Klikk her for nr 4 - Norsk Militært Tidskrift

More documents

Recommendations

Info

30 Robuste trusler fordrer robuste svar. Bildet viser italienske Carabinieri i Roma 2006. ritorium. Forsvaret skal prioritere de utfordringer utenfra som kan ramme norsk jurisdiksjon, territorium og befolkning direkte, og dernest understøtte operasjoner i utlandet (Stortingsproposisjon 73, 2012). Om prinsippene er klare, er grenseoppgangen i praksis langt mer uklar, men pragmatisk. Stiavhengighet, dvs. at dagens ordning er et resultat av historiens mange små skritt, er en forklaringsmodell for dagens praksis. For eksempel operer Forsvaret Kystvakten, som har en, i tid og rom, avgrenset politimyndighet. Forsvarets innsats er like mye rettet mot norske som utenlandske fartøyer og personer. Likeledes er Hæren ansvarlig for størstedelen av håndhevingen av grensen mellom Russland og Norge, et mandat Hæren ikke har mht grensen mot Finland eller Sverige. Igjen, Forsvaret er like mye rettet mot norske som mot utenlandske borgere. Videre har Hans Majestet Kongens Garde et politiaktig mandat om i fredstid å beskytte Kongens hus. Eksemplene ovenfor er preget av et ganske permanent, i noen tilfelle lovbestemt, rollebytte for Forsvarets styrker mht å utføre et sikkerhetsoppdrag som prinsipielt tilhører politiet. I hvert tilfelle har nok tanken vært at siden kompetansedesignet og kapasitet til de aktuelle militære avde- lingene stemmer godt overens med politioppdragets behov, er det naturlig å avgi dem til fredsbruk til politioppgaver. Det faktum at det underliggende forsvarsoppdraget ikke er presserende til daglig, spiller også en rolle: Skulle krigen komme, vil Kystvakten, Grensevakten og Garden sannsynligvis forlate politioppdraget og inngå som en integrert del i forsvaret av landet og rette sitt fokus vekk fra landets borgere og over mot en fiende fra utlandet. Mens Forsvaret av landets territorium kjennetegnes av at en stor del av styrken ikke daglig er operativ i sin primæroppgave, og altså utgjør en reserveberedskap mot et angrep utenfra, er politiet i den omvendte situasjon. Politiets ressurser er i daglig operativ bruk, og reservene, beredskapstroppen og utrykningsenhetene, unntaket. Dette gjør at det er utformet en bistandsinstruks der politiet, om egne ressurser er for små for oppgaven, kan anmode Forsvaret om bistand (Lovdata 2012). Denne instruksen er videreutviklet med basis i 22. juli-erfaringene. I praksis har dette bistandsregimet, kombinert med en kraftig økning i fokuset på terrorutfordringer, gjort at Forsvarets styrkeelementer har spisset seg inn mot å kunne løse slike utfordringer. Heimevernet, hvis primæroppgave er sikring av objekter, har inntil nylig hatt sin egen ”kontraterror” enhet, HV-016. Likeledes har Forsvarets spesialstyrker øvet mye på kontraterror, ofte i nært samarbeid med politiet. Regjeringens modell om oppfølging av 22. juli-kommisjonens rapport innebærer et stadig tettere samarbeid mellom de to etatene. Men slike tanker blir imidlertid møtt med ambivalens i brede miljøer. Politiforbundets leder, Arne Johannesen, er kanskje mest kritisk og advarer mot en ”brutalisering av politiet” (NRK, 10.11.2011). Men også det at Forsvaret har oppløst HVs dedikerte kontra-terror avdeling kan sees på som et utrykk for skepsis til at Forsvaret skal bruke permanente og dedikerte ressurser på oppgaver som iht. grunnlovens § 99 ordlyd om at militærmakt ikke skal brukes mot landets borgere, mest naturlig faller inn under politiets domene. Utfordringer ved dagens modell Politiet og Forsvaret har både alene og i samarbeid spilt strategiske spill og øvd terrorscenarioer som har minnet om 22. juli. Slik innsats bidrar sikkert til bedring, likevel viser de etter hvert svært godt og offentlig dokumenterte erfaringene igjen at grensesnittene mellom de to etatene forblir en akilleshæl. De dokumenterte utfordringene går på at til tross for at tidligere svak koordinering er avhjulpet med liaisonpersonell fra politiet i Forsvarets staber og omvendt, og til tross for at den formelle bistandsinstruksen – som krever at bistand skal rekvireres fra politisk nivå – er myket opp slik at bistandshenvendelser kan gå mellom lokale sjefer, tar ting lang tid på det strategiske nivået. Så lang
“Politiets ordensoperasjoner og terroroperasjoner er like forskjellige som hjerteoperasjoner og kneoperasjoner.” tid at behovet for tettere integrasjon mellom de to etatene tydeligvis er en krystallklar erfaringslæring (NOU 2012:14; Stoltenberg 2012; Eide 2012; Faremo 2011). Forsvarets folk møtes med skepsis i politiet, eksemplifisert gjennom intervjuet med politiets fremste tillitsmann (NRK, 2012) som altså er redd for en ”brutalisering av politiet”. Det er gått over 80 år siden det såkalte Menstadslaget, der militært personell ble innkalt (men aldri brukt) mot streikende arbeidere. Like fullt står bruk av bevæpnede soldater mot arbeidere som en sterk påminning om at soldater skal brukes mot fremmede makter, ikke mot landets borgere. Forsvarsministeren brukte i sitt lange innlegg i Stortinget den 10.11.11 (Faremo, 2011) mye tid på å forsikre at grunnlovens § 99 vil bli fulgt. 