Klikk her for nr 4 - Norsk Militært Tidskrift

Norsk Militært Tidsskrift 

retUrUke 08 

iver JOHanSen 

OG eGiL DaLtveit 

en FreMtiDiG 

LanDMakt 

side 4 

interPreSS nOrGe 

9 770029 202907 

tOM HenrY knUtSen 

airSea 

BattLekOnSePtet 

side 18 

Utgitt av Oslo Militære Samfund Årgang 182 nr. 4 2012 Kr. 63,- 

0 4 

Bent erik Bakken 

BeSt i SPaGat? 

Om behovet for et 

paramilitært innslag 

side 28

2 

NORSK MILITÆRT 

TIDSSKRIFT 

www.nor-miltids.com 

Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige 

artikler og sitt øvrige innhold 

fremme militære, militærvitenskaplige 

og totalforsvarsmessige interesser og 

studier. 

Redaktør: 

Oberstløytnant Harald Høiback 

Redaksjonsmedarbeidere: 

Kommandør Hans Christian Helseth 

Tollbugt. 10, 0152 Oslo 

Fax: 22 42 87 87 

Tlf: 23 09 57 83 

Redaksjon, når betjent: 22 33 62 33 

Tlf: 959 10 595 (privat) 

e-mail: rednmt@gmail.com 

Produksjon: 

Grafisk produksjon og annonser: 

Cox Bergen AS 

Trykk: Scanner Grafisk AS 

Abonnement: 

Henvendelser om abonnement: 

Intendant: 

Kommandør Tom Egil Lilletvedt 

Tlf. 92 04 80 67 (mobil) 

e-mail: intendantoms@gmail.com 

Bankgiro: 7874 05 96410 

Abonnenten er selv ansvarlig for å 

melde adresseforandring. 

Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året. 

Abonnementspris: 

Årspris privat innland: kr. 200,- 

Årspris institusjoner innland: kr. 300,- 

Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,- 

Årspris utland: kr. 400,- 

IBAN: NO46 7874 05 96410 

BIC: DNBANOKKXXX 

Tilsynskomiteen 

for Norsk Militært Tidsskrift: 

Forskningssjef Vidar S. Andersen 

Oberstløytnant Egil Daltveit 

Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer 

Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen 

Oberstløytnant Gjert Lage Dyndal 

Oberstløytnant Håvard Klevberg 

Oberstløytnant Tor Arne Berntsen 

Oberstløytnant Ingvar Seland 

Forskningssjef John-Mikal Størdal 

Oberstløytnant Vidar Vik 

Norsk Militært Tidsskrift er utgitt 

av Oslo Militære Samfund 

ISSN 0029-2028 

INNHOLD 

GRUNNLAGT 1830 

Utgitt fra 1831 

• Redaktørens spalte s. 3 

• Iver Johansen og Egil Daltveit 

En fremtidig landmakt i balanse s. 4 

• Odin Johannesen 

Her og nå, i alle dimensjoner! s. 14 

• Tom Henry Knutsen 

AirSea Battle-konseptet 

– veien mot en ny amerikansk militærdoktrine? s. 18 

• Informasjon til medlemmene i OMS s. 25 

• Bent Erik Bakken 

Best i spagat? 

- Om behovet for et paramilitært innslag. s. 28 

• NMT notiser s. 34 

• Debatt 

Øystein Steiro 

Palle Ydstebø 

Sverre Diesen s. 38 

• NMT bøker s. 44 

Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift 

Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode 

artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være 

mangfoldiggjort. 

Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk 

form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 

ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/ 

jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. 

Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. 

Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter 

på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på 

manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere 

anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. 

Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten 

til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff 

i tidsskriftet i elektronisk form.

REDAKTØRENS SPALTE 

Forsidefoto er av en Leopard II og er tatt av Lars Magne Hovtun/PIO i HMKG. 

I de siste numre av NMT har Sverre Diesen belyst konsekvenser moderne teknologi bør få for landoperasjoner. 

Også i dette nummer vies landoperasjoner betydelig plass. Bladet innledes med en presentasjon av FFIs prosjekt 

Fremtidens landmakt. Deretter følger en artikkel av sjefen for Brigade Nord, brigader Odin Johannesen, hvor han 

responderer på Diesens analyser og setter Hærens virksomhet inn i en langt bredere kontekst enn vi tradisjonelt 

er vant til. Deretter følger en artikkel hvor professor Bent Erik Bakken tar til ordet for å opprette en paramilitær 

politistyrke som svar på de nye trusler samfunnet står ovenfor. I stedet for å flikke på et system som åpenbart ikke 

fungerer, argumenterer Bakken for å endre dagens system for terrorbekjempelse på en grunnleggende måte. Det 

foreliggende nummeret har også en artikkel som analyserer det gryende konseptet AirSea Battle. I tillegg til bokanmeldelser 

og notiser inneholder nummeret også en debatt om våre vurderinger av Afghanistanoperasjonen, 

og en kommentar fra Sverre Diesen til Stein Helge Kingsrøds artikkel i siste nummer. 

Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT? 

For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler: 

1831-1975: ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk 

militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige 

bøker og artikler. 

1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet 

tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og 

anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. 

1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter. 

Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT . 

1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: http://forsvaretsmuseer.no/nor/Forsvarsmuseet Utvalgte artikler fra 

NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne. 

Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke 

Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett. 

Kontakt: 

Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning 

Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47 

E-post: post.biblioteket.fmu@mil.no 

Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet. 

Norsk Militært Tidsskrift - nr.4-2012 

3

4 

en FreMtiDiG LanDMakt i BaL 

Iver Johansen er statsviter og ledet 

prosjektet Fremtidens landmakt 

ved FFI. Egil Daltveit er oberstløytnant 

i Hæren og tjenestegjorde 

som prosjektoffiser i det samme 

prosjektet i perioden 2009-2011. 

Det synes i dag å være et betydelig misforhold mellom de store ressurser 

som går med til å produsere landmilitære styrker, og det 

resultatet prosessen munner ut i, i form av operativt tilgjengelige 

avdelinger. Realisering av en struktur i langsiktig balanse forutsetter 

at det tas radikale grep på flere områder. Prosjekt ”Fremtidens 

landmakt” ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har vurdert løsninger 

som innebærer en bedre balanse mellom ressurser brukt på 

utdanning og på å produsere operative avdelinger, en bedre balanse 

mellom avdelinger som løser oppgaver i fred og avdelinger som 

løser oppgaver i krise og krig, og en bedre balanse mellom reaksjonstid, 

utrustning og dimensjonerende behov. 

av iver JOHanSen OG eGiL DaLtveit 

Prosjektet Fremtidens landmakt ved 

FFI har siden 2009 gjennomført en 

systematisk analyse av Hæren og 

Heimevernet med sikte på å identifisere 

en struktur i balanse som kan 

videreføres på lang sikt. Målsettingen 

må sees i sammenheng med den 

nedbygging av landmaktens volum 

som har skjedd gjennom de siste par 

tiår. Utviklingen har vært en konsekvens 

av endringer i økonomiske 

og sikkerhetspolitiske rammevilkår. 

Nedbyggingen har derfor i hovedsak 

vært nødvendig og ønsket, og 

har samtidig skapt rom for innfasing 

av mer effektive våpensystemer. 

Reduksjonene i volum har imidlertid 

ikke vært fulgt av en styrking av landmaktens 

samlede operative kapasitet 

og tilgjengelighet. Samtidig er heller 

ikke kostnadene forbundet med å 

opprettholde strukturen blitt vesentlig 

redusert. En fortsatt utvikling langs 

denne linjen vil i løpet av få år kunne 

lede til en kritisk mangel på operative 

landmilitære styrker. 

Prosjektet har rettet oppmerksomheten 

mot tre sentrale problemområder 

for å kunne etablere et balansert 

målbilde for en fremtidig landmakt. 

Vi har for det første sett på hvordan 

landmakten produserer sin operative 

struktur, nærmere bestemt på forholdet 

mellom hvor mange soldater vi 

utdanner og hvor mange vi utruster, 

trener og øver. For det andre har vi 

tatt utgangspunkt i de oppgaver landmakten 

skal løse og sett på mulighetene 

for å etablere en tilgjengelig 

kapasitet i form av stående og eventuelt 

mobiliserbare avdelinger for å løse 

disse oppgavene. Til sist har vi sett på 

den operative strukturens evne til å 

håndtere et nasjonalt krigsscenario 

og på betydningen av sentrale parametre 

som reaksjonstid, utrustning 

og operativt konsept. 

Utdanning og tilgjengelighet 

Hæren utdanner i dag mellom 4500 

og 5000 soldater gjennom 12 måneders 

førstegangs-tjeneste. Isolert sett

anSe 

er dette tilstrekkelig til å bemanne 

noe i nærheten av én komplett brigade 

– hvert år. Imidlertid har Hæren 

bare én brigade, så det store årlige 

utdanningsvolumet fremstår som ute 

av proporsjon med den struktur og 

det behov utdanningen skal dekke. 

Soldatutdanningen skjer dessuten 

ute i avdelinger som nominelt skal 

være operative og tilgjengelige for å 

kunne løse en rekke til dels svært 

krevende oppdrag. Systemet representerer 

først og fremst en anomali: 

Utdanning innen den operative 

strukturen representerer en løsning 

for rekruttering og kompetanse som 

ikke er funnet hensiktsmessig innen 

noen annen samfunnssektor. 1 

Denne praksisen innebærer 

dessuten svært store omkostninger. 

Omkostningene kommer til syne på 

to hovedområder – det operative og 

det økonomiske. For å ta det operative 

først: Avdelinger som primært driver 

med utdanning, er for alle praktiske 

formål å betrakte som skoler, og dette 

gjelder for de fleste av Hærens avdelinger 

inkludert brigadens manøverbataljoner 

så vel som dens støtteavdelinger. 

Det sier seg selv at den ytelse, og 

ikke minst reaksjonsevne, det er mulig 

å få ut av en avdeling hvor storparten 

av tiden går med til å utdanne soldater, 

er svært begrenset. For Brigade Nord 

fører dagens modell til at den i det 

daglige ikke kan fungere som et samtrent 

kampsystem, og for å sette opp 

en operativ brigade kreves dermed et 

omfattende og tidkrevende oppsettingsløp 

hvor det bl.a. inngår innkalling 

av hærreserven. 

Systemet har også en betydelig økonomisk 

kostnad. Prisen for å utdanne 

Ett årsverk ute i internasjonale operasjoner koster etter dagens modell om lag 4 millioner 

kroner. Det kan gjøres langt billigere. Bildet er fra en seremoni i Mazar-e-Sharif. 

Foto: Dag Rydmark/ Forsvarets mediesenter 

en soldat i Hæren varierer mye, men 

ligger i gjennomsnitt et sted mellom 

300 og 600 tusen kroner per år. Tallet 

fremkommer ved å dele kostnadene 

knyttet til de avdelingene i Hæren hvor 

utdanningen foregår på det antallet 

vernepliktige soldater som mottar 

sin grunnleggende militære utdanning. 

Et grovt anslag tilsier dermed 

at prisen i Hæren for å opprettholde 

dagens praksis er i størrelsesorden 2 

milliarder kroner. Dette er et betydelig 

beløp, særlig når vi tar i betraktning 

hvor lite av dette som bidrar til 

å produsere operativ evne. Når så 

mye av Forsvarets totale ressurser går 

med til å utdanne nye soldater – vel å 

merke en utdanning verken soldatene 

selv eller Forsvaret greier å utnytte 

på noen god måte – åpner dette for 

en radikal omorganisering av hele 

utdannings¬modellen i landmakten. 

Stortingsproposisjon 73 – Et forsvar 

for vår tid – tar viktige steg på 

veien mot en nødvendig omstilling, 

ikke minst ved å legge opp til 

en økning av innslaget av vervede 

i Hæren. Det er også satt i gang et 

arbeid med kompetanse i Forsvaret – 

Kompetansreformen – som vil kunne 

ta tak i disse problemene. Samtidig er 


5

6 

“Dette er i praksis en yrkesmodell hvor en innarbeidet 

institusjon som dagens førstegangstjeneste ikke lenger 

har noen plass.” 

det klart at langtidsplanen ikke løser 

de langsiktige utfordringene knyttet 

til produksjon av operativ landmilitær 

kapasitet. 

En radikal omorganisering 

Vårt forslag er at utdanning i fremtiden 

kan skje innenfor en separat skole innrettet 

for å utdanne soldater til Hærens 

avdelinger. Utgangspunktet er her at 

utdanningsvolumet er tilpasset Hærens 

behov. Det er selvsagt vanskelig å fastslå 

eksakt hva dette vil være, det kommer 

ikke minst an på hvilken operativ struktur 

som skal produseres og hvor lange 

ståtider det er mulig å realisere, men 

et omfang på ca. 1000 per år er ikke 

urealistisk. Da har vi i våre beregninger 

forutsatt at personellet gjør tjeneste i 

gjennomsnitt 5–15 år etter endt utdanning. 

2 En spesialisert skole vil dessuten 

kunne være langt mer kostnadseffektiv 

enn dagens ordning. Våre beregninger 

antyder at Hæren kan dekke sitt 

grunnleggende soldatutdanningsbehov 

innenfor en ramme på om lag 300 

millioner kroner per år. 

En slik omlegging muliggjør dessuten 

at dagens hæravdelinger kan gå over 

fra i hovedsak å drive med utdanning 

til å bli reelt operative. Dette forutsetter 

imidlertid at avdelingene kan settes opp 

av vervede mannskaper. Omleggingen 

er en logisk konsekvens av behovet for 

å sikre tilstrekkelig tilgjengelighet på 

personellet etter endt utdanning. I våre 

beregninger er det tatt hensyn til kostnader 

knyttet til innføring av et kontraktsregime 

hvor alle tjenestegjørende 

mottar lønn i hele kontrakts¬perioden 

fra første utdanningsdag. 

I praksis en yrkesmodell 

Dette er i praksis en yrkesmodell hvor 

eksempelvis en innarbeidet institusjon 

som dagens førstegangstjeneste 

ikke lenger har noen plass. Hvorvidt 

modellen kan realiseres innenfor 

rammen av dagens vernepliktsordning 

er noe vi ikke har vurdert, men 

Hvorfor gjør ikke helsevesenet som Forsvaret, og bemanner landets sykehus ved å hente inn sykepleierekrutter direkte fra gata og 

sysselsetter legene med å lære dem opp et års tid før man dimitterte dem og startet prosessen på nytt med helt ferske rekrutter? 

(Foto: colourbox.dk)

“verneplikten har sin berettigelse helt uavhengig av hvor 

mange som til enhver tid gjør tjeneste” 

vi ser i utgangs-punktet ikke noen 

vesentlige grunner til at det ikke skulle 

kunne la seg gjøre. Verneplikten 

som samfunnsinstitusjon, kan ikke 

være avhengig av én bestemt modell 

for praktisering. Verneplikten har sin 

berettigelse helt uavhengig av hvor 

mange som til enhver tid gjør tjeneste. 

Det må være langt viktigere at 

tjeneste i Forsvaret representerer en 

fornuftig forvaltning av den enkeltes 

tid og av samfunnets midler. 

Fredsoppgaver, internasjonale 

operasjoner og stridsevne 

Hærens avdelinger har to hovedoppgaver 

– løpende oppgaver i fred og 

beredskapsoppgaver i krise og krig. 

De første omfatter, i tillegg til rene 

forvaltningsoppgaver, fredstidsoppgaver 

hjemme (kongevakt og grensevakt) 

og oppsetting av avdelinger 

for internasjonale operasjoner. Det 

andre oppgavesettet – beredskapsoppgavene 

– omfatter oppdrag knyttet 

til krisehåndtering og stridsoppdrag 

i forbindelse med et nasjonalt 

krigsscenario. 

Det har vært sentralt for prosjektet 

å se nærmere på helheten i de oppgavene 

landmakten må løse. Spesielt har 

det vært viktig å unngå en tilnærming 

hvor eksempelvis bare krigsoppgaver 

forutsettes å være dimensjonerende, 

mens fredstidsoppgaver i Norge og 

i utlandet overses i utformingen av 

strukturen. Dette er ikke uttrykk for 

hva vi mener bør være landmaktens 

oppgaver, men en observasjon av hva 

som faktisk er landmaktens oppgaver 

i dag, og som det er all grunn til å tro 

vil være landmaktens oppgaver også 

i fremtiden. En organisasjon som er 

optimalisert mot en enkelt oppgave, 

kan dessuten ofte være ekstremt ineffektiv 

i utføringen av andre oppgaver. 

Må utvikle multirollekapasiteter 

Det er en viktig forutsetning for en 

balansert modell at alle elementene 

i strukturen kan løse så store deler av 

oppgavesettet som mulig. Dette betyr 

at utvikling av multirolle¬kapasiteter 

blir svært viktig. Det er ikke rom for 

spesialiserte avdelinger som kun 

løser fredstidsoppgaver hjemme, og 

heller ikke en særegen og separat 

struktur for internasjonale operasjoner. 

Derimot kan det være aktuelt 

å etablere en mobiliserbar kapasitet 

som bare løser krigsoppgaver. 

Fredsoppgavene, både hjemme og 

ute, er imidlertid svært synlige og blir 

i praksis i stor grad gitt prioritet på 

bekostning av evnen til å løse oppgaver 

i krig. Således løses både kongevakt-oppdraget 

og vaktholdet på 

grensen mot Russland av dedikerte 

avdelinger (Hans Majestet Kongens 

Garde (HMKG) og Garnisonen i Sør- 

Varanger (GSV)), som ikke samtidig er 

tiltenkt noen rolle i krigsstrukturen. 

Kostnadene til disse avdelingene gir 

altså i beste fall begrenset avkastning 

i form av operativ evne i krise og krig, 

og de bidrar heller ikke direkte til å 

løse oppdrag i utlandet. 

Mangelen på en stående kapasitet i 

Hæren fører til at behovet for å sende 

avdelinger til utlandet må dekkes ad 

hoc gjennom produksjon av en helt 

ny avdeling for hver enkelt kontingent. 

Både befal og mannskaper til 

disse avdelingene tas i stor grad fra 

Hærens øvrige avdelinger – selv om 

også andre deler av Forsvaret bidrar – 

noe som fører til at dagens hær i stor 

utstrekning antar karakter av å være 

et svært lite effektivt produksjonsapparat 

for internasjonale operasjoner. 

Betydelig innsparingspotensial 

De direkte kostnadene til oppsetting 

av utenlandsavdelingene belaster rett 

nok ikke Hærens budsjett direkte, 

men dekkes over budsjettet for internasjonale 

operasjoner. Hvor pengene 

tas fra er imidlertid ikke det vesentlige 

i denne sammenheng, men at systemet 

med å bygge en helt ny avdeling 

så å si fra grunnen av hver gang 

den skal ut, i seg selv medfører store 

ekstrakostnader. Når man inkluderer 

grunnleggende utdanning pluss den 

oppdragsspesifikke treningen, koster 

et årsverk ute etter dagens modell om 

lag 4 mill. kroner. Under en modell 

med rotasjon av faste avdelinger kan 

denne prisen halveres, hovedsakelig 

som følge av at man ikke må repetere 

det samme utdannings- og treningsløp 

med stadig nye soldater. Det ligger 

derfor et betydelig innsparingspotensial 

i å deployere avdelinger som 

allerede er samtrent. Med 500 soldater 

ute kan dette potensialet ligge i 

størrelsesorden 1 milliard kroner. Det 

er for øvrig et paradoks at i dag gjennomføres 

de korteste oppsettingsperiodene 

av de avdelingene som har 

de klart mest krevende oppdragene 

– spesialstyrkene. 

Det er således et grunnelement 

i den balanserte løsningen vi foreslår, 

at Hæren bygger opp en stående 

kapasitet som er tilstrekkelig til 

å dekke behovet for fredsoppgaver 

hjemme og til å sette opp en bærekraftig 

rotasjonsturnus for internasjonale 

operasjoner. Vi har i våre beregninger 

forutsatt at omfanget kan være inntil 


7

8 

Nasjonal 

ledelse 

Mobiliserbar reserve på høy beredskap 

Stående avdeling 

D+0 D+7 

D+90 D+180 D+360 

Høy beredskap: 

Alliert ledelse 

Allierte forsterkninger (lufttransport) 

- Utdannet personell 

- Fullt materiellsett 

- Årlig trening 

1000 soldater per kontingent. Tallet er 

dels basert på det erfarte omfang av 

faktisk deployering de siste 20 år, og 

dels på hva andre land av Norges størrelse 

bidrar med. Den stående strukturen 

må dessuten kunne inngå i en 

operativ krigsstruktur. Dette forutsetter 

at avdelingene får et kvalitetsnivå 

som gjør at de kan møte en mekanisert 

motstander med en struktur og et 

treningsnivå som er forsvarlig. 

Beredskapstid: ett til fire døgn 

Forutsatt at behovet for volum i strukturen 

er større i krig enn i fred legges 

det til mobiliserbar kapasitet i avdelingene 

som kun løser oppgaver ved 

et ekstraordinært behov, som i tilfelle 

krise og krig. Vi foreslår derfor at en 

fremtidig struktur kan inneholde 

kaderavdelinger som er oppsatt med 

alt materiell, med deler av personellet 

og som raskt og planmessig kan 

ekspandere til en komplett avdeling. 

Beredskapstiden vil da bli redusert til 

tiden det tar å trekke sammen avdelingene. 

Denne tiden vil kunne ligge 

på fra ett til fire døgn. 

Slike avdelinger vil skille seg radikalt 

fra den type mobiliserings avdelinger 

Hæren tidligere opererte med. 

De eksemplene som finnes på at 

mobiliseringsavdelinger kombineres 

med høy kvalitet og høy beredskap, 

synes å ha to forhold felles. Det ene 

er at årlig treningstid ligger på rundt 

en måned, og det andre er at en del av 

Forstrekningsstyrker på middels beredskap 

Allierte forsterkninger (sjøtransport) 

Middels beredskap: 

- Utdannet personell 


- Ikke samtrent avdeling 

Forstrekningsstyrker på lav beredskap 

Lav beredskap: 

Figur 1 Sammenhengen mellom styrkeoppbygging og beredskap 

- Mangelfull utdanning 


- Ikke samtrent avdeling 

personellet til daglig tjenestegjør i 

avdelingene. Som et praktisk eksempel 

kan en stridsvognseskadron ha 

omlag 20–25 prosent av personellet, 

for eksempel 16 personer i stadig tjeneste. 

Eskadronsstaben vil da ha fire, 

og hver tropp vil ha fire personer. 

Disse vil være ansvarlige for førstelinjes 

vedlikehold og forvaltning av 

eget materiell, for planlegging, og 

for kontakt med mannskapene som 

er mobiliseringsreserve. I tillegg kan 

kaderen i eskadronen øve i mindre 

skala, og den utgjør i en krisesituasjon 

en tilgjengelig militær kapasitet 

umiddelbart. Frem til mannskapene 

er trukket sammen kan kaderen i 

eskadronen stille fire stridsvogner. 

Strategisk scenario, reaksjonstid 

og operativ struktur 

Det er en grunnleggende forutsetning 

for analysen at den potensielt 

farligste utfordring for Norge er en 

konvensjonell militær konflikt med 

en annen stat i våre nærområder. I 

analysen er dette konkretisert i form 

av et scenario – strategisk overfall. 

Strategisk overfall forutsetter 

logisk at angriperen oppnår overraskelse. 

Dette betinger at angrepet 

innledes uten omfattende og synlig 

forberedelser. Alternativet – et angrep 

med en mer omfattende og synlig 

styrkeoppbygging i forkant – ville, 

selv om det gjør det mulig for angriperen 

å starte angrepet med større 

styrker, også muliggjøre overføring av 

allierte forsterkninger før stridsoperasjoner 

iverksettes. Et angrep hvor det 

foreligger et vesentlig strategisk varsel 

kan dermed avskrekkes med utgangspunkt 

i hele alliansens potensial. 

Oppnås derimot overraskelse kan 

imidlertid angriperen i en innledende 

fase regne med kun å møte norske 

styrker. I et strategisk overfallsscenario 

hviler derfor den avskrekkende 

effekten på vår nasjonale forsvarsevne. 

Dette scenarioet utgjør dermed et 

rasjonelt grunnlag for prioritering av 

nasjonale forsvarsressurser. Vår evne 

til å håndtere et strategisk overfall, og 

dermed den avskrekkende effekt som 

ligger i vår landmilitære kapasitet, 

hviler derfor bl.a. på: 

• reaksjonstid 

• mobilisert kapasitet og volum 

• evne til å sikre mottak av allierte 

forsterkninger 

Sammenhengen mellom styrkeoppbygging 

og beredskap er fremstilt i 

figur 1. 

En hær som skal kunne etablere 

en terskel mot et slikt scenario, 

må ha avdelinger på høy beredskap. 

Eksakt hva dette innebærer kan være 

vanskelig å kvantifisere. Vi legger til 

grunn at de første avdelingene må 

være klare til innsats i løpet av de 

første to–tre døgn etter at et angrep er 

iverksatt. Dette er det sannsynligvis 

bare styrker som allerede er stående, 

som kan klare. Derfor består én av 

hærmodellene vi har analysert, av tre 

stående strids¬grupper. 

Vi har imidlertid også sett på en 

modell bestående av en stående kader 

med en mobiliserbar reserve. De stående 

elementene i denne modellen vil 

ha like kort reaksjonstid, men ikke den 

samme ytelse som de tre stridsgruppene 

i den første modellen. Den totale

“nettverksorganiserte enheter er svært sårbare når en 

motstander lykkes med å ødelegge enkeltkomponenter i 

kjeden fra målobservasjon til effekt i målet.” 

styrken vil imidlertid være mer robust 

når reservene tas med i beregningen. 

Det forutsetter imidlertid at reservestyrken 

kan settes opp raskt nok til å 

kunne påvirke utfallet av striden. Hva 

som er det eksakte tidsrom avhenger 

av to parallelle prosesser: (i) angriperens 

styrkeoppbygging, og (ii) innsetting 

av allierte forsterkningsstyrker. 

Her er selvsagt usikkerhetene store. 

Vi har imidlertid forutsatt et tidsvindu 

på syv døgn. I dette tidsrommet vil 

verken angriperen nå å bygge opp 

nok styrker til å avgjøre striden til 

sin stridens fordel, utfall. eller alliansen kunne overføre 

forsterkninger som gjør ytterligere 

norske landmilitære styrkebidrag lite 

relevante En fremtidig for stridens hærstruktur 

utfall. 

En fremtidig hærstruktur 

Som vi allerede har vært inne på, har 

vi analysert ulike hærmodeller som 

løser hele oppgavesettet på en balansert 

måte. Det ene alternativet er en 

styrke med tre stående stridsgrupper. 

Vi vil her skissere nærmere det andre, 

en forsterket fullmekanisert brigade. 

Denne brigadestrukturen er organisert 

med fire identiske mekaniserte 

manøverbataljoner, to artilleribataljoner 

(Archer) og andre støtteavdelinger. 

Brigaden har en total oppsetting 

på blant annet 7200 soldater, 88 

stridsvogner, 117 stormpanservogner 

og 48 artilleriskyts. Den har en mobiliseringsgrad 

på noe over 50 prosent, 

og underavdelingene varierer mellom 

å ha 100 prosent av personellet og å 

ha en kader på 25 prosent. 

bygge opp nok styrker til å avgjøre striden til sin fordel, eller alliansen kunne overføre 

forsterkninger som gjør ytterligere norske landmilitære styrkebidrag lite relevante for 

Den stående andelen er dimensjonert 

for eksakt å håndtere fredstidsbehovet 

i tråd med forutsetningene 

for konseptet. Det er derfor ingen 

ledig kapasitet i fredstid. Det er således 

ikke rom i vår modell for å opprettholde 

avdelinger som bare løser 

fredsoppgaver. Avdelinger som i dag 

kun løser slike oppgaver – HMKG, 

GSV, styrken i Afghanistan – må der- 

Som vi allerede har vært inne på, har vi analysert ulike hærmodeller som løser hele 

oppgavesettet på en balansert måte. Det ene alternativet er en styrke med tre stående 

stridsgrupper. Vi vil her skissere nærmere det andre, en forsterket fullmekanisert brigade. 

