ARKIV, DEMOKRATI OG RETTFERD - Norsk kulturråd

More documents

Recommendations

Info

såkalte Skarpnesutvalgets felles konklusjon om at jødene ikke hadde blitt nok kompensert for sine særskilte økonomiske tap, skriver Tjelmeland at «[o]m det var et knapt og byråkratisk oppgjer etter krigen så var det trass alt ei omfattende tilbakeføring – i ein kaotisk og uryddig situasjon» (s. 33). Han hevder også at det ikke finnes spor av antisemittiske holdninger i saksdokumentene som gjelder jødene. Han kan ikke ha sett noen av de mappene jeg har gått gjennom. Riksarkivets tolkninger og holdinger fikk med andre ord fullt gjennomslag i denne viktige fremstilingen. Denne historiske revisjonismen har også glidd glatt gjennom de mange positive anmeldere som har skrevet om bokverket. Riksarkivet kan kanskje innkassere denne fremstillingen som en seier. For egen regning synes jeg det er liten grunn til å være ferdig med dette og den fremstillingen historieprofessorene nå ønsker å sette sluttstrek for med dette kapitlet. Man kan spørre seg om det ville ha vært best at jødenes økonomiske likvidasjon ikke hadde kommet opp i dagen. Skulle Likvidasjonsstyrets materiale og mapper aldri 2 ha vært åpnet? Da ville vi i hvert fall ha hindret denne «nasjonale selvpiningen.» Den store tabben I 1995 fikk jeg adgang til å gå gjennom tre spesifikke bomapper etter jødiske familier, mot at jeg skrev under en taushetserklæring basert på forvaltningslovens paragrafer 13 b og e. Slik reaksjonen ble i ettertid, har jeg blitt overbevist om at Riksarkivet må mene at det ble gjort en tabbe da jeg fikk adgang. For arkivene som gjelder jøders eiendommer ble rett og slett stengt for slike som meg, som ikke defineres som rettskafne og lydige forskere. Likvidasjonsstyrets arkiv ble etter krigen lagt inn i Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer. Riksarkivet har opplyst til meg at det ble lagt saker i dette arkivet helt frem til 1950 og etter 60 års regelen vil dette materialet i sin helhet ikke være tilgjengelig før i 2010. Stavanger Aftenbladet ville følge opp det jeg hadde skrevet i Dagens Næringsliv om jøderanet og ville gjennom en serie, se på hva som skjedde med de jødene som bodde i Stavanger og deres eiendeler. Tre journalister samarbeidet om saken. I den forbindelse søkte de om innsyn i materiale som ligger i Riksarkivet og som omhandler jødeboene. Henvendelsen ble avslått under henvisning til at formålet ikke var forskning. Riksarkivaren viste også til at det ikke forelå noen dokumentasjon av søkernes forskningsmessige kvalifikasjoner. Den ene av journalistene, Asgeir Lode, har embetseksamen i historie, den andre, Einar Risa, hadde på det tidspunkt utgitt tre historiske bøker om Kielland, samt to romaner. Den tredje, Finn Våga, er forfatter av verket om arbeiderbevegelsens historie i Sauda. Det førte til at Asgeir Lode slapp gjennom nåløyet, mens Riksarkivaren ba om innsyn i Risas og Vågas tidligere produksjon for å se om også de kunne finne nåde for Riksarkivarens strenge krav. Aftenbladet var ikke fornøyd med avgjørelsen og viste til hva jeg hadde fått tilgang til i arkivet. Aftenbladet hevdet at Riksarkivaren dermed gjorde seg skyldig i en uakseptabel forskjellsbehandling, og viste til den serviceoppgave som Riksarkivet har som organ for det norske samfunn. Journalistene henvendte seg til Rådet for arkiv, demokrati og rettferd
taushetsplikt og forskning. Det var som å stange mot en stein. Riksarkivaren viste til at de arkivene journalistene ønsket å gå gjennom «inneholder sensitive opplysninger av forskjellig art om en lang rekke personer.» Riksarkivaren opplyste at han, i samsvar med den myndighet han var blitt delegert ved kgl. res. av 16.12. 1977, har fastsatt at opplysninger om straffbare forhold skal være taushetsbelagt i 80 år. Aftenbladet ga opp kampen om å få hjelp fra Riksarkivet for å avdekke den urett som eventuelt var begått mot jødene i Stavanger. Stavanger Aftenblad gikk videre til <strong>Norsk</strong> Presseforbund som ble oppmerksom på den generelle forlengelsen av taushetsplikten som Riksarkivaren hadde vedtatt. Riksarkivaren sendte saken over til Kulturdepartementet, som sendte den videre til lovavdelingen i Justisdepartementet. Begge departementene sluttet seg til <strong>Norsk</strong> Presseforbunds syn. Det innebar at Riksarkivarens tidligere vedtak om forlengelse var opphevet som generelt vedtak. Heretter måtte vurderingen foretas fra sak til sak. Og det er også situasjonen nå. Det skal med andre ord utøves et skjønn om hvordan den generelle 60 års-regelen skal praktiseres. Det gjelder ikke minst det såkalte Landssvikarkivet. Riksarkivet kan også forlenge taushetsplikten utover de 60 vanlige årene til 70-80 år i henhold