Spredte Trekk og Minner o m A /S Det oversøiske Compagnie & A/S ...

Spredte Trekk og Minner o m
A /S Det oversøiske Compagnie &
A/S Norse Crown Company Ltd., O s 1 o
Historien forteller oss at selv for mere enn 1000 år siden ble
det drevet en viss eksport fra Norge, vesentlig av tørrfisk,
tømmer og pelsverk, som ble skipet til havnene rundt
Nordsjøen. Ettersom tiden gikk ble det nok også gjort turer
til enkelte Østersjø1and, samt til Frankrike, Portugal og
Spania , samtidig som vare-assortementet var øket, men de
mere fjerntliggende markeder var Norge ikke i kontakt med,
bortsett fra enkelte spredte unntagelser.
Disse forhold var rådende til langt ut i 1800-årene.
Riktignok havnet enkelte Norske produkter i de såkalte
oversjøiske land, men disse varer var ikke eksportert av
norske firmaer, men av de store handelshus i Hamburg,
Amsterdam, London eller Liverpool, så vidt man kunne
skjønne med meget god fortjeneste. I alle fall var det i
slutten av 1800-årene en voksende lyst blant norske
forretningsmenn til selv å overta denne forretning,
hvilket igjen resulterte i at flere nye, norske
eksportfirmaer ble startet på dette tidspunkt. Blant disse
var Det Oversøiske Conipagnie et av de første, og ble litt
etter litt - kanskje det aller største av Norges
eksportfirmaer.
Firmaet: Det Oversøiske Compagnie kan dateres tilbake til
1898, da det ble startet som et privat firma av Direktør
Einar Bjørnson, Direktør Simon Arnold og Direktor 01af
Thoresen, sistnevnte bosatt i Shanghai. Kort etter starten
ble det imidlertid bestemt å forandre firmaet til et
aksjeselskap under samme navn, men med større kapital.
Aksjetegningen som fulgte gikk imidlertid ikke så glatt som
man hadde ventet, tiltross for at en hel rekke av Norges mest
kjente og ansette forretningsfolk hadde undertegnet
innbydelsen og tegnet seg for i alt kr. 375.000.-. Man hadde
håpet å komme opp i en aksjekapital på kr. 1 million, men
klarte ikke mere enn kr. 500.000. -. Med denne kapital ble
imidlertid:
A/S Det Oversøiske Compagnie, Oslo,
innregistrert i 1899, med oppgave:
“To exploit and develop the possibilities of Norwegian
Shipping and Trade with the Far East.”
Andre markeder enn Østen synes å ha vært av mindre interesse,
forrnodentlig fordi initiativtagerne: Einar Bjørnson, Simon
Arnold og Olaf Thoresen, alle hadde oppholdt seg i lengre
tid i Østen og derfor var kjent med de muligheter som der
forelå.

Firmaets første styre besto av: Kjøpmann Einar Christensen,
Direktør Theodor Hansen og Skipsreder Mads Wiel, med
Simon Arnold & Einar Bjørnson som adm. direktører.
De første år av firmaets virksomhet var det Shipping, d.v.s.
befraktning, som var firmaets beste forretning, mens det
gikk tregere med å få opparbeidet eksporten.
I 1902 trådte imidlertid Chr. E. Lorentzen inn i firmaet som sjef
for eksportavdelingen, og etter at han hadde foretatt en
lengre reise til de forskjellige oversjøiske markeder, ble
det straks en øking av eksporten, ikke bare til The Far East,
men også til India, samtidig som man begynte å bearbeide
andre land som Nord- og Syd Amerika, Australia, New Zealand
og Syd Afrika.
Papir og Cellulose var til å begynne med hovedartiklene,
men assortementet økte sterkt i de nærmeste 15 år. Blant
annet kan nevnes at det var omkring 1908/10 at den norske
sardinpakking begynte å bli av noen størrelse, og da disse
sardiner slo godt an, ble de snart en av "D.O.Co's store
eksportartikler. Omkring 1914 kan man si at følgende varer ble
eksportert av firmaet:
Papir og Cellulose, Hermetikk, Klippfisk, Tørrfisk,
Sildemel, Tran, Fyrstikker, Spiker, Hesteskosøm, Sernent,
Karbid, Ferro-Silicium, Trelast og Kassebord, Ferdige Dører
& Vinduer pluss en del småartikler.
For å få disse varer inn på de forskjellige markeder, ble det
stadig foretatt reiser og kundebesøk. De fleste markeder
hadde tidligere ikke vært bearbeidet direkte fra Norge, så
det var tildels pionerarbeide som ble utført.
Denne virksomhet krevet selvsagt både kapital og øket
personale. Kapitalen ble øket flere ganger, siste gang i
1919 da aksjekapitalen kom opp i 15 millioner kroner, med
5,1 mill. i fond. Aksjonærenes utbytte hadde vært meget
bra, men man bør kanskje ikke overse at i krigsårene
1914-18 var det forholdsvis lett å få stor omsetning og god
fortjeneste.
Foruten selve eksporten hadde man etablert en
importavdeling. Dessuten hadde firmaet interesser i en
rekke papirfabrikker, samt i en motorfabrikk. Firmaet
hadde egne hermetikkfabrikker i Stavanger og Son, og
hadde også startet landets første finerfabrikk. I Brasil var
etablert en papirfabrikk og en oljemølle.
Efterat firmaet Lorentzen & Wettre - i 1919 - var blitt
"amalgamated” med D. 0. C. regnet man med at hele konsernet
- i Oslo - hadde et personale på 80 til 90 stykker. I selve
D.O.C. arbeidet så vidt erindres: 5 Direktører, 7
Avdelingssjefer og ca. 30 andre funksjonærer, hvorav 7-8 i
bokholderiet.
Firmaet hadde fra første stund vært sterkt interessert i
filialer på de oversjøiske markeder, og slike filialer ble
nokså tidlig etablert i Hongkong og Shanghai, men det var
særlig under verdenskrigen 1914-18, med de store
fortjenestemuligheter den skapte, at tendensen til
filialetablering øket så sterkt at firmaet ved slutten av sin

eksistens hadde noen og tyve stykker, spredt over hele
kloden.
Det er mulig at dette gikk noe for fort. I alle fall viste det
seg da verdenskrakket begynte i Japan i 1920 og spredte seg
derfra som ild i tørt gress, at hovedkontoret kom opp i enorme
tap, først og fremst på grunn av filialene. Som et eksempel
kan nevnes at Sukker i løpet av noen få måneder falt til
halvparten av hva kontrakter var sluttet til. Java filialen
hadde øyensynlig spekulert i nettopp Sukker og ble dermed
den store syndebukk. Den ene filial trakk imidlertid den
andre med seg og alt ble ført tilbake til hovedkontoret, hvis
fonds og mer til derved var tapt. D.O.C. var for øvrig i båt
med mange andre.
D.O.C. måtte følgelig tre i likvidasjon, men tross disse
knall og fall, var det likevel enkelte, først og fremst Direktør
Sverre Jensen, som mente at man ikke bare skulle begrave
"D.O.C.", for firmaet hadde i alle fall opparbeidet en
kundekrets som man burde forsøke å bevare og arbeide
videre med. Det lykkes da også å få startet et nytt firrna:
A/S Det Oversøiske Compagnies Handelsselskap,
med en kapital på kr. 850.000.-. Direktør Sverre Jensen ble
adm. direktør. Hongkong var den eneste av filialene som man
beholdt, og dermed måtte også befraktningsavdelingen i
Oslo bibeholdes. Sjef for denne avdeling var en gammel
Kina-skipper, kaptein Salvesen, litt av en raring, som gjorde
alt på sin egen måte og dikterte sine brev delvis på riktig
gammeldags norsk og delvis på engelsk. Når han således
skulle videregi til rederne her hjemme en telegrafisk
beskjed han hadde fått fra Hongkong, begynte brevet alltid
slik: "Hongkong cabler til rnorgenen i dag” o.s.v, men
hvordan han nå skrev eller ikke, så gikk befraktningene
bra.
Hermetikkfabrikken i Stavanger hadde man beholdt, og
likeledes var D.O.C. trelast avdeling, som i 1914 var blitt
overført til Stockholmsfilialen, nå kommet tilbake til
Oslo. Det nye Oversøiske var derfor et ganske betydelig
firma, sammenliknet med de andre i samme bransje.
Personalet var på vel 20 stykker. Kapitalen ble også et par
år etter starten forhøyet. Konjunkturene i begynnelsen av
20-årene var skiftende, med enkelte gode år - særlig for
hermetikken - men også dårlige år, med liten etterspørsel
og lave priser. Papiravdelingen var den største, men
krevde samtidig mest folk. På denne tid begynte også de
betydelige kurssvingninger for Fond og Dollars. Norges
Banks politikk var jo å arbeide Kronen opp i pari, men før
man kom så langt var det stadige fluktuasjoner, både opp og
ned, hvilket bød på mange vanskeligheter for en eksportør,
såfremt han kjøpte i Kroner, men solgte i fremmed valuta.
Riktignok kunne man selge valutaen ”forward”, hva som også
som regel ble gjort, selv om det betød en lavere kurs og
mindre fortjeneste, men forutsetningen måtte da være at
man visste med sikkerhet at den solgte vare ville være
forhånden den dag skipning skulle finne sted. For enkelte
varer, først og fremst hermetikk, var denne forutsetning
ofte ikke tilstede. Den gang var det nemlig vanlig at

kjøperne sluttet kjøp av store partier foran en
pakningssesong, i det varen skulle pakkes når sesongen
begynte og så skipes kanskje 1 måned eller 2 senere. Dårlig
fiske og/eller et stigende marked kunne imidlertid ofte
resultere i manglende levering fra fabrikkens side. Hadde
man da solgt valutaen ”forward”, hadde man følgelig ikke
annen måte å dekke valuta-salget på, enn kjøpe den valuta
som behøvdes, til dagens kurs, hvilket ofte ga tap.
Forholdene ute i verden var også svært ustabile, først og
fremst i Syd Amerika, hvor D.O.C.H. riktignok stort sett -
litt etter litt trakk seg ut av Klippfisk-forretningen, men det
var jo et betydelig Papirmarked, og dessuten gikk det en del
urøkte Sild Sardiner til Brasil, Venezuela og Colombia. Det
gamle "D.O.C." hadde vært det ledende firma til å innføre
disse varer, i alle fall i Brasil.
Det var aldri mulig å få rembours fra Syd Amerika.
Vanligvis trasserte man ”90 d/s & 90 d/s”, hvilket vil si at
eksportørens 90 d/s tratte ble betalt med en veksel trukket 90
d/s på London. Dette var i alle fall det alminnelige på
Brasil, og medførte for det første en svær renteberegning,
og for det annet var det jo så langt tidsrom før
transaksjonen var endelig avviklet at nær sagt alt kunne
ventes å hende før forfall.
Rett som det var stoppet myndighetene der nede enhver
betaling til utlandet, slik at de norske eksportørers
tilgodehavender ble ”frozen” som man sa. Om man fikk
betaling tilslutt så fikk man i alle fall ikke godtgjort de
ekstra renter som var påløpet.
India var også et vanskelig marked. Det var i den tid en meget
stor avtager av papir, samt D.O.C.H.'s beste marked for Spiker
og hesteskosøm. Her var det heller ikke mulig å få rembours,
man måtte selge på kreditt, 60 eller 90 dager, som forresten
kunne gjelde 2 nokså forskjellige betingelser, avhengig av
om nevnte tall var tilføyet D/A eller D/P. D/A er forkortelse
for "documents against acceptance”, mens D/P er forkortelse
for "Documents against payment”. I førstnevnte tilfelle fikk
kunden utlevert dokumentene og dermed også varen mot
aksept av tratten pr. 60 dager, og følgelig hadde man ingen
sikkerhet for at man noen gang fikk pengene. Den annen
betalingsmåte, D/P, var en spesialordning for Østen ved hjelp
av de engelske banker i India, som dokumentene ble stilet til.
Banken hadde kontroll over varepartiet helt til hele
trattebeløpet var betalt, men kjøperen kunne naturligvis få
del av partiet utlevert om han så ønsket, såfremt han bare
betalte banken før denne andel.
Ved hjelp av dyktige og pålitelige agenter gikk det imidlertid
forholdsvis bra med India-forretningen gjennom flere år.
Eksportørene var derfor alt annet enn fornøyd da fabrikantene
av Spiker og Hestesko-søm dannet sitt eget eksportkontor og
overtok den hele eksport.

Det var samme utvikling som fant sted for andre artikler, for
eksempel: Fyrstikker, Karbid, Sement, Klippfisk og Tørrfisk,
og senere også Sildemel.
Sistnevnte artikkel var i lang tid av meget stor betydning for
D.O.C.H. Litt ble skipet til U.S.A., men det altoverveiende av
det D.O.C.H. eksporterte gikk til Japan, hvor man etter
sigende hadde funnet ut at sildemel som gjødning for
morbærtrær - hvis blad er beitemark for silkeormene -
resulterte i en ekstra fin glans i silken. Hvordan dette nå var
eller ikke så var sildemeleksporten en svær forretning,
tusenvis av tons i enkelte sesonger, og heldigvis betalte
japanerne alltid med ”irrevocable Letter of Credit” i Oslo.
Det hørte forresten til sjeldenheter at japanerne hadde noe å
klage over
Denne forretning tok dessverre slutt fordi japanerne - som
selv har store forekomster av Sild - lærte se til å
fabrikkere samme slags vare som vi hadde her i Norge, og
naturligvis til en meget lavere pris. Ett år eller to i
begynnelsen av 30 årene, da Norge hadde mislykket
sildefiske, importerte endog Norge - D.O.C.H. og senere
dets etterfølger N.C.C.- japansk sildemel til Norge.
Australia hadde vært hovedmarkedet for det gamle D.O.C. når
det gjaldt hermetikk-eksport, og for det nye firma var
dette også tilfelle de første år, selv om konkurransen om
Australiaordrene ble skarpere og skarpere etter hvert som
flere av de norske firmaer ble klar over hvor populære de
norske sild sardiner var der nede. Australierne likte nemlig
smaken på de norske, røkte sild sardiner, og kjøperne der nede
som var Importers & Wholesale Grocers var også stort sett
meget solide og pålidelige kjøpere. Salget gikk som regel
gjennom agent og vanlig betalingsbetingelse var ”Sight
draft payable upon first presentation”, med alle utgifter
for kjøpers regning.
Etter siste verdenskrig ble forøvrig disse gode
betalingsbetingelser ødelagt av alle de nye eksporterende
fabrikker, som gikk med på å la betaling av skipede partier
utstå til etter varens ankomst til Australia. Disse folk
kalkulerte ikke med slike bankomkostninger. Selv om det
løp opp i ca. 2% av fakturabeløpet.
Et aber i hermetikk-forretningen på Australia var at nesten
hver eneste importør skulle reserveres en etikett som ikke
skulle brukes av andre kjøpere. Antagelig satte dette
importøren i stand til å fiksere sin salgspris, uten altfor
sjenerende konkurranse fra de andre importører. Men for den
norske eksportør resulterte dette i en uendelighet av
forskjellige etiketter, hvilket selvsagt var en kostbar
ordning, samtidig som det forhindret at eksportøren kunne
konsentrere seg om bare ett spesielt merke for hele Australia.

