Forgjengelig eller tilgjengelig - Vestfold Fylkeskommune

Forgjengelig eller tilgjengelig 

www.vfk.no 

Handlingsplan for 

teknologi og formidling 

i Vestfold

Forsidefoto: Gudmund Hauge Løkken

Innhold 

1 Innledning..............................................1 

1.1 Organisering av arbeidet......................................1 

1.2 Nasjonale føringer................................................2 

1.2.1 Digitaliseringsmeldinga (St.meld. nr. 24 2008- 

2009).................................................................................2 

1.2.2 Museumsmeldinga (St.meld. nr. 49 2008-2009).....2 

1.2.3 Nasjonal strategi for fotobevaring ..........................3 

1.3 Regional forankring..............................................4 

1.3.1 Strategisk kulturplan for Vestfold 2011 – 2014.......4 

1.3.2 Strategiplan for Vestfoldmuseene 2011 – 2014......5 

1.3.3 Biblioteksplan for Vestfold 2011 – 2014..................5 

1.4 Avgrensning..........................................................6 

2 Status – organisering og samarbeid ........7 

2.1 ABM-landskapet i Vestfold ...................................7 

2.2 Vestfoldmuseene IKS............................................7 

2.2.1 Felles samlingsforvaltning.......................................7 

2.2.2 Gjenstander.............................................................8 

2.2.3 Fotografi..................................................................8 

2.2.4 Annet.......................................................................9 

2.3 Arkiv......................................................................9 

2.3.1 Offentlige arkiv......................................................10 

2.3.2 Privatarkiv.............................................................10 

2.3.2.1 Privatarkiv i Vestfoldarkivet.......................................10 

2.3.2.2 Privatarkiv i museumssamlinger................................11 

2.3.2.3 Privatarkiv for øvrig...................................................11 

2.4 Folkebibliotek .....................................................11 

2.4.1 Andre bibliotek .....................................................12 

2.5 Virksomhet for Kulturarv....................................12 

2.6 Private samlinger og de frivillige miljøene.........12 

3 Strategier, mål og tiltak.........................14 

3.1 Overordnede målsettinger og strategier............14 

3.1.1 Samordning ..........................................................14 

3.1.2 Kompetanseheving og tverrfaglighet....................15 

3.1.3 Kvalitetsheving og effektiv ressursutnyttelse.......15 

3.1.4 Bruk av felles minimumsstandarder.....................15 

3.1.5 Regional handling..................................................16 

3.2 Hovedmål og delmål...........................................16 

3.3 Prioritering .........................................................17 

3.4 Sektorovergripende materiale............................18 

3.4.1 Immateriell kulturarv.............................................19 

3.4.2 Fotografi................................................................20 

3.5 Fra analogt til digitalt – noen perspektiver.........20 

3.5.1 Digitale opptak – gjenstander...............................20 

3.5.2 Digitalisering av innhold.......................................21 

3.6 Sektorvise mål....................................................21 

3.6.1 Museum.................................................................21 

3.6.2 Arkiv......................................................................22 

3.6.2.1 Kataloger...................................................................22 

3.6.2.2 Prioritering og utvalg for digitalisering......................22 

3.6.3 Bibliotek................................................................23 

3.6.4 Virksomhet for Kulturarv.......................................23 

3.6.5 Private samlinger og de frivillige miljøene............24 

3.7 Oppsummering...................................................24 

4 Organisering ........................................25 

4.1 Relevante kompetansemiljøer............................25 

4.1.1 Høyskolen i Vestfold (HiVe)...................................25 

4.1.2 Preus museum ......................................................25 

4.1.3 Vestfoldmuseene ..................................................26 

4.1.3.1 Avdeling for samlingsforvaltning...............................26 

4.1.3.2 Avdeling for arkiv – Vestfoldarkivet...........................27 

4.1.4 Fylkeskommunale miljøer .....................................27 

4.1.4.1 Virksomhet for Kulturarv ...........................................27 

4.1.4.2 Vestfold fylkesbibliotek .............................................28 

4.2 Produksjon – modeller for organisering .............28 

4.2.1 Roller og funksjoner..............................................28 

4.2.1.1 Egen produksjon .......................................................29 

4.2.1.2 Kvalitetskrav og standardisering ..............................29 

4.2.1.3 Gjenbruk ...................................................................30 

4.2.2 Felles kompetanse- og ressurssenter ...................30 

4.2.2.1 Vestfoldmuseene ......................................................30 

4.2.3 Fylkeskommunal forankring .................................32 

4.2.4 Frittstående løsning ..............................................32 

4.2.5 Prosjektorganisering .............................................33 

4.2.6 Andre innfallsvinkler .............................................33 

4.3 Distribusjon – modeller for organisering ...........34 

4.3.1 Roller og funksjoner .............................................34 

4.3.1.1 Tilgang – materiale fra egen institusjon ....................34 

4.3.1.2 Formidling – materiale fra egen institusjon ...............35 

4.3.1.3 Fra monolog til dialog................................................36 

4.3.2 Kulturnett .............................................................36 

4.3.2.1 Kort om Kulturnett – historikk og status nasjonalt ....36 

4.3.2.2 Kulturnett – innhold og tjenester ..............................37 

4.3.2.3 Kulturnett som distribusjons- og formidlingskanal i 

Vestfold...................................................................................37 

4.3.3 Andre alternativer.................................................38 

4.3.3.1 Institusjonsbasert distribusjon...................................38 

4.3.3.2 Regional løsning utenfor Kulturnett Vestfold..............38 

4.3.4 Vestfoldmuseenes rolle.........................................38 

4.3.5 Fylkeskommunal forankring..................................39 

4.3.5.1 Materiale forvaltet i fylkeskommunen.......................39 

4.3.5.2 Organisering og ansvar.............................................39 

4.3.6 Oppsummering......................................................39 

4.4 Modeller for oppfølging av det frivillige ............40 

4.4.1 Avgrensning..........................................................40 

4.4.2 Ansvar for oppfølging............................................40 

4.4.3 Mulig organisering.................................................40 

5 Teknologiske implikasjoner....................42 

5.1 Definisjoner og forklaringer................................43 

5.1.1 Digitalisering.........................................................43 

5.1.2 Digitale objekter....................................................43 

5.1.3 Metadata...............................................................44 

5.1.4 Autoritetsregistre..................................................44 

5.1.5 Domene.................................................................44 

5.1.6 Semantikk og syntaks...........................................45 

5.1.7 Ontologi.................................................................45 

5.1.8 Standardisering.....................................................45 

5.1.8.1 CIDOC CRM................................................................46 

5.1.8.2 FRBR..........................................................................46 

5.1.8.3 Dublin Core................................................................46 

5.1.9 Åpne standarder....................................................47 

5.1.9.1 Åpen kildekode/fri programvare ...............................47 

5.1.9.2 Interoperabilitet.........................................................47 

5.1.9.3 Proprietær programvare ...........................................47 

5.1.10 Relasjonsdatabaser.............................................47 

5.2 Utstyr, teknologi og infrastruktur.......................48 

5.2.1 Mobile og sosiale teknologier................................48 

5.2.2 Operative systemer i Vestfold...............................49 

5.2.2.1 Dokumentasjonssystemer i AMB-sektoren.................49 

5.2.2.2 Logistikksystemer......................................................49 

5.2.2.3 Andre systemer.........................................................49 

5.2.3 Organisering..........................................................49 

5.2.3.1 Etabler en effektiv produksjonslinje...........................49 

5.2.3.2 Digitaliser én gang.....................................................50 

5.2.3.3 Legg vekt på datarøkt og forvaltning........................50 

5.2.3.4 Unik, global identifikator ...........................................50 

5.2.4 Utstyr....................................................................51 

5.2.5 Infrastruktur..........................................................51 

5.2.6 Sikkerhet og sårbarhet..........................................51 

5.2.7 Langtidsbevaring av digitale objekter...................51 

5.2.7.1 Utfordringer...............................................................51 

5.2.7.2 Regionalt sikringsmagasin ........................................52 

5.3 Sektorvise utfordringer regionalt og nasjonalt ..53 

5.3.1 Mange systemer og plattformer............................53 

5.3.2 Dataomfang og kvalitet.........................................53 

5.3.2.1 Hva vet man egentlig?...............................................54 

5.3.2.2 Datakvalitet...............................................................55 

5.3.2.3 Hva og hvordan er kunnskapen dokumentert?..........56 

5.4 Utfordringer .......................................................57 

5.5 Oppsummering...................................................58 

6 Kort oppsummering av kartleggingen ....59 

6.1 Kort om spørreundersøkelsen ............................59 

6.1.1 Innhold..................................................................59 

6.1.2 Svakheter..............................................................61 

6.2 Oppsummering...................................................61 

6.2.1 Behov for felles vokabular og felles forståelse.....62 

6.3 Avslutning...........................................................62

Vedlegg 1 

Noen tabellariske oppstillinger av 

kartleggingen...........................................63 

Vedlegg 2 

Opphavsrett og åndsverklov......................69 

Vedlegg 3 

Topografisk arkiv......................................71 

Vedlegg 4 

Statement of principles of museum 

documentation .........................................75 

Vedlegg 5 

Litteraturliste...........................................78

1 Innledning 

Handlingsplan for teknologi og formidling 

ABM-utvikling utlyste i 2008 midler for å få utarbeidet handlingsplaner for samarbeid om teknologi og 

formidling i abm-sektoren. Tre fylker, Vestfold, Møre og Romsdal og Nordland, ble tildelt midler. I søknad 

fra Vestfold fylkeskommune datert 28. mai 2008 ble oppstart av arbeidet anslått til august samme år, og 

ferdigstillelse av handlingsplanen til januar 2009. Når planen legges fram til politisk behandling i primo 

2011 er den altså om lag to år forsinket i forhold til intensjonen. 

Hovedutvalget har tidligere blitt orientert om saken i møte 9. juni 2009 i sak nr. 28/09. I saken bebudet 

rådmannen at den ville komme til endelig behandling i løpet av 2009. Forsinkelser og utsettelser i saken 

har i hovedsak sammenheng med tre faktorer. Selve kartleggingsarbeidet kom sent i gang og ble ikke avsluttet 

før våren 2009, jf også saksframlegg i sak 28/09. Videre har det skjedd store endringer i struktur 

og organisering av abm-sektoren i fylket i perioden samtidig som det har kommet en rekke dokumenter 

og meldinger på nasjonalt nivå som legger statlige føringer for utviklingen på feltet, og som det har vært 

nødvendig å ta hensyn til i arbeidet. Og endelig ble det i august/september 2009 store utskiftinger i gruppa 

som arbeidet med utforming av Handlingsplanen. 

Perioden etter prosjektmidler ble utlyst har vært viktig for utvikling og retning på nasjonalt plan, noe som 

har hatt relevans for arbeidet med sluttføringen av handlingsplanen. Spesielt trekkes St.meld. nr. 49 

(2008-2009) Framtidas museum og St.meld. nr. 24 (2008-2009) Nasjonal strategi for digital bevaring og 

formidling av kulturarv fram som viktige grunnlagsdokumenter. Disse føyer seg imidlertid inn i et omfattende 

og langsiktig arbeid, på tvers av departementsgrensene, som peker i samme retning for kultur- 

og naturarvmateriale i vid forstand. Det vises særlig til St.meld. nr. 15 (2007-2008) Tingenes tale og 

St.meld. nr. 23 (2008-2009) Bibliotek. Kunnskapsallmenning, møtestad og kulturarena i ei digital tid. Tingenes 

tale ble senere fulgt opp med rapporten Nasjonalt digitalt universitetsmuseum (Rapport 2009). AB- 

M-skriftene Ut av mørkerommet (2007) og Kulturarven til alle (2008) er også med på å tydeliggjøre prioriteringer 

og behovet for fornyelse. 

Beslutningen om omorganisering av ABM-utvikling fra sommeren 2010 har betydning i forhold til fellesperspektivet 

i sektoren, men endrer ikke de overordnede målsettingene som dokumentene nevnt over 

alle peker i retning av: behovet for digitalisering av og tilgang til kildemateriale som et premiss for 

kunnskapsutvikling, deltakelse og opplevelse i en stadig mer globalisert og teknologidrevet utvikling. 

Arbeidet har hatt fokus på abm-institusjonene i fylket som Vestfold fylkesbibliotek, Fylkesarkivet for Vestfold 

og musemsinstitusjonene som i dag er en del av Vestfoldmuseene IKS. Til tross for at ansvaret for 

bibliotek er flyttet fra ABM-utvikling til Nasjonalbiblioteket, inkluderer planen biblioteksektoren i fylket som 

opprinnelig planlagt. I tillegg til abm-institusjonene har Virksomhet for Kulturarv i Vestfold fylkeskommune 

blitt inkludert i planen da deler av deres arbeidsfelt ligger tett opp til handlingsplanens virkeområde. 

Lag og foreninger og andre sammenslutninger basert på frivillighet er til en viss grad en del av planen. 

Det har vært kontakt med det frivillige miljøet gjennom spørreundersøkelsen som ble foretatt i 2009 samtidig 

som det er løpende og god kontakt med en rekke frivillige miljøer både fra arkiv- og museumsmiljøene 

i fylket. 

Forgjengelig eller tilgjengelig – Handlingsplan for teknologi og formidling i Vestfold er et uttrykk for Vestfold 

fylkeskommunes strategier, overordnede prioriteringer og mål. Den utfyller øvrige plandokumenter, 

og har samme tidshorisont som øvrige regionale planer, det vil si perioden 2011 – 2014. 

1.1 Organisering av arbeidet 

Ved tildeling av midler ble det etablert en prosjektgruppe som fikk ansvar for å utarbeide et utkast til 

handlingsplan. Denne besto fra høsten 2008 til sommeren 2009 av leder Ellen Høstmark Bustø (Fylkesbiblioteket), 

Kjersti Løkken (MuVe/KomMA museum) og Lone Kirchhoff (Fylkesarkivet/KomMA arkiv). Høsten 

2009 gikk Knut Sigurd Senumstad (Fylkesbiblioteket) inn i gruppen som erstatter for Bustø mens 

Løkken gikk ut av gruppen. Fra desember 2009 til mai 2010 var det i virksomhet en arbeidsgruppen som 

besto av Kjersti Jacobsen fra Virksomhet for Kulturarv i Vestfold fylkeskommune, Kristin Halaas fra Vestfoldmuseene 

(KomMA museum), Trygve Kikut fra Tønsberg og Nøtterøy bibliotek, Lone Kirchhoff og Sidsel 

Hanssen fra Vestfoldmuseene (Hvalfangstmuseet). 

Ledergruppen for Kultursektoren i Vestfold fylkeskommune har være styringsgruppe for prosjektet hele 

perioden. 

Fra august 2010 har Kjersti Løkken hatt ansvar for sluttarbeidet med Thor N Devig og Unni Minsås som 

referansegruppe. Vedlegg 1, 2 og 3 er utarbeidet av arbeidsgruppen som fungerte i 2009/2010. Planen 

legges fram til politisk behandling i Vestfold fylkeskommune våren 2011. 

Side 1


1.2 Nasjonale føringer 

Som nevnt innledningsvis er det de siste årene lagt fram en rekke dokumenter som omhandler eller er 

relevante for abm-feltet, og en statlig politikk for å løfte og prioritere opp arbeidet med digitalisering i sektoren 

kommer til klart uttrykk gjennom disse. Handlingsplan for teknologi og formidling i Vestfold en en 

oppfølging av politikken på området. 

1.2.1 Digitaliseringsmeldinga (St.meld. nr. 24 2008-2009) 

I Digitaliseringsmeldinga 1 , er strategien for digitalisering forankret både i bevarings- og formidlingsmessige 

perspektiver. Det blir understreket at digital bevaring og formidling er krevende og forutsetter nært 

samarbeid mellom ulike faggrupper og -disipliner med teknologisk kompetanse så vel som fagkompetanse. 

Det fordrer at abm-institusjonene tar i bruk ny teknologi, noe som vil medføre omstillinger 

når det gjelder kompetansesammensetning, holdninger, prioriteringer og ressursbruk i institusjonene. Det 

legges opp til en ansvarsdeling på feltet med Nasjonalbiblioteket og Arkivverket som sentrale nasjonale 

aktører. 

I meldinga står det blant annet 2 : 

På bakgrunn av meldingens hovedperspektiver foreslår departementet følgende mål for digitaliseringsstrategien: 

- å ta vare på kulturarv for kommende generasjoner 

- å fremme demokrati og identitet ved å gi flest mulig tilgang til et bredt spekter av kilder til 

kunst, kultur og kunnskap 

- å fremme opplevelse, læring og kunnskap ved å legge til rette for aktiv formidling av informasjon 

tilpasset ulike målgrupper. 

De strategiske hovedgrepene meldinga legger opp til er 

• entydig operativt sektoransvar 

• langtidslagring av digitale objekter 

• forsøksvirksomhet 

• fellessøk 

• digitaliseringsråd. 

Arkivverket og Nasjonalbiblioteket tildeles et operativt ansvar for digitalisering i de to sektorene. Det er 

en utfordring at ingen har fått noen tilsvarende rolle i forhold til museumssektoren, og operativt nasjonalt 

ansvar i forhold til museumssamlinger og privatarkiver er foreløpig uavklart. Meldinga slår fast at «De 

skisserte tiltak i meldingen forutsettes dekket innenfor gjeldende budsjettrammer» 3 . 

Det er et mål at Handlingsplan for teknologi og formidling i Vestfold skal bidra til og legge tilrette 

for at arbeidet med å digitalisere og gjøre Vestfolds kulturarv tilgjengelig prioriteres i 

abm-institusjonene i fylket i tråd med målsettingene som kommer til uttrykk i Digitaliseringsmeldinga. 

Samtidig er det en utfordring at de to feltene med svakest utviklet tradisjon for og 

kompetanse til digitalisering og digital tilgjengengeliggjøring og formidling, museum og 

privatarkiv, ikke ser ut til å få et fast forankret nasjonalt ansvar for utvikling og gjennomføring 

av digitaliseringsprogram som vil være nødvendige for å realisere intensjonene. 

1.2.2 Museumsmeldinga (St.meld. nr. 49 2008-2009) 

I sin presentasjon av meldinga 4 i august 2009 ga daværende Kulturminister uttrykk for at det er en 

målsetting at museene skal bli mer moderne samfunnsinstitusjoner og attraktive arbeidsplasser. Meldinga 

bebuder videre en faglig styrking av museene og det legges opp til at Kulturdepartementet (KUD) vil 

initiere en nasjonal plan for samlingsforvaltning og digitalisering, noe som forsterkes i St.prp. nr. 1 2010- 

2011 (Statsbudsjettet). Museumseldinga legger videre opp til en styrking av forskningsvirksomheten ved 

museene, gjerne i samarbeid med andre forskningsinstitusjoner. Et sentralt moment er samarbeid med 

andre aktører og mellom museer. 

1 Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv 

2 Side 16, punktet Hovedmål 

3 side 111, Administrative og økonomiske konsekvenser 

4 Framtidas museum 

Side 2


Det er ambisjoner om at museene skal legge til rette for at samlingene på best mulig måte kan presenteres 

i et nasjonalt fellessøk og i Europeana som er et felles nettsted for den europeiske kulturarven. 

Gjennom Europeana vil norske brukere også finne stoff om Norge fra andre land, noe som øker bredden 

og representasjonen i tilbudet til besøkende av nettstedet. 

Digitaliseringsmeldingen understreker også at flere norske institusjoner etter hvert skal kunne levere til 

Europeana og EuropeanaLocal. Gjennom Europeana kan materiale fra norske museer integreres med 

beslektet materiale fra abm-institusjoner i Europa og åpne for formidling og forskning på tvers av 

landegrensene. En utfordring i et nasjonalt fellessøk for abm-sektoren er å integrere informasjon fra ulike 

sektorer, ulike fagtradisjoner, ulik institusjonell praksis, ulike systemer for metadata med mer. Her ligger 

det store utfordringer for museene, men også store gevinster for brukerne. 

ABM-utvikling spiller en sentral rolle i EU-prosjektet EuropeanaLocal. Prosjektet skal sikre at data fra lokale 

og regionale abm-institusjoner blir tilgjengelige i Europeana. 

Museene skal også gjøre sitt materiale søkbart for de store søkemotorene. ABM-utvikling skal ha en samordningsfunksjon 

for å tilrettelegge museenes samlinger for nettbasert forvaltning og formidling. 

Følgende hovedmål formuleres for museumssektoren: 

Forvaltning: Museenes samlinger skal sikres og bevares best mulig for ettertiden og gjøres tilgjengelig 

for publikum og for forskning. 

Formidling: Museene skal nå publikum med kunnskap og opplevelse og være tilgjengelig for alle. 

Fornying: Gjennom faglig utvikling, nytenking og profesjonalisering, skal museene være oppdaterte 

og aktuelle i alle deler av sin virksomhet og ha en aktiv samfunnsrolle. Et delmål vil være å utvikle 

digital forvaltning og formidling. 

Fra statlig side vil det bli lagt spesiell vekt på tiltak som styrker samarbeid og samhandling mellom institusjonene 

om oppgaver som ikke kan løses innenfor enkeltinstitusjoner, blant annet digitalisering. Det 

skisseres videre at ABM-utvikling vil få et tydelig mandat i gjennomføringen av arbeidet. 

Under punkt 13.1 Digital formidling står det: 

Den store formidlingsutfordringen i museene ligger i å utnytte potensialet som ligger i digitalt basert 

formidlingsteknologi. En utfordring vil være å kombinere det formidlingspotensialet som ligger i å 

presentere museenes samlinger i digital sammenheng, med ytterligere styrking av den formidlingen 

som får publikum til å oppsøke samlingene i institusjonene. 

Det er et stort sprang fra digital tilgjengeliggjøring til digital formidling. Tilgang til museenes interne kataloger 

har begrenset verdi dersom de ikke inngår i en kontekst der det formidles kunnskap og/eller opplevelser 

som går ut over katalogdata. 

Det er i dag et gap mellom eksisterende og potensielle digitale tjenester fra museene. Kompetansen og 

tradisjonen for alle aspekter ved digital bevaring og formidling i museene er relativt svak. Det er videre 

behov for å gå i dialog med brukerne, ikke minst for å kunne dra nytte av erfarings- og kunnskapskildene 

som brukerne representerer. I Digitaliseringsmeldinga ble det understreket at det skal legges til rette for 

nye og innovative digitale tjenester på abm-feltet og at den digitale formidlingskompetansen skal styrkes. 

I alle deler av museenes arbeid, samlingsforvaltning, formidling og forskning, er det behov 

for rask og effektiv tilgang til samlingene. En gjennomgående digitalisering vil være til nytte 

både for museene selv og for brukerne. Gjennom fellesløsninger får en også tilgang til mer 

presise data om hva museene har samlet, og hva det enkelte museum har av digitalt innhold 

og digitale tjenester. Økt digitalisering er viktig for å effektivisere museenes virksomhet og 

for å styrke den faglige videreføringen av museumsreformen. 

1.2.3 Nasjonal strategi for fotobevaring 

ABM-utvikling publiserte i 2006 skriftet ABM-skrift #34 Ut av mørkerommet. Forvaltning av kulturhistorisk 

fotografi i Norge. Her står det innledningsvis 

Dette skriftet skisserer opp hovedlinjene i fotobevaringsarbeidet de nærmeste årene. Ambisjonen er 

å peke ut retninger mot et planmessig fotobevaringsarbeid, integrert som en naturlig og selvfølgelig 

del i det generelle bevarings-, dokumentasjons- og formidlingsarbeidet i abm-sektoren. 

Side 3


Tittelen Ut av mørkerommet spiller på viktige poenger i dokumentet: Overgangen fra analoge til digitale 

formater, behovet for sektor- og materialuavhengig samordning og samarbeid samt utadrettet virksomhet 

med fokus på digital tilgjengeliggjøring. Arbeidet avgrenses i forhold til digtalt skapt materiale, det omhandler 

de analoge fotografiene som forvaltes i abm-institusjoner. Det legges vekt på mengdeproblematikk 

og kriterier for utvalg for digitalisering og langtidsbevaring er et sentralt moment. Antall analoge 

fotografier forvaltet av abm-institusjoner har relevans i forhold til tilsvarende mendeutfordringer i arkiv 

når det gjelder å utvikle kriterier for hva som skal digitaliseres og bevares digitalt. Det er en utfordring at 

særlig museenes samlingsutvikling og -forvaltning ikke har tatt opp i seg paradigmeskiftet som allerede 

har funnet sted i forhold til lagringsmedium for fotografi. 

I ABM-skrift #51 Viktig og vakkert behandles blant annet kriterier for utvalg av fotografi til bevaring og 

digitalisering. Momenter som tillegges vekt er blant annet 

• er materialet forenlig med institusjonens mål og prioriteringer og representerer materialet 

relevant tilvekst til eksisterende samling (tematisk, geografisk etc.) 

• dokumenterende kriterier 

• kildeverdi og proveniens 

• kunstneriske/fotohistoriske kriterier 

• tekniske kriterier 

• økonomiske kriterier, herunder om det er det knyttet opphavsrettslige eller andre begrensninger 

til bruk av materialet. 

Videre inneholder den en mer spesifikk del for vurdering av digitalisering av fotosamlinger. Her heter det 

blant annet 

Kriteriene kan legges til grunn både i institusjonsinterne prosesser og i samarbeid på tvers av institusjons- 

og sektorgrenser (f.eks. regionalt). De kan brukes både i vurderingen av hvorvidt materiale 

overhodet skal digitaliseres og i prioriteringen mellom materiale som allerede er valgt ut for digitalisering. 

Kriteriene er ment å omfatte alle former for dokument-, objekt- og medietyper, inklusive 

kataloger. 

Kriteriene er delt inn i tre deler: «Generelle kriterier» skal redegjøre for en overordnet bevaringsverdi, 

«Tilgjengelighet og bruk» skal belyse forhold omkring formidling, bruk og bevaring ved en eventuell 

digitalisering, mens «Økonomiske kriterier» skal belyse ressursmessige forhold ved digitalisering av 

det aktuelle materialet. 

1.3 Regional forankring 

For abm-instituajonene i Vestfold har Vestfold fylkeskommunes strategiske kulturplan hatt betydning for 

sektoren. I planen for perioden 2007 – 2011 var Fylkeskommunens egne kulturvirksomheter med i planen 

i tillegg til at museene har et eget kapittel. Etter museumskonsolideringen i 2009 faller de kulturhistoriske 

museene utenfor planen, det samme gjelder Haugar Vestfold kunstmuseum, Fylkesarkivet for Vestfold og 

Midgard historisk senter. Disse virksomhetene vil framover dekkes av Vestfoldmuseenes strategiplan vedtatt 

i august 2010. 

1.3.1 Strategisk kulturplan for Vestfold 2011 – 2014 

Vestfold fylkeskommune har siden 2003 hatt Strategisk kulturplan for Vestfold (SKP) som sitt viktigste 

styringsdokument på kulturfeltet. Den andre planperioden avsluttes i løpet av 2010, og det er igangsatt 

en rullering og videreutvikling av SKP for perioden 2011 – 2014. Planen hadde høringsfrist 1. oktober 2010 

og ble behandlet politisk i desember 2010. SKP er et overordnet rammeverk som gir retning og struktur 

for fylkeskommunens arbeid på kulturfeltet. Kulturplanen gir fylkeskommunens kulturvirksomheter klare 

mål og tiltak å forholde seg til gjennom en fireårsperiode. I planen for 2011-2014 har virksomhetene Vestfold 

fylkesbibliotek, Kultur og folkehelse og Virksomhet for Kulturarv egne kapitler med mål og tiltak for 

fireårsperioden. 

Globalisering, kunnskaps- og opplevelsessamfunnets utvikling, og endringer knyttet til digitale medier er 

noen av stikkordene i den nye planen. 

Det heter i planen blant annet 5 : 

5 Under punktet Gjennomføringsstrategier, delmål 1 og 2 

Side 4


De digitale møteplassene vil etter hvert spille en sentral rolle også som kulturarenaer. Det blir derfor 

viktig å utvikle nettsteder og portaler hvor formidlingen av ulike kunnskap og uttrykk kan nå flest mulig. 

Både når det gjelder digitale og fysiske møteplassene bør man plotte ut ett eller flere fyrtårn det 

bør satses på i årene framover. 

Videre heter det 

I et kunnskapsbasert samfunn blir det å dele kunnskap essensielt. Fylkeskommunen vil ta et ansvar 

på dette område. Ikke minst skal det legges stor vekt på å finne gode formidlingsformer tilpasset den 

digitale verden. 

Gjennom SKP påtar fylkeskommunen seg et ansvar på områder som ligger tett opp til arbeidsfeltet handlingsplanen 

dekker. Dette ses som et godt utgangspunkt for å kunne realisere ambisjonene og målsettingene 

i planen da Vestfold fylkeskommune har vært en viktig aktør, premissleverandør og medspiller på 

abm-feltet gjennom lang tid. Samtidig understrekes det at SKP gjelder fylkeskommunal institusjoner, og at 

Vestfold fylkeskommune gjennom planen verken har et formelt, reelt eller økonomisk ansvar for abm-institusjonenes 

prioriteringer og planer. 

