spesifisitet i diagnostikken av 

cancer prostatae. Real time elastografi (RTE) har i studier vist å være en ultralydsmodalitet 

som kan påvise cancer prostatae samt lokalisasjonen av tumor. Ved Haukeland 

universitetssykehus er det av andre faggrupper benyttet elastografi i cancerdiagnostikk og vi 

ønsket å vurdere nytteverdien av elastografi ved cancer prostatae. Vi evaluerer nå metoden 

opp mot histopatologiske storsnittsundersøkelser av prostata 

Materiale: I en pågående studie evalueres RTE hos pasienter som skal til radikal 

prostatektomi. Vi presenterer nå de 15 første pasientene som en pilotundersøkelse. Pasientene 

er hentet fra våre ventelister og har blitt undersøkt før operasjonen. Funnene ved RTE ble 

sammenlignet med storsnittsundersøkelse av operasjonspreparatene. Vi har sett på 

tilstedeværelse av tumor og tumorlokalisasjon. Målet var å finne ut om vi kunne påvise cancer 

prostatae samt lokalisasjonen ved denne metoden. For å evaluere dette har vi vurdert om vi 

kunne påvise hovedtumor, om vi kunne påvise tilleggstumor(es), og om vi kunne påvise minst 

1 tumor hos hver pasient. 

Pasientmaterialet fordelte seg som følger: 

Klinisk stadium: T1c hos 9/15 ( 60% ), T2a hos 4/15 ( 27% ), T2b hos 2/15 (13%) 

Patologisk stadium: pT2 hos 10/15 pasienter (67 %), T3 hos 5/15 pasienter (33%) 

PSA: gjennomsnitt: 12,5 µg/l (5,5 – 33) 

Metode: Det er benyttet Hitachi EUB-8500 med elastografimodul og transrectal endfire 

ultralydsprobe. RTE visualiserer strain i vev basert på autokorrelasjon av radiofrekvenssignal. 

Malignitetssuspekte områder ble markert på skjema etter lokalisasjon. Prostata ble 

inndelt i 6 soner; apex, midtre og basis av prostata hhv hø og ve side. 

Resultater: Det ble funnet minst 1 tumor hos 14 pasienter. Dette gir en sensitivitet på 93 % 

for påvisning av tumor. Hovedtumor ble funnet hos 12 pasienter. Det ble i 

storsnittsundersøkelse av prostata funnet tilleggstumor hos 12 pasienter. RTE påviste 

tilleggstumor hos 9 av disse. Hos 1 pasient lot det seg ikke påvise tumor ved RTE. Alle 

tumorsuspekte områder ved RTE var cancer ved storsnittsundersøkelse. 

Konklusjon: RTE er en metode som gir mulighet for ultralydsmessig påvisning av cancer 

prostatae. Som ultralydsmetode har den fordelen av at det er en undersøkelse som er 

tilgjengelig i det første møtet med pasienten på poliklinikken. Svakheten i denne studien er at 

undersøker vet at pasientene har cancer. Fremtidige studier vil se på nytten av elastografi i 

primærdiagnostikken av cancer prostatae.


CANCER VESICAE PASIENTER MISTET UNDER OPPFØLGING VED STAVANGER 

UNIVERSITETSSJUKEHUS 

Bru T, Bernhardsen B, Zetterquist H 

Kirurgisk avd/Urologisk seksjon, Stavanger Universitetsjukehus, Pb 8100, 4068 Stavanger 

Introduksjon: 

Overfladisk voksende blærekreft skal ifølge EAU guidelines følges i 5-10 år etter primær 

TUR-vesicae, avhengig av differensieringsgrad og infiltrasjonstegn. I de senere år er det ved 

flere sykehus avdekket alvorlige mangler i oppfølgningsrutinene av cancerpasienter, og som 

ett ledd i intern kvalitetskontroll ønsker vi nå å granske egne oppfølgingsrutiner for pasienter 

med forskjellige urologiske cancerformer. 

Materiale: 

Ved gjennomgang av en pasientkohort med overfladisk blærekreft i forbindelse med en annen 

vitenskapelig studie, ble det stilt spørsmål ved den videre oppfølging av i alt 23/202 pasienter. 

Pasienter ble definert som mistet i oppfølgingen dersom det hadde gått >3mån lengre tid enn 

det som var avtalt ifølge det siste journalnotatet ved urologisk seksjon. 

Resultat: 

Vi mistet 22/202 (11%) pasienter under oppfølging for overfladisk cancer vesicae. 

Majoriteten 18/202 (9%) mistet vi i løpet av de 5 første årene (det 1st året mistet vi ingen 

pasienter, det 2. året: 4 pas, det 3. året: 8 pas, det 4. året: 3 pas og det 5. året: 3pas.). I den 

gjenstående 5-års perioden mistet vi 4 pasienter. 