til Forvaltningsloven. Jeg kan se begrunnelsen for at ikke hvem som helst kan få tilgang til arkivmateriale og at det også må være en tidsgrense. Men her er det for mye tilfeldig skjønn. Problemet er jo ikke at journalister løper i bena på historikere og det er heller ikke slik at det kan vises til brudd på taushetsplikten fra journalisters side som har rammet eller krenket enkeltpersoner i stor grad, fordi arkivmateriale er blitt misbrukt. Hovedproblemet er at ingen vet hva som faktisk finnes i arkivene og at de heller ikke blir brukt. Verre er det at det opereres med helt meningsløst lange klausulbegrensninger. Jeg har kommet frem til at jeg mener personvernet misbrukes også når det skal gjelde i 60 år i disse sakene. Hvem er det som beskyttes og hvem er det som faktisk trenger denne beskyttelsen? Ofrene eller advokatfamilier med pene navn? Norge er jo meget restriktivt og på mange punkter langt mer restriktivt enn andre land. Se bare på USA. Alle lands historier har uskrevne kapitler eller mørke kapitler. Fortellinger om kriger – enten de har vært frigjøringskriger eller erobringskriger, er de mest traumatiske, de mest manipulerte og vanskeligste av alle fortellinger om historiske hendelser. Den israelske historikeren Tom Segev som er blitt kjent med bøker om israelsk historie og kriger basert på arkivmateriale, fortalte meg i desember 2005 at israelsk historie er politisk. Det finnes ingen ren historieskriving. Likevel har Israel en mer åpen arkivpolitikk enn Norges. Norges krigshistorie er skrevet i svart-hvitt – de gode mot de onde – nazister og tyskere mot de som ikke sviktet. Og da passer jo ikke den historien inn, som også forteller at det norske Holocaust ikke bare handler om hva nazister og tyskere gjorde, men også hva vanlige nordmenn gjorde. Det sies at seierherrene skriver historien – men det er mer enn som så. For ofrene, de som virkelig er krigens tapere, er også stort sett blitt uteglemt når krigene oppsummeres. Den bortgjemte arkiv, demokrati og rettferd 3
Page 1 and 2: arkiv, demokrati og rettferd arkiv,
Page 3 and 4: innhold forord . . . . . . . . . .
Page 5 and 6: særleg oppgåve for arkivtenesta i
Page 7 and 8: dane i 2004 om personleg rettsdokum
Page 9 and 10: det rimeleg å rekne med har blitt
Page 11 and 12: arkiv, demokrati og rettferd - I ha
Page 13 and 14: vere gjestfri mot den som vart utes
Page 15 and 16: Archives and Historical Justice? I
Page 17 and 18: what resulted was «an astonishing
Page 19 and 20: e solely viewed from on high as exe
Page 21 and 22: was seen as a needed response to
Page 23 and 24: ing questions. What type of «justi
Page 25 and 26: of the national security secrecy st
Page 27 and 28: BIBLIOGRAPHY an dersen, martin edWi
Page 29 and 30: Gunnar Broberg hade tidigare (1988)
Page 31 and 32: förmåner av olika slag som till e
Page 33 and 34: tion. Dock - vilket är viktigt att
Page 35 and 36: ansvarskänsla, karaktär, hennes k
Page 37 and 38: LITTERATUR bö rjesson, mats, eva p
Page 39 and 40: Utslettet hjem og liv Allerede før
Page 41: var blitt deportert. Riksarkivaren
Page 45 and 46: pengeskap sto igjen i butikken og e
Page 47 and 48: før eg kjem til dei to hovudpunkta
Page 49 and 50: som hadde vore medlem av NS før de
Page 51 and 52: Forskaren hadde funne ei merkeleg h
Page 53 and 54: andre er at dei ikkje har fått pen
Page 55 and 56: government publications, for the sp
Page 57 and 58: • In February 2006, the New York
Page 59 and 60: Awareness office to devise a system
Page 61 and 62: • In January 2006, a top climate
Page 63 and 64: What then is to be done? American i
Page 65 and 66: at www.gwu.edu/~nsarchiv/NSAEBB/ NS
Page 67 and 68: attachment 2 - tom connors Internat
Page 69 and 70: Arkivet er altså ikke så pålitel
Page 71 and 72: kulturen vil kontrollere sin egen o
Page 73 and 74: på en ansvarlig måte. Derfor er d
Page 75 and 76: grupper, selv om offentlige myndigh
Page 77 and 78: utallige og entydige merknader om k
Page 79 and 80: 29. Gjengitt med originalens ortogr
Page 81 and 82: i april 1941 at undertegne en trakt
Page 83 and 84: foreningen for de stråleramte Thul
Page 85 and 86: arkiv, demokrati og rettferd
Page 87 and 88: Spørsmålet er om den informasjone
Page 89 and 90: andre» er de uten tilgangskompetan
Page 91 and 92: De store utfordringene knytter seg
Page 93 and 94:
sen blir man også frigjort fra led
Page 95 and 96:
for eksempel arbeiderklassen, kvinn
Page 97 and 98:
oppleves ofte for høy. Vi bør vis
Page 99 and 100:
når det gjelder bestemmelser om hv
Page 101 and 102:
til at de nødvendige betingelsene
Page 103 and 104:
tidligere utgivelser av abm-skrift
show all

ARKIV, DEMOKRATI OG RETTFERD - Norsk kulturråd

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?