1.3.2 Strategiplan for Vestfoldmuseene 2011 – 2014 

Sommeren 2010 forelå utkast til Strategiplan for Vestoldmuseene for 2011 – 2014. Planen ble vedtatt i 

museets representantskap i august 2010. Den er holdt på et overordnet nivå. 

Planen legger vekt på å tydeliggjøre museets rolle som samfunnsaktør og de fire overordnede strategiske 

målene ligger tett opp til de fire F'ene i Museumsmeldinga; fornying, formidling, forskning og forvaltning. 

Av strategiske mål og tiltak som har relevans for Handlingsplan for teknologi og formidling er punktene 

• styrke digital formidling og bruk av nye sosiale medier (mål 1, tiltak 4) 

• formidle digitalt til definerte målgrupper (mål 2, tiltak 4) 

• sikre god praksis for intern og ekstern tilgjengelighet til samlingene (mål 4, tiltak 4) 

verdt å nevnte. Selv om digitalisering ikke er eksplisitt nevnt som mål i planen, er det naturlig å forstå 

den slik at det for Vestfoldmuseene vil være en sentral målsetting å arbeide videre med å digitalisere 

samlingene framover. Det forventes at perspektivet vil bli tydeliggjort gjennom årlige handlingsplaner for 

den enkelte avdeling så vel som for museet som helhet. 

1.3.3 Biblioteksplan for Vestfold 2011 – 2014 

Bibliotekene i Vestfold vedtok i 2009 en felles visjon: Vestfoldbibliotekene – mennesker møter muligheter. 

Nå videreføres samarbeidet ved at man har utarbeidet en felles bibliotekplan for fylket. Planen ble politisk 

behandlet i desember 2010. 

Planen inneholder fire fokusområder: 

• Biblioteket som litteraturhus og samfunnsarena 

• Kunnskaps- og læringsarena 

• Det synlige bibliotek 

• Kompetanse, organisering og samdrift. 

Planen berører i liten grad museum og arkiv, og vekten legges på økt samhandling, integrasjon og felles 

utnyttelse av ressurser i biblioteksektoren i fylket. Folkebibliotekenes funksjon som møteplass og arena 

for formidling, debatt og kultur vektlegges. 

Bibliotekene rolle som møteplass i lokalsamfunnet kombinert med kompetent personale med erfaring i 

formidling av digitale ressurser utgjør et viktig element i en framtidig strategi for formidling av et bredt 

anlagt kulturarvmateriale i digital form til publikum. Ikke minst har personalets kompetanse betydning for 

å tilfredsstille brukeres behov for og ønske om å finne fram til kvalitetssikrede ressurser og tjenester på 

nett. Bibliotekenes rolle som læringsarena og kunnskapsformidler i den enkelte kommune gir mulighet for 

å fylle en viktig rolle, men folkebibliotekene kan også fungere som en fysisk arena og møteplass for systematisk 

interaksjon med brukere dersom forholdene legges til rette. 

Side 5


1.4 Avgrensning 

Verken Preus museum eller Marinemuseet på Karljohansvern har blitt innkludert eller involvert i arbeidet 

med Handlingsplanen selv om begge er abm-institusjoner lokalisert i fylket. Unntaket er kapittel 4 som 

vurderer Preus museum i forhold til videre organisering av arbeidet. Videre går planen ikke inn i problemstillinger 

rundt et eventuelt digitaliseringssamarbeid med fagbibliotekene i fylket, og institusjonene nevnt 

i punkt 2.4.1 omfattes ikke av planen. Det samme gjelder bibliotek ved grunnskoler og videregående 

skoler. Det er heller ikke gått nærmere inn på et eventuelt samarbeid med andre aktører. Høyskolen i 

Vestfold pekes imidlertid ut som et miljø det bør være en målsetting å etablere samhandling, se kapittel 4 

for nærmere omtale. 

Frivillige lag og foreninger og museumsvirksomheter uten tilskudd over statsbudsjettet er med i undersøkelsen 

gjort våren 2009. Det er imidlertid, med noen unntak, ikke fremmet målsettinger eller tiltak i 

planen for denne delen av kulturarvsektoren. Tiltakene som foreslås er først og fremst av regional karakter 

og retter seg mot de bevaringsmessige perspektivene i forhold til den digitaliseringsvirksomhet som 

foregår i regi av den frivillige del av sektoren. Organisering av arbeid med oppfølging og kontakt med det 

frivillige er behandlet i planens punkt 4.4. 

Side 6

2 Status – organisering og samarbeid 

2.1 ABM-landskapet i Vestfold 


Konsolideringen til Vestfoldmuseene IKS fra 1. juli 2009 omfattet fire kulturhistoriske museer, ett kunstmuseum, 

ett arkiv, ett felles museumssenter, ett historisk senter samt ett visningssted (Munchs Hus). Fra å 

ha ni selvstendige institusjoner med ulikt eierskap og utgangspunkt skal alle virksomhetene nå trekke i 

samme retning under en felles paraply. Dette er krever endringer i organisasjoner, tankemåte og holdninger. 

Det er vedtatt en strategiplan for neste fireårsperiode, og det foreligger en handlingsplan med 

virkning fra årsskiftet 2010 – 2011. Det har vært krevende å skulle delta i arbeidet med å utvikle Handlingsplan 

for teknologi og formidling parallelt med de omfattende organisatoriske og strukturelle endringene 

for museene. Planen bærer noe preg av dette på museumsfeltet. 

De fellesfora man hadde for koordinering og samarbeid i sektoren – henholdsvis ABM-rådet og Museumsrådet 

– ble begge lagt ned i løpet av 2008. I ettertid kan man se at det i kjølvannet av nedleggelsen oppsto 

et vakuum med relativt lite kontakt på tvers. Mest uheldig for abm-institusjonene var den svekkede 

kontakten med Kulturavdelingen i Vestfold fylkeskommune i en periode med store endringer og omkalfatringer. 

For museene spesielt falt dette også sammen i tid med en endring i styret for MuVes sammensetning 

sommeren 2008. Fram til da hadde de fire kulturhistoriske museene samt Vestfold fylkeskommune 

vært representert i styret slik at styret og styrets arbeid også medførte et forpliktende og tett samarbeid 

mellom museene. 

Vestfold Fylkesbibliotek har gjennomgått store forandringer de senere årene. Fra 2007 er biblioteket uten 

egne boksamlinger, og fra 2010 ble Bokbussen i fylket lagt ned. Fylkesbiblioteket fungerer nå som et 

kompetanse- og utviklingssenter for bibliotekene i Vestfold, jfr også punktene om SKP og bibliotekplan 

over. Til tross for at ansvaret for digitalisering av feltet er overført til Nasjonalbiblioteket er Fylkesbiblioteket 

/ biblioteksektoren en del av handlingsplanen. Dette må ses som en videreføring av det gode 

samarbeidet innen sektoren som bl.a. ble etablert gjennom det tidligere ABM-rådet for Vestfold. 

Fylkesarkivet for Vestfold var fra opprettelsen i 1997 en del av Vestfold fylkeskommunes Kulturavdeling, i 

dag Sektor for kultur. Virksomheten har depotansvar for Vestfold fylkeskommunes eldre arkiver, men har 

ikke ansvar for arkivdanningen. I tillegg har fylkesarkivet ansvaret for privatarkiver i Vestfold og et koordineringsansvar 

for privatarkiver i Buskerud. Fra 1. januar 2009 ble Fylkesarkivet slått sammen med det 

tidligere Museumssenteret i Vestfold (MuVe) og enhetene gikk inn i det nye konsoliderte museet under 

navnet Kompetansesenter for museum og arkiv (KomMA) fra 1. juli 2009. Virksomheten har fra høsten 

2010 endret navn først til Senter for samlingsforvaltning og arkiv, senere (november 2010, med virkning 

fra 1. januar 2011) er den delt opp i Avdeling for samlingsforvaltning og Avdeling for arkiv (Vestfoldarkivet) 

slik at man nå har egne avdelinger for h.h.v. samlingsforvaltning og arkiv. 

Fra 2008 ble Virksomhet for Kulturarv opprettet og lagt inn under Kultursektoren i Vestfold fylkeskommune. 

Virksomheten er ikke en abm-institusjon, men sitter blant annet på mye arkivmateriale som anses 

relevant for sektoren. Å inkludere deler av virksomheten i handlingsplanen er blant annet en videreføring 

av det tette samarbeidet med fylkeskommunen. 

Som det går fram av avsnittet over har det fra 2007 til 2010 skjedd til dels betydelige organisatoriske og 

strategiske endringer på hele abm-feltet i Vestfold, noe som i perioder har svekket den operative kraften 

til institusjonene. 

2.2 Vestfoldmuseene IKS 

Ved opprettelsen av Vestfoldmuseene IKS ble det inngått en rekke avtaler bl.a. mellom eiere av samlinger 

og det nye museet. Eiendomsretten til samlinger forblir etter avtalene hos tidligere eiere, mens ansvaret 

for å forvalte samlingene ligger hos Vestfoldmuseene. Tidligere museumseiere skal bidra økonomisk til 

museet på samme nivå som før konsolideringen. 

2.2.1 Felles samlingsforvaltning 

Felles samlingsforvaltning har vært en realitet fra Museumssenteret i Vestfold (MuVe) ble operativt i 2005. 

Fram til konsolideringen var dette et frivillig samarbeid mellom de fire kulturhistoriske museene i fylket. 

Primæraktivitetene i perioden fram til 2009 var etablering av felles klimastyrte magasiner samt overføring 

og dokumentasjon av gjenstandssamlinger. Det ble lagt til grunn at de fire museene til sammen har om 

lag 70 000 gjenstander i sine samlinger, og at rundt 40 000 skulle overføres til MuVe for langtidsbevaring. 

Fotografi er holdt utenfor her, men det er anslått at museene har et sted mellom 1,5 og 2 millioner fotografier 

i sine samlinger. 

Side 7


Det er gitt betydelige utviklingsmidler til flere prosjekter i regi av MuVe/KomMA fra både ABM-utvikling og 

Vestfold fylkeskommune fra 2006 til 2009/10. LIMA-prosjektet 6 ble sluttført i 2008 og det er laget en oppsummering 

og dokumentasjon av prosjektet 7 . FLYT-prosjektet 8 (gjenstander) sluttføres ved utgangen av 

2010 mens FODAK-prosjektet 9 (fotobevaring) etter reviderte planer sluttføres i 2012. 

2.2.2 Gjenstander 

Dokumentasjonsområdet er definert til å omfatte hele samlingen uavhengig av hvor den enkelte gjenstand 

er plassert fysisk. Metodisk har man valgt å konvertere data fra WinRegimus til Primus samt å 

kvalitetssikre Primuspostene på et minimumsnivå. Dette gjøres når gjenstander overføres til magasin, og 

det vil måtte utvikles egne rutiner for dokumentasjon av samlinger som ikke skal bevares i fellesmagasin 

enten dette skyldes at de er i (permanente) utstillinger eller at de ikke har behov for bevaring i klimastyrte 

magasiner. I forbindelse med mottak i magasin tas det digitale fotografier av alle gjenstander før magasinering. 

Museet har med andre ord en strategi som innebærer en gradvis kvalitetssikring av katalogdata 

parallelt med digitale opptak av alle gjenstander som overføres til fellesmagasin. Det foreligger en oppsummering 

av pilotflyttingen som ble gjort høsten 2006 for å høste erfaringer. 10 Her er det også lagt inn 

en del beregninger for ressursbehov basert på erfaringene høstet i pilotflyttingsperioden. 

Handlingsplanens strategi for digital tilgang til museenes gjenstandsmateriale bygger på at arbeidet 

videreføres slik at hele museets gjenstandssamlinger omfattes. Ved tilvekst i samlingene forutsettes at 

det ikke bygges opp nye restanser, men at man løpende dokumenterer materiale ved mottak til museet. 

Muligheten for å formidle samlingene digitalt forutsetter at disse i utgangspunktet finnes tilgjengelig både 

som digitale katalogposter og som digitale representasjoner (fotografier). Formidling mot publikum bør 

bl.a. skje gjennom Digitalt Museum som ble lansert i mai 2009 (www.digitaltmuseum.no). Med 

utgangspunkt i Primus konverteres data til en felles søkbar database. Med denne tjenesten har brukerne 

fått én inngang til materiale i de fleste norske kulturhistoriske museer, og museene har fått én felles løsning 

for å publisere digitale kataloger og digitalt innhold på nett. 

Det tidligere Museumsrådet for Vestfold tok initiativ til å arbeide med en felles samlingsforvaltningsplan i 

2007. Arbeidet ble startet opp, men ble ikke sluttført i påvente av resultatet av konsolideringsprosessen. 

Til tross for at man har vært enige om en emnefordeling mellom de kulturhistoriske museene har det til 

en viss grad vært overlapp, og også konkurranse, i samlinger og profil mellom museene samtidig som lakuner 

ikke har blitt tydelige eller adresserbare. For å kunne arbeide systematisk og målrettet med akkvisisjon, 

samlingsforvaltning og formidling pekes det på betydningen av at det utarbeides en samlingsplan 

for museet. 

2.2.3 Fotografi 

Gjennom forprosjektet FORA 11 ble det etablert et sett med kriterier for å kunne vurdere den bevaringsmessige 

verdien av kulturhistoriske fotografier. Det ble lagt vekt på momenter som alder, teknikk, motiv, 

sårbarhet, dokumentasjonsgrad, fotograf og bevaringsforhold. Gjennom en matrise hvor opplysninger om 

den enkelte samling fylles inn, vil det gå fram hvorvidt samlinger eller delsamlinger er høyt eller lavt 

prioritert. Som det går fram av navnet la forprosjektet stor vekt på bevaring av de fysiske fotosamlingene 

ved å legge opp til en prioritering for overføring av samlinger (med høy verdi) fra dårlige bevaringsforhold 

til klimastyrte magasiner. Forprosjektet ble avsluttet høsten 2008 og ble videreført i FODAK-prosjektet. 

I dette prosjektet har det blitt lagt vekt på å utvikle logistikksystem for hva som overføres og hvor det 

plasseres fysisk i magasinet. I og med at prosjektet ble startet før konsolideringen av museene i fylket var 

en realitet, ble det lagt vekt på å etablere rutiner og systemer for identifikasjon og merking av samlingene 

slik at den enkelte samlingseier har sikkerhet for lokalisering av egne samlinger til tross for museenes 

samlinger blandes på hyllene. Hvorvidt man ville gjort en tilsvarende prioritering i et konsolidert museum 

er usikkert, men metodene som er utviklet vil kunne nyttes av andre museer/institusjoner med fellesmagasin. 

Det er ikke lagt opp til en systematisk massedigitalisering av kulturhistoriske fotografi innenfor rammen 

av prosjektene nevnt over. Gjennomgangen som vekter prioriteringen for bevaring vil imidlertid kunne 

nyttes for å etablere en plan for digitalisering av fotografi da det langt på vei vil være de samme momentene 

som vil tillegges vekt, jf også ABM-skrift #51 Viktig og vakkert. 

Avgjørende for arbeidet med fotobevaring fram til nå har vært at det vil være mulig å digitalisere på 

et senere tidspunkt så lenge man har bevart de analoge representasjonene. Det har derfor blitt 

6 Akronym for Logistikk, Innlemmelse i MAgasin 

7 Er trykt opp i heftet Mellom kart og terreng i museumslandskapet. Er tilgjengelig som Pdf-fil på museets hjemmeside. 

8 Akronym for Flytting, Logistikk, Ytelse, Tilgang 

9 Akronym for Forvaltning og Dokumentasjon Av Kulturhistoriske fotografi 

10 Er trykt opp i heftet Og stolen går sin gang. Er tilgjengelig som Pdf-fil på museets hjemmeside. 

11 Akronym for FotoRedningsAksjon 

Side 8


lagt vekt på nettopp bevaring av fysiske objekter i fotobevaringsarbeidet, noe som også er i tråd med 

anbefalingene i ABM-skrift #51. 

Et område som peker seg ut for digitalisering og bevaring av Widerøes skråfoto. ABM-utvikling ga i februar 

2010 midler til et forprosjekt til Fotobevaringsnettverket ved Preus museum for bevaring og tilgjengeliggjøring 

av dette fotografiske materialet, til sammen om lag 315 000 fotografier fra perioden 

1936 – 1970 fra hele landet. Vestfold er p.t. ett av fem fylker hvor ikke noe av dette materialet er tilgjengelig 

på nett. 

Det finnes store mengder fotografier som en integrert del av arkivene. Dette gjelder i særlig grad større 

bedriftsarkiver. Det ligger store utfordringer knyttet til bevaring og tilgengeliggjøring av foto i arkiv. Dette 

kan løses gjennom kompetanseheving på fotobevaring i arkivsektoren, på samme måte som det er nødvendig 

med økt arkivfaglig bevissthet i museumssektoren. 

Vestfoldmuseene har ikke lagt opp til en strategi med samarbeid med det frivillige for (masse)digitalisering 

og identifikasjon/beskrivelse av kulturhistoriske fotografi slik det har vært gjort andre steder, for eksempel 

i prosjektet Skånland på nett (Møre og Romsdal). Det nevnes imidlertid at for eksempel Stokke 

bibliotek har digitalisert og tilgjengeliggjort sin lokalhistoriske fotosamling på nett gjennom biblioteksystemet 

Mikromarc. De analoge fotografiene oppbevares i Stokke bygdetun. 

Det finnes flere eksempler på samarbeid mellom forskjellige ABM-virksomheter. Trondheimsbilder ble lansert 

18. februar 2005 og tilbyr samsøk i bildesamlingene til Sverresborg Trøndelag folkemuseum (nå en 

del av Museet i Sør-Trøndelag), Trondheim byarkiv, Trondheim folkebibliotek og Universitetsbiblioteket i 

Trondheim. Som verktøy bruker de Bibliofil 12 . 

Det er ikke tatt initiativ for å starte arbeid med systematisk innsamling, bevaring og dokumentasjon av 

digitalt fødte fotografier. Det vil heller ikke blir prioritert innenfor planperioden. Det erkjennes at dette vil 

føre til at mye materiale vil gå tapt da det i mange tilfeller ikke finnes digitale sikkerhetskopier av digitalt 

født fotografisk materiale med kulturhistorisk verdi. 

2.2.4 Annet 

Haugar Vestfold Kunstmuseum var ikke en del av samarbeidet med felles forvaltning av samlinger med 

utgangspunkt i Museumssenteret i Vestfold fra 2005.Til tross for at samlingen ikke er stor hvis man 

sammenlikner med gjenstandssamlinger i de kulturhistoriske museene, understrekes betydningen av at 

det tas felles grep rundt helheten i samlingsforvaltning i Vestfoldmuseene. Det vil være aktuelt å vurdere 

dokumentasjonssystem og -rutiner, forhold rundt bevaring og sikring samt rutiner for digital dokumentasjon 

i forhold til Haugars samlinger framover. 

Det er etablert et samarbeid med Preus musuem om bevaring av enkelte objekter fra deres samlinger i 

klimastyrete magasiner da det ikke er tilfredsstillende magasinkapasitet i museet. 

En rekke abm-institusjoner i fylke sitter på store samlinger mikrofilmet materiale. Dette omfatter blant annet 

mikrofilmede lokalaviser i folkebibliotekene, men også kirkebøker, klokkerbøker, folketellinger og matrikler 

som benyttes særlig i slektsforskningssammenheng. 

2.3 Arkiv 

Riksrevisjonen la gjennom Dokument 3:13 (2009–2010), overlevert til Stortinget 8. september 2010, fram 

resultatene av sin undersøkelse av arbeidet med å sikre og tilgjengeliggjøre arkivene i kommunal sektor. 

Undersøkelsen omfatter kommunale og fylkeskommunale arkiver i perioden 1999 – 2009. Den viser blant 

annet manglende sikring i form av egnede lokaler for bevaring, manglende kompetanse og systemer for 

håndtering av papirbaserte så vel som digitale arkiver, manglende tilgang til arkivene for brukere samt 

svakheter og mangler i tilsyn og oppfølging fra sentrale myndigheter. 

Hvilke konsekvenser undersøkelsen og anbefalingene eventuelt vil få på feltet er foreløpig ikke klart. Imidlertid 

understreker Riksrevisjonens rapport alvoret i situasjonen når den understreker faren for at materiale 

som faller inn under arkivloven (Lov av 4. desember 1992 om arkiv) har gått og fortsatt vil gå tapt. 

Dette omfatter papirbasert, analogt materiale, men ikke minst det digitalt fødte materialet. En konklusjonen 

er at Riksrevisjonen mener at dette gir høy risiko for tap av elektronisk dokumentasjon som har stor 

rettslig, forvaltningsmessig og historisk betydning. 13 

Situasjonen for materiale som ikke faller inn under arkivloven (privatarkiver) er trolig i de fleste tilfeller 

enda dårligere enn for arkivene i kommunal og fylkeskommunalsektor. 

12 Et biblioteksystem som primært benyttes i folkebiblitek, se også http://www.bibsyst.no/BS/BS.php 

13 http://www.riksrevisjonen.no/rapporter/Sider/arkiv.aspx 

Side 9


I Vestfold har man tilfredsstillende bevaringsforhold Vestfoldarkivets magasin, men kapasiteten i nåværende 

magasiner er for liten. Det arbeides med nye magasinbygg i Hinderveien i tilknytning til de 

eksisterende museumsmagasinene, disse forventes å stå ferdig i løpet av 2012. 

Vestfoldarkivet har god kompetanse i arkivfaglige spørsmål og kompetanse til ordning og dokumentasjon 

av papirbaserte arkiver. Det har imidlertid vært etterslep og restanser i denne delen av arbeidet, noe som 

tas opp i handlingsplanens punkter om mål og delmål. 

Avdelingen mangler kompetanse i forhold til innsamling, organisering, bevaring og sikring av og tilgang til 

digitale arkiver. I første omgang søker man å gå inn i samarbeidet Kommunearkivenes digitale ressurssenter 

(KDRS) 14 som fysisk er lagt til Dora 15 i Trondheim. Det er uavklarte spørmål rundt hvem som skal 

bære kostnadene som gjør at Vestfoldmuseene/Vestfoldarkivet ikke er en del av samarbeidet foreløpig, 

men det vil komme en avklaring mellom fylkeskommunen og Vestfoldmuseene. En løsning vil først og 

fremst komme det digitalt skapte materialet i fylkeskommunale arkiver til gode. 

Vestfoldarkivet vil prioritere å delta i den nasjonale dugnaden som for tiden pågår i arkivsektoren for å 

publisere via Arkivportalen. 

Vestfoldarkivet bevarer og forvalter 2700 hyllemeter arkivmateriale. Av dette er om lag 950 hyllemeter, 

eller en tredel, ordnet. 

2.3.1 Offentlige arkiv 

I offentlig sektor er depotansvaret for eldre arkivmateriale definert i arkivloven. De ulike forvaltnings 

nivåene har ansvar for eget materiale. Arkivverket er depot for statlig arkivmateriale, mens kommuner og 

fylkeskommuner har depotansvar for egne arkiver. En konsekvens av denne arbeidsdelingen er at kildemateriale 

fra ett og samme geografisk område vil være oppbevart på flere arkivinstitusjoner. For Vestfolds 

del innebærer det at sentrale kilder oppbevares på Riksarkivet, i Statsarkivet i Kongsberg og i Interkommunalt 

arkiv i Kongsberg ved siden av Vestfoldarkivet. Alle primærkommuner i Vestfold, med unntak av 

Sandefjord kommune, er knyttet til det interkommunale arkivet på Kongsberg. Det oppbevares derfor ikke 

materiale fra primærkommuner Vestfoldarkivet. 

2.3.2 Privatarkiv 

Det er ikke noen lovregulering om bevaring av privatarkiv i Norge. Arkiver etter bedrifter, institusjoner, 

lag, foreninger og privatpersoner blir derfor i svært varierende grad bevart. Ved nedlegging av virksomheter 

er det ikke uvanlig at arkivene etter virksomheten blir destruert eller kastet. Et eksempel på 

dette i fylket kan være at så sent som i 1997 ble arkivene etter Horten Verft for perioden fra bombingen i 

1945 til nedleggelsen i 1987 avhendet. Det finnes imidlertid også eksempler på virksomheter som selv 

bruker ressurser på å bevare og ordne arkivene, et eksempel på på dette siste kan være arkivene etter 

Treschow-Fritzøe i Larvik. 

For å kunne digitalisere og gi tilgang til privatarkiver er man avhengig av å ha tillatelse fra opphavsmenn 

og eiere. Det vil ofte befinne seg sensitivt materiale i arkivene som det ikke er ønskelig å gi tilgang til. Det 

kan være personvernhensyn som ligger til grunn, men også informasjon om virksomheten det ikke er ønskelig 

at konkurrenter får kjennskap til. I arbeidet med å digitalisere og formidle privatarkiver må man ta 

hensyn til at de juridiske rammene vil være annerledes enn for eksempelvis det offentlige materialet som 

ikke er underlagt åndsverksloven. Personvernhensyn vil imidlertid gjelde for mange offentlige arkiver som 

arkiver etter institusjoner og innenfor helse-, sosial- og omsorgssektoren. 

Privatarkiver er bevart og forvaltet på flere steder, eksempelvis i bevaringsinstitusjoner som arkiv og 

museer, men også i frivillige lag og foreninger og bedrifter. Privatarkiv har erfaringsmessig svært 

varierende bevaringsforhold og det er grunn til å tro at mye historisk materiale går til grunne på grunn av 

dårlige fysiske sikrings- og bevaringsforhold for arkivene. Disse arkivene er også lite tilgjengelige da det 

verken er kjent hvor de oppbevares, de er (oftest) ikke katalogisert eller ordnet og forvaltningsinstitusjonen 

har ikke alltid åpningstider. 

2.3.2.1 Privatarkiv i Vestfoldarkivet 

Vestfoldmuseene ved Vestfoldarkivet samler inn, bevarer, tilgjengeliggjør og formidler historiske arkiver i 

Vestfold, og har et overordnet fagansvar for historiske privatarkiver i Vestfold. Det tidligere Fylkesarkivet 

for Vestfold har utarbeidet en strategi for arbeid med privatarkiver som dekker hele fylket kalt Overordnet 

bevaringsplan for privatarkiver i Vestfold. Denne danner et godt utgangspunkt for å gå videre med et systematisk 

arbeid rundt privatarkivene, og det vil være mulig å gjøre prioriteringer av materialets beva- 

14 http://ikakongsberg.no/sider/tekst.asp?side=172 

15 http://no.wikipedia.org/wiki/Dora 

Side 10


rings- og formidlingsmessige betydning med utgangspunkt i planen. Det forslås at bevaringsplanen 

publiseres og spres til samarbeidspartnere og andre relevante institusjoner. 

2.3.2.2 Privatarkiv i museumssamlinger 

Larvik museum, Sandefjordmuseene (Hvalfangsmuseet), Slottsfjellsmuseet og Nord-Jarlsbergmuseene 

oppbevarer til sammen 1520 hyllmeter arkiv. Av dette er 450 hyllemeter ordnet. Et av de mest omfattende 

og historisk verdifulle arkivene er Hvalfangstmuseets arkiver. Her vil ordning og dokumentasjon ha stor 

betydning. 

Det var i sin tid lagt opp til Asta-applikasjoner i hvert museum. Dette er ikke videreført og man sitter i dag 

med ulike Asta-versjoner for avhengig av hvor materialet befinner seg/hvilken institusjon som forvalter 

det. Det arbeides for en felles database for alt arkivmateriale som befinner seg i Vestfoldmuseene. 

2.3.2.3 Privatarkiv for øvrig 

I følge data innhentet i forbindelse med en nasjonal kartlegging av privatarkiv i 2006, oppbevarer lag og 

foreninger i Vestfold opptil 150 hyllemeter med privatarkiver, mesteparten av dette materiale er verken 

ordnet eller tilgjengelig via (nett)kataloger. 

Hedrum historielag har tilgang til Asta, men det er usikkert i hvilken grad den benyttes til å dokumentere 

arkivet der. 

2.4 Folkebibliotek 

Vestfold har totalt 13 kommunale folkebibliotek 16 i fylket fordelt på 14 kommuner. I enkelte bibliotek er det 

også filialer. 

Bibliotekene har lang tradisjon for å katalogisere samlingene ved hjelp av edb-baserte verktøy. De har 

også tilgjengelig på nett ulike samkataloger som vedlikeholdes og forvaltes av Nasjonalbiblioteket. Det 

har vært arbeidet med samsøkløsninger mellom ulike biblioteksystemer i sektoren slik at brukere skal få 

en mest mulig enhetlig og oppdatert katalog å forholde seg til. Det benyttes tre ulike biblioteksystem i 

sektoren i fylket (Bibsys 17 , Bibliofil og Mikromarc). 

I Vestfold er det etablert en felles samsøkløsning som omfatter alle folkebibliotekene, høyskolen og 10 

videregående skoler, og det er etablert velfungerende rutiner for lån mellom bibliotekene slik at mediesamlingene 

kan utnyttes effektivt. Biblioteksektoren har tradisjon og kompetanse på bruk av digital teknologi 

for å gjøre samlingene tilgjengelige – og brukbare – for publikum, og som formidlingskanal. Et eksempel 

kan være Vestfold Fylkesbibliotek som i samarbeid med to folkebibliotek driver prosjektet Norgesbiblioteket 

i Second Life. 