Da vi så nærmere på årsakene til at disse pasientene ble mistet under planlagt oppfølging, 

noterte vi at halvparten av tapene kan relateres til at oppfølgingsrutinene ofte bare bygger på 

det seneste legenotatet og/eller leges sin manuelle innføring av kritiske oppfølgningsrutine til 

journalen. 11/22 tap var begrunnet i mangler i journalføring eller legens manuelle registrering 

innfør neste planlagte visitt eller behandling. Den andre halvparten viste seg å være relatert til 

forandringer i ventelister og automatiske brevinkallelser på grunn av overgang fra ett 

datajournalsystem (IMX) til ett annet datajournalsystem (DIPS) vesentlig i løpet av år 2008. 

Konklusjon/diskusjon: 

Vi har, grunnet leges registreringsfeil, tapet 5,5% av pasienter med overfladisk blærekreft 

noen gang under den seneste 5-10årig oppfølgingsperioden. Om man antar at alle 

blærekreftpasienter idealt følges hver halvår i gjennomsnitt 7,5år, er det i denne studien et 

spørsmål om totalt 202x15= 3030 mulige legenotater/registreringer, der tap av pasienter 

relateres til leges sin registreringsfeil i 11 fall. I så fall er det altså legens sin journalføringsfeil 

i kun ca 0,3% av alle pasientkontakter. En feilprosent i denne størrelsesorden skulle væra 

forenlig med i stort sett uunngåelig menneskelig svikt. 

Vi konkluderer med at den reelle forbedringspotensialet i visionen om at ikke forlore noen 

eneste kreftpasient under planlagd oppfølgning er forbundet med automatisering av 

oppfølgingsrutinene. Dessuten er det av betydning med flere slike studier, også rørende andre 

kreftsykdommer, og ved andre klinikker, før sammenligning og som ett led i pålagd 

kvalitetskontroll.


19 ÅR GAMMEL GUTT HADDE HATT HEMATURI OG KVITTERT SMÅ GRÅ 

BITER PR UTERHRA. 

Jacobsen I., Tasdemir I,. 

Kir. avd., Urologisk seksjon, Stavanger Universitetssykehus, b.8100, 4068 Stavanger 

Jacobsen Å, 

Sørlandet Sykehus i Kristiansand, b.416, 4600 Kristiansand 

Pasientkasus: 

19 år gammel gutt gikk til lege pga et sertifikat. Det fremkommer at han i et års tid noen 

ganger hadde sett antydning til blod i urin ved vannlatning. Cystoskopifunn ga straks 

mistanke om blærecancer. Kollegaer ved SUS og lege ved sarcomgruppen ville ha ekstra 

undersøkelser ved diagnostiseringen pga alderen til pasienten. 

Litteratur: 

Det finnes få skrevne casus og det er lite litteratur om urothelialcancer i blære ned til 20 års 

alder. Eksempler gis. Fleste pasienter med denne diagnose er over 60 år. 

Konklusjon: Eksempel på blod i urin før fylte 20 år på grunn av blærecancer.


RESIDIVFREKVENS AV OVERFLADISK BLÆRECANCER I ØSTFOLD 

Thorsen, B. 

Sykehuset Østfold, urologisk seksjon, Fredrikstad. 

Blærekreft er den 5.hyppigste kreftformen i Norge. I 2008 ble det oppdaget ca 1200 nye 

tilfeller av blærekreft. Det er velkjent at blærekreft er en sykdom som innebærer høye 

kostnader for samfunnet, blant annet pga høy residivfrekvens og behov for mangeårig 

oppfølging. 

Norge har foreløpig ikke eget register for blærekreft. Det antas at residivfrekvensen samsvarer 

med tallene fra utlandet. Det har vært ønskelig med en gjennomgang av våre egne pasientdata. 

Det ble utført en retrospektiv journalgjennomgang av alle som ble operert med TUR-B ved 

Sykehuset Østfold i tidsperioden 2002-2008. Alle med nyoppdaget, overfladisk blærecancer 

ble registrert mtp residiv, re-TUR-B, risikofaktorer, Farmorubicin eller annen 

tilleggsbehandling. Progresjon til T2, evt cystektomi og mortalitet ble registrert. 

Vi ønsket spesielt å se på hvorvidt innføring av intravesikal Farmorubicin som rutinemessig 

engangsinstillasjon etter TUR-B har ført til den forventete reduksjonen i residivhyppighet. 

Man ønsket også å kartlegge hvorvidt bruk av EAU `s risikovurdering kunne få praktiske 

konsekvenser for oppfølgingen. 

Tallene for årene 2002- 2007 (2008) presenteres og diskuteres.