Noen reklame for de norske sardiner i Australia var det neppe
noen som gikk inn for. Varen ble jo tross alt solgt i gode
kvantiteter, om enn prisene stadig ble presset nedover, men det
var stort sett bare de norske selgeres egen skyld.
Australia var som nevnt det beste marked for D.O.C.H. til å
begynne med, men man var nok klar over de meget større
muligheter som kunne sies å foreligge i U.S.A. med sin store
befolkning. Dessuten var man kommet i kontakt med en
amerikaner: Mr. Ash, som var en usedvanlig dyktig selger og en
mann med mange moderne ideer. En av disse var at man skulle
gå inn for salg av absolutt utsøkte varer og samtidig drive
”Sales promotion” for disse varer. Til gjengjeld påsto han at
man kunne holde en betydelig høyere pris enn vanlig.
Dette forslag fra Mr. Ash ble godtatt. Det ble opprettet et
lite kontor (en filial av Oslo kontoret) i New York i 1922: Norse
Crown Canning Co.Inc., som skulle stå som importer av de varer
man gikk inn for, føre lager av disse og samtidig treffe en
avtale med et ledende ”whole sale grocer” firma i de større
byer. Disse skulle ta inn til sitt eget lager et rimelig
assortement for effektuering av de bestillinger som kom inn
fra detaljistene. Til gjengjeld skulle New York kontoret
engasjere det nødvendige antall "speciality sales-men” som
skulle bearbeide ”retailers” og sikre ordres fra disse, hvilke
ordres så ble effektuert fra det firma som var utpekt som
”Norse Crown Distributor” i vedkommende by. Slagordet var:
"Your money cheerfully refunded if goods fail to please”, og
faktum var at det så ut som alle og enhver var fornøyd. Varene
kom inn i butikkene og gikk unna. Omsetningen ble litt etter litt
ganske betydelig.
Det er forøvrig rart å tenke på at nevnte arrangement var noe av
samme slag som nå drives av Salko og Fako. Forskjellen er stort
sett bare den (skjønt ordet ”bare” burde absolutt ikke brukes i
denne forbindelse) at Salko eller Fako får sine utgifter dekket,
og mer til, i en eller annen form, mens omskrevne
salgskampanje i New York utelukkende skulle betales av Norse
Crown Canning Co.Inc., New York, så langt dette var mulig,
eller i siste omgang av D.O.C.H. i Oslo, som ikke hadde annet
enn sin eksport provisjon å ta av, hva ikke monnet så meget.
Det må innrømmes at så lenge omsetningen kunne holdes på
topp, gikk det stort sett etter programmet. Mr. Ash's påstand om
at man kunne holde høye priser, når man drev sales promotion,
var stort sett riktig, i alle fall så lenge tidene var gode. De
artikler som var innbefattet i nevnte arrangement var:
"Norse Crown” utsøkt Brisling Sardiner, Fat Herrings in
Tomatosauce, Fillet of Fat Herrings in oliveoil, Fresh
Mackerel & Soused Mackerel, Kipper Snacks (som den gang
var en ny artikkel),

Alle disse varer ble levert med topp- og side-etikett, og
hadde dessuten under bunden en garantiseddel for varens
godhet og sanitære tilstand. Varene presenterte seg
derfor meget bra.
Ved siden av det vanlige sales promotion-arbeide som ble
utført, ble det reklamert i tidsskrifter etc. samtidig som
butikkene fikk seg tilstillet en større "recipe" book, til
utdeling blant det kjøpende publikum. Reklameplakater var
også en del av den reklame som ble ytet. Noen særlig
avisreklame var man derimot ikke gått inn for. Likevel ble
det ganske betydelige beløp som denne ”sales promotion”
kostet, og selv om D.O.C.II. av og til måtte punge ut med en
større check for nevnte formål, var det salgsfortjenesten New
York kontoret hadde som dekket det meste.
Av de varer som var gjenstand for sales promotion, var
Makrell-produktene samt Fillet of Herrings noe helt nytt,
som tidligere ikke hadde vært skipet til U.S.A. Fillett of
Herring in oliveoil var kanskje den beste vare som kunne
skaffes av norsk fiskehermetikk, men varen var dessverre
ikke steril. Oppbevaring på lager eller i butikk, særlig i den
varme årstid, resulterte derfor i altfor mange blåste bokser,
så denne artikkel gikk ut av assortimentet etter et par års
tid.
Makrell-produktene var derimot sterile, og da de som nevnt
var noe helt nytt som våre konkurrenter ikke førte, ble
salgsprisen satt veldig høy og ga følgelig New York
kontoret en stor inntekt.
For Fresh Mackerel hadde D.O.C.H. fått laget en
spesial-eske av form som en makrell uten hode og hale. I
denne eske ble det lagt en hel makrell av en slik størrelse at
den passet nøyaktig til esken. Fisken var viklet inn i
pergament-papir og esken tilsatt litt salt og noen dråper
vann, ellers ingenting.
Vanskeligheten var å få fatt i makrell av den riktige
størrelse, samtidig som den måtte være fet og naturligvis
helt fersk. Pakningen bød derfor på visse vanskeligheter, for
den gang var det ikke makrell-fiske i mere enn
sommermånedene, og i denne periode måtte New York's hele
årsbehov pakkes. Da kvantumet kunne komme opp i 10 til
12.000 helkasser pr. sesong var det naturligvis en stor
forretning både for New York- og Oslo-kontoret.
Fresh Mackerel av den helt riktige kvalitet og lagret i noen
tid, mente mange smakte like godt - for ikke å si bedre - enn
hermetisk laks, og dette var selvsagt årsaken til at New York
fant avsetning for såpass store partier som tilfelle var, tross
den skyhøye pris.
Av Soused Mackerel, som var en vare nedlagt i en saus av

eddik og diverse krydderier, gikk det betydelig mindre enn
av Fresh.
Norse Crown Brisling i olivenolje ble det gjort meget arbeide
med, men det viste seg vanskelig å få retailers til å svinge
over fra det velkjente tf King Oscar" rnerke (tilhørende Chr.
Bjelland & Co.) som nesten alle butikker førte og solgte til en
ganske betydelig overpris. Selvom Norse Crown Brisling
kunne tilbys retailers til en litt lavere pris enn "King
Oscar", ble det ikke de store salg av "N.C.” brand. Tross alt
hadde imidlertid New York kontoret sommeren 1924 bedt Oslo
om å bli reservert for salg i de kommende 12 måneder 7/8000
kasser Brisling. Det er imidlertid nødvendig å gjøre
oppmerksom på at ikke alt New York kontoret rekvirerte gikk
under "Norse Crown" brand. Kontoret hadde enkelte
forbindelser som bare kjøpte under sine egne private
brands, og en del av ovennevnte kvantum var følgelig tenkt
skulle gå til disse kjøpere.
D.O.C.H.’s Stavanger fabrikk kunne naturligvis ikke pakke
mere enn en brøkdel av de Brisling- og Makrellpartier New
York behøvde for en 12 måneders periode, så det var
betydelige kvanta som ble kontrahert hos andre pakkere, og
da med maksimum 5% eksportprovisjon.
Året 1924 var et godt år for "D. C. C.H.’ s” forskjellige
avdelinger, kanskje spesielt for hermetikken på grunn av de
store salg til U.S.A. Men man var ikke mere enn kommet inn i
året 19 25 før man merket en betydelig stagnasjon i handelen
med nevnte land. Det gjaldt ikke bare for Norse Crown
Canning Co. Inc., det var likedan for firmaets konkurrenter.
Denne tendens øket på utover vårmånedene og forsommeren, så
inntektene for New York kontoret gikk katastrofalt nedover,
mens utgiftene fremdeles var høye, selv om halvparten av
kontorets "speciality men" da var sluttet. Antallet av disse
selgere hadde i den beste tid vært minimum 16 stykker, men
da det i begynnelsen av juli fremdeles var like dødt i
omsetningen ble de siste av selgerne nødt til å slutte.
Dette ble igjen helt ødeleggende for det salgs-system som
var etablert. De forskjellige Norse Crown distributors lå
med varer på lager, betalt til New York kontoret, men da
videresalget til retailers stoppet opp, forlangte
"Distributors" betaling av New York kontoret, under
henvisning til slagordet "Your money cheerfully refunded
o.s.v”, og de fikk pengene, om enn kanskje ikke akkurat
"cheerfully", for denne overtagelse i et uhyre svakt marked
resulterte jo i svære tap for New York kontoret, som derfor
måtte avvikles med stort tap for Oslo kontoret.
I tillegg til dette tap fikk Oslo kontoret også store
vanskeligheter og tap ved realisasjon av de restpartier som
lå i Norge, kontrahert av Norse Crown Canning Co. Inc. for

salg sesongen 1924/25. Den stagnasjon i hele
hermetikkomsetningen som er nevnt ovenfor resulterte
nemlig i et enormt fall i prisene, sammenliknet med det som
hadde vært gjeldende 1924. Som et eksempel kan nevnes at
Brisling i olivenolje, som i 1924 var jobbet opp i ca. kr. 57.-
pr. kasse, ble i slutten av juni 1925 da nypakkingen nettopp
begynte, omsatt til kr. 37.- pr. kasse, og enda var dette en bra
pris. Angus Watson, som pleide kjøpe flere hundre tusen
kasser ”Skipper" Brisling hver sesong, han var Norges
største avtager av denne vare, og en hel rekke middelsstore
fabrikker var helt avhengig av hans ordre for å kunne
eksistere, han bød litt senere på sommeren kr. 23.50 pr. kasse,
som fabrikkene også var nødt til å akseptere. Selv om
fiskeprisen og olivenoljen da kanskje var litt lavere i pris enn
året før, var Watsons pris nærmest tapsbringende for pakkerne
.
D.O.C.H.'s New York kontor måtte som nevnt nedlegges, og
dermed måtte firmaet igjen gå over til å selge til importers og
wholesale-grocers. Heldigvis hadde firmaet på den tid
kontakt med en rekke store kjøpere av nevnte kategori, de to
største: Crosse & Blackwell i Baltimore og i Canada, samt
Scwabacker Bros. & Co. i Seattle, som meget ofte pleide å
kontrahere et par titusen kasser bare av Brisling, foruten en
del andre varer. Etter krigen 1940-45 er imidlertid disse
kjøpere helt forsvunnet fra det norske hermetikk-marked,
delvis på grunn av den omlegging av handelen som har funnet
sted i den senere tid.
Ovennevnte prisfall på den norske hermetikk var antagelig en
av årsakene til at man allerede i slutten av 20-årene merket
de første famlende forsøk på å etablere en prisavtale, så
liknende prisfluktuasjoner som i 1920 kunne unngås. Det
skulle imidlertid ta mange år før noe slikt kunne settes ut i livet,
men det skal nærmere kommes tilbake til senere i denne
beretning. I tyve-årene ble man aldri enig, og formodentlig
hadde man heller ikke noe virkelig brukbart forslag å
fremlegge. Men tendensen begynte å anes.
For Papir og Trelast var det også flere mindre gode år, men
ellers forløp det som regel alltid noe roligere for disse bransjer
enn for Hermetikken. Men fortjeneste-marginen for Papir og
Trelast var som oftest bare 2.1/2% så det skulle store salg til
å dekke alle utgifter, for ikke å snakke om å gi utbytte til
aksjonærene. Majoriteten av aksjonærene i D.O.C.H., det
vil si de 3 direktører som da arbeidet i selskapet med hver
sin avdeling, ble derfor enig om å oppløse firmaet, idet hver
av disse direktører kjøpte sin del av firmaets goodwill etc,
Direktør Jensen overtok hermetikkavdelingen og The
Oversea Canning Co. i Stavanger, Direktør Borgesen
v/Bruusgaard Kiøsterrud i Dramrnen overtok Shipping og

deltok også i det Papireksportfirma som Borgesen etablerte,
mens trelastavdelingen ble solgt til Krag & Co. Dette var i
1930.
Og dermed var det slutt på alt som hette ”0versøiske" inntil
firmanavnet på ny ble registrert i 1943.
A/S Norse Crown Company Ltd Oslo
Det firma som overtok Oversøiskes Hermetikk-forretning fikk
ovennevnte navn og ble dannet ifølge konstituerende
generalforsamling 31/7/1930. Aksjekapitalen var kr.
150.000.- og var tegnet med like store andeler av Direktør
Sverre Jensen, Direktør Kristen Torgrimsen og A/s
Trondhjem Canning and Export Co.,Trondheim v/Direktør
Edvard Engelsen, en av våre større hermetikkpakkere og
leverandører. Direktør Jensen ble utnevnt til selskapets
administrerende direktør.
Det nye eksportselskap overtok D.O.C.H.'s gamle
hermetikkforbindelser og utenlandske agenter, og hadde til
hensikt å drive eksport av all slags hermetikk og ”general
merchandise”, bortsett fra Papir og Trelast som man hadde
erklært ikke å ville blande seg borti de første år.
Utenom The Oversea Canning Co. som firmaet hadde overtatt
fikk firmaet også en annen hermetikk fabrikk, tidligere kalt
Heimdal Canning, kjøpt av K.M.Torgrimsen, hvilken fabrikk
lå nesten vegg i vegg med "Oversea”, og forøvrig er den
bygning hvor nå No-Ko holder til. Denne lille fabrikk som
N.C.C. kjøpte av K.M.Torgrimsen fikk navn av: Norse Crown
Canning Co.Ltd., hvilket navn følgelig kunne brukes som
pakkernavn på våre ”Norse Crown” etiketter, som selvsagt var en
fordel. Men kjøp av disse fabrikker bandt jo firmaets på
forhånd lille kapital så man hadde ikke meget å rutte med.
N.C.C. var imidlertid heldig med å få ordnet
diskonteringskreditt i Den norske Creditbank, og likeledes i
The National Bank of Australasia Ltd., London, for alt hva
angikk tratter på Australia og New Zealand. Likeledes fikk
man checkkonto i Midland Bank Ltd., London, så man hadde
anledning til å betale vareleverandører, som man hadde kjøpt
av i Pund Sterling med slike Fund-checks på Midland Bank, så
man unngikk kursdifferanser.
Kontorer hadde man fått i Bennetter Gården (like ved
Tordenskjolds Plass). Det var 2 rom, og personalet var til å
begynne med i alt 3 stykker.
Omkring 1930 var det jo det bekjente krakk i U.S.A., så
forretninger på dette marked var vanskelige, og avsetningen
til andre land var også langt fra tilfredsstillende. Man
startet således i en uhyre dårlig tid, men kanskje også det
kan ha sine fordeler. Det innskjerper i alle fall nøysomhet og
sparsommelighet på alle hold. For øvrig var N.C.C. så