Denne brigadestrukturen er organisert med fire identiske mekaniserte manøverbataljoner, 

to artilleribataljoner (Archer) og andre støtteavdelinger. Brigaden har en total oppsetting på 

blant annet 7200 soldater, 88 stridsvogner, 117 stormpanservogner og 48 artilleriskyts. Den 

har en mobiliseringsgrad på noe over 50 prosent, og underavdelingene varierer mellom å ha 

100 prosent av personellet og å ha en kader på 25 prosent. 

KRIGSSTRUKTUR 

Personell 7200 

Mobiliserbar andel 52 % 

Stridsvogner 88 

Stormpanservogner 117 

Artilleri 48 

Panservernsystemer 140 

CSS MP 

Figur Figur 2 Mulig Mulig fremtidig fremtidig struktur struktur for for Hæren Hæren (KLV: (KLV: Kampluftvern, Kampluftvern, CSS: Combat CSS: Combat Service Service 

Support) 

Den stående andelen er dimensjonert for eksakt å håndtere fredstidsbehovet i tråd med 

forutsetningene for konseptet. Det er derfor ingen ledig kapasitet i fredstid. Det er således 

ikke rom i vår modell for å opprettholde avdelinger som bare løser fredsoppgaver. 

Avdelinger som i dag kun løser slike oppgaver – HMKG, GSV, styrken i Afghanistan – må 

derfor avvikles, mens selve oppdragene løses innenfor rammen av den stående operative 

strukturen. For den del må gjerne avdelingsbetegnelsene HMKG og GSV videreføres, men til 

KLV 

for avvikles, mens selve oppdragene 

løses innenfor rammen av den stående 

operative strukturen. For den 

del må gjerne avdelingsbetegnelsene 

HMKG og GSV videreføres, men 

til forskjell fra i dag må avdelingene 

opprettholde et treningsnivå som gjør 

dem i stand til også å løse andre oppdrag. 

Foreløpige studier viser dessuten 

at omfanget av gardeoppdraget 

og grensevakten kan rasjonaliseres og 

dermed bli mindre innsatskrevende, 

men det er en problemstilling vi ikke 

har studert inngående. 

Det er et viktig poeng at dette forslaget 

ikke forutsetter overføring av 

større totale ressurser til Hæren enn 

i dag. Realismen i forslaget bygger på 

en effektiv utnyttelse av de ressurser 

Hæren allerede i dag disponerer, 

og på avvikling av kostnadskrevende, 

men lite effektive praksiser. Her står 

dagens modell for førstegangstjeneste 

og ad hoc-oppsetting til operasjoner 

i utlandet i første rekke. 

Hvorfor mekaniserte enheter? 

I arbeidet med prosjekt ”fremtidens 

landmakt” er det gjennomført ytelsesberegninger 

av tre konseptuelt 

ulike landmaktsmodeller – mekaniserte 

styrker, lett infanteri og nettverks-organiserte 

enheter basert på 

ny teknologi. Analysene viser at alle 

konseptene har både styrker og svakheter. 

Noen av svakhetene er imidlertid 

såpass fundamentale at vi ikke 

har funnet grunn til å gå videre med 

konseptet. 

Nettverksorganiserte enheter er 

svært sårbare når en motstander lykkes 

med å ødelegge enkeltkomponenter 

i kjeden fra målobservasjon 

til effekt i målet. Når denne kjeden 

blir brutt fører dette raskt til en drastisk 


9

10 

“Lette infanteriavdelinger har vesentlige svakheter i alle 

stridsformer.” 

reduksjon av stridsevne. Dette bildet 

kan muligens endre seg på lengre sikt 

med etablering av mer robuste nettverk, 

men her er utfordringene større 

på militær side enn på sivil. 3 

Lette infanteriavdelinger har vesentlige 

svakheter i alle stridsformer. I 

stridsformer som krever mobilitet og 

fleksibilitet – angrep og oppholdende 

strid – kan en mekanisert motstander 

omgå, utmanøvrere, isolere og deretter 

raskt nedkjempe enkeltavdelinger. 

I forsvar er ytelsen til lette avdelinger 

langt bedre, og på høyde med ytelsen 

til mekaniserte avdelinger. Men prisen 

de betaler for dette er svært høy. 

Tapstallene er konsekvent tre til fire 

ganger høyere enn for en mekanisert 

avdeling. 4 

Forholdet mellom 

Hæren og Heimevernet 

En omlegging av landmakten – og spesielt 

produksjonsmodellen i Hæren – 

etter de linjer vi foreslår vil potensielt 

få store konsekvenser for Heimvernets 

totale struktur. Storparten av de 4500 

soldatene som får sin grunnutdanning i 

Hæren, overføres under dagens modell 

til Heimevernet. Med omlegging til 

en balansert produksjons¬løsning for 

Hæren vil det ikke lenger være mulig 

å opprettholde en slik overføring, og 

Heimvernets styrkeproduksjonsmodell 

må dermed omformes grunnleggende. 

Nå må det presiseres at dagens 

modell i alle henseender representerer 

en lite kosteffektiv produksjonsløsning. 

For det første innbærer modellen at 

Hærens avdelinger i stor utstrekning 

i praksis fungerer som skoler, og ikke 

som operative avdelinger. Som det 

tidligere er pekt på, får denne situa- 

sjonen svært alvorlige konsekvenser 

for tilgang på operative styrker innen 

landmakten. Det er også tvilsomt hvor 

stor nytte Heimvernet har av denne 

”gratis” tilgangen på personell. For det 

første er soldatenes utdanning i liten 

grad tilpasset Heimvernets behov og 

oppdrag. Hæren opererer eksempelvis 

en rekke våpensystemer som ikke 

finnes i Heimevernet. Artilleri, stridsvogner 

og (i fremtiden) kampluftvern 

er noen eksempler. For det andre har 

Heimvernet selv liten evne til å nyttiggjøre 

seg denne ressursen all den 

stund mange av Heimvernets avdelinger 

har større eller mindre mangler i 

utrustning og øving. Det bør være klart 

at avdelinger med mangler av denne 

art har svært begrenset operativ nytte. 

HVs struktur må legges om 

Under forutsetning om stabile ressursnivåer 

synes det derfor klart at 

Heimvernets struktur må legges radikalt 

om. Det har imidlertid ikke vært 

mulig innenfor prosjektets totalramme 

å gjennomføre en fullstendig analyse 

av Heimevernets fremtidige struktur. 

Dette skyldes først og fremst at vi 

ikke har en fullstendig oversikt over 

Heimevernets totale oppgaveportefølje. 

Heimevernet har bl.a. en rekke 

oppgaver i tilknytning til det sivile samfunnet 

vi ikke har oversikt over verken i 

omfang eller kostnader. Det vi derimot 

har gjort er å vurdere noen alternative 

kvalitetsnivåer for en Heimvernsstyrke 

i lys av ett spesifikt oppgavesett, nemlig 

støtte til en større landmilitær operasjon 

innenfor et strategisk overfallsscenario. 

Denne analysen peker nokså 

entydig på at en kosteffektiv løsning 

for den delen av Heimvernets struktur 

som skal kunne håndtere en militær 

trussel, vil være en organisering som 

lett infanteri. 

Det er imidlertid en klar sammenheng 

mellom kvaliteten på styrkene og 

hvor stor en fremtidig heimvernsstruktur 

kan være. Vår analyse antyder at det 

innenfor dagens økonomiske ramme 

vil være mulig å opprettholde en styrke 

som i omfang svarer til mellom seks 

og sju lette infanteribataljoner. En del 

av Heimevernets oppgaveportefølje vil 

imidlertid også i fremtiden bestå av 

enklere vakt- og sikringsoppdrag samt 

støtte til det sivile samfunnet. En styrke 

tilpasset disse oppgavene vil ha enklere 

behov for utrustning og mindre krav til 

trenings- og øvingsaktivitet. 

Det er vanskelig å se trusselnivåer som 

ligger mellom de som håndteres best 

med lett infanteri (militær trussel) og de 

som kan håndteres med vanlige vaktmannskaper. 

Denne todelingen av oppgaveporteføljen 

bør dessuten avspeiles i 

styrkestrukturen. Et fremtidig heimevern 

bør derfor organiseres rundt to skarpt 

adskilte kvalitetsnivåer, hvor en mindre 

styrke utrustes og øves for rent militære 

oppdrag, mens styrkens hovedvolum 

etableres på basis av enklere standarder 

mht. utrustning, trening og øving. 

Gitt begrensningene for analysen 

må imidlertid konklusjonene tolkes 

med en betydelig varsomhet. Det har 

bl.a. ikke vært mulig å utarbeide et fullstendig 

scenariogrunnlag for en komplett 

analyse. Eksempelvis er det uklart 

hvilke mer spesifikke krav som stilles 

i operasjoner i storby, støtte til antiterroroperasjoner 

etc., og hva dette kan 

utløse i form av nye operative behov. 

Tre konkrete anbefalinger 

Analysen viser at det er mulig å bygge 

en norsk landmaktstruktur med god 

balanse mellom oppgaver og struktur 

innenfor realistiske budsjettrammer.

“Det vil uansett være nødvendig med drastiske grep for å 

rette opp dagens ubalanser.” 

Det synes klart at Heimvernets struktur må legges radikalt om. 

Dette forutsetter imidlertid at Hæren 

gjør tre viktige grep: (i) Grunnleggende 

soldatutdanning skjer i egne skoler, 

og det må innføres et kontraktsregime 

som sikrer tilgjengeligheten på personellet 

etter fullført utdanning; (ii) 

deployering av styrker til operasjoner 

i utlandet gjøres av faste avdelinger 

med korte oppsettingstider; (iii) det må 

innføres mobiliseringsavdelinger på 

høy beredskap. I tillegg kreves en nøye 

gjennomgang av Heimevernets oppgaveportefølje 

og struktur med sikte på 

å tilpasse avdelingenes kvalitetsnivå til 

de oppgaver styrken skal løse. Her må 

det imidlertid gjøres mer omfattende 

studier enn det har vært mulig å få til 

innenfor prosjektet. 

Ved å endre ineffektive praksiser kan 

betydelige ressurser frigjøres og omdisponeres 

til styrking av både kvalitet, 

tilgjengelighet og reaksjonsevne innen 

landmakten. I dagens struktur brukes 

store ressurser på å utdanne avdelinger 

som mottar mangelfull utrustning 

og øving. Dette gjelder spesielt for 

Heimevernets struktur og det store tilknyttede 

utdanningsvolumet i Hæren. 

Langsiktig målbilde 

Det er like fullt viktig å presisere at 

vår modell representerer et langsiktig 

målbilde, ikke en konkret anvisning 

for utvikling av landmakten på kort 

sikt. Transisjonsproblemet – hvordan 

vi kommer fra nå-situasjonen og til en 

fremtidig balansert struktur – er ikke 

analysert i detalj. Foreløpige analyser 

tyder imidlertid på at problemet er løsbart 

dersom vi velger en gradvis overgang 

fra dagens Hær og Heimevern. 

Det vil uansett være nødvendig med 

drastiske grep for å rette opp dagens 

ubalanser. Et eksempel er personell- 

strukturen, hvor det åpenbart kreves 

store endringer for å etablere en god 

balanse mellom rekruttering, stillingsstruktur 

og gradsnivåer. Vår modell 

innebærer dessuten en avvikling av 

dagens form for førstegangstjeneste til 

fordel for verving av mannskaper. 

Vi har ikke studert direkte hva som 

skal til for å gjøre en karriere i Forsvaret 

tilstrekkelig attraktivt til å sikre rekruttering. 

Her kan vi bare vise til at ingen 

annen samfunnssektor hittil har mislykkes 

med å rekruttere et tilstrekkelig 

antall ansatte til sin virksomhet, i det 

minste så lenge det tross alt ikke dreier 

seg om flere enn i dette tilfellet. Det som 

er sikkert er at Forsvaret ikke kan fortsette 

å bruke milliarder av kroner hvert 

år på å utdanne soldater, men hvor 

man samtidig mangler en god modell 

for hvordan denne utdanningen kan 

utnyttes til det den er ment for. 

1 Det kan være et illustrerende tankeeksperiment å plassere dagens praksis i Hæren og store deler av Forsvaret forøvrig inn i en 

annen stor samfunnsinstitusjon, for eksempel helsevesenet. Dette ville i så fall innebære at man bemannet landets sykehus ved å 

hente inn sykepleie¬rekrutter direkte fra gata og sysselsatte legene med å lære dem opp et års tid før man dimitterte dem og startet 

prosessen på nytt med helt ferske rekrutter. 

2 Vi forutsetter 5 år for vervede, 6 år for spesialistbefal og 15 år for offiserer i gjennomsnitt. 

3 På militær side er det først og fremst krav til jammeresistens, båndbredde (som begrenser krypteringsalgoritmer) samt utstrakt 

bruk av proprietære systemer, som er hindringene. 

4 Les mer om dette i Odin Johannesens artikkel i foreliggende nummer av NMT. 


11

12 

LEVERANDØRER 

LEVERANDØRER TIL 

Elajo Installasjon AS utfører alle 

typer elektroinstallasjoner 

Storbyens elektriker 

* Adgangskontroll 

* Sikkerhet-alarm 

* Tele-Data-Fiber 

* Elektro 

* Internkontroll 

elsjekk-termografering 

* Service 

Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no 

www.bns.no | salg@bns.no | 

22 90 92 50 

TIL DET NORSKE 

FORSVAR

LEVERANDØRER 

DET NORSKE FORSVAR 


FORSVAR 

2 

Kleven Florø AS 

Tlf. 57 74 68 00 

www.klevenmaritime.no 

Vi har avtale med FORSVARET 

TEMPEST 

RUGGED 

Datautstyr 

bedriftssystemer.no WWW 

Brynsengv. Peter Møllers 2, 0667 v. 12, Oslo, Boks PB 184 184, Økern, Økern 0510 0510 OsloTlf: Oslo, Tlf. 23 40 23 03 40 10 03 10 · Fax: Fax 22 97 71 21 33 99 68 30 

Tillit i over 120 år... TRANSPORT 

flytting@vinjes.no 

72 900 900 

AS 

- Siden 1889 - 

NORSK FLYTTEFORBUND 

Se mer 

om oss på... 

vinjes.no 

LEVERANDØRER 


FORSVAR 

www.tine.no 

www.janus.no 


Mangeårig 

Vinghøg AS, P.O 

3106 Tønsberg 

marketing@vin 

CCD Cameras Mounts Rang 

13 

BYG 

ENT 

ww

14 

Hær og nå, i alle dimensjoner! 

Brigader Odin Johannesen 

har bred erfaring fra stabsstillinger 

og operative stillinger 

i Forsvaret, i både inn- og 

utland, og er sjef Brigade Nord 

(Foto: Thor Håkon Bredesen). 

Det militærteoretiske grunnlaget, 

manøverkrigføringen, er fortsatt gyldig. 

Det er instrumentene, altså i dette tilfellet 

Forsvarets mekaniserte brigade som 

ikke er det. Årsaken til denne radikale 

omleggingen er i følge Diesen informasjonsteknologien 

og de uendelige 

muligheter den fører med seg til raskere 

og bedre informasjonsflyt i et nettverk 

av sensorer, beslutningstagere og 

effektorer. Han ønsker å optimalisere 

utnyttelsen av overlegen lokaliserings-, 

beslutnings- og engasjementsmobilitet 

og på den måten skape en strategisk 

asymmetri der vi uten å forplikte nasjonens 

samlede befolkning og økonomi 

kan oppnå lokal taktisk overlegenhet. 

Spørsmålene Diesen reiser er meget 

relevante og åpner for en viktig og nødvendig 

utvikling av Forsvarets samlede 

kapasiteter, hvor Brigade Nord med 

sine avdelinger nå utgjør det meste av 

vår nasjonale landmilitære kapasitet. 

Vi må i alle forsvarsgrener våge å stille 

slike kritiske spørsmål til virksomheten 

vår. Særlig når vi står foran betydelige 

investeringer i militært materiell, fordi 

det vi investerer i må gi den ønskede 

politiske, strategiske og operative 

General Sverre Diesen tar i de to foregående nummer av Norsk 

Militært Tidsskrift et oppgjør med brigadenivået og den mekaniserte 

Hærstruktur, og beskriver utfyllende hvorfor denne typen avdelinger 

ikke lenger er egnet som sikkerhetspolitisk instrument. Diesen tar til 

orde for en langt lettere struktur bestående av små enheter som uten å 

etterlate seg betydelig signatur finner fienden og ødelegger ham med 

ild fra fly, artilleri og/eller sjøgående fartøyer slik at viljen til fortsatt 

kamp svekkes gjennom tap av initiativ og evne til å påvirke situasjonen. 

av ODin JOHanneSen 

avkastning. Slik avkastning beror også 

på hvordan Forsvarets er organisert, 

så slike spørsmål skal være sentrale i 

alt arbeid rundt forsvarsplanlegging. 

Tiltakene må gi merverdi, altså bidra 

til å øke vår operative evne og effekt. 

Men er det teknologisk utvikling og 

teknologi som skal være den eneste og 

avgjørende dimensjon i vår strategi- 

og organisasjonsutvikling, slik Diesen 

åpenbart tar til orde for? Jeg mener det 

blir for snevert, og vil i det etterfølgende 

introdusere ytterligere tre sentrale strategiske 

dimensjoner og gjennom dem 

forsøke å begrunne hvorfor. Hensikten 

min er ikke å påpeke feil, men å utfylle 

bildet slik at ikke strategien vi legger 

for Forsvarets kapasitets- og organisasjonsutvikling 

i fremtiden utelukkende 

er basert på en enkeltfaktor, teknologi, 

men snarere reflekterer de dimensjoner 

som skaper en velfungerende strategi, 

og et relevant forsvar for vår tid. 

Den teknologiske 

dimensjonens betydning 

Den dimensjonerende krig for vår 

forsvarsplanlegging har vært, og 

vil fortsatt være, høyintensitets krig. 

I utgangspunktet betyr dette en krig 

mellom to tilnærmet like krigsmakter 

hva angår organisasjon, taktikk og 

utrustning. Det er denne type krig som i 

det vesentligste preger vår teoretisering 

om, og planlegging av krig, også i historisk 

sammenheng. I dette arbeidet har 

forskjellige militærteoretikere gjennom 

tidene vektlagt ulike faktorer. Diesen 

har, som kanskje vår fremste militærteoretiker 

i dag, alltid først og fremst talt 

den teknologiske dimensjonens sak, og 

han er ikke alene om å hevde denne 

dimensjonens dominans, verken 

nasjonalt eller internasjonalt. Den teknologiske 

dimensjonens representanter 

var i sin tid blant annet fremtredende 

forkjemperne for pansret krigføring. 

Noen hevdet sågar at bare man utviklet 

flyvåpenet tilstrekkelig ville man kunne 

slå direkte mot sin motstanders sosiale 

«styrkebrønn», og på den måten tvinge 

ham til overgivelse uten å bekjempe 

ham militært. Historien har vist at teorier 

om at teknologisk overlegenhet 

alene vil veie opp for, og til dels erstatte, 

de øvrige strategiske dimensjonene, i 

beste fall kan betegnes som vel optimistiske. 

Verken britiske eller tyske borgere 

lot seg tvinge til overgivelse eller 

underkastelse basert på motstanderens

Et moderne forsvar må dekke et vidt spekter. Ikke alt lar seg løse med presis ild levert på lang avstand. Foto: Lars Magne Hovtun 

teknologiske kapasiteter. Likeledes gav 

heller ikke serberne opp på grunn av 

NATOs bombing av Serbia i 1999. Den 

afghanske befolkning, som den irakiske, 

har slett ikke latt seg underkaste 

en teknologisk overlegen motstander, 

og fortsatt har ikke konflikten i Libya 

funnet sin endelige og gode løsning til 

tross for massiv høyteknologisk NATO 

innsats. 

Det er åpenbart at teknologi spiller 

en meget sentral rolle i militær strategiutvikling, 

og dermed også i utviklingen 

av den tilhørende styrkestruktur. Jeg 

deler således et stykke på vei Diesens 

oppfatning av at teknologi må utnyttes 

og skal påvirke utviklingen av vår 

forsvarsstruktur. Men å basere strategi 

og strukturutvikling på den teknologiske 

dimensjonen alene, er etter 

min oppfatning ikke nok. Som Diesen 

selv påpeker hadde landminen som 

militærteknologisk nyvinning betydelig 

operativ betydning når den kom. 

Men det hadde også det globale forbudet 

mot landminer, et forbud som 

springer ut av en annen strategisk 

dimensjon – den sosiale dimensjon. I 

Norge parkerte dette et av de kanskje 

mest relevante artillerisystem, også i 

et ISTAR perspektiv. Multiple Launch 

Rocket System (MLRS) ble tatt ut av 

styrkestrukturen blant annet fordi 

ammunisjonen som var innkjøpt (AT 

2 mine-rakett) inneholdt landminer. 

Eksplosiver som ikke skjelner mellom 

kombattante og ikke-kombattante på 

et stridsfelt. Selv om minenes selvdestruksjonsmekanisme 

var godt innenfor 

minekonvensjonens krav (maks 1 

% blindgjengere), ble ikke dette politisk 

akseptert sett i lys av minekonvensjonens 

stramme intensjon. Det 

som ut i fra et teknologisk perspektiv 

synes å være en god løsning, ble en 

dårlig løsning fordi andre dimensjonerende 

faktorer veide tyngre enn den 

teknologiske. Vi skal altså ikke se bort 

fra den teknologiske dimensjonens 

betydning, men vi må supplere den 

med andre relevante dimensjoner når 

vi driver strategi og strukturutvikling. 

Fire strategiske dimensjoner 

I krig spiller mennesker hovedrollen. 

Krig og konflikt oppstår mellom mennesker 

og må løses av mennesker. 

Det er mennesker som bringer vilje 

og besluttsomhet til krigen, og som 

ved sitt engasjement og sine forsakel- 

ser gjør krigen til et politisk virkemiddel. 

Dette engasjementet er strategiens 

sosiale dimensjon. Er denne dimensjonen 

fraværende eller svak får det 

direkte betydning for utfallet av krigen. 

Mangler viljen til innsats blir det liten 

eller ingen innsats. I krig handler det 

om evnen til å tåle og viljen til å ikke gi 

opp. Det er ingen tvil om at USA hadde 

kapasitet nok til å vinne en militær 

seier i Vietnam, men det amerikanske 

samfunnets vilje til å understøtte krigen 

og sine soldater var ikke sterk nok. 

Resultatet kjenner vi. Man kan ikke 

bare betale seg til seier i krig. 

Teknologi er viktig, men vil aldri bli viktigere 

enn den menneskelige faktoren. 

Foto: Lars Magne Hovtun 


15

16 

“Strategi består altså av flere dimensjoner enn den 

teknologiske dimensjon.” 

Evnen til å tåle samt viljen til å kjempe 

påvirker også en annen viktig strategisk 

faktor – den logistiske dimensjonen. 

Siden krig ikke er kontrollert laboratorieaktivitet, 

men kanskje den mest 

komplekse, krevende og uforutsigbare 

menneskeskapte aktivitet, må det ressursmessige 

grunnlag enhver stat behøver 

for sin krigføring ikke undervurderes. 

Det er altså ikke nok å bare bevilge 

pengene. Hva pengene brukes til og 

hvordan de omsettes påvirker direkte 

forsvarets evne til innsats. 

Avslutningsvis spiller også måten vi 

fører krig på, den operasjonelle dimensjonen, 

en viktig rolle. Eksempler kan 

hentes i mangfold fra både Vietnam og 

Irak i 1991. Vi har selv både sett og erfart 

det i Irak og Afghanistan siden 2002. 

Slåss man ikke med tilstrekkelig kulturell 

og samfunnsmessig forståelse hjelper 

verken teknologisk overlegenhet, 

logistisk overflod eller operativ briljans. 

Strategi består altså av flere dimensjoner 

enn den teknologiske dimensjon. 

De fire ovennevnte har jeg lånt 

fra den britiske militærteoretikeren Sir 

Michael Howard. 1 Til sammen utgjør 

disse dimensjonene en helhet som 

strategi- og forsvarsplanleggere etter 

Jeg skulle mer enn gjerne byttet ut pansringen 

med noe langt lettere, skriver 

Odin Johannesen, men til noe med den 

samme beskyttende egenskapen. 

Foto: Lars Magne Hovtun 

min oppfatning alltid bør ivareta i sitt 

arbeid for å bygge et relevant forsvar for 

nåtiden med potensial for fremtiden. 

Nåtiden fordi virkeligheten er nå og vi 

kan ikke isolere oss fra den. Vi må som 

vårt lands militære forsvar virke hver 

dag, hele året, alltid. Det finnes ingen 

strategiske pauser slik noen teoretikere 

og politikere ble fristet til å tro umiddelbart 

etter Den kalde krigens slutt. 

Potensial for fremtiden fordi investeringer 

i relevant forsvarsmateriell er meget 

kostnadskrevende, og en satsning på 

teknologisk avanserte kapasiteter må 

kunne ha operativ effekt over tid, som 

oftest mellom 20 og 50 år, for å rettferdiggjøre 

investeringen. 

Brigade Nord og 

den mekaniserte struktur 

Jeg synes det er både underlig og 

bekymringsfullt at Diesen allerede i innledningen 

av sin artikkel fastslår at både 

brigadenivået og mekanisert struktur er 

avleggs. Som om dette er det eneste 

riktige svar fremstår analysen noe mangelfull 

fordi han i realiteten utelukkende 

baserer sin analyse på EN strategisk 

dimensjon. De ulike nivåers relevans 

må alltid være fundert på et langt bredere 

sett av premisser. Det underlige 

med Diesens analyse er at han direkte 

angriper det høyeste landtaktiske nivå, 

brigaden, uten å se dette nivå i en større 

sammenheng. Brigaden er unødvendig! 

Jeg fristes til å tro at han henger fast 

ved brigaden slik den fremsto da han på 

infanteriinspektørens oppdrag analyserte 

vår mobiliseringsstruktur på 1980 

tallet. Det bekymringsfulle er at ikke 

hele vår kommando- og ledelsesstruktur 

er omhandlet i analysen. Men en 

slik tilnærming ville kanskje ha ledet 

til en annen konklusjon? For hvem og 

hvordan skal den landbaserte militære 

innsatsen ledes? 

Bruk av landmakt som politisk 

instrument forutsetter konsentrasjon 

av styrker på et avgrenset landområde 

enten permanent eller forbigående. 

Dette må til, uavhengig av motstand, 

for som Diesen selv sier, å demonstrere 

den strategiske offensive parts mål, evne 

og vilje. En styrkekonsentrasjon i tid og 

rom er derfor uunngåelig. At den strategisk 

defensive part ikke behøver slik 

evne til styrkekonsentrasjon er avhengig 

av effektivitetskriteriene man setter for 

innsatsen. Uavhengig av effektivitetskriteriene 

skal den militære innsatsen ledes 

og koordineres. Et forsvar av norsk territorium 

er og vil alltid være en fellesoperasjon 

der styrker fra alle forsvarsgrener 

og Heimevernet, samt et ikke ubetydelig 

antall sivile aktører, er involvert i 

tid og rom. Informasjonsteknologien, 

som Diesen påpeker, gir uante operative 

muligheter, men leder også til operative 

begrensninger. Aksept for feilbombing 

og utilsiktet skade er ikke like stor i dag 

som den var for sytti år siden. Årsakene 

til det er flere, men en åpenbar grunn er 

faktisk informasjonsteknologien. Aviser, 

TV, radio og sosiale medier bringer via 

internett krigens realiteter usminket og i 

sanntid inn i de tusen hjem. Som soldat 

må jeg forholde meg til det, uavhengig 

av min egen frykt for mine medsoldaters 

og eget liv, utilstrekkelighet i tjenesten, 

aggresjon rettet mot fienden som lemlester 

og dreper mine kamerater. Som 

offiser og sjef må jeg kunne lede mine 

soldater med tydelighet og troverdighet 

mot alle truende krefter, både de som 

påføres oss direkte av fienden og de som 

fremkommer inni oss som en effekt av 

krigens realiteter. 

