Spredte Trekk og Minner o m A /S Det oversøiske Compagnie & A/S ...

skulle delvis avdras med så og så meget pr. levert kasse
ferdigpakket brisling i olivenolje. Det ble mange turer for
D.O.C.H.’ s’ representant for besiktigelse av den
ferdigpakkede brisling, før hele denne affære var oppgjort,
men den ble tilslutt avviklet uten kjedeligheter av noen art.
For så vidt fortjente kjøperen den gang ikke sitt vanlige
navn, men det fortelles at da han noen år senere hadde vært
ute med noen av sine gamle meritter, og lurt et par
Stavangerpakkere, var det en eldre ærverdig
hermetikkdisponent som sa til Svindel Pedersen at ”han syntes
S.P. nå var så gammel at det var på tide han holdt opp med disse
svindelaffærene sine”, så svarte S. P.:
Kjære mennesk, dere gir meg jo aldri en sjanse.
Disse elendige forhold innen hermetikkbransjen, ujevn og
tildels elendig kvalitet, samt uvettig konkurranse var det som
tilslutt resulterte i ”minsteprisavtalen”, som a11e måtte bøye
seg for.
Til tross for de vanskeligheter som rådet for
hermetikkpakkerne var regnsksapsresultatene for Stavanger
forholdsvis bra, først og fremst på grunn av den ”fellsdrift”
som var etablert. Det var imidlertid blitt nye konkurrenter i
puffed ris, med priskrig og stadige prisfall, men No-Ko var
stadig landets eneste leverandør av Havrenøtter, som man i
1934 anså å være så godt kjent og ansett over hele landet, at
reklameutgiftene kunne reduseres en del.
Lysten til å ta opp nye artikler, enten for produksjon eller
salg hadde imidlertid ikke tapt seg. Flere forsøk ble gjort og
det tør vel trygt sies at mange av disse hadde fortjent en bedre
skjebne enn tilfelle ble. Firmaets midler var imidlertid
altfor små til å drive noen særlig forsøksvirksomhet, og man
kan vel også med god grunn si at firmaet ikke hadde de
spesialister, ingeniører, kjemikere etc. som trengtes for disse
nye artikler. Men tross alt vil man ved å se tilbake i tiden
finne at konsernet var det første til å komme på markedet med
mange av de artikler som i våre dager selges villig fra andre
produsenter.
Franske Poteter, som No-Ko kalte ”Potetløv” var en av de
artikler s o m m a n k o m s å l angt med at den ble markedsført.
Varen var av god smak og bra konsistens, men den harsknet
når den ble liggende for lenge i butikkene, og den ble derfor
etter kortere tid oppgitt.
Majones var man også visstnok den første norske produsent av.
Det ble ikke brukt tuber, men pakning på srnakfulle glass, og også
på denne artikkel var smaken utmerket. Men man manglet
øyensynlig kyndig hjelp i produksjonen, for etter en tid kom
det klager over at også denne vare enten harsknet eller
”skilte” seg, og dermed ville Stavanger ikke ha mere med
saken å gjøre.