22. juli-kommisjonen er ganske nådeløs mot politiets håndtering av Utøya-massakren (NOU 2012:14). Til tross for at det var øvd intensivt på scenarioer som liknet på Utøya, påpeker kommisjonen at en rekke grensesnittshåndteringer sviktet. Dårlige beredskapsferdigheter trekkes særlig frem. Ikke bare i etterpåklokskapen etter 22. juli, men faktisk også før var politiets svake beredskapsinnsats ganske forutsigbar (Fimreite et al., 2011; Klein, 2004). Skal man oppnå ekspertise innen et praksisfelt, bør strategiske og operative medarbeideres hverdag gjennomsyres av slik virksomhet. Av denne grunn blir deler av 22. juli kommisjonen sin tiltaksliste om økt trening et slag i luften: Hvordan skal en god beredskapskultur gjennomsyre en organisasjon hvis daglige, viktige og altoppslukende virke er ordensvirksomhet, etterforskning og påtalemakt? Man har kjent til disse utfordringene i mange år. Man er enige om å gjøre noe med dem, men i praksis har det vist seg umulig å lykkes politiet med å prioritere det som i hverdagen nødvendigvis vil være marginale oppgaver. Alt tyder på at dette fundamentale problemet ikke vil opphøre. Hvordan skjerme beredskapsenheter fra daglig politivirksomhet, samtidig som man sikrer integrasjon mellom spesielle beredskapsenheter og vanlig politi? Her finnes to tilnærminger som kan benyttes. I det følgende kalt hhv sykehusmodellen og paramilitærmodellen. Sykehusmodellen I følge NOU 2012:14 synes helsesektorens beredskapsplaner å ha fungert ganske bra i etterkant av Utøyamassakren. Sykehusene syntes å være i stand til å håndtere flere hundre skadede på en god måte, til tross for at deres daglige og planlagte drift har et helt annet innhold enn den de fikk i fanget den 22. juli. Som politiet, lever sykehusene i en daglig situasjon med tilsynelatende kronisk ressursknapphet og strenge prioriteringer. Likevel synes katastrofeberedskapen å ha vært forbilledlig drillet, og dermed kunne beredskapsplaner tas opp av skuffen og medarbeidere bruke sine opplærte håndgrep. Det synes som om sykehusene har etablert en «beredskapskultur», til tross for at etableringen av en slik må ha innebåret en nedprioritering av daglig virksomhet. Stoltenberg (2012) peker på at politiet bør lære av helsevesenet. Men sykehusmodellen er ikke lett anvendbar for politiet. Den kanskje største utfordringen ligger i at helsevesenet i en større krisehåndtering opprettholder sine taktiske prosedyrer selv om behandlingsvolumene økes drastisk. Selv om balansen mellom de ulike medisinske spesialitetene justeres kraftig i en krise, kjennetegnes sykehusvirksomhet av at driften kan oppskaleres. En politioperasjon, derimot, gjennomgår en transformasjon fra en ordens- til en beredskapssituasjon. En rekke sunne politioperative prinsipper, som for eksempel konfliktminimalisering og forsiktighet, vil typisk være kontraproduktive i en beredskapssituasjon. Med andre ord, mens sykehusdirektørens, sykepleierens og legens operative intuisjon er gyldig når oppgaven går fra daglig drift til krisehåndtering, blir politimannens og politilederens intuisjon ugyldig ved en slik overgang. Politiets ordensoperasjoner og terroroperasjoner er like forskjellige som hjerteoperasjoner og kneoperasjoner. Under en krise skjer det ingen vesentlig endring i kompetansekravene på sykehuset. Hjertekirurgen blir ikke bedt om å være ortoped. Men når terroren rammer ville en sykehusmodell anvendt i politiet betydd at politimannen drillet i ordensoperasjoner plutselig skulle utvise ferdigheter i en helt annen disiplin, terrorbekjempelse, med tildels motstridende ferdighetskrav. Det ville ikke være lurt. Norsk Militært Tidsskrift - nr.4-2012 31
Page 1 and 2: Norsk Militært Tidsskrift retUrUke
Page 3 and 4: REDAKTØRENS SPALTE Forsidefoto er
Page 5 and 6: anSe er dette tilstrekkelig til å
Page 7 and 8: “verneplikten har sin berettigels
Page 9 and 10: “nettverksorganiserte enheter er
Page 11 and 12: “Det vil uansett være nødvendig
Page 13 and 14: LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TI
Page 15 and 16: Et moderne forsvar må dekke et vid
Page 17 and 18: “til sist, men kanskje viktigst a
Page 19 and 20: grad til å gjenoppbygge regional s
Page 21 and 22: “For å kunne gjennomføre en lan
Page 23 and 24: sjøen savner sidestykke i historie
Page 25 and 26: Oslo Militære Samfund www.oslomils
Page 27 and 28: Svarslipp INFORMASJON TIL MEDLEMMER
Page 29: en rolle. Sammen med andre forhold
Page 33 and 34: styrkebudsjetter dermed brukes til
Page 35 and 36: innta sin plass som et velordnet sa
Page 37 and 38: Data interface solutions from Elect
Page 39 and 40: ge. men er ikke tilstrekkelig til
Page 41 and 42: Som nevnt over er Forsvarets rasjon
Page 43 and 44: “vi må spørre oss om den normat
Page 45 and 46: “Det er gjennom slike eksempler a
Page 47 and 48: SECURING THE FUTURE With reliabilit
Page 49 and 50: “et forbløffende trekk ved den n
Page 51 and 52: lederskap. Tiltakene er klassifiser

Klikk her for nr 4 - Norsk Militært Tidskrift

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?