heldig i denne første tid etter etableringen å få sluttet en
større sildemel-forretning med Japan, hvilket ga en ganske
pen fortjeneste etter datidens mål. I alle fall ble regnskapet
for året 1930 gjort opp med et lite overskudd.
Før 1930 var ute hadde man imidlertid diskutert om man ikke
ble nødt til å holde hermetikklagre i enkelte byer i U.S.A.
da det var en tydelig tendens til at flere av våre gamle kunder
ikke ville fortsette med direkte import fra Norge, som for
det første betød at de måtte vente på varene 5-7 uker fra de
var bestilt, og dessuten bandt formeget av penger i lengre
tid. De ville heller betale et lite tillegg for å kunne kjøpe i
småpartier, akkurat når de hadde behov for varen, og få den
noen få dager etter bestilling.
N.C.C. traff imidlertid ikke noen endelig beslutning om dette
i 1930, for det var meget å overlegge i denne forbindelse.
Blant annet var driftskapitalen neppe tilstrekkelig for en
slik ordning, som ville binde penger i lengre tid. Man var
imidlertid enig i at det var nødvendig å komme tilbake til
denne sak senere.
Også i 1931 ble det forretning i Sildemel med Japan, men
riktignok import derfra. Og det ga et kjærkommet pluss til de
andre inntekter, men hermed var også N.C.C. f s
Sildemelforretninger definitivt slutt. Et par år senere blev
nemlig all eksport av Sildemel fra Norge sentralisert og
ordnet gjennom fabrikkenes egne organer, akkurat slik det
også var gått med så mange andre av de artikler eksportørene
tidligere hadde befattet seg med.
Høsten 1931 fikk vi imidlertid en hjelpende hånd fra en
annen kant. K.M.Torgrimsen var nemlig kommet i kontakt
med en mann ved navn Johan Rasmussen, som hadde
uteksperimentert, eller i alle fall hadde ideen til en metode
for puffing av Havre, hva enkelte andre hadde forsøkt seg på,
men ikke fått til. Hermetikkfabrikken ”The Oversea Canning
Co.Ltd.” hadde gjennom mange år gitt forholdsvis bra
overskudd, men fra 1930 av var det blitt en sterk reduksjon i
produksjonen på grunn av forlite råstoff, og dermed
dårligere fortjeneste-muligheter. Samtlige fabrikker var
blitt enig om en viss fordeling av råstoffet, først og fremst
Brisling-råstoffet som var det fabrikkene tjente penger på,
og mere enn denne tildeling var det ikke å få.
Selv om en fabrikk pakket både Brisling og Sild Sardiner,
Kippers og Tomatsild, viste det seg at en middelsstor fabrikk
som ovennevnte ikke hadde produksjon gående i mere enn
maksimum 6 måneder i året. Som regel var det betydelig
kortere tid. Tidligere hadde det også vært slik at storparten
av fabrikkens arbeidere/arbeiedersker ikke hadde noen
oppsigelsestid. De kom om morgenen og hvis man så ved 9-
tiden skjønte at man ikke fikk fisk den dag, var det bare å sende

folkene hjem, uten betaling.
Denne temmelig umenneskelige behandling var det nå tegn
til ikke ville kunne fortsette, men samtidig var man klar over
at skulle man begynne med å gi folkene 1ønn i minst 1 uke,
hver gang råstoff-tilførselen ble avbrutt. La oss si dette fant
sted i alle fall 3-4 ganger i året ville hermetikkproduksjonen
bli ennå mindre lønnsom enn den var i 1931.
Man var derfor stadig på utkikk etter en eller annen
bi-produksjon som kunne utfylle død-periodene og skaffe
ekstra inntekter.
Ideen om å produsere puffed Havre ble derfor grepet med
begjærlighet, da en prøvepakking som man hadde fått foretatt på
en maskin i Tyskland, tydet på at det var en vare som ville falle
i nordmennenes smak. Dertil var maskineriet temmelig
enkelt og heller ikke så særlig kostbart, samtidig som man
hadde plass på The Oversea Canning Co.Ltd. til å drive
denne nye produksjon. Det ville naturligvis ikke bli noen
monsterbedrift, men i alle fall godt nok til en første og
rimelig produksjon.
Maskineriet ble derfor bestilt fra en leverandør i Tyskland,
og så snart monteringen var ferdig, begynte
eksperimenteringen for å finne frem til et absolutt
førsteklasses produkt. Det hele var kanskje ikke så enkelt
som Johan Rasmussen hadde forespeilet, men etter en tid kom
man frem til et meget godt resultat.
I mellomtiden hadde man vært i kontakt med Thaulows
Reklamebyrå, som hadde i oppdrag å komne med forslag til en
pen pose for varen, og samtidig komponere et passende navn
for produktet. Disse ting var klare i god tid, og navnet ble
"Gylne Havrenøtter”, som både kjøperne og vi selv var enig
i var en "fulltreffer”.
Som pakkernavn ble benyttet ”Norsk Kornforedling”, som
senere er gått over til ”No-Ko Fabrikker”. Produksjonen av
puffprodukter skjer jo som bekjent ved hjelp av en maskin av
form som et kanonrør, som kunne lukkes i munningen og
oppvarmes etter å være påfylt råhavre av riktig fuktighet
etc., for så etter noen minutters tid å åpnes, hvilket forårsaket
et ganske sterkt drønn eller skudd som hørtes temmelig godt i
naboskapet til fabrikken.
Dette bevirket temmelig mange protester fra nevnte nabohus,
så journalister kom settende og skrev lange artikler om
Oversea’s kanonskyting. Dette virket imidlertid bare som
aller fineste gratisreklame, og lettet innføringen av det
ferdige produkt, både i butikker og husholdninger. Rent
bortsett fra denne gratisreklame, ble det imidlertid drevet
vanlig annonsering, ordnet med utstillinger og
demonstrasjoner i butikker og husmorforeninger. Navnet

”Gylne Havrenøtter” var snart kjent av nær sagt hvermann.
Salget gikk da også bra.
Dette med selve salgsapparatet hadde imidlertid voldt nokså
mange diskusjoner og funderinger, for ingen av
interessentene hadde noen særlig erfaring med hensyn til
innlandssalg. Under disse funderinger løste imidlertid saken
seg nærmest av seg selv. Det innløp nemlig til N.C.C. et
telegram fra en mann som kalte seg H.H.Gjertsen,Oslo, (han
var på den tid på reise), hvor han erklærer seg villig til å stille
bankgaranti for salg av 5000 sekker hvis han fikk agenturet
for hele Norge. Han trodde øyensynlig at varen skulle pakkes
og distribueres i 10s vekt, siden kvantumet var angitt i sekker,
men det var det jo bare en lett sak å korrigere. Det var i alle
fall et tilbud som man fant å måtte akseptere, ikke minst
fordi H.H.Gjertsen tidligere hadde forsøkt å selge Quaker
Oats (U.S.A.) puffed Ris i Norge, så han var noenlunde inne i
bransjen.
Noen statistikk over det som ble solgt de første år, er ikke
forhånden, men man kan i alle fall si at salget gikk glimrende
og dermed fikk The Oversea Canning Co. en pen økning i sine
inntekter, samtidig som det nå var bedre anledning til å holde
på arbeidsstokken. Havrenøtt-produksjonen ble forøvrig
nokså snart komplettert med puffing av Ris og senere også
Hvete. Også disse artikler var No-Ko den første produsent av
her i landet.
Året 1931 ble således et godt år både for Stavanger og Oslo. I
1932 øket salget av kornproduktene ganske betydelig, og på
Havrenøttene var fortjenesten så god at man av denne fikk
nok til den ganske betydelige reklame man drev og ennå noe
tilrest. I dette år, 1932, ble H.H.Gjertsen knyttet nærmere til
firmaet, idet han skjøt inn kr. 30.000.- så aksjekapitalen kom
opp i kr. 180.000.-.
For hermetikk var det ingen bedring i eksportforholdene i
1932/33, men utgiftene var jo heller ikke så store, Så
resultatene var ikke så helt dårlige likevel. Men man er
stadig på utkikk etter nye inntektsgivende artikler eller
transaksjoner, og den setrke økning av
Havrenøttomsetningen bringer tilslutt N.C.C. inn på tanken
å få utlandet interessert. Noen enkelte skipninger bøe også
gjort, både til Canada, Syd Afrika og Australia, etter at vi
hadde fått emballasje med engelsk tekst, og oversatt
artikkelnavnet til ”Golde Oat Nuts”, men frakten for disse
varer var så høy at nevnte salg var ikke noe å bygge på.Man
ga imidlertid ikke opp, men ettersom transporten fra Norge falt
for kostbar måtte ideen være å selge produksjonsretten til utlandet.
Det kjedelige var imidlertid at det var ikke meget man hadde å
selge, for noen patent på fremstillingen hadde man ikke, og kunne
man heller ikke få. Det eneste som kunne tilbys var å skaffe

maskineri som egnet seg for produksjonen, og garantere at ved
hjelp av dette kunne man producere så og så meget pr. d a g av
Golden Outnuts. Samtidig tilbød man å sende en av selskapets
eksperter til vedkommende land for å installere maskineriet, og
lære opp de nye folk til å drive produksjonen, alt dette siste
mot dekning av reisepenger, opphold, lønn etc. Eventuelle
kjøpere fikk også tillatelse til å bruke navnet Golden Oat
Nuts.
Det var Oslo kontoret som drev disse forhandlinger med
utlandet. Betingelsene var for de mindre land et kontantbeløp
av ca. kr. 15.000.- ved kontraktens avslutning, pluss en
royalty pr. pose produsert vare i 15 år.
Salg på overnevnte basis ble avsluttet med Sverige, Sveits og
Australia. Skottland var også interessert og hadde sågar
sendt en representant til Oslo for å avslutte forretningen. Man
regnet det hele som værende i orden, men plutselig trakk
kjøperen seg tilbake, uvisst av hvilken grunn. Arbeidet ble
imidlertid fortsatt med andre land, men dessverre uten
resultat.
De salg som var gjennomført ga imidlertid Oslo kontoret en
kjærkommen inntekt i disse ”harde tredve åra”, da eksporten
var så lite lukrativ som aldri før. Etterspørselen lå på et
lavmål, ikke bar e for hermetikk, men like meget for papir og
andre eksportprodukter. Når det var møter i Oversjøisk
Transportørers Forening, var det som alle ”gikk med hodet
under armen”, man øynet liksom ingen ende på depresjonen,
som det også viste seg skulle vare i mange år til. Det var først
i 1936 det begynte å lysne.
Eksportørenes eksportprovisjon var redusert til nesten ingenting,
men av og til fant man dog en utvei til å oppnå noe ekstra.
Hermetikkfabrikkene skal i alminnelighet levere varen helt
skipningsferdig, forsynt med etiketter etc., men N.C.C. brukte
alltid sine egne etiketter, som N.C.C. selv trykket, og fikk da fra
pakkerne den vanlige avtalte reduksjon for dette. Dette var
gammel praksis og likt for alle.
Det fastsatte fradrag for en av de minste esker var f. eks.
Kr.0.30 pr. kasse, men ved å trykke etikettene i svært store
opplag og sløyfe 1 farge i etiketten, kunne etikettprisen ofte
trykkes ned i 15 øre pr. kasse, altså en fortjeneste av rundt
regnet 15 øre pr. kasse.
Når verdien av den skipningsferdige lå på noe mellom kr. 7.50
og kr. 8.00 pr. kasse, hadde man altså 2% ekstra fortjeneste på
grunn av den billige etikett som var anvendt.
For hermetikkpakkerne i sin alminnelighet, og følgelig også for
N . C . C . ’ s egen fabrikk, var de daværende priser direkte
tapsbringende, i alle fall hvis det skulle leveres vanlig god
kvalitet. Det ble det imidlertid ofte ikke gjort.