Nasjonalbiblioteket har som ambisjon å digitalisere alt i sine samlinger. Dette innebærer at digitalisering 

av underlags- eller kildemateriale for biblioteksektoren ivaretas sentralt og med en overordnet nasjonal 

strategi som førende for prioriteringer og gjennomføring. Nasjonalbiblioteket digitaliserer materiale som 

er pliktavlevert. Den norske Pliktavleveringsloven er medieuavhengig. 18 

Handlingsplan for teknologi og formidling vil ha et annet utgangspunkt for bibliotekene enn for øvrige 

aktører i abm-feltet. Det pekes på at det enkeltområdet med størst potensial for digitalisering og tilgjengeliggjøring 

i bibliotekene vurderes til å være klipparkivene i de lokalhistoriske samlingene som 

inneholder mye materiale som ikke vil dekkes av Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprogram. Samtidig er 

dette materiale som er systematisert og emnemessig organisert, noe som vil gi merverdi i forhold til bruk. 

Alle folkebibliotekene har lokalhistoriske samlinger med kommunal avrensning. De fire store bybibliotekene 

har større samlinger med noe ulike fokus, for eksempel Thor Heyerdal i Larvik og hvalfangst i Sandefjord. 

I den grad det finnes litteratur i bibliotekene som ikke allerede er lagt inn i de nasjonale katalogene bør 

dette identifiseres, og det bør legges en plan for at boksamlinger som ikke er registrert i biblioteksystemet 

registreres og meldes inn til nasjonal database. I tillegg bør man digitalisere – det vil si skanne, indeksere 

og tilrettelegge – lokalhistoriske publikasjoner som ikke finnes i Nasjonalbibliotekets samlinger. 

16 Andebu, Hof, Holmestrand, Horten, Lardal, Larvik, Re, Sande, Sandefjord, Svelvik, Tjøme og Tønsberg og Nøtterøy 

folkebibliotek. 

17 Brukes i Høyskolebiblioteket 

18 Lov av 9. juni 1989 om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument 

Side 11


2.4.1 Andre bibliotek 

Foruten folkebibliotekene har Vestfold bibliotek ved 10 videregående skoler, ett folkehøyskolebibliotek og 

seks fagbibliotek 19 . Det er etablert et nytt fengselsbibliotek ved Hof fengsel i 2010. I tillegg finnes 

Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseums boksamling som er deponert av Hvalfangstmuseet i 

Sandefjord bibliotek. Mer perifere dokumenter i samlingen er satt i magasin lokalt, men noe er også plassert 

i fjernmagasin. I samlingen finnes en rekke eldre (unike) dokumenter som bør inngå i et digitaliseringsprogram 

i fylket. 

2.5 Virksomhet for Kulturarv 

Fylkeskommunen har forvaltningsansvaret for kulturminnene i fylket. Dette innebærer at Kulturarv skal uttale 

seg om alle saker som berører fredete eller verneverdige kulturminner i Vestfold. Som det går fram i 

avsnittet om Strategisk kulturplan, ønsker Vestfold å være et foregangsfylke i bruk av ny teknologi, og har 

ambisjoner om blant annet å styrke den nettbaserte formidlingen. 

Strategisk kulturplan har med relevante tiltak for Virksomhet for Kulturarv. Under delmålet Utvikle og gi 

tilgang til digitale verktøy er de to øverste tiltakene: 

3.1 Digitalisere topografisk arkiv 

3.2 Tilgjengeliggjøre en publikumsversjon av Feltdatabasen over arkeologiske registreringer. 

Topografisk arkiv inneholder all dokumentasjon om funn og fornminner i form av bl.a. utbyggingsplaner, 

utgravingsrapporter, funnskjemaer og korrespondanse knyttet til dette. Digitalisering av arkivet vil være 

et nyttig arbeidsredskap internt i fylkeskommunen da materialet er i hyppig bruk, og en database vil være 

viktig for å minske slitasjen på et til dels sårbart arkivmateriale. Det foreligger en rapport fra et forprosjekt 

20 om digitalisering av Topografisk arkiv. Her heter det bl.a. 

Topografisk arkiv ble opprettet i 1990. Noen brev som omhandlet arkeologi, ble flyttet fra fylkeskonservatorens 

arkiv på Fylkesmuseet. Dette er originaler. Størsteparten er allikevel kopier fra Kulturhistorisk 

museums sitt arkiv. I tillegg finnes det noen originaler fra Vestfold fylkeskommunes virksomhet. 

Omfanget av Topografisk arkiv er anslått til «... ca 1400 mapper som inneholder ca 30 000 A4-sider, 1700 

A3 format samt 650 annet materiell, som f.eks avisutklipp og foto.» 

I forbindelse med arkeologiske utgravinger av nyere tids materiale (etterreformatorisk materiale fra tiden 

etter 1537) er det behov for lokaler for fysisk håndtering av funn og for videre forvaltning og bevaring av 

materiale som ikke avhendes. En mulighet kan være å se behovene i sammenheng med utbyggingene i 

Hinderveien for eventuelt å etablere fasiliteter for rengjøring, forebyggende konservering og bedømming 

av gjenstander. For gjenstander som skal bevares kan det være aktuelt å overføre disse til den museumsenhet 

som dekker funnlokalitetens område, og å kople videre dokumentasjon, digitalisering, tilgjengeliggjøring 

og bevaring til rutiner som allerede er etablert i Vestfoldmuseenes Avdeling for samlingsforvaltning. 

Tilgang til klimastyrte lokaler med høy grad av sikkerhet kan også aktualisere en vurdering av 

framtidig bevaring og forvaltning av arkeologisk materiale fra før reformasjonen. 

2.6 Private samlinger og de frivillige miljøene. 

Andre museumsvirksomheter i fylket enn det som er en del av Vestfoldmuseene faller i hovedsak inn 

under det som kan betegnes som frivillig drevne institusjoner/organisasjoner. Det er imidlertid et 

sammensatt bilde. Det er ulik grad av offentlig finansiering gjennom kommunenes budsjetter, i noen tilfeller 

er det ikke offentlige tilskudd inne i bildet. Stokke bygdetun er den eneste institusjonen som har lønnet 

bemanning (et halvt årsverk), for øvrig utføres arbeidet uten vederlag. Sammen med Stokke bygdetun er 

det relevant å trekke fram Lokalhistorisk Senter i Horten og Hedrum bygdetun som de tre viktigste 

aktørene som står utenfor fellesarbeidet som har foregått i regi av institusjoner som nå er en del av Vestfoldmuseene. 

Lokalhistorisk senter har imidlertid en avtale med Nord-Jarlsbergmuseene som gjør at de er 

i en litt annen stilling. 21 

Det har vært en forutsetning at de frivillige miljøene og deres samlinger skal omfattes av handlingsplanen. 

Det har imidlertid ikke vært presisert godt nok hvilken plass historielagene, DIS (Databehandling I 

Slektsforskning) og liknende frivillige miljøer skal ha i planen. Samlingene til en del historielag er kartlagt i 

undersøkelsen (se kapittel 6 og vedlegg I). 

19 Andebu kompetanse- og skolesenter, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Høgskolen i Vestfold. 

Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, Preus museum, Jotun Fabrikker. 

20 Maria Westrum Solem, Digitalisering av topografisk arkiv. Forprosjekt 

21 Utredningen Lokalhistorisk senter i Horten, samlinger, dokumentasjon og grenseflater forelå i desember 2010. Den inneholder 

en gjennomgang og vurdering av bl.a. bevarings- og formidlingsmessig verdi av samlinger m.v. i Lokalhistorisk senter. 

Side 12


Nord-Jarlsbergmuseene har hatt sitt arbeidsområde i de seks nordligste kommunene i fylket. I området 

finner man ti lokale samlinger/formidlingsarenaer. 22 Det er særlig samarbeidet med Berger museum, Eidsfoss 

industrihistoriske samlinger og Holmestrand Aluminium Museum som har blitt, og vil bli, prioritert. 

I øvrige åtte kommuner i fylket finnes også ulike lag og foreninger som er relevante for planens virkefelt. 

Nedenfor vises det til noen av foreningene/aktivitetene/samlingene innenfor det frivillige systemet. 

De fleste kommuner har historielag, noen har flere, og historielagene i Vestfold har etablert et eget nettverk. 

En rekke historielag har lokale museumssamlinger eller visningssteder, noen også med fast åpningstid. 

Stokke og Hedrum bygdetun er allerede nevnt mens Sandar historielag bl.a. driver husmannsplassen 

Øvre Myra i Sandefjord. Også der har man en gjenstandssamling som er dokumentert i WinRegimus og 

(forsøks) konvertert til Primus. 

I Tønsberg har Sjømannsforeningen en gjenstandssamling som er deponert i Slottsfjellsmuseet (tidligere 

Vestfold fylkesmuseum). I tillegg har de utstillinger i den tidligere Toldboden i Nedre Langgate. Her er det 

to avdelinger, en for generell sjøfart og en for hvalfangst. Videre finnes det en medisinsk-historisk samling 

ved Sykehuset i Tønsberg som drives av Medisinsk Historielag, Sykehuset i Vestfold. I Andebu har Gulli 

skoletun samlinger av foto, kart og bøker. Denne samlingen er registrert i WinRegimus. I samme kommune 

åpnet i 2008 et lokalhistorisk senter i regi av Lorens Berg-stiftelsen. Samtidig ble en digital versjon 

av bygdeboka for Andebu tilgjengelig på nett og i CD-rom-versjon. 

Vestfold Slektshistorielag bør nevnes som en viktig forening for lokalhistorisk arbeid. Laget har fra 2005 

lokaler på Nauen. 23 DIS-Vestfold er et annet miljø hvor det er stor aktivitet over hele fylket med spesiell 

betydning for slektsforskning. 24 

Som det går fram er det er det et bredt spekter av ulike frivillige lag og foreninger. Det framstår for fylkeskommunen 

som en hovedutfordring å samordne og koordinere aktiviteter slik at summen av arbeidet som 

legges ned fanges opp og forvaltes på en helhetlig og framtidsrettet måte. 

22 Svelvik museum (drives av Svelvik Museumsforening), Berger museum (drives av Berger Museumsforening), Sande Historielags 

Bygdesamlinger (drives av Sande historielag), Eidsfoss industrihistoriske samlinger (drives av Stiftelsen Eidsfoss 

Industrihistoriske samlinger), Holmestrand Aluminium Museum (drives av Nord-Jarlsbergmuseene), Olav og Emma Duuns Hus 

(drives av Olav og Emma Duuns stiftelse), Holmestrand Museum (drives av Holmestrand Museumsforening), Reidvintunet (drives 

av Foreningen Reidvintunet), Våle gamle Prestegård (drives av stiftelsen Våle Prestegård), Horten Lokalhistoriske Senter 

(drives av stiftelsen Horten Lokalhistoriske Senter) 

23 For en nærmere presentasjon se http://www.vestfoldslektshistorielag.com/index.html. 

24 Se http://www.disnorge.no/vf/index.php for nærmere presentasjon. 

Side 13


3 Strategier, mål og tiltak 

I prosjektsøknad datert mai 2008 heter det blant annet at man, på bakgrunn av kartleggingen, skal 

... utarbeide plan for: 

Produksjon av digitalt innhold i institusjonene 

Distribusjon av digitalt innhold, hvor, i samarbeid med hvem 

Hvordan formidle forhistorie, eldre historie, fornminner 

Kompetanse og kompetansehevingstiltak 

Kulturnett Vestfolds rolle i det regionale ABM-samarbeidet 

Samarbeid med brukergrupper for best å tilrettelegge for formidling av innholdsanalyse 

Organisering og ansvar framover. Framdriftsplan for videre arbeid 

Ressurser og andre forutsetninger 

Da forutsetninger og rammer i forhold til da søknaden ble sendt er til dels betydelig endret, legges det 

nedenfor opp til mål og tiltak som først og fremst er ment som strategiske grep, og man svarer i mindre 

grad opp til de utfordringene som var aktuelle våren 2008. 

Vestfold fylkeskommune har først og fremst en rolle som utviklingsaktør uten myndighet til å legge planer 

som forplikter institusjoner ut over de fylkeskommunale. De fylkekommunale virksomhetene Vestfold fylkesbibliotek 

og Kulturarv står imidlertid i en annen stilling og forpliktes gjennom Strategisk kulturplan og 

prioriteringene uttrykt der. 

Den største og tyngste aktøren er Vestfoldmuseene både i kraft av ressurser (antall ansatte, budsjetter) 

og i kraft av samlingene de forvalter. Det er i dag ikke mulig å etablere en forpliktende plan i forhold til 

konkrete tiltak, tidshorisont, ressursbruk og prioriteringer slik det er formulert i søknaden, til det har 

museets arbeid på feltet etter konsolideringen kommet for kort. Samtidig er det er ønskelig å identifisere 

målsettinger som kan peke på veien videre, og fylkeskommunen har forventninger om at museet vil 

komme tilbake med prioriteringer og målsettinger for egen virksomhet på feltet. 

Den videre gjennomgangen legger opp til å identifisere noen overordnede mål og strategier og det skisseres 

delmål og relevante tiltak som kan fungere som innspill i forhold til institusjonenes årlige handlingsplaner. 

Samtidig drøftes noen muligheter i forhold til organisering som søker å ivareta et overordnet og langsiktig 

perspektiv; det som digitaliseres i dag skal ha varig verdi. I dette ligger tekniske anbefalinger så 

vel som anbefalinger i forhold til valg av formater som gjør at data skal kunne leses og forstås i framtiden, 

og krav til sikring og langtidsbevaring (kapittel 5). 

Det understrekes at det ikke er satt av egne ressurser til arbeidet, og realisering av målsettingene vil 

være avhengig av omprioritering av ressurser samtidig som aktiviteter kan søkes løst som avgrensede 

prosjekter med egen finansiering. En rekke av tiltakene som følger i punkt 3.2 vil etter fylkeskommunens 

syn kunne organiseres og finansieres på en slik måte. 

3.1 Overordnede målsettinger og strategier 

I arbeidet med å digitalisere, formidle, tilgjengeliggjøre og forvalte samlingene legger fylkeskommunen 

opp til noen overordnede strategier. Planens strategiske fokusområder for å nå målene er 

3.1.1 Samordning 

Her legges det opp til 

Side 14 

• felles ressursutnyttelse 

• felles bruk av teknologi og plattformer 

• felles kompetansesenter 

• felles vindu mot verden 

• felles strategi og målsettinger 

• unngå dobbeltarbeid og konkurranse mellom ulike miljøer.


Et sterkt fokus på samordning stiller store krav til institusjonene m.h.t. kvalitet i egne planer, prioriteringer 

og tiltak. Samtidig er det grunn til å understreke at den teknologiske utviklingen har gjort det mulig 

med helt nye grep, og abm-institusjonene har en stor utfordring i å ta mulighetene i bruk fullt ut. Dette 

omfatter interne rutiner, arbeidsmåter og organisering så vel som i forhold til publikum. Erfaringer tyder 

på at tilgang til digitalt materiale øker etterspørselen etter originalmateriale i institusjonene. 

3.1.2 Kompetanseheving og tverrfaglighet 

Det er identifisert behov for 

• kompetanseheving i personalet 

• rekruttering og ny kunnskap 

• samordning av tre ulike sektorer med ulik tilnærming, ulik dokumentasjonstradisjon og ulike fagdisipliner 

– hva betyr det og hvilke utfordringer gir det? 

• økt tverrfaglighet med vekt på sektorovergripende perspektiver 

• fornying i formidling og dialog med publikum og brukere. 

Fylkesekommunens strategi på kulturfeltet er i stor grad knyttet til å «utvikle utviklerne». Dette er særlig 

relevant i forhold til utvikling av kompetanse i institusjonene/hos personalet, både gjennom kurs og opplæring, 

men også gjennom å gjennomføre kompetansehevende og -utviklende tiltak og prosjekter. For aktuelle 

områder for kompetanseheving, se punkt 3.1.4 og punkt 5. 

3.1.3 Kvalitetsheving og effektiv ressursutnyttelse 

gjennom å 

• kvalitetssikre og harmonisere katalogdata slik at søking på tvers i materialet blir mulig for ansatte 

så vel som publikum 

• etablere en aktiv samlingsforvaltning ved at nøkkeldata om samlingenes tilstand, bevaring, og aktuelle 

konserveringsmessige tiltak er en del av datagrunnlaget 

• utnytte at en felles databasert samlingsoversikt gir mulighet for samlingsforvaltning og -pleie 

gjennom avhending så vel som målrettet akkvisisjon. 

Det er et mål at tilgangen til dataregistrert informasjon om samlingenes innhold, bevaringsforhold og tilstand 

blir enkelt tilgjengelig for institusjonene selv. Fokus i samlingsforvaltning og -utvikling vil gjennom 

dette kunne dreie fra «å slukke branner» til gjennomføring av målrettede tiltak. Samtidig vil kvaliteten i 

tjenester og tilbud til publikum kunne øke fordi aktiviteten i mindre grad vil være rettet mot å finne ut hva 

man har i samlingene om et bestemt tema til å vurdere innholdet i det man har – og kanskje betydningen 

av det man ikke har samlet. 

3.1.4 Bruk av felles minimumsstandarder 

I ABM-skrift #66 Åpen og samordnet tilgang til kulturarven. Anbefalinger for en vellykket tilstedeværelse i 

den digitale kulturelle verden tar man opp problemstillinger knyttet til blant annet etablering av felles 

minimumsstandarder i digitaliseringsprosjekter. I del II skisseres minimumskrav som foreslås som 

retningslinjer for bruk i abm-sektoren. Forslagene baserer seg langt på vei på erfaringer som er gjort i 

Nederland. I skriftets punkt 3.1 og del 2 behandles hvordan ulike minimumskrav til digitaliseringsprosjekter 

kan formidles gjennom ulike pakker rettet mot kompetanseheving i abm-sektoren. Her nevnes punktene 

• krav om lokaliserbarhet 

• krav om tilvirking, laging av digitale objekter 

• krav om beskrivelse 

• krav om digital varighet 

• krav om presentasjon. 25 

Det første punktet tar opp behovet for å etablere et system for unike identifikatorer til digitale objekter, 

her kalt URI. 26 Det andre inneholder krav om å definere minimumskrav for digital reproduksjon av analogt 

25 Se også nærmere gjennomgang i planens kapittel 5 

26 Unified Resource Identifier 

Side 15


materiale. Det pekes på behovet for krav til bilder, tekst, gjenstander, audio-visuelt materiale og geoinformasjon. 

Det tredje punktet deler opp metadata i beskrivende, strukturelle, tekniske og administrative. 

Krav til digital varighet peker på behovet for nasjonale løsninger og en nasjonal politikk, men det er 

også momenter som kan anvendes lokalt. Det siste punktet har en hovedanbefaling om å skille mellom 

innhold og presentasjon for å sikre at samme informasjonsgrunnlag kan være utgangspunkt for flerbruk 

og sambruk i flere ulike brukerrettede presentasjoner og applikasjoner. Spesielt vises det til de nye 

kravene om universell utforming som skal være implementert fra 1. januar 2011 som også vil gjelde 

kulturarvinformasjon uavhengig av hvor den stammer fra. 

3.1.5 Regional handling 

Som det går fram, blant annet i omtalen av de regionale fotobevaringsprosjektene FORA og FODAK, er det 

gjennom disse utviklet kriterier for vurdering av bevaringsmessig og formidlingsmessig verdi av fotosamlinger 

forvaltet av abm-institusjoner i fylket. Gjennom ABM-skrift #55 er det lagt grunn for kriterier for 

utvalg for digitalisering av fotografi som også kan anvendes på annet materiale. I tillegg har man den 

regionale gjennomgangen i arkivets Overordnet bevaringsplan for privatarkiver i Vestfold som behandler 

arkivmateriale spesielt. Og endelig har man gjennom ABM-skrift #66 et utgangspunkt for krav til minimumsstandarder 

som gjør at arbeidet som legges ned vil få varig verdi med tanke på både bevaring av, 

tilgang til og bruk av digital kulturarvinformasjon. 

Med dette som utgangspunkt for en videre planprosess vil det først og fremst være ressurssituasjon og 

prioriteringer som gjør at arbeidet med systematisk digitalisering og formidling eventuelt ikke kommer i 

gang. 

3.2 Hovedmål og delmål 

Planenes hovedmål er å bidra til og legge til rette for at arbeidet med å digitalisere 

og gjøre Vestfolds kulturarv tilgjengelig og formidlet i digital form realiseres. 

Delmål I 

Legge til rette for å øke produksjonen av digitalt innhold innenfor kulturarvsektoren i fylket gjennom å 

• etablere et regionalt kompetansesenter for digitalisering og digital samlingsforvaltning 

• utvikle / etablere felles retningslinjer inkludert rutiner, formater, tekniske spesifikasjoner og minimumskrav 

til metadata 

• etablere og drifte en felles utstyrspark som kan benyttes av sektoren 

• øke samhandlingen mellom institusjoner og mellom avdelinger i samme institusjon for å redusere 

dobbeltarbeid 

• heve kvaliteten på tilgjengelig intern informasjon om administrative data som lokalisering, tilstand, 

behov for konservering eller andre tiltak 

• implementere felles retningslinjer og felles ressursutnyttelse. 

Delmål II 

Bidra til at kulturarvmateriale i digital form blir tilgjengelig for publikum gjennom å 

• sluttføre arbeidet med å revidere museenes katalogdata i én database 

• sluttføre arbeidet med digitale opptak av museenes gjenstandsmateriale 

• sluttføre arbeidet med restansene i dokumentasjon av arkivmateriale 

• gi tilgang til museenes og arkivets katalogdata på nasjonalt plan gjennom de sektorvise løsningene 

Arkivportalen og Digitalt museum 

• bidra til felleskapet ved å kvalitetssikre vestfoldrelatert informasjon og kunnskap på wikipedia og 

snl.no 27 

• samordne digitalisering av Topografisk arkiv med nasjonale initiativ, metodisk, innholds- og modellmessig 

• etablere en sektorovergripende formidlingskanal i fylket som 

27 Store norske leksikon på nett 

Side 16


a) gir tilgang til de samlede digitale ressurser i kulturarvsektoren i fylket som kan søkes i på tvers, 

uavhengig av eierskap eller lokalisering av materialet, og 

b) er knyttet til tematiske fellesprosjekter (eksempelvis Grevskapstid, 2014 eller «Ut fjorden») 

med materiale fra alle sektorer) 

• videreføre metodikken i Digitalt fortalt som plattform for kultur-, natur- og kunsthistoriske fortellinger 

i digital form. 

Delmål III 

Utvikle kompetanse for digitalisering og formidling som bidrar til fornyelse i sektorens møte med publikum 

gjennom å 

• heve kompetansen i institusjonene ved nyrektuttering og målbevisst utvikling av digital formidlingskompetanse 

• etablere tverrfaglige team med ansvar for området 

• rekruttere nødvendig teknisk/teknologisk kompetanse 

• bidra til å fornye grunnlaget for bruk av og forskning på samlingenes innhold 

• gjennomføre forsøksprosjekter med formidling via sosiale medier 

• utnytte teknologiske løsninger/muligheter for å gi universell tilgang til samlingene. 

Delmål IV 

Bidra til samordning, effektivisering og kvalitetssikring i dokumentasjon av og tilgang til samlingene 

gjennom å 

• definere kriterier for varig verdi slik at arbeid ikke må gjøres om igjen på et senere tidspunkt 

• etablere minimumskrav til teknisk kvalitet ved skanning, digital fotografering og annet digitaliseringsarbeid 

• bygge på åpne løsninger i tråd med det som skisseres i ABM-skrift #66 

• utvikle kriterier og prioriteringer for utvalg av materiale som skal digitaliseres med spesiell vekt 

på fotografi 

• definere et minimumssett av metadata som benyttes for å kunne etablere søking og gjenfinning 

på tvers i materialet. 

Delmål V 

Bidra til sikring og langtidsbevaring av digitalt tilgjengelig kulturarvmateriale og digitalt skapte arkiver 

gjennom å 

• bidra til å etablere ordninger for langtidsbevaring av digitale objekter – regionalt og nasjonalt 

• etablere en regional depotfunksjon for digitalt materiale – kataloger, digitale opptak og digitalisert 

innhold – fra frivillige lag og foreninger 

• tilslutte seg KDRS (nasjonal løsning) for å sikre langtidslagring av offentlige elektroniske arkiver. 

Delmål VI 

Inkludere historielag og andre som ikke er representert i nasjonale samlinger i en regional løsning 

3.3 Prioritering 

Det har gjennom flere år blitt arbeidet med å utviklet kriterier for prioritering av materiale for digitalisering. 

ABM-skrift #51 Viktig og vakkert er allerede nevnt. Videre er det lagt ned arbeid i å etablere kriterier 

for gjenstandskatalogisering (ABM-skrift #48) og for fotokatalogisering (ABM-skrift #44). 

I Viktig og vakkert tas det til orde for seks kriterier for utvalg av fotografi: 

Side 17


• [innenfor rammen av] institusjonens mål og prioriteringer 

• dokumenterende kriterier 

• kildeverdi og proveniens 

• kunstneriske/fotohistoriske kriterier 

• tekniske kriterier 

• økonomiske kriterier. 

Slike kriterier kan, med mindre tilpasninger, benyttes også for annet materiale, og kan danne et godt 

utgangspunkt for vurdering av materiale for digitalisering i tillegg til å ligge i bunnen for utvikling av en 

samlingsplan. I Viktig og vakkert er det oppsummert en liste over utvalgskriterie på side 44 og 45. De 

aller fleste kriterier vil kunne benyttes også for annet materiale enn fotografi, og det er nærliggende å 

peke på momentene som trekkes fram her som svært aktuelt å adaptere i en vurdering også for mottak 

og bevaring av arkivmateriale. Generelt vises det ellers til momenter under punktet i teksten Økonomiske 

kriterier hvor det blant annet heter 

1) Hvilke bevarings-/forvaltningskostnader medfører mottak / behandling av fotografiene (konservering, 

emballering, ordning, utvalg, katalogisering etc.)? 

Kommentar: Innen man fatter et vedtak om aksesjon, avhending eller digitalisering, bør man ta 

stilling til om kostnadene står i forhold til informasjonsverdi, fotohistorisk verdi etc., og om institusjonen 

klarer å bære kostnadene. 

2) Har institusjonen nødvendige ressurser (fasiliteter, kompetanse etc.) til å forvalte fotografiene (kan 

eventuelt andre institusjoner bidra)? 

Kommentar: Avhengig av tilstand og teknikk krever ulikt materiale ulik oppbevaring og behandling. 

Latent nedbrytning kan akselerere dramatisk ved dårlig oppbevaring. Feilaktig håndtering, for eksempel 

i en digitaliseringsprosess, kan resultere i uopprettelige skader. 

Rettslige forhold må vurderes i arbeidet med å etablere kriterier for digitalisering av materiale i abm-sektoren. 

Man kan på mange måter si at det enkleste er å digitalisere materiale som ikke omfattes av opphavsrettslige 

eller personvernmessige reguleringer. Offentlig materiale er i hovedsak unntatt fra åndsverkslovens 

bestemmelser, og vernetiden for opphavsrettslig beskyttet materiale er 70 år etter utløp av 

året for opphavsmannens død. Det er mye materiale i abm-institusjonenes samlinger som faller utenfor 

det som har rettslig vern. I Viktig og vakkert heter det blant annet 

Juridiske begrensninger kan redusere et materiales bruksverdi, og følgelig påvirke begrunnelsen 

for å ta i mot eller digitalisere et materiale. Derfor er det viktig at for eksempel 

forhold som vedrører opphavsrett, personvern og eventuelle klausuleringer i størst mulig 

grad avklares i aksesjonsvurderingen. 

Det er ikke grunn til å tro at dette har vært tilfelle ved aksesjon fram til nå, og det understreker behovet 

for å gjøre en gjennomgang av samlingene med tanke på muligheten for digitalisering og digital formidling. 

Samtidig er det ingen grunn til at man ikke parallelt skal ta tak i de store delene av samlingene som 

ikke er underlagt rettslige eller avtalemessige begrensninger og starte digitaliseringsarbeidet der. 

Det understrekes at punktet ikke berører digitalt skapt materiale. Ordningen for digital bevaring og forvaltning 

av kommunearkiver (KDRS) vil kun omfatte de kommunale og fylkeskommunale arkivene. Digitalt 

skapte privatarkiver er det ingen oversikt over eller konkrete planer for innsamling av. Her står arkivet 

overfor store utfordringer m.h.t. uttrekk, ordning, bevaring og tilgjengeliggjøring. Som det går fram i avsnittet 

om fotografi er det samme situasjonen for digitalt skapte fotografier, det finnes verken en nasjonal 

eller regional strategi for utvalg, innsamling, ordning, bevaring og tilgjengeliggjøring av dette materialet. 