Brigaden er et system av systemer, 

og her koordinerer vi hver innsatsfaktor 

som, uavhengig av sin størrelse, har 

sin signifikante betydning og effekt i 

tid og rom. Dagens operative premis-

“til sist, men kanskje viktigst av alt, håper jeg at vi i 

vår iver etter å skaffe landet vårt det beste forsvaret 

for fremtiden, faktisk ikke glemmer nåtiden.” 

ser stiller særdeles omfattende krav til 

taktisk og teknisk utførelse. Krav som, til 

tross for teknologiens uendelige muligheter, 

ikke kan sies å ha gjort hverdagen 

enklere, men snarere mer kompleks og 

med ditto forventinger fra alle meningsberettigede 

i verdensveven. Operative, 

logistiske, teknologiske og sosiale oppgaver 

og utfordringer krever i sum taktisk 

ledelse gjennom nærhet til både 

utøvere og situasjon. Fysisk tilstedeværelse 

og situasjonsforståelse der vi med 

fasthet, visdom, mot, måtehold og rettferdighet 

bruker krigen som et relevant 

virkemiddel for mennesker, blant mennesker 

og mot mennesker. Krig er noe 

langt mer enn et instrumentelt kirurgisk 

inngrep der vi med millimeterpresisjon 

nøytraliserer en motstander fra langt 

hold uten at vi selv blir påvirket i en eller 

annen sammenheng, nettopp kanskje 

på grunn av informasjonsteknologien. 

Derfor må krig ledes på en troverdig og 

robust måte som sikrer at dens relevans 

som politisk instrument opprettholdes. 

Derfor er brigaden som militært instrument 

fortsatt relevant. 

Av ovennevnte årsaker har vi også 

valgt å satse på en mekanisert struktur. 

En struktur som til tross for sine 

begrensninger fortsatt gir oss den beste 

mulighet til adekvat beskyttelse, mobilitet 

og slagkraft i en fellesoperativ kontekst. 

Satsningen er ikke tilfeldig, men 

basert på utallige simuleringer med tilhørende 

analyser og vurderinger. Så sier 

jeg ikke at den mekaniserte strukturen 

er og vil forbli den eneste saliggjørende 

for forsvaret av Norge. Jeg skulle mer 

enn gjerne byttet ut pansringen med 

noe langt lettere, men med den samme 

beskyttende egenskapen. Krigens og 

teknologiens realiteter rammer imidlertid 

foreløpig slike operative ønskedrømmer 

som en haglladning rypen i 

høstjakten. Inntil panserets erstatning 

er oppfunnet, representerer ikke ISTAR 

konseptet til Diesen verken en tilstrekkelig 

eller relevant erstatning for det 

spektrum av oppgaver Hæren som en 

del av Forsvaret er forutsatt å løse. 

Konklusjon 

Kanskje ser jeg ikke potensialet fullt ut, 

og trolig vil jeg nok av Diesen kunne 

karakteriseres som en som flikker på 

gamle konsepter og strukturer, en som 

vegrer å se mulighetene. La meg derfor 

være helt konkret. Jeg synes ikke vi 

skal beholde verken brigaden eller den 

mekaniserte struktur fordi vi har hatt 

dem i henholdsvis snart 60 og 25 år Alder 

er ikke en bevaringsgrunn i seg selv. 

Likeledes beror ikke mine synspunkter 

på manglende vilje til nytenkning eller 

et ønske om ikke å utnytte informasjonsteknologiens 

muligheter. Hadde 

mine mål vært å bevare for bevaringens 

egen skyld, hadde jeg nok valgt jobben 

som museumskurator fremfor brigadesjef. 

Årsaken ligger i min forståelse av, 

og respekt for krigen som menneskelig 

virksomhet og politisk verktøy. Jeg tror 

både Diesen og jeg fort kan bli enige om 

de fire strategiske dimensjonenes relevans. 

Forskjellen mellom oss ligger nok 

snarere i hvilken betydning vi tillegger 

hver av dem i utformingen av fremtidens 

operative struktur. Dimensjoner 

som, med tydelighet, beskriver krigens 

kompleksitet. En kompleksitet som til 

tross for vitenskapelig forskning og teknologiske 

fremskritt ikke gjør det mulig 

å fremstille krigføring som en matematisk 

ligning med ETT riktig svar som 

det kan settes TO streker under. Derfor 

er også en analyse som utelukkende 

vektlegger EN strategisk dimensjon, for 

eksempel den teknologiske, åpenbart 

mangelfull, men ikke nødvendigvis feil. 

Jeg er altså ikke ute etter å ha rett, 

eller å påpeke at Diesen tar feil. Jeg er på 

jakt etter en overordnet forståelse for at 

det trolig finnes flere svar på det foreliggende 

komplekse problem. Avhengig av 

behandlingen av den enkelte faktor eller 

dimensjon vil vi komme til ulike svar. 

Følgelig må vi, når den samlede anbefaling 

skal gis til dem som beslutter både 

mål og struktur for Forsvaret, anbefale 

den løsning som tjener samfunnets 

samlede interesser best. I dag og i overskuelig 

fremtid er det Brigade Nord med 

sin mekaniserte struktur som gjennom 

samvirke med Sjøforsvaret, Luftforsvaret 

og Heimevernet skal omsette planer og 

intensjoner til fysiske handlinger i tråd 

med politiske prioriteringer og mål. 

Til sist, men kanskje viktigst av alt, 

håper jeg at vi i vår iver etter å skaffe 

landet vårt det beste forsvaret for fremtiden, 

faktisk ikke glemmer nåtiden. 

Brigade Nord fyller sammen med de 

øvrige medlemmene i den fellesoperative 

familien en viktig rolle nå. 2 På vår 

vakt, som er nå, skal vi løse planlagte og 

oppdukkende oppdrag med det vi har til 

rådighet. Ikke i morgen, i neste måned 

eller om noen år, men nå, i denne stund. 

Den strategiske pausen eksisterer ikke, 

og naivitetens konsekvenser har vi som 

nasjon kjent litt på gjennom det siste 

året. Dette perspektivet må aldri tapes 

av syne i jakten på det optimale forsvar. 

Er det ikke troverdig nå er det ikke sikkert 

at vi har et like sterkt behov for dets 

potensielle nytte i fremtiden. 

1 Sir Michael Howard, «The Forgotten Dimensions of Strategy» i «The Causes of Wars», Temple Smith, London 1983. 

2 Forsvarets operative hovedkvarter, Etterretningstjenesten, Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Heimevernet, Cyberforsvaret, 

Forsvarets logistikkorganisasjon, Forsvarets sikkerhetsavdeling og Forsvarsbygg. 


17

18 

AirSea Battle-konseptet 

– veien mot en ny amerikansk militærdoktrine? 

Generalmajor Tom Henry Knutsen 

har bakgrunn fra luftvernet, og har 

en bred militærfaglig bakgrunn. I 

perioden 2006 til 2010 var han forsvarsattache 

i USA og Canada, og er 

for tiden internasjonal rådgiver for 

Forsvarssjefen. 

Geopolitiske endringer og 

militær maktanvendelse 

Militær maktanvendelse har i de siste 

ti år i stor grad vært preget av det paradigmeskiftet 

i internasjonal politikk 

som fulgte av 9/11. Terrorangrepet mot 

«The Twin Towers» i New York ble vendepunktet 

for den vestlige verdens definering 

av global terrorisme som tidens 

største sikkerhetsutfordring. Spesielt det 

ekstreme islamske terrornettverket Al 

Qaida ble utpekt som hovedmotstander. 

Dette gav støtet til at USA, støttet 

av NATO-allierte og partnernasjoner, 

intervenerte militært i Afghanistan og 

andre steder der terrorister kunne etablere 

«Safe Havens». Etter hvert som de 

politiske målsettinger ble endret i retning 

av nasjonsbygging og demokratiseringsprosesser 

ble opprørsbekjempelse, 

i tillegg til kontra-terroroperasjoner, det 

primære fokus for bruk av militærmakt. 

I dag ser vi imidlertid mange tegn 

på at viljen til å fortsette dette intervensjonsregimet 

er betydelig redusert 

i den vestlige verden. De langvarige 

utenlandsoperasjonene har ført til stor 

slitasje på materiell og personell og de 

Denne artikkelen har til hensikt å vurdere hvor langt AirSea 

Battle-konseptet (ASB) har kommet på veien mot å bli en komplett 

doktrine, og i hvilken grad det har et potensial til å kunne påvirke 

konsept- og doktrineutvikling også i Norge. 1 Jeg vil først ta for 

meg den generelle geopolitiske utviklingen i de senere årene for 

å beskrive bakteppet for de endringene i militær tenkning som vi 

nå ser konturene av. Deretter beskrives ASB-konseptet slik det 

nå foreligger. Dette som et grunnlag for å gi noen vurderinger av 

konseptets modenhet og fremdrift. Avslutningsvis vil jeg se på 

hvordan konseptet også kan komme til å påvirke den norske fagmilitære 

diskurs i tiden fremover. 

av tOM HenrY knUtSen 

oppnådde resultater er diskutable i forhold 

til innsatsen. USA har i stor grad 

avviklet sitt engasjement i Irak og er i 

ferd med å trekke seg ut av Afghanistan. 

Selv om alt tyder på at landet kommer 

til å opprettholde sin innsats på 

global terrorbekjempelse så vil dette i 

fremtiden skje med andre midler enn 

direkte intervensjon med store militære 

styrker. Samtidig utfordres USAs 

hegemoni stadig tydeligere av fremvoksende 

store økonomier i Asia og Sør- 

Amerika. 2 Denne utviklingen forsterkes 

ytterligere av de senere års finanskriser 

i USA og Europa. Med økonomisk makt 

følger også muligheten for militær makt. 

Kina bruker nå betydelige midler på å 

bygge opp en «Blue Water Navy», samtidig 

som det investeres i ny missilteknologi 

og nye jager- og bombefly. India 

har også en betydelig marinekapasitet og 

utvikler nye missiler med lengre rekkevidde. 

3 Amerikanernes strategiske fokus 

er derfor i ferd med å dreie fra Europa 

mot Asia og Stillehavet. En region preget 

av uløste territorielle krav og kamp om 

naturressurser. Her eksisterer heller ikke 

en allianse som NATO. USA må balansere 

behovet for «Deterrence» i forhold 

til Kina med behovet for «Reassurance» 

i forhold til tradisjonelle partnere som 

Australia, Japan og Sør-Korea. Flere 

nasjoner i regionen ruster nå opp sine 

militære kapasiteter og det forekommer 

til stadighet mindre episoder og 

kriser der militær maktbruk er en faktor. 

Spørsmålet om Taiwan er også en 

betydelig utfordring i de amerikanskkinesiske 

forbindelser. Totalt sett kan 

det se ut som at dreiningen i fokus mot 

denne regionen kan innebære mer tradisjonelle 

mellomstatlige konflikter av 

høy intensitet, og at eventuell bruk av 

militærmakt må ses i dette perspektivet. 

Den samme dreiningen mot konvensjonell 

krigføring finner vi i NATOs 

nye strategiske konsept vedtatt på 

toppmøtet i Lisboa i 2010 og videre 

bekreftet på toppmøtet i Chicago i 

2012. Her fremheves det et behov for å 

revitalisere tenkningen om artikkel 5 i 

Atlanterhavspakten, dvs. det kollektive 

forsvaret av NATOs territorium. «Outof-area»-operasjoner 

vil fortsatt være 

en del av NATOs oppgaver, men post- 

Afghanistan vil ikke dette lengre være 

hovedfokuset. NATO kommer i større

grad til å gjenoppbygge regional situasjonsforståelse 

og styrke sin evne til å 

håndtere kriser i nærområdene. 4 

Et annet trekk i det geopolitiske bildet 

er de såkalte «Rogue States». Stater som 

har vist en tendens til uforutsigbare, og 

til dels irrasjonelle, handlinger på den 

internasjonale arenaen. Typiske eksempler 

er Iran og Nord-Korea, som med sin 

utvikling av langtrekkende missiler med 

mulighet for atomstridshoder, representerer 

en utfordring i forhold til alle de 

nye strategiske maktsentra. Disse statene 

har et potensial til både å destabilisere 

det som etter hvert måtte vokse frem 

av global «stormaktskonsert» 5 , samtidig 

som de også når som helst kan bli utsatt 

for en intern systemkollaps og gå fra å 

være en «Rogue State» til å bli en «Failed 

State» med muligheter for å anvende 

strategiske våpen. 6 

Airsea Battle-Konseptet 

Etter hvert som sikkerhetsutfordringene 

i Sørøst-Asia og Stillehavet har begynt 

å overskygge de senere års fokus på 

«Failed States» og transnasjonale trusler, 

har flere strategiske tenkere i USA innsett 

behovet for en ny doktrine tilpasset 

en høyintensitets konflikt og nye operasjonsteatre. 

Dette er en utvikling som delvis 

har foregått parallelt i tenketanker og 

i Pentagon. I september 2009 signerte 

US Air Force (USAF) og US Navy en 

avtale om å utvikle et nytt operativt 

konsept kalt AirSea Battle. Daværende 

forsvarsminister Robert Gates forsterket 

dette initiativet i 2010 i forbindelse med 

fremleggelsen av Quadrennial Defense 

Review. 7 Han uttalte blant annet at USA 

trenger en omfattende plan for å sikre 

adgang til strategiske områder globalt. 

I 2010 etablerte USAF og US Navy «The 

Air Sea Battle Office(ASBO)» som en 

spydspiss i utviklingen av det nye kon- 

De langvarige bakkebaserte utenlandsoperasjonene har ført til stor slitasje på materiell 

og personell, og at de oppnådde resultatene er diskutable i forhold til innsatsen. Fokus 

rettes følgelig andre steder. Foto: Stian Lysberg Solum/Forsvarets mediesenter 

septet. Det er foreløpig ikke så veldig 

mye som er blitt gjort tilgjengelig for 

offentligheten av de konklusjoner som 

er trukket, men mye tyder på at ASBkonseptet 

er i ferd med å få en solid 

forankring i Pentagon. 8 

I 2010 ble det utgitt en ugradert versjon 

av et arbeid som Center for Strategic 

and Budgetary Assesment (CBSA) har 

utført i forbindelse med utviklingen av 

ASB-konseptet. 9 Her kan man få et visst 

inntrykk av hva det nye konseptet inneholder. 

Den strategiske begrunnelse 

Behovet for det nye konseptet begrunnes 

først og fremst med utviklingen i 

Sørøst-Asia og Stillehavet og Kinas 

utvikling av A2/AD–kapasiteter, dvs. 

«Anti-Access /Area Denial». Videre slås 

det fast at navnet «AirSea Battle» er valgt 

fordi dette operasjonsteateret er dominert 

av luft- og sjøstridskrefter. Samtidig 

understrekes det at konseptet må kunne 

betraktes som generisk og være anvendelig 

også i andre operasjonsteatre. 

På tross av at Kina er utpekt som 

den dimensjonerende faktor understrekes 

det også at konseptet ikke er ment 

som et verktøy for en «Containment 

Strategy», ei heller for såkalte «Pre- 

Emptive Strikes». (Selv om det er nettopp 

det kritikerne av konseptet mener 

at det er, noe jeg vil komme tilbake 

til senere). Det forutsettes derfor at 

kineserne vil være den part som åpner 

eventuelle fiendtligheter ved å angripe 

amerikanske fremskutte baser og plattformer 

på overflaten og i luften. 

Hensikten med ASB-konseptet er å 

bidra til å skape stabilitet og forutsigbar- 

het i regionen ved at USA demonstrerer 

evne og vilje til å matche Kinas stadig 

økende militære kapasitet. «Deterrence» 

beskrives derfor som et sentralt element 

i konseptet. «Reassurance» er et annet 

element. USA har allierte i regionen, for 

eksempel Japan og Australia, som forventer 

at USA skal bidra til at Kina ikke gjennom 

trusler og tvangsdiplomati presser 

dem inn i en form for vasallstatsposisjon. 

Basert på dette strategiske bakteppet 

tar konseptet mål av seg til å skulle 

adressere høyintensitets militære operasjoner 

i «The Western Pacific Theatre 

of Operations (WPTO)». 

Dette betyr at på det strategiske nivå 

gir konseptet føringer for en mulig overordnet 

strategi som inkluderer forsvar av 

amerikanske territorier og baser, forsvar 

av allierte, beskyttelse av forsyningslinjer, 

nedkjemping av den kinesiske militære 

kapasitet og om nødvendig styrkeprojeksjon 

til andre deler av regionen. 

På det operasjonelle nivå gir konseptet 

anvisninger på hvordan den kinesiske 

AD/A2-kapasiteten kan overvinnes, herunder 

absorbering av et initielt kinesisk 

angrep med langtrekkende presisjonsvåpen, 

gjenvinning av initiativ og overgang 

til offensive operasjoner, degradering av 

kinesernes informasjonssystemer, degradering 

av kinesernes langtrekkende missilkapasitet, 

beskyttelse av Sea Lines of 

Communication (SLOCs) og beskyttelse 

av egne informasjonssystemer. 

Operative problemstillinger 

For å forstå konseptets militære implikasjoner 

er det nødvendig å redegjøre litt 


19

20 

Om kineserne lykkes med å øke sin sjømilitære 

dominans forbi de såkalte «First and 

Second Island Chains», vil USA få store 

problemer med å opprettholde sine fremskutte 

baser og dermed også få vesentlig 

større logistiske utfordringer. Foto: Office 

of the Secretary of Defense (US) 

nærmere for visse aspekter ved de operative 

problemstillinger som konseptet 

adresserer. 

For det første nevnes den spesielle 

geografien i området preget av store havområder 

og øygrupper. Det slås eksplisitt 

fast at siden USA verken har evne eller 

vilje til å angripe det kinesiske fastland 

i den hensikt å okkupere det så vil operasjonene 

stort sett omfatte luft- og sjødomenet 

samt cyber og space. Kinesiske 

militærteoretikere hevdes å ha som 

målsetting at Kinas sjømilitære dominans 

skal økes til forbi de såkalte «First 

and Second Island Chains.» 10 Dersom 

kineserne lykkes med dette vil USA få 

store problemer med å opprettholde sine 

fremskutte baser og dermed også vesentlig 

større logistiske utfordringer. 

For det andre beskrives som en 

vesentlig faktor den forventede kapasitetsøkningen 

innen Peoples Liberation 

Army (PLA). I løpet av relativt få år forventes 

kineserne å besitte kinetiske 

og ikke-kinetiske anti-satellitt (ASAT) 

våpen, sofistikerte cyber- og elektroniske 

krigføringskapasiteter, langtrekkende 

Intelligence, Surveillance, and 

Reconnaissance (ISR)-systemer, stillegående 

dieseldrevne ubåter og atomubåter, 

avanserte sjøminer, et sofistikert 

integrert luftforsvarssystem, et omfattende 

og sofistikert «Reconnaissance- 

Strike Network» som dekker både luft-, 

overflate- og undervanns domenet og 

presisjonsstyrte konvensjonelle ballistiske 

missiler og kryssermissiler for 

angrep mot både land- og sjømål. 11 

Sistnevnte kapasitet forventes å kunne 

skytes ut både fra plattformer på land, 

på sjøen og i luften. Det antas også at 

kineserne kommer til å ha betydelige 

mengder på lager av sentrale kapasiteter 

som for eksempel ballistiske missiler, 

jagerfly, SAMs og sjøminer. 

For det tredje gis det en oppskrift på 

hvordan USA, gitt visse betingelser, kan 

vinne en konvensjonell væpnet konflikt 

med Kina. Det beskrives to faser, initialfasen 

og oppfølgingsfasen, som hver har 

sine spesifikke operasjonslinjer. 

Initialfasen består av 

fire operasjonslinjer: 

• Absorbere det initielle kinesiske 

angrep og minimalisere skader på 

deployerte styrker og deres baser. 

• Iverksette en «Blinding Campaign» 

mot PLAs nettverkskapasitet. 

• Iverksette en «Suppression Campaign» 

mot PLAs langtrekkende presisjonsvåpen. 

• Gripe og holde initiativet i luft-, sjø-, 

cyber- og spacedomenet. 

Disse fire operasjonslinjene vil foregå 

delvis i parallell og delvis sekvensielt 

avhengig av fremgang/tilbakegang i 

operasjonene. 

Oppfølgingsfasen består 

også av fire operasjonslinjer: 

• Utføre en vedvarende kampanje 

for å utnytte initiativ innen 

for alle domener. 

• Utføre «Distant Blockade» 

operasjoner. 

• Opprettholde operativ logistikk. 

• Øke industriproduksjonen. 

Operasjonene i initialfasen vil på 

mange måter kunne sammenlignes 

med den kalde krigens «Operating 

under Threat». Det vil si at både luft- og 

sjøstridskrefter må ta frem igjen konsepter 

for fysisk beskyttelse av baser, 

mulighet for hurtige deployeringer til 

alternative baser eller til sjøs, rutiner 

for skadekontroll og regenerering, samt 

aktivt forsvar mot fjernbekjempning 

med presisjonsvåpen. 

Henvisningen til en «Blinding 

Campaign» viser at ASB-konseptet baserer 

seg på at begge parter i krigen har 

avanserte ISR-kapasiteter og operative 

nettverk. Konseptet slår utvetydig fast at: 

«The central AirSea Battle competition 

between the PLA and the US and 

allied militaries may be characterized as 

a «scouting battle» in which both sides 

strive on a continuous basis to find and 

strike the other’s key targets while deny- 

ing the other side the ability to do the 

same.» 12 

Det slås derfor fast at denne kampanjen 

må iverksettes umiddelbart når 

fiendtlighetene starter og omfatte både 

luft-, sjø-, cyber- og spacedomenet. 

(Visse deler av kampanjen vil sannsynligvis 

ha startet allerede i fredstid i form 

av etterretningsinnhenting og «probing» 

i cyberspace. ) 

En «Suppresion Campaign» mot 

kinesiske langtrekkende presisjonsvåpen 

vil være nødvendig for å kunne ta 

tilbake initiativet og komme over på 

offensiven. Angrep mot kinesiske landbaserte 

ballistiske missiler krever forbekjempning 

av det kinesiske integrerte 

luftforsvarssystem med oppdaterte 

versjoner av «Wild Weasel» taktikkene 

fra den kalde krigen. Deretter kan både 

langtrekkende jager- og bombefly med 

presisjonsvåpen anvendes, sammen 

med neste generasjons Unmanned 

Combat Aerial Vehicles (UCAVs) og 

kryssermissiler. Samtidig må luft- og 

sjøbaserte presisjonsvåpen bekjempes 

med en kombinasjon av offensive og 

defensive kontraluftoperasjoner og antiubåtoperasjoner. 

Gradvis skal disse operasjonslinjene 

danne grunnlaget for å kunne gripe initiativet 

og gå over på offensiven. Først 

må det da etableres og vedlikeholdes 

en grad av luftoverlegenhet og dernest 

etableres tilstrekkelig sjøkontroll til at 

kinesiske overflate- og undervannsplattformer 

ikke lengre kan operere fritt. 

Målet vil da som tidligere nevnt være å 

presse den kinesiske marine innenfor 

«The First Island Chain» og etter hvert 

helt inn mot det kinesiske fastland. 13 

Det antas at USA i større grad enn 

Kina vil kunne opprettholde sine handelsforbindelser 

med allierte under en 

konflikt. Ved å utnytte sin kapasitet til 

å blokkere trafikk til kinesiske havner 

vil det meste av Kinas utenlandshandel 

sannsynligvis kunne stoppes, og dermed 

bidra til en systemkollaps. 

For å kunne gjennomføre en langvarig 

kampanje i alle domener blir logistikk 

en kritisk faktor for amerikanerne. 

Ved innledningen av en eventuell konflikt 

vil de ha relativt få fremskutte baser 

i området. Det vil derfor som tidligere

“For å kunne gjennomføre en langvarig kampanje i alle 

domener blir logistikk en kritisk faktor for amerikanerne.” 

nevnt være kritisk at disse overlever et 

initielt kinesisk angrep for at amerikanerne 

skal ha mulighet til å etterforsyne 

sine sjø- og luftstridskrefter over de store 

avstander som man finner i dette teateret. 

Etter hvert må de også evne å etablere 

nye fremskutte baser ved behov, 

samtidig som beskyttelse av de lange 

forsyningslinjene blir en vesentlig oppgave. 

USA vil også måtte basere seg på 

at de kan benytte seg av baser i allierte 

land som Japan, Australia og Singapore. 

Videre må USA forberede seg på en 

langvarig konflikt ved blant annet å øke 

sin industriproduksjon, særlig med hensyn 

til presisjonsvåpen. 

Pågående AirSea Battle initiativ 

Den såkalte AirLand Battledoktrinen(ALB), 

som på 1980-tallet 

beskrev hvordan Warzawapaktens 

militærmakt kunne nedkjempes ved 

tett integrerte luft- og landoperasjoner, 

kom etter hvert til å påvirke teknologiutvikling, 

informasjonsbehandling, 

organisering av militære styrker, utdanning, 

øving og trening mv. I hvilken grad 

ASB-konseptet kommer til å ha samme 

påvirkningskraft er for tidlig å si noe 

bastant om. Imidlertid kan det slås fast 

at US Navy og USAF allerede har iverksatt 

flere tiltak som en følge av den gryende 

ASB tenkningen. Dette er tiltak 

som totalt sett skal gjøre USA i stand til å 

gjennomføre de skisserte operasjonslinjer 

gjennom blant annet å videreutvikle 

evnen til informasjonsoverlegenhet og 

nettverkssentrisk krigføring, evnen til 

fjernbekjempning med presisjonsvåpen 

og evnen til å beskytte egne baser og 

infrastruktur. 

Selv om ASB baserer seg i stor grad 

på nettverkssentrisk krigføring innser 

man også muligheten for å måtte 

operere med degraderte nettverk, ISRkapasiteter 

og kommunikasjonsmuligheter. 

Mange initiativ går derfor ut på 

å utvikle taktikker og prosedyrer for å 

kunne operere under slike forhold, samtidig 

som man søker å utvikle teknologiske 

løsninger som skal øke redundansen. 

(For eksempel bruk av aerostats og 

UAVer som supplement til rombaserte 

systemer.) 

For å øke evnen til nettverkssentrisk 

krigføring anbefales det at US Navy og 

USAF utvikler felles interoperable data 

linker og informasjonsinfrastruktur, 

samt vurderer muligheten for fremtidig 

integrering av Air Operation Centres 

(AOC) og Maritime Operation Centres 

(MOC). 

Det foreslås også, som et ledd i å 

øke den mentale interoperabiliteten 

hos offiserer fra US Navy og USAF, at 

det etableres et felles karrierefelt der 

utvalgte offiserer får spesiell utdanning 

og trening innen ASB for å kunne tjenestegjøre 

ved staber og etter hvert bli sjefer 

for «Joint Aerospace-Maritime Task 

Forces»(JAMTF). 

Konseptets status i den 

amerikanske administrasjonen 

Så langt hovedelementene i det nye 

konseptet. Så kan man spørre seg hva 

er egentlig nytt? Hvor langt har dette 

konseptet kommet på veien mot å bli 

en akseptert lærebok, en doktrine, og 

hvilken status har det i den offisielle 

planleggingen i Pentagon? 

Hvis man skal lete etter nye elementer 

synes det blant annet å ligge i dette 

at nettverkssentrisk krigføring her tas et 

steg videre. Det sies i klartekst at evnen 

til informasjonsoverlegenhet er kritisk. 