Etter kontrakten som man sluttet skulle eskene være
velfylte med olje, men da oljekvantumet nær sagt var det
eneste en fabrikk kunne spare på, var det ofte slik at
eskene kunne være nesten tomme for olje. Enkelte
forsøkte også å blande oljen med litt vann, og fylle
eskene på denne måte. Det ene var ikke noe bedre enn det
annet. Under disse forhold sier det seg selv at en
gjennomgripende inspeksjon av pakkede partier var
selvsagt påkrevet, men likevel ble man ofte lurt. Den gang
var det et utall småfabrikker som gjerne lot en ”megler”
besørge salget. Var megleren en pålitelig mann som hadde
gjennomgått partiet, kunne man ofte få riktig pen vare fra
disse pakkere. Men det var også meget dårlig vare som meglere
forsøkte å pådytte en kjøper.
Den som hadde rekord i omsetning av slike tvilsomme partier
van en mann med det karakteristiske navnet ”Svindel Pedersen”.
Han gikk under dette navn langs hele kysten, på grunn av sine
mange tvilsomme transaksjoner. Egentlig var han en flink og
initiativrik mann, han var således den første som begynte med
nedlegging av hermetiske reker, men når det røynet på hadde
han ingen skrupler.
Vanligvis hadde N.C.C. aldri noe å bestille med S.P., men én
gang ble N.C.C. nærmest nødsaget til å gjøre en litt større
transaksjon med ham. Saken var at D.O.C.H. visstnok året før
N.C.C. ble startet, hadde gitt et større forskudd til en notbas
Eikeland, som under det mislykkede brislingfiske på Vestlandet
var trukket over til Hvalerøyene, og der , etter hans egen oppgave,
var gjort et kjempesteng fin brisling som skulle sendes til
Stavanger-fabrikkene så snart brislingen hadde stått i stenget
noen dager.
Eikeland var imidlertid i nød for penger straks, og henvendte
seg derfor til D.O.C.H. gjennom K. M. Torgrimsen, med
anmodning om et kortsiktig lån, hva han også fikk mot å
pantsette notbruket som sikkerhet for D.O.C.H.
Det viste seg imidlertid, at det ikke fantes noe brislingsteng
ved Hvaler, enten var fisken kommet ut, eller det mest
sannsynlige var at det aldri hadde vært noe steng i det hele tatt.
Følgelig ble notbruket beslaglagt, men kjøpere til samme
viste det seg ikke å være, så notbruket måtte lagres. Og der
ble det liggende inntil Svindel Pedersen meldte seg som
kjøper. Han hadde den gang en hermetikkfabrikk i
Sponviken utenfor Halden.
Han var villig til å betale den pris D.O.C.H. forlangte, og var
den eneste kjøper man kunne oppspore, men likevel hadde man jo
sine betenkeligheter. Dog, noten kunne ikke godt bli liggende
i det uendelige på lager, så etter at visse garantier etc. var
ordnet, gikk salget i orden på den betingelse at kjøpesummen

skulle delvis avdras med så og så meget pr. levert kasse
ferdigpakket brisling i olivenolje. Det ble mange turer for
D.O.C.H.’ s’ representant for besiktigelse av den
ferdigpakkede brisling, før hele denne affære var oppgjort,
men den ble tilslutt avviklet uten kjedeligheter av noen art.
For så vidt fortjente kjøperen den gang ikke sitt vanlige
navn, men det fortelles at da han noen år senere hadde vært
ute med noen av sine gamle meritter, og lurt et par
Stavangerpakkere, var det en eldre ærverdig
hermetikkdisponent som sa til Svindel Pedersen at ”han syntes
S.P. nå var så gammel at det var på tide han holdt opp med disse
svindelaffærene sine”, så svarte S. P.:
Kjære mennesk, dere gir meg jo aldri en sjanse.
Disse elendige forhold innen hermetikkbransjen, ujevn og
tildels elendig kvalitet, samt uvettig konkurranse var det som
tilslutt resulterte i ”minsteprisavtalen”, som a11e måtte bøye
seg for.
Til tross for de vanskeligheter som rådet for
hermetikkpakkerne var regnsksapsresultatene for Stavanger
forholdsvis bra, først og fremst på grunn av den ”fellsdrift”
som var etablert. Det var imidlertid blitt nye konkurrenter i
puffed ris, med priskrig og stadige prisfall, men No-Ko var
stadig landets eneste leverandør av Havrenøtter, som man i
1934 anså å være så godt kjent og ansett over hele landet, at
reklameutgiftene kunne reduseres en del.
Lysten til å ta opp nye artikler, enten for produksjon eller
salg hadde imidlertid ikke tapt seg. Flere forsøk ble gjort og
det tør vel trygt sies at mange av disse hadde fortjent en bedre
skjebne enn tilfelle ble. Firmaets midler var imidlertid
altfor små til å drive noen særlig forsøksvirksomhet, og man
kan vel også med god grunn si at firmaet ikke hadde de
spesialister, ingeniører, kjemikere etc. som trengtes for disse
nye artikler. Men tross alt vil man ved å se tilbake i tiden
finne at konsernet var det første til å komme på markedet med
mange av de artikler som i våre dager selges villig fra andre
produsenter.
Franske Poteter, som No-Ko kalte ”Potetløv” var en av de
artikler s o m m a n k o m s å l angt med at den ble markedsført.
Varen var av god smak og bra konsistens, men den harsknet
når den ble liggende for lenge i butikkene, og den ble derfor
etter kortere tid oppgitt.
Majones var man også visstnok den første norske produsent av.
Det ble ikke brukt tuber, men pakning på srnakfulle glass, og også
på denne artikkel var smaken utmerket. Men man manglet
øyensynlig kyndig hjelp i produksjonen, for etter en tid kom
det klager over at også denne vare enten harsknet eller
”skilte” seg, og dermed ville Stavanger ikke ha mere med
saken å gjøre.

Noe senere forsøkte man seg også på produksjon av "Cornflakes
”. Etter samarbeide med en konditor i Stavanger som hadde
konstruert en maskin som skulle kunne lage dette produkt. Man
kom også så langt at man hadde produsert et mindre parti som
var bra hva smak angår, men ellers temmelig forskjellig fra
den amerikanske vare. Det hele ble imidlertid stoppet av
krigen, og senere ble det ikke gjort noe fornyede forsøk med
denne artikkel da det var blitt klart for alle at det bare var
”kjøkken-industri” som ikke ville kunne svare seg.
Året 1935 var det 3dje år på rad at det var mislykket
brislingfiske på Vestlandet, og da det som bekjent er pakning
av brisling sardiner som skaper overskudd for en fabrikk i
Stavanger, hadde styret oppe til drøftelse om
hermetikkdriften i Stavanger burde nedlegges for godt.
Saken ble imidlertid utsatt fordi det var røster som mente
man burde se hvordan det gikk med forslaget om innføring av
”minste-priser”, som enkelte mente ville bringe
hermetikkindustrien på fote igjen.
Produksjon av fórterninger var også noe man arbeidet med i
lengre tid i løpet av 1935, men etter en del nøyere
undersøkelser fant man at prosjektet var for vanskelig og for
risikabelt. Det samme gjaldt produksjon av eplesaft, som
man en tid hadde satt store forhåpninger til.
På dette tidspunkt hadde forøvrig A/S Forina - ved advokat
Eivind Eckbo - vært i kontakt med Direktør Sverre Jensen,
om eventuelt å gå inn i Norse Crown Co. som aksjonær, da
advokat Eckbo alltid var interessert i
næringsmiddelproduksjon og nye artikler, og dessuten hadde
penger som skulle anbringes. Disse forhandlinger endte da også
med at Forina skjøt inn kr. 100.000.- forutsatt at de gamle
aksjonærer skjøt inn kr. 25.000.-. Dette gikk i orden, og
disse kr. 125.000.- tillagt den gamle kapital kr. 180.000.- ga
altså en total aksjekapital av. kr. 305.000. - for N.C.C.
Fra 1/7-38 gikk H.H.Gjertsen inn som fast funksjonær i
N.C.C., på nærmere avtalebetingelser.
Kontorene var nå flyttet til Sjøfartsbygningen, hvor man
hadde leiet i alt 5 kontorrom.
Omtrent på samme tidspunkt ble N.C.C. interessert i en ny
bedrift som skulle startes ute i Leangen i Asker. Det gjaldt
brenning av kalksten, som først og fremst var bestemt for
cellulosefabrikkene, mens det mindreverdige produkt skulle
selges som gjødning. Dessuten skulle bedriften importere
gipssten og brenne denne til vanlig gips for
bygningsindustrien. Her var det fagfolk, en ingeniør og en
kjemiker, som planla og bygget fabrikken, men likevel ble
det ingen suksess. Det var kalkstenen som sviktet, den
smuldret opp og var ikke tjenlig for cellulose-industrien, og
det var denne avsetningen det hele var avhengig av.

Driften ble derfor innstillet, men noen år senere kom selve
anlegget allikevel til å bli av stor betydning for N.C.C., som
hadde måttet tegne aksjer i anlegget for kr. 10.000.- for å få
agenturet for det forventede salg av brent kalk og gips. Ellers
var det FORINA som hadde aksjene. Det bør også tilføyes at
henvendelsen om denne bedrifts startning var kommet til
FORINA, så N.C.C. kan ikke rose seg av å ha tatt initiativet
til startning av denne nye industri, heldigvis.
FORINA fikk forøvrig interessert N.C.C. for salg av
produktene fra Møinichens Spesialbakeri. Advokat Eckbo i
FORINA ivret jo alltid for produksjon og salg av
”sunnhetsbevarende produkter”, særlig fri for salt, sukker og
finsiktet mel, og denne teori hadde kanskje meget for seg,
det gale var bare at det store publikum ikke ville kjøpe den
slags varer.
Møinichens bakervarer, det var særlig Sprø-brød nokså
likt kavringer, men bare så meget bedre, passet det godt for
No-Ko å selge sammen med Havrenøtter, Risnøtter etc, og det
ble da også litt av dette salg, det kan ikke nektes, men
bakeriet hadde forliten fortjeneste på produksjonen, som
dertil var meget begrenset, så det ble ikke noen lønnende
bedrift. Etter en del år ble den da også solgt til en
bakermester som skulle drive på vanlig måte med
produksjon av ”helseskadelige produkter” som Advokat
Eckbo antagelig ville kalt det. Men da hadde FORINA intet med
bakeriet å gjøre.
Vakuum inndamping av bær og frukter var også en av advokat
Eckbo’s ideer, som det ble ofret meget arbeide med, men
heldigvis ble denne idé skrinlagt i tide, fordi alle som hadde
med salg å gjøre var overbevist om at det ville bli uhyre
vanskelig å finne avsetning for en slik vare.
I forbindelse med alle disse nye produkter som man overveide
å gå inn for, bør nevnes at man allerede den gang hadde til
hensikt å markedsføre alle disse produkter under en "Saga”
etikett, altså samme merke som N . C . C . ’ s innlandsavdeling
nå anvender for Makrell i tomat, ansjosfilet etc.
Som det vil fremgå av det som tidligere er nevnt, var N.C.C.
alltid åpen for nye ideer, men for det meste løp det hele ut i en
masse utgifter og tapt arbeidstid. En artikkel - som var helt
ny - var man imidlertid heldig med, nemlig No-Ko
Fruktstivelse. Det var en artikkel ingen andre produserte i
Norge, men det var jo kjent at den amerikanske fruktstivelse
”Certo” hvert år ble solgt i ganske store partier, til bruk under
sylting av bær, plommer etc. SyItetøyet ble bedre og mere
geleaktig ved bruk av slikt ”fortykningsmiddel” og
produksjonen var uhyre enkel og billig. Råstoffet var Pektin
av frukt, samme som var i ”Certo”. Det fordredes bare stor
nøyaktighet under produksjonen, for det var jo ikke særlig heldig

om husmoren under syltingen ikke kunne få fruktstivelsen
ut av flasken, fordi fabrikken hadde brukt mere pektin i
blandingen enn det som var det vanlige. Stort sett gikk det
imidlertid bra med ”No-KO’s ” produksjon og det ble en god
forretning så lenge NO-KO ikke hadde annen konkurranse enn
fra ”Certo”. Men det er jo vanligvis slik her i Norge at så snart
en produsent er kommet godt i gang med en ny artikkel,
etableres straks en hel rekke liknende anlegg. Slik var det
også med fruktstivelse. Noen år etter at "No-Ko” hadde begynt,
kom det 3-4 konkurrenter, hvorved produksjonen i meget høy
grad oversteg hva det norske marked hadde behov for.
Resultatet var selvfølgelig en priskrig som gjorde
forretningen helt ulønnsom.
No-Ko fortsatte imidlertid sin produksjon ennå noen år,
men etter krigens opphør var det ikke lenge før man sa stopp.
Produksjonen av kornproduktene og salget av samme, gikk
imidlertid bra, mens hermetikkproduksjonen fremdeles var
lite regnings-svarende. Eksportsituasjonen var det heller
ennå ikke noen lysning for. Omsetningen var riktignok øket
sammenliknet med hva den var ved firmaets start, men
fortjenestemarginen var for liten. Utgiftene ble
naturligvis presset ned lengst mulig, men personalet var
øket, husleien var øket og reiser til de oversjøiske
rnarkeder fantes også å være nødvendige. Den gang var det
lite av det som hette ”Luftpost” til de oversjøiske land. Et
vanlig brev til Australia f.eks., tok ca. 5 uker, og så lenge
kunne de fleste offerter ikke stå ved makt. Derfor ble det å
bruke telegrafen.
Selv om man brukte de vanlige internasjonale Codes, så ble
telegraferingen en meget stor utgift. Som regel måtte en
eksportør også betale for den oversjøiske agents
telegrammer hjem til Oslo, og dette løp opp i mange penger.
Eneste løsning til lavere telegraferingsutgifter, var å
bruke ”private codes”, avfattet akkurat for de varesorter som
man drev med, som jo delvis var spesialprodukter og
spesialpaknlnger. Disse codes kunne ikke kjøpes, de måtte
lages av eksportøren. I ledige stunder ble det derfor til at de
som var inne i bransjen og kjente salgsforholdene på de
forskjellige markeder, stadig var beskjeftiget med å
komponere ”private codes” eller forbedre gamle utgaver.
Det kunne bli bøker på 40-50 sider, utskrevet etter et
spesielt system som ved hjelp av en ”Codigraph” omformet
codens fraser og spesifikasjoner til vanlige 10 bokstavers
telegramord. .
Oppsettingen eller oversettelsen av slike private ”code
words” kan synes noe innviklet, men var man først inne i
fremgangsmåten gikk det allikevel forholdsvis lett og fort.
Hvor meget billigere et telegram oppsatt etter privat koden

le, sammenliknet med oppsetting etter de internasjonale
koder, finnes ikke noen oppgave over, men skulle man ha lov
å tippe, ville svaret bli 60-70%.
Disse private codes kunne som regel kun brukes mellom
N.C.C. og dets agenter i utlandet. En kjøper som man drev
direkte med var det vanskelig å få til å gå inn for denne
ordning, og for U.S.A. kunne det sies med sikkerhet at en
slik telegraferingsmåte ikke kunne gjennomføres. Som et
firma sa derover at de hadde "headache” nok fra før, om de
ikke skulle forsøke seg på private codes.
Det har tidligere vært nevnt at man hadde diskutert
nødvendigheten av å holde lagre i U.S.A., og da det stadig
var tegn på at man mistet kunder fordi man bare offererte for
direkte import, gikk man inn for å prøve lager-systemet i
byer som Chicago, Detroit, Minneapolis, St. Louis Mo.,
Houston Tex. og Florida byene. Som alt nytt viste det seg
også her at ikke alt svarte til forventningene.
Det var enkelte byer som ikke ga annet enn tap, fordi salgene
var for ubetydelige og omløpshastigheten i det hele tatt for
liten. Etter en tid måtte derfor en del av disse
lagerforretninger opphøre. Salget ex.lager er jo dessuten - som
så ofte ellers - først og fremst avhengig av hvor dyktige og
energiske agenter man har på vedkommende sted. Det
kjedelige er imidlertid at norsk hermetikk er en uhyre liten
artikkel for en amerikansk agent, han har så mange andre
lettselgelige artikler som gir ham mangedobbelt utbytte for
hans strev.
En annen ting man hadde erfart ved kundebesøk i U.S.A. var
de fleste - i alle fall de mindre - innlandskjøperes uvilje mot å
ha noe med selve importen, altså tollklarering,
omskipning etc. å gjøre. Ved kjøp ex. lager i U. S. A.
bortfalt jo disse ting, men for N.C.C.'s vedkommende var det
jo bare et fåtall steder man hadde lagerhold.
For å fastholde gamle kunder - eller sikre seg nye – gikk
N.C.C. som den første hermetikkeksportør i Norge til det
skritt å notere nevnte kjøpere priser : ” Duty paid buyers
warhouse.”
Denne noteringsmåte medførte et større og mere innviklet
arbeide for N.C.C., men det viste seg at det var et ganske bra
mottrekk mot de norske fabrikker som kunne tilby ex.lager.
Dette var før siste krig, da det ennå var en lang rekke vanlige
wholesale grocers og importers å bearbeide. En tid etter
krigen gikk jo de fleste av disse ut av bildet på grunn av den
omlegging av handelen som da fant sted.
En ting som ble glemt da det tidligere i denne beretning ble
omtalt de nye artikler N.C. C. forsøkte seg på, var
”Konservering av fisk ved hjelp av spesielle bølger”.