3.4 Sektorovergripende materiale 

Til tross for at det er mye materiale som kan kalles sektorovergripende i den forstand at alle typer av 

abm-institusjoner forvalter det eller har det i sine samlinger, er det to områder som peker seg ut for 

nærmere gjennomgang. Immateriell kulturarv og fotografi behandles spesielt nedenfor, mens eksempelvis 

arkiv behandles samlet under punkt 3.6.2 uavhengig av om det befinner seg i samlingene til et museum, 

hos frivillige lag og foreninger eller i Avdeling for arkiv/Vestfoldarkivet. 

Side 18

3.4.1 Immateriell kulturarv 


Unesco-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven ble vedtatt av Unescos generalkonferanse 

i 2003. Den ble ratifisert av Stortinget 17. januar 2007. Immateriell kulturarv eller ikke-materiell kulturarv 

brukes om 

Språk, utøvende kunst, sosiale skikker, tradisjonelle håndverksferdigheter, ritualer, kunnskap og 

ferdigheter knyttet til naturen er alle eksempler på immateriell kulturarv. For mange folkegrupper er 

den immaterielle arven en kilde til identitet med forankring i historien. Filosofi, verdier og tenkemåter 

overføres gjennom muntlige tradisjoner, gjennom språk og gjennom andre former for ikke-materiell 

kommunikasjon, og utgjør samfunnslivets fundament. Arvens immaterielle karakter gjør den særlig 

sårbar. (Unesco) 

Immateriell kultur er også brukt om ideer og menneskelige erfaringer i form av nedarvede tanker og 

handlingsmønstre. Kjennetegn ved immateriell kulturarv er blant annet at den 

• blir overført fra generasjon til generasjon 

• stadig blir gjenskapt av samfunn og grupper i forhold til deres miljø, i samspill med naturen og 

historien 

• gir en følelse av identitet og kontinuitet 

• er forenlig med internasjonale menneskerettigheter 

og den omfatter muntlige tradisjoner og uttrykk, utøvende kunst, sosiale skikker, ritualer og høytidsfester, 

tradisjonelt håndverk samt kunnskap og praksis som gjelder naturen og universet. 

Immaterielle kulturminner som forvaltes i abm-institusjoner er ofte i form av intervjuer eller samtaler som 

er bevart som lydopptak, men det kan også være nedskrevet eller manifesteres som levende bilder/film 

eller fotografi. Eksempler på materiale er hentet fra Seksjon for arkivs minnesamling som omfatter blant 

annet (utdrag) 

Krigsseilerminner 

Krigsseilerminnene ble samlet inn i år 2000. Materialet består av intervjuer med krigsseilere og deres 

pårørende, samt noe tilleggsmateriale i form av fotografier og avisutklipp. Samlingen består av 24 bidrag 

fra ulike informanter. 

Kystfiskere 

Samlingen består av 18 intervju foretatt i perioden 2005 – 2007 av kystfiskere i Vestfold. Både pensjonister 

og yrkesaktive fiskere er intervjuet. Fiskerne er fotografert og noen av intervjuene er supplert 

med fotodokumentasjon av hjem/fiskebu, båt/brygge, redskap osv. ... 

Folkemusikk fra Vestfold 

Øystein Gjerde og flere fra leikmiljø i Sandefjord samlet i 1980-årene inn et stort minnemateriale fra 

Vestfold. Hovedvekten ligger på folkemusikk, men hvalfangerviser, religiøse viser og andre viser er 

samlet inn. ... 28 

Arkivet har også flere samlinger med kulturhistorisk unike lydopptak. Mesteparten er overført til CDer, og 

tilgjengelig for publikum ved henvendelse til institusjonen. En del av samlingen er hentet fra en innsamling 

gjort i regi av "Mediaprosjektet 86". En av målsettingene med prosjektet var å bygge et lydarkiv 

med kulturstoff fra Vestfold. 

Som det går fram er det alle typer medier som er informasjonsbærere, og utfordringene med å bevare, 

forvalte og formidle materialet er både av teknologisk og formidlingsmessig karakter. Betydningen av å 

bevare og tilrettelegge slikt materiale for bruk understrekes, og det er særlig aktuelt å benytte metodikk 

som ligger opp mot Digitalt fortalt i formidlingsarbeidet. Forutsetningene er at materialet dokumenteres 

(katalogiseres) og digitaliseres. Det understrekes at det i en rekke tilfeller vil være nødvendig med avtaler 

med intervjuobjekter eller andre deltakere forut for nettpublisering dersom dette ikke er en del av den 

opprinnelige avtalen da materialet kom til. 

Virksomhet for Kulturarv forvalter immateriell kulturarv, noe som også går fram på deres hjemmeside. 

En hovedutfordring er å se kunnskap og informasjon som samles inn og forvaltes i ulike institusjoner i 

sammenheng i forhold til et helhetlig bevarings- og formidlingsarbeid. Også museer og bibliotek har 

denne typen materiale i sine samlinger, og det er grunn til å tro at det finnes mye i frivillige lag og fore- 

28 Hentet fra hjemmesiden 

Side 19


ninger uten at det alltid har blitt systematisk samlet og dokumentert, i mange tilfeller finnes det som 

erfaringer og kunnskap hos den enkelte. Det er derfor en egen sak å vurdere i hvilken grad det skal organiseres 

eller settes i gang systematisk innsamling av denne typen minnemateriale knyttet eksempelvis 

til industri- og verftsvirksomhet i fylket. 

3.4.2 Fotografi 

En årsak til å behandle fotografi spesielt er knyttet til mengdeutfordringen. Det antas (2008) at det bevares 

om lag 30 millioner fotografier i abm-institusjoner. 29 I Vestfold viste en kartlegging i 2007 at det trolig 

finnes mellom 1,5 og 2 millioner analoge fotografier i abm-institusjonene. 

Det er tidligere i utredningen vist til ABM-skrift #51 i drøfting av kriterier for utvalg av fotografi for bevaring 

og digitalisering. I tillegg til de seks punktene nevnt tidligere, er det også med tre områder som gjelder 

utvalg for digitalisering spesielt. I teksten står det blant annet 

«Generelle kriterier» skal redegjøre for en overordnet bevaringsverdi, «Tilgjengelighet og bruk» skal 

belyse forhold omkring formidling, bruk og bevaring ved en eventuell digitalisering, mens «Økonomiske 

kriterier» skal belyse ressursmessige forhold ved digitalisering av det aktuelle materialet.» 

En oppsummering av kriteriene er lagt fram som en liste. Her trekkes spesielt punktet om tilgjengelighet 

og bruk fram. Her er følgende momenter med 

• Kan materialet gjøres allment tilgjengelig etter digitalisering og katalogisering? 

• Hvilke brukere vil ha nytte av at materialet digitaliseres? 

• Vil digitalisering ha bevaringsmessige fordeler eller ulemper? 

• Er lignende materiale digitalisert tidligere? 

• Vil materialet kunne inngå i flere ulike digitale tjenestetilbud internt og/eller eksternt? 

Videre under økonomiske kriterier har man tatt med 

• Er digitalisering kostnadssvarende i forhold til digitalisering av annet materiale? 

• Er det mulig å sikre langsiktig bevaring av og tilgang til det digitale materialet etter digitalisering? 30 

Kriteriene kan med fordel ses i sammengenheng med kriterier for vurdering av bevaringsmessig verdi utviklet 

gjennom FORA og FODAK-prosjektene. Til sammen vil man gjennom dette ha en god plattform for å 

kunne gjøre en målrettet prioritering av fotografi generelt – og en plan for digitalisering spesielt. 

3.5 Fra analogt til digitalt – noen perspektiver 

3.5.1 Digitale opptak – gjenstander 

Digitale opptak (fotografi eller skanning) av gjenstander er uproblematisk både å gjøre og å legge ut på 

nett eller på annen måte formidle til publikum i digital form. I de fleste tilfeller vil en digital gjenstandsrepresentasjon 

(med nåværende teknologi) være en todimensjonal gjengivelse av tredimensjonale gjenstander, 

og det vil verken være krenkende for eventuell opphavsmanns ideelle rettigheter eller mulighet 

for økonomisk utnyttelse av verket. Samtidig har de fleste museumsgjenstander ikke opphavsmenn i 

åndsverklovens forstand, unntak er bl.a. kunstverk i museenes samlinger samt fotografi. 

Målet er å etablere en katalog med digitale opptak/representasjoner av samtlige gjenstander i museets 

samlinger koplet til katalogdata, samt å gjøre denne tilgjengelig for publikum. I forhold til dagens situasjon 

hvor bare en del av museenes samlinger er i utstilling, vil tiltaket dramatisk øke allmennhetens mulighet 

for innsyn i og tilgang til helheten i den gjenstandsbårede kulturarven. Dette er ikke mulig uten å ta 

i bruk moderne informasjonsteknologi og nettbasert formidling, og representerer et paradigmeskifte for 

museene ved at samlingspolitikk, -priorieteringer og -praksis åpnes for innsyn og debatt. 

Å etablere digitale representasjoner av gjenstandene har også viktige interne formål knyttet til samlingsforvaltning 

og dokumentasjon, kvalitetsheving og effektivisering. Det overordnede perspektivet og rasjonalet 

er imidlertid at tilgang til helheten i samlingene bidrar til et brudd på museenes monopol 

på innsikt i og bruk av kulturbærere som grunnlag for fortolkning og forståelse av fortid 

29 Kilde: Innledningen til ABM-skrift #51 Viktig og vakkert 

30 ABM-skrift #51 Viktig og vakkert side 46 

Side 20


og samtid. På denne måten blir det et viktig tiltak i museenes arbeid med fornyelse, og gir et annet ståsted 

for dialog og interaksjon med publikum så vel som grunnlag for forskning i og bruk av samlingene. 

3.5.2 Digitalisering av innhold 

Digitalisering av tekst, lyd og bilder kjennetegnes blant annet av at den digitale representasjonen (kan) 

bli(r) identisk med originalen. Dette er bakgrunnen for at blant annet internasjonal film- og musikkindustri 

har ligget langt fremme for å stoppe piratkopiering og spredning via internett. Bibliotek og arkiv er tradisjonelt 

i hovedsak tekstbasert selv om det i økende grad finnes andre medier i samlingene. Museene 

bevarer, i tillegg til gjenstandssamlingene, også arkivalia, fotografi, levende bilder og lyd. 

Fotografi er et spesielt problemområde hvor vernetiden avgjøres av om det enkelte fotografi har verkshøyde 

(fotografisk verk eller fotografisk bilde). I tillegg er det reguleringer om bruk avbildet person. Ved 

overgangen fra fotografiloven til åndsverkloven (1995) ble det gjort noen beslutninger som har konsekvenser 

for vernetiden. Fotografi tatt før 23. juni 1995 følger fotografiloven, og vernetiden for et fotografisk 

bilde er 25 år etter bildet ble tatt eller minimum 15 år etter fotografens dødsår. De aller fleste fotosamlinger 

som er aktuelle for digitalisering i abm-sektoren faller inn under dette. For fotografi tatt etter 

1995 er det åndsverklovens bestemmelser som gjelder. Her er vernetiden 50 år etter bildet ble tatt eller 

minimum 15 år etter fotografens dødsår. For fotografiske verk er vernetiden 70 år etter opphavsmannens 

dødsår. I forhold til fotografi omfatter personvernet retten til eget bilde, det vil si at avbildet person må gi 

samtykke til bruk. Vernetiden er 15 år etter avbildet persons dødsår etter både gammel og ny lov. 

Anskaffelse av tillatelser til digitalisering og deretter tilgjengeliggjøring av materiale hvor vernetiden ikke 

har utløpt kan være svært ressurskrevende, og bør drøftes i hvert enkelt tilfelle før prosjekter med 

massedigitalisering av rettighetsbelagt materiale settes i gang. Det understrekes samtidig at det ikke alltid 

vil være problematisk å etablere avtaler med rettighetshavere som eksempelvis lokalaviser om å digitalisere 

klipparkiv. Det bør søkes inngått en samlet avtale med denne typen rettighetshavere før arbeid 

starter opp. 

I tilfeller hvor behovet for digitalisering er knyttet til bevaring og skåning av skjørt eller nedbrutt originalmateriale, 

vil det være aktuelt å skanne inn/digitalisere materialet av bevaringshensyn, men det vil 

ikke uten videre kunne formidles til publikum i digital form. Bakgrunnen for dette finner man i at åndsverkloven 

regulerer en tidsavgrenset enerett for opphavsmannen til eksemplarframstilling, spredning og 

økonomisk utnyttelse av verket. Å digitalisere et verk regnes etter loven som eksemplarframstilling mens 

publisering på nett anses å være spredning av verket. 

3.6 Sektorvise mål 

For å styrke den samlingsbaserte formidlingen bør det etableres en felles regional nettløsning for å publisere 

digitalt innhold, tjenester og kataloger fra samlingene. Kildene til Vestfolds kulturarv er spredt i 

mange institusjoner i Vestfold og brukerne forventer å kunne finne kilder til Vestfold kulturarv på et sted. 

Som det pekes på i Museumsmeldinga er nettjenester et viktig grunnlag for å styrke formidlingen av 

kulturarven. Institusjoner og brukere får her tilgang til et råmateriale som kan benyttes til å skape god 

formidling. Videre vil en felles nettportal kunne resultere i en mer entydig rolleavklaring knyttet til bevaring 

og forvaltning av blant annet arkiv- og fotomateriale. 

3.6.1 Museum 

Mål: å gi publikum tilgang til kvalitetsikrede katalogdata koplet til en digitale representasjon (fotografi) av 

gjenstanden(e). 

Strategi for å oppnå målet er å videreføre arbeidet med samlingsrevisjon. Dette omfatter 

• revisjon og kvalitetssikring av katalogdata 

• minimumsregistrering der man ikke har en post i datasystemet 

• digitale opptak 

• gjøre dataene tilgjengelige gjennom Digitalt museum 

• å gjøre utstillingstekster, rapporter og fagartikler m.v. tilgjengelig på nett 

• lenke katalogtekster, fagartikler m.v. til objekter i museets nettkatalog 

• etablere system for langtidsbevaring og sikring av data. 

Målsetting bør være å sluttføre arbeidet med revisjon og oppdatering av katalogdata samt ta digitale opptak 

av alle gjenstander innenfor rammen av virksomhetens strategiske plan (2014). 

Side 21


3.6.2 Arkiv 

3.6.2.1 Kataloger 

Mål: å etablere felles katalog for Vestfoldmuseene/Vestfoldarkivet samt å legge en realistisk plan for å ta 

igjen etterslepet i ordning, dokumentasjon og tilgjengeliggjøring. 

Hovedsakelig med utgangspunkt i arkivenes omfang kan man tenke seg følgende prioritering: 

1 katalog over materiale i det tidligere Fylkesarkivets samlinger 

2 katalog over arkivmaterialet i Sandefjordmuseets samlinger 

3 katalog over et viktig bedriftsarkiv, eksempelvis arkivmateriale i Berger Museum 31 

4 katalog over arkivmateriale i Slottsfjellsmuseets samlinger. 

Ordning og registrering av arkivene vil kreve store personalmessige ressurser og det anses ikke for å 

være realistisk å fullføre dette innenfor handlingsplanens rammer, men det er en målsetting å realisere en 

felles arkivkatalog for Vestfoldmuseene i perioden. 

Retningsgivende målsettinger for tilgjengelig katalog på nett, det tidligere Fylkesarkivets samlinger, kan 

være at 

• en realistisk plan for ta igjen etterslepet skal være lagt i forbindelse med flytting til nye magasiner 

• katalogen skal være tilgjengelig gjennom Arkivportalen 

• at man som hovedregel ikke mottar nytt materiale uten at det følger med en forpliktelse for når 

registrering/dokumentasjon skal være tilgjengelig på nett slik at man ikke bygger nye restanser. 

Det forutsettes at publikumstilgang til arkivkatalogene framover blir til en felles katalog og ikke til den 

enkelte (tidligere) institusjon. 

3.6.2.2 Prioritering og utvalg for digitalisering 

Arkivene har flere utfordringer når man skal vurdere strategier for digitalisering av kildemateriale, og man 

har kommet kort når det gjelder utvikling av kriterier for utvalg. Det kan i denne sammenheng nevnes at 

Riksarkivet har satt som mål å digitalisere 10 % av arkivbestanden, og en gjennomført undersøkelse i 

Nederland konkluderte med at i overkant av 30 % av materialet i arkiv ikke vil være aktuelt for digitalisering 

i det hele tatt. 32 

Det flere tenkbare strategier for digitalisering av kildemateriale: 

• systematisk digitalisering ut fra en plan, jf også tidligere omtalte punkter for utvalg og prioriteringer 

av fotografi, samt en funksjonsbasert analyse som ligger til grunn for arkivets egen bevaringsplan 

• digitalisering på forespørsel 

• digitalisering av bevaringsmessige hensyn 

• digitalisering ut fra (en antatt) formidlingsmessig verdi. 

Med utgangspunkt i det som tidligere er sagt om rettighetsmesige og personvernmessige begrensninger i 

forhold til arkivmateriale, kan man ta hensyn til dette når man legger en plan for digitalisering ved å 

starte med materiale hvor slike problemstillinger er mindre framtredende. Eksempler på slikt materiale 

kan være. 

• møtebøker, protokoller og tilsvarende fra fylkestingets forhandlinger 

• offentlig materiale produsert før 2. verdenskrig 

• bedriftsarkiver før 1900, serier med høy informasjonstetthet 

• lag- og foreningsarkiver før 1900 

• «dykk i arkivet», formidlingsprosjekter på avgrensede områder 

• materiale som inngår i tverrsektorielle, regionale formidlingsprosjekter. 

31 Er unike i nasjonal sammenheng for tekstilindustri fordi de er fullstendige 

32 De Feiten, 2009, hentet fra ABM-skrift #66 

Side 22

3.6.3 Bibliotek 


For situasjonen i bibioteksektoren vises særlig til punkt 2.4. Som det går fram vil et digitaliseringsprosjekt 

for Vestfoldbibliotekene i all hovedsak dreie seg om materiale i lokalsamlinger. Her finnes til en viss grad 

unikt materiale og materiale som ligger langt fram i tid i forhold til Nasjonalbibliotekets digitaliseringsplaner. 

Samtidig kjennetegnes materialet av at det er samlet over tid og at det er satt i kontekst ut fra et (lokalt) 

gjenfinningsperspektiv. Dette vil trolig gjøre materialet svært interessant som objekt for formidlingsprosjekter, 

enten alene eller i samvirke med annet materiale. 

Da Vestfold fylkesbibliotek avhendet sine boksamlinger i 2007 var det Tønsberg og Nøtterøy bibliotek som 

overtok deres lokalhistoriske samling. Denne dekker perioden fra 1972 og fram til 2006. Dette er ikke lenger 

en fylkessamling, men likefullt kan man si at den i større grad enn øvrige lokalsamlinger har et fylkesperspektiv. 

Det anbefales derfor at arbeid med digitalisering starter i denne samlingen i løpet av 2012. 

Omfang og kostnader forbundet med en slik aktivitet vil bli klarlagt i forbindelse med at det etableres et 

prøveprosjekt. En målsetting gjennom prøveprosjektet vil være å høste metodiske, kompetanse- og ressursmessige 

erfaringer som kan komme til nytte i øvrige folkebibliotek i fylket. En viktig del av arbeidet vil 

være å avklare rettigheter til det aktuelle materialet samt å inngå avtaler med rettighetshavere. 

Det er et lokalt ansvar med systematisk søk/avsjekking mot Nasjonalbibliotekets digitaliserte materiale. 

Når det er aktuelt lånes materiale ut til Nasjonalbiblioteket for digitalisering samtidig som det etableres en 

lenke fra katalog til digital tekst. 

3.6.4 Virksomhet for Kulturarv 

I Strategisk kulturplan prioriteres topografisk arkiv for digitalisering, og under punkt 2.5 er forprosjektrapporten 

om digitalisering av arkivet omtalt. Videre prioriteres det i SKP å tilgjengeliggjøre en publikumsvennlig 

versjon av Feltdatabasen over arkeologiske registreringer. 

Etter at rapport om forprosjektet om Topografisk arkiv i Vestfold forelå i 2008 er – fra desember 2009 – 

databasen Kulturminnesøk tilgjengelig fra Riksantikvaren. Dette er publikumsutgaven av Askeladden som 

er «... den offisielle databasen over alle fredete kulturminner og kulturmiljøer i Norge. Askeladden eies og 

driftes av Riksantikvaren og er en omfattende database som inneholder data og opplysninger om objekter 

som er fredet (eller er inne i en fredningsprosess) etter Kulturminneloven.» 33 I løpet av 2011 er det forventet 

at Kulturminnesøk og Askeladden blir utviklet til én database. 

I Vestfold foregår en omfattende dokumentasjon knyttet til kartfesting av kulturminner. Målet er å utvidde 

og tilgjengeliggjøre dokumentasjon som finnes i den nasjonale databasen Askeladen. Databasen inneholder 

opplysninger om objekter som er fredet (eller er inn i en fredningsprosess) etter Kulturminneloven. 

Askeladden er i dag tilgjengelig som verktøy for kulturminneforvaltningen, og er ikke tilgjengelig for en 

allment publikum. Enkelte kommuner i Vestfold har igangsatt prosjekter knyttet til kartfesting av lokale 

kulturminner. 

Norges Forskingsråd har for tiden til behandling en søknad om digitalisering av de topografiske arkivene 

ved seks universitetsmuseer. 34 Det foreligger ikke avgjørelse i saken foreløpig, men en eventuelle digitalisering 

av arkivet i Vestfold vil måtte ses i sammenheng med nasjonale initiativ på området. Store deler 

av kildematerialet i Vestfolds arkiv befinner seg i Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, som 

omfattes av søknaden til Forskningsrådet. Søknaden fra MUSIT 35 er et femårig prosjekt med en økonomisk 

ramme på 50 mill. kroner. Bergen Museum og Vitenskapsmuseet har digitalisert (deler) av sine topografiske 

arkiv. 

Dersom man skulle gå i gang med en digitalisering i Vestfold uavhengig av et eventuelt nasjonalt prosjekt, 

vil det være nødvendig å søke fellesløsninger mht metoder, utvalg, kunnskapsorganisering og valg av 

metadata med andre, tilsvarende prosjekter for digitalisering og digital tilgjengeliggjøring av topografisk 

arkivmateriale. Spesielt pekes det på betydningen av å finne løsninger for georeferering, det vil si legge 

inn kartkoordinater, i materialet. Dette er spørsmål som det også arbeides med på nasjonalt plan, og det 

er dialog mellom ABM-utvikling og Statens Kartverk om utprøving innen en region/et fylke. Det er tatt 

høyde for beskrivelse og bruk av slike informasjonselementer i datamodellen beskrevet i forprosjektets 

rapport. 

Utviklingen av digitale verktøy vil ha betydning for å forenkle og effektivisere saksbehandlingen internt i 

fylkeskommunen ved at man tilrettelegger for økt bruk av blant annet historiske materiale. Med tilrettelegging 

i digital form vil det også kunne være nyttig for brukere utenfor fylkeskommunen, og vil kunne 

bidra til å legge grunnlag for å styrke det digitalt baserte formidlingsarbeidet. Samtidig vil det være nød- 

33 Sitat er hentet fra forprosjektrapporten 

34 Arkeologisk museum (Stavanger), Bergen museum, Kulturhistorisk museum (Oslo), Naturhistorisk museum (Oslo), Tromsø Museum 

og NTNU Vitenskapsmuseet 

35 Universitetsmuseenes IT-organisasjon 

Side 23


vendig med en nærmere gjennomgang av strukturering og informasjonsanalyse for å se hvordan materialet 

kan gjøres tilgjengelig i et system som skal nå brukere på tvers av sektor- og materialspesifikke grenser. 

Det vises særlig til initiativ i ABM-utviklling høsten 2010 som følger opp retningen beskrevet i ABMskrift 

#66 Åpen og samordnet tilgang til kulturarven. 

Gjennom forprosjektrapporten har man i Vestfold et god utgangspunkt for videre arbeid og planlegging da 

den går gjennom og analyserer topografisk arkivs innhold lokalt. Forekomsten av materiale hvor kilden 

ikke finnes i Kulturhistorisk museum er kjent, og man vil kunne sette i gang et lokalt digitaliseringsprosjekt 

med dette som utgangspunkt, eventuelt parallelt med en digitalisering av arkivene i universitetsmuseene. 

Forutsetningen for denne strategien vil være harmonisering med nasjonale initiativ når det gjelder 

metoder, informasjons- og dataorganisering og valg av formater. 

Dersom det skulle gå tid før det kommer an avklaring av hvorvidt det blir et nasjonalt prosjekt, eller dersom 

materiale fra Vestfold ikke vil blir prioritert i løpet av de første årene, anbefales det at man går videre 

med planene om å digitalisere Topografisk arkiv i Vestfold, men at man søker å finne fram til løsninger i 

fellesskap med universitetsmuseene før man setter i gang. 

Det er i dag ikke ressurser til å sette i gang et prosjekt i Vestfold, og man vil måtte søke prosjektfinansiering 

for å kunne gjennomføre tiltaket. 

3.6.5 Private samlinger og de frivillige miljøene 

Hovedutfordingen er å utvikle organisatoriske rammer for oppfølging av det frivillige systemet. Det legges 

ned mye verdifullt arbeid samtidig som det ikke alltid settes i regional eller nasjonal sammenheng. Det er 

en utfordring å skape en felles forståelse av de overordnede målsettingene ved arbeidet med å digitalisere 

og tilgjengeliggjøre kulturarvmateriale. I første rekke tas det til orde for å etablere ordninger som 

frivillige lag og foreninger kan benytte for digitalisering og regional digital bevaring under forutsetning av 

at man følger nærmere definerte minimumsstandarder. 

Det vil være behov for å etablere et rammeverk for avtaler med frivillige lag og foreninger/private samlinger 

som åprer for å 

• benytte Primus til on-line registrering i felles Primusbase 

• benytte Asta til on-line registrering i felles Astabase 

• konvertere WinRegimus-poster til Primus 36 

• gi tilgang til utstyr for digitalisering (kameraer/skannere) 

• gi tilbud om assistanse til og opplæring i digitalisering 

• etablere et tjenestetilbud om å foreta digitalisering. 

3.7 Oppsummering 

Gjennom fem strategiske fokusområder er det lagt et overordnet perspektiv på utviklingsretningen. 

Delmålene og tiltakene som skisseres er en utdyping og konkretisering av de strategiske målsettingene. 

Den immaterielle kulturarven representerer egne utfordringer som vil måtte behandles særskilt mens 

fotografi, til tross for mengdeutfordringen, har et godt fundament for videre planlegging og gjennomføring. 

Arkiv har utfordringer i forhold til mengdeproblematikk, og det gjenstår arbeid for å kunne etablere 

kriterier for utvalg for digitalisering. Det pekes også på arkivets utfordringer knyttet til innsamling, bevaring, 

dokumentasjon og formidling av digitale arkiver. 

Det er imidlertid ingen grunn til ikke å starte planlegging og gjennomføring av digitaliseringsprosjekter i 

sektoren. Kapittelet anbefaler en videreføring av strategien for å gi tilgang til digitale kataloger for museums- 

og arkivmateriale i samlinger som hører til institusjoner som er en del av Vestfoldmuseene. Det 

anbefales å sette i gang digitalisering i lokalsamlingen i Tønsberg og Nøtterøy bibliotek i løpet av 2012 

samt videreføring av planene med digitalisering av Topografiske arkiv i samarbeid med, eller som del av, 

nasjonale initiativ. De to siste tiltakene bør defineres som avgrensede prosjekter med egen finansiering og 

ressurstilgang dersom det settes i gang arbeid. Ressursbehovet for digitalisering av Topografisk arkiv er i 

forprosjektrapporten anslått til 2 til 2,5 årsverk. 

For å kunne gå videre med tiltakene skissert i kapittelet for øvrig, vises det til spørsmål omkring organisering 

drøftet i kapittel 4. 

36 Vil, så langt utreder kjenner til, være aktuelt for Hedrum og Stokke bygdetun, Gulli skoletun og Øvre Myra 

Side 24

4 Organisering 


Kapittelet tar i hovedsak for seg tre områder for organisering av arbeidet framover. Det kan implementeres 

litt ulike modeller i hvert av tilfellene, men de metodiske grepene er først og fremst knyttet til 

• organisering av et felles kompetanse- og ressurssenter for digitalisering, lagring og digital 

samlingsforvaltning – her kalt produksjon av digitalt innhold 

• organisering av arbeidet med tilgang, formidling og distribusjon av digitalt innhold rettet mot 

publikum 

• organisering og koordinering av arbeidet overfor frivillige lag og foreninger/private samlinger. 

Videre er det innledningsvis en gjennomgang av relevante komptansemiljøer i fylket innen hele abm-feltet. 

4.1 Relevante kompetansemiljøer 

Det er flere regionale miljøer med relevant kompetanse for de sentrale områdene i Handlingsplan for teknologi 

og formidling. Nedenfor blir det gått nærmere inn på Høyskolen i Vestfold, Preus museum, Vestfoldmuseene 

IKS samt aktuelle fylkeskommunale miljøer. 

