Klikk her for nr 4 - Norsk Militært Tidskrift

More documents

Recommendations

Info

40 NMT DEBATT Afghanistan – fem grunnleggende forutsetninger for debatten Svar til Øystein Steiro av PaLLe YDSteBØ, FOrSvaretS StaBSSkOLe. Etter mer enn ti års tilstedeværelse i Afghanistan er det ikke overraskende at vi også i Norge har fått en diskusjon om hva vi egentlig har vært med på. Det er en diskusjon jeg ønsker varmt velkommen. Det er viktig at vi analyserer, og ikke minst forsøker å lære av det vi har opplevd. Det må skje på flere nivåer. Kunne verdenssamfunnet ha gjort noe annerledes? Kunne FN? Kunne amerikanerne? Kunne den norske stat ha spilt kortene sine på en bedre måte? Har bistandsorganisasjonene noe å lære? Burde Forsvaret ha gjennomført sitt oppdrag på en annen måte? Hva med afghanerne selv? Har de gjort det beste ut av en utfordrende situasjon? Det er ikke mulig her å gå inn på slike spørsmål. Hensikten med denne kommentaren til Steiros innlegg er egentlig bare å minne om fem enkle forutsetninger som ofte synes å forsvinne i diskusjonen om krig og fred i Afghanistan. Forutsetning nr.1: Det beste blir det godes fiende. Når man skal vurdere hvorvidt det går bra eller dårlig, bedre eller verre, i Afghanistan eller andre steder, må man alltid stille seg spørsmålet: bedre enn hva? Der har selvfølgelig kritikerne den fordelen at de kan bruke en innbilt idealtilstand som målestokk. Det er selvfølgelig ikke grenser for hvor idyllisk situasjonen i Afghanistan ville ha vært i dag om bare Vesten hadde holdt seg hjemme. Ansvarlige myndigheter er altså dømt til å forsvare situasjonen slik den oppleves, mens deres fremste kritikere ikke trenger å svare for noe som helst, men kan rose- eller svartmale situasjonen etter eget forgodtbefinnende. Steiro skriver for eksempel at “utsiktene til en fredelig demokratisk utvikling i landet er fjernere enn noensinne”. Mon det? Så det lysere ut da Hekmatyar tok Kabul under ild i 1994, eller da Taliban tok makten i 1996? Og hva med terrortrusselen fra al-Qaida. Er den større i dag enn den var 10. september 2001? Forutsetning nr. 2: Militærmakt dreper. Forsvaret er trent og utstyrt for å kunne påføre folk enorm lidelse og massive ødeleggelse. Det kan høres ille ut, men slik er det. Det er derfor Stortinget år etter år bevilger flere titalls milliarder til Forsvaret. Vi har våpen som kan forårsake de fryktligste ting. Hensikten med å ha dem er selvfølgelig å kunne stoppe andre som ønsker å bruke sine våpen til å påføre enorm lidelse og massive ødeleggelse. Steiro hevder at “religiøs fanatisme og viljen til å tåle tap er en formidabel kraft som mer enn kompenserer for enkle og primitive våpen”. Mon det? Det var noen som en gang hevdet at den sterkeste vilje, eller “kampgløden” om vi skal holde oss til Steiros terminologi, er irrelevant om den befinner seg i en død kropp. Har det forholdet endret seg? Al-Qaida er utvilsomt svekket de siste årene, og Taliban har blitt påført så store tap av mellomledere at forbindelsen mellom det strategiske nivået, representert med Quettashuraen og styrkene i felt er sterkt svekket. Å hevde at vi “har tapt i Afghanistan”, som Steiro gjør, gir følgelig liten militær mening. Det er ikke uten grunn at Taliban dreper langt flere av den afghanske sivilbefolkningen enn de klarer å drepe afghanske eller fremmede soldater. Forutsetning nr. 3: Det arrangeres ikke militære mesterskap i kriging. Clausewitz hevdet at i strategi finnes det ingen seier. Vi kan i prinsippet utslette fienden, om så skal være. Men hva så? Hensikten er å bruke egen militærmakt for å ødelegge for andres ønske om bruke sin militærmakt for å nå sine politiske mål. Vi kan bidra til å legge forholdende til rette for fremtidig vekst og velstand, om det er det vi ønsker.