Hvilket år dette kom opp erindres ikke, men det var i alle
fall før krigen, og foranledningen var en henvendelse
FORINA hadde fått fra en forhenværende organist Minsås.
Mannen hadde visstnok i sin tid vært på asyl, men slike folk
kan jo ofte ha noe å fare med likevel.
I alle fall hadde det noen år tidligere vært en del
avis-skriverier om en metode til å øke holdbarheten av melk
ved å utsette den for visse lyd-bølger. Det var noe liknende
Minsås nå var inne på og eksperimenterte med, og hans
tanke var ikke konservering av melk, men av fisk. Penger
hadde han imidlertid ikke. Spørsmålet var derfor om N.C.C.
ville kontrollere visse prøver han ønsket å foreta. Han
hadde innspilt på grammofonplater diverse lydbølger som
han mente skulle frembringe den tilsiktede virkning, men det
kostet jo en del å kjøpe inn de fiskepartier som skulle
behandles pluss blikkboks etc., og her var det N.C.C. kom inn
i bildet. Samtidig skulle N.C.C. kontrollere at alt gikk riktig
for seg og avgi en rapport av ”bølge” påvirkningen.
Dette fant N.C.C. ut at man alltids kunne spandere, selv om vi
ikke hadde noen tro på det hele. De nødvendige ting ble
innkjøpt og pakket som foreskrevet og så begynte ”konserten”
klokken 7 om ettermiddagen i N.C.C. ! s kontorer i
Sjøfartsbygningens 2den etasje.
Hva som hadde frembrakt de lyder som var innspilt på
grammofonplatene sa Minsås intet om, men 1ydene kunne i
sannhet kalles ”hjerteskjærende”. Og gjennomtrengende kunne
de saktens også kaldes, de hørtes godt ute på gaten, hvor det
litt etter litt samlet seg atskillig folk, som formodentlig
studerte seg grønne på hva dette kunne være. Samtlige
bokser, både de som hadde fått lydbehandling og de som ikke
hadde fått det ble plassert på samme sted for å bli stående en
3-4 dagers tid før de skulle åpnes og kontrolleres. Hvis
Minsås hadde rett, så skulle den lydbehandlede fisk være like
frisk som den dag den ble lagt i boksen, mens den ikke
behandlede fisk ville være 1angt på forråtnelsens vei.
Prøve-bedømmelsen ga imidlertid et negativt resultat, så
Minsås måtte innrømme at det måtte likevel være noe galt med
lydene. Minsås ville imidlertid endelig ha oss med på et nytt
forsøk, og da skulle lydene frembringes av et orgel. Da han
selv ikke var i besittelse av et slikt, hadde han utvirket at han
kunne foreta spillingen i Prestenes Kirke, hvor vi virkelig
også møtte opp med nye bokser med fisk. Spillingen varte en
times tid og var om mulig ennå mere hjerteskjærende enn
grammofonmusikken, men det var selvsagt torn kirke for det
var sent på kveld. Senere gikk alt som hadde med Minsås og
hans forsøk å gjøre under navn av ”Operasjon orgelfisk”.
Resultatene av lydbehandlingen - det var i alt 3 - var
imidlertid stadig negative, hvilket for det første var ille for
Minsås, men også for N.C.C. som Minsås hadde stillet i

utsikt 1 million, hvis det hele gikk etter hans oppskrift.
.
•
!
Ja, leserne vil vel trekke på smilebandet av hele historien,
men det spørs om ikke Minsås allikevel var inne på noe
vesentlig, han hadde bare ikke de vitenskapelige og enkelte
andre kvalifikasjoner og hjelpemidler. Som støtte for
denne uttalelse kan henvises til en avisartikkel - over 2
spalter - som stod i en Oslo- avis høsten 1967:
”Gammastråler ti1 bevaring av råfisk”
Internasjonal ekspertkonferanse i Madrid skal drøfte
moderne konserveringsmetoder etc. etc. .........
Denne teknikk er fremdeles på eksperimentstadiet og
innebærer bruk av små doser med gammastråler som ødelegger
skadelige bakterier i fisken uten å forringe kva1i tet en o . s .
v.
For imidlertid å komme tilbake til mere konkrete hendelser
kan nevnes at da man var kommet så langt som til 1937 var
konjunkturene for de fleste norske eksportartikler
betydelig forbedret. Eksportverdien av firmaets
hermetikksalg var i 1932 ikke mere enn vel 1/2 million
kroner, mens den i 1937 var kommet opp i 0.85 million.
Økningen fortsatte i 1939, da eksportverdien var 1.4 million
kroner med en nettofortjeneste ifølge Gevinst og Taps konto
av kr. 39.000.-.
I Stavanger gikk det også bra, ikke akkurat for
hermetikkproduksjonen, selv om 1939 var et meget godt
brisling år, men fellesdriften med korn-avdelingen jevnet det
hele ut.
Men mørke skyer trakk opp i horisonten, og resulterte i
Hitlers okkupasjon av Norge i april 1940. Dermed ble det
full stopp for alt som het eksport.
Vintermånedene 1940 hadde vært livlige, nær sagt som alltid
i krigstid, med mange store ordres, men en stor del av dette var
ikke kommet til skipning da krigen kom. Fabrikkene lå
dessuten med usedvanlig store lagre av brisling sardiner fra
den gode sesong 1939 og sto klar til å begynne pakking så
snart fisket begynte i sesongen 1940. De fleste var engstelige
for å begynne, for man kunne jo ikke bare legge varene på
lager, uten å vite når de kunne konverteres i penger.
Alt var preget av uvisshet og stillstand.
På Oslo kontoret var det 5 ansatte igjen, men inntekter
var det ingen av, og aksjekapitalen etc. var jo bundet
i fabrikker, lagre og utestående fordringer.

Daglig satt personalet i N.C.C. og diskuterte hva man skulle
forsøke seg på for å holde hodet over vannet. For det første
gjaldt det de store uskipede kontrakter, varer som var solgt
til U.S.A. og Australia. Storparten av disse varer var
forsynt med N.C.C.’s etiketter og burde fø1gelig helst
videreselges av oss selv. Fabrikkene purret på levering,
eller i alle fall betaling, da nypakkingen delvis var
avhengig av dette. Når krigen ville slutte var det jo ingen
som visste noe om, men de fleste trodde i alle fall ikke på
fredelige forhold før langt ut på høsten. N.C.C. fant derfor
at man måtte forsøke å finne kjøpere i Norge for ovennevnte
lagervarer.
Først henvendte N.C.C. seg til grossistene og tilbød den
fine, vellagrede brislingen fra 1939 til vanlig eksportpris,
altså særdeles rimelig. Men det var som å snakke til veggen!
Man fikk ikke solgt en eneste kasse, tiltross for at ingen vare
er så velegnet til lagring i årevis som nettopp fet brisling i
olivenolje.
Det dreide seg om mange tusen helkasser, så det var
betydelige beløp det dreiet seg om, så etter ovennevnte
negative resultat var man nødsaget til å gå utenom de vanlige
omsetningskanaler, det vil si at N.C.C. måtte forsøke salg
direkte til større fabrikker og bedrifter. N.C.C. hadde
tidligere ikke hatt noe salg til grossister, så man mente å
måtte stå fritt.
Det ble følgelig komponert et offertebrev til en lang rekke
fabrikker etc., i hvilket brev naturligvis ble fremholdt alle
de fordeler det var å ha noen kasser brisling sardiner på lager,
ikke minst som erstatning for smør som man jo hadde
erfaring for alltid ble mangelvare under en lengre krig.
Nevnte offerte falt usedvanlig heldig ut, store ordres kom
inn nesten hver dag, og dermed hadde N.C.C. igjen
hermetikk- forretningen gående, om enn på en annen basis
enn tidligere. At prisen var for lavt ansatt oppdaget man noe
for sent, men salgskvantumet var stort, så driftsresultatet
disse sommermåneder ble likevel meget tilfredsstillende.
Da våre egne varer var disponert ble det kjøpt opp partier
fra andre fabrikker, og da ikke bare brisling sardiner, men
også de billigere sild-sardiner, og de gikk unna også. Det var
i denne periode at N.C.C. for første gang kom i kontakt med
J.L.T. (J.L. Tiedemann), til hvem det ble solgt større partier
enn til noe annet firma.
Også kjøtthermetikk ble omsatt på denne måte, både
lagervarer og varer for pakking, men etter at man hadde holdt
det gående i et par måneders tid, ble det fullstendig stopp.
Tyskerne deklarerte nemlig at de skulle ha 80% av alle
fabrikkers produksjon, mens de resterende 20% skulle fordeles
landet rundt gjennom Kolonialgrossistenes Forening og/eller

Forsyningsdepartementet.
Nypakkingen av brisling og sild sardiner kom i gang ved de
fleste fabrikker utpå sommeren 1940, og brislingfisket var
også dette år bra. De fleste fabrikker hadde blikk og olje til
denne pakking og senere, da disse beholdninger var uttømt,
ble det tilførsel av en del sortblikk fra Tyskland.
Havrenøttproduksjonen kom også i gang igjen på dette
tidspunkt, selv om det var vanskelig med råstofftilførselen.
Ovennevnte virksomheter, både i Oslo og Stavanger,
resulterte derfor i pene overskudd begge steder, selv om
havrenøttene ikke hadde bidratt så meget til dette. Det er
allerede tidligere nevnt vanskelighetene med å skaffe
råstoff (havre), og salgsprisen var også for lav. Først på
slutten av 1940 gikk Prisdirektoratet med på en mindre
forhøyelse,
Året 1940, som i april/mai så ut til å bli den rene ruin, ble
som allerede nevnt meget tilfredsstillende, så langt man
da ved regnskapsavslutningen hadde oversikt over
situasjonen. Full oversikt hadde man nemlig ikke. Ved
krigsutbruddet hadde N.C.C. en rekke varepartier flytende,
som man ikke visste noe om, og som betaling heller ikke var
mottatt for. Det gjaldt en del hermetikk-skipninger, hvorav
noen gikk under den utenlandske kjøpers assuranse, og det
gjaldt også en skipning australske epler, som det var åpnet
rembours for, men som ikke var assurert av N.C.C. per 9/4/40
fordi man manglet den vanlige telegrafiske beskjed om at
partiet var avsendt og med hvilken båt.
En del av disse ting visste vi ingenting om før sommeren 1945.
Heldigvis var det så vidt erindres bare et parti hermetikk det
gikk galt med, skipet fra Vest Norge natt til 9/4/40 på vei
til England, men båten ble oppbrakt av tyskerne og prisedømt
i Hamburg.
Da man begynte på året 1941 var utsiktene for N.C.C. - som
eksportfirma - særdeles dystre, og noen gjentagelse av den
hermetikk-omsetning man hadde hatt på innlandet 1940 var
selvsagt utelukket. All eksport var stengt og på innlandet
hadde N.C.C. faktisk ikke annet å selge enn kornproduktene
fra Stavanger som vi hadde generalagenturet for. Men dette
løp jo ikke opp i beløp av betydning, da de subagenter som
arbeidet i en rekke byer, jo tok storparten av provisjonen for
disse distrikter.
Noe måtte derfor gjøres for å holde oss i live, og ingen skal
kunne si at man ikke anstrengte seg til det ytterste for å
etablere produksjon og salg av nye artikler, enten
surrogater eller det som bedre var.
Foreløpig var det jo tilstrekkelig tilgang på brødmel,

smør, ost, kjøtt og fisk, men senere ble jo disse varer mere en
”mangelvare”. De fleste regnet nå med at krigen kom til å
vare i flere år, og da kunne man lett tenke seg at oversjøiske
varer som Kaffe og Te ikke ville være å oppdrive, og noe
måtte jo folk ha å drikke til maten. Etter utallige
overlegninger og undersøkelser - disse ting var oppe til
daglig diskusjon på kontoret i Oslo - kom man til det
resultat at Kaffesurogat måtte være det eneste N.C.C. kunne
slå inn på. Dette var antagelig sommeren 1941. Det ble i
alle fall nevnt å samle inn eikenøtter og løvetann, for ikke å
snakke om kornsorten rug. Rug-kaffe hadde jo i trange tider
vært anvendt som kaffe-tilsetning på landsbygden, men
man var redd for at det kunne bli vanskelig for N.C.C. å
få tillatelse til å benytte dette råstoff, i alle fall i større
mengder. Da ble det ikke annet enn poteter som man fant
det bryderiet verdt å gjøre forsøk med.
Denne vare måtte naturligvis først tørkes og deretter
brennes og males, men man hadde nødvendige forbindelser
til å kunne ordne dette og poteter var det foreløpig nok av.
Meningen var ikke å gå til anskaffelse av egne anlegg for
denne produksjon, men foreta dette på andre tørkerier og
kaffe-brennerier, og så levere varen pakket i sekker til
kaffe-surogatfirmaer, som brukte vår vare i sine
blandinger, under deres eget merke.
Potetene måtte N.C.C. skaffe, og det ble en svær affære så
lenge det varte - det var her som i tidenes morgen at ”Adam
var ikke så svært lenge i Paradis”. Tyskerne fant nemlig ut
at poteter var et altfor fint næringsmiddel til å brukes som
kaffesurogat, og vår tørking av poteter måtte følgelig
opphøre, etter å ha vart i vel 1 års tid.
Noe nytt måtte følgelig komme på tale og da var et produkt av
Grønnsaker det eneste man kunne tenke seg. Men de måtte
naturligvis være tilgjengelige hele året, og dermed ble det kun
tale om tørking. Det må i denne forbindelse nevnes at den gang
- det var så vidt erindres i 2det halvår 1941 - var det nær sagt
ingen av det kjøpende publikum som hadde hørt tale om
"tørkede grønnsaker”, enten det nå var suppeblokker eller
grønnsakmel etc. som man nå har det.
Et bra anlegg for tørking av nevnte produkt kunne man få på
den tidligere nevnte fabrikk i Leangen, som stod ubenyttet.
Avtale om dette ble sluttet etter at anlegget var omdøpt til
"Leangen Frukt og Grønnsaktørkeri”. N.C.C. hadde ingen
kapital anbrakt i nevnte firma, men disponent L.N.Jargel fikk
stillingen som leder av bedriften, og sluttet de nødvendige
kontrakter med gartnere og bønder om levering av friske
grønnsaker i løpet av sesongen. Den ferdige vare - det var
vesentlig grønnsakmel sammensatt av mange slags
forskjellige grønnsaksorter - ble så pakket i poser under

"No-Ko” merket, og ble markedsført av N.C.C.
Dette ble en ganske stor forretning, som holdt liv i N.C.C.
resten av krigsårene.
Varen gikk godt unna, men da man kom så langt som til våren
1944 fant N.C.C. det var for risikabelt å gå til ny
kontraktdyrking, fordi man mente det var muligheter for
opphør av krigen innen året var ute og da ville sikkert folk
være så lei av grønnsaksuppe at "No-Ko” grønnsakmel ville
være nesten uselgelig.
Forsyningsdepartementet var imidlertid av den oppfatning at
man burde fortsette også i kommende sesong, hva vi også gikk
med på etter at departementet hadde garantert å overta det
som måtte være usolgt ved krigens slutt. En uttalelse fra en
av departementets folk i denne forbindelse er nokså typisk for
den situasjon som den gang forelå, han sa nemlig: "Hvis folk
ikke vil spise dette melet, skal vi bare innføre rasjonering av
samme”.
I tillit til ovennevnte garanti gikk produksjonen sin gang også
høsten 1944 og vinteren 1945, og merkelig nok var det svært
lite som lå usolgt på lager da krigen sluttet. Det tap enkelte
kjøpmenn måtte ha på mindre partier usolgt grønnsakmel
druknet sikkert i den felles gledesrus 8/5/45.
Vinteren 1945 og hele sommeren 1945 var ellers en slakk tid,
men vi var da gått over til også å markedsføre
buljongterninger laget av inntørkede grønnsaker - og ikke å
forglemme salt. Ennvidere noe som ble kalt ”Kake-Pynt” og
besto av vann, essens og et fortyknings-middel så varen fikk
en geleaktig konsistens. Bakerne brukte dette til pynt på de
fine kakene de serverte de siste krigsår. Det ene var derfor ikke
verre enn det annet, og omsetningen ga i alle fall en del ekstra i
N.C.C.’ s kasse.
Før beretningen om krigstidens meritter avsluttes skal bare
tilføyes at da det gamle ”D.O.C.” endelig ble avviklet i 1943 og
navnet slettet av registret, gikk N.C.C. til innregistrering av
et nytt firma:
A/S Det Oversøiske Compagnie,
med en kapital på kr. 3000.-, så meget at navnet ble bevart,
men også for å kunne arbeide med 2 agenter på samme sted
om så måtte ønskes.
Krigstiden var altså over, men det var ikke ensbetydende med
at de økonomiske sorger for et eksportfirma som N.C.C. var et
tilbakelagt stadium. Forbindelsene med utlandet måtte først
og fremst bli gjenopprettet, og dessuten skulle man jo gjerne
ha noe å selge til disse gamle kunder, og det hadde vi
foreløpig ikke.

Papireksporten kom nok temmelig fort i gang igjen, men dette
var jo en bransje som N.C.C. tidligere ikke hadde befattet seg
med og dessuten var det i denne bransje blitt en ordning som
forutsatte at den som skulle drive papireksport måtte
godkjennes av Papir-fabrikkenes Forening, hvis
vedkommende eksportør skulle oppnå de eksport-rabatter som
var fastsatt. Innen denne bransje var det nemlig også blitt en
viss, frivillig prisregulering for nesten alle markeder.
N.C.C.var nok oppmerksom på mulighetene i denne bransje,
men foreløpig måtte man la papireksporten bero og holde seg
til det som firmaet tidligere hadde drevet med, særlig
hermetikk.
Men vanlig eksport-hermetikk fantes ikke på lager og kunne
foreløpig heller ikke pakkes da fabrikkene manglet både
blikk og olje/tomat. Så lenge tyskerne kontrollerte det hele
hadde de skaffet den emballasje som ble anvendt under
krigstiden, nemlig sortblikk, samt en del tomat etc, men ved
krigens slutt var det så godt som intet for hånden av disse
råmaterialer og ny import av det vanlige hvitblikk,
olivenolje etc. ville ta sin tid. Det var følgelig så godt som
full stans ved hermetikkfabrikkene sommeren 1945.
En inspeksjonsrunde som N.C.C. foretok på ettersommeren
1945, med besøk av alle byer fra Trondheim til Stavanger for
å hilse på gamle leverandører og gjøre alt klart til å
gjenoppta forbindelsen så snart nypakking kunne begynne,
brakte imidlertid for dagen at det overalt 1å store partier
sortblikk-hermetikk på lager. Det var både Sild Sardiner og
Kippers pakket etter tyskernes ordre, men ennå ikke kommet ut
i konsurn.
Disse varer ansåes jo ikke å være passende for våre gamle
eksport-markeder, men intet var vel mere nærliggende enn å
tenke seg muligheten av å finne avsetning for disse varer på
spesielle markeder hvor man visste at ernæringsfoldene hadde
vært, og fremdeles var rent elendige.
Resultatet av overnevnte reise var følgelig at N.C.C. straks
sendte offerter og prøver av sortblikk varen til Israel,
Tsjekkoslovakia etc., hvor N.C.C. fra tidligere hadde
forbindelser i hermetikk-bransjen. Det bør i denne
forbindelse nevnes at de varer som ble tilbudt var av bra
kvalitet, det var bare emballasjen som kunne virke
skremmende, men de kjøpere som hadde fått våre tilbud
reagerte positivt med en gang. Fra forbindelsen i Israel kom
det således telegram med løfte om å stille rembours for
Br.Pund 50.000.- hvis N.C.C. kunne ta en så stor ordre og
forutsatt at firmaet fikk enesalget der nede, hva vi naturligvis
gikk med på.
Fra Tsjekkoslovakia korn det også meget store ordres, og
hermed var følgelig N . C . C . ’ s hermetikkeksport påny i

gang. Spesielle avtaler måtte imidlertid treffes, ettersom de
varer som lå på lager enten var fiendtlig eiendom fordi de
var kontrahert av tyskerne, eller så tilhørte de
Forsyningsdeparteinentet, men disse saker ble ordnet til
N . C . C . ' s tilfredshet, da alle var fornøyd over å bli kvitt
disse varer, som man ikke anså egnet for våre gamle
hovedmarkeder.
Det kan nevnes at N.C.C. også hadde et stort amerikansk firma
interessert for så å si alt som var igjen av sortblikk
hermetikken, (det var etter at våre store skipninger til
Israel og Tsjekkoslovakia var effektuert),men prosjektet ble
skrinlagt da man ikke hadde sesongen 1946 - med vanlig
hvitblikk vare - så langt unna.
Så det var bare å fortsette med våre salg til de såkalte
nødlidende markeder. En del var jo skipet i 1945, men storparten
kom ikke ut før 1946. Tilslutt var departementets
beholdninger disponert, mens det viste seg at det ennå lå en
del igjen på grossistenes lagre, da det nå var forbi med den tid
da man kunne selge sortblikk hermetikk for konsum i Norge.
Disse varer kjøpte N.C.C. opp og brukte for eksport, etter at
varene, som var forsynt med tyske etiketter, var blitt
gjennomgått og ometikketert, hvilket selvsagt var kostbart.
Allikevel ble det en bra fortjeneste også på disse
transaksjoner. I årene 1945 og 1946 hadde N.C.C. så å si all
eksport av norsk fiskehermetikk til Israel og
Tsjekkoslovakia.
Til tross for disse salg hadde 1945 vært et dårlig år for N.C.C.
konsernet, for det var jo bare en liten del av sortblikk
hermetikken som var skipet innen utgangen av 1945, og
kornavdelingen i Stavanger hadde også hatt liten produksjon,
delvis av mangel på rå-havre og delvis på grunn av mangel på
gass til oppvarming av kanonene, så man hadde vært nødt til å
installere elektrisk oppvarming. Dette var øyensynlig ikke
alle på fabrikken fornøyd med. K.M.T. var sterkt i favør av
gassen, mens formann Løvås under en diskusjon om disse ting
kom med følgende uttalelse:” Jau, gassen var fine, men me
mista håret og tendene”.
Året 1946 ble imidlertid et stort omslag. Da fikk No-Ko den
havre som trengtes, og hermetikkproduksjonen kom i gang,
spesielt ble det et meget godt Brisling år. Kjøpelysten var
usedvanlig stor, man måtte nærmest fordele det disponible
kvantum på de forskjellige markeder så det ble noe til hver.
N .C.C.'s omsetning for året 1946 kom opp i bortimot 8
millioner kroner, men heri er da inkludert en del import-salg,
på agenturbasis, samt verdien av firmaets første
papireksport.
Konjunkturen for papir var enda bedre enn for Hermetikk, og
N.C.C. fant derfor at tiden var inne til å bli godkjent som

autorisert "Paper exporters” og etablere en avdeling for denne
bransje. Godkjennelsen fra Papirfabrikantenes Forening gikk
i orden, det medførte bare at vi måtte ansette en ”papir-mann”
som kjente denne bransje fult ut, og det ble også gjort sommeren
1946.
Selv om inntektene i disse år steg ganske betraktelig, var det
samtidig en voldsom stigning i alle utgifter, til øket
personale, vanlige kontorhold og til reiser. Dessuten ble det
i 1946 etablert et pensjonsfond for K.M.Torgrimsen &
H.H.Gjertsen, hvilket fond fremdeles eksisterer(1984).
Etter det gode Brisling år 1946 fikk man i 1947 et dårlig
fiskeår, som igjen betød mindre hermetikk-pakking på
Stavanger- fabrikken, men N .C .C ’s eksport holdt seg godt
oppe. Det samme kan sies om året 1948, men likevel er man
stadig på utkikk etter nye artikler, som kunne lages av
Stavanger-fabrikkene. Man var således inne på tanken om å lage
”Baby Food” hermetisk, og var også i kontakt med en engelsk
produsent av denne vare, for eventuelt kjøp av oppskrifter etc.
Prosjektet ble imidlertid skrinlagt.
Oslo-kontoret var imidlertid begynt med en ny artikkel, nemlig
salg av skruer, filer, bor etc. fra English Steel Coporation.
Det var H.H.Gjertsen som hadde skaffet denne forbindelse, som
de første par år ga ganske bra inntekter, men det medførte
lagerhold og var nokså komplisert, særlig for ikke-fagfolk.
N.C.C. hadde også vært i kontakt med en maskinist Thune, som
påsto han hadde funnet opp et spesial-bor, som skulle være alle
andre overlegent, i alle fall økonomisk. Boret ble også prøvet
av English Steel Corp., som viste en viss interesse, men som
fant det ville være for stor risiko å gå bort fra de gamle,
prøvede modeller, og satse alt på Thunes oppfinnelse, så også
dette prosjekt løp ut i intet.
Eksporten gikk imidlertid bra, tallene for 1948 var større enn
noen gang tidligere. Papiravdelingen hadde god fremgang på
flere markeder. For hermetikken fikk N.C.C. fra 1947 et nytt
marked, nemlig England, idet man før krigen så og si ikke
hadde gjort noe med nevnte land. Det var imidlertid klart at
det nå var atskillig å gjøre der borte, ikke minst fordi
vareutvalget for England var så meget større enn for de fleste
oversjøiske markeder. Foruten de vanlige Sild Sardiner
(Brisling kunne man se bort fra fordi Watson med sitt
"Skipper” merke var helt enerådende der borte) var det
muligheter for å interessere England for:
Hermetisk Torskerogn, Hermetisk Krabbe, Posteier av
Rogn/Lever, Hermetiske Reker, Hermetiske Høns, (kalt
Chicken) og Hermetisk Sildmelke.
I årrekker var England N.C.C.'s beste marked, og er fremdeles
et betydelig marked (1968), selv om artikler som Torskerogn,

Posteier og Hermetiske Høns er ute av bildet, fordi England har
kunnet få samme varer betydelig billigere fra andre land.
Mens eksporten i årene 1947/1949 hadde gode tider, var det
stadig vanskeligheter av en eller annen art for No-Ko
Fabrikker. Det er stadig nevnt vanskeligheten med råstoffet
både til hermetikkproduksjonen og Havre for Havrenøttene,
men i tillegg kom i disse år Prisdirektoratets uvillighet til å
forhøye salgsprisen for ”Gylne Havrenøøtter”. Riktignok
hadde No-Ko like etter krigens opphør fått et tillegg, men
siden den gang var alle utgifter steget kollosalt, mens
salgsprisen for det ferdige produkt skulle være den samme. At
firmaet som regel fikk et overskudd på regnskapet var ikke
noe bevis for at prisen på havrenøttene var riktig, for et dårlig
resultat for Havrenøttene kunne ofte oppveies av god
fortjeneste på brislingpakkingen. Dessuten var det jo stort sett
de samme folk som stelte med begge produkter, så det var vel
vanskelig å fordele alle utgifter helt rettferdig. Det er i alle
fall et faktum at i 1951 drøftet Styret i N.C.C. om man skulle
innstille produksjonen av ”Gylne Havrenøtter”, men
heldigvis ble det bare med tanken, for et slikt skritt ville vel
ha betydd at produksjonen ikke hadde vært mulig å
gjenoppta senere.
Begynnelsen av 1950 tydet på at eksportens høykonjunktur gikk
mot sin slutt. Etterspørselen etter Hermetikk ble svakere,
men prisene var forholdsvis stabile. Det samme kunne ikke
sies om papir, som kanskje var den artikkel som hadde hatt
den aller største konjunktur av de norske eksportprodukter.
Men nå gikk prisene plutselig ned, særlig stor var
reduksjonen for avispapir. Dette medførte mange
vanskeligheter for eksportørene, og tildels også tap på
kontrakter som var bokfort til priser som forlengst var altfor
høye. Denne periode bevirket heldigvis at man fikk
fastslått overfor papirfabrikkene at en kontrakt ikke var
bindende før eksportøren hadde mottatt bekreftelse på at
både importlisens og rembours var i orden.
Den nedadgaende tendens på eksportmarkedet som
ovenfor er nevnt, ble imidlertid av kort varighet.
Koreakrigen som satte inn skapte en ny oppgang, det
er man nødt ti å si enten man vil det eller ikke. Det
hele ble nærmest en ny ”boom”.
N.C.C.'s omsetning for 1951 var større enn noen gang før,
men det bokførte overskudd ble atskillig redusert på grunn av
ekstra avskrivninger, ekstra tilskudd til pensjonsfond og
pensjonspremier etc.
Korea boomen var slutt i 1952, men det var fremdeles
utmerkede salgsforhold med stor omsetning og bra fortjeneste,
men dette år fikk No-Ko en konkurrent i havrenøttbransjen.