4.1.1 Høyskolen i Vestfold (HiVe) 

Høyskolen har vært aktiv på flere områder innen digitalisering og har gjennom flere år prioritert forsking 

på læremidler. Norges forskningsråd finansierte fra 2006 – 2009 prosjektet Norsk lærebokhistorie – en 

kultur og danningshistorie. Som en del av prosjektet ble 13 gamle ABC-bøker i perioden 2002 – 2005 digitalisert 

ved høyskolen. Disse bøkene er også transkribert fra gotiske til latinske bokstaver, videre digitalisering 

av ABC'er skjer gjennom Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprogram. Det er i dag om lag 60 ulike 

ABC'er tilgjengelig i digital form gjennom nasjonale databaser. Videre er det digitalisert sju gamle 

skolelover og forordninger fra perioden 1739 – 1896. Disse er ofte vanskelige å få tak i og de er viktige i 

forskningssammenheng. Og endelig arbeides det med en bibliografi over norske lærebøker hvor tekstene 

gjøres tilgjengelig i samarbeid med Nasjonalbiblioteket. På høyskolens hjemmeside 37 foreligger dokumentasjon, 

rapporter og annet materiale om prosjektene. Det er 12 doktorgrader under arbeid knyttet 

til Pedagogiske tekster og læreprosesser, av disse har fire temaer knyttet til ulike aspekter ved digital 

formidling. 

Som del av prosjektet Gamle undervisningsplansjer er det digitalisert rundt 1100 plansjer fra om lag 1900 

og framover, fordelt på de fleste grunnskolefag. Plansjene er tilgjengelig på Høyskolens hjemmesider. Det 

er også laget en digital presentasjon av 46 skillingsviser med tilknytning til Vestfold. Det er med tekst og 

lyd (framføring eller melodi), faksimiler og utfyllende stoff. 

Som del av presentasjonen av Digitale tekster ved HiVe er det et eget innslag for lokalhistorie. Her er det 

tilgjengelig materiale i fulltekst, til sammen 35 tekster. Disse fordeler seg med to fra Vestfold fylke, tre fra 

Borre/Horten inkludert Borreminne 1985 – 2005, ett fra Sandefjord og 29 fra Tønsberg og omegn, hvorav 

10 i serien Gamle Tønsberg. Spesielt trekkes her fram den digitale utgaven av Sem og Slagen En bygdebok. 

Den digitale utgaven er basert på to trykte bind utgitt i perioden 1945 – 1963. Materialet er lagt opp 

som en fulltekst søkbar database med mulighet for flere innganger til innholdet. Resultat ved fritekstsøk 

gir en stor tekstblokk uten grafisk utheving av søkebegrepet eller bruk av andre virkemidler. Dette gjør 

det tungt å forholde seg til fristekstsøk i databasen. Dersom man går inn gjennom innholdsfortegnelse og 

matrikkelnummer avgrenses responsen til den enkelte gårds/matrikkelnummer. 38 Som gjennomgangen viser 

har HiVe erfaring og kompetanse i digitalisering og digital formidling som det vil være interessant å 

trekke med/samarbeide med i arbeidet rundt Handlingsplan for teknologi og formidling i fylket. 

4.1.2 Preus museum 

Preus museum er det nasjonale museet for fotografi opprettet i 1995. Museet innehar spisskompetanse i 

behandling og bevaring av (analogt) fotografisk materiale. De har høy kompetanse i dokumentasjon av 

fotografi og har blant annet deltatt i arbeidet med utformingen av fotomodulen i Primus, og de representerer 

et kompetansemiljø i digitalisering av analoge fotografier. 

Preus museum er ansvarlig for Nasjonalt nettverk for bevaring og formidling av kulturhistoriske fotografi, 

et nettverk med medlemmer fra hele abm-sektoren inkludert bl.a. bibliotek, arkiv, kulturhistoriske museer 

og universitetsmuseer. De har videre ansvar for det nasjonale fotografregisteret mens Nasjonalbiblioteket 

37 http://www.hive.no/om-hive/ 

38 Se http://www-bib.hive.no/tekster/sem_slagen/index.html 

Side 25


har ansvar for drift og videreutvikling av registeret over fotosamlinger/-arkiv. Registrene inneholder opplysninger 

om norske fotografer og fotosamlinger, bl.a. biografiske opplysninger samt opplysninger som lokaliserer 

fotoarkiver og -samlinger. 39 I den grad fotoregistrene i tiden framover vil inngå i et arbeid for 

oppbygging av (nasjonale) autoritetsregistre vil Preus museum være en naturlig del av dette. Ikke minst 

vil nettbaserte løsninger for sambruk og informasjonsdeling i abm-sektoren kunne få betydning for en desentral 

modell for vedlikehold og oppdatering av informasjon i de sentrale registrene. 

Museet etablerte i 2005 Senter for fotokonservering, og har unik nasjonal kompetanse på feltet. De tilbyr 

kurs og kompetansehevende tiltak rettet mot abm-sektoren samt tjenester til andre museer/institusjoner 

innen fotobevaring og -konservering. Selv om også andre museer, arkiv og bibliotek har store fotosamlinger, 

tar ingen andre norske institusjoner i dag et samlet ansvar for dokumentasjon og formidling av fotografiet, 

verken historisk eller som fenomen i samtiden. På museets hjemmeside heter det blant annet 

Museet har pekt ut fotografiets utvidete felt som sitt satsningsområde. Dette innebærer at museet 

ser fotografiet i sammenheng med samtidskunsten og en større visuell kultur. Konkret innebærer dette 

blant annet at museet i framtiden vil se fotografiet i sammenheng med levende bilder og ny, digital 

teknologi. Det innebærer også at museet vil utforske et tverrfaglig perspektiv på fotohistorien. 40 

Gjennom formuleringene her berøres også digitalt fødte fotografier, noe som for øvrig i svært liten grad er 

et tema i fotobevaringssammenheng. Fotografiets dag har ved flere anledninger samlet inn digitale bilder, 

eksempelvis var det en forutsetning for å delta i den utendørs juryerte utstillingen i 2010 at bildene ble 

sendt inn i jpg-format som vedlegg til e-post. Det er ikke kjent hvilken strategi museet har for bevaring av 

dette materialet. 

I et regionalt perspektiv vil Preus museum være en naturlig samarbeidspart i forhold til fotobevaring og 

-formidling. 

4.1.3 Vestfoldmuseene 

Som en følge av blant annet konsolideringen har det, naturlig nok, skjedd et skifte i fokus i det tidligere 

MuVe. Det er andre steder i planen pekt på at så omfattende organisatoriske endringer som Vestfoldmuseene 

innebærer, også ofte vil ha som konsekvens at man for en tid har mindre operativ kraft. Samtidig 

representerer det en stor endring å gå fra å være et løsrevet AS med sterkt innslag av prosjektorganisering 

og utviklingsfokus, til å bli en enhet i en stor organisasjon hvor alle tidligere enheter skal 

finne sin plass og prioritering innenfor rammen av nye organisatoriske og økonomiske rammer. 

Det er også endringer i kompetansesammensetningen i det tidligere MuVe som bidrar til at fokus dreies, 

og man gjør andre prioriteringer enn tidligere. I forhold til det som var utgangspunkt våren 2008 er det 

særlig svekkelse av utviklingsaspekter og -kompetanse som er av betydning når man skal vurdere organisatoriske 

løsninger i forhold til Handlingsplanens ambisjoner og forutsetninger. Det er imidlertid liten tvil 

om at store deler av arbeidet som legges ned i digital dokumentasjon og digitalisering av museenes 

samlinger vil være en nøkkelaktivitet for å gjøre Vestfolds kulturarv tilgjengelig som nettbaserte løsninger 

rettet mot publikum. 

4.1.3.1 Avdeling for samlingsforvaltning 

Det tidligere Museumssenteret i Vestfold fikk i perioden 2006 – 2009 tildelt til dels betydelige nasjonale og 

regionale prosjektbaserte utviklingsmidler innenfor samlingsforvaltning og -dokumentasjon samt innen 

fotobevaring, se rapportens punkt 2.2 for nærmere gjennomgang. 

I Avdeling for samlingsforvaltning har man i dag for det første tilgang til gode fysiske bevaringsforhold for 

de fleste typer materiale gjennom klimastyrte magasiner. Videre er det etablert kompetanse knyttet til 

fysisk bevaring av gjenstandsmateriale (teknisk konservator) og til fotografisk materiale. Det er etablert 

rutiner for dokumentasjon og digitalisering av mottatt materiale samt kompetanse i og erfaring med 

håndtering av alle typer materiale. Det finnes rutiner for forebyggende konservering ved mottak, og det 

rutiner for å oppdage og håndtere problemområder som muggangrep og annen nedbryting. Videre har organisasjonen 

erfaring med ulike dokumentasjonssystemer som inkluderer også logistiske og forvaltningsmessige 

data. 

Forutsetningene for bevaring av museenes gjenstands- og fotosamlinger er gjennom fellesmagasinene og 

organisasjonen bygd opp i tilknytning til mottak, forvaltning og drift således godt ivaretatt. 

39 Se http://www.nb.no/nmff/ for nærmere informasjon 

40 Se også «Den store utfordringen», Virksomhetsplan for Preus museum 2005 – 2010 

Side 26

4.1.3.2 Avdeling for arkiv – Vestfoldarkivet 


Avdeling for arkiv/Vestfoldarkivet har i mindre grad knyttet kompetansen til bevaringsaspektene enn det 

som gjelder for museum, det er først og fremst kompetanse i forhold til arkivfaglige spørsmål som preger 

avdelingen. Den har ansvar for faglig veiledning i arkivspørsmål i Buskerud i tillegg til at de har fagansvar 

for alt arkivmateriale i Vestfoldmuseene. De samarbeider tett med frivillige miljøer i fylket og har et nettverk 

som også inkluderer Buskerud. Det er i dag ikke kompetanse i seksjonen til innsamling og forvaltning 

av digitalt fødte arkiver, men det er under arbeid en løsning hvor man slutter seg til Kommunearkivenes 

digitale ressurssenter (KDRS). Dette vil imidlertid ikke løse behovet arkivet har for rekruttering/utvikling 

av kompetanse i håndtering av digitalt fødte arkiver og digital arkivering. 

4.1.4 Fylkeskommunale miljøer 

Det er to miljøer innenfor fylkeskommunens kulturavdeling som peker seg ut for en nærmere vurdering. 

Innledningsvis refereres det kort til organisering og ansvarsområde på feltet Kulturminnevern i våre to 

naboland. 

I Sverige har Riksantikvariämbetet et utvidet ansvar i forhold til i Norge, de skal være pådrivende og 

samlende, og virke for at kulturarven bevares og brukes på best mulig måte. De har videre en rolle i nasjonal 

samordning i samlingspleie og konservering. Embetet er underlagt Kulturdepartementet. Fra 2002 

ble Svensk Museitjänst flyttet fra Finansdepartementet til Kulturdepartementet og plassert i Riksarkivet, 

og fra 2010 er Svensk Museitjänst en enhet i forvaltningsavdelingen under Riksantikvaren. I likhet med 

Norge har de forvaltningsansvar i forhold til kulturminnelov, plan- og bygningslov m.v. 

I Danmark opprettet man fra 1. januar 2002 Kulturarvstyrelsen, underlagt Kulturministeriet. Fra samme 

dato trådte museumsloven i kraft. Gjennom loven tildeles museene bl.a. en rolle i forvaltningen etter 

plan- og bygningslov m.v. Styrelsen har ansvar for hele kulturfeltet, inkludert kulturminnevern (fortidsminner 

og fredede bygninger) og samlingene på «statslige museer og statsanerkendte museer». Sammen 

med Statens Arkiver og Det Kongelige Bibliotek har Kulturarvstyrelsen hovedansvar for kulturarven. 

4.1.4.1 Virksomhet for Kulturarv 

Virksomhet for Kulturarv har flere ulike roller. På den ene siden er de et forvaltningsorgan i forhold til 

kulturminneloven (Lov av 9. juni 1978 nr 50 om kulturminner), plan- og bygningloven (Lov av 27. juni 

2008 nr 71 om planlegging og byggesaksbehandling) samt andre særlover, forskrifter og rundskriv. I 

utbyggingssaker samarbeider virksomheten tett med fylkeskommunens Regionalsektor. 

Riksantikvaren har ansvar for landets kulturminneforvaltning, og er underlagt Miljøverndepartementet. 

Det er delegert 42 museer å utøve arkeologi, og ti av disse har forvaltningsoppgaver i regionene. Virksomhet 

for Kulturarvs hovedansvarsområde er med andre ord forvaltningsmessig, i motsetning til våre 

naboland, underlagt Miljøverndepartementet. Det fylkeskommunale ansvaret kan oppsummeres til 

• fredete bygninger som eies av private, kommuner eller fylkeskommunen 

• å gi uttalelser i byggesaker som gjelder bygninger oppført før 1850 

• rett til å påklage kommunale vedtak 

• innsigelsesmyndighet til planer 

• råd og veiledning til kommuner. 41 

Det vil ikke bli gått nærmere inn på denne delen av virksomhetens arbeidsområde her. Det vises til tidligere 

omtale av Topografisk arkiv, samt muligheten for å eventuelt dra nytte av fasiliteter og rutiner i tilknytning 

til Vestfoldmuseene (jf punkt 2.5). 

Formidling av kulturarv – også digitalt – er ledd i en forvaltning og synliggjøring av kunnskap produsert 

som del av forvaltningsoppdraget. I tillegg driver Kulturarv utviklingsarbeid på en rekke områder. Her 

nevnes spesielt teknologisk rettede prosjekter Kulturarv deltar i så som Geofysikkprosjektet som benytter 

georadar og magnetometer til arkeologiske undersøkelser og LBI ArchPro som benytter laser til å skanne 

landskapet fra fly. 42 Bredden i arbeidet er stor og spenner fra avanserte teknologiske prosjekter til formidling 

av historien om Heierstadstua. 43 

Fra sommeren 2010 har Virksomhet for Kulturarv hatt ansvar for innholdsmessig oppdatering av 

Kulturnett Vestfold. 

41 Hentet fra hjemmesiden, punktet Ansvar i forvaltningen 

42 http://www.kulturarvvestfold.no/Artikkel/Prosjekter/LBI-ArchPro---fremtidens-arkeologi/1000 

43 http://www.kulturarvvestfold.no/Artikkel/Prosjekter/Heierstadstua/10001116.php 

Side 27


4.1.4.2 Vestfold fylkesbibliotek 

Vestfold fylkesbibliotek har de senere årene styrket sin rolle som utviklingsaktør, og de hadde fra oppstarten 

av ansvar for utvikling av Kulturnett. Først (2007) som et felles Kulturnett for Buskerud, Vestfold og 

Telemark og fra 2008 som Kulturnett Vestfold. De har også deltatt i/gjennomført prosjekter i forhold til 

bruk av nye medier gjennom bl.a. Norgesbiblioteket i Second Life. 

I og med at bibliotekfeltet fra 2010 ikke lenger er en del av ABM-utviklings ansvarsområde synes det ikke 

naturlig å organisere ansvar knyttet til oppfølging av sektorene museum og arkiv til Vestfold fylkesbibliotek 

med mindre man, dersom tiltaket opprettholdes, skulle legge ansvaret for en videre drift og utvikling 

av Kulturnett Vestfold til biblioteket. Nasjonalt er det i de fleste fylker fylkesbiblioteket som har eller har 

hatt ansvar for de regionale kulturnettene. 

Sommeren 2010 ble ansvaret for innholdsmessig oppdatering av Kulturnett Vestfold flyttet fra Fylkesbiblioteket 

til Virksomhet for Kulturarv mens Fylkesbiblioteket beholdt driftsansvaret. Kulturnett Vestfold 

ble lagt på is i påvente av nasjonal avklaring av videre satsing på Kuturnett.no og ferdigstillelse av denne 

planen. Endringer i ansvar var først og fremst et uttrykk for en nødløsning da Vestfold fylkesbibliotek mistet 

viktige ressurser i arbeidet ved at nøkkelkompetanse forsvant, i tillegg til at engasjement finansiert av 

statlige prosjektmidler også ble borte. 

Det er viktig å merke seg at det ikke har blitt satt av egne ressurser til drift og utvikling av kulturnettet i 

fylket, verken fra fylkeskommunen eller fra andre relevante institusjoner. 

4.2 Produksjon – modeller for organisering 

For å utnytte felles ressurser, utstyr og kompetanse på en optimal måte kan det være en god løsning å organisere 

arbeidet slik at digitalisering og arbeid med digital samlingsforvaltning forankres ett sted. Samtidig 

er det svært ulike aspekter ved feltet med produksjon og bevaring og forvaltning av digitalt grunnlag 

på den ene siden, og tilgjengeliggjøring, distribusjon og formidling på den andre. Det er ikke nødvendigvis 

gitt at ansvar for helheten ved forankring ett sted vil være den beste løsningen totalt. 

Vestfold er et lite fylke og geografisk avstand er ikke noe hinder for utstrakt samarbeid. I dag foregår digitalisering 

i til dels stor skala også i frivillige miljøer, for eksempel ved Lokalhistorisk senter i Horten. En 

sentral utfordringen er derfor å organisere arbeidet på en måte som både opprettholder og styrker arbeidet 

innenfor de profesjonelle institusjonene samtidig som den fanger opp og bevarer – og på sikt gir tilgang 

til – digitalt materiale generert innenfor det frivillige systemet. Utgangspunktet for de skisserte 

alternativene er basert på økt realisering av sentrale målsettinger i Handlingsplanen, formulert som å 

• digitalisere kulturarvmateriale 

• produsere kvalitetssikret digital informasjon 

• bevare digitale objekter 

• formidle materialet regionalt, sektorvis og tverrsektorielt 

• levere data til / inngå i nasjonale, sektorbaserte systemer 

• formidle mot spesielle bruker- eller målgrupper 

• samhandle med andre miljøer. 

Den videre gjennomgangen baserer seg på å innledningsvis se nærmere på roller, ansvarsområder og 

grenseflater mellom disse som kan tenkes å også resultere i organisatoriske skillelinjer. Felles for alle 

vurderte løsninger og alternativer er utfordringene knyttet til finansiering da det ikke er satt av midler til 

arbeidet verken nasjonalt, fra fylkeskommunen eller i den enkelte institusjon. 

4.2.1 Roller og funksjoner 

Utgangspunktet for den videre beskrivelse er forankret i delmål I, IV og V under planens punkt 3.2 Hovedmål 

og delmål. Her heter det i Delmål I Legge til rette for å øke produksjonen av digitalt innhold innenfor 

kulturarvsektoren i fylket og det er en videre konkretisering i seks underpunkter. Delmål IV lyder Bidra til 

samordning, effektivisering og kvalitetssikring i dokumentasjon av og tilgang til samlingene med en konkretisering 

i sju underpunkter. I Delmål V formuleres målsettingen Bidra til sikring og langstidsbevaring av 

digitalt tilgjengelig kulturarvmateriale og er konkretisert i to underpunkter. 

Områder som peker seg ut å se nærmere på er særlig knyttet til å utnytte / etablere løsninger med et helhetlig 

ansvar for utvikling og implementasjon er blant annet 

Side 28

• retningslinjer for datainnhold og -kvalitet 

• tekniske løsninger 

• teknologisk rammeverk 

• nødvendig infrastruktur 

samt systemutvikling, prosjektgjennomføring og langsiktig planlegging. 

4.2.1.1 Egen produksjon 


Alle institusjoner og miljøer har et grunnleggende ansvar for egen digital produksjon enten dette er digitale 

kataloger, digital dokumentasjon (eksempelvis gjenstandsfotografering) eller digitalisering av innhold. 

En grunnleggende virksomhet i museum, arkiv og bibliotek er å dokumentere innholdet i egne samlinger. 

Der man tidligere brukte protokoller og kortkataloger, som først og fremst var utviklet for og innrettet på 

egne ansatte, har man med de digitale katalogene og Internett også fått kataloger som også retter seg 

mot publikum og brukere. Det blir gjennom dette også behov for et tydeligere skille mellom informasjon 

og data som har interesse for eller kan brukes utad, og informasjon og data som først og fremst er ment 

for interne formål som samlingsforvaltning, akkvisisjonspolitikk eller statistiske formål som bruksfrekvens 

m.v. Det er i økende grad slik at kataloger som gjøres tilgjengelig for søking via nett inneholder et utdrag 

av informasjon/data registrert i den digitale katalogen, og det er i økende grad slik at søke- og gjenfinningssystemene 

hvor abm-data gjøres tilgjengelig ikke nødvendigvis er de samme som registrerings- 

og dokumentasjonssystemene som benyttes. Abm-institusjonene får gjennom dette et ansvar for både å 

dokumentere sine samlinger for (delvis) interne formål, og et ansvar for å tilrettelegge for gjenbruk og 

flerbruk av data slik at den enkelte bruker ikke trenger å forholde seg til institusjonspesifikke eller sektorspesifikke 

systemer ved søking, gjenfinning og bruk. 

Det er i dag i bruk en rekke ulike dokumentasjonssystemer i abm-sektoren i fylket: I bibliotekene er tre ulike 

biblioteksystemer i bruk, de kulturhistoriske museene har én felles Primusinstans mens Haugar har sin 

egen. Videre brukes hjelpesystemet LIMA i Vestfoldmuseene for logistikkformål, og man har egne systemer 

for fotografi (FODAK). For arkivmateriale benyttes Asta i litt ulike versjoner som enkeltstående implementasjoner 

i museene så vel som Vestfoldarkivet. Systemene og løsningene som benyttes i abm-sektoren 

har til dels ulik teknologisk tilnærming, bakgrunn og plattform, og kostnader, kompetansekrav og 

brukerterskel for å ta systemene i bruk varierer. Det samme gjelder i forhold til datarøkt og digital forvaltning. 

Flere frivillige lag og foreninger / private samlinger i fylket har fortsatt sine data i WinRegimus selv om det 

ikke lenger er brukerstøtte eller vedlikehold av systemet. 44 Lokalhistorisk senter i Horten bruker FotoStation 

45 som hoveddokumentasjonssystem. Videre brukes regneark (primært MS Excel), databaser (MS 

Access) og lignende til dokumentasjon av kunst- og kulturhistorisk gjenstandsmateriale og fotografi. I 

frivillige miljøer er det fortsatt manuelle protokoller og kort som dokumenterer samlingene flere steder, og 

veien er lang for å kunne gjøre dette materialet digitalt tilgjengelig lokalt, regionalt og nasjonalt. 

Selv om det grunnleggende sett er samlingseiers ansvar å dokumentere samlingene, også i digital form, 

er det er mulig å se for seg løsninger hvor eksempelvis Vestfoldmuseene (eller andre) tilbyr tjenester på 

feltet til andre institusjoner / organisasjoner. Man kan se for seg alt fra utvikling av enkle registreringsapplikasjoner 

for lokal bruk til å forestå digitalisiering av innhold via skanning og avfotografering av innhold. 

Det synes ikke å være aktuelt politikk å foreslå at Vestfoldmuseene overtar ansvar for å dokumentere 

andre samlinger enn sine egne, men muligheten for å tilby tjenester som skissert i avsnittet er noe som 

eventuelt kan vurderes. Spørsmålet om pris og grad av forpliktelse vil trolig være avgjørende ved en 

eventuell etablering av slike tjenester. 

4.2.1.2 Kvalitetskrav og standardisering 

Det er ikke noe mål i denne Handlingsplanen å legge en strategi for å standardisere bruken av verktøy for 

å dokumentere samlinger og digitalt innhold. Til det er behovene for ulike og kostnadene for høye både i 

form av kroner og nødvendig kompetanse. Fokus bør i stedet ligge på felles retningslinjer for innhold i den 

digitale dokumentasjonen i form av metadata og katalogposter, og standarder og minimumskrav til kvalitet 

og formater i digital reproduksjon av innhold. 

Forutsetningen for at data / informasjon produsert ute i det enkelte museum, arkiv eller den enkelte 

private samling skal kunne brukes og gjenbrukes er at man benytter standard eksport- og importformater 

44 Primus' systemmessige forgjenger for særlig de kulturhistoriske museene 

45 Utviklet for å finne fram i store billedsamlinger som billedbyårer, aviser mv. 

Side 29


uavhengig av hva det grunnleggende dokumentasjonssystemet måtte være. Dette er den eneste farbare 

veien for at informasjon skal kunne fanges opp, sammenstilles og settes i en meningsfull helhetlig kontekst 

uten å måtte registreres flere ganger i ulike systemer. En videre gjennomgang av disse aspektene 

finnes i kapittel 5 Teknologiske implikasjoner. 

For å etablere omforente retningslinjer for registrering og dokumentasjon foreslås det å opprette en 

arbeidsgruppe med nødvendig dokumentasjonsfaglig og teknologisk kompetanse, jf også punkt 4.4.2.2 

under. 

4.2.1.3 Gjenbruk 

«Det som ikke er på nett finnes ikke – og det som ikke kan gjenbrukes brukes ikke» . Sitatet er hentet fra 

en workshop arrangert av ABM-utvikling om semantisk web 46 i november 2010, og understreker betydningen 

av å arbeide med å gjøre kulturarvmateriale tilgjengelig i det digitale rommet for at det ikke skal marginaliseres 

som kilde til kunnskap, forståelse og opplevelse. 

Det er flere steder pekt på betydningen av standardisering av metadata, formater og plattformer for å 

kunne langtidsbevare – og gi tilgang til – digitalt lagret kulturarvinformasjon. Dersom perspektivet utvides 

til også å omfatte et mål om at det samme datagrunnlaget skal kunne brukes i mange applikasjoner og 

mot mange brukergrupper styrt – ikke av dataprodusenten som Vestfoldmuseene eller Vestfoldarkivet – 

men av aktører som tilbyr løsninger på nett rettet mot ulike brukergrupper, får det en rekke konsekvenser. 

For å bygge systemer som legger til rette for flerbruk og gjenbruk er det avgjørende at informasjon som 

skal benyttes er lokaliserbar på en entydig måte via nettet. Dette forutsetter at det utvikles et regime for 

varige, globale og entydige identifikatorer som kan gjenkjennes uavhengig av applikasjoner for systemer 

som skal bruke den underliggende informasjonen. 

Videre er det avgjørende at det tas i bruk autoritetsregistre over eksempelvis personer, korporasjoner og 

steder. Dette vil sikre entydighet i identifikasjon, men krever at data har tilstrekkelig omfang og kvalitet 

for å kunne brukes. I forhold til personnavn vil både fødselsdato og (eventuell) dødsdato være nødvendig, 

det vil også være en stor fordel med fødested. Når det gjelder steder vil det å legge inn georeferanse 

være avgjørende for videre bruk av data. Det arbeides med å utvikle et prøveprosjekt mellom ABM-utvikling 

og Statens kartverk for en region/ett fylke som trolig vil kunne finne fram til løsninger på nasjonalt 

plan. 

Ved å legge opp til en struktur som lokaliserer og kjenner igjen data ut fra standard beskrivelse og utveklsingsformater, 

vil man også legge til rette for flerbruk og applikasjoner rettet mot spesielle brukergrupper. 

I og med at universell utforming blir et krav fra 1. januar 2011 vil kulturarvsektoren kunne legge til rette 

for bedre løsninger dersom man velger en tilnærming som beskrevet i punktet. 

Dersom man konseptuelt skulle nærme seg løsninger som ligger i semantisk web slik dette forstås og beskrives 

i eksempelvis ABM-skrift #66 åpner dette for en gjenbruk av informasjon og data, også fra kulturarvsektoren. 

ABM-institusjoner vil ikke lenger være i en posisjon hvor de er avsendere av informasjon som 

skal nå et publikum eller noen brukere. Man vil i stedet oppleve at data og informasjon fra sektoren dukker 

opp og gjenbrukes. En måte å utvikle kjøreregler for hva som kan brukes hvordan er at ABM-institusjoner 

tilgjengeliggjør eget materiale under Creative Commons- lisenser. 47 

4.2.2 Felles kompetanse- og ressurssenter 

Framstillingen nedenfor omhandler først og fremst rollen som produsent av digital informasjon. 

4.2.2.1 Vestfoldmuseene 

I den nåværende struktur for organisering av abm-sektoren i fylket peker Avdeling for samlingsforvaltning 

i Vestfoldmuseene seg ut som ett sted å bygge felleskompetanse og -ressurser. Det er etablert fellesmagasiner, 

i løpet av 2012 også med god kapasitet i forhold til arkivmateriale. Det er etablert rutiner for 

overføring, mottak, forebyggende konservering og magasinering av museumsgjenstander og fotografi. Videre 

er det etablert rutiner for dokumentasjon av gjenstander som overføres til magasin samt rutiner for 

digitale opptak av gjenstander. Det er vanskelig å se for seg en modell hvor ikke eksisterende ressurser 

og løsninger har en betydning for hvordan man velger å organisere det videre arbeidet. 

I utgangspunktet skisseres to modeller for hvordan man kan tenke seg å knytte arbeidet med produksjon 

av digitalt innhold til eksisterende miljøer ved avdelingen: gjennom samorganisering eller gjennom samlokalisering. 