Som nevnt over er Forsvarets rasjonale er å drepe og ødelegge på vegne av den norske staten. Å bygge ting derimot, slik som stat, demokrati og fremtidsoptimisme, må overlates til andre. Militærmakten kan fjerne dem som står i veien for en slik utvikling, men å foreta nasjonsbygging har vi ingen forutsetninger for. Det var allierte bombefly og stridsvogner som fjernet Hitler fra makten, men det var ikke dem som bygde det tyske demokratiet opp av ruinene. Det måtte tyskerne gjøre selv, med god hjelp av vestmaktene. Om afghanerne makter å gi seg selv en bedre fremtid er til syvende sist deres eget ansvar. Målt i penger har de alt mottatt enorm bistand, i den grad at statsbudsjettet nærmest er bistandspenger. Så vi må gi Steiro helt rett i at “demokrati og menneskerettigheter ikke kan innføres over natten med tvangsmidler og militærmakt”. En slik tanke er akkurat så “uforståelig naiv” at vi tviler på at noen seriøst holder seg med slike forestillinger. Militærmakt kan vinne krig, men aldri freden. Forutsetning nr. 4: Militærmakt er et middel, om enn et helt spesielt middel. Det hevdes at krigskunsten er en sivil ferdighet. Det høres kanskje paradoksalt ut, men tenker vi etter, har militærmakt en rolle å spille sammen med andre av statens virkemidler. Taktikken må være en del av strategien, og ikke en erstatning for den. Men selv da er ikke militærmakten som andre politiske virkemiddel. Den er et ekstremt middel med helt begrensede bruksområder, og krever derfor en grad av desperasjon før den slippes løs. Som sagt, vi er spesialtrent til å ødelegge ting, og om ingen kommer etter oss og bygger opp noe nytt der det gamle sto, kan utbytte bli magert. Dette er ingen unnskyldning for Forsvaret, men like mye en påminnelse til de politikerne som vedtar å slippe løs krigens hunder. Det er helt på sin plass å granske Forsvarets operasjonsformer i Afghanistan med et kritisk blikk. Om det forelå flere alternativer, er det ikke opplagt hvorfor og hvordan man valgte det ene fremfor det andre. Dette er diskusjoner og vurderinger jeg ser frem til med stor interesse. Men når Steiro skriver at “da ISAF-styrken ble etablert i 2002, var det opprinnelige oppdraget å bekjempe Taliban og Al Qaida og innføre demokrati og menneskerettigheter i Afghanistan” bommer han fullstendig. Målet var, om vi leser resolusjonen, å “assist the Afghan Interim Authority in the maintenance of security in Kabul and its surrounding areas”. Det var altså noe ganske annet enn Steiro vil ha oss til å tro. Militærmakt kan som nevnt ikke innføre noe som helst. Å bekjempe kan vi, derimot, bedre enn noen andre. Bin Laden plager ingen lengre og Al Qaida er ingen faktor i Afghanistan. Taliban utgjør heller ikke den største trusselen mot afghansk sentralmakt. Da er kombinasjonen av en sentralmakt uten reell legitimitet, og regionale krigsherrer en langt større utfordring. Den militære ødeleggelsen av motstanderens militære kapasitet har vi altså lykkes godt med. Freden derimot, krever noe helt annet. Om vi får en happy ending i Afghanistan er ikke opp til nordmenn å bestemme. Forutsetning nr. 5: Du må ikke tåle så inderlig vel. Jeg har gjennom min militære karriere så