CYSTECTOMI HOS PASIENTER OVER 75ÅR - EN MULTISENTERSTUDIE 

Haug ES¹, Sivertsen S², Geiran C³, Engh J², Urnes TO¹, Larsen SM³, Wahlqvist R³ 

Urologisk avdeling - Sykehuset i Vestfold¹, Urologisk avdeling - Sykehuset Innlandet², 

Urologisk avdeling - Oslo Universitetssykehus³ 

Innledning 

Gjennom de senere år synes det å ha blitt en lavere terskel for å utføre cystectomi på eldre 

pasienter. Praksisen er i tråd med utviklingen innenfor andre fagområder og baserer seg på 

tryggere anestesi, lengre forventet levetid hos eldre pasienter og større vektlegging av 

palliative effekter ved kirurgisk behandling. Vi ønsket å studere 30-dagers mortalitet (30d 

mort), 1-års overlevelse (1års) og eventuelle endringer i et multisentermateriale fra det siste 

10-år ved cystectomi hos pasienter over 75 (75+) og 80 (80+) år. 

Materiale 

Ved søk i PAS på prosedyrekode for cystectomi (NCSP; KCC00-30) for perioden 1999-2010 

ved hvert enkelt sykehus, ble det fra perioden 2001-06.2010 identifisert 182 pasienter ved 

OUS–Aker (OUS), hvor av 34 75+ og 14 80+. Fra perioden 1999-06.2010 ble det identifisert 

106 pasienter ved Sykehuset Innlandet HF (SI), hvor av 42 75+ og 16 80+ og videre 132 

pasienter ved Sykehuset i Vestfold (SiV), hvor av 47 75+ og 19 80+, til sammen 420 

pasienter, hvorav 123 (28,7%) 75+ og 49 (11,6%) 80+. Gjennomsnittsalder i gruppen 75+ 

var 79,2 år (range; 75-88,3 år). 

Restgruppen av pasienter under 75 år (75-) bestod av 297 pasienter med mean alder på 63,6 år 

(Range; 61,5- 67,5). Forekomsten av kvinner i gruppene var hhv 75+ 23,5 % (n=29), 80+ 

24,5 % (n=12) og 75- 26,3 % (n=78). 

Resultater 

30-d mort i gruppen 75+ var 4,1% (n=5, range; 0-3 døde), for gruppen 80+ var 30-d mort 

8,2% (n=4), range; 0-2 døde). I gruppen 75+ var 1 års overlevelse 68,9 % (n=71/103), mens 

den i 80+ var 60,5 % (n= 23/38). Kvinner 75+ hadde en 30d mort på 3,4 %,( n=1/29) med en 

1års på 67,9 % (n=19/28) mot hhv 4,3 % (n=4/94) 30-d mort og 69,3 % (n= 52/75) 1års hos 

menn. 

30-d mort i gruppen 75- operert ved SI og SiV var 2,0 % (n=3/149), mens 1års overlevelse 

var 77,0 % (n= 97/126).


ROBOTASSISTERT PARTIELL NEFRECTOMI VERSUS LAPAROSKOPISK 

PARTIELL NEFRECTOMI. 

JR Hoff, V. Berge, N. Wessel 

Bakgrunn: 

På OUU har vi snart 1,5 års erfaring med robotassistert partiell nefrectomi(RPN). Vi ønsker å 

sammenlikne denne metoden med laparoskopisk partiell nefrectomi( LPN) som var vår 

standard metode frem til mai 2008. 


De 13 første pasientene operert med RPN sammenliknes med de 16 første LNP opererte. Det 

er de samme urologene som har utført LPN som også har utført RPN. Operasjonsmetode og 

teknikk er like, bortsett fra bruken av DaVinci robot systemet ved RPN. Hovedvekt blir lagt 

på ischemitid,operasjonstid og blødning. Kostnaden på inngrepene vil også bli belyst. Vi vil 

også sammenlikne de 15 siste LNP med de 15 første RNP. Disse data blir lagt frem på 

høstmøtet 

Resultat: 

Pasientmaterialet i de to gruppene er sammenlignbart med tanke på alder, kjønn, side, 

størrelse på tumor og liggetid. Operasjonstid, ischemitid og blødning var kortere i RPN 

gruppen. 

Op.tid median (range): RPN: 125 min (90-170 min), LPN: 140min (84-306 min) 

Ischemitid median (range): RPN: 20 min (8-32 min), LPN: 28 min (11-39 min) 

Blødning median (range): RPN: 20ml (0-400 ml), LPN: 150ml (0-1000 ml) 

En pasient ble reoperert pga post op. blødning i RPN gruppen. Ingen reop. i LPN gruppen. 