46 Semantisk webteknologi muliggjør publisering av informasjon og kunnskap på Internett i en form datamaskiner, og ikke bare 

mennesker, kan lese og tolke 

47 Se http://www.creativecommons.no/ for nærmere informasjon 

Side 30

4.2.2.1.1 Samorganisering 


Modellen innebærer å samorganisere funksjonen med Vestfoldmuseene. Etter den siste organisasjonsmessige 

endringen i museet ses det ikke som aktuelt å knytte ansvar for helheten i produksjonen til miljøet 

rundt Hinderveien da man ikke lenger har felles ansvar for både museum og arkiv her. En eventuell 

samorganisering ser med dagens organisasjonskart ut til best å kunne løses ved at det etableres en egen 

avdeling med ansvar for feltet i Vestfoldmuseene. 

Fordelen med en modell hvor ansvaret for produksjon, bevaring og forvaltning av digital informasjon legges 

til Vestfoldmuseene er at man forankrer arbeidet i en allerede eksisterende organisasjon med rutiner 

og kompetanse på tilstøtende felt. Museet er den enkeltinstitusjonen i systemet med de største samlingene 

– og den største ressurstilgangen – noe som burde gjøre det mulig å legge tyngde bak arbeidet. 

Ulempen ved å legge dette til nåværende organisasjon kan være at arbeidet i stor grad vil bli synonymt 

med institusjonens egne målsettinger, prioriteringer og rammer. Dette vil kunne innebære en fare for at 

man ikke får det nødvendige løft på feltet dersom museet selv ikke prioriterer det. Videre vil problemstillinger 

knyttet til prioritering i planer og gjennomføring – i en situasjon hvor man må anta at det er ressursknapphet 

– være aktuelle. Det vil trolig også være nødvendig å se på museets vedtekter og 

avtaleverk dersom man skulle legge et permanent ansvarsområde til institusjonen som går ut over ansvar 

for egen virksomhet. 

I modellen vil det være nødvendig at det utvikles tjenester for institusjoner og samlinger som ikke er en 

del av museet selv. Det må etableres et rammeverk for hvilke type tjenester og ressurser museet forplikter 

seg til å stille til rådighet for andre, og under hvilke forutsetninger. En videre prosess vil måtte avklare 

om Vestfoldmuseene ønsker og vil prioritere ressurser til fellesløsninger for hele sektoren samtidig som 

man må vurdere om dette vil være den optimale løsningen på lang sikt. 

Fordeler: man bygger videre på eksisterende miljøer, kompetanse og rutiner. Ansvaret legges til institusjonen 

med de største samlingene og de største ressursene. 

Ulemper: det vil kunne være sårbart i forhold til museets egne prioriteringer. Det vil være nødvendig 

med rekruttering og nyutvikling av kompetanse. 

Utfordringer: eierskap, ansvar og identifikasjon med plan og tiltak fra miljøer utenfor museet selv. 

Finansiering og driftsøkonomi. 

4.2.2.1.2 Samlokalisering 

Den andre modellen legger opp til en samlokalisering, men ikke en integrasjon på organisasjonsnivå. 

Målsettingen vil være å utnytte felles infrastruktur og ressurser best mulig, og det legges spesielt til rette 

for felles utnyttelse av utstyr for digitalisering samt infrastruktur og lagringskapasitet for digital forvaltning 

og bevaring. Ved en samlokalisert løsning vil kompetansesenteret for digital produksjon, bevaring og 

forvaltning måtte forankres organisatorisk et annet sted enn i Vestfoldmuseene. 

I modellen vil Vestfoldmuseene først og fremst være en institusjon som stiller lokaler og utstyr til disposisjon 

(utleie og sambruk) og hvor personale vil inngå i prosjektgrupper m.v., men hvor ansvar for utvikling 

og løsninger ikke ligger i museet. I modellen vil Vestfoldmuseene også kunne ha rollen som tjenesteleverandør 

som blant annet: 

• stiller programvare til rådighet (Primus, Asta og egenutviklede systemer) 

• har ansvar for infrastruktur 

• har ansvar for overføring av informasjon til nasjonale systemer 

• tilbyr regional bevaring av digital informasjon 

• tilbyr løsninger for sikkerhetskopiering. 

Fordeler: man bygger organiseringen rundt tett samhandling med og felles utnyttelse av eksisterende 

miljøer, kompetanse og rutiner. 

Ulemper: Det blir ikke noe direkte eierskap til planer, prioriteringer og ansvar fra den største og mest 

ressursrike aktøren. 

Utfordringer: Etablere rammeverk for avtaler som regulerer ansvar, roller og økonomi. 

Løsningen forutsetter at det er til stede nødvendig utstyr – kameraer og skannere – og kompetanse til å 

betjene dette. Det vil være nødvendig med investeringer i noe utstyr for å kunne opprette en felles pool 

som hele sektoren i fylket kan benytte. 

Side 31


Et siste alternativ kan være å søke samlokalisering med Høyskolen i Vestfold. Dette er ikke utredet 

nærmere, men vil trolig kunne gi mange av de samme fordelene som samlokalisering med Vestfoldmuseene 

med tanke på å plassere funksjonen i et miljø med kompetanse og erfaring i digitalisering og digital 

formidling. I tillegg vil det kunne være en synergieffekt ved å legge det til et undervisnings- og forskningsmiljø 

at det vil kunne generere studentoppgaver på ulikt nivå som kan tenkes å bidra til utviklingen på feltet. 

4.2.2.1.3 Tjenesteleverandør 

Det kan også tenkes en løsning hvor museet først og fremst kommer inn som deltaker i prosjekter på den 

ene siden og som tjenesteleverandør uten samlokaliseringsaspekter på den andre uten at dette blir gått 

nærmere inn på her. Med oppdeling i funksjoner som Handlingsplanen bygger på er det innført et skille 

mellom produksjon, bevaring og forvaltning på den ene siden og distribusjon og formidling på den andre. 

Samtidig er det fullt mulig å findele de ulike funksjonene mer enn dette, slik det eksempelvis gjøres når 

man definerer tjenester i avsnittet over. Hva som vil være en hensiktsmessig oppgave-, rolle- og funksjonsfordeling 

vil måtte være gjenstand for videre diskusjon. Det er imidlertid uheldig dersom ansvar for 

gjennomføring og drift blir for fragmentert, og det synes vanskelig å komme utenom at det er nødvendig 

med et visst felles, regionalt grep dersom man skal lykkes i ambisjonene om å gi bred tilgang til digitalt 

kulturarvbasert materiale fra fylket, formidlet til publikum på en samordnet måte. 

Fordeler: man bygger opp en enhet som tilbyr avgrensede tjenester etter avtaler som regulerer omfang, 

kvalitet og pris, noe som gi en kontrollerbar situasjon i forhold til ressursbruk 

Ulemper: slik den økonomiske situasjonen er i sektoren vil det trolig være vanskelig å få dekket de reelle 

kostnadene 

Utfordringer: modellen med salg av tjenester er mindre forpliktende for institusjonene. 

4.2.3 Fylkeskommunal forankring 

Det synes ikke å være aktuell politikk å legge et operativt ansvar for gjennomføring av digital produksjon 

av katalogdata, metadata eller digitalt innhold til fylkeskommunale institusjoner ut over ansvar for eget 

materiale. 

Fylkeskommunens rolle som utviklingsaktør er å utvikle utviklerne, det vil si bistå og koordinere utviklingsmiljøene 

ute i institusjoner, kommuner og organisasjoner. I tillegg er fylkekommunen den største 

eieren i Vestfoldmuseene IKS, og ambisjonene som ligger i Strategisk kulturplan gjør det naturlig å peke 

på en rolle hvor VFK initierer samarbeid og samhandling i sektoren. Vestfold fylkeskommune kan gå inn 

og spille en rolle i forhold til etablering og koordinering av standarder og rutiner i samarbeid med institusjonene 

som produserer digitalt materiale uavhengig av medium, formater og eierskap til materialet. I 

første omgang vil det kunne være aktuelt å ta initiativ til å etablere en arbeidsgruppe på tvers av sektor- 

og organisasjonsgrenser som utformer skriftlige retningslinjer på tre sentrale områder: 

• digitale metadata og katalogdata for gjenstander, fotografi og digitalisert innhold (tekst, lyd og 

levende bilder) 

• tekniske minimumsstandarder for digitalisert innhold, formater så vel som oppløsning 

• beskrivelse av utvekslingsformater som må implementeres. 

I tillegg vil det være naturlig at fylkeskommunens egne virksomheter legger seg på eventuelle omforente 

retningslinjer når det gjelder digital innholdproduksjon, forvaltning og gjenbruk. Til slutt pekes det på Fylkesbibliotekets 

mulige rolle i et arbeid for å digitalisere materiale i lokalhistoriske samlinger med vekt på 

de fire store bybibliotekene, jf Handlingsplanen punkt 3.6.3. 

En mulig løsning kan være å legge et koordinerende ansvar til en stabsstilling med ansvar for oppfølging 

av arkiv og museum. 

Fordeler: modellen vil gi en stor grad av forpliktelse for fylkeskommunen 

Ulemper: det ligger på siden av det fylkeskommunen selv har definert som sine oppgaver og funksjoner 

Utfordringer: en konsekvens kan være at abm-institusjonene bruker et økt fylkeskommunalt 

engasjement som sovepute i forhold til egen aktivitet. 

4.2.4 Frittstående løsning 

Utreder er ikke i detalj kjent med de vurderinger som ble gjort i forkant av etableringen av Museumssenteret 

i Vestfold (MuVe) i 2004, og som førte til at man valgte å opprette et eget selskap uavhengig av de 

fire kulturhistoriske museene for å løse grunnleggende museumsoppgaver. Løsningen representerte øko- 

Side 32


nomisk et spleiselag mellom museene og Vestfold fylkeskommune, og hadde trolig ikke vært mulig uten 

de ekstra midlene som ble tilført museene som en del av museumsreformen. Til tross for at det i denne 

perioden var statlige midler avsatt til en økning i museenes driftsbudsjetter var ikke dette tilstrekkelig til å 

finansiere satsningen, og dette var noe av bakgrunnen for at fylkeskommunen gikk inn og overtok alle aksjene 

i selskapet fra sommeren 2008. 

Med utgangspunkt i erfaringene fra MuVe kan man slå fast at det ikke er tilrådelig å opprette en frittstående 

virksomhet som skal ivareta sentrale museumsoppgaver utenfor institusjonene selv. Til tross for at 

man fikk etablert magasiner og rutiner og løsninger som gjør at Vestfold i dag er bedre stilt for bevaring 

og dokumentasjon av museenes samlinger enn svært mange andre fylker, vil man over tid trolig ikke lykkes 

med å omprioritere ressurser og fokus i samlingsforvaltningsarbeidet uten at dette er direkte forankret 

i museene selv. 

En fordel med en frittstående organisasjon vil være at den trolig i større grad enn eksempelvis en avdeling 

i Vestfoldmuseene vil være i stand til å fange opp fylkeskommunale og kommunale institusjoner (folkebibliotekene) 

samt fange opp de private samlinger i regi av frivillige lag og foreninger. 

Det framstår ikke som realistisk eller ønskelig å fremme forslag om en slik organisering i dagens situasjon. 

Dersom det skulle etableres en frittstående organisasjon ville trolig det mest fornuftige være at den fikk 

ansvar for både produksjon (i hovedsak gjennom andre), bevaring og forvaltning, samt distribusjon og 

formidling. 

Mulige funksjoner kunne være å: 

• forestå digitalisering (selv og via andre) 

• etablere retningslinjer, planer og rammeverk 

• gjennomføre prosjekter 

• etablere og drifte kanal for regional formidling (eventuelt overta ansvaret for Kulturnett Vestfold) 

• bygge digital formidlingskompetanse. 

Fordeler: målrettet, spesialdesignet i forhold til kompetanse, ubyråkratisk og resultatorientert 

Ulemper: avhengig av andres prioriteringer, (kan være) uklart ansvar, uheldig å bygge enda en organisasjon 

på feltet, jf diskusjonen rundt konsolideringen av museumssektoren 

Utfordringer: først og fremst å finne løsninger for eierskap og finansiering. 

4.2.5 Prosjektorganisering 

En prosjektorganisering gir ikke permanente løsninger, men vil på kort sikt kunne arbeide videre med de 

sentrale problemstillingene. Modellen vil få med seg noe av styrken som en egen organisering inneholder: 

den vil være målrettet, fleksibel og resultatorientert. 

En prosjektorganisasjon vil også måtte forankres og finansieres, og det er ikke mulig å peke på andre enn 

Vestfold fylkeskommune og Vestfoldmuseene som de regionale aktørene som vil måtte ta ansvar også i 

en prosjektperiode. 

En slik organisering vil ha mange av de samme fordeler, ulemper og utfordringer som en frittstående organisering, 

men vil bare være i drift i prosjektperioden. Dette innebærer ofte at kompetanse og erfaring 

bygges hos personale som ikke blir i organisasjonen, og at det i mange tilfeller blir vanskelig å finne ressurser 

til permanent drift når prosjektet avsluttes. 

Det anbefales allikevel at man vurderer muligheten for å etablere et treårig prosjekt for å arbeide med å 

realisere målsettingene i handlingsplanen som et fellestiltak mellom fylkeskommunen og Vestfoldmuseene 

hvor det også søkes statlig prosjektfinansiering. 

4.2.6 Andre innfallsvinkler 

Det siste aspektet ved organisering som tas opp til drøfting er en mulig regional løsning med virke også 

utenfor Vestfold. Det var i sin tid et ønske om, og også noen forsøk på, å etablere et regionalt samarbeid 

innenfor det som ble kalt BTV-regionen på feltet, bl.a. har Vestfoldarkivet koordineringsansvar for privatarkiver 

i Buskerud. Denne tankegangen er i og for seg også framme i enkelte sentrale dokumenter på nasjonalt 

plan hvor det tas til orde for at det opprettes åtte til ti regionale sentre med ansvar for bl.a. bevaring 

og dokumentasjon av museumssamlinger. Det ser verken ut til å gå mot regioner eller utstrakt 

samarbeid på tvers av fylkesgrenser på feltet, og tanker i ABM-utvikling om en slik retning har i liten grad 

blitt fulgt opp. 

Side 33


Det er etter 2008 ikke blitt etablert tilsvarende løsninger som det Vestfold disponerer i Hinderveien innenfor 

regionen hvor man har fylkeskommunalt eide lokaler i Hinderveien som eventuelt kan benyttes til 

samlokalisering med et regionalt (BTV)kompetansesenter for digitalisering og digital formidling. 

Digitaliseringsmeldinga understreker at den videre utviklingen av museenes digitale virksomhet krever 

kompetanse, digital infrastruktur, veiledning, standarder, god praksis og nok arbeidskraft både til produksjon 

av digitale representasjoner av samlingene og produksjon av gode metadata for at samlingene skal 

være søkbare og presenteres i en forståelig kontekst. Det er viktig å få til samhandling og arbeidsdeling 

for å få mest mulig rasjonell bruk av ressursene, og samlingene må kunne utnyttes og sammenstilles på 

tvers av institusjonsgrenser og sektorgrenser. Det kan være grunn til å peke på at abm-sektoren hadde 

hatt mye å hente på å tenke i funksjonelle regioner framfor fylker når det skal etableres løsninger, men 

dette er ikke aktuell politikk i dag. 

Fordeler: vil gi økt finansieringsgrunnlag og større nedslagsfelt 

Ulemper: det vil medføre økte utfordringer med prioritering og samhandling 

Utfordringer: regionalt samarbeid er ikke aktuell politikk på feltet. 

4.3 Distribusjon – modeller for organisering 

Overskriftens bruk av begrepet distribusjon kan antyde at man først og fremst ser en digital satsing som 

et middel til å spre informasjon og kunnskap om samlinger, gjenstander, foto, kulturminner og litteratur til 

publikum. Det presiseres derfor innledningsvis i avsnittet at man her forsøker å ha to tanker i hodet på en 

gang. Punktet søker å fange opp perspektivene ved både det å gi tilgang til og formidle i det digitale rommet, 

og å bygge dialog og interaksjon med ulike brukergrupper. Mobile teknologier og bruk av sosiale 

medier forbindes ofte med overgangen fra enveis til toveis kommunikasjon generelt. Også for abm-sektoren 

vil det være avgjørende å ta dette i bruk. I rapporten Mobile og sosial teknologier heter det innledningsvis 

Så og si alle abm-institusjonene benytter seg i dag av internett for å spre informasjon om virksomheten. 

Informasjonen spres fra en avsender, institusjonen selv, til flere mottagere. Dersom mottagerne 

av informasjonen, altså publikum/brukerne, kan engasjeres og involveres mer direkte i kommunikasjonen, 

vil informasjonsflyten bli mangedoblet. På den måten vil brukerne selv bidra til en ny og mer effektiv 

markedsføring av institusjonene. 48 

Kapittel 5 kommer nærmere tilbake til dette. 

4.3.1 Roller og funksjoner 

4.3.1.1 Tilgang – materiale fra egen institusjon 

Det er vanlig å skille mellom å gi tilgang til (samlingenes) innhold og å formidle innholdet. Med tilgang 

menes ofte mulighet for å kunne søke og finne fram i kataloger over samlinger samt eventuelle digitale 

representasjoner av gjenstander eller innhold. Det vil i stor grad være ubearbeidet materiale som stilles til 

disposisjon. Arkivene er ordnet, katalogisert og dokumentert, men arkivaren har ikke fortolket innholdet, 

bibliotekenes kataloger gir tilgang til samlingene av litteratur og andre medier– og etter hvert også koplet 

til en digital versjon av tekst/innhold – men bibliotekaren forteller ikke brukeren hvordan innholdet skal 

fortolkes eller oppleves. Med tilgang menes her å gi tilgang til 

• registre 

• kataloger 

• metadata 

• digitale representasjoner (foto, faksimile, tekst, lyd etc.) 

for ekstern bruk (og eventuelt gjenbruk). Inneholdet vil ofte være et utdrag av den totale datamengden 

institusjonen har registrert. Brukerne har ikke spesiell nytte av å få tilgang til interne, administrative 

metadata, og har kanskje ikke godt av å få vite i detalj hvor det enkelte objekt fysisk befinner seg. 

Å gi tilgang til abm-materiale, slik det her er definert, forutsetter at brukere selv er i stand til å finne fram 

i og nyttiggjøre seg informasjonen som stilles til rådighet. Arkiv-, bibliotek- og museumssystemer har 

tradisjonelt blitt utformet for profesjonelle brukere og kjennetegnes av at de i stor grad benytter ny teknologi 

som konseptuelt i liten rad skiller seg fra de tradisjonelle katalogkortene. I systemene står gjenstandene 

/ de fysiske tingene ofte i sentrum. Systemene er ulike og har ofte en høy brukerterskel. 

48 Mobile og sosiale teknologier – en rapport. ABM-utvikling 2009. 

Side 34


En god ting med å gi tilgang til det som er beskrevet over er at institusjonene gir brukere oversikt over 

hele samlingen, ikke bare det som til enhver tid er utstilt. Spesielt for museene vil det å gi tilgang til 

informasjon om hva man har samlet – og hva man ikke har samlet – i seg selv være av historiefaglig og 

kulturell interesse når man skal vurdere museenes samfunssmessige rolle som bærere av felles hukommelse 

og identitet. 

Tilgang til helheten og bredden i samlingene til abm-institusjoner vil også åpne opp for et fornyet 

grunnlag for forskning med utgangspunkt i samlingenes innhold. Ressursbruk og fokus i forskningen vil i 

mindre grad være rettet mot hva som finnes i samlingene og mer mot innhold og fortolkning av det som 

er der. 

For abm-institusjoner vil det være aktuelt å publisere materiale gjennom flere digitale kanaler som eksempelvis 

• på egne hjemmesider 

• gjennom nasjonale sektorvise portaler (Arkivportalen og Digitalt museum) 

• gjennom tverrsektorielle regionale løsninger (som for eksempel Kulturnett Vestfold) 

• gjennom tverrsektorielle nasjonale løsninger 

• gjennom internasjonale baser som Europeana 49 og Europeana Local 50 . 

De fleste abm-institusjoner har publisert, eller gitt tilgang til, katalogdata mv. på egne hjemmesider, og 

dette har ofte blitt vurdert som et viktig profileringstiltak i forhold til egen institusjon. Med Digital museum 

og Arkivportalen endrer dette seg slik at det å delta og være synlig og til stede på de store portalene 

i seg seg blir viktig. Jo flere som har tilgang til informasjonen, desto større kulturell og historisk 

verdi har den. 

De to siste momentene over blir det ikke gått nærmere inn på i utredningen. Den enkelte institusjon vil i 

begge tilfeller ha rollen som leverandør av (kvalitetssikrede) data inn mot sentrale løsninger som gjenbruker 

og sammenstiller dette med andre nasjonale og internasjonale leverandører. 

4.3.1.2 Formidling – materiale fra egen institusjon 

Med formidling menes ofte at materialet blir valgt ut, satt i sammenheng (kontekst) og fortolket av noen 

for brukerne. Dette gjelder uavhengig av om man snakker om en fysisk utstilling i et museum, en virtuell 

utstilling på nett eller en utstillingskatalog. Utstillinger er knyttet til temaer, emner eller hendelser hvor 

ulike typer data, informasjon og medier inngår i en kontekstuell sammenheng som gir økt innsikt, forståelse 

og kunnskap – eller opplevelse – hos brukere/publikum. 

Det kalles nettutstilling fordi man søker å oppnå det samme som gjennom tradisjonelle utstillinger, men 

i motsetning til tradisjonelle utstillinger trenger man ikke ta hensyn til begrensninger i informasjonstilfang, 

antall gjenstander eller størrelse, og publikum/brukere er ikke avhengig av å oppsøke museet eller 

utstillingen fysisk. 

Digitalt fortalt er nettbasert formidling – ofte basert på et avgrenset kildemateriale og med en personlig 

fortellerstemme. Metodikken skiller seg sterkt fra en bredt tematisk anlagt nettutstilling, og hari et annet 

format: Formidling av og om kulturarvmateriale fra brukere selv eller fra kulturarvinstitusjoner. 

Grunnleggende sett må ansvaret for å utvikle god digital formidling ligge hos de som kjenner samlingen, 

dens innhold, opphav og proveniens, samt har formidlingskompetanse. Det vil igjen si samlingseiere, eller 

om man vil, det enkelte museum. Det vil imidlertid for de fleste institusjoner i fylket være nødvendig å 

stille nye krav til formidlingskompetansen i det digitale rommet i forhold til å formidle via en tradisjonell 

utstilling. 

I Digitaliseringsmeldinga er regjeringens visjon formulert slik 

Visjonen for regjeringens IKT-politikk på kulturfeltet er å gjøre mest mulig av samlingene i våre [arkiv, 

bibliotek og] museer tilgjengelige for flest mulig ved fremtidsrettet bruk av IK-teknologiske løsninger. 

Samlingene skal være søkbare og tilgjengelige på tvers av hele abm-feltet, og innholdet skal formidles 

på en brukerorientert måte. 

Dersom målsettingen skal være å ta utgangspunkt i dette i regionalt perspektiv, vil det være naturlig å 

vektlegge løsninger som er uavhengige av materialtyper og institusjonsgrenser. Det bør i stadig større 

grad være målsettingen for digitale formidlingsprosjekter at de omfatter ikke bare gjenstander og foto i 

49 http://www.europeana.eu/portal/ 

50 http://www.europeanalocal.eu/ 

Side 35


museenes eie, men også arkivmateriale, fotografier, lyd og levende bilder uavhengig av hvor materialet 

fysisk befinner seg i regionen. Dersom man ser for seg å arbeide med en større digital presentasjon av 

1814 i et regionalt perspektiv i forbindelese med 200-årsjubileet i 2014, er det neppe spesielt viktig for 

brukere/publikum å finne fram i arkiv, museer, litteratur og andre kilder hver for seg. Det at interesserte 

brukere eventuelt også kan finne ut hvor det det viste materialet fysisk befinner er naturligvis en del av 

helheten. 

Egnede arenaer for abm-institusjonenes nettutstillinger er først og fremst 

• egne hjemmesider for institusjonsspesifikke formidlingsprosjekter 

• tverrsektorielle, regionale løsninger 

• (eventuelle) tverrsektorielle nasjonal løsninger som Kulturnett eller felles abm-søk. 

Det er naturlig at nettutstillinger i første rekke har vært tilgjengelig på institusjonenes hjemmesider. 

Utstillingene er ofte i stor grad basert på institusjonens eget materiale, og vurderes ofte til å ha stor verdi 

som merkevarebygging for institusjonen. 

Digitalt fortalt representerer et brudd med dette ved at det er organisert som en sentral løsning som den 

enkelte institusjon/region lenker til. 

4.3.1.3 Fra monolog til dialog 

Ved å gi tilgang til helheten i samlingene via nettbaserte løsninger åpner arkiv og museer for innsyn og 

dialog med brukere og publikum om samlingspolitikk, utvalg og prioriteringer. Perspektivene dette åpner 

for er nærmere beskrevet i punkt 3.5 på side 20 hvor et hovedpoeng er at «tilgang til helheten i samlingene 

bidrar til et brudd på museenes monopol på innsikt i og bruk av kulturbærere som grunnlag for fortolkning 

og forståelse av fortid og samtid. På denne måten blir det et viktig tiltak i museenes arbeid med 

fornyelse, og gir et annet ståsted for dialog og interaksjon med publikum så vel som grunnlag for 

forskning i og bruk av samlingene.» 

Samtidig gir internett helt nye muligheter for interaktivitet og interaksjon med brukere. Gjennom bruk av 

sosiale teknologier (web 2.0) kan det, og er det, etablert løsninger som åpner for en løpende interaksjon 

med brukerne som også styrker deres involvering og engasjement. I Sverige er det eksempelvis etablert 

en løsning som gjør det mulig for brukere å legge inn egen informasjon knyttet til kulturminner og gjenstander 

dokumentert i Riksantikvarens dataløsning. Ved å åpne for en toveiskommunikasjon hvor brukere 

på den ene siden kan gjenbruke data fra abm-sektoren på egne hjemmesider o.a., og hvor institusjonenes 

materiale kan berikes med fortellinger og stemmer fra brukere, eksperter, forskere, elever og studenter. 

Interaktive løsninger vil være en berikelse, og vil vil gi merverdi til kulturarvmateriale forvaltet i abm-institusjoner. 

Det ligger en utfordring for sektorene på abm-feltet i å etablere en kultur for deling framfor å hegne om 

eget materiale, Det fordrer at man, til en viss grad, gir slipp på eierskapet – og slipper brukerne løs i egne 

samlinger. 

4.3.2 Kulturnett 

I 2009 gjennomførte ABM-utvikling en undersøkelse om status for de regionale kulturnettene. En rapport 

som oppsummerer undersøkelsen er under utarbeidelse. 

4.3.2.1 Kort om Kulturnett – historikk og status nasjonalt 

Det er i dag etablert kulturnett i alle fylker unntatt fire. Det er etablert ett felles nett for Nord- og Sør-Trøndelag, 

de øvrige er organisert etter fylke. De første regionale nettene ble etablert høsten 1998. I årene 

fram til 2004 ble det etablert ytterligere tre regionale nett som dekket fire fylker. ABM- utvikling overtok 

ansvaret for Kulturnett fra 2003, og i perioden 2004 – 2009 har veksten i regionale kulturnett vært stabil. 

Kulturnett Vestfold ble etablert relativt sent, i 2008, som en videreføring av nettet for BTV-regionen etablert 

i 2007. 

Undersøkelsen gjennomført av ABM-utvikling viser at hovedutfordringen for de regionale kulturnettene er 

forankring og finansiering. Manglende regional forankring gjør ressurssituasjonen for de regionale 

kulturnettene svært sårbar. Det ser ikke ut til at måten man har organisert arbeidet på, om ansvaret ligger 

i fylkesbibliotek, arkivinstitusjoner eller annet, har hatt betydning for ressurssituasjonen. 

Undersøkelsen viser at det er en ubalanse mellom hva fylkeskommunene bruker til drift av abm- institusjoner 

og hva de bruker til å styrke digital formidling rettet mot publikum. For Vestfolds del går 1,09 mill., 

Side 36


eller 3,13 % av et samlet beløp på kroner 34,77 mill., fra kommuner og fylkeskommunen til abm-sektoren 

i 2008, til kulturnett og nettbasert formidling i abm- perspektiv. 51 

En oversikt over fylkeskommunale ressurser til regionale kulturnett høsten 2009 som omfatter 17 fylker – 

det er ikke med tall fra Østfold og Vestfold – viser at seks regionale nett er forankret i fylkesbiblioteket, 

fem er forankret i fylkeskommunen mens to er forankret i regionale arkivinstitusjoner. Øvrige fylker som 

har respondert har ikke regionale nett. Videre viser undersøkelsen at det er faste stillingsressurser i 12 av 

fylkene. I tillegg kommer midlertidige ressurser i seks fylker. I sju av fylkene har Kulturnett eget budsjett. I 

øvrige fylker med faste ressurser kanaliseres disse gjennom institusjonen som har ansvaret. 

ABM-utvikling vil satse på å videreføre og videreutvikle det sentrale Kulturnett.no. innholdsmessig, teknologisk 

og i forhold til nye tjenester. 