Derfor vil krigen i stor grad dreie seg om 

det som kalles «The Scouting Battle», 

altså evnen til å detektere motstanderen 

før han oppdager deg. Vi vet allerede 

at cyberdomenet er gjenstand for 

både offensive og defensive operasjoner 

i denne forbindelse og vi må kunne anta 

at dette vil også gjelde spacedomenet i 

en kommende konflikt. Flere nasjoner 

har i dag allerede demonstrert at de 

har kapasitet til å ødelegge rombaserte 

plattformer. Mye tyder på at ASB kan bli 

den første doktrinen som for alvor flytter 

krigføringen ut til «The Final Frontier». 

Hvilke konsekvenser den nye doktrinen 

vil få for organiseringen av militære 

styrker gjenstår å se, men det synes 

tydelig at den såkalte «Reconnaissance- 

Strike»-kapasiteten er sentral, sammen 

med «Time-Sensitive-Targeting». Dette 

peker i retning av en organisering rundt 

sensorer, effektorer og beslutningstagere 

snarere enn den tradisjonelle hierarkiske 

måten og organisere militære styrker 

på. Man kan for eksempel tenke 

seg at en JAMTF har både sensorer og 

effektorer fra begge forsvarsgrenene og 

et felles ledelseselement, en integrert 

AOC/MOC, med en felles bildeoppbygging 

som gir grunnlag for beslutninger. 

Bekjempelse av mål basert på dette bildet 

kan utføres av effektorer fra begge 

forsvarsgrener avhengig av kalkulering 

av innsatsfaktorer som avstand, risiko 

og effekt i målet. For eksempel bruk av 

ubåtbasert ISR- og strike kapasitet for å 

degradere kinesisk integrert luftforsvar 

koordinert med angrep med USAFs lavsignatur 

langtrekkende bombefly. 

ASB er foreløpig kun et konsept, et 

utkast til noe som etter hvert kan bli en 

akseptert doktrine. Diverse kilder anslår 

at implementering av ASB kommer til å 

ta minst ti år, kanskje lengre. 14 Samtidig 

understrekes det at det haster med å 

komme i gang med iverksetting av tiltak 

fordi flere av initiativene nevnt tidligere 

vil ta lang tid å utvikle. Videre pekes det 

på at selve prosessen med å implementere 

konseptet vil kunne ha en kortsiktig 

strategisk effekt ved at allierte i regionen 

blir beroliget i forhold til at amerikanerne 

nå dreier sitt fokus over på operative 

utfordringer knyttet til en fremtidig 

potensiell høyintensitetskonflikt. 


21

22 

Som nevnt tidligere har US Navy og 

USAF allerede undertegnet en samarbeidsavtale 

for å utvikle konseptet videre 

og det har i den senere tid kommet flere 

offisielle uttalelser fra Pentagon som 

tyder på at ASB kommer til å bli veien 

videre for amerikansk «warfighting». 

Enkelte går så langt som å si at USA har 

egentlig ikke noe valg dersom man ikke 

vil akseptere et brudd på et grunnleggende 

prinsipp i amerikansk strategisk 

tenkning siden Monroe-doktrinen: fri 

tilgang til de områder som USA definerer 

som strategisk viktige. 15 

Det finnes imidlertid flere utfordringer 

på veien mot full implementering 

av ASB. Etter hvert som konseptet 

har blitt mer kjent i offentligheten 

har flere kritiske røster hevet seg. Fra 

diverse militære kilder har man for 

eksempel pekt på at landstyrker(US 

Army og Marine Corps) er viet veldig 

liten oppmerksomhet i konseptet. 

Landstyrkenes rolle er stort sett 

begrenset til å sikre fremskutte baser 

og bakre områder, samt i nødvendig 

grad utføre stabiliseringsoppdrag. 

Argumentet i ASB er at landstyrker 

ikke vil ha mulighet for å penetrere 

kinesernes A2/AD-kapasitet uten 

«katastrofale tap» og at for eksempel 

en okkupasjon av kinesisk territorium 

derfor ikke er en aktuell strategi. 

Kritikerne på sin side hevder at ingen 

krig har noensinne blitt vunnet av 

luft- og sjøstridskrefter alene og at det 

faktum vil fremtvinge en større grad 

av inkorporering av landstyrker også 

i forbindelse med ASB-konseptet. 16 

På det strategiske nivå har flere kritikere 

påpekt at selv om konseptet forsøker 

å gi inntrykk av at dette ikke er 

en «Containment» strategi rettet mot 

Kina, og at konseptet ikke baserer seg på 

«Pre-Emptive Strikes», så er det nettopp 

dette som vil kunne bli effekten. I stedet 

for å virke stabiliserende på regionen 

kan det medvirke til en rustningsspiral 

som vil heve spenningsnivået og nettopp 

gjøre forkjøpsangrep mer sannsynlig. 

Pentagon synes å ha innsett dette 

problemet og har i senere uttalelser søkt 

å tone ned referansene til Kina og mer 

vektlagt konseptets generiske natur. 

Samtidig har man økt innsatsen for å 

engasjere kinesiske militære ledere i 

konstruktiv dialog. 17 

Andre utfordringer som nevnes er 

lang ledetid på utvikling av den teknologi 

som er angitt som kritisk for konseptet, 

faren for at budsjettreduksjoner 

på grunn av finanskrisen vil begrense 

antall programmer som vil bli gjennomført, 

og sist, men ikke minst, tradisjonell 

rivalisering mellom forsvarsgrenene. 

På tross av disse innvendingene 

synes det klart at ASB-konseptet allerede 

er i ferd med å sette sitt preg på den 

militære tenkningen i USA. Uttalelser 

fra både den politiske og militære ledelse 

i Pentagon tyder på dette, samtidig 

som at slutten på operasjonene i Irak 

og Afghanistan innvarsler en ny æra 

for militære styrker der fokuset på ny 

vil dreie seg mot høyintensitets krigføring. 

Det er imidlertid en lang vei frem 

til at ASB kan sies å ha modnet til en 

komplett doktrine. Det gjenstår å se om 

rivalisering og kulturforskjeller mellom 

US Navy og USAF kan overvinnes, at 

man finner gode løsninger på hva landstyrkenes 

rolle blir i det nye konseptet 

og at teknologiutvikling og anskaffelsesprogrammer 

går i henhold til de skisserte 

behov. ASB-konseptet er imidlertid 

utvilsomt pr i dag det mest omfattende 

og interessante konseptet som er lansert 

med tanke på fremtidig krigføring. Det 

bør derfor allerede nå studeres nøye 

også av nasjoner som kan tenkes å skulle 

samarbeide med USA i operasjoner. 

Mulig innflytelse på 

norsk militær tenkning. 

På denne bakgrunn vil jeg derfor avslutningsvis 

knytte noen kommentarer 

til hvordan ASB-konseptet, gitt at det 

implementeres av amerikanerne, kan 

komme til å influere på norsk konsept- 

og doktrineutvikling i de kommende år. 

Norsk fagmilitær tenkning har siden 

midten av 80-tallet vært dominert av 

den tidligere omtalte AirLand Battledoktrinen. 

Doktrinen var basert på 

manøverkrigsprinsipper og fikk etter 

hvert stor innflytelse på den militære 

tenkning i alle vestlige land. NATO fulgte 

på sin side opp med en egen variant 

kalt «Follow-on Forces Attack» (FOFA). 

Ideen var den samme: de framrykkende 

fiendtlige panserstyrkene skulle angripes 

ikke bare i fronten, men simultant 

både i fronten, på dypet og i flankene. 

USAs militærteknologiske overtak i luften og på 

hva det skal brukes til. Foto: US Navy. 

Etter den kalde krigen, og de store 

omstillingene i det norske forsvaret, 

har imidlertid fokus gått mer i retning 

av stabiliseringsoppdrag out-of-area. 

Etter hvert er det derfor konsepter og 

doktriner for opprørs- og terrorbekjempelse 

som har blitt dominerende. Selv 

Luftforsvaret og Sjøforsvaret har i stor 

grad hentet sin operative erfaring de 

senere årene fra denne type operasjoner. 

Samtidig har Norge fremdeles hatt 

mye oppmerksomhet rettet mot suverenitetshevdelse 

og myndighetsutøvelse 

i de store havområder, med tilhørende 

øygrupper, som utgjør Norges strategiske 

interesser i nord. 

Norges gjeldende militære doktrine, 

Forsvarets fellesoperative doktrine 

(FFOD), ble utgitt i 2007. Den viderefører 

mye av manøverkrigstenkningen 

fra den forrige doktrinen fra 2000, men 

innfører også i sterkere grad elementer 

fra «Effect Based Operations» (EBO) 

og «Network Based Defence» (NBD). 

Doktrinen beskriver fortsatt høyintensitetskrig 

som en reell mulighet, men 

vektlegger i større grad stabiliseringsoperasjoner 

og irregulær krigføring. I så 

måte oppsummerer den de norske operative 

erfaringene fra Balkan, Afrika og 

Afghanistan siden tidlig 90-tall. 

Etter NATO-toppmøtet i Lisboa, der 

Norge var en av pådriverne for et større 

fokus på NATOs nærområder, kan 

man imidlertid spore visse endringer i 

Forsvarets fokus. For eksempel slås det 

fast i den nylig utgitte langtidsplanen for 

Forsvaret i perioden 2013-16 (Stort prop 

73S «Et forsvar for vår tid») at: 

«Norge må til enhver tid råde over 

relevante maktmidler for å motvirke 

press, aggresjon eller anslag. Med moderne 

kapasiteter og høy reaksjonsevne skal 

Forsvaret utgjøre en krigsforebyggende terskel 

som innebærer høy risiko og kostnad 

for den som måtte utfordre norsk sikkerhet 

og selvstendighet.» 18

sjøen savner sidestykke i historien. Spørsmålet er 

Dette samsvarer med NATOs fornyede 

vektlegging av Art 5 operasjoner 

som en bærebjelke i alliansen. Hva en 

«krigsforebyggende terskel» egentlig 

betyr kvantitativt og kvalitativt har man 

så vidt begynt å studere i akademia, 

departement og militære staber. Man 

har blant annet revitalisert arbeidet med 

generiske planer for forsvar av Norge. 

Dette er forhold den nylige iverksatte 

revisjonen av FFOD må ta hensyn 

til. Høyintensitetskrigføring basert på 

dagens forutsetninger må vies større 

oppmerksomhet enn det som er tilfellet 

i dagens doktrine. 

I nevnte langtidsplan står det også følgende: 

«Nettverksbasert organisering åpner 

nye muligheter og utfordrer samtidig tradisjonelle 

konsepter, kommandoforhold, 

ledelsesformer og organisasjon. Det nettverksbaserte 

Forsvaret krever derfor både 

konseptuel og organisatorisk fornying.» 19 

Selv om FFOD fra 2007 beskriver 

NBD som en av flere pilarer for det norske 

Forsvaret, så er det mange som vil 

hevde at vi enda ikke har tatt inn over 

oss de fulle konsekvenser av dette. En 

av dem er tidligere forsvarssjef, general 

Sverre Diesen, som i en artikkel 

nylig i Norsk Militært Tidsskrift (NMT) 

«Manøverkrig i det 21. århundre – er 

mekaniserte styrkers storhetstid forbi?» 

lanserte følgende hypotese: 

«Hypotesen er med andre ord at 

overgangen til nettverksbasert forsvar 

innebærer at realiseringen av manøverteoriens 

kjerne – utmanøvrering og destabilisering 

av fienden gjennom en raskere 

beslutningssløyfe – må baseres på 

helt andre organisatoriske og taktiske løsninger 

enn dagens, for å være riktig tolket 

inn i vår tids forutsetninger. Den snart 

hundreårige storhetstid for det pansredeall 

arms-hærforband med stridsvognen 

som kjerne kan være ute, når det teknolo- 

giske gjennombrudd som i sin tid skapte 

det – bensinmotoren- etterfølges av en 

minst like revolusjonerende nyvinning, 

nemlig mikroprosessoren og med den hele 

informasjonsteknologien.» 20 

General Diesen reiser her et betimelig 

spørsmål om den norske fagmilitære 

tenkning, særlig på hærsiden, fortsatt 

preges av ALB-doktrinen med favorisering 

av de høymobile tunge panseravdelinger 

som sammen med luftstøtte og 

bekjempning av mål på dypet utgjorde 

kjernen i det manøverkonsept som 

skulle «utmanøvrere og destabilisere 

fienden». Som en følge av dette, og kanskje 

også som en følge av de siste ti års 

fokus på opprørs- og terrorbekjempelse, 

kan det synes som om norske militære 

tenkere ikke i tilstrekkelig grad har tatt 

inn over seg de fundamentale endringer 

som burde følge av de kvantesprang 

som er gjort innen informasjonsteknologien. 

Når nå fokuset ser ut til å dreie 

tilbake mot høyintensitets krigføring 

kan dette muligens bli startpunktet for 

en ny doktrinedebatt også i Norge. 

Mye tyder på at ASB-konseptet, etter 

hvert som det utvikles og modnes i USA, 

vil bli en av flere innfallsvinkler i denne 

debatten. Denne antagelsen forsterkes 

av det faktum at Norge er medlem av 

NATO, og at amerikanernes konseptuelle 

tilnærming til fremtidig høyintensitets 

krigføring også vil påvirke tenkningen 

i denne alliansen. 

Det er flere argumenter som taler 

for at ASB-konseptet vil kunne få stor 

innflytelse i Norge: For det første har 

geografien i det norske strategiske 

interesseområdet mange likhetstrekk 

med scenarioet i WPTO med relativt 

store havområder og mindre øygrupper. 

Trusselen man kan stå overfor vil 

sannsynligvis også ha betydelig A2/ 

AD- kapasitet. For det andre har Norge 

allerede gjennom de senere års omlegging 

til innsatsforsvar relativt sett styrket 

Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Dette er 

manifestert gjennom blant annet nye 

fregatter og kystkorvetter og ikke minst 

beslutningen om anskaffelsen av nytt 

5. generasjons jagerfly- F35. Det ligger 

derfor i kortene at styrket operativt samarbeid 

mellom disse forsvarsgrenene er 

et imperativ. For det tredje vektlegger 

ASB-konseptet informasjonsoverlegenhet 

som et sentralt premiss for militær 

suksess og beskriver både «The Scouting 

Battle» og «The Blinding Campaign» 

som forutsetninger for alle de andre 

operasjonslinjene. 21 Dette samsvarer 

med intensjonen i langtidsplanen om 

behovet for «konseptuel og organisatorisk 

fornying» og Diesens klare analyse 

av at en nettverksbasert tilnærming i 

dagens situasjon vil fundamentalt endre 

militære avdelingers måte å operere på. 

Oppsummering 

Jeg har i denne artikkelen forsøkt å gi 

en beskrivelse av det amerikanske ASBkonseptet 

og en vurdering av hvor langt 

det har kommet på veien mot å bli en 

komplett doktrine. De geopolitiske endringene 

vi ser i dag fra en unipolar mot 

en multipolar verden med et strategisk 

fokus som forflyttes østover, er noe av 

grunnlaget for at høyintensitets krigføring 

på ny har kommet på dagsorden. 

Storstilte militære stabiliseringsoperasjoner 

er mindre sannsynlige etter Irak 

og Afghanistan. Både NATO og gamle og 

nye stormakter ser ut til å fokusere mer 

på bruk av militærmakt til støtte for sine 

vitale strategiske interesser. 

ASB-konseptet vektlegger i stor grad 

nettverkssentrisk krigføring og tett integrering 

av luft- og sjøstyrker. Konseptet 

beskriver også cyber og space som nye 

domener for krigføring med avgjørende 

betydning for utfallet av operasjonene. 

Sammenligner man med den forrige 

dominerende doktrine, ALB, finner man 

både likheter og ulikheter. Likheten ligger 

blant annet i at ASB også søker å 

anvise løsningen på et operativt problem 

ut i fra en gitt geografisk setting og en 

gitt potensiell motstander, samtidig som 

man synes å ha en ambisjon om å skape 

en generisk doktrine for høyintensitets 

krigføring. Ulikhetene ligger blant annet 

i at på 80-tallet i Europa var utfordringen 

å stoppe dype penetreringer av sovjetiske 

høymobile panserstyrker. Svaret 

ble integreringen av luft- og landstyrker 

i et manøverbasert forsvar som skulle 

stanse den sovjetiske første echelon i 

hovedslagområdet samtidig som man 

bekjempet andre echelon under fremrykning 

ved angrep på dypet. I ASB er 

operasjonsteatret endret til en geografi 

dominert av havområder og øygrupper, 

og den operative utfordring er den kinesiske 

A2/AD-kapasitet som i stor grad 

er basert på evne til fjernbekjempning. 

Svaret på denne utfordringen ligger ikke 

i McArthur’s øyhopping fra Den andre 


23

24 

verdenskrig, men i utvikling av evne 

til å motstå det initielle angrepet, frata 

kineserne initiativet ved å frata dem 

deres øyne og ører, bevare egen informasjonsoverlegenhet 

og degradere den 

kinesiske A2/AD-kapasiteten ved fjernbekjempning. 

På det strategiske nivå 

skal krigen vinnes ikke ved å okkupere 

territorium, men ved å påtvinge fienden 

nederlag ved gradvis å tvinge ham tilbake 

innenfor «The First Island Chain» 

slik at amerikanerne blant annet kan 

påtvinge en blokade som kveler den 

kinesiske økonomi og fører til systemkollaps. 

Konseptet er pr i dag langt unna en 

status som en komplett doktrine. Det 

antas at det vil ta minst ti år å videreutvikle 

det til noe som er i nærheten 

av det ALB-doktrinen i sin tid var. Der 

finnes også kritiske røster som hevder 

at blant annet landstyrker er for lite 

1 Med doktrine menes her læresetninger eller lærebok. (NATOdefinisjon: 

«Fundamental principles by which the military units 

guide their actions. They are authoritative, but require judgement 

in application.» AAP-6. Med «konsept» menes her et utkast, en 

idéskisse, til noe som kan videreutvikles til en doktrine. 

Brasil, Russland, India og Kina, de såkalte BRIC-landene, omtales 

ofte som de land i verden med størst økonomisk vekstpotensial. 

3 For en grundigere analyse av Kina og Indias sjømilitære ambisjoner 

og kapasitetsoppbygging, se bl a «Emerging naval powers 

in Asia-China’s and India’s quest for seapower», Satira Basit og 

Øystein Tunsjø, Oslo Files on Defence and Security, Juni 2012. 

4 Norge har f eks gjennom sitt «Nærområdeinitiativ» pekt på betydningen 

av dette, et syn som nå ser ut til å få mer og mer gjennomslag 

i NATO-organisasjonen. 

5 Begrepet oppstod etter Wienkongressen i 1814 da Europa skulle 

reorganiseres etter Napoleonskrigene. Begrepet gjaldt datidens stormakter 

(Frankrike, Storbritannia, Østerrike, Russland og Preussen) 

som på tross av sterke rivaliseringer for en lengre periode klarte å 

utvikle mekanismer for samhandling og diplomati. 

6 Militært sett har denne utviklingen bl a ledet til et fornyet fokus på 

missilforsvar. 

7 Det amerikanske forsvarets rullerende vurderinger av fremtidige 

utfordringer og innrettingen av forsvarets kapabiliteter 

8 Bl a utga Chairman of the Joint Chiefs of Staff(CJCS) Gen Dempsey 

i januar 2012 dokumentet «Assured Access» der ASB omtales som 

fundamentet for fremtidige Joint Operations. 

9 «AirSea Battle – A Point-of-Departure Operational Concept», Jan 

Van Tol et al, CSBA 2010 

10 Den første strekker seg fra det japanske fastland gjennom Ryukus, 

Taiwan, Filipinene og Borneo. Den andre strekker seg fra øygruppen 

Bonin i nord og sydover mot Marianas og Guam. 

behandlet, og at selve ideen bak konseptet 

er farlig fordi det kan føre til 

rustningskappløp og spenningsøkning 

i Sørøst-Asia og Stillehavsregionen. 

Imidlertid har USAF og US Navy allerede 

signert en avtale om videreutvikling 

av konseptet og det synes i 

økende grad å få offisiell anerkjennelse 

og støtte i USA. ASB-konseptet synes 

derfor pr i dag å være det mest omfattende 

forsøket på å si noe om krigføring 

i det 21. århundre som foreligger, 

og hvis amerikanerne implementerer 

det så vil dette uvegerlig komme til å 

influere på den militære tenkningen i 

den vestlige verden. 

For Norge vil dette sannsynligvis få 

konsekvenser for revisjonen av den fellesoperative 

doktrine, særlig dersom 

NATO også adopterer ASB-konseptet. 

Konseptet passer i utgangspunktet godt 

Hvor store konsekvenser bør AirSea 

Battle-konseptet få for den pågående 

revisjonen av Forsvarets fellesoperative 

doktrine? 

i forhold til geografi og trusselbilde i vårt 

strategiske interesseområde dersom en 

høyintensitetskonflikt på ny skulle bli 

aktuell. Konseptet passer også i forhold 

til vår relative vektlegging av luft- og 

sjøstyrker sammenholdt med intensjonen 

om å kunne drive nettverkssentrisk 

krigføring. 

Alt tyder derfor på at vi gjør klokt i å 

følge med på ASB-konseptets videre vei 

i det amerikanske militære system. 

11 Anslagene varierer mye, men ila 10-20 år synes de fleste å være 

enige om at Kina kan ha oppnådd en betydelig kapasitet innenfor 

de nevnte områder. 

12 «AirSea Battle – A Point- of-Departure Operational Concept», s 56 

13 Dette medfører at USA og deres allierte også må bekjempe Kinas 

etter hvert omfattende tilgang på havner utenfor sitt eget nære operasjonsområde. 

Over flere år har kineserne lagt vekt på å bruke sitt 

«dollar diplomati» for å få tilgang på baser i Pakistan, Bangladesh 

og Burma, samt flere land i Afrika. Det må også nevnes i den forbindelse 

økende kinesisk interesse for utviklingen av nye sjøveier 

i Arktis. De har f eks nylig anmodet om observatørstatus i Arktisk 

råd. 

14 Se f eks «AirSea Battle – A Point- of-Departure Operational 

Concept», s 97 

15 Monroe-doktrinen refererer til den amerikanske president James 

Monroe som i 1823 deklarerte at «The Western Hemisphere» ikke 

lenger kunne betraktes som et område for Europeisk innflytelse. 

USA ville forbeholde seg retten til å intervenere dersom dette skulle 

skje i fremtiden. Monroe-doktrinen er på mange måter den første 

manifestasjonen av USA’s økende globale interesser. 

16 Se f eks «Air-Sea Battle», Jim Lacey, National Review Online, 14 des 

11 

17 Se f eks «America’s Dangerous Battle Plan», Raoul Heinrichs, The 

Diplomat, 17 aug 11 

18 Stort prop 73S «Et forsvar for vår tid», s 7 

19 Ibid, s 41 

20 «Manøverkrig i det 21.århundre – er mekaniserte styrkers storhetstid 

forbi?», General(P) Sverre Diesen, NMT nr 2 2012 

21 COS USAF, Gen Schwartz og CNO, Adm Greenert bruker følgende 

formulering for å oppsummere kvintessensen av ASB-konseptet: 

«Air Sea Battle seeks to use Networked, Integrated Attack-in-Depth 

to disrupt, destroy and defeat (NIA-D3) adversary capabilities.»

Oslo Militære Samfund 

www.oslomilsamfund.no 

Direksjonen i Oslo Militære Samfund 

Formann: Generalmajor Gunnar Rolland 

Tlf: 98 84 66 34 

e-mail: gmrolland@gmail.com 

Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt 

Tlf. 92 04 80 67 (mobil) 

e-mail: intendantoms@gmail.com 

Formannen 

har ordet 

INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS 

Vi er godt i gang med høstens foredragsserie, og det gleder meg 

at jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger på vårt program. 

Jeg minner om at vi legger opp til et hyggelig nytt år med 

gode og spennende foredragsaftener, og ikke å forglemme trivelige 

og hyggelige sosiale samlinger. Husk å melde dere på til vårt 

Nyttårsball! 

MEDLEMSKAP 

Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres 

over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å 

kontakte intendanten. 

Kontigenter OMS: 

• Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år. 

• Subalterne og pensjonister kr 540,- pr. år. 

• Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år. 

• Kadetter kr. 60,- pr. år. 

Adresse: 


Myntgaten 3, 0151 Oslo 

Endelig har vi mottatt “Tilstandsrapport med Vedlikeholdsplan” 

for Myntgaten 3 fra OPAK. Det er formannen i vedlikeholdskomiteen 

oberstløytnant Knut Bremerthun, som er i “førersetet” for 

OMS her. Vedlikeholdskomiteen vil komme med en anbefaling til Direksjonen om prioriteringer og strakstiltak som 

må settes i verk. Det overrasker ingen at utgifter til den foreslåtte vedlikeholdsplanen vil være større enn det vi normalt 

klarer å dekke innenfor vårt normale budsjett. Jeg vil oppdatere/informere dere om dette etter hvert. 

Representantskapet vedtok på siste møtet Direksjonens innstilling til to nye “innbudte medlemmer”. 

Flaggkommandør Petter Ask og kapteinløytnant Stein Johansen har utført en særdeles utmerket tjeneste i våre styrende 

organer over mange år. De er begge flotte ambassadører for Oslo Militære Samfund. Gratulerer med velfortjent 

påskjønnelse! 

På vegne av meg selv og Direksjonen ønskes dere 

alle en fredelig og god jule- og 

nyttårsfeiring! På gjensyn i det nye året. 

Varme hilsener 

Gunnar Rolland 

Formann OMS 


25

26 

" 


JULETREFEST i OMS! 

Direksjonen i Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene 

med barn og barnebarn til juletrefest. 

Torsdag 3. januar 2013 fra kl 17:00 til kl 20:00 

i OMS lokaler i Myntgaten 3 

Det blir program med leker, sang, underholdning og gang rundt juletreet. 

Vi tror at julenissen også i år vil glede oss med et besøk. 

Barna får pølser, boller, brus og godteposer. 

De voksne serveres kaker og kaffe. Forfriskninger kan forøvrig kjøpes. 

Pris kr 100,- pr deltaker som betales ved ankomst. 

Påmelding til intendanten innen 28. desember på svarslipp, eller epost til 

intendantoms@gmail.com 

Ved påmelding oppgi navn, 

samt hvor mange barn og voksne som kommer. 

Vel møtt til en hyggelig juletrefest i tradisjonsrike lokaler. 

Direksjonen 

Svarslipp 

Påmelding juletrefest OMS 3. januar 2013. NB! Skriv tydelig 

Sendes Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo 

Navn: ..........................................................................................Antall barn ..................... Antall voksne ....................... 

Adresse: ............................................................................................................................... Tlf.: ....................................... 

NYTTÅRSBALL 

Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene med familie og venner til nyttårsball. 

" 

Lørdag 5. januar 2013 kl 18:30 i vår bygning i Myntgaten 3. 

(Aperitiff serveres fra kl 18:30, og vi går til bords ca kl 19:00) 

En velsmakende meny og ditto vinliste vil De finne på våre nettsider, www.oslomilsamfund.no 

Kuvertpris er kr 800,- for medlemmer og deres ledsagere, 

kr 1000,- for øvrige gjester De som medlem ønsker å invitere. Antrekk: Galla. 

Deltakelse betales på forhånd til OMS-konto 1600.40.57574 innen 20. desember 2012. 

Påmelding skjer ved vedlagte svarslipp til: 

Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo, 

eller pr epost: intendantoms@gmail.com innen 20. desember 2012. 

Vennlig hilsen 

Gunnar Rolland, generalmajor, formann OMS 

Svarslipp 

Jeg ønsker å delta på Oslo Militære Samfunds nyttårsball, lørdag 5. januar 2013, kl.18:30 

Grad/Tittel: ...................................... Navn: ................................................................. Ledsager ...................................... 

Telefon nr.: .......................................................................................................................................................................... 

Gjester: 




Kontonummer ved eventuelle refusjoner: .......................................................................................................................

Svarslipp 



188-års stiftelsesmiddag 

Oslo Militære Samfund har den glede å invitere medlemmene til feiring 

av Samfundets 188-års stiftelsesdag fredag 1. mars 2013 kl 19.00 i Myntgaten 3. 