Diskusjon: Det er de samme urologene som har utført operasjonene i LPN og RPN 

materialet. Urologteamet har mye større laparoskopisk erfaring i dag generelt i forhold til når 

vi begynte med LNP og som kommer RPN tilgode. Vi føler at suturteknikken har en klar 

fordel ved bruk av DaVinci robot og vi mener at dette er årsaken til raskere operasjonstid, 

kortere ischemitid og mindre blødning. RPN er ca. 7000 kr dyrere i engangsutstyr i forhold til 

LPN. Resultatene fra de 15 siste LPN er ennå ikke ferdiganalysert og vil bli presentert på 

høstmøtet 

Konklusjon 

RPN har sannsynligvis en fordel i forhold til LPN med tanke på operasjonstid, ischemitid og 

blødning.


OVERLEVELSE ETTER DIAGNOSEN PROSTATACANCER 

Wæhre H 1,2 , Pretorius ME 1,2 , Giercksky K-E 3 , Danielsen HE 1,2 

1 Institutt for medisinsk informatikk, Kreft og kirurgiklinikken, Oslo universitetssykehus 

2 Senter for kreftbiomedisin, Universitetet i Oslo 

3 Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Kreft og kirurgiklinikken, Oslo universitetssykehus 

Prostatakreft er den hyppigste krefttypen hos norske menn. Sykdommen har et heterogent 

klinisk forløp og all kurativ tenkt behandling har tunge bivirkninger. Dette gjør risikoen for 

overbehandling stor. Det har skjedd lite for å utvikle prognostiske faktorer de siste 20 årene 

etter etablering av Gleason klassifiseringen og kliniske undersøkelser støttet av 

bildediagnostikk og konvensjonell patologi har begrensninger. 

Formålet med studien var å se på overlevelse blant pasienter diagnostisert med prostatacancer 

ved Det Norske Radiumhospital mellom 1987 og 2005. 624 pasienter med histologisk påvist 

prostatacancer ble registrert i en database (Medlog-system) ved Det Norske Radiumhospital 

(DNR) Kirurgisk avdeling. Alle pasientene ble behandlet etter godkjente protokoller, enten 

med radikal prostatektomi (Rad, n=326), Kryoablasjon (Cry, n=166) eller Observasjon/Active 

surveillance (Obs, n=132). Pasientene ble fulgt opp ved polikliniske kontroller med oppdatert 

database etter hver kontroll. Hvis oppfølging fant sted ved lokalt sykehus eller fastlege ble 

databasen oppdatert ved hjelp av spørreskjema. 

I 2007 ble Medlog-systmet konvertert til Medinsight ved Institutt for medisinsk informatikk. 

Dette resulterte i tre baser for henholdsvis Rad (n= 318), Cry (n=164) og Obs (n=124). 

Konverteringen ble kontrollert ved å sammenholde opplysningene med pasientenes journaler. 

Alle tre grupper er fulgt frem til død eller 8.7.2010. Median alder for hele kohorten ved første 

påviste histologiske cancer var 63 år (39-75), hvorav median alder Rad var 62 år (39-73), Cry 

63 år (49-73) og Obs 65 år (48-75). For hele kohorten (n=606) døde 184 (30,4%). Mediantid 

fra første histologi til død var 124 måneder (4 -279). Av de 184 døde ble 63 (34,2%) registrert 

død av prostatacancer, 48 (26,1%) med kjent cancer men annen dødsårsak, 65 (35,3%) uten 

kjent cancer og annen dødsårsak og 7 (3,8%) uten kjent dødsårsak. For Rad-gruppen døde 107 

(33,6%). Mediantid fra første histologi til død var 124 måneder (4 -279). Av de 107 døde ble 

31 (29%) registrert død av prostatacancer, 15 (14%) med kjent cancer men annen dødsårsak, 

54 (50,5%) uten kjent cancer og annen dødsårsak og 7 (6,5%) uten kjent dødsårsak. For Crygruppen 

døde 30 (18,1%). Mediantid fra første histologi til død var 112 måneder (29-168). Av 

de 30 døde ble 15 (50%) registrert død av prostatacancer, 7 (23,3%) med kjent cancer men 

annen dødsårsak og 8 (26,7%) uten kjent cancer og annen dødsårsak. For Obs-gruppen døde 

47 (37,9%). Mediantid fra første histologi til død var 143 måneder (10-266). Av de 46 døde 

ble 17 (37%) registrert død av prostatacancer, 26 (56,5%) med kjent cancer men annen 

dødsårsak og 3 (6,5%) uten kjent dødsårsak. 

Av 606 evaluerbare prostatacancerpasienter registrerte vi altså kun 63 (10,4%) døde som en 

direkte følge av sykdommen.

Abstrakt-36-86.pdf

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?