4.3.2.2 Kulturnett – innhold og tjenester 

Kulturnett er organisert som en sentral tjeneste hvor de regionale nettene kan benytte innholdselementer 

i egen presentasjon og vinkling. Det importeres data (august 2009) fra bl.a. Musikkinformasjonssenteret 

(MIC), Musikkonline/Phonofile, Danse- og teatersentrum (DTS), Norgesfilm, Kunstnerenes Informasjonskontor 

(KIK) og Nasjonalbiblioteket (BaseBibliotek). I tillegg importeres arrangementsdata fra flere av de 

store innen billettsalg som Tellus, Ticketmaster etc. Det er etablert 11 basistjenester. 52 Disse gir de 

regionale kulturnettene tilgang til store datamengder. De regionale nettene kvalitetssikrer utvalget for 

eget fylke. I august 2009 hadde kulturnett.no om lag 30 000 visningssider på kulturinstitusjoner, utøvere, 

verk og produksjoner m.v. 

Det sentrale kulturnettet gir det enkelte fylke/den enkelte region mulighet for distribusjon og formidling av 

mye innhold gjennom de sentrale tjenestene, og ressursene ute i det enkelte nettet kan i stor grad konsentreres 

om lokale forhold. 

4.3.2.3 Kulturnett som distribusjons- og formidlingskanal i Vestfold 

Ambisjonen for arbeidet har vært at Kulturnett Vestfold skal formidle «digitale ressurser, samlinger og tjenester 

fra arkiv, bibliotek, museum og frivillige lag og foreninger i Vestfold». I 2010 har det vært lav aktivitet, 

og det har blitt lagt ut lite ny informasjon etter sommeren. Verken Virksomhet for Kulturarv eller Fylkesbiblioteket 

har i dag ressurser, kompetanse eller bemanning for å ivareta utvikling og drift av det 

regionale kulturnettet. Fra årsskiftet går Kulturnett Vestfold en usikker framtid i møte, og lisensen for drift 

av nettstedet løper ut ved årsskiftet 2010/2011. Lisensen er midlertidig forlenget første halvår av 2011 i 

påvente av behandlingen av denne planen. 

Kulturnett Vestfold har fra starten av hatt betydelige utfordringer knyttet å finne en plass i abm-institusjonenes 

egen strategi for nettformidling. Det har i liten grad blitt etablert som en felles kanal på feltet hvor 

den enkelte institusjon har deltatt som innholdsleverandør. Utfordringen kan på mange måter sammenliknes 

med deler av problemstillingene som gjorde seg gjeldende i diskusjonene omkring konsolideringen 

av museene i fylket. Det kan se ut til at tendensen til å prioritere markering og synliggjøring av egen institusjon 

har stått sterkt i forhold til synliggjøring av sektoren totalt. Det har vært vanskelig å få inn stoff til 

Kulturnett Vestfold fra institusjonen, og det har vært vanskelig å få institusjonene til å ta nettet i bruk. 

Hvis man går gjennom abm-institusjonenes hjemmesider blir dette svært tydelig. De fleste museene verken 

lenker til Kulturnett Vestfold eller omtaler ressursen. Man finner heller ikke fram til Kulturnett Vestfold 

gjennom hjemmesiden til Virksomhet for Kulturarv i Vestfold fylkeskommune. 

Eksemplene i avsnittet over er ment å illustrere utfordringene man står overfor når det gjelder å ta det 

regionale kulturnettet i bruk i institusjonene det er ment for. Kulturnett Vestfold har til nå verken 

klart å bli en del av abm-institusjonenes formidlingsstrategi eller få en plass i den regionale 

distribusjonen av kulturmateriale fra og om abm-sektoren i fylket. 

Av de 11 tjenestene nevnt i avsnittet om kulturnett nasjonalt har Vestfold knyttet seg til fem (tallene er 

fra august 2009). Det omfatter Kunstnere og artister (229 kunstnere i åtte utøvergrupper), Institusjoner 

og kulturminner (83), Kulturkalender, Temaguide og Digitalt fortalt (50). 

Digitalt fortalt er forankret i Kulturnett Norge, og digitale fortellinger legges inn i en nasjonal løsning. For 

publikum er fortellingene tilgjengelige der, men også i gjennom de lokale/regionale kulturnettene. Nasjonalt 

satses det fra ABM-utvikling på en videreføring og -utvikling av Digitalt fortalt. En mulig løsning 

som er skissert (november 2010) kan være et samarbeid med Riksantikvarieämbetet i Sverige basert på 

deres teknologiske løsning. 

51 Tallene er hentet fra abm-statistikken for 2008 

52 Kunstnere og artister, Institusjoner og kulturminner, Kulturkalenderen, Temaguide, Kultur på kart, Nettutstillinger, Søk i samlinger, 

Kunstverk, Artikler, Kulturnyheter og Digitalt fortalt 

Side 37


Det er behov for en rask avklaring av Vestfolds videre satsing på Kulturnett, organisatorisk, finansielt 

og innholdsmessig. Det vil være svært uheldig om man skulle miste tilgang til en mulig, fylkesbasert 

fellesarena for møte med publikum i den digitale kulturelle verden samtidig som de sentrale politiske føringene 

for økt tilgang til digitalt basert kulturarv er så tydelige. 

En avklaring vil eventuelt måtte skje i dialog med bl.a. Vestfoldmuseene slik at deres eventuelle satsing 

på digitalt arkivmuseum vil bli en del av et felles nett i Vestfold. 

Dagens Kulturnett Vestfold gir verken tilgang til museenes gjenstandsmateriale og fotosamlinger eller til 

materiale fra Vestfoldarkivet. For at Kulturnett Vestfold skal kunne fylle en rolle som distributør og formidler 

av kulturarvmateriale fra abm-sektoren i fylket, vil det være nødvendig med redaksjonelle og innholdsmessige 

endringer. 

Et grep kan være å videreutvikle Kulturnett Vestfold som sentral administrator av den digitale infrastrukturen 

i fylket, og det kan være aktuelt å sette ned en redaksjonskomité VestfoldWeb med representanter 

fra hele abm-feltet under ledelse av den institusjonen som eventuelt får ansvar for videre drift av nettet. 

4.3.3 Andre alternativer 

Som alternativ til å satse videre på Kulturnett og utvide det til også å formidle og tilgjengeliggjøre kulturarvmateriale 

fra abm-institusjoner i fylket, kan man se for seg to alternativer. 

4.3.3.1 Institusjonsbasert distribusjon 

I praksis vil dette si at man lar den enkelte institusjon selv ha ansvar for distribusjon og formidling. Slik 

dette forstås i denne planen innebærer dette ansvar for 

• å gi tilgang til samlinger, dokumentasjon og digitale objekter gjennom egne hjemmesider 

• å sørge for at slike data blir overført og gjort tilgjengelige i nasjonale sektorvise løsninger 

• å etablere digitale formidlingsprosjekter i form av større nettutstillinger o.a. som gir sammenheng, 

fortolkning og forståelse innenfor rammen av egne samlinger. 

Denne strategien vil innebære at det vil være usannsynlig at det etableres en felles tilgang til den digitalt 

baserte kulturarven i regionen i overskuelig framtid. 

4.3.3.2 Regional løsning utenfor Kulturnett Vestfold 

Til tross for ambisjonene for Kulturnett Vestfold om å formidle «digitale ressurser, samlinger og tjenester» 

har man ikke lyktes med å gi tilgang til dette gjennom nettet. Kulturnett Vestfold fungerer ikke som en 

distribusjonskanal for digitalt tilgjengelig materiale fra abm-sektoren eller frivillige lag og foreninger. 

Siktemålet har i stedet blitt mer generelt på kulturfeltet med et allment publikum som målgruppe. 

Det kan være et alternativ til å legge denne typen formidlingsressurser inn i Kulturnett å etablere en 

regional løsning som er målrettet og spisset mot tilgang til og formidling av abm-ressurser / kulturarvinformasjon 

i et regionalt, tverrsektorielt perspektiv. 

For abm-institusjonene vil en slik løsning innebære at de i tillegg til overføring mot nasjonale løsninger vil 

måtte bidra mot en regional løsning. Det vil kunne etableres automatiske rutiner for dette slik at det ikke 

innebærer merarbeid for institusjonene. 

Funksjonen for en enhet som skal arbeide med tilgang og formidling vil være bl.a. 

• å tilby teknologisk infrastruktur og rammeverk som er spesielt rettet mot formidling av materiale 

fra abm-institusjoner regionalt 

• å ha kompetanse til å utvikle og implementere løsninger for sektoren regionalt 

• å etablere løsninger for innhøsting av materiale utenfor abm-institusjonene (her definert som museum, 

arkiv og bibliotek) 

• å sammenstille materiale fra abm-institusjoner med andre forvaltere av kulturarvinformasjon, for 

eksempel Virksomhet for kulturarv. 

Det er vanskelig å identifisere et regionalt fagmiljø hvor det vil være naturlig å forankre en slik enhet. 

4.3.4 Vestfoldmuseenes rolle 

Vestfoldmuseene vil, uavhengig av modellvalg, selv måtte ha ansvar for to sentrale elementer. For det 

første vil de selv måtte etablere rutiner for overføring av data til nasjonale systemer som Digitalt museum 

Side 38


og Arkivportalen slik at data fra museums- og arkivsektoren i Vestfold blir tilgjengelige i nasjonale systemer. 

Museet vil måtte ha samme ansvar i forhold til eventuelle tverrsektorielle, regionale løsninger. 

Videre er det en forutsetning for god digital formidling at den legges til miljøer som har faglige forutsetninger 

til formidlingsarbeid i kraft av bl.a. kunnskap om samlingene og deres potensiale for historiefortelling. 

Dette er kompetanse som finnes i de enkelte avdelinger i museet, og formidlingsarbeidet i det 

digitale rommet vil måtte springe ut av dette. Samtidig vil det være behov for kompetanseheving og ny 

kunnskap i organisasjonen, teknologisk og metodisk, for å kunne heve kvalitet og omfang på det digitalt 

baserte formidlingsarbeidet. 

Momentene nevnt her vil gjelde uavhengig av hvilke modeller man velger og hvilke forankring man gir 

oppfølgingen av tiltakene i Handlingsplanen. Det er i dag ikke etablert miljøer med tverrsektoriell digital 

formidlingskompetanse i Vestfoldmuseene. 

Det synes ikke å være noen grunn til å foreslå at det operative ansvaret for distribusjon og formidling 

tverrsektorielt for hele fylket samorganiseres med Vestfoldmuseene. En eventuell samlokalisering vil først 

og fremst være et spørsmål om hva som framstår som hensiktsmessig økonomisk og ressursmessig. 

4.3.5 Fylkeskommunal forankring 

4.3.5.1 Materiale forvaltet i fylkeskommunen 

Det finnes ikke materiale i Vestfold fylkesbibliotek da de ikke har samlinger. Fylkesbiblioteket kan imidlertid 

spille en rolle ved å initiere og organisere arbeid med digitalisering av de lokalhistoriske samlingene, jf 

punktene 2.4 og 3.6.3. 

Virksomhet for kulturarv forvalter Topografisk arkiv og digitalisering av dette er et mål i fylkeskommunens 

strategiske kulturplan. For målsettinger se punktene 2.5 og 3.6.4. I tillegg er SEFRAK 53 -registeret over 

eldre bygninger (eldre enn 100 år) viktig for virksomheten. 

4.3.5.2 Organisering og ansvar 

Dersom det skal legges til grunn en fylkeskommmunal forankring av det videre arbeidet, vil et forslag 

kunne være å legge ansvaret for å etablere og drifte en felles regional distribusjonskanal for kulturavmateriale 

fra abm-sektoren til Virkomhet for kulturarv. Materiale forvaltet av Kulturarv ligger innholdmessig 

og tematisk ligger nær opp til abm-materiale, og virksomheten har kompetanse og rutiner etablert i 

forhold til drift av egen hjemmeside som det vil kunne bygges videre på. 

Dersom man skulle velge å videreføre arbeidet med Kulturnett Vestfold kan dette trolig også skje med 

Vestfold fylkesbibliotek som ansvarlig virksomhet. 

I begge tilfeller vil det være nødvendig å tilføre ressurser og kompetanse. Kulturnett Vestfold er ikke et av 

satsingsområdene i Strategisk kulturplan 2011 – 2014 slik det var i planen for perioden 2007 – 2010. 

Det synes ikke naturlig å foreslå at driftsansvaret legges til fylkeskommunale enheter. 

4.3.6 Oppsummering 

Dersom man skal etablere en løsning med digital distribusjon av kulturarvmateriale fra Vestfold på tvers 

av sektorer og eierskap vil det være nødvendig å tilføre økonomiske ressurser og ny kompetanse. 

Det er ikke realistisk at dette kan gjøres innenfor rammen av Vestfoldmuseenes budsjett, og det anbefales 

heller ikke en løsning hvor ansvaret legges dit. 

Alternativet vil være en fylkeskommunal forankring av ansvaret, og en mulig løsning kan være å legge ansvaret 

for oppfølging og organisering fra fylkeskommunens side til en stabsstilling i Sektor for kultur 

med ansvar for museum og arkiv. 

Den fylkeskommunale virksomheten som peker seg ut for organisatorisk forankring er Virksomhet for 

kulturarv dersom man skulle velge å gjøre gjennomføring til et fylkeskommunalt ansvar. 

Ved en videreføring av Kulturnett Vestfold er hovedutfordringen å gi dette en politisk, administrativ og 

ressursmessig regional forankring. Ansvaret kan legges til Fylkesbiblioteket eller Virksomhet for kulturarv. 

Det vil være nødvendig å omprioritere i forhold til redaksjonell profil og innhold. Det er ikke satt av 

ressurser i fylkeskommunens budsjett. 

For gjennomføring skissert i punktene 4.3.1 samt tiltakene under Delmål II (Bidra til at kulturarvmateriale 

i digital form blir tilgjengelig for publikum ...) og Delmål III (Utvikle kompetanse for digitalisering 

53 Akronym for SEkretariatet For Registrering Av faste Kulturminne i Noreg 

Side 39


og formidling som bidrar til fornyelse i sektorens møte med publikum ...) under rapportens punkt 3.2, vil 

det være nødvendig å finne fram til en egen finansiering for å sikre stabile rammer for arbeidet. 

4.4 Modeller for oppfølging av det frivillige 

4.4.1 Avgrensning 

Handlingsplanen omhandler en begrenset del av forholdet mellom abm-institusjonene og det frivillige systemet 

i kulturarvsektoren. Det blir først og fremst sett nærmere på modeller for organisering og oppfølging 

av digital produksjon, bevaring og forvaltning. 

Det foregår et omfattende digitaliseringsarbeid i regi av frivillige lag og foreninger. Det er et mål at dette 

arbeidet fortsetter, og at det legges til rette for at det etableres minimumsstandarder for å gi arbeidet 

som legges ned varig verdi. Minimumsstandardene må omfatte krav til teknisk kvalitet (oppløsning og formater), 

krav til metadata og krav til forvaltning av digitale objekter. 

Samtidig legges det opp til at det etableres et kompetanse- og ressurssenter med nødvendig utstyr, systemer 

og løsninger til å kunne fungere også i forhold til det frivillige systemet. Det krever store ressurser å 

holde seg oppdatert på relevant maskin- og programvare da utviklingen går svært raskt, det er derfor et 

mål at frivillige lag og foreninger skal ha et tilbud om at digitaliseringsarbeid kan utføres på oppdrag, 

eventuelt at de får tilgang til utstyr for selv å digitalisere etter anbefalte retningslinjer. 

4.4.2 Ansvar for oppfølging 

Det er i dag ikke definert ansvar for oppfølging av det frivillige ut over det som ligger i samarbeidsavtalene 

mellom Vestfoldmuseene og den enkelte kommune. 

Gjennom Vestfoldarkivet er det etablert et nettverk for kontakt med frivillige lag og foreninger som bevarer 

privatarkiver med regelmessig kontakt med ulike organisasjoner gjennom felles seminarer og arrangementer. 

Det er oppfølging av arkivfaglige spørsmål som er i fokus for Vestfoldarkivets aktiviteter. 

Gjennom de ulike avdelingene i Vestfoldmuseet IKS er det kontakt med frivillige lag og foreninger selv om 

museene i liten grad forplikter seg i forhold til forvaltning og dokumentasjon av samlinger og arkiver utenfor 

det de selv har eierskap til. Samarbeidsavtalene med Larvik, Sandefjord og Tønsberg kommmuner 

vedrører samlingene i de tidligere Larvik museum, Sandefjordmuseene og Slottsfjellsmuseet. For disse 

kommunene er det ikke lagt inn forpliktelser i forhold til samlinger eid eller forvaltet av private / frivillige 

lag og foreninger. 

Samlinger i kommunene som faller inn under avdelingen i Nord-Jarlsbergmuseet virkeområde står i en noe 

annen stilling, og avdelingens ansatte bruker ressurser på oppfølging av samlinger forvaltet av historielag 

og andre frivillige. Her heter det i samarbeidsavtalens punkt 2 med Sande kommune 54 bl.a. 

Vestfoldmuseene IKS forplikter seg til å drive og videreutvikle ytelsen av museumsfaglige tjenester, 

herunder innsamling, dokumentasjon, samlingsforvaltning, kunnskapsutvikling, forskning og formidling 

i henhold til vedtatte målsettinger og strategier ... 

I punkt 5 i samme avtale står 

Vestfoldmuseene IKS har ansvar for forsvarlig forvaltning, registrering, oppbevaring og konservering i 

henhold til anerkjente retningslinjer for museumsdrift. 

For øvrige kommuner – Lardal, Stokke, Andebu, Tjøme, Nøtterøy – finnes det ikke avtaler som forplikter 

museet i forhold til museumsfaglig oppfølging av samlinger eller arkiver. 

4.4.3 Mulig organisering 

Gjennom avtalene rundt Vestfoldmuseene IKS er det allerede etablert rammer og forpliktelser for oppfølgingen 

av samlinger og arkiv forvaltet av frivillige lag og foreninger i seks kommuner. En videre organisering 

og oppfølging bør være i tråd med systemet som allerede er etablert, og det anbefales at en 

videre organisering og oppfølging av det frivillige organiseres gjennom Vestfoldmuseene IKS. 

En mulig modell er å la ansvaret gå gjennom de ulike avdelingene i Vestfoldmuseene slik at museumsavdelingene 

i de tre byene får et ansvar for oppfølging i forhold til det frivillige. 

Det er behov for en avklaring av grenseflaten mellom Vestfoldarkivets kontakt og oppfølging, og museets 

tilsvarende. 

54 Valgt som eksempel, teksten er likelydende på dette punktet i avtalene med de seks kommunene i nordfylket 

Side 40


Det er i dag ikke ressurser til stede for å påta seg et utvidet ansvar som skissert her i Vestfoldmuseene 

IKS. 

Side 41


5 Teknologiske implikasjoner 

Materielt sett er prosessen hvor man overfører informasjon fra analog til digital form en enkel prosess. 

Ved hjelp av elektronisk utstyr overføres informasjon fra et lagringsmedium til et annet, som regel ved 

hjelp av optiske (lysbaserte) eller ved hjelp av auditive (lydbaserte) teknikker; innskanning av fotografier, 

dokumentasjonsopptak av museumsgjenstander og overføring av lydopptak fra analoge lydbånd til digitale 

lydfiler er eksempler på dette. Prosessen gir i seg selv ingen merverdi knyttet til informasjonsbæreren, 

man vet like mye eller like lite om det digitaliserte materialet og materialets innhold som før konverteringen. 

Hensikten med digitaliseringsprogrammer er imidlertid noe annet og mer enn overføringen fra et medium 

til et annet. Formålet er som regel knyttet til bl.a.: 

• forbedret tilgang til informasjon og informasjonsinnhold 

• tilgang for flere ved spredning gjennom intra- og internett 

• bevaring og sikring av kulturarvmateriale over tid (sikkerhet/sårbarhet). 

Punktene over kan ikke sies å være nye målsettinger for kulturarvmateriale. Framveksten av digital teknologi 

fører imidlertid til noen viktige endringer i måten man arbeider på og hvor man har fokus. En spissformulering 

hentet fra et foredrag holdt av Kristine Abelsnes 55 fra ABM-u peker på at digitalisering av 

kulturarvmateriale har som en konsekvens at fokus skifter fra samlinger til tilganger, og at man flytter 

oppmerksomheten fra de fysiske objektene til en verdikjede av tjenester. 

Utfordringen ligger derfor i å utnytte resultatet av den fysiske digitaliseringen til å nå viktige målsettinger 

for kultursektoren, bl.a. uttrykt i punktene over. For å oppnå dette, må følgende forhold legges til grunn: 

• Dokumentasjon, digitale objekter som er resultat av en digitalisering må plasseres historisk, 

kulturelt og kontekstuelt, de må settes i sammenheng for at de skal ha verdi. 

• Standardisering, dokumentasjonen må ha en form som gjør det mulig å utveksle og forstå innholdet 

av ulike systemer over tid. 

• Formidling. standardisert dokumentasjon danner grunnlaget for en bredt anlagt tilgangs- og 

formidlingsstrategi, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. 

Dette kapitlet vil ta for seg noen sider ved den teknologiske utviklingen og framveksten av nye 

standarder. En utredning av denne type kan ikke ta mål av seg til å gi en fullstendig gjennomgang av feltet, 

men det er utreders håp at teksten kan gi en innfallsvinkel og en ramme for videre diskusjon og planlegging. 

Det har på kort tid skjedd store endringer i forutsetningene for vellykkede digitaliseringstiltak. 

• Utstyr (maskinvare) er billig og lett tilgjengelig. Dette gjelder alt fra lagringskapasitet til kameraer 

og skannere 

• Infrastrukturen er i hovedsak utbygd og har tilstrekkelig kapasitet (bredbånd og fiberoptiske kabler 

med høy hastighet og dataoverføringskapasitet) 

• Internett som kanal for distribusjon og deling av informasjon er dominerende 

• Programvare er i rask utvikling på alle nivåer. Mye er gratis tilgjengelig for brukere og brukergrensesnitt 

og brukerterskler er dramatisk forenklet 

• Det er utviklet og implementert en rekke standarder og protokoller for utveksling av data 

• Mobile og sosiale teknologier gir mulighet for interaksjon og dialog, informasjonsutveksling og 

kunnskapsbygging. 

Til sammen gir utviklingen en basis for nye måter å tenke på konseptuelt når det gjelder dokumentasjon 

av og tilgang til kulturarvmateriale i digital form. De nye forutsetningene gir nye muligheter og nye utfordringer, 

og det stilles nye krav til kompetanse og fagkunnskap i abm-sektoren. 

Det vises innledningsvis også til oppsummeringen av LIMA-prosjektet fra 2008. Rapporten problematiserer 

særlig tre forhold dette kapittelet går nærmere inn på 

55 Fra analogt til digitalt, Kristine Abelsnes, 12. juni 2008, www.abm-utvikling.no/tverrsektorielt/lov-og-rett/opphavsrett/fra-analogt-til-digitalt.ppt 

Side 42

• hendelser og deres betydning for museumsdokumentasjon 

• behovet for felles autoritetsregistre 

• nødvendigheten av entydige identifikatorer. 


Digitale representasjoners flyktige karakter reiser nye utfordringer. Mens steintavler varer i tusenvis av år 

og trykt materiale i hundrevis, er den digitale holdbarheten kanskje tiår. For en tid tilbake ble f.eks. optiske 

plater (CD-plater) ansett for å være et stabilt og lengelevende medium. Erfaringene fra de siste tjue 

åra har vist at dette på langt nær er tilfellet. Mange kulturinstitusjoner er i dag i den situasjonen at de må 

ta stilling til hva de skal gjøre med materiale lagret på CD-plater, som kanskje særlig har blitt brukt til å 

lagre digitale fotografier, mens andre i samlingene har magnetbånd og floppydisker de ikke lenger har 

teknologi til å les innholdet i. Lagringsmediets flyktige karakter har sammenheng med begge disse forholdene. 

Dels er det slik at det er fysiske årsaker til at lagrede signaler ikke varer evig, og dels utvikler 

program- og maskinvare seg så raskt at man ikke lenger har programmer eller utstyr til å lese data produsert 

for fem eller ti år siden. 

Tilgangen til digitaliseringsteknologi muliggjør (billig) framstilling av store datamengder, noe som gir utfordringer 

både med hensyn til husholdning/dokumentasjon, og mulighetene for å gjenfinne og gjenbruke 

informasjonen i framtida. Digital informasjon må vedlikeholdes, ellers forsvinner den. 

5.1 Definisjoner og forklaringer 

Innledningsvis brukes det noe plass på definisjoner og forklaringer av begreper som er sentrale i planen 

generelt og i dette kapittelet spesielt. Definisjonene er først og fremst ment å klargjøre i hvilken betydning 

begrepene er brukt i foreliggende Handlingsplan. 

5.1.1 Digitalisering 

Med digitalisering menes prosessen hvor analogt lagret materiale konverteres eller overføres til digital 

form og et digitalt lagringsmedium. Dette kan gjøres ved at den fysiske originalen skannes, digitalt avfotograferes, 

spilles av, leses optisk eller tastes inn på nytt. Hvilken type materiale det dreier seg om og hvilken 

metodikk som velges for digitalisering, avgjør resultatet prosessen. 

Ved digital avfotografering og skanning (som bilde eller faksimile) skapes en digital representasjon som 

lagres som en billedfil. For todimensjonale objekter (bilder og tekst) kan resultatet av prosessen bli (funksjonelt) 

identisk med originalen. Fila er imidlertid også digitalt manipulerbar slik at man kan endre, 

forbedre eller manipulere kvaliteten i forhold til det som er resultatet av selve digitaliseringen. For at 

billedfiler og faksimiler skal være gjenfinnbare må det normalt knyttes søkbare (meta)data til representasjonen. 

Mulightene for manipulering og endring av innholdet aktualiserer også behovet for rutiner som 

sikrer og dokumenterer materialets autentisitet. 

Digital gjenstandsfotografering, det vil si avfotografering eller skanning av tredimensjonale objekter, blir 

resultatet av prosessen en todimensjonal digital representasjon av gjenstanden. Den digitale fila er ikke 

og kan ikke bli identisk med selve gjenstanden. Den digitale representasjonen er manipulerbar som beskrevet 

over, og kan gjøres søkbar gjennom metadata og katalogdata som koples til det digitale objektet. 

Digitalisering kan også foregå som en transkribering hvor de opprinnelige dokumenter skrives av eller 

OCR-leses 56 og lagres som en digital tekstfil som igjen danner grunnlag for søkbare databaser. Resultatet 

av slike prosesser vil være at informasjonsinnholdet kan gjøres tilgjengelig gjennom fritekstsøking i selve 

dokumentene i tillegg til eventuelle metadata/katalogdata. Mikrofilm er også grunnlag for digitaliseringsprosesser. 

Lyd og levende bilder (film) kan overføres til digitale lyd- eller videofiler ved hjelp av standard utstyrsenheter, 

resultatfilene kan bli store og det må ofte gjøres ekstra tiltak for å bevare struktur, f.eks. lydspor 

og episoder/deler av en film. 

5.1.2 Digitale objekter 

All digitalisering fører til at man oppretter digitale objekter. Eksempel på digitale objekter er bildefiler, 

faksimiler, videoopptak, tekstfiler og databaseposter. Felles for de fleste digitale objekter er at de ofte er 

enkle å skape, utfordringen ligger i å organisere kunnskapen om hva objektene representerer på en tilgjengelig 

og varig måte, slik at de kan være bærere av forståelse og innsikt, på kort og lang sikt, med 

dagens teknologi(er) og med de teknologier som vil benyttes i framtida. 

Det finnes etablert krav til standarder for digitalisering av relevant materiale i abm-sektoren. Et eksempel 

kan være digitalisering av fotografi hvor det i ABM-skrift #55 Digitalisering av fotosamlinger bl.a. står 

56 Akronym for Optical Character Recognition 

Side 43


Vår anbefalte minimumsstandard er: 

• punktoppløsning: 3500 billedpunkter på den lengste siden 

• bitdybde: 24 bit RGB for farge28, 16 bit for gråskala 

• fargeprofil: Adobe RGB (1998) 

• filformat: TIFF (ukomprimert) 57 

Det er imidlertid ikke etablert en (nasjonal) standard for beskrivende eller tekniske matadata. 

5.1.3 Metadata 

Metadata er, upresist sagt, data om data, altså den delen av informasjonen som gir innholdsmessig og 

kontekstuell mening til rådata. Bruk av metadata er ikke knyttet til digitalt lagret informasjon, men har 

vært benyttet i biblioteker, arkiver og museer i lang tid, ofte i form av kortkataloger 58 . I ABM-skrift #66 er 

satt opp følgende klassifisering av metadata: 

Beskrivende metadata: tillater identifikasjon og gjenfinning av et objekt. I praksis kan dette være 

et filnavn på lokal harddisk eller en URI på internett. 

Strukturelle (sosiale) metadata: beskriver objektene og deres karakteristikker og sammenhenger/ 

relasjoner. 

Tekniske metadata: gir informasjon om produksjon, format osv. 

Administrative metadata: er rettet mot forvaltning og lagring av objekter. Kan også inneholde juridiske 

metadata som rettigheter, eierskap osv. 

