Les rapporten "Utredning om IKT som fag i høyere utdanning" - Nokut

6. FREMTIDENS BEHOV FOR ARBEIDSKRAFT MED IKT-UTDANNING
I arbeidet med utredningen kom man raskt frem til at det ikke var formålstjenlig å stille opp
noen nøyaktig prognose for behovet for personell med høyere IKT-faglig utdanning. Den
generelle teknologiske utviklingen og økte bruken av IKT på alle samfunnsområder,
regjeringens forskningspolitiske mål og de allmenne næringspolitiske forhåpninger for norsk
IKT-næring tilsier en vesentlig økning i behovet for arbeidskraft av denne typen. Dette gjelder
særlig kandidater med master- og doktorgradsutdanning. Etterspørselen vil ventelig være
langt større enn tilgangen på slik arbeidskraft. Begrensningene ligger først og fremst i
utdanningsinstitusjonenes kapasitet. Det er derfor nødvendig å sette hovedfokus på tiltak for å
bedre tilgangen på lærerkrefter og sikre kvaliteten i utdanningene.
En av hensiktene med Kvalitetsreformen er at studentenes valg og ønsker i stor utstrekning
skal bestemme utbudet av studier. I forhold til andre realfag og teknologiske studier er det
relativt god søkning til IKT-studier, noe som kan reflektere at studentene opplever at det er
gode utsikter på arbeidsmarkedet. Til nå har det vært et problem at utsiktene har vært for
gode, slik at studentene nøyer seg med en lavere grads eksamen eller avslutter studiene før
endelig eksamen. Et litt mer anstrengt arbeidsmarked har vist nytten av en solid og bred
kompetanse som åpner for et bredere spekter av jobber enn korte og smale nisjeutdanninger.
Det er derfor rimelig å anta at interessen for IKT-utdanninger også vil være stor i fremtiden,
og at flere studenter vil se nytten av å fullføre og bygge på sine utdanninger.
Finansieringsmodellen tilsier at institusjonene vil få betalt for de kandidatene de utdanner,
med visse forbehold for de mer kostbare utdanningene. IKT-utdanninger er vektet mellom
1.25 og 2.0 (bachelor og master), og er således ikke spesielt kostbare. Gitt at man får en
robust IKT-utdanning slik at kandidatene kan løse et bredt spekter av arbeidsoppgaver er det
relativt sett liten risiko for Norge å satse på denne typen utdanninger.
6.1. Planlegging av utdanning for arbeidsmarkedet
Kvalitetsreformen innebærer en betydelig omlegging av styringsprinsippene innenfor norsk
høyere utdanning. Etterkrigstiden var preget av en meget sterk utdanningsplanlegging, med
vekt på behovene i arbeidsmarkedet. Ut fra en tankegang om å sikre god samfunnsøkonomisk
avkastning av høyere utdanning, og samtidig forskåne ferdige kandidater fra arbeidsløshet,
praktiserte man et system med sentral dimensjonering av de enkelte fag, studier og
utdanningsinstitusjoner. Dette kom imidlertid til å endre seg fra slutten av 1980-tallet, da man
mer ble opptatt av å tilby dem som søkte høyere utdanning en studieplass. Dels var dette av
arbeidsmarkedshensyn (unge uten utdannelse hadde vanskelig for å finne seg en jobb), dels
bygget det på en antagelse i OECD-området om at det er en generell konkurransefordel å ha
en velutdannet arbeidsstokk.
Det er heller ikke slik at IKT-utdanninger alltid har hatt utdanningsmyndighetenes
oppmerksomhet. Norske etterkrigserfaringer med å stipulere utdannings- og
arbeidskraftbehov innen IKT-sektoren er oppsummert i et arbeid fra STEP-gruppen. Her kan
man blant annet lese:
The Norwegian literature review features the history of public and private plans to provide the
country with sufficient ICT skilled people. In 1986 an ambitious plan was set up containing
radical forecasts of the future needs in the ICT industry as well as in application sectors. Some
follow-up measures were put in place, but these were to a large extent shelved during a dip in
48