Det var Tau Bryggeri, Stavanger, som kom på markedet med
et liknende produkt, og samtidig ydet de grossistene en
større rabatt enn vanlig.
Salget av "Gylne Havrenøtter” holdt seg imidlertid godt oppe,
og etter en tid ble det også slutt på Tau’s produksjon, uten at
det kan erindres hva som var den egentlige årsak til dette.
Antakelig fant man at fortjenesten på produktet var for
liten, så det ikke var noe å bry seg med. Navnet ”Gylne
Havrenøtter” var det jo forresten kun No-Ko som kunne bruke,
og det hadde sikkert meget å si for No-Ko’s salg. No-Ko
hadde forøvrig også tatt opp produksjon av Puffed Ris og
Puffed Hvete, men det var alltid dårlig fortjeneste på disse
artikler.
Ved slutten av 1952 ga K.M.Torgrimsen beskjed om at han
ønsket å ta det litt mere med ro, han hadde fylt 70 år, og han
tok derfor sikte på å finne en ny disponent som for det første
helst skulle være kjemiker, og for det annet ha kjennskap til
hermetikkproduksjon. Det trakk ut med ny-ansettelsen, men
fra begynnelsen av 1954 overtok Arthur Larsen stillingen
som disponent på No-Ko.
Hermetikkproduksjonen 1953 var elendig, og dette skulle vise
seg å være begynnelsen til stadig dårligere år for denne del av
No-Ko’s virksomhet. Det kvotesystem som var gjeldene for
råstofftilgangen, og som tidligere er behandlet, var så
ufordelaktig som aldri før. Samtidig var det klart at fabrikkene
nå var for gammeldags, man hadde forsømt den
modernisering som i alle fall til en viss grad kunne ha
redusert produksjonsomkostningene . Vanskelighetene med å
skaffe arbeidshjelp så ut til å øke år for år. I 1954 kunne No-Ko
ikke få mere enn 5o % av de kvinner man trengte for en rimelig
produksjon, og dette var ikke noe spesielt for No-Ko, det var
likedan for alle de andre hermetikkfabrikkene i Stavanger.
Tidligere, man kan gjerne gå tilbake til tyve og tredve årene,
hadde Stavanger kanskje bortimot 50 hermetikkfabrikker i
eller rundt byen, men liten annen virksomhet. I 1954 var
antallet hermetikkfabrikker sunket til under halvparten, men
det var kommet opp ny, annen industri, som kunne gi jevnt og
regelmessig arbeide hver dag i året, og derfor hadde
absorbert arbeidskraften. For kvinnene spiller det selvsagt
en stor rolle at en hermetikkfabrikk er befengt med fiskelukt,
sot og kanskje også dårlig oppvarming i vinterhalvåret. Når
en kvinne kan velge arbeidssted, vil hun aldri velge en
hermetikkfabrikk.
N . C.C.'s styre var fullt oppmerksom på alle disse
vanskeligheter, og hadde stadig oppe til behandling hva man
muligens kunne gjøre for å rette på forholdet. Man var således
inne på flytting av hermetikkproduksjonen til ett eller annet

passende land-distrikt nordover, hvor arbeidsforholdene
antagelig ville være bedre, men det fantes umulig å flytte
kornavdelingen til et sådant sted. Samtidig fryktet man for
at det kunne by på vanskeligheter å få en skikkelig pris for den
bygning hvor hermetikkpakkingen i Stavanger foregikk, om
flytning skulle komme på tale.
At også kornavdelingen lot meget tilbake å ønske, og trengte
modernisering, både helsemessig og maskinelt, var man
også klar over.
Visse, mindre fornyelser ble også gjennomført for kornavdelingen, mens man
foreløpig bare diskuterte endelig nedleggelse av hermetikkproduksjonen. Man
ville vente og se hvordan det gikk med den nye ordning - ifølge kongelig
resolusjon - den såkalte minsteprisavtale før man tok noen endelig
bestemmelse. Samtidig ville man forsøke om det skulle være mulig å samle f.
eks. 3 andre mellomstore fabrikker, som kunne slås sammen med N.C.C.’s egne
og konsentrere pakkingen av disse fabrikkers kvoter på kun ett anlegg, og da
naturligvis det som var mest moderne eller behøvde minst av fornyelser. Ved
en slik ordning ville man kunne nøye seg med bare 1 disponent og 1 formann
pluss 1 bestyrerinne, mot tidligere 4-5 av hvert slag, hvilket ville være en betydelig
besparelse. Kontorhold etc. ville også bli tilsvarende billigere.
Det lyktedes imidlertid ikke å finne de nødvendige interessenter, for en løsning
som ovenfor antydet ville jo bety arbeidsledighet, først og fremst for en rekke
disponenter. I hermetikkbransjen, i alle fall for de mindre fabrikker, var det
dessuten slik at den som var disponent samtidig eide det meste av fabrikken, og
kunne treffe de beslutninger som passet ham personlig best.
N.C.C. måtte derfor inntil videre fortsette på samme måte som tidligere. Fisket i
1954 var dessverre igjen dårlig, så resultatet for Stavangerfabrikkene var ikke
bra.
De fastsatte minstepriser for hermetikk var imidlertid forholdsvis bra, og
etterspørselen slett ikke dårlig, men allikevel merket man allerede på dette
tidspunkt diverse tegn på omgåelser av prisforskriftene. Alle mulige knep ble
benyttet, og her kan det i sannhet sies at det var fabrikkene som gikk i spissen,
kanskje særlig fabrikker som tidligere ikke hadde hatt noen særlig direkte
eksport, men nå så en sjanse til å etablere en eksportforretning, selv om de ikke
hadde noen forutsetning for å kunne drive en sådan.
Andre vanskeligheter, forårsaket av ”minstepris-ordningen" dukket også opp. Det
er tidligere nevnt den nye noteringsmåte ”Duty paid delivered buyers
warehouse” som N.C.C. var slått inn på før krigen, og som man hadde fortsatt
med også etter krigen. Selv om man solgte på denne basis kunne man jo
garantere at minsteprisen ble overholdt, men denne salgsmåte var en torn i øyet
på de større fabrikker som hadde etablert lagerhold i U.S.A., fordi N.C.C. ved
sin noteringsmåte tok en del av den omsetning som nevnte fabrikker ellers ville
fått ex sine U.S.A. lagre. Det ble nedlagt innsigelse mot vår noteringsmåte,
hvilket vanskeliggjorde våre forretninger på nevnte marked.
Heller ikke lagre i U.S.A. fikk N.C.C. lov til å holde, fordi disse lagre stod i vårt
navn, mens de andre hadde ordnet seg på en annen mate, så de muligens oppfylte
minstelovens bestemmelser.

Det ble overveiet om man skulle bøye seg for dette diktat fra
Hermetikkfabrikkenes Eksportutvalg - som hadde departementets støtte - men
inntil videre bestemte man seg likevel for å fortsette, og eventuelt gå til søksmål
om vi ble tvunget til å stoppe.
Man hørte ingenting om saken på flere år, men tilslutt troppet
det opp en sekretær fra departementet som skulle foreta en slags
kontroll. Han gikk også meget nøye inn på de forskjellige salg
vi hadde hatt ex lager U.S.A., men det endte med at han lot
saken falle.
I mellomtiden hadde hele minsteprisordningen utartet til en ren farse.
Omgåelsene økte i takt med at salgsforholdene ble
vanskeligere og vanskeligere. Land som Sverige og Danmark
bygget ut sin hermetikkindustri (Sardiner) i ly av de norske
minsteprisene, og opparbeidet en ikke så rent liten eksport
av Brisling Sardiner til U.S.A. Disse varer hadde et flott
utstyr, og når selgerne samtidig var i stand til å ligge et par
dollar pr. kasse lavere enn de norske eksportører, var det
forholdsvis lett å finne kjøpere. Det er sikkert ikke særlig
mange husmødre i U.S.A. som legger merke til om det i små
bokstaver står ”Sweden” eller "Denmark” på etiketten, i stedet for
”Norway”, rent bortsett fra at de fleste derover ikke har noen
særlig oppfatning av disse land i det hele tatt. Ovennevnte
konkurranse bidro også sitt til de mange norske brudd på
minsteprisene.
I denne forbindelse kan nevnes at omkring 1957 fikk N.C.C.
besøk av en hermetikkimportør fra New York. Han fortalte at
han kom fra Stavanger og Bergen hvor han hadde hørt 10
forskjellige måter å omgå minsteprisene på. Spørsmålet var da
om vi kunne lære ham en liten måte, så vi kunne gjøre en
forretning sammen. Det kunne vi ikke, og følgelig fikk vi
ingen ordre. N.C.C. mistet i denne tid mange kunder i U.S.A.,
ikke bare på grunn av pris-omgåelsene, men også på grunn av
den omlegging av handel som tok full fart i U.S.A. i 50 årene.
Tidligere hadde våre kunder vært importers eller wholesale
Grocers, bare i enkelte tilfeller Chain Stores, men de 2
førstnevnte grupper forsvant mere og mere. Og konkurransen om
å komme inn med Chain Stores var uhyre skarp og komplisert.
Disse forandrede kjøpeforhold var først og fremst
fremherskende i U.S. A., men de begynte å få samme karakter i
Australia, hvor det dessuten var importregulering, og hvor
man ikke lenger tok særlig hensyn til kvalitet. Importkvoten
måtte anvendes der hvor man fikk mest for pengene. De
største ordrene gikk til Canada, men også Danmark og Vest
Tyskland kom godt inn på dette marked, fordi deres priser lå
minst 10% lavere enn de norske.
Forholdene for den norske hermetikkeksport var derfor nokså
mistrøstige, men enda ga dog denne eksport N.C.C. ganske bra
overskudd, kanskje først og fremst takket være de store salg

på England.
Men med No-Ko's hermetikkpakking gikk det bare dårligere
og dårligere, spørsmålet om nedlegging av denne produksjon
kom på ny opp til behandling. I juli 1956 tok man så den
endelige beslutning:
”Hermetikkpakkingen i Stavanger skal opphøre”.
Samtidig ble man også enige om modernisering av
kornavdelingen, men denne sak ble foreløpig utsatt, da man
ikke fant det riktig å treffe de nødvendige beslutninger
akkurat i øyeblikket. Man stod nemlig foran den mulighet at
majoriteten av aksjene i N.C.C. kunne komme til å skifte eier i
den nærmeste fremtid.
Salg av The Oversea Canning Co. Ltd. ble imidlertid
definitivt avgjort, idet man mente kornavdelingen kunne
flyttes over i den fabrikk som gikk under navn av Norse Crown
Canning Co. forutsatt de eventuelle nye aksjonærer måtte være
enig i en slik plan.
Med de eventuelle nye ”aksjonærer" siktedes til
J.L.Tiedemanns Tobaksfabrik, som man var kommet i første
kontakt med noe tidligere, vedrørende firmaets eksport -
vesentlig av gjødningsstoff fra Norsk Hydro - til Scan
African Trading Co. i Salisbury, Rhodesia. Nå var det altså
tale om å overlate nevnte firma J.L.T. majoriteten av N.C.C.
aksjer, og dette salg gikk i orden i november 1956. Dermed
begynte. en ny epoke i N.C.C.’s tilværelse.
Før man var komet så langt bør det nevnes ytterligere et
prosjekt som N.C.C. hadde vært inne på, både fordi man syntes
det var ganske lovende og dessuten var noe helt nytt her
hjemme. Det siktes til det produkt som nå er i handelen fra
flere produsenter her hjemme, under navn av Potetmos.
N.C.C. hadde fått førstehånds opplysninger om produksjon etc.
gjennom en norsk ingeniør som hadde arbeidet i liknende
amerikansk fabrikk. Prosjektet måtte imidlertid
skrinlegges da det ville kreve millionbeløp, samtidig som
rapporter fra Sverige hvor liknende produksjon var satt i
gang, tydet på at der hadde Potetmos ikke møtt noen ubetinget
suksess. Varen slo ikke an.
Etter den "boom” Norge hadde i papirbransjen helt fra krigens
slutt til langt ut i 50 årene, kom det nå et omslag.
Konkurransen om ordrene var skarp og N.C.C. følte sterkt
mangelen på gode forbindelser på en hel rekke markeder.
Senere reiser og nye folk skulle komme til å bøte på disse
forhold, men før man kom så langt var papireksporten fra
N.C.C. mindre tilfredsstillende.
Hermetikkeksportens forskjellige vanskeligheter er det