De viktigste kriteriene som bør vektlegges når det gjelder hvilken form metadata skal lagres i er systemuavhengighet, 

både i forhold til lagringsformater og leverandørspesifikke systemer, og standardisering. 

5.1.4 Autoritetsregistre 

En viktig funksjonalitet i et informasjonssystem er å holde rede på autoritetsregistre. Et autoritetsregister 

er litt løselig definert som et oppslagsregister hvor man kan hente (kvalitetssikret) informasjon. Typiske 

autoritetsregistre er personregister, stedsregister eller terminologiregistre. 

Behovet for å arbeide for felles autoritetsregistre har vært erkjent lenge. I sluttrapporten etter LIMA-prosjektet 

heter det blant annet 

Å etablere kvalitativt gode autoritetsregistre over for for eksempel personer og steder er viktige 

byggesteiner i et dokumentasjonssystem. Også her reises spørsmålet om roller og tilgang slik at man 

kan bygge kvalitetssikrede registre i et stort databasedomene. En Primus-instans vedlikeholder ett 

personregister og ett stedsregister og alle med tilgang til autoritetsregisteret har tilgang til alle poster, 

det er heller ikke mulig å låse bestemte poster. Dette må man ha en løsning på, samtidig som 

man må kunne adressere nasjonale autoritetsregistre, f.eks. Fotografregisteret i Preus/Nasjonalbiblioteket, 

blant annet for å forhindre at alle lager sin dokumentasjon av Wilse eller Kivijärvi. 

Autoritetsregistre har ofte både nasjonalt og internasjonalt omfang, og det er en viktig oppgave å bygge 

gode autoritetsregistre for å kunne gi tilgang til informasjon på tvers av regionale databaser. Eksempler 

på viktige autoritetsregistre i Norge er bl.a. fotografregisterene 59 og Norsk kunstnerleksikon 60 . De teknologiske 

forutsetningene for å kunne etablere slike løsninger er til stede, og betydningen av det øker med økt 

delingskultur på nettet. 

5.1.5 Domene 

Kan ha mange betydninger, blant annet interesse- eller spesialfelt og landområde. I teknologisammenheng 

er et domenenavn en unik, hierarkisk oppbygget navnestreng som benyttes til adressering på et 

avgrenset område på Internett. 

Et domene kvalifiserer navn og begreper som er brukt innen domenet. Dette er er ikke ulikt vanlige, kvalifiserende 

språklige utsagn: Storgata i Sandefjord oppfattes umiddelbart som forskjellig fra Storgata i Horten, 

på samme måte som www.anysite.no/mysite oppfattes, og fungerer forskjellig fra 

57 Hentet fra http://www.abm-utvikling.no/publisert/abm-skrift/abm-skrift-55.html/ 

58 http://en.wikipedia.org/wiki/Metadata 

59 Forvaltet av Nasjonalbiblioteket og Preus museum 

60 Forvaltet av Nasjonalmuseet for kust, arkitektur og design 

Side 44


www.somesite.no/mysite. Postverket har benyttet domener i lang tid, riktignok skrevet litt anderledes, det 

samme gjelder systematikk for tildeling av telefonnumre. 

5.1.6 Semantikk og syntaks 

Semantikk har med meningen i språket å gjøre; semantiske egenskaper er egenskaper som har med ord 

og uttrykks grunnleggende betydning å gjøre. 

I Bokmålsordboka er det definert slik: 

(fra gr 'betydningsvitenskap', av sema 'tegn') vitenskapen om ordenes betydning 

Syntaks har med reglene for hvordan ord settes sammen til setninger eller fraser å gjøre. Ulike språk har 

naturlig nok ulike syntaktiske regler. 

I Bokmålsordboka er syntaks definert slik: 

1 (beskrivelse av) regler for hvordan en kan lage setninger el. deler av setninger på et gitt språk, 

ordføyningslære 2 i edb: forhold mellom tegn og tegngrupper innenfor et dataspråk 

W3C-konsortiet 61 har tatt i bruk begrepet semantisk WEB for å tydeliggjøre innholdet i en teknologi hvor 

datamaskinprogrammer kjenner innholdet og reglene i semantikk og syntaks som sendes mellom 

datamaskiner. Dette er et forsøk på å ta i bruk begreper og metoder vi kjenner fra bl.a. språkvitenskapene 

inn i programmerings- og kommunikasjonsområdet. Dette gir store muligheter og store utfordringer, særlig 

knyttet til nødvendigheten av en streng formalisme, som dataprogrammer er avhengige av, i motsetning 

til språklig kommunikasjon mellom mennesker, hvor slingringsmonnet i forhold til formelle regler 

kan være stort. 

5.1.7 Ontologi 

Fra Bokmålsordboka 

Fra Wikipedia 

ontologi~logi' -en (se -logi) filos: læren om tingenes eksistens, vesen og egenskaper 

Ontologi er i datateknologien og informasjonsvitenskap en formell representasjon av et sett av begreper 

innenfor et domene, samt hvordan disse begrepene er relatert til hverandre. En ontologi brukes 

til å markere dataene sin betydning og lette smart dataprossesering av dataprogrammer i domenet. 

Ontologibegrepet flytter oss fra det formelt beskrivende til et begrepsdannende nivå: Data om kulturarvmateriale 

kan ikke forstås uten at man kjenner meningsinnholdet til dataelementer. I og med at en ontologi 

også kan leses av mennesker, i tillegg til datamaskiner, vil onotologier også kunne brukes til å modellere 

virkeligheten. 

5.1.8 Standardisering 

Semantikk brukt i datagrunnlaget må forankres i en dokumentert og åpen standard. Dette gjelder både 

beskrivelse av begrepsapparatet som legges til grunn, f.eks. CIDOC 62 CRM 63 , IFLAs 64 FRBR 65 , Dublin Core 66 . 

Utvekslingformater må også beskrives, f.eks. i rammeverket som nå ofte kalles semantisk WEB. I denne 

sammenhengen er Resource Description Framework (RDF) et viktig begrep. RDF er en gruppe av W3Cspesifikasjoner 

som beskriver en modell for å representere metadata. Spesifikasjonene brukes i mange 

ulike sammenhenger for å beskrive informasjon, og er et viktig element i visjonen om det semantiske 

nettet. 

61 World Wide Web Consortium, forkortet W3C, er en organisasjon som ble startet i oktober 1994. Organisasjonens 

hovedmål er å utvikle protokoller og standarder for teknologien som brukes på World Wide Web. I den 

sammenheng tilbyr W3Cs nettsted ulike tjenester for testing eller validering av nettsider, stilark og andre, mer 

avanserte valideringsverktøy. 

62 CIDOC: ICOMs International Committee for Documentation 

63 http://www.cidoc-crm.org/ 

64 IFLA: The International Federation of Library Associations and Institutions 

65 http://www.frbr.org/ 

66 http://dublincore.org/ 

Side 45


Nedenfor følger en kort presentasjon av tre viktige standarder eller spesifikasjoner for abm-institusjoner. 

Som det går fram av tekstene skiller CRM, FRBR og Dublin Core seg fra hverandre på flere punkter. 

5.1.8.1 CIDOC CRM 

CRM er et generelt konseptualiseringsverktøy. Konseptualisering er her ment som den prosessen som 

fører fram til en formalisert beskrivelse av virkeligheten. Denne modellen kan uttrykkes i en ontologi som 

identifiserer objekter og fenomener, og beskriver de hendelsene som er observert og kjent og som er 

relevante for disse objektene. 

What is the CIDOC CRM 

The CIDOC Conceptual Reference Model (CRM) provides definitions and a formal structure for describing the 

implicit and explicit concepts and relationships used in cultural heritage documentation. 

The CIDOC CRM is intended to promote a shared understanding of cultural heritage information by providing a 

common and extensible semantic framework that any cultural heritage information can be mapped to. It is intended 

to be a common language for domain experts and implementers to formulate requirements for information systems 

and to serve as a guide for good practice of conceptual modelling. In this way, it can provide the "semantic glue" 

needed to mediate between different sources of cultural heritage information, such as that published by museums, 

libraries and archives. 

The CIDOC CRM is the culmination of over 10 years work by the CIDOC Documentation Standards Working Group 

and CIDOC CRM SIG which are working groups of CIDOC. Since 9/12/2006 it is official standard ISO 21127:2006. 

5.1.8.2 FRBR 

FRBR definerer en bibliografisk post som den samling av opplysninger som er knyttet til entiteter beskrevet 

i bibliotekkataloger og nasjonalbibliografier. FRBR er ment å være «En konseptuell modell som representerer 

et generalisert syn på det bibliografiske universet.» 67 Den baseres på en såkalt ER-modell som består 

av entiteter (komponenter), attributter eller egenskaper og relasjoner. ER-modellen er et resultat av 

en analyse av de entiteter som er beskrevet i bibliografiske poster, og representerer formalisering eller 

strukturering av resultatene fra analysen. 

Functional Requirements for Bibliographic Records—or FRBR, sometimes pronounced / ˈfɜrbər/—is a concep- 

tual entity-relationship model developed by the International Federation of Library Associations and Institutions 

(IFLA) that relates user tasks of retrieval and access in online library catalogues and bibliographic databases from a 

user’s perspective. It represents a more holistic approach to retrieval and access as the relationships between the 

entities provide links to navigate through the hierarchy of relationships. The model is significant because it is separate 

from specific cataloguing standards such as AACR2 or International Standard Bibliographic Description (ISBD). 

5.1.8.3 Dublin Core 

Dublin Core 68 er et sett med standarder for å lenke sammen metadata med ressurser. Ressurser anses i 

denne sammenhengen primært å være data som kan nås via verdensveven. I prinsippet kan Dublin Core 

også benyttes for andre typer ressurser. 

Betegnelsen brukes ofte om Dublin Core Metadata Element Set som er et sett med 15 beskrivende semantiske 

definisjoner. 69 Dublin Core har først og fremst bakgrunn i bibliotekfaglige miljøer og sprang ut fra 

miljøet rundt OCLC (Online Computer Library Center) i Dublin Ohio. 

Er ISO-standard fra februar 2009 [ISO15836] 

The Dublin Core® Metadata Initiative 

The Dublin Core Metadata Initiative, or "DCMI", is an open organization engaged in the development of interoperable 

metadata standards that support a broad range of purposes and business models. DCMI's activities include work 

on architecture and modeling, discussions and collaborative work in DCMI Communities and DCMI Task Groups, annual 

conferences and workshops, standards liaison, and educational efforts to promote widespread acceptance of 

metadata standards and practices. 

Felles for de tre standardene nevnt over er at de alle er et verktøy for datamodellering av «den virkelige 

verden». Det betyr at man kan uttrykke seg nær opp til naturlig språk, selv om selvfølgelig formalismen 

er mye strengere. Den resulterende modellen kan deretter implementeres, dvs. realiseres f.eks. som en 

database. Av de tre standardene er CRM den mest omfattende og generelle, FRBR er rettet, i første rekke, 

mot tekstlige og andre åndsverk med en bibliografisk beskrivelse, mens Dublin Core er mer «feltorientert» 

og sånn sett mer en datautvekslingsstandard enn et konseptuelt rammeverk. 

67 Carol von Nyus, foredrag 2003 

68 Navnet kommer fra en workshop som ble holdt i Dublin, Ohio i 1995. 

69 Se http://www.dublincore.org/documents/dces/ for nærmere beskrivelse 

Side 46


Det har, gjennom CIDOC og IFLA, blitt arbeidet med å harmonisere CRM og FRBR ved å utvikle en objektorientert 

formalisert versjon av FRBR som er kompatibel med CRM. 

5.1.9 Åpne standarder 

Åpne standarder er blitt et mye brukt begrep, se ramma til høyre 

fra regjeringen.no. Det er på mange vis feil å bruke ordet 

standard, da dette leder tanken hen på noe som er en vedtatt 

norm. CRM og Dublin Core kan kalles en standarder, da disse er 

ISO-godkjent. W3C-konsortiet lager standarder for http, men de 

fleste «åpne standarder» er ikke standarder i formell betydning. 

Trykket bør legges på «åpen», i betydningen kjent og dokumentert, 

slik at det fritt for alle å utvikle programvare for et gitt 

format. 

5.1.9.1 Åpen kildekode/fri programvare 

Dette brukes ofte om gratis nedlastbare programsystemer hvor 

programkoden (kildekoden) er tilgjengelig og kan benyttes og 

modifiseres av alle. Brukere trenger ikke å betale lisens til programvarehus for å benytte produktene. Som 

det går fram av tekstblokka, er det politiske og administrative føringer for økte bruk av åpne standarder 

og fri programvare i offentlig sektor. 

Teknologirådet definerer dette slik 

Åpne standarder for programvare er regler og retningslinjer for lagring og utveksling av data som kan 

fremme både demokratisk tilgjengelighet og effektiv konkurranse. Disse retningslinjene bør være tilgjengelige 

for liten eller ingen kostnad, slik at alle har en reell mulighet til å få tilgang til dem. Åpen 

kildekode kjennetegnes av at den er åpen for innsyn av alle, kan modifiseres av alle, kan gjenbrukes i 

annen programvare og fritt distribueres til andre. 70 

5.1.9.2 Interoperabilitet 

At noe er interoperabelt henspiller på evnen systemer eller organissjoner har til samhandling (inter operate). 

I vår sammenheng beskriver interoperabilitet evnen til IKT-systemer, og forretningsreglene de støtter, 

har for å utveksle data for deling av, inkludert tolkning og nytte, informasjon og kunnskap sømløst og 

fleksibelt. For å oppnå semantisk interoperabilitet er det er forutsetning at begge (som deltar i utvekslingen) 

refererer til en felles referansemodell for informasjonsutveksling. Innholdet i informasjonsutvekslingsforespørslene 

må være entydig definert, både sender og mottaker må oppfatte data entydig og på 

samme måte. 

5.1.9.3 Proprietær programvare 

Definisjon fra Wikipedia: 

Proprietær programvare som regel kalt «produsenteid programvare» på norsk, er programvare 

der opphavsretten brukes til å beskytte produsentens eierskap. I praksis beskyttes programvaren ved 

å begrense bruksretten til den. Typisk må brukeren godta en lisens, det vil si avtale, for å få lov til å 

bruke det. I motsetning til fri programvare, har man ikke lov til å undersøke eller endre programvaren, 

og kildekoden er hemmelig. I tillegg kan lisensen ha begrensninger som er ment å sikre produsentens 

salgsinntekter, som forbud mot videreformidling. I noen tilfeller har brukeren ingen rettigheter 

ut over å kjøre programmet på en bestemt datamaskin låst til et bestemt produkt. 

Ved å basere seg på proprietær programvare vil ikke brukeren ha innsyn i, eller kontroll over, måten 

programvaren er bygget opp på. Eksempler på proprietær programvare er operativsystemet Windows og 

programpakkene MS Word og Excel. 

5.1.10 Relasjonsdatabaser 

Relasjonsdatabasemodellen ble utviklet i tidsrommet 1985 – 1990 og er i dag den suverent ledende teknologi 

regnet etter implementasjoner. En relasjonsdatabase er bygget opp av tabeller med funksjonalitet 

for å lage sammenhenger mellom tabeller (relasjoner). I biblioteksektoren vil relasjoner ofte defineres som 

forholdet mellom et verk og opphavsmannen (verk er skapt av) eller et verk i nye utgaver/på ulike 

språk (verk har etterfølger). Et eksempel fra museumsverdenen kan være forholdet mellom gjen- 

70 Hentet fra Mobile og sosiale teknologer – en rapport, side 27 

Fra regjeringen.no: 

Regjeringen arbeider for at IT-løsningene 

i offentlig sektor i større grad skal basere 

seg på åpne standarder. Dette er viktig 

blant annet for å sikre alle lik tilgang til 

offentlige tjenester uavhengig av hva 

slags programvareplattform vi som 

enkeltpersoner velger. Regjeringen ønsker 

også at fri programvare skal vinne 

større utbredelse, og offentlig sektor skal 

spille en aktiv rolle i denne sammenhengen. 

Det skal derfor settes i gang flere 

nye tiltak for å øke bruken av såkalte 

åpne IT-standarder i offentlig sektor. 

Side 47


stander/kunstverk og utstillinger: gjenstand utstillinger for hvilke utstillinger en spesifikk gjenstand 

eller verk har deltatt på, eller utstilling gjenstander for hvilke gjenstander/verk som var med på en 

spesifikk utstilling. 

Etter relasjonsdatabasenes kommersialisering tidlig på 1980-tallet har man sett en kontinuerlig utvikling 

av informasjonsbaser som dekker et spesifisert behov innenfor de institusjonene de ble laget for. Denne 

utviklingen har blant annet vært karakterisert av spesialløsninger og -tilpasninger. Felles for slike løsninger 

er at de er spesifisert og (langt på vei) utviklet i tiden før webteknologien slo gjennom (tidlig 1990tall). 

De ble utviklet på andre premisser og under helt andre forutsetninger enn det som ble situasjonen 

for spesielt distribusjon av og tilgang til digitalt innhold. PRIMUS er et typisk eksempel på et sektorspesifikt 

system basert på en relasjonsdatabasemodell. 

5.2 Utstyr, teknologi og infrastruktur 

Punktet tar for seg noen viktige trekk ved utviklingen, men det er ikke ment å være fyldestgjørende for et 

omfattende, komplekst fagfelt i stadig, og rask, endring. Avsnittet går innledningvis spesielt inn på mobile 

teknologier og bruk av sosiale medier. 

5.2.1 Mobile og sosiale teknologier 

Teknologisk utvikling og endringer i brukeratferd de siste åtte til ti årene, ofte karakterisert som mobile og 

sosiale teknologier har stor innflytelse på informasjon genereres, innhentes og distribueres mellom institusjoner 

så vel som mellom enkeltmennesker. 

Mobile teknologier kjennetegnes ved at de nettopp er mobile. Ofte assosieres mobiltelefoni med begrepet, 

men det omfatter i prinsippet alt utstyr som kan kommunisere uavhengig av lokalitet. Det omfatter mobiltelefoner 

så vel som bærbare Pcer, strekkodelesere, håndholdte terminaler (PDAer), lesebrett eller spillkonsoller. 

Teknologien åpner for kunnskapsgenerering og datainnhenting, og den representerer en distribusjons- og 

formidlingskanal hvor brukertilpassede løsninger og utviklingen i forhold til mobiltelefoni har fått mye 

oppmerksomhet. Begge aspekter bør imidlertid være interessante for abm-institusjoner. Ved å benytte 

moderne teknologi kan man enkelt kartfeste kulturminner, lokalisere skulpturer i Vigelandsparken eller inventere 

et museumsmagasin. 

At noe plasseres geografisk (at det legges inn kartreferanser, bruk av GPS) kan videre utnyttes i publikumspresentasjoner 

via mobiltelefoner, på skjermer på transportmidler som buss, båt og tog etc., konvertert 

til leselist og telegenerator, eller ute i terrenget som del av den enkelte institusjons formidlingsstrategi. 

Effekten av å kunne presentere innenfor regioner (eller reiseruter) vil trolig være større enn dersom 

den enkelte institusjon utviklet egne løsninger. Det kan i dag tilbys et bredt spekter av tjenester knyttet til 

mobile teknologier. Det er stort behov for samordning på teknologisiden da det ikke finnes utviklet felles 

standarder, og det er behov for å tenke ut over egen institusjon for å kunne etablere gode, brukerrettede 

løsninger tilpasser ulike behov. 

Muligheten teknologien gir til samlingsforvaltning via eksempelvis lokalisering og inventering har foreløpig 

fått liten oppmerksomhet. Fokus i forhold til kunnskapsgenerering og datainnhenting har i første rekke 

vært rettet mot brukermedvirkning, primært gjennom å ta i bruk sosiale medier 71 og verktøy som en kilde 

til informasjonsutveksling og dialog. Ved bruk av strekkoder/strekkodelesere eller databrikker og håndholdte 

terminaler, vil muligheten for automatisert inventering og samlingsoversikt, løpende avviksrapportering 

og digital forvaltning, kunne gi museer og andre abm-institusjoner økt kvalitet i arbeidet 

samt mulighet for kombinasjon og utnyttelse av mellom interne husholderingsformål og publikumsformidling. 

Det er et viktig mål å øke abm-institusjonenes tilstedeværelse i nettsamfunn og deres bruk av sosiale teknologier 

og verktøy systematisk. Samtidig bør det fokuseres på muligheten teknologiene gir til økt kunnskap, 

kvalitetsheving og digital forvaltning av (også analoge) samlinger. 

Det er imidlertid viktig å være klar over at det verken er etablert standarder eller enhetlige teknologiske 

grensesnitt for kommunikasjon og datautveksling eller samhandling, noe som understreker behovet for et 

sentralt grep på dette feltet på nasjonalt nivå. 

71 Eksempelvis Facebook, Twitter, Youtube, Myspace, Flickr m.v. 

Side 48

5.2.2 Operative systemer i Vestfold 

5.2.2.1 Dokumentasjonssystemer i AMB-sektoren 


Primus er installert som en felles database for de kulturhistoriske museene i Vestfold, først i regi av Museumssenteret 

i Vestfold, senere overtatt av Vestfoldmuseene IKS. Asta brukes først og fremst av Vestfoldarkivet, 

men det finnes også historielag som har tilgang til eldre versjoner av Asta. Museenes Astadatabaser 

er overført til Vestfoldarkivet, men er ikke oppgradert til dagens versjon. 

Asta og Primus representerer begge sektorspesifikke (arkiv og museum) systemer med fast funksjonalitet. 

Primus ble utviklet på 1990-tallet av Museenes datatjeneste som et samarbeid mellom Norsk Folkemuseum 

og Maihaugen. Disse har senere gått sammen om å etablere KulturIT som i dag drifter og videreutvikler 

Primus i tillegg til Digitalt museum. Primus benyttes særlig i de kulturhistoriske museene i Norge. 

Utfordringen for denne type systemer, som har en egen måte å organisere sine datastrukturer og semantikk 

på, er å åpne systemene for samhandling med andre systemer, som f.eks. fellessøk på tvers av 

instanser, og eksport/import av data. 

I biblioteksektoren er det tre systemer i bruk i Vestfold (Bibsys, Bibliofil og Mikromarc). I sektoren er det 

en utvikling i retning av nasjonal standardisering. Det legges opp til at systemleverandørene må forholde 

seg til en felles standard for utveksling av og innhøsting av metadata basert på OAI-standarden 72 for innhøsting 

av metadata. Nasjonalbiblioteket spiller en sentral rolle i retning av felles utvekslingsformater. 

Det er utviklet en fellesløsning for museene, Digitalt museum, hvor man kan eksportere data fra en 

Primusbase (eller andre databaser) til en felles nettportal. 

5.2.2.2 Logistikksystemer 

Museumssenteret i Vestfold utviklet 2006 – 2007 et logistikksystem, LIMA, for å kunne håndtere lokalisering, 

flytting, konservering, digitalisering og magasinering av museumsgjenstander. Systemet er fortsatt i 

drift (2010), og har dokumentert logistikken til ca 30 000 objekter. Et tilsvarende system for fotoflytting, 

FODAK, ble utviklet i 2009. 

Utvikling av logistikksystemene i Vestfold er ført videre av Nasjonalmuseet i form av NILS-systemet 73 , 

som er brukt i museets store samlingsrevisjon. 

Logistikk er en viktig side av samlingsforvaltning, da logistikksystemer fanger opp sentrale hendelser 

knyttet til kulturarvbærere: Akkvisisjon, konservering, magasinering, utstilling, utlån og deaksesjon. I et 

dokumentasjonssystem som benytter en hendelsesdrevet modell, f.eks. modellert i CRM, vil et logistikksystem 

være en viktig datakilde. 

5.2.2.3 Andre systemer 

FotoStation 74 er brukt i noen miljøer for å organisere digitale objekter. FotoStation er ikke en dokumentasjonsdatabase, 

men utviklet for å holde orden på store billedarkiver for billedbyråer, presse m.v. Systemet 

kjennetegnes blant annet av at alle metadata legges inn i billedfila etter slutt-taggen for bildet. Dette gjelder 

også feltorientert, deskriptiv informasjon, ikke bare eksempelvis EXIF-data. 75 

Forøvrig finnes flere varianter av spesialtilpassede regneark og mindre databaseapplikasjoner. 

5.2.3 Organisering 

Erfaringene fra Vestfold viser at organiseringen av arbeidet rundt digitalisering og kvalitetssikring er 

avgjørende for resultatet. Det pekes spesielt på tre forhold av betydning nedenfor. 

5.2.3.1 Etabler en effektiv produksjonslinje 

Erfaringer fra masseoverføring av museumsgjenstander viser betydningen av å organisere arbeidet med 

tilstrekkelige og kompetente ressurser i alle ledd. Dette inkluderer alt fra framfinning av gjenstander der 

de skal flyttes fra via emballering, overføring, preventiv konservering og rengjøring, dokumentasjon og 

digitalisering før magasinering i klimastyrte magasiner. Det er nødvendig med opplæring og 

kompetanseheving i alle ledd, men i denne sammenheng understrekes betydningen av å opprette rutiner 

og ordninger som sikrer dokumentasjonskvalitet og sammenheng mellom digitalt opptak og 

databasepost. I et system med stor flyt av gjenstander og objekter er det avgjørende at rutinene for 

72 OAI er et akronym for Open Archives Inintiative, se http://www.openarchives.org/ 

73 Akronym for Nasjonalmuseets Informasjons- og LogistikkSystem 

74 http://www.fotoware.com/en/Products/FotoStation/Overview/ 

75 Akronym for Exchangeable Image File Format, se også http://www.exif.org/ 

Side 49


kvalitetssikring har fokus på det mest sårbare og avgjørende punktet: opprettholdelse av sammenhengen 

mellom dokumentert og digitalisert objekt. 

5.2.3.2 Digitaliser én gang 

Av mange grunner bør sluttresultatet av en digitaliseringsprosessen være en morfil. En morfil er i denne 

sammenhengen å forstå som (det primære) resultatet av en digitaliseringshendelse. Ved innskanning av 

for eksempel et fotografi, vil resultatet være en digital fil i et bestemt format og med en bestemt oppløsning. 

Denne filen lagres med opplysninger om digitaliseringshendelsen og med opplysninger om hva objektet 

representerer, jf også avsnittet om Metadata over (punkt 5.1.3). 

Det koster – i betydningen ressursbruk – mest å finne frem originalen og digitalisere denne. Det blir da 

viktig at morfilen holder tilstrekkelig kvalitet med minst mulig informasjonstap. Morfilen kan brukes til å 

lage mange ulike digitale versjoner for ulike formål uten at selve morfilen røres. Denne representerer for 

all framtid resultatet av digitaliseringshendelsen. 

Videre viste pilotfyttingsprosjektet i Vestfold høsten 2006 at ressurser som gikk med til framfinning, dokumentasjon 

og organisering rundt digitaliseringsarbeidet krevde i størrelsesorden fire ganger så mye ressurser 

som det som ble lagt ned i selve digitaliseringen. 

5.2.3.3 Legg vekt på datarøkt og forvaltning 

Morfilen må bevares og forvaltes for å få varig verdi, se også avsnittet om langtidslagring. Det er viktig at 

man setter som minimumskrav at det skal brukes åpne, dokumenterte standarder til dette formålet. Strategien 

bygger på forutsetning om at åpne standarder vil kunne leses og tolkes – og dermed brukes – i 

framtiden, noe som er mindre sannsynlig for proprietære formater og løsninger. Det vil også være mulig å 

eventuelt konvertere til bedre alternativer når slike skulle dukke opp. På denne måten sikrer man seg 

også at hensynet til framtidig bruk blir ivaretatt allerede ved digitaliseringen, og man løper mindre risiko 

for å komme i den situasjonen at arbeidet må starte om igjen fordi kvaliteten har vært for lav, det 

informasjonsbærende mediet eller formatet ikke lenger kan leses eller innholdet ikke kan tolkes. 

I forhold til langtidslagring av informasjon er det å utvikle en strategi for sikker og langsiktig lagring av 

morfiler en sentral oppgave. 

5.2.3.4 Unik, global identifikator 

For å kunne utveksle informasjon om, opprette referanser til og kjenne igjen digitale objekter må det konstrueres 

en unik identifikator. En slik identifikator må være unik i tid og rom, og være i en form som er 

standardisert slik at den kan benyttes i utveksling og søking. Det finnes flere teknologier som adresserer 

dette problemet, en vanlig standard er URI (Unform Resource Identifier) som er en W3C-standard. I tillegg 

til URI, nevnes også URL og URN i denne sammenheng. 

På wikipedia er de definert slik: 

Side 50 

En URI (Uniform Resource Identifier) er en kompakt streng av tegn som identifiserer en abstrakt eller 

fysisk ressurs. En URI kan videre klassifiseres som en lokator eller et navn, eller begge deler.[1] 

Uniform Resource Identifier var opprinnelig kalt Universal Resource Identifiers, og ble spesifisert i 

RFC 1630 av Tim Berners-Lee i 1994. URI-spesifikasjonen definerer et felles syntaks for identifisering 

og adressering av objekter på Internett. Uniform Resource Locