Spredte Trekk og Minner o m A /S Det oversøiske Compagnie & A/S ...

Recommendations

Info

passende land-distrikt nordover, hvor arbeidsforholdene antagelig ville være bedre, men det fantes umulig å flytte kornavdelingen til et sådant sted. Samtidig fryktet man for at det kunne by på vanskeligheter å få en skikkelig pris for den bygning hvor hermetikkpakkingen i Stavanger foregikk, om flytning skulle komme på tale. At også kornavdelingen lot meget tilbake å ønske, og trengte modernisering, både helsemessig og maskinelt, var man også klar over. Visse, mindre fornyelser ble også gjennomført for kornavdelingen, mens man foreløpig bare diskuterte endelig nedleggelse av hermetikkproduksjonen. Man ville vente og se hvordan det gikk med den nye ordning - ifølge kongelig resolusjon - den såkalte minsteprisavtale før man tok noen endelig bestemmelse. Samtidig ville man forsøke om det skulle være mulig å samle f. eks. 3 andre mellomstore fabrikker, som kunne slås sammen med N.C.C.’s egne og konsentrere pakkingen av disse fabrikkers kvoter på kun ett anlegg, og da naturligvis det som var mest moderne eller behøvde minst av fornyelser. Ved en slik ordning ville man kunne nøye seg med bare 1 disponent og 1 formann pluss 1 bestyrerinne, mot tidligere 4-5 av hvert slag, hvilket ville være en betydelig besparelse. Kontorhold etc. ville også bli tilsvarende billigere. Det lyktedes imidlertid ikke å finne de nødvendige interessenter, for en løsning som ovenfor antydet ville jo bety arbeidsledighet, først og fremst for en rekke disponenter. I hermetikkbransjen, i alle fall for de mindre fabrikker, var det dessuten slik at den som var disponent samtidig eide det meste av fabrikken, og kunne treffe de beslutninger som passet ham personlig best. N.C.C. måtte derfor inntil videre fortsette på samme måte som tidligere. Fisket i 1954 var dessverre igjen dårlig, så resultatet for Stavangerfabrikkene var ikke bra. De fastsatte minstepriser for hermetikk var imidlertid forholdsvis bra, og etterspørselen slett ikke dårlig, men allikevel merket man allerede på dette tidspunkt diverse tegn på omgåelser av prisforskriftene. Alle mulige knep ble benyttet, og her kan det i sannhet sies at det var fabrikkene som gikk i spissen, kanskje særlig fabrikker som tidligere ikke hadde hatt noen særlig direkte eksport, men nå så en sjanse til å etablere en eksportforretning, selv om de ikke hadde noen forutsetning for å kunne drive en sådan. Andre vanskeligheter, forårsaket av ”minstepris-ordningen" dukket også opp. Det er tidligere nevnt den nye noteringsmåte ”Duty paid delivered buyers warehouse” som N.C.C. var slått inn på før krigen, og som man hadde fortsatt med også etter krigen. Selv om man solgte på denne basis kunne man jo garantere at minsteprisen ble overholdt, men denne salgsmåte var en torn i øyet på de større fabrikker som hadde etablert lagerhold i U.S.A., fordi N.C.C. ved sin noteringsmåte tok en del av den omsetning som nevnte fabrikker ellers ville fått ex sine U.S.A. lagre. Det ble nedlagt innsigelse mot vår noteringsmåte, hvilket vanskeliggjorde våre forretninger på nevnte marked. Heller ikke lagre i U.S.A. fikk N.C.C. lov til å holde, fordi disse lagre stod i vårt navn, mens de andre hadde ordnet seg på en annen mate, så de muligens oppfylte minstelovens bestemmelser.
Det ble overveiet om man skulle bøye seg for dette diktat fra Hermetikkfabrikkenes Eksportutvalg - som hadde departementets støtte - men inntil videre bestemte man seg likevel for å fortsette, og eventuelt gå til søksmål om vi ble tvunget til å stoppe. Man hørte ingenting om saken på flere år, men tilslutt troppet det opp en sekretær fra departementet som skulle foreta en slags kontroll. Han gikk også meget nøye inn på de forskjellige salg vi hadde hatt ex lager U.S.A., men det endte med at han lot saken falle. I mellomtiden hadde hele minsteprisordningen utartet til en ren farse. Omgåelsene økte i takt med at salgsforholdene ble vanskeligere og vanskeligere. Land som Sverige og Danmark bygget ut sin hermetikkindustri (Sardiner) i ly av de norske minsteprisene, og opparbeidet en ikke så rent liten eksport av Brisling Sardiner til U.S.A. Disse varer hadde et flott utstyr, og når selgerne samtidig var i stand til å ligge et par dollar pr. kasse lavere enn de norske eksportører, var det forholdsvis lett å finne kjøpere. Det er sikkert ikke særlig mange husmødre i U.S.A. som legger merke til om det i små bokstaver står ”Sweden” eller "Denmark” på etiketten, i stedet for ”Norway”, rent bortsett fra at de fleste derover ikke har noen særlig oppfatning av disse land i det hele tatt. Ovennevnte konkurranse bidro også sitt til de mange norske brudd på minsteprisene. I denne forbindelse kan nevnes at omkring 1957 fikk N.C.C. besøk av en hermetikkimportør fra New York. Han fortalte at han kom fra Stavanger og Bergen hvor han hadde hørt 10 forskjellige måter å omgå minsteprisene på. Spørsmålet var da om vi kunne lære ham en liten måte, så vi kunne gjøre en forretning sammen. Det kunne vi ikke, og følgelig fikk vi ingen ordre. N.C.C. mistet i denne tid mange kunder i U.S.A., ikke bare på grunn av pris-omgåelsene, men også på grunn av den omlegging av handel som tok full fart i U.S.A. i 50 årene. Tidligere hadde våre kunder vært importers eller wholesale Grocers, bare i enkelte tilfeller Chain Stores, men de 2 førstnevnte grupper forsvant mere og mere. Og konkurransen om å komme inn med Chain Stores var uhyre skarp og komplisert. Disse forandrede kjøpeforhold var først og fremst fremherskende i U.S. A., men de begynte å få samme karakter i Australia, hvor det dessuten var importregulering, og hvor man ikke lenger tok særlig hensyn til kvalitet. Importkvoten måtte anvendes der hvor man fikk mest for pengene. De største ordrene gikk til Canada, men også Danmark og Vest Tyskland kom godt inn på dette marked, fordi deres priser lå minst 10% lavere enn de norske. Forholdene for den norske hermetikkeksport var derfor nokså mistrøstige, men enda ga dog denne eksport N.C.C. ganske bra overskudd, kanskje først og fremst takket være de store salg
Page 1 and 2: Spredte Trekk og Minner o m A /S De
Page 3 and 4: eksistens hadde noen og tyve stykke
Page 5 and 6: Det var samme utvikling som fant st
Page 7 and 8: Alle disse varer ble levert med top
Page 9 and 10: salg sesongen 1924/25. Den stagnasj
Page 11 and 12: heldig i denne første tid etter et
Page 13 and 14: ”Gylne Havrenøtter” var snart
Page 15 and 16: Etter kontrakten som man sluttet sk
Page 17 and 18: Noe senere forsøkte man seg også
Page 19 and 20: om husmoren under syltingen ikke ku
Page 21 and 22: Hvilket år dette kom opp erindres
Page 23 and 24: Daglig satt personalet i N.C.C. og
Page 25 and 26: smør, ost, kjøtt og fisk, men sen
Page 27 and 28: Papireksporten kom nok temmelig for
Page 29 and 30: autorisert "Paper exporters” og e
Page 31: Det var Tau Bryggeri, Stavanger, so
Page 35 and 36: allerede skrevet atskillig om -vese
Page 37 and 38: N.C.C. var gått inn for et samarbe
Page 39: siste øyeblikk var det enkelte av

Spredte Trekk og Minner o m A /S Det oversøiske Compagnie & A/S ...

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?