Feiringen av vår stiftelsesdag, der en rekke inviterte gjester, 

og høstens og vårens foredragsholdere deltar, skjer på tradisjonelt vis 

med festmiddag i den store salen. En velsmakende meny og tilhørende vinliste 

vil De finne på våre nettsider www.oslomilsamfund.no så snart menyen er fastsatt i samarbeid 

med restauratør. Middagen etterfølges av mocca avec. 

Direksjonen håper spesielt at mange av våre nye medlemmer har anledning til å delta. 

" 

Antrekk: Messdress II, mørk uniform (uten gallautstyr), smoking. 

Kuvertpris er kr. 600,-, som innbetales på forhånd til OMS-konto 1600.40.57574. 

Påmelding skjer ved svarslipp til 

Oslo Militære Samfund v/Intendanten, Myntgaten 3, 0151 Oslo 

eller pr epost til intendantoms@gmail.com 

innen 15. februar 2013. 

Vennlig hilsen 

Gunnar Rolland, 

generalmajor, 

formann OMS 

Jeg ønsker å delta på Oslo Militære Samfunds stiftelsesmiddag, fredag 1. mars 2013 kl 19:00 

Grad/Tittel ..............................................................Navn ................................................................................................. 

Telefonnummer ......................................................Epost ................................................................................................ 

Kontonummer ved eventuelle refusjoner ....................................................................................................................... 

Nærmere informasjon om stiftelsesmiddagen fås ved henvendelse til intendanten, 

kommandør Tom Egil Lilletvedt - epost: intendantoms@gmail.com 

GENERALFORSAMLING 

Innkalling til generalforsamling mandag 8.april 2013. 

I samsvar med OMS lover § 7 innkalles det til generalforsamling i vår bygning i Myntgaten 3, 

Mandag 8. april 2013 

Generalforsamlingen avholdes umiddelbart etter foredraget, ca kl 19.15. 

Saksliste: 

1. Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift 2012 

2. Reviderte årsregnskaper for 2012 for OMS og NMT 

3. Valg av tillitsmenn 

a. Direksjonsmedlemmer og varamedlemmer 

b. Representantskapsmedlemmer og varamedlemmer 

c. Revisor 

d. Valgkomité 

4. Medlemskontingent for 2013 

5. Forslag til endring av Lov for Oslo Militære Samfund 

Forslag som ønskes behandlet skal være innsendt til Direksjonen innen 1. mars 2013. 

Årsberetning og regnskap vil ikke bli trykket i NMT, men bli lagt ut i OMS fra 18. mars 2013, 

samt gjøres tilgjengelig på våre nettsider: www.oslomilsamfund.no 


27

28 

Best i spagat? 

- Om behovet for et paramilitært innslag. 

Professor Bent Erik Bakken 

har vært forskningssjef ved 

FFI i 1996-2005 og er i dag 

forsker i strategisk læring og 

ledelse ved Forsvarets stabsskole, 

og professor II i læring 

og ledelse i komplekse systemer 

ved Høgskolen i Oslo og 

Akershus. 

Samfunnets terrorbekjempelse baserer seg på at en i hovedsak 

ordenspolisiær styrke relativt raskt skal få støtte av Forsvaret. Både 

Gjørv-kommisjonens rapport og regjeringens oppfølging av denne 

preges av tanken om at politiets hovedproblem er mangel på trening 

innen beredskap og samhandling med Forsvaret. Dette er en gammel 

analyse som ser bort fra at kontraterroroperasjoner har svært lite til 

felles med hverdagslige politioppgaver. Motsetningen mellom suksessfaktorer 

i disse to oppgavene er så store at økt trening vil monne 

lite. I stedet for å bygge videre på dagens spagatmodell for politiet, 

foreslås det her at kontraterroroppgavene i hovedsak løses av en 

paramilitær styrke. Beredskapstroppen, utrykningsenhetene og deler 

av dagens militære spesialstyrke vil kunne danne stammen i en slik ny 

nasjonal politienhet med desentraliserte elementer spredd over hele 

landet. I tilfelle militær mobilisering, vil styrken eller deler av denne 

kunne avgis til Forsvaret. 

av Bent erik Bakken 

Gjørv-kommisjonens rapport (NOU 

2012: 14) er samfunnets viktigste 

katalysator for å lære av erfaringene 

etter den 22. juli 2011 (Se min anmeldelse 

av rapporten i dette nummeret 

av NMT). Derfor er det interessant 

at statsminister Stoltenberg i 

sin beklagelse til Stortinget 28.8.2012 

(Stoltenberg, 2012) understreker at 

kommisjonen bestod av mennesker 

med tung beredskapskompetanse. 

Dessverre har en kanskje viktigere 

kompetanse i individuell og organisatorisk 

læring vært fraværende. 

Kommisjonen gjentar tidligere gjennomganger 

(NOU 2000: 24; Fimreite 

et al, 2011), og understreker at det 

å sørge for god politiberedskap er 

krevende og at samspillet, særlig 

med Forsvaret, må bedres betraktelig. 

I etterkant har blant annet tidligere 

SV-leder Ørnhøi (2012) hevdet 

at Forsvaret bør utnyttes i større grad 

i forbindelse med kontraterrorope- 

rasjoner og kanskje erstatte dedikert 

politi. Et syn som støttes av tidligere 

statsminister Willoch og pensjonert 

generalløytnant Tomas Colin Archer 

(Amundsen og Løkeland-Stai, 2012). 

Det synes videre som om dagens 

regjering mener at man i stor grad 

kan lære av hva som gikk galt og 

hva som fungerte bra under 22. julihendelsen 

i 2011 (Stoltenberg, 2012). 

Helsevesenet og Forsvaret trekkes 

frem som organisatoriske forbilder 

for politiet. 

I flere tiår har en erkjent at samfunnets 

sikkerhet er blitt satt overfor 

økede utfordringer. Dette skyldes 

mange forhold, blant annet 

at infrastruktur som tidligere var 

offentlig eid og (hierarkisk) kontrollert, 

nå styres etter markedsprinsipper. 

Globalisering og økt betydning 

av ikke-statlige aktører har også spilt

en rolle. Sammen med andre forhold 

har dette skapt økt kompleksitet. 

Særlig har antall grensesnitt som skal 

koordineres i en krise blitt mangedoblet 

(BAS 2011, Fimreite et al, 2011). 

Samtidig har globalisering skapte 

økte muligheter. Ulike kulturer synes 

også å eksisterer side om side, og 

sosiale medier gjør at også marginale 

personer kan finne felleskap og trygghet 

i transnasjonale nettverk og informasjonsdeling. 

Også sikkerhetsrelatert forskning 

har vært opptatt av slike endringer og 

belyst dem på ulike måter. Sektorens 

eget forskningsinstitutt, FFI har for 

eksempel søkt, til dels i sterk kontrast 

til sine oppdragsgiveres mer presserende 

bekymringer, å forstå drivkreftene 

i og konsekvensene av radikal 

islam (TERRA 2011) og faktisk blitt et 

verdensledende miljø på dette feltet. 

I de siste 15 år er en rekke offentlige 

utvalg satt ned (se f eks Fimreite 

et al. (2011) for en oversikt) for å lære 

i etterkant av episoder, og disse har 

i stor grad foreslått konkrete tiltak. 

Eksempelvis foreslo sårbarhetsutvalget 

(NOU 2000:24) opprettelsen av et 

eget sikkerhetsdepartement. Men tiltakene 

har bare unntaksvis blitt gjennomført 

(Fimreite, et al 2011). 

I erkjennelsen av at de mange 

vertikale og horisontale grensesnitt 

utgjør særlige utfordringer, gjennomføres 

det ofte øvelser for å avdekke 

svakheter. Således gjennomførte 

man i etterkant av terrorangrepene 

mot tunnelbanen i London og tog i 

Madrid i 2006 øvelse Oslo (DSB 2006). 

Utøvelsen av bistandsinstruksen, 

der politiet kan etterspørre bistand 

fra Forsvaret, fungerte særlig dårlig. 

Det tok for eksempel fire timer fra 

Hvordan skal en god beredskapskultur gjennomsyre en organisasjon hvis daglige og 

altoppslukende virke er ordensvirksomhet og etterforskning, spør artikkelforfatteren. 

Bildet er hentet fra en populær TV-serie hvor politiyrkets mykere sider står i sentrum. 

Oslopolitiet erkjente at Heimevernet 

kunne hjelpe til med objektsikring, 

til at Forsvarsdepartementet mottok 

en slik henvendelse. Ytterligere timer 

gikk før Heimevernet ble varslet. På 

det tidspunkt hadde imidlertid politiet 

endret sin oppfatning og vurderte 

det slik at bistanden ikke lenger 

var nødvendig (DSB 2006, s22). I 

etterkant av øvelsen fremkom det like 

fullt at en rekke kritiske objekter, som 

Storting og regjeringsbygninger, ikke 

var blitt sikret slik de burde – nettopp 

slike oppgaver som Heimevernet er 

trent og utstyrt for å utføre. 

Det lå en svært liten ressursinnsats 

bak terrorangrepene 22. juli; en 

enslig terrorist med et tonn kunstgjødsel 

og enkle håndvåpen. Men 

konsekvensen for samfunnet har vært 

tragiske og betydelige. Allerede tidlig 

i den etterfølgende erfaringslæringsprosess 

har de problematiske 

grensesnittene mellom ulike etater 

blitt gjenoppdaget (Faremo, 2011), 

og justissektorens hovedansvar for 

beredskap ble understreket gjennom 

navneendringen fra Justis- og politidepartementet 

til Justis- og bered- 

skapsdepartementet, som ble kunngjort 

11.11.2011. 

Selv om utfordringene mht samordning 

ved kriser omfatter svært mange 

sektorer, avgrenser denne artikkelen 

seg til å problematisere de råd som er 

fremkommet mht å forbedre politi- 

og beredskapssektoren ved å utnytte 

Forsvaret bedre. Først vil jeg skissere 

dagens ordning, deretter belyse noen 

utfordringer ved modellen, både med 

utgangspunkt i norske erfaringer og 

hva organisasjonslæringslitteraturen 

har funnet. Senere vil jeg gå inn på 

hvordan et savnet ledd kan opprettes, 

organiseres og brukes. 

Teori og praksis mht dagens 

fordeling av oppgaver 

mellom politiet og Forsvaret. 

Prinsipielt har forsvarsetaten og 

politietaten ganske klare og forskjelligartede 

oppgaver. Fellesnevneren 

er å bidra til sikkerhet for norske 

borgere og vårt samfunn. Forsvaret 

skal håndtere utfordringer som har 

sitt utspring utenfor landets grenser, 

mens politiet skal håndtere dem som 

har sin opprinnelse innenfor vårt ter- 


29

30 

Robuste trusler fordrer robuste svar. Bildet viser italienske Carabinieri i Roma 2006. 

ritorium. Forsvaret skal prioritere 

de utfordringer utenfra som kan 

ramme norsk jurisdiksjon, territorium 

og befolkning direkte, og dernest 

understøtte operasjoner i utlandet 

(Stortingsproposisjon 73, 2012). 

Om prinsippene er klare, er grenseoppgangen 

i praksis langt mer uklar, 

men pragmatisk. Stiavhengighet, 

dvs. at dagens ordning er et resultat 

av historiens mange små skritt, er en 

forklaringsmodell for dagens praksis. 

For eksempel operer Forsvaret 

Kystvakten, som har en, i tid og rom, 

avgrenset politimyndighet. Forsvarets 

innsats er like mye rettet mot norske 

som utenlandske fartøyer og personer. 

Likeledes er Hæren ansvarlig 

for størstedelen av håndhevingen av 

grensen mellom Russland og Norge, 

et mandat Hæren ikke har mht grensen 

mot Finland eller Sverige. Igjen, 

Forsvaret er like mye rettet mot norske 

som mot utenlandske borgere. 

Videre har Hans Majestet Kongens 

Garde et politiaktig mandat om i 

fredstid å beskytte Kongens hus. 

Eksemplene ovenfor er preget av 

et ganske permanent, i noen tilfelle 

lovbestemt, rollebytte for Forsvarets 

styrker mht å utføre et sikkerhetsoppdrag 

som prinsipielt tilhører politiet. 

I hvert tilfelle har nok tanken vært at 

siden kompetansedesignet og kapasitet 

til de aktuelle militære avde- 

lingene stemmer godt overens med 

politioppdragets behov, er det naturlig 

å avgi dem til fredsbruk til politioppgaver. 

Det faktum at det underliggende 

forsvarsoppdraget ikke er presserende 

til daglig, spiller også en rolle: 

Skulle krigen komme, vil Kystvakten, 

Grensevakten og Garden sannsynligvis 

forlate politioppdraget og inngå 

som en integrert del i forsvaret av 

landet og rette sitt fokus vekk fra landets 

borgere og over mot en fiende fra 

utlandet. 

Mens Forsvaret av landets territorium 

kjennetegnes av at en stor del 

av styrken ikke daglig er operativ i 

sin primæroppgave, og altså utgjør 

en reserveberedskap mot et angrep 

utenfra, er politiet i den omvendte 

situasjon. Politiets ressurser er i 

daglig operativ bruk, og reservene, 

beredskapstroppen og utrykningsenhetene, 

unntaket. Dette gjør at det 

er utformet en bistandsinstruks der 

politiet, om egne ressurser er for små 

for oppgaven, kan anmode Forsvaret 

om bistand (Lovdata 2012). Denne 

instruksen er videreutviklet med 

basis i 22. juli-erfaringene. 

I praksis har dette bistandsregimet, 

kombinert med en kraftig økning i 

fokuset på terrorutfordringer, gjort at 

Forsvarets styrkeelementer har spisset 

seg inn mot å kunne løse slike 

utfordringer. Heimevernet, hvis primæroppgave 

er sikring av objekter, 

har inntil nylig hatt sin egen ”kontraterror” 

enhet, HV-016. Likeledes har 

Forsvarets spesialstyrker øvet mye på 

kontraterror, ofte i nært samarbeid 

med politiet. 

Regjeringens modell om oppfølging 

av 22. juli-kommisjonens rapport 

innebærer et stadig tettere samarbeid 

mellom de to etatene. Men slike tanker 

blir imidlertid møtt med ambivalens 

i brede miljøer. Politiforbundets 

leder, Arne Johannesen, er kanskje 

mest kritisk og advarer mot en ”brutalisering 

av politiet” (NRK, 10.11.2011). 

Men også det at Forsvaret har oppløst 

HVs dedikerte kontra-terror avdeling 

kan sees på som et utrykk for skepsis 

til at Forsvaret skal bruke permanente 

og dedikerte ressurser på oppgaver 

som iht. grunnlovens § 99 ordlyd om 

at militærmakt ikke skal brukes mot 

landets borgere, mest naturlig faller 

inn under politiets domene. 

Utfordringer ved dagens modell 

Politiet og Forsvaret har både alene og 

i samarbeid spilt strategiske spill og 

øvd terrorscenarioer som har minnet 

om 22. juli. Slik innsats bidrar sikkert 

til bedring, likevel viser de etter 

hvert svært godt og offentlig dokumenterte 

erfaringene igjen at grensesnittene 

mellom de to etatene forblir 

en akilleshæl. De dokumenterte 

utfordringene går på at til tross for at 

tidligere svak koordinering er avhjulpet 

med liaisonpersonell fra politiet i 

Forsvarets staber og omvendt, og til 

tross for at den formelle bistandsinstruksen 

– som krever at bistand skal 

rekvireres fra politisk nivå – er myket 

opp slik at bistandshenvendelser kan 

gå mellom lokale sjefer, tar ting lang 

tid på det strategiske nivået. Så lang

“Politiets ordensoperasjoner og terroroperasjoner er like 

forskjellige som hjerteoperasjoner og kneoperasjoner.” 

tid at behovet for tettere integrasjon 

mellom de to etatene tydeligvis er 

en krystallklar erfaringslæring (NOU 

2012:14; Stoltenberg 2012; Eide 2012; 

Faremo 2011). 

Forsvarets folk møtes med skepsis 

i politiet, eksemplifisert gjennom 

intervjuet med politiets fremste tillitsmann 

(NRK, 2012) som altså er 

redd for en ”brutalisering av politiet”. 

Det er gått over 80 år siden 

det såkalte Menstadslaget, der militært 

personell ble innkalt (men aldri 

brukt) mot streikende arbeidere. Like 

fullt står bruk av bevæpnede soldater 

mot arbeidere som en sterk påminning 

om at soldater skal brukes mot 

fremmede makter, ikke mot landets 

borgere. Forsvarsministeren brukte 

i sitt lange innlegg i Stortinget den 

10.11.11 (Faremo, 2011) mye tid på 

å forsikre at grunnlovens § 99 vil bli 

fulgt. 

22. juli-kommisjonen er ganske 

nådeløs mot politiets håndtering av 

Utøya-massakren (NOU 2012:14). Til 

tross for at det var øvd intensivt på 

scenarioer som liknet på Utøya, påpeker 

kommisjonen at en rekke grensesnittshåndteringer 

sviktet. Dårlige 

beredskapsferdigheter trekkes særlig 

frem. Ikke bare i etterpåklokskapen 

etter 22. juli, men faktisk også før 

var politiets svake beredskapsinnsats 

ganske forutsigbar (Fimreite et al., 

2011; Klein, 2004). Skal man oppnå 

ekspertise innen et praksisfelt, bør 

strategiske og operative medarbeideres 

hverdag gjennomsyres av slik virksomhet. 

Av denne grunn blir deler 

av 22. juli kommisjonen sin tiltaksliste 

om økt trening et slag i luften: 

Hvordan skal en god beredskapskultur 

gjennomsyre en organisasjon hvis 

daglige, viktige og altoppslukende 

virke er ordensvirksomhet, etterforskning 

og påtalemakt? 

Man har kjent til disse utfordringene 

i mange år. Man er enige om å 

gjøre noe med dem, men i praksis har 

det vist seg umulig å lykkes politiet 

med å prioritere det som i hverdagen 

nødvendigvis vil være marginale oppgaver. 

Alt tyder på at dette fundamentale 

problemet ikke vil opphøre. 

Hvordan skjerme 

beredskapsenheter fra daglig 

politivirksomhet, samtidig som 

man sikrer integrasjon mellom 

spesielle beredskapsenheter 

og vanlig politi? 

Her finnes to tilnærminger som kan 

benyttes. I det følgende kalt hhv 

sykehusmodellen og paramilitærmodellen. 

Sykehusmodellen 

I følge NOU 2012:14 synes helsesektorens 

beredskapsplaner å ha fungert 

ganske bra i etterkant av Utøyamassakren. 

Sykehusene syntes å 

være i stand til å håndtere flere hundre 

skadede på en god måte, til tross 

for at deres daglige og planlagte drift 

har et helt annet innhold enn den 

de fikk i fanget den 22. juli. Som 

politiet, lever sykehusene i en daglig 

situasjon med tilsynelatende kronisk 

ressursknapphet og strenge prioriteringer. 

Likevel synes katastrofeberedskapen 

å ha vært forbilledlig drillet, 

og dermed kunne beredskapsplaner 

tas opp av skuffen og medarbeidere 

bruke sine opplærte håndgrep. Det 

synes som om sykehusene har etablert 

en «beredskapskultur», til tross 

for at etableringen av en slik må ha 

innebåret en nedprioritering av daglig 

virksomhet. 

Stoltenberg (2012) peker på at politiet 

bør lære av helsevesenet. Men 

sykehusmodellen er ikke lett anvendbar 

for politiet. Den kanskje største 

utfordringen ligger i at helsevesenet 

i en større krisehåndtering opprettholder 

sine taktiske prosedyrer selv 

om behandlingsvolumene økes drastisk. 

Selv om balansen mellom de 

ulike medisinske spesialitetene justeres 

kraftig i en krise, kjennetegnes 

sykehusvirksomhet av at driften kan 

oppskaleres. 

En politioperasjon, derimot, gjennomgår 

en transformasjon fra en 

ordens- til en beredskapssituasjon. 

En rekke sunne politioperative prinsipper, 

som for eksempel konfliktminimalisering 

og forsiktighet, vil typisk 

være kontraproduktive i en beredskapssituasjon. 

Med andre ord, mens 

sykehusdirektørens, sykepleierens og 

legens operative intuisjon er gyldig 

når oppgaven går fra daglig drift til 

krisehåndtering, blir politimannens 

og politilederens intuisjon ugyldig 

ved en slik overgang. Politiets ordensoperasjoner 

og terroroperasjoner er 

like forskjellige som hjerteoperasjoner 

og kneoperasjoner. Under en 

krise skjer det ingen vesentlig endring 

i kompetansekravene på sykehuset. 

Hjertekirurgen blir ikke bedt om å 

være ortoped. Men når terroren rammer 

ville en sykehusmodell anvendt i 

politiet betydd at politimannen drillet 

i ordensoperasjoner plutselig skulle 

utvise ferdigheter i en helt annen disiplin, 

terrorbekjempelse, med tildels 

motstridende ferdighetskrav. Det 

ville ikke være lurt. 


31

32 

En katastrofe tvinger helsevesenet til å gjøre (mye) mer av det de vanligvis gjør. Politiet, derimot, blir tvunget til å gjøre noe helt 

annet. Foto: Mathias Reiherth, Drammens Tidende. 

Paramilitærmodellen 

Mens Norge, med unntak kanskje for 

beredskapstroppen og utrykningsenhetene 

har et enhetlig og klart sivilt 

politikorps, har en rekke nasjoner et 

mer differensiert politivesen der skillet 

mellom militære og sivile enheter 

er mer flytende. Et naturlig skille 

går mellom ulike myndighetsnivåer 

(kommunalt-, fylkes, delstats- og 

føderalt politi finnes i en rekke land). 

En slik inndeling har mange grunner, 

men en viktig grunn er at man 

innenfor ethvert politikorps gjenfinner 

en viss heterogenitet i oppgavens 

krav til tjenestemannen og 

vedkommende dermed får utviklet 

en godt kalibrert operativ intuisjon 

mht de oppgaver som skal utføres. 

Mens det kommunale ordenspoliti 

stilisert kan sies å skulle gå inn med 

en politimester Bastiantilnærming, 

skal eksempelvis det franske gendarmeriet 

håndtere organisert kriminalitet 

og terrorisme der politimester 

Bastianbaserte operasjoner typisk 

leder til fiasko. 

En slik paramilitær tilnærming 

er imidlertid ikke uten utfordringer, 

fordi de ulike politioppgave ikke er 

klart avgrensede i tid og rom, og fordi 

en rekke oppgaver, som for eksempel 

terrorbekjemping er lavfrekvente og 

mannskapene ikke kan sitte å tvinne 

tommeltotter i påvente av å bli 

brukt, men settes til å utføre dagligdagse 

oppgaver der deres intuisjon 

er dårlig kalibrert. Hvem har ikke 

blitt stoppet av bryske franske gendarmer 

eller italiensk carabinieri som 

har behandlet en trafikkforseelse som 

en terrorhandling?! Det er nok frykten 

for slike opplevelser som politiets 

fremste tillitsmann refererte til når 

han advarte mot et «brutalisert politi» 

(NRK 11.11.11). 

En skisse til en ny modell 

22. juli kommisjonens rapport (NOU 

2012:14) synes implisitt å bygge på 

sykehusmodellen, dvs. at operativ politikompetanse 

er skalerbar, og at det 

norske enhetspolitiet derfor kan bringes 

til vesentlig å bedre sine terrorferdigheter 

ved å øve. Men som vist ovenfor, 

er det tvilsomt om en slik modell vil 

virke. Det faktum at man har etablert 

en beredskapstropp, ganske fristilt fra 

daglig politivirksomhet, viser allerede 

i dag en erkjennelse i justissektoren av 

at tyngre politioppgaver krever en egen 

styrke. Beredskapstroppen er en nasjonal 

ressurs, riktignok plassert under 

Oslo politidistrikt, og er derfor ikke tilstede 

ut over landet. En paramilitær 

modell kan være en vei å gå, et konsept 

som vil: 

- øke troverdig politiberedskap ift 

tunge politioperasjoner 

- bedre mulighetene for ytterligere 

samspill mellom politi og Forsvar 

- ikke medføre vesentlig økte 

kostnader 

Hvordan kan en norsk 

paramilitær styrke være 

utformet? 

Et paramilitært korps er typisk trent 

i tyngre politiferdigheter som ligger 

nært militære ferdigheter. Deres 

øvrige organisering varierer fra land 

til land. 

I Norge har vi allerede lang erfaring 

med militære kapasiteter som ligger 

i gråsonen mellom politi og militær- 

styrke. Så vel Heimevernet, Kongens 

Garde, Kystvakten og Grensevakten 

opererer, som vi har sett, under forordninger 

som gjør at de i fred har 

ulike politimyndigheter. Disse styrkenes 

tilgjengelighet er et overskuddsfenomen. 

Siden det ikke er krig, og 

fordi kompetanseoverlapningen er så 

dominerende, lånes de ut til politiet i 

det daglige. 

Et norsk paramilitært korps kunne 

være en reversering av denne modellen. 

Det vi si at denne tyngre politistyrken 

ble underlagt Forsvaret i krig. 

Styrken kunne, som beredskapstroppen, 

være spesialtrent på tunge politioperasjoner. 

Men i motsetning til 

denne, være desentralisert og med 

et lag i hvert av våre politidistrikter. 

Hvert lag burde inngå i en regional 

tropp som videre kunne samles i 3-4 

landsdelskompanier sammen med 

tyngre logistikk, for så å utgjøre en 

nasjonal paramilitær bataljon. I en 

krigssituasjon ville styrken som helhet 

kunne inngå i den nasjonale Hær 

brigaden, evt. inngå i HV-avdelinger 

i avdelinger på lags, tropps- og/eller 

kompaniforband. 

Den paramilitære styrken ville i 

stor grad overflødiggjøre dagens 

utrykningsenheter og beredskapstropp. 

Disse enhetenes budsjett vil 

således forsvinne og kunne tas over 

av den nye styrken. Videre synes 

det klart at det vil være en vesentlig 

overlapp mellom kritisk kompetanse 

for denne styrken og dagens militære 

spesialsoldater. Antallet militære 

spesialsoldater kunne således reduseres 

noe, og deler av dagens spesial-

styrkebudsjetter dermed brukes til å 

betale den nye styrken. 

Justeringene fra dagens modell 

ville dermed også frigjøre personellressurser 

slik at den nye styrken 

ville kunne fått en «flying start», der 

dagens personell ville kunne bekle 

brorparten av styrkene etter en meget 

kort opplæringstid. Også på lengre 

sikt bør Forsvarets spesialstyrkemiljøer 

bidra til grunn- og videreutdanningen 

til den nye styrken. 

Ytterligere fordeler med et 

norsk paramilitært korps. 

Den skisserte modell har som designidé 

at terrorpolitiet må være organisk 

og ikke kreve at en helt annen etats 

ressurser skal stilles til rådighet etter 

en bistandsinstruks. Erfaring viser 

nemlig med all tydelighet (Fimreite 

et al, 2011; FOU 2012:14) at etaters 

grensesnitt utgjør en stor utfordring 

for kontraterroroperasjoner. Disse 

utfordringene ville i stor grad forsvinne 

med modellen. Men fordi den nye 

styrken som helhet ville inngå som en 

hel eller delvis mobilserbar innsatsstyrke 

i Forsvaret, ville den også der 

kunne fungere som en forlenget arm 

fra politiet til Forsvaret. 

Utfordringer 

Etableringen av det skisserte paramilitære 

korps, hvis «flying start» 

og finansiering innebærer at spesialsoldater 

overflyttes fra Forsvaret til 

politiet, vil svekke Forsvarets spesialstyrker 

i en overgangsfase. Men 

både fordi det paramilitære korpset 

er tiltenkt mobiliseringsoppgaver i 

Forsvaret, og fordi modellen i vesentlig 

grad vil styrke institusjonelle bindinger 

mellom våre største beredskapsetater, 

vil samfunnets fordeler 

totalt langt overskygge ulempene. 