allerede skrevet atskillig om -vesentlig pris konkurranse -
men omkring I960 fikk man dessuten en meget følbar
konkurranse om utstyret for de forskjellige hermetikkesker.
Det siktes til den såkalte dekorerte "Polyplast” som noen av
de større hermetikkonserner nå benyttet i stedet for den
vanlige innpakking i pergamyn-papir med papiretikett.
Polyplasten kunne leveres med 3-4-5 forskjellige farger og
ga esken et delikat utseende, så den derfor lettere ble lagt
merke til i butikkene, og ga inntrykk av at varen selv også
var av topp kvalitet.
Det ble en dyr pakning, men allikevel overveide N.C.C. om man
ikke kunne gå over til noe liknende for U.S.A. Den avgjørende
vanskelighet var imidlertid at ingen av våre vanlige
hermetikkleverandører ville anskaffe den maskin som var
nødvendig for påsetning av polyplasten. Skulle N.C.C. gå inn
for samme måtte N.C.C. selv ha kjøpt nevnte maskin, som
den gang kostet minst kr. 140.000.-, etablere den i et eller
annet lokale i Stavanger og så få de varer man kjøpte sendt
som "blanke esker” fra produsenten nordpå ned til Stavanger,
for der å bli gjort skipningsferdig. Kjøp av blanke esker er som
regel alltid noe dyrere enn kjøp av skipningsferdige varer,
fordi produsenten gjerne vil ha etiketteringsarbeidet å ty til
i perioder det ikke er fisk for pakking, dessuten måtte
N.C.C. eventuelt betale lokalfrakt, kjøring etc. og dermed
ville den vanlige eksportprovisjon så godt som være oppspist.
Det rimelige hadde jo vært at U.S.A. betalte et tillegg for å få
varer pakket i polyplast, men våre konkurrenter forlangte
intet tillegg, og dermed var det heller ikke anledning for
N.C.C.til å forlange noe sådant. N.C .C. måtte følgelig
fortsette med sin gamle pakningsmåte.
For å komme tilbake til de stadige klager over omgåelser av
minste-prisene kan det nevnes at departementet hadde funnet
det nødvendig å nedsette eller oppnevne et utvalg, den såkalte
”Backe komité” som skulle undersake hva som var galt med
hermetikkeksporten og komme med forslag til forbedringer.
Selv om alt ble holdt så hemmelig som mulig ang. dem som
hadde forbrutt seg, visste man at i alle fall 3 større
hermetikkfabrikker var funnet skyldig og hadde hver fått en
bot på kr. 100.000.- samt visstnok også inndragning av ekstra
fortjeneste etc.
Det trakk ut før Backe komiteen kom med sin innstilling,
men da den kom var den nærmest så tynn som det var mulig å
få den. Det eneste positive var komiteens anbefaling om
sammenslutninger til større enheter.
Dette siste var uten tvil det helt riktige, men N.C.C. hadde jo
allerede for en del år siden forsøkt seg på denne vei, men uten
hell. Allikevel gjorde N.C.C. nå et nytt forsøk i samme
retning, men bestrebelsene førte ikke frem denne gang

heller.
Året 1960 var forøvrig meget tilfredsstillende for N.C.C.’s
hermetikkeksport, så situasjonen var for så vidt på ingen
måte akutt, men hvilken vei det bar kunne man ikke være
blind for. Det var nemlig stort sett kun England som holdt
N.C.C. på topp.
Da det store hermetikkkonsern: Bergen Preserving, med sine 5
store fabrikker, måtte innstille for tilslutt å gå konkurs, var
N.C.C. straks inne på den tanke at nevnte bo’s anlegg, helt
eller delvis, samt goodwill, måtte være av den største
interesse å bli sikret for N.C.C. Det som gjorde det særlig
fristende var den eksport Bergen Preserving hadde hatt fra
lenge siden før krigen - under ”Club de Millionaire" merket -
til Canada. Nevnte etikett var kjent i alle butikker i Canada,
og ca. 75% av hele Norges hermetikkeksport til Canada gikk
fra Bergen Preserving.
Etter å ha vært i Canada og truffet en avtale med Bergen
Preservings derværende representant angående et nærmere
samarbeide, hvis man ble enig med boet om overtagelse av
fabrikker etc., ble boet tilbudt 3.5 million kroner for det
hele. Dette bud ble ikke godtatt, men man tok ikke dette som
noe endelig brudd på våre forhandlinger. Litt senere bød
N.C.C. 1.1 million for Bergen Preservings goodwill pluss 1
av de beste fabrikkene, hvilket heller ikke ble godtatt, men
ennå trodde N.C.C. det var forhandlingsmuligheter. Heri ble
man imidlertid skuffet, for bare noen få dager etterpå ga
bobestyreren beskjed om at samtlige fabrikker etc. var solgt
til et annet, stort hermetikk konsern i Bergen.
Å uttale noe om det uheldige i at det gikk som det gikk blir
bare gjettverk, det ville vel også først og fremst ha vært
avhengig av den pris som måtte ha blitt den endelige, men på
dette tidspunkt var det ytterligere gamle N.C.C. leverandører
innen hermetikkbransjen som ble nedlagt. N.C.C. kunne få
vanskeligheter med å skaffe dekning for sine ordres, forutsatt
at man kunne klare å selge omtrent samme kvantum som i de
foregående 10 år.
Men paradoksalt nok ga N.C.C.’s hermetikkeksport både i
1961 og 1962 et tilfredsstillende overskudd. For hele
N.C.C.’s eksport var forøvrig tallene i 1961 større enn noen
gang tidligere, hvilket først og fremst skyldtes den sterke
økning det hadde vært i eksporten av gjødningsstoff til
Rhodesia, likeledes at tallene for den innenlandske
avdelingen (agentur) er medtatt.
Også Stavangeravdelingen hadde hatt en sterk økning av sin
produksjon i årene 1958/1961, skapt av moderniseringen av
bedriften og det nye salgsapparat. Om produksjonen av
”Snacks” produkter er kommet med i nevnte omsetningstall kan
det her ikke sies noe om, men det bør i alle fall nevnes at

N.C.C. var gått inn for et samarbeide med det amerikanske
firma ”Beatrice”, med henblikk på fabrikasjon av nevnte firmas
produkter på No-Ko Stavanger. Og denne produksjon
fortsetter fremdeles.
Denne utvidelse av Stavangerbedriftens produksjon øket
samtidig virksomheten for N. C . C . ’ s innenlandske avdeling,
som litt etter litt kunne oppvise betydelig økning i sine
provisjonsbeløp.
Det som imidlertid skapte den aller største virksomhet for den
innenlandske avdeling i de nærmest følgende år var
introduksjonen i Norge av det svenske "Abba”
sild-delikatesser.
Disse varer var ikke solgt i Norge før N.C.C. fikk dette
agentur, men etter et par års forløp var det neppe en butikk i
landet, som ikke førte disse pakninger, og antagelig var det
heller ingen av de norske fabrikkene som hadde et så stort salg
av denne slags varer.
I dette arbeide var Sales promotion en av de viktigste årsaker
til at det gikk så bra med salget som det gjorde, men foruten
dette arbeide forsøkte man på alle tenkelige måter å få
varen innført og solgt i stadig større kvantiteter.
Så meget mere beklagelig var det derfor at N.C.C. noen få år
senere, da man burde kunne begynne å høste fordeler av det
arbeide som var nedlagt, fikk beskjed om at ”Abba’s” nye
samarbeide med Chr.Bjelland & Co. nødvendiggorde opphør av
N.C.C.’s agenturforhold til ”Abba”.
Det var vel forresten arbeidet med ”Abba” produktene som kan
sies å være den egentlige forløper til utviklingen av Sales
Promotion avdelingene ”Salko” og "Fako”, som N.C.C. noe senere
etablerte, under Henning Bruun’s ledelse, hvilke avdelinger i de
seneste år har gitt de største bidrag til N . C . C . ' s inntekter.
Den videre utvikling av disse ting skal ikke kommenteres
her, da nødvendige tall etc. ikke er for hånden, men så meget
må vel kunne sies at utsiktene for disse sales-promotion
avdelinger synes å være meget lovende.
Det har tidligere vært nevnt at Papiravdelingen var for dårlig
representert på en rekke markeder. Selv om Knut Dahl - som fra
1960 hadde ledet avdelingen - hadde skapt øket aktivitet,
savnet man fremdeles gode forbindelser i en rekke land. Da
derfor papireksportfirmaet Martin Solløs A/S, på grunn av
innehaverens død ble utbudt til salg, kjøpte N.C.C.
firmanavnet og dets goodwill. Man hadde nemlig hørt at
nevnte firma - i alle fall så lenge firmaets eier selv drev
forretningen - hadde hatt betydelige salg nettopp til
markeder hvor N.C.C. hadde liten eller ingen eksport. Men
ellers var det nærmest som å kjøpe ”katta i sekken”.

Det viste seg dessverre at selv om firmaet i sin tid hadde hatt
omskrevne, betydelige forretninger på disse markeder, så
hadde nye politiske systemer etc. på disse oversjøiske
steder forandret bildet i meget høy grad. Selv om
forbindelsene til Martin Solløs A/S ga N.C.C. en del ekstra
inntekter, ble det ikke den økning i firmaets papireksport
som man hadde tenkt seg, da firmaet Martin Solløs A/S ble
kjøpt. I 1962 trekker Direktør Sverre Jensen seg tilbake fra
den daglige ledelse og etterfølges av sin sønn, L.N.Jargel.
I året 1963 er man inne på muligheten av øket
eksportvirksomhet. Etter besøk som papiravdelingens Knut
Dahl hadde foretatt til Østen, blant annet også til Malaysia,
hadde man inntrykk av at nettopp Malaysia var et marked med
muligheter for salg av en hel rekke norske varer, ikke bare
papir og cellulose som hittil hadde vært det vesentligste
som gikk til nevnte marked.
Det ble derfor truffet en ordning med en danske, som skulle
reise utover til Malaysia og Philipinene for å undersøke og
kartlegge disse muligheter, i det man eventuelt kunne tenke
seg å etablere en filial, i alle fall i Malaysia.
Dessverre var nevnte danske neppe den rette mann, selv om
han skaffet en del opplysninger om stedlige forhold, men
likevel resulterte reisen i etablering av en filial i Kuala
Lumpur og senere i Bangkok, men da disse filialer er etablert
a v N . C . C . ' s søsterfirma: A/S Det Oversøiske Compagnie,
uten at N.C.C. har noen pengeinteresser i disse filialer, skal de
ikke kommenteres videre i denne beretning. Ringen synes
imidlertid knyttet. Det var det gamle ”D.O.C.” som gikk i
spissen med etablering av filialer. Nå er det nye "D.O.C." som
fører filialpolitikken videre under ledelse av Knut
L.Grimsgaard, som samtidig er eksportsjef i N.C.C.
Hermed er vi kommet frem til 1965, som får betraktes som veis
ende, bortsett fra en liten tilføyelse angående hermetikk-
eksporten, selv om det muligens vil finnes at det allerede er
skrevet for meget om denne eksportgren. Tross alt kan det
imidlertid tenkes å interessere at N.C.C. gjorde et nytt og
antagelig siste forsøk på samling av samtlige sardin-pakkere,
utenom Stavanger og Bergen, ialt 7 kanskje 8 fabrikker, som
skulle benytte N.C.C. som sitt eksportorgan. N.C.C. var den
gang gjennom den nyansatte hermetikkmann Johan Svele,
kommet i kontakt med firmaet Atalanta i New York, som etter det
som forelå måtte ansees som en meget betydelig importør av
norsk hermetikk. Man mente derfor man burde være i stand til å
finne avsetning for nevnte hermetikk-fabrikkers produksjon,
og ville dermed også ha eliminert den innbyrdes konkurranse
som før rådet mellom disse pakkere.
Man var kommet så langt, etter en masse forhåndsarbeide, at
man stort sett var enig om den kontrakt som var satt opp, men i

siste øyeblikk var det enkelte av pakkerne som kom med så
mange reservasjoner og forbehold at den hele plan måtte
oppgis.
Om ordningen var kommet i stand ville det blitt en meget stor
affære for N.C.C., men etter det man senere har forstått av
firmaet Atalanta's virksomhet, er det meget mulig det var
best at det gikk som det gikk.
Det som senere er skjedd i N.C.C.’s virksomhet er så velkjent for
de som eventuelt vil ta seg det bryderi å lese gjennom denne
beretning at det skal ikke medtas her.
Og så tilslutt ber forfatteren av denne beretning om
unnskyldning for alle skrivefeil og raderinger som
beretningen er befengt med, hvilket i alle fall for største delen
skyldes manglende kjennskap til den skrivemaskin som er
benyttet. Hadde det vært mulig å diktere beretningen til en
flink stenograf, hadde nok selve skrivingen, men først og
fremst formen på det hele sett annerledes ut. Tankene løper
atskillig fortere enn klapringen med to pekefingre på en helt
ukjent skrivemaskin.
Ombord i M/S "Tiber” i det Indiske Hav 29/2-1968.
Post Scriptum og kommentarer.
K.B.Michaelsen.
K.B. Michaelsen var mangeårig betrodd kontorsjef i de firmaer som
omhandles av denne beretning. Hva hans fornavn var, fikk jeg aldri
rede på, for han gikk bare under navnet ”Michaelsen”. Jeg hadde
inntrykk at han var min far, Sverre Jensen’s, høyre hånd.
Det er ikke helt korrekt som er skrevet at Direktør Jensen ”trakk” seg
tilbake. Etter at J.L. Tiedemann tok over N.C.C. i begynnelsen av
60-årene ble administrasjonen overtallig. Noen måtte gå. Far
(Direktør Jensen) var nå passert 70 år. Han var vel derfor den
nærmeste til å fratre, men jeg tror ikke det var frivillig.
Etter noen få år sovnet selskapene N.C.C. og NoKo fabrikker stille
inn, etter at alt som var interessant var overført til
Tidemannselskaper. Leif N. Jargel (Direktør Jensen’s eldste sønn)
fikk senere stillingen som direktør for det Tiedemann eide selskap
Asola Sjokoladefabrikk i Vestby. Med på lasset fulgte Gylne
Havrenøtter og andre gode produkter fra de gamle selskaper.
Hamar, 12.02.2009
Jan Erik Jensen