langt tjenestegjort i tre verdensdeler. Da jeg begynte i Forsvaret i 1980-årene hadde jeg selvfølgelig ingen anelse om at norske myndigheter ville sende meg til Sentral-Asia og Afrika. Tanken var utenkelig. Når jeg nå derimot har erfaring fra ulike typer operasjoner, slås jeg av et litt underlig paradoks. Bunnplanken i kritikken av Forsvarets internasjonale engasjement, uavhengig om den kommer i fra høyre- eller venstresiden, er at vi nordmenn i langt større grad må lære oss å tåle så inderlig vell den urett som ikke rammer oss selv. Folk med et annet utseende enn vårt må, tilsynelatende, gjerne slå hverandre i hjel så mye de orker, bare det ikke skjer i nærheten av oss eller tar sendetid fra fjernsynsunderholdningen. Jeg har selvfølgelig ingen illusjoner om at Forsvaret kan løse alle verdens problemer, men det jeg derimot er rimelig sikker på, er at ikke rent få har fått et langt bedre liv enn de ellers ville ha hatt fordi Forsvarets personell har sagt seg villig til å reise langt for å utgjøre en (liten) forskjell. At situasjonen er verre i Afghanistan i dag enn den ville ha vært om Taliban og et antall krigsherrer hadde fått styre på etter 2001, tviler jeg stygt på. At NATO er en svakere organisasjon i dag enn den var sommeren 2003, etter amerikanernes invasjon av Irak, tviler jeg også på. Sagt mer kynisk: for små stater som Norge er det viktigste ikke å vinne, men å delta på det riktige laget. For Norge har det laget de siste 200 årene vært det som ledes av den sterkeste sjømakten i Nord-Atlanteren. Og i så måte har det norske Afghanistanengasjementet, og bidraget til Libyaengasjementet, vært en ubetinget suksess. For å konkludere: Jeg ønsker diskusjonen om Norges erfaringer fra Afghanistan hjertelig velkommen, men den må ikke utarte til floskebasert gjørmebryting der eneste mål er å score billige politiske poenger. Det blir som å sloss med en gris; alle blir skitne men bare grisen er fornøyd. Skal vi lære av dette må vi også snakke om det vi har gjort bra, og om det som virker. Det er faktisk ikke så rent lite. Norsk Militært Tidsskrift - nr.4-2012 41
Page 1 and 2: Norsk Militært Tidsskrift retUrUke
Page 3 and 4: REDAKTØRENS SPALTE Forsidefoto er
Page 5 and 6: anSe er dette tilstrekkelig til å
Page 7 and 8: “verneplikten har sin berettigels
Page 9 and 10: “nettverksorganiserte enheter er
Page 11 and 12: “Det vil uansett være nødvendig
Page 13 and 14: LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TI
Page 15 and 16: Et moderne forsvar må dekke et vid
Page 17 and 18: “til sist, men kanskje viktigst a
Page 19 and 20: grad til å gjenoppbygge regional s
Page 21 and 22: “For å kunne gjennomføre en lan
Page 23 and 24: sjøen savner sidestykke i historie
Page 25 and 26: Oslo Militære Samfund www.oslomils
Page 27 and 28: Svarslipp INFORMASJON TIL MEDLEMMER
Page 29 and 30: en rolle. Sammen med andre forhold
Page 31 and 32: “Politiets ordensoperasjoner og t
Page 33 and 34: styrkebudsjetter dermed brukes til
Page 35 and 36: innta sin plass som et velordnet sa
Page 37 and 38: Data interface solutions from Elect
Page 39: ge. men er ikke tilstrekkelig til
Page 43 and 44: “vi må spørre oss om den normat
Page 45 and 46: “Det er gjennom slike eksempler a
Page 47 and 48: SECURING THE FUTURE With reliabilit
Page 49 and 50: “et forbløffende trekk ved den n
Page 51 and 52: lederskap. Tiltakene er klassifiser

Klikk her for nr 4 - Norsk Militært Tidskrift

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?