Vil den skisserte modell utfordre 

grunnlovens § 99, der det står at 

militærmakt ikke skal brukes mot 

samfunnets borgere? Modellen 

innebærer jo at det nye korpset vil 

være en del av politiet, og dermed 

ikke representerer noen utfordring 

for grunnlovens § 99. Tvert i mot 

er en av dens fordeler en omvendt 

bistandsinstruks, en mobiliseringsordning, 

og derigjennom en mer glidende 

overgang mellom politi- og 

forsvarsoperasjoner. Samtidig er 

den nye modellens raison d’etre at vi 

trenger et politi med styrkeelementer 

som daglig er opptatt av tyngre 

politioppgaver som trening, planlegging 

og evt. gjennomføring av terrorismebekjempning. 

Et slik dreining 

av større deler av politikorpset 

innebærer selvfølgelig en villet «økt 

brutalisering» av politiet, og minner 

fra Menstadslaget, der Forsvaret 

ble mobilisert (men ikke brukt) mot 

arbeidere, vil sikkert bli manet frem. 

Men igjen, korpset vil stå under justisministeren 

og ikke forsvarsministerens 

kommando. 

En annen ting er at norske soldater i 

utlandet helt siden Tysklandsbrigaden 

i all hovedsak har operert i en tilnærmet 

politirolle. Så vel Libanon, 

Kosovo og Adenbukta er operasjoner 

som dersom de hadde funnet sted i 

Norge ville ha vært utført i en politi- 

Referanser: 

Amundsen, I H og Løkeland-Stai, E (2012) Vil sette Forsvaret i beredskap. 

Dagsavisen 11.9.12 

BAS (2011)BAS-prosjektene. http://prosjekt.ffi.no/1106.asp Nedlastet 

11.11.11 

DSB (2011): Øvelse Oslo 2006. Evalueringsrapport. http://www.beredskapsetaten.oslo.kommune.no 

Lastet ned 11.11.11 

Eide, E. B. (2012) Foredrag på Forsvarets stabsskole 27.8.2012 

Faremo, G (2011) «Videreføringen av et alliansetilpasset innsatsforsvar 

– er det basert på forutsetninger som holder?». Innledningsforedrag av 

forsvarsminister Grete Faremo ved Sikkerhetspolitisk LTP-seminar i regi 

av IFS 17. oktober 2011 http://www.regjeringen.no/nn/dep/fd/aktuelt/ 

taler_artikler/ministeren/taler-og-artikler-av-forsvarsminister-gr/2011/ 

videreforingen-av-et-alliansetilpasset-i.html?id=660736. Nedlastet 

11.11.11 

Fimreite, A. L, Rykkja, L. H, Langlo, P. og Lægreid, P. (2011) Organisering, 

samfunnssikkerhet og krisehåndtering, Universitetsforlaget, Oslo 

Johannesen, A (2011). Intervju med NRK Dagsrevyen 10.11.11 

Klein, G. (2004): The Power of Intuition - How to Use Your Gut Feelings 

to Make Better Decisions at Work. Currency. Trade Paperback. June 2004 

og ikke forsvarskontekst, uten at noen 

har ropt høyt om at soldatene har 

utvist stor grad av brutalitet. 

Avsluttende betraktninger. 

Ideene fremsatt i denne artikkel er utledet 

av erfaringer mht hvordan operative 

organisasjoner best lærer ferdigheter. 

Men ideene kan ikke ha vært fremmede 

for Willochkommisjonens (NOU 

2000:24) heller. Den gang konkluderte 

man innenfor en mer institusjonell 

preget tilnærming med at det burde 

skapes et eget sikkerhetsdepartement 

der alle relevante sikkerhetsstyrker ville 

inngå. Behovet for en slik sterkere samlet 

institusjonell styring vil minke, men 

ikke forsvinne, med modellen jeg har 

skissert. Mer generelt, synes globaliseringen 

å problematisere det sterke 

skille mellom indre og ytre fiender som 

ligger til grunn for dagens skarpe skille 

mellom politi og forsvar. Grunnlovens 

logikk mht dette skarpe skillet, synes 

stadig mindre relevant ettersom ikkestatlige 

sikkerhetsaktører har spilt en 

større rolle: Hadde Anders Behring 

Breivik vært utenlandsk, og tilhørt et 

større nettverk, ville det vært høyst 

uklart om den identisk samme operative 

situasjonen skulle ha vært håndtert 

av politiet eller Forsvaret. En slik usikkerhet 

kan unngås ved at alle samfunnets 

maktmidler samles under en og 

samme organisasjon, noe også Ørnhøi 

(2012) har poengtert. Men jeg forstår 

det er svært langt frem til en slik rasjonell 

organisering. I mellomtiden bør 

vi snarest detaljutrede videre og iverksette 

den presenterte skissen i tråd med 

dagens departementale oppdeling. 

Lovdata (2012). Instruks om Forsvarets bistand til politiet http://www. 

lovdata.no/ltavd1/filer/sf-20120622-0581.html lastet ned 30.8.2012. 

NOU (2000:24) Et sårbart samfunn. Norges offentlige utredninger. 

NOU (2012:14) Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Norges offentlige 

utredninger. 

Stoltenberg, J (2011). Kronikk. Dagens Næringsliv 8.10.2011 

Stoltenberg, J (2012). Tale til Stortinget 28.8.2012 

Stortinget (2011) Sak nr. 2[10.03.02] Redegjørelse av justisministeren 

og forsvarsministeren om angrepene 22. juli 2011. http://www. 

stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/ 

Stortinget/2011-2012/1111101/ Nedlastet 11.11.11 

Stortingsproposisjon (2012) Prop. 73 S (2011–2012). Proposisjon til 

Stortinget (forslag til stortingsvedtak): Et forsvar for vår tid. Tilråding fra 

Forsvarsdepartementet 23. mars 2012, godkjent i statsråd samme dag. 

(Regjeringen Stoltenberg II) 

TERRA (2011) TERRA-prosjektene http://www.ffi.no/en/Terra/Sider/ 

default.aspx Nedlastet 11.11.11 

Ørnhøi, S (2012). Vi må våge å tenke nytt. Dagsavisen 11.9.12 

Amundsen, I H og Løkeland-Stai, E (2012) Vil sette Forsvaret i beredskap. 

Dagsavisen 11.9.12 


33

34 

NMT NOTISER 

nytt norsk bidrag 

i kampen mot sjørøveri 

Norge har i 2013 tatt på seg å bidra med 

en fregatt og lede NATO-styrken som er 

satt inn i bekjempelsen av sjørøveriet 

utenfor Somalia. Norge har tidligere deltatt 

med et maritimt patruljefly i 2011 

og med fregatten KNM Fridtjof Nansen i 

2009. 

Statistikk fra International Maritime 

Bureau Piracy Reporting Centre viser 

at angrepene har avtatt dramatisk, med 

siste rapporterte hendelse i juli (et mislykket 

angrep). Siste vellykkete kapring 

skjedde 10. mai 2012 da tankeren MV 

Smyrna ble tatt. Det er per oktober 2012 

kun 6 fartøyer, med til sammen 156 

gisler, under sjørøvernes kontroll. De 

fleste er små lokale fartøyer og mange er 

ikke lenger sjødyktige. Dette står i sterk 

kontrast til tidligere år, da 46 fartøyer ble 

kapret i 2009, 47 i 2010 og 25 i 2011. 

Det er tre hovedgrunner til at sjørøveriet 

har avtatt så kraftig. Først og fremst 

har skipsfartsnæringen innført en rekke 

sikkerhetstiltak. Dette innebærer passiv 

beskyttelse, som innredning av sikre 

rom slik at kaprerne ikke får tatt mannskapet 

som gisler, og væpnete vakter for 

transitten gjennom de farligste områdene. 

Det militære nærværet har avverget 

en rekke angrep og tatt fartøyer tilbake 

fra piratene, nøytralisert moderfatøy og 

i tilfeller ødelagt båtene deres på land. 

Den tredje grunnen er fremgangen som 

den Afrikanske Union (AU) har hatt på 

landsiden og en generelt bedret sikkerhetssituasjon 

i Somalia, spesielt i regionen 

Puntland på Afrikas Horn. Dette 

har fratatt sjørøverne muligheten til å 

operere fritt og mange tidligere baser er 

nå forlatt. 

Det militære nærværet har vært viktig 

for å undertrykke sjørøveriet, men 

kunne aldri stoppe uvesenet alene. 

Dette nye norske bidraget er likevel velkomment 

og viktig. NATO, eller rettere 

sagt nasjonene som utgjør NATO, har 

i lange perioder hatt problemer med å 

stille de nødvendige styrkene til oppdraget. 

Norge har vært påfallende fraværende 

og burde bidratt med mer da 

det var langt mer påkrevd for et par år 

siden. Å lede den ene av NATOs to stående 

marinestyrkene, er likevel en fjær i 

hatten for Norge. 

(Kilder: www.nato.shipping.int, 

www.icc-ccs.org/piracy-reporting-centre, 

NMT) 

Sikkerhetssituasjonen 

i afghanistan 

Gjennom media har det blitt dannet et 

meget negativ bilde av den generelle sikkerhetssituasjonen 

i Afghanistan. Dette 

inntrykket fortjener å nyanseres. Ifølge 

statistikk fra ISAFs hovedkvarter i Kabul 

er store deler av landet, spesielt i byene, 

trygge områder. De relativt få terrorangrepene 

som finner sted bidrar til å gi et 

galt inntrykk av det store bildet. 

Det har vært en markant nedgang 

i antallet angrep som har blitt initiert 

av Taleban og andre grupper, som 

Haqqani-nettverket. Dersom man for 

eksempel sammenligner tallene mellom 

august 2011 og august 2012, viser 

statistikken en reduksjon på hele 33 

%. Det er en jevn nedgang å spore fra 

toppen i 2011. I tillegg er volden meget 

lokalisert. Antall hendelser i hovedstaden 

og regionene i nord og vest er på 

et svært lavt nivå. Episodene er samtidig 

konsentrert i noen få kjerneområder. 

Fem små distrikter i provinsene 

Helmand og Kandahar sør i landet, 

med kun 1,6 % av befolkningen, står 

alene for en tredjedel av alle de sikkerhetsrelaterte 

hendelsene i Afghanistan. 

På samme tid fortsetter programmet 

med å integrere tidligere Talebankrigere 

i samfunnet. Over fem tusen av dem 

har nå lagt ned våpnene og blitt benådet 

av myndighetene. Samtidig har 

lokale befolkningsgrupper flere steder 

tatt et oppgjør med Taleban og bekjempet 

eller jaget ekstremistene vekk fra 

området. Taleban og deres ideologi har 

liten støtte i det brede lag av befolkningen 

og kan bare hevde seg gjennom 

utstrakt bruk av vold og terror. De 

spektakulære terrorhandlingene vi har 

sett det siste året er tegn på svakhet, 

ikke styrke. Taleban vet at de ikke kan 

bekjempe ISAF og de afghanske sikkerhetsstyrkene 

(ANSF) i åpen kamp 

og må ty til bruk av terror gjennom 

selvmordsbombere og improviserte 

sprengladninger. Dette viser seg i statistikken 

over sivile tap. Nærmere 90 

% av alle sivile som blir drept grunnet 

konflikten skyldes Talebans handlinger. 

Ansvaret for sikkerhet i landet 

overføres nå til afghanerne selv. 

Hæren og politiet utgjør ca 350 tusen 

mann og er langt bedre trenet og 

utstyrt enn fienden. Det er et faktum 

at voldsnivået har gått ned i 

områder der afghanerne har overtatt 

ansvaret. Dette omfatter distrikter og 

provinser over hele Afghanistan og 

ikke mindre enn 76% av befolkningen. 

USA reduserte egne styrker med 

33 tusen mann denne sommeren, 

uten at dette har slått negativt ut slik 

mange spådde. 

ANSF er godt motivert og nyter stor 

anseelse i befolkningen. Afghanistan 

vil trenge økonomisk støtte og trening 

og assistanse fra resten av verden 

i mange år, men så lenge landet 

ikke blir overlatt til seg selv, som 

etter frigjøringen fra Sovjetunionens 

i 1989, vil Afghanistan gradvis kunne

innta sin plass som et velordnet samfunn 

igjen. 

(Kilder: www.isaf.nato.int, 

www.nato.int, NMT) 

Pakistan ser 

mot russland 

Forholdet mellom Pakistan og USA 

var lenge basert på felles interesser, 

spesielt i den kalde krigen og mens 

Sovjetunionen var engasjert militært i 

Afghanistan. Situasjonen er i dag mer 

kompleks og uoversiktlig. I Pakistans 

utenrikspolitiske betraktninger spiller 

India en viktig rolle (og India har i den 

senere tiden orientert seg mot USA). 

Pakistan har lenge pleiet og utviklet 

nære bånd til Kina, et forhold som 

fortsatt er sentralt. Som en følge av et 

anstrengt forhold til USA har imidlertid 

Pakistan nå også begynt å se mot 

Russland som en samarbeidspartner 

og våpenleverandør. Russland har 

inntil nylig virket positivt innstilt til et 

slik nærmere samarbeid. 

Pakistan søker gjennom kontaktene 

med Russland først og fremst et 

alternativt til USA, dersom det skulle 

komme til et brudd mellom de to 

nasjonene. Russland setter som regel 

færre betingelser ved sine våpensalg, 

og kan selge materiell som USA tilsynelatende 

ikke er like villig til å levere. 

Pakistan, og særlig det pakistanske 

forsvaret, har lenge nytt godt av direkte 

finansiell bistand fra amerikanerne 

(nærmere tre milliarder dollar i 2012), 

men av forskjellige grunner, inkludert 

finanskrisen, kan dette ikke lenger 

tas for gitt. Billigere russisk materiell, 

som har rykte på seg for å være 

solid og lettere å vedlikeholde enn 

mer sofistikerte amerikanske model- 

ler, virker derfor som et naturlig valg. 

Spesielt har Pakistan uttrykt en interesse 

for russiske angrepshelikoptre av 

typen Mi-28 Havoc. 

Det var knyttet store forventninger 

til President Vladimir Putins annonserte 

besøk til Pakistan i begynnelsen 

av oktober. Slike statsbesøk har 

ofte funnet sted i forbindelse med 

våpensalg, som etter Putins reise til 

Venezuela i 2010, da en kontrakt som 

omfattet ubåter, stridsvogner, håndvåpen 

og luftvern for mer enn seks 

milliarder dollar, ble inngått. Det 

vakte derfor forbauselse og skuffelse 

da det russiske statsbesøket, det første 

i historien, ble kansellert uten 

begrunnelse og på kort varsel. 

Det kan være mange og sammensatte 

grunner til at møtet ble utsatt, 

på ubestemt tid, men ingen av disse 

grunnene burde være ukjente da 

reisen ble planlagt. Det er spekulert 

i om India, en viktigere partner for 

Russland enn Pakistan, har lagt press 

på Moskva. Andre kilder mener at 

avlysningen var en reaksjon på at et 

russisk selskap, GAZPROM, ikke fikk 

kontrakten på å bygge en gassledning 

fra Iran. Forholdet mellom de to landene 

har møtt motbør, men dette er 

det fullt mulig å bøte på. Blant annet 

har Russland invitert den pakistanske 

presidenten på besøk til Moskva. 

(Kilder: www.nation.com.pak, Defense 

News) 

tyrkisk 

våpeneksport 

Tyrkia er ikke det landet som man 

først forbinder med våpensalg og 

militær industri, men det har over 

de siste årene bygget seg opp til å bli 

en betydelig aktør på markedet. 

Tyrkia har tradisjonelt importert 

det meste av våpenmateriellet 

landet har hatt behov for, men 

innenlands våpenproduksjon har 

nå overtatt mye av dette markedet. 

Det tyrkiske forsvaret har i mange 

tiår vært sterkt, og uroen i regionen, 

spesielt i Syria, Georgia og de 

kurdiske områdene, vil bidra til at 

Tyrkia fortsatt må satse tungt på de 

militære styrkene. Forsvarsutgiftene 

utgjorde i 2011 om lag 2,3 % av BNP. 

Eksporten er viktig på mange 

områder. Først og fremst bidrar 

den til å finansiere de nasjonale 

forsvarsutgiftene. Våpeneksport gir 

prestisje og innflytelse i regionen. 

Som i Norge gir forsvarsindustrien 

mange positive ringvirkninger i sivil 

sektor. Det er også viktig at avhengigheten 

av andre land blir redusert. 

Tyrkia, med sin store befolkning og 

konkurransefordel med hensyn til 

relativt billig arbeidskraft, har som 

mål å øke våpeneksporten ytterligere. 

Tyrkia utvikler spesielt flyindustrien. 

Helikoptre i forskjellige varianter, 

inkludert transport- og angrepshelikoptre, 

er et satsningsområde. 

Landet har bestilt rundt 100 JSF og 

vil levere deler til denne maskinen. 

De har samtidig en uttalt ambisjon 

om å utvikle og produsere et eget 

kampfly innen de neste ti årene. 

Luftvern er også i fokus og flere land 

har allerede meldt sin interesse som 

potensielle kunder. Tyrkia forventer 

selv at våpeneksporten kan dobles 

frem mot 2017. 

(Kilder: www.data.worldbank.org, 

Defense News) 


35

36 

NMT NOTISER 

kinesiske flåtebesøk 

Kinas økende økonomiske makt har 

blitt tett fulgt av en massiv oppbygging 

av militærapparatet, med en 

økning av budsjettet på mellom 10 og 

12 prosent hvert år. Spesielt har dette 

kommet marinen til del og nye fartøyer 

og nye oppdrag har kommet til. 

Det kinesiske militære engasjementet 

i Sørkinahavet og rundt de japanske 

øyene vest for Okinawa har satt fokus 

på bruken av marinen i potensielle 

ressurskonflikter og i hevdelse av territorielle 

krav. Kina har også i flere år 

opprettholdt en skvadron kampfartøy 

i Adenbukta som et ledd i bekjempelsen 

av somaliske sjørøvere. 

Marinefartøyer kan også vise flagget 

og styrke nasjonale interesser 

gjennom diplomati og havnebesøk. 

Kina har tidligere hatt et hospitalskip 

i Middelhavet, men det var helt 

nytt at kinesiske kampfartøyer i sommer 

ble sendt til Svartehavet, etter 

innbydelse fra Ukraina. En destroyer 

besøkte Sevastopol og en annen 

anløp Constanta i Romania. Det kan 

forventes at denne typen diplomati 

vil fortsette og at kinesiske fartøyer 

vil dukke opp i farvann og på havnebesøk 

i områder der de ikke har 

vært sett tidligere. Dette er selvsagt 

legitimt og udramatisk i seg selv, men 

tyder på at Kina i større grad ser seg 

som en global makt. 

Den kinesiske marinen blir 

regelmessig tilført nye fartøyer. 

Hangarskipet er fortsatt under uttesting, 

men det er vanskelig å se hvordan 

denne plattformen skal kunne 

komme til operativ anvendelse og 

i hvilket scenario. Mer anvendelige 

er de mange overflatefartøyene, herunder 

to nye 160 meter lange luftvernjagerne, 

som er under ferdigstillelse. 

Det kan forventes at en styrkning 

av marinen vil fortsette da kinas 

globale interesser i praksis kun kan 

trues på havet. 

(Kilde: JDW, NMT) 

Danmark 

erstatter M113 

M113 er et pansret beltekjøretøy som 

har vært i operativ bruk siden slutten 

av 50-tallet. Over 80 tusen enheter 

har blitt produsert og forskjellige 

modeller har vært benyttet i nær 60 

forskjellige land, herunder Norge og 

de fleste andre nasjonene i NATO. 

Opp i gjennom årene har et utall av 

modeller, moderniseringer og ekstrautstyr 

sett dagens lys, men Danmark 

vurderer det nå til at M113 har nådd 

grensen for sitt potensial og at en 

erstatning er nødvendig. 

Danskene har lang erfaring i å operere 

pansrete kjøretøyer fra operasjoner 

på Balkan og senest i Afghanistan. 

En rekke forskjellige firmaer, primært 

fra Europa, har blitt invitert til å levere 

anbud. Behovet er stipulert til mellom 

206 og 450 kjøretøy, med 360 

som et antatt maksimum realistisk 

antall. Det er behov for fem forskjellige 

modeller i tillegg til hovedoppgaven 

å transportere og støtte infanteri, 

henholdsvis ambulanse-, ledelses-, 

bombekaster-, ingeniør- og bergingsvogner. 

Både belte- og hjulkjøretøyer er 

aktuelle kandidater. Det er antatt at 

beskyttelse mot improviserte sprengladninger 

vil være et krav. Dette vil 

bety at kandidaten som blir valgt 

må ha en V-formet underside slik at 

sprengkraften reflekteres fra skroget. 

Danmark opererer parallelt 

med M113 også et antall sveitsiske 

MOWAG Piranha på hjul (8x8) og 

svenske CV9035 (på belter). Begge 

disse modellene er kandidater og kan 

dermed ha et fortrinn i konkurransen. 

En beslutning er ikke forventet 

før tidligst 2014. 

(Kilde: JDW, NMT)

Data interface solutions from Electronicon AS 

Problem 

- Interfacing between old and new systems 

- Small series 

- Integration to existing systems 

Electronicon AS can offer: 

- Small to large solutions 

- Modular design 

- A cost effective solution for small series 

Instant Shelter 

www.obwiik.no 

Main task 

- Data distribution 

- Data collection, translation and merging 

- Conversion between Analog and digital 

- Simulation and Algorithms 

Applications 

- Distribution Systems 

- Sensor Simulation 

- Data collection Systems 

ELECTRONICON AS 

Holbergskaien 

5004 BERGEN, NORWAY 

Tlf:+47) 55 30 76 60 

web: www.electronicon.no 

Bruksområder 

Forlegning 

Messer 

Verksted 

Lager 

Selskap 

Ring 64 83 55 00 


37

38 

NMT DEBATT 

Afghanistan 

- tre myter og en alvorlig lærepen 

ØYStein SteirO Sr., 

LeDer internaSJOnaLt UtvaLG FrP 

Myte 1: Oppdraget utført. 

Når forsvarssjefen sier at oppdraget 

er utført og at opptrening av den 

afghanske hæren har gitt afghanerne 

et meget godt utgangspunkt 

for selv å håndtere sikkerheten i 

Afghanistan, er dette i beste fall 

en omskrivning av de faktiske forhold. 

Oppdraget var ikke å etterlate 

demoraliserte og dårlig utstyrte 

afghanere med en sikkerhetssituasjon 

i 2012 som er langt verre enn 

det den var i 2001 samt et ytterligere 

splittet sivilsamfunn hvor narkotikaøkonomien 

og korrupsjonen 

er mer omfattende enn noensinne. 

Da ISAF-styrken ble etablert i 2002, 

var det opprinnelige oppdraget å 

bekjempe Taliban og Al Qaida og 

innføre demokrati og menneskerettigheter 

i Afghanistan. Det har ikke 

lykkes. Tvert imot. 

Realitet: Sikkerhetssituasjonen 

er i dag forverret i alle provinser i 

Afghanistan. Rekrutteringen til Al 

Qaida og Taliban er tiltatt. Utsiktene 

til en fredelig demokratisk utvikling 

i landet er fjernere enn noensinne. 

Trusselen fra internasjonal terrorisme 

er ikke blitt mindre som en følge 

av intervensjonen i Afghanistan. 

Myte 2: Demokrati og vestlig 

styresett lar seg eksportere. 

Noen av oss har i mange år advart 

mot det håpløse i Afghanistanengasjementet. 

At man kan tro at et 

føydalt middelaldersk stammesamfunn 

uten en sentralisert statsmakt 

i løpet av noen få år og ved hjelp av 

intervensjon og militære tvangsmidler 

skal kunne utvikle seg til et parlamentarisk 

demokrati av vestlig type, 

er nesten uforståelig naivt. Den tilsvarende 

utviklingen har tatt de vestlige 

demokratier flere hundre år og er et 

resultat av dyptgripende samfunnsprosesser. 

Det vitner om en utstrakt 

vestlig etnosentrisme og mangel på 

forståelse av de komplekse underliggende 

historiske, religiøse, kulturelle 

og sosio-økonomiske forholdene i 

landet og i regionen for øvrig, jfr. 

Irak og utviklingen av den arabiske 

revolusjonen mot sharia-styre og bort 

fra demokrati på samme måte som 

i Iran tidligere. Den eneste forsvarlige 

grunnen for norsk deltakelse i 

Afghanistan har vært å stå solidarisk 

med vår hovedallierte USA. Om det 

har vært verdt det gjenstår å se. 

Realitet: Demokrati og menneskerettigheter 

kan ikke innføres over 

natten med tvangsmidler og militærmakt. 

Om solidaritet i alliansen kan 

bygges opp som en trekkrettighet som 

enkelte har argumentert med, gjenstår 

å se. 

Myte 3: Overlegen militærteknologi 

er avgjørende. 

Den vestlige troen på det militærteknologiske 

paradigmeskiftet som 

innebærer at ”vinneren tar alt” for 

den part som har det mest moderne 

utstyret har bokstavelig talt fått seg 

et skudd for baugen i Afghanistan. 

Bruken av avanserte elektroniske 

sensorer kombinert med presisjonsvåpen 

levert fra plattformer på stor 

avstand minimaliserer egne tap og 

kan være avgjørende for å vinne slag, 

men det er troppenes volum, stridsmoral 

og vilje til å tåle tap som vinner 

kriger. Religiøs fanatisme og viljen til 

å tåle tap er en formidabel kraft som 

mer enn kompenserer for enkle og 

primitive våpen. Bruken av kraftige 

avstandsvåpen fører dessuten til sivile 

tap som tilsynelatende produserer 

flere nye terrorister enn man har klart 

å sette ut av spill. 

Realitet: Høyteknologiske presisjonsvåpen 

minimaliserer egne tap,

ge. 

men er ikke tilstrekkelig til å vinne 

kriger. Troppenes volum, moral, vilje 

og evne til å tåle tap er en vel så viktig 

faktor i et symmetrisk som i et asymmetrisk 

stridsbilde. 

Alvorlig lærepenge 

- Forsvarsreformen. 

Når Robert Mood, nå etter 11 år 

når Afghanistan-fasiten omsider er 

kjent, spør om det var verdt det, er 

det grunn til å ønske ham velkommen 

etter. Mood er en modig offiser 

som tør stille spørsmål ved regjeringens 

Afghanistan-engasjement. 

Mood har tidligere uttrykt sin frustrasjon 

over at den norske landmakten 

som en følge av forsvarsreformen 

ble redusert fra 160.000 

soldater under den kalde krigen til 

under 4.000 og ”knapt nok til å forsvare 

en bydel i Oslo”. Og her er 

vi ved sakens kjerne. Afghanistan 

og bekjempelsen av internasjonal 

terrorisme ble brukt som en del av 

begrunnelsen for avviklingen av det 

territorielle forsvaret til fordel for 

et lite, mobilt internasjonalt ekspedisjonskorps. 

Men det er ikke slik 

at internasjonal terrorisme kom i 

stedet for den tradisjonelle territorielle 

trusselen. Den kom i tillegg 

“Demokrati og menneskerettigheter 

kan ikke innføres over natten med 

tvangsmidler og militærmakt.” 

til denne. Det er ikke, og har heller 

aldri vært slik, at territorielle trusler 

er noe vi bare kan se bort ifra slik 

Forsvarsreformen forutsetter. 

Det innebærer at vi ikke bare har 

tapt i Afghanistan fordi ambisjonen 

om å bekjempe internasjonal 

terrorisme med spesialstyrker og 

avansert militærteknologi har vært 

mislykket. Langt mer alvorlig er det 

at vi ved å avvikle hæren og andre 

territorielle kapasiteter samtidig 

har svekket egen evne til å ivareta 

egen sikkerhet i eget nærområde. 

Overlegen teknologi, kort reaksjonstid 

og stor mobilitet kan ikke erstatte 

behovet for personell, volum, holdeevne 

og vilje til å tåle tap. En reform 

av forsvaret etter den kalde krigen 

var nødvendig, men det forsvaret 

vi har fått som en følge av forsvarsreformen 

mangler helt nødvendige 

territorielle kapasiteter, tilstrekkelig 

volum og holdeevne tilsvarende det 

trusselbildet den geopolitiske situasjonen 

i vårt nærområde tilsier. Ikke 

minst mangler erkjennelsen av at 

mens moderne militærteknologi er 

viktig og nødvendig (noe som alltid 

har vært tilfellet), er teknologi ikke 

tilstrekkelig til å erstatte tilstrekkelig 

tropper, volum, seighet og viljen til å 

forsvare landet. 

Det var her Diesen tok feil og 

Napoleon (uten sammenlikning for 

øvrig) fortsatt har rett da han sa 

at ”Det er to ting som teller, sverdet 

og kampgløden. I det lange løp 

vil kampgløden alltid være sverdet 

overlegen.” Overført til utfordringene 

det norske forsvaret står overfor 

i dag innebærer det erkjennelsen av 

at mens moderne militærteknologi 

er viktig og nødvendig (noe som alltid 

har vært tilfellet), er overlegen 

teknologi ikke alene tilstrekkelig til å 

erstatte tilstrekkelig personell, seighet 

og vilje til å forsvare landet. 

Afghanistan bør være en lærepenge 

og Forsvarsreformen har vært et 

risikabelt og kostbart eksperiment. 

Det er et skrikende behov for en ny 

forsvarsreform og et moderne forsvar 

hvor forholdet mellom teknologi 

og personell, mellom reaksjonstid 

og seighet og mellom mobilitet 

og holdeevne er i balanse slik at vi 

kan bli bedre i stand til å håndtere 

sikkerhetsutfordringene i vårt eget 

nærområde. 


39

40 

NMT DEBATT 

Afghanistan 

– fem grunnleggende 

forutsetninger for debatten 

Svar til Øystein Steiro 

av PaLLe YDSteBØ, FOrSvaretS StaBSSkOLe. 

Etter mer enn ti års tilstedeværelse i 

Afghanistan er det ikke overraskende 

at vi også i Norge har fått en diskusjon 

om hva vi egentlig har vært med på. 

Det er en diskusjon jeg ønsker varmt 

velkommen. Det er viktig at vi analyserer, 

og ikke minst forsøker å lære 

av det vi har opplevd. Det må skje på 

flere nivåer. Kunne verdenssamfunnet 

ha gjort noe annerledes? Kunne 

FN? Kunne amerikanerne? Kunne den 

norske stat ha spilt kortene sine på en 

bedre måte? Har bistandsorganisasjonene 

noe å lære? Burde Forsvaret 

ha gjennomført sitt oppdrag på en 

annen måte? Hva med afghanerne 

selv? Har de gjort det beste ut av en 

utfordrende situasjon? 

Det er ikke mulig her å gå inn på 

slike spørsmål. Hensikten med denne 

kommentaren til Steiros innlegg er 

egentlig bare å minne om fem enkle 

forutsetninger som ofte synes å forsvinne 

i diskusjonen om krig og fred i 

Afghanistan. 

Forutsetning nr.1: 

Det beste blir 

det godes fiende. 

Når man skal vurdere hvorvidt det 

går bra eller dårlig, bedre eller verre, 

i Afghanistan eller andre steder, 

må man alltid stille seg spørsmålet: 

bedre enn hva? Der har selvfølgelig 

kritikerne den fordelen at de kan 

bruke en innbilt idealtilstand som 

målestokk. Det er selvfølgelig ikke 

grenser for hvor idyllisk situasjonen 

i Afghanistan ville ha vært i dag om 

bare Vesten hadde holdt seg hjemme. 

Ansvarlige myndigheter er altså 

dømt til å forsvare situasjonen slik 

den oppleves, mens deres fremste kritikere 

ikke trenger å svare for noe som 

helst, men kan rose- eller svartmale 

situasjonen etter eget forgodtbefinnende. 

Steiro skriver for eksempel at 

“utsiktene til en fredelig demokratisk 

utvikling i landet er fjernere enn 

noensinne”. Mon det? Så det lysere 

ut da Hekmatyar tok Kabul under ild 

i 1994, eller da Taliban tok makten i 

1996? Og hva med terrortrusselen fra 

al-Qaida. Er den større i dag enn den 

var 10. september 2001? 

Forutsetning nr. 2: 

Militærmakt dreper. 

Forsvaret er trent og utstyrt for å 

kunne påføre folk enorm lidelse og 

massive ødeleggelse. Det kan høres 

ille ut, men slik er det. Det er derfor 

Stortinget år etter år bevilger flere 

titalls milliarder til Forsvaret. Vi har 

våpen som kan forårsake de fryktligste 

ting. Hensikten med å ha dem 

er selvfølgelig å kunne stoppe andre 

som ønsker å bruke sine våpen til 

å påføre enorm lidelse og massive 

ødeleggelse. Steiro hevder at “religiøs 

fanatisme og viljen til å tåle tap 

er en formidabel kraft som mer enn 

kompenserer for enkle og primitive 

våpen”. Mon det? Det var noen som 

en gang hevdet at den sterkeste vilje, 

eller “kampgløden” om vi skal holde 

oss til Steiros terminologi, er irrelevant 

om den befinner seg i en død 

kropp. Har det forholdet endret seg? 

Al-Qaida er utvilsomt svekket de siste 

årene, og Taliban har blitt påført så 

store tap av mellomledere at forbindelsen 

mellom det strategiske nivået, 

representert med Quettashuraen og 

styrkene i felt er sterkt svekket. Å 

hevde at vi “har tapt i Afghanistan”, 

som Steiro gjør, gir følgelig liten militær 

mening. Det er ikke uten grunn 

at Taliban dreper langt flere av den 

afghanske sivilbefolkningen enn de 

klarer å drepe afghanske eller fremmede 

soldater. 


Det arrangeres ikke militære 

mesterskap i kriging. 

Clausewitz hevdet at i strategi finnes 

det ingen seier. Vi kan i prinsippet 

utslette fienden, om så skal være. Men 

hva så? Hensikten er å bruke egen 

militærmakt for å ødelegge for andres 

ønske om bruke sin militærmakt for 

å nå sine politiske mål. Vi kan bidra 

til å legge forholdende til rette for 

fremtidig vekst og velstand, om det er 

det vi ønsker.

Som nevnt over er Forsvarets rasjonale 

er å drepe og ødelegge på vegne 

av den norske staten. Å bygge ting 

derimot, slik som stat, demokrati og 

fremtidsoptimisme, må overlates til 

andre. Militærmakten kan fjerne dem 

som står i veien for en slik utvikling, 

men å foreta nasjonsbygging har vi 

ingen forutsetninger for. Det var allierte 

bombefly og stridsvogner som 

fjernet Hitler fra makten, men det var 

ikke dem som bygde det tyske demokratiet 

opp av ruinene. Det måtte 

tyskerne gjøre selv, med god hjelp av 

vestmaktene. Om afghanerne makter 

å gi seg selv en bedre fremtid er til 

syvende sist deres eget ansvar. Målt 

i penger har de alt mottatt enorm 

bistand, i den grad at statsbudsjettet 

nærmest er bistandspenger. Så vi må 

gi Steiro helt rett i at “demokrati og 

menneskerettigheter ikke kan innføres 

over natten med tvangsmidler og 

militærmakt”. En slik tanke er akkurat 

så “uforståelig naiv” at vi tviler på 

at noen seriøst holder seg med slike 

forestillinger. Militærmakt kan vinne 

krig, men aldri freden. 


Militærmakt er et middel, om 

enn et helt spesielt middel. 

Det hevdes at krigskunsten er en sivil 

ferdighet. Det høres kanskje paradoksalt 

ut, men tenker vi etter, har militærmakt 

en rolle å spille sammen med 

andre av statens virkemidler. Taktikken 

må være en del av strategien, og ikke 

en erstatning for den. Men selv da er 

ikke militærmakten som andre politiske 

virkemiddel. Den er et ekstremt 

middel med helt begrensede bruksområder, 

og krever derfor en grad av 

desperasjon før den slippes løs. Som 

sagt, vi er spesialtrent til å ødelegge 

ting, og om ingen kommer etter oss 

og bygger opp noe nytt der det gamle 

sto, kan utbytte bli magert. Dette er 

ingen unnskyldning for Forsvaret, 

men like mye en påminnelse til de 

politikerne som vedtar å slippe løs 

krigens hunder. Det er helt på sin plass 

å granske Forsvarets operasjonsformer 

i Afghanistan med et kritisk blikk. Om 

det forelå flere alternativer, er det ikke 

opplagt hvorfor og hvordan man valgte 

det ene fremfor det andre. Dette 

er diskusjoner og vurderinger jeg ser 

frem til med stor interesse. Men når 

Steiro skriver at “da ISAF-styrken ble 

etablert i 2002, var det opprinnelige 

oppdraget å bekjempe Taliban og Al 

Qaida og innføre demokrati og menneskerettigheter 

i Afghanistan” bommer 

han fullstendig. Målet var, om vi 

leser resolusjonen, å “assist the Afghan 

Interim Authority in the maintenance 

of security in Kabul and its surrounding 

areas”. Det var altså noe ganske 

annet enn Steiro vil ha oss til å tro. 

Militærmakt kan som nevnt ikke innføre 

noe som helst. Å bekjempe kan 

vi, derimot, bedre enn noen andre. 

Bin Laden plager ingen lengre og Al 

Qaida er ingen faktor i Afghanistan. 

Taliban utgjør heller ikke den største 

trusselen mot afghansk sentralmakt. 

Da er kombinasjonen av en sentralmakt 

uten reell legitimitet, og regionale 

krigsherrer en langt større utfordring. 

Den militære ødeleggelsen av 

motstanderens militære kapasitet har 

vi altså lykkes godt med. Freden derimot, 

krever noe helt annet. Om vi får 

en happy ending i Afghanistan er ikke 

opp til nordmenn å bestemme. 


Du må ikke tåle 

så inderlig vel. 

Jeg har gjennom min militære karriere 

så langt tjenestegjort i tre verdensdeler. 

Da jeg begynte i Forsvaret i 1980-årene 

hadde jeg selvfølgelig ingen anelse 

om at norske myndigheter ville sende 

meg til Sentral-Asia og Afrika. Tanken 

var utenkelig. Når jeg nå derimot har 

erfaring fra ulike typer operasjoner, 

slås jeg av et litt underlig paradoks. 

Bunnplanken i kritikken av Forsvarets 

internasjonale engasjement, uavhengig 

om den kommer i fra høyre- eller 

venstresiden, er at vi nordmenn i langt 

større grad må lære oss å tåle så inderlig 

vell den urett som ikke rammer oss selv. 

Folk med et annet utseende enn vårt 

må, tilsynelatende, gjerne slå hverandre 

i hjel så mye de orker, bare det ikke 

skjer i nærheten av oss eller tar sendetid 

fra fjernsynsunderholdningen. Jeg 

har selvfølgelig ingen illusjoner om at 

Forsvaret kan løse alle verdens problemer, 

men det jeg derimot er rimelig 

sikker på, er at ikke rent få har fått et 

langt bedre liv enn de ellers ville ha 

hatt fordi Forsvarets personell har sagt 

seg villig til å reise langt for å utgjøre 

en (liten) forskjell. At situasjonen er 

verre i Afghanistan i dag enn den ville 

ha vært om Taliban og et antall krigsherrer 

hadde fått styre på etter 2001, 

tviler jeg stygt på. At NATO er en svakere 

organisasjon i dag enn den var 

sommeren 2003, etter amerikanernes 

invasjon av Irak, tviler jeg også på. Sagt 

mer kynisk: for små stater som Norge 

er det viktigste ikke å vinne, men å 

delta på det riktige laget. For Norge har 

det laget de siste 200 årene vært det 

som ledes av den sterkeste sjømakten 

i Nord-Atlanteren. Og i så måte har det 

norske Afghanistanengasjementet, og 

bidraget til Libyaengasjementet, vært 

en ubetinget suksess. 

For å konkludere: Jeg ønsker diskusjonen 

om Norges erfaringer fra 

Afghanistan hjertelig velkommen, 

men den må ikke utarte til floskebasert 

gjørmebryting der eneste mål 

er å score billige politiske poenger. 

Det blir som å sloss med en gris; 

alle blir skitne men bare grisen er 

fornøyd. Skal vi lære av dette må vi 

også snakke om det vi har gjort bra, 

og om det som virker. Det er faktisk 

ikke så rent lite. 


41

42 

NMT DEBATT 

kampen om Forsvarets fortid 

av GeneraL (r) Sverre DieSen 

I NMT nr 3 har kaptein Stein Helge 

Kingsrød noen interessante historiske 

refleksjoner knyttet til dagens 

debatter om både innsatsforsvar vs 

invasjonsforsvar og nasjonalt forsvar 

vs flernasjonal forsvarsintegrasjon. 

Det er i følge Kingsrød klare paralleller 

mellom disse diskusjonene og 

1800-tallets avveininger mellom et 

nasjonalt norsk invasjonsforsvar og 

et norsk-svensk fellesforsvar som 

skulle sette oss i stand til å føre en 

mer offensiv utenrikspolitikk overfor 

stater utenfor Skandinavia. La 

det først være sagt at det har funnet 

sted en meget gledelig utvikling 

når yrkesoffiserer finner tid til å ta 

mastergrad i historie. Det er liten tvil 

om at vi i de siste 15-20 årene har 

sett økende forståelse for betydningen 

av akademisk fordypning i fag 

med militær overføringsverdi blant 

norske offiserer. Det er et stort fremskritt 

for vår tradisjonelt nokså ensidig 

håndverkspregede offiserskultur. 

Slikt skaper ikke bare bedre debatter 

i NMT, slikt blir det dyktigere og mer 

reflekterte offiserer av. Men både 

derfor og fordi Kingsrøds utgangspunkt 

er undertegnedes refleksjoner 

i kjølvannet av to anmeldelser i NMT 

av boken ”Forsvaret mot 2020”, er 

det fristende å kommentere noen av 

hans poenger. 

Innledningsvis formulerer han et 

motsetningsforhold mellom to ulike 

begrunnelser for et nasjonalt norsk 

invasjonsforsvar – enten den ideologisk 

svermeriske eller den nøkternt 

strategiske. I den forbindelse tilleg- 

ges jeg som synspunkt at vi i Norge 

valgte forsvarsmodell ut fra normativ 

og ideologisk tankegang mer enn 

analytisk og strategisk. Det er imidlertid 

ikke en riktig slutning, selv om 

han siterer meg korrekt på at 

”Folkeforsvarsideen er med andre 

ord sprunget ut av 1800-tallets forestillinger 

om nasjonalstaten og det 

idealiserte bildet av forholdet mellom 

folk og militærvesen, så vel som 

av datidens økonomiske og teknologiske 

randbetingelser.” (min uthevelse) 

Mitt poeng var altså at det som 

i dag er hovedstridslinjen i forsvarsdebatten 

– avveiningen mellom en 

normativt og idealistisk begrunnet 

forsvarsmodell og en funksjonelt og 

analytisk - har sin opprinnelse så 

langt tilbake som dette. At vi både 

den gangen og i dag i tillegg tar i 

betraktning den tredje dimensjonen 

– sikkerhetspolitiske og strategiske 

forhold - er en selvfølge. Eller, for å 

snu på det, såvel på 1800-tallet som i 

dag er utgangspunktet for Forsvarets 

sammensetning en vurdering av det 

sikkerhetspolitiske rasjonalet og vår 

strategiske stilling. Uenigheten melder 

seg når vi så begynner å diskutere 

hvordan vi skal balansere nøkterne 

vurderinger av økonomi, teknologiutvikling, 

kostnadseffektivitet etc 

mot mer vidløftige forestillinger om 

verneplikt, folkeforsvar etc. Når vi 

den gangen kunne velge den nasjonale 

invasjonsforsvarsmodellen var 

det med andre ord ikke bare fordi 

det åpenbart var forutsetningen for 

å kunne sette makt bak et fremtidig 

krav om å oppløse unionen, 

slik man etter hvert forsto og slik 

Kingsrød peker på. Først og fremst 

var det fordi det med datidens teknologi 

og kostnadsnivå fortsatt var 

mulig, fordi forsvar på et så tidlig 

stadium av den industrielle revolusjon 

fortsatt var personellintensivt 

– ikke kapitalintensivt. Det er en 

radikalt annerledes situasjon enn 

dagens, og nettopp i dette ligger 

den manglende overføringsverdi av 

eksemplet til vår egen tid. De etter 

våre begreper svermeriske forestillinger 

om «nasjonen i våpen» var 

ikke bare i samsvar med tidsånden 

slik den faktisk var. De representerte 

også en tilnærmet riktig balanse mellom 

mennesker og materiell ut fra 

datidens teknisk-økonomiske forutsetninger. 

I dag sliter vi med å skape 

forståelse for at dette balansepunktet 

har forskjøvet seg dramatisk i 

favør av kapital – det vil si materiell 

– og kompetanse, på bekostning av 

personell som innsatsfaktorer i et 

moderne forsvar. Den omstillingen 

av forsvarsmodellen som dette tilsier 

forsinkes imidlertid av at de normative 

forestillingene om verneplikt og 

folkeforsvar med røtter på 1800-tallet 

henger igjen som et friksjonsskapende 

medium. 

Men ikke bare disse rent objektive 

forholdene bidrar til at tekniskøkonomiske 

vurderinger burde vært 

tillagt større vekt i dagens strukturdebatt. 

I tillegg må vi spørre oss om den 

normative forsvarsretorikken har noe 

reelt innhold i vår tid i det hele tatt. 

Er det faktisk slik at Forsvaret i dag 

har noen katalysatoreffekt på nasjonalfølelsen 

i samfunnet? Spiller det i 

dagens krav- og rettighetsfokuserte

“vi må spørre oss om den normative forsvarsretorikken 

har noe reelt innhold i vår tid i det hele tatt.” 

samfunn noen rolle for tidsånden at 

10-15 % av ungdomskullene fortsatt 

må gjøre militærtjeneste? Hvor mye 

norskere blir noen i vår globaliserte 

tidsalder av å være på repetisjonsøvelse 

og irritere seg over tapt arbeidsfortjeneste, 

vel vitende om at 50 % av 

de innkalte ble fritatt etter søknad? 

Min insinuasjon er som man skjønner 

at disse forestillingene er fullstendig 

ute av takt med den samfunnsutviklingen 

som har funnet sted i mellomtiden. 

De henger bare igjen i forsvarsdebatten 

som et tomt skall og en klam 

liturgi, i en tid der Petter Northug 

og håndballjentene antagelig er et 

mer effektivt rusmiddel for nasjonal 

begeistring enn noe Forsvaret foretar 

seg. Keiseren er, kort sagt, naken. 

Skulle Bjørnson ha skrevet noe om 

dette i dag hadde det måttet bli noe 

sånt som «også noen få av oss når 

det blir krevet, for dets fred slår leir. 

Resten er det ikke mulig hverken å 

utruste eller trene. Ikke er de særlig 

motivert heller.» 

Kingsrød er også innom spørsmålet 

om flernasjonalt forsvarssamarbeid 

i Norden, og minner om at det 

altså har vært diskutert før, men er 

blitt forkastet – åpenbart med en viss 

sympati for den konklusjonen. Men 

igjen begrenses overføringsverdien 

av eksemplet av den teknologiske, 

økonomiske og samfunnsmessige 

utvikling som har funnet sted i mellomtiden 

– så vel som av den sikkerhetspolitiske 

i dette tilfellet. Den 

gang ville et fellesforsvar i unionen 

med Sverige kunnet gi oss et forsvar 

som ikke bare tillot oss å spille en 

større utenrikspolitisk rolle. Det ville 

også vært rimeligere, i den betydning 

at det ville gitt oss mer forsvar 

for samme eller en lavere sum 

penger. I dag er imidlertid situasjonen 

forskjellig på to meget vesentlige 

punkter. Vi lever ikke lenger i 

en union med Sverige hvor et felles 

forsvar står i direkte sikkerhetspolitisk 

motsats til det alle så ville bli 

det store stridsspørsmål – nemlig en 

fremtidig oppløsning av den samme 

unionen. I tillegg har teknologi- og 

kostnadsutviklingen skapt en situasjon 

hvor flernasjonal forsvarsintegrasjon 

ikke bare gir et rimeligere 

forsvar. Det er i ferd med å bli en 

forutsetning for å ha noe forsvar i 

det hele tatt. Igjen ser vi altså at et 

nasjonalt forsvar ikke bare var sik- 

kerhetspolitisk ønskelig den dagen 

det som Kingsrød sier «ikke var noe 

fellesskap å forsvare». Det var i tillegg 

– og vel så viktig – økonomisk mulig, 

i motsetning til i dag. Vi er på mange 

måter vant til at det er de sikkerhetspolitiske 

behovene som bestemmer 

forsvarsstrukturen og dermed forsvarsbudsjettene, 

slik man intuitivt 

vil tenke seg. I realiteten er det i 

dag omvendt. Forsvarsbudsjettene 

bestemmer sikkerhetspolitikken, i 

den forstand at man kan ikke ha 

en annen sikkerhetspolitikk enn den 

som er konsistent med det forsvaret 

budsjettet muliggjør. Da vil det 

for små og mellomstore land bare 

være ett alternativ til en langt mer 

omfattende integrasjon enn den vi 

så langt har sett, og det er politisk 

avmakt gjennom de facto avrustning 

by default. At mange både i og utenfor 

Forsvaret fortsatt motsetter seg 

dette ut fra ønsket om å bevare eget 

revier, egen avdeling, egen bransje, 

egen sektor eller egen forsvarsgren 

vil ikke endre de harde realiteter hva 

det angår. I den grad dette skaper 

sikkerhetspolitiske komplikasjoner, 

er det sikkerhetspolitikken som vil 

måtte tilpasse seg. 


43

44 

NMT BØKER 

tor Jørgen Melien: 

norges Hemmelige krigere, 

norske spesialstyrker 1940-2012 

Spartacus, 2012 

anMeLDt av StÅLe LJØterUD, FOrSvaretS StaBSSkOLe 

Ifølge forfatteren er målet med 

boken og gi en samlet fremstilling 

av de norske spesialstyrkene 

fra 1940 til 2010 (og ikke 2012 som 

bokens tittel antyder). Det gjør den, 

med glans. Boken omfatter historien 

til Forsvarets spesialkommando/Hærens 

jegerkommando 

og Marinejegerkommandoen, med 

utgangspunkt i henholdsvis Hærens 

jegerskole og Marinens froskemannsskole. 

Gjennom den grundige fremstillingen 

bidrar boken til avmystifisering 

av en kategori militære styrker 

det ikke tidligere er skrevet mye om. 

Omspunnet av myter har vi vært, 

men ikke hemmelige, derfor fremstår 

tittelen som litt underlig. Men det 

gjør boken trolig mer kommersielt 

interessant. 

Våre hemmelige soldater beskriver 

etableringen av spesialstyrker 

under annen verdenskrig, herunder 

Kompani Linge og Shetlandsgjengen, 

og ser videre på utviklingen av styrkene 

under den kalde krigen og ikke 

minst på dagens utenlandsoperasjoner. 

Luftforsvarets bidrag er også 

berørt i boken. 

Dette er det første bokverket 

som trekker de historiske tråder i 

spesialstyrkenes historie helt fra 

1940 og frem til i dag, og er basert 

på mer enn tre års kildegransking. 

Forfatteren er gitt innsyn i både 

gradert og ugradert materiale i 

Forsvarets arkiver og har hatt god 

støtte fra Forsvaret, ikke minst 

fra spesialstyrkemiljøet selv, men 

også fra andre historikere som for 

eksempel Arnfinn Moland. 

Boken er ført i pennen av en skolert 

og erfaren historiker, som selv 

har offisersbakgrunn. Boken har derfor 

en akademisk tilnærming, og kan 

til tider fremstå som nitidig og med 

svært mange faguttrykk. Den belegges 

med ikke mindre enn 2200 fotnoter 

og kildehenvisninger. Men dette 

bør ikke skremme noen. Boken er en 

nøktern, informativ og velskrevet fortelling 

om norske spesialstyrker. 

Forfatteren har etablert en hovedproblemstilling, 

med 9 underliggende 

problemstillinger som en plattform 

for å bearbeide kildematerialet. 

Hovedhensikten med boken er «å 

kartlegge hvilken funksjon, utvikling 

og betydning norske spesialstyrker 

har hatt fra 1940 og frem til i dag, og 

analysere funnene i lys av kontekstuelle 

faktorer og avdelingsforhold». De 

underliggende problemstillingene er 

knyttet til forhold som for eksempelvis: 

fokus på enkeltindividet, avdelingsfølelse, 

bevaring av kompetanse, 

utrustning, folkeforsvaret, initiativ, 

sikkerhetspolitikk, operativ betydning 

og stridsmiljøet. I bokens 4 hovedkapitler; 

“Den andre verdenskrig”, 

“Kald krig”, “Globale utfordringer” og 

“Avslutningen”, er disse forholdene 

benyttet som kontekst for beskrivelse 

av spesialstyrkenes utvikling. 

Siden faguttrykkene kommer i strie 

strømmer og til dels kan være vanskelige 

å forstå, hadde det vært nyttig 

med en innledning i hvert kapittel 

som tok for seg de forkortelsene som 

blir benyttet i det kommende kapittel. 

Det ville gjort det lettere for leseren 

kjapt å bla seg tilbake noen sider for 

å minne seg om hva forkortelsen sto 

for. 

Forfatteren har krydret det historiske 

verket, på vel 400 sider, med 

små anekdoter og hendelser, som 

øker bokens lesbarhet. Man finner 

konkrete situasjoner fra treningen i 

Storbritannia under den annen verdenskrig 

og fram til nyere operasjoner 

i Afghanistan. Boken er også rikt 

illustrert med aldri tidligere offentliggjort 

fotomateriale tatt av styrkene 

selv. Melien gir også et godt innsyn 

i spesialstyrkenes verden, helt fra 

rekrutteringsprosessen til eksempler 

på oppdrag, og ikke minst er deres 

posisjon innen Forsvaret som helhet 

behørig behandlet. 

De historiske eksemplene fra 

annen verdenskrig, hendelser under

“Det er gjennom slike eksempler at Meliens forskning 

åpner for ny og overraskende viten, også for oss som 

lenge har tilhørt miljøet.” 

den kalde krigen og i internasjonale 

operasjoner belyser spesialstyrkenes 

strategiske betydning på en god 

måte. Fra Vemork til Kabul, kunne 

man si, hvor spesialstyrkene i skrivende 

stund bidrar til å bygge opp 

afghanske sikkerhetsstyrkers kapasitet. 

Det er gjennom slike eksempler 

at Meliens forskning åpner for ny og 

overraskende viten, også for oss som 

lenge har tilhørt miljøet. 

For eksempel påvises det at den 

økte satsingen på norske spesialstyrker 

på slutten av 70-tallet hadde rot 

i blant annet et ønske om økt politisk 

kontroll med utenlandske spesialstyrkers 

øvingsvirksomhet i Norge. 

Amerikanske og britiske spesialstyrker 

drev i denne perioden utstrakt 

øvingsvirksomhet i Nord-Norge, og 

det var kun gjennom egne spesialstyrker 

som kunne samvirke med disse 

styrkene under øvelser at man fikk 

innsikt i, og dermed en viss kontroll 

med, hva utenlandske spesialstyrker 

foretok seg. 

Del I av boken gir en grundig 

gjennomgang av de avdelinger som 

kan betegnes som spesialstyrker, 

og som utførte spesialoperasjoner 

under andre verdenskrig. Det norske 

spesialstyrkemiljøet har i en 

årrekke fremholt Kompani Linge og 

Fallskjermkompaniet som “arven” 

dagens norske spesialstyrker er 

tuftet på, men dette er første gang 

den røde tråden faktisk trekkes på 

skikkelig vis fra disse avdelingene 

og frem til dagens spesialstyrker. 

Shetlandsgjengen har i mindre grad 

vært oppfattet som del av “arven”, 

men Melien gir gode grunner for at 

det er naturlig at også de beskrives 

som del av spesialstyrkene under 

andre verdenskrig 

Det er ikke helt uproblematisk, 

eller ukontroversielt, å fastslå hva 

som kjennetegner en spesialstyrke, 

spesielt ikke i et historisk perspektiv. 

Man kan for eksempel stille spørsmålstegn 

ved skillet mellom etterretningstjeneste 

og spesialoperasjoner. 

Videre gjorde mangelen på avgradering 

av dokumenter om etterretningsvirksomhet 

etter andre verdenskrig 

det vanskelig å danne seg et godt 

bilde av disse skillelinjene. Del II, Den 

kalde krigen, tar opp denne tråden. 

Siden alle spesialavdelinger ble lagt 

ned etter andre verdenskrig åpner 

dette kapittelet med fokus på hvordan 

kompetansen fra spesialsoldatene 

ble utnyttet for å etablere elementer 

i etterretningstjenesten, som 

for eksempel “Stay Behind”. 

Del II tar videre for seg hvordan 

spesialstyrkene reetableres gjennom 

Hærens jegerskole og Marinens froskemannsskole. 

Boken omtaler også 

hvordan avdelingen gikk fra å være 

skoleavdelinger til å bli operative 

enheter med krigsoppgaver på slutten 

av 70-tallet, samt hvordan utviklingen 

av internasjonal terrorisme skapte et 

nytt og annerledes fokus for styrkene 

gjennom 1980-tallet. Boken beskriver 

også de økte skillene mellom de to 

norske spesialstyrkene i denne perioden. 

Paradoksalt nok er det Hærens 

spesialstyrker, og ikke Sjøforsvarets, 

som har som oppgave å bistå politiet 

i beskyttelsen av våre offshore instal- 

lasjoner. Det er også et uomtvistelig 

faktum at i det momentet hvor 

Hærens jegerskole fikk oppdraget 

med å utvikle maritim kontraterrorkompetanse, 

med fokus på kaprede 

fartøy og oljeplattformer, oppsto det 

et betydelig sprik i ressurstilgang og 

prioritet mellom de norske spesialstyrkene. 

Boken omtaler bakgrunnen 

for dette for valget, og for hvilke følger 

dette fikk for den videre utvikling av 

de to norske spesialstyrkene. 

Del III fokuserer på utvikling fra 

1990 og frem til i dag. De viktigste 

endringene for spesialstyrkene i 

denne perioden var utvilsomt deployeringene 

til internasjonale oppdrag. 

Noe som gav et betydelig oppsving i 

ressursprioritering. Den viktigste og 

mest interessante betraktninger om 

spesialstyrkene i denne perioden er 

den økte interessen fra norske politikere. 

Siden Norges beliggenhet ikke 

i seg selv lenger ga umiddelbar oppmerksomhet 

fra våre viktigste bilaterale 

partnere og NATO, ble spesialstyrkene, 

som en etterspurt kapasitet, 

plutselig en viktig spillebrikke. Dette 

beskriver boken godt, spesielt knyttet 

til Kosovo og ikke minst under innmarsjen 

i Afghanistan. 

Melien har også beskrevet 

Luftforsvarets bidrag til spesialoperasjoner. 

Et tema som ofte glemmes. 

Ikke minst er det gledelig å se at 

NORWINGs operasjoner med britiske 

spesialstyrker i Bosnia er behandlet. 

Dette er operasjoner det ikke er skrevet 

nok om, og som har gitt det norske 

helikoptermiljøet en høy stjerne i det 

internasjonale spesialstyrkemiljøet. 


45

46 

NMT BØKER 

Boken avsluttes med et kapittel 

om organisasjon og virksomhet. 

Kapittelet oppleves til dels som en 

repetisjon av forhold som tidligere er 

behandlet, og klarer, etter mitt syn, 

ikke å trekke de helt store konklusjoner. 

Like fullt har Melien utvilsomt 

skrevet en viktig bok. Det er også 

viktig at den ble skrevet nå, siden mye 

av informasjonen som fremkommer 

i boken ikke tidligere er nedtegnet, 

og er i stor grad basert på intervjuer. 

Mange av disse intervjuobjektene er i 

ferd med å bli borte. 

Boken bidrar til å avmystifisere 

spesialstyrkene, og gir et godt bilde 

av hvordan utviklingen av disse enhetene 

har vært. Et element i Forsvaret 

som i lange perioder har utviklet seg 

på tross av og ikke på grunn av over- 

Prisoppgaver 

nMt og FHS 

Norsk Militært Tidsskrift og 

Forsvarets høgskole vil minne 

om årets prisoppgaver: 

Norsk Militært Tidsskrifts 

prisoppgave og advokat og 

major Eivind Eckboes legat. 

Internettsidene 

www.nor-miltids.com og 

www.fhs.mil.no gjengir statuttene, 

gir nærmere opplysninger om 

mulige emnevalg og frist for 

innsendelse. 

ordnet militær planlegging og ledelse. 

I dag fremstår spesialstyrkene som et 

av de mest troverdige og profesjonelle 

instrumentene Forsvaret, og dermed 

samfunnet har. 

Dessverre lar boken de største kontroverser 

rundt styrkene ligge, og vi 

savner kanskje noen flere skråblikk. 

Jeg savner for eksempel noen kommentarer 

fra de i den militære ledelsen 

som i sin tid stilte spørsmålstegn 

ved styrkenes eksistensberettigelse. 

Det hadde også vært interessant med 

flere kommentarer og analyser knyttet 

til hvordan styrkene har vært portrettert 

i mediene. Boken er først og 

fremst basert på støtte og innspill 

fra de som har kjent miljøet innefra, 

og noen flere betraktninger fra 

utsiden kunne vært nyttig for å gi et 

mer komplett bilde av hvordan styrkene 

har overlevd og vokst. Fordelen 

med denne lille “unnlatelsesynd” fra 

Meliens side er at det fremdeles finnes 

mange interessante temaer for 

fremtidige forfattere å ta fatt i. 

Boken vil som nevnt bli stående 

som et viktig historisk dokument, og 

for spesialstyrkemiljøet en viktig referanse 

og oppslagsverk. De som kjenner 

oss vet at vi har stor tillitt til våre 

egne ferdigheter og kompetanse. Like 

fullt er det berikende å se vår virksomhet 

analysert og behandlet på ryddig 

og skikkelig vis av en som ikke selv har 

stor prestisje knyttet til avdelingene. 

Jeg vil også varmt anbefale boken til 

alle med interesse for militærhistorie 

og ikke minst norsk utenrikspolitisk 

utvikling, spesielt de siste to tiårene. 

Det finnes ikke maken. 

 

KVALITET TIL 

GUNSTIGE 

PRISER 

Crester 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Også små antall

SECURING 

THE 

FUTURE 

With reliability and 

accuracy in our 

technology, processes 

and business 

www.nammo.com 

Ammunition 

Rocket Motors 

Shoulder Launched Weapons 

Demilitarization 

Hand Grenades 

Fuzes 

Warheads 

Pyrotechnics 

Gas Generators and Catapults 

Ballistic Devices 

Civilian Products 

Testing and Services 


47

48 

NMT BØKER 

Dmitry (Dima) adamsky & kjell inge Bjerga, red., 

Contemporary Military innovation. 

Between anticipation and adaptation, 

Routledge, London and New York 2012 

anMeLDt PrOFeSSOr ØYvinD ØSterUD, 

UniverSitet i OSLO. 

Mot slutten av det siste ordinære 

kapitlet i denne boka sier Rolf 

Hobson at den raske vekslingen av 

store begreper i amerikansk strategidebatt 

ligner på moteindustrien, med 

en henvisning til Colin Gray. Det er en 

treffende bemerkning, selv om mekanismene 

i terminologisk innovasjon 

ikke har noen fremtredende plass i 

boka. 

Disse mekanismene spiller størst 

rolle i den fremtidsrettede militærtenkningen, 

det forfatterne kaller 

anticipation. Dette er gjerne den mest 

teoretiske fasen, men nært knyttet til 

teknologiske muligheter og forsvarsindustrielle 

behov. Den foregripende 

tenkningen er deduktiv og generell, 

med nyskaping ovenfra og ned. Den 

treffer i en vis forstand sentrale utviklingstrekk, 

men kan bomme fullstendig 

på den strategien en teknisk 

og økonomisk underlegen motstander 

vil velge. Det var dette det amerikanske 

forsvarsdepartementet, med 

Donald Rumsfeld i spissen, oppdaget 

da de ville nedkjempe Irak med et 

raskt, høyteknologisk felttog våren 

2003. Det gikk som planlagt i første 

fase, mens annen fase stilte andre 

og uforutsette krav til bakkestrid og 

opprørsbekjempelse. 

Derfor må den foregripende planleggingen 

modifiseres av konkret 

læring i felt, tilpasning – adaptation 

– til erfaringene nedenfra. Dersom 

disse erfaringene blir absolutert, vil 

utviklingen av strategi og taktikk stanse 

opp ved siste krig, uten evne til 

overskridelse. 

Her er kjernen i denne boka – 

dialektikken, det fleksible samspillet, 

mellom to komplementære prosesser, 

den teoretiske foregripelsen 

ovenfra og den praktiske tilpasningen 

nedenfra. Samspillet blir illustrert i 

en serie kapitler. Her er en informativ 

analyse av den britiske tilpasningen 

til opprøret i Helmand-provinsen fra 

2006 til 2009, og en tilsvarende gjennomgang 

av de amerikanske erfaringene 

i Anbar og Ninewa i Irak fra 

2005 til 2007. Begge kapitlene får fram 

hvordan selvstendige kommandanter 

på bakken tar initiativ som overskrider 

den overordnede planleggingen 

av krigen. 

Et interessant eksempel er hvordan 

britenes 52. infanteribrigade 

lærte av den nye amerikanske feltmanualen 

for opprørsbekjempelse, som 

i sin tur hadde en britisk forgjenger, 

men hvordan taktikken samtidig ble 

tilpasset Talibans krigføring i provinsen. 

Taktikken tok i større grad 

hensyn til at Taliban var avhengig 

av befolkningens støtte, og at et av 

målene måtte bli å bryte dette bån- 

det. I Irak var læringen stikk i strid 

med det som hadde vært det sivile 

og militære byråkratiets forutsetninger 

om presisjonsbombing, hurtige 

manøvre og effektbaserte operasjoner. 

Opprørsbekjempelse hadde, 

utrolig nok, ligget utenfor horisonten 

da Irakfelttoget ble planlagt. 

Et gjennomgangstema i analysene 

av militær innovasjon er the revolution 

in military affairs, slik denne 

revolusjonen ble begrepsfestet med 

det informasjonsteknologiske gjennombruddet 

i 1990-årene. RMA var 

en IT-RMA. I bokas første ordinære 

kapittel gjør Azar Gat begrepet til et 

redskap for tolkning av militærhistorien. 

Informasjonsteknologi, laserstyrte 

våpen og satellitt-peiling blir en 

ny fase i en serie militærteknologiske 

gjennombrudd, gjennom jernbane 

og telegraf, armerte dampskip, maskingevær 

og tanks, bensinmotor, fly 

og radar, atomvåpen og ballistiske 

missiler. 

Samtidig har de teknologiske revolusjonene, 

og kostnadene forbundet 

med dem, vært møtt av motstrategier 

som under bestemte betingelser har 

nøytralisert dem. Den asymmetriske 

krigføringen har spilt på asymmetri 

i krigens normer, ulik sårbarhet for 

tilbakeslag i opinionen, massemedias 

varierende rolle, ulikhetene i tidsho

“et forbløffende trekk ved den norske doktrinen er at den 

bygde på en grunnleggende manøverteori samtidig som den 

skulle rettferdiggjøre en nedskalering av væpnede styrker 

til et nivå der manøveroperasjoner var helt umulig.” 

risont og toleranse for tap. Derfor er 

kravet til innovasjon ikke bare et teknologisk 

krav, men et krav til militære 

doktriner der kulturelle forhold er 

reflektert inn som en del av doktrinen, 

slik det heter i et av kapitlene. 

Kapitlet om den norske doktrineinnovasjonen 

fra 1990-tallet faller 

fint inn i sammenhengen. Et lite land 

i en stor allianse, med begrenset spillerom 

for separat tenkning om bruk 

av militærmakt, begrenset institusjonell 

kapasitet i doktrineutviklingen, 

og særlig motivert av den politiske 

symbolkraften som deltaker i de flernasjonale 

utenlandsoperasjonene. I 

Norge kom den første fellesoperative 

doktrinen i år 2000, midt oppe i 

en storstilt nedskalering av militære 

styrker, fra en hær på 180 000 mann 

i 1990 til godt under 10 000 i 2012. 

Et endret trusselbilde og nye økonomiske 

vilkår ligger bak denne nedskaleringen, 

som samtidig bygde på 

teknologiske forutsetninger. 

Et forbløffende trekk ved den norske 

doktrinen er at den bygde på en 

grunnleggende manøver-teori samtidig 

som den skulle rettferdiggjøre en 

nedskalering av væpnede styrker til 

et nivå der manøver-operasjoner var 

helt umulig. Dette har sammenheng 

med stor avstand mellom mål for 

Forsvaret og den praktiske anvende- 

ligheten av det. Norsk militærplanlegging 

har gjennomgående hatt lave 

barrierer for rask import av de terminologiske 

motestrømningene som 

Hobson nevner. 

Forfatterne av kapitlet om Norge, 

Kjell Inge Bjerga og Torunn Laugen 

Haaland, har hatt tilgang til interessant 

innsideinformasjon. Bjerga var 

sivil deltaker i en tomanns skrivekomité 

da en ny RMA-inspirert doktrine 

for Forsvaret skulle revideres etter retningslinjer 

fra den nye Forsvarssjefen, 

Sverre Diesen i 2005. Spillet mellom 

ulike interesser innen Forsvaret 

i denne prosessen, er illustrerende 

for organisasjonsdynamikken i doktrineutforming. 

Militær innovasjon 

foregår ofte løsrevet fra militære operasjoner. 

Her er Israels læring av den 

taktiske utviklingen innen Hezbollah 

og Hamas det andre ytterpunktet, slik 

det analyseres i et annet kapittel i 

boka. 

To konkrete og informative kapitler 

om doktrineutvikling i USA, og 

ett om Kina, gir vel en passe balanse. 

Denne boka henger godt sammen, 

med treffende innledning og konklusjon 

av redaktørene. På enkelte punkter 

er ikke forfatterne helt samstemte. 

Mens Echevarria sier at den amerikanske 

militære tradisjon aldri har 

skygget unna teoretisering, sier Rosen 

det motsatte i kapitlet foran. Ut fra 

de ulike perspektivene er ikke dette 

noe stort problem. Korrekturleseren 

burde ha reddet redaktørene fra å 

skrive “Biddle” der de mener “Russell”, 

men dette er heller ingen stor sak. 


49

50 

NMT BØKER 

norges Offentlige Utredninger 2012:14: 

rapport fra 22.juli-kommisjonen 

anMeLDt av PrOFeSSOr Bent erik Bakken, FOrSvaretS HØGSkOLe 

Kommisjonsrapporten oppnådde 

stor interesse da den kom 13. august 

2012. Som dokument betraktet er 

den et forbilledlig eksempel på hvordan 

en offentlig utredning bør formuleres. 

Den er ført i et svært godt 

språk, og fremstår som uredd. 

Kommisjonen bestod av 10 medlemmer 

som i følge statsminsterens 

redegjørelse for Stortinget den 23.8.12 

til sammen hadde ”bred beredskapsfaglig 

kompetanse”. Kommisjonen 

søkte dessuten ytterligere råd, blant 

annet gjennom 12 skriftlige ekspertuttalelser. 

Som jeg vil kommentere 

nedenfor mangler dessverre både 

kommisjonen selv og ekspertene 

kompetanse mht individuell og organisatorisk 

læring. Dette gjør at rapportens 

konkluderende læringsdel 

ikke blir like god som resten. 

Rapporten har vært autoritativ. 

Der dens premisser og konklusjoner 

avviker fra tidligere dokumenter (som 

for eksempel politiets egne rapporter) 

har rapporten fremstått som den 

udiskutable fasit. 

Hva er årsaken til rapportens 

autoritet? Denne anmelder er operasjonsanalytiker, 

dvs. har utdannelse 

og praksis i det å analysere 

operasjoner. Jeg tror rapportens 

troverdighet i stor grad bygger på 

solid operasjonsanalytisk håndverk. 

Kommisjonen har lett i journaler og 

datasystemer for å følge hendelser 

fra minutt til minutt. Den har sjekket 

hvem som gjør (eller dessverre 

ofte ikke gjør) hva og hvorfor. Den 

har kryss-sjekket og forkastet alternative 

hypoteser. Et overbevisende 

eksempel på dette er at der Nordre 

Buskerud politidistrikts rapport av 

21.11.12 mener å finne at broen ved 

Storøya ble valgt som fremmøteplass 

for Beredskapstroppen av polititak- 

tiske grunner, graver NOUen dypere 

og finner at politiets valg faktisk var 

Utøya kai, landsiden, men at misforståelser 

og tilfeldigheter gjorde 

at den politioperativt langt svakere 

plasserte broa ved Storøya plutselig 

ble fremmøteplassen. 

Rapporten bruker også bilder og 

figurer på en forbilledlig måte for å 

underbygge sine konklusjoner. Under 

pressekonferansen 13.8 da rapporten 

ble fremlagt, var mange av disse 

illustrasjonene gjort dynamiske og 

fremsto som animasjonsfilmer. Det 

er beklagelig at e-pub versjonen av 

rapporten (som visstnok er den første 

NOU som fremlegges også på et 

slikt lesebrettformat) ikke samtidig 

inneholder disse forbilledlige filmsnuttene. 

Rapportens autoritet underbygges 

også av en god rapportstruktur. Den 

inneholder både en innledende gjennomgang 

der hhv. angrepet i regjerningskvartalet 

og Utøya gjennomgås, 

og en dypere hendelsesbasert organisasjonsgjennomgang 

der etatene 

politiet, Forsvaret og helsevesenets 

operasjoner blir underlagt et kritisk 

blikk. Senere settes fokus på de overordnede 

politiske og byråkratiske 

prosesser. En ser både på de prosesser 

som var overordnet for etatenes 

operasjoner den 22.7, og på prosesser 

som hadde pågått i årene og månedene 

før 22.7.11. 

Hvert av de først 18 kapitlene har 

en egen avslutnings- og oppsummeringsseksjon 

som for en travel leser 

gir tilstrekkelig informasjon på mindre 

enn en side om kapitlets hovedtrekk 

og konklusjoner. 

Rapportens siste del, om læring, 

inneholder bare ett kapittel, 19, og 

er viet «Kommisjonens avsluttende 

observasjoner og anbefalinger». 

Kapitlet begynner med 6 konklusjoner: 

De to første er utvetydige 

svakheter med fatale konsekvenser: 

Manglende stengning av Grubbegata 

muliggjorde eksplosjonen i regjerningskvartalet, 

og en svak politioperasjon 

gjorde at gjerningsmannen ble 

stanset for sent (og dermed muliggjorde 

de senere drapene) på Utøya. 

En ytterligere konkusjon er at PST 

burde ha vært mer aktsomme. Men 

kommisjonen trekker også frem at 

redningsarbeidet i akuttfasen fungerte 

godt, og den samme ros gis til 

regjeringens kommunikasjonsstrategi 

under og etter hendelsene. 

Rapporten konkluderer med at de 

underliggende forhold trolig skyldes 

fem hovedproblemer: 

• svak evne til å erkjenne risiko 

og til å ta lærdom av erfaringer 

• svak gjennomføring og bruk 

av planer 

• svak koordinering og samhandling 

• dårlig infrastruktur og bruk av IKT 

• svak mål- og ansvarsavklaring 

Rapporten avsluttes med 31 anbefalinger 

til tiltak. Tiltak 2 til 31 er igjen 

knyttet til et overordnet tiltak, nemlig 

tiltak 1, at kommisjonens viktigste 

anbefaling er at ledere må styrke sine 

egne og organisasjonens holdninger 

og kultur knyttet til risikoerkjennelse, 

gjennomføringsevne, samhandling, 

IKT-utnyttelse og resultatorientert

lederskap. Tiltakene er klassifisert 

innenfor disse områdene (med antall 

tiltak i parentes): 

• Nasjonalt nivå (7) 

• Straffebestemmelser (3) 

• Politiet (9) 

• Forsvaret (1) 

• Helsevesenet (2) 

• Redningsetatene (2) 

• Sikkerhets- og 

etterretningstjenestene (7) 

Kapittel 19 studeres nå av høy og lav 

og på alle nivåer i Norge fra Stortinget 

og ned til den enkelte AMK-sentral. 

Jeg mener at dette kapitlet dessverre 

er svakt. Man kan spekulere på om en 

litt annen sammensetning av kommisjonen 

- som også ville ha kunnet ledet 

til en litt annen utvalg av eksperter - 

kunne ha bedret sluttkapitlets relevans 

og riktighet. 

Det fundamentalt problematiske i 

konklusjonen er at kommisjonen antyder 

at kulturen i vesentlig grad vil påvirkes 

av at mennesker tar seg sammen og 

endrer sine holdninger. Men all forskning 

tyder jo på at årsakssammenhengene 

er omvendt - at kulturen og 

holdningene er et resultat av de operasjonene, 

systemene og miljøet man 

operer i til daglig. Rapporten burde 

ha en langt mer begrenset, strukturelt 

orientert, tiltaksliste. For eksempel er 

økt øvelse og trening en gjenganger på 

kommisjonens tiltaksliste. Det samme 

er samhandling og koordinering. Men 

som rapporten også utrykkelig dokumenterer, 

det øves i bøtter og spann. 

Bedret koordinering og samhandling 

er en gjenganger i evalueringsrapporter 

fra tverrsektorielle øvelser. Lederes 

holdninger reflekterer altså ikke disse 

erfaringene. Etter min mening er det 

naivt å hevde at lederne skal ta seg 

sammen. Det er intet som tyder på at 

ledere ikke bryr seg, tvert i mot bryr de 

seg svært mye, men om andre forhold 

enn de som kommer opp under øvelsene 

og i erfaringsrapportene. Vi står 

overfor et fundamentalt problem som 

ligger i beredskapens natur: De daglige 

oppgaver, så lenge de har et annet 

innhold enn beredskap, vil fortrenge 

beredskapsfokus til fordel for den daglige 

dont. Dette gjelder både kognitivt 

for den enkelte leder og medarbeider, 

og strukturelt mht organisering og oppgavefordeling. 

Tiltakene i et slikt perspektiv må 

altså bidra til en langt mer intens daglig 

beredskapsaktivitet. En måte å få dette 

til på er å forhindre en ressurskamp 

mellom daglige oppgaver og beredskapsoppgaver 

ved å skjerme beredskapsaktiviteten, 

i alle fall der beredskapen 

setter andre krav til virksomheten 

enn de daglige oppgavene gjør: En 

sykehusansatt blir ikke bedt om å gjøre 

noe helt annet i en beredskapssituasjon. 

Sykehusets virksomhet er skalerbar 

når en krise skal håndteres. I den 

andre enden av skalaen står politimannen. 

I en anti-terroroperasjon blir hans 

ordensinstinkter, dvs. reduser konfliktnivå 

og ta det med ro, en akilleshæl 

i operasjonen. Sagt med andre ord; 

den 22. juli ble helsevesenet satt til å 

gjøre mer av det de vanligvis gjør, politiet 

derimot, ble satt til å gjøre noe helt 

annet. Den foreslåtte økte polititrening 

i anti-terror operasjoner må altså først 

bestå i avlæring av suksesskriteriene i 

politihverdag, da disse blir en hemsko 

for utøvelsen av anti-terroroppdraget. 

Forsvaret og nødetatene befinner 

seg i en posisjon mellom helsevesenets 

fulle skalerbarhet til høyere operasjonsvolum 

og –intensitet, og politioperasjonenes 

totale mangel på slik 

mulighet for oppskalering. Store deler 

av Forsvaret og nødetatenes hverdag 

består i å trene på, og være i beredskap 

for, den dagen det skulle smelle. De 

daglige operasjoner, øvelser og trening 

likner, og det er altså få trekk ved de 

daglige operasjoner som stiller motstridende 

krav i forhold til kriseoperasjoners. 

Videre er beredskapsoppgavene 

de primære, og de andre operasjoner 

sekundære. 

Det er således ganske predikerbart 

at politiet kommer dårlig ut når deres 

sekundær-, eller sågar tertiær-, oppgaver 

plutselig materialiserer seg til 

fulle, slik det skjedde 22. juli. Særlig 

fordi politioperasjoner - som rapporten 

tydelige viser - i det daglige foregår 

i svært små grupper der storskala 

samhandling ikke utfordres, blir samhandlingsevnen 

lidende under krisen. 

På samme måte blir svak strategisk 

styring ikke noe problem så lenge en 

etats hverdagslige utfordringer lar seg 

løse. Selv om man egentlig vet at det 

finnes beredskapsmangler, kan slike 

forbli uløst all den tid de dreier seg om 

forhold knyttet til sekundær- og tertiæroppgaver. 

Som analogi kan man bruke 

Forsvaret. Frem til storskala internasjonale 

operasjoner på 90-tallet omsider 

fremprovoserte fiaskoer som skyldtes 

svakheter som egentlig var svært godt 

kjent, forble organisasjonens struktur 

relativt upåvirket av svakhetene . 

Men i etterkant av fiaskoene ble høyst 

nødvendige grep knyttet til å gjøre 

Forsvaret vesentlig mer beredt gjennom 

nedbemanning og derigjennom 

høyere kvalitet langs alle andre dimensjoner. 

Skulle kommisjonen ha vært konsekvent 

med at det er nødvendig å 

styrke beredskapskulturen og la den 

gjennomsyre ressursfordeling, -prioritering, 

ledelse og styring burde den ha 

foreslått strukturelle tiltak som gjennom 

en beredskapsnær operasjonshverdag, 

samt storskala samhandlingsutfordringer 

endrer ledelsens virkelighetsoppfatning. 

Willoch-kommisjonen 

(NOU 2000:24) foreslo et eget sikkerhetsdepartement, 

noe som ville vært 

i samsvar med argumentasjonen jeg 

har ført. Likeledes ville etablering av 

et kontraterrorfokusert paramilitært 

korps i politiet ha bidratt i samme retning. 

(Se mer om dette i min artikkel 

i foreliggende nummer av NMT, om 

etableringen av slike avdelinger). 

Selv om rapportens tiltak 2-31 for så 

vidt er i tråd med de funn som kommisjonen 

gjør, forblir dens første, og 

selvproklamert viktigste tiltak et slag 

i luften. Rapportens store svakhet er 

at den ikke inneholder organisatoriske 

grep som bidrar til å bedre ledelse og 

kultur. 


51

EXTREME 

PERFORMANCE 

FOR EXTREME 

CONDITIONS 

Kongsberg Defence & Aerospace AS 

P.O.Box 1003 

NO-3601 Kongsberg 

Norway 

Phone: + 47 32 28 82 00 - Fax: +47 32 28 86 20 

E-mail: office.kda@kongsberg.com 

www.kongsberg.com 

Returadresse: 


Myntgaten 3, 0151 Oslo 

B-Economique 

KONGSBERG - 

A lEAdINg SUPPlIER OF 

AdvANCEd dEFENCE SySTEMS 

B - Økonomi 

n Penguin anti-ship missile and Naval Strike Missile 

(NSM) for sea- and land targets 

n Tactical communication-, C4I- and homeland 

security systems 

n NASAMS and HAWK XXI air defence systems 

n Underwater warfare technologies and systems 

n Integrated command, control and planning systems 

for surface ships and submarines 

n Air and ground surveillance, ISTAR and mission 

planning systems 

n PROTECTOR Remote Weapon Station 

n Simulation and training systems

Klikk her for nr 4 - Norsk Militært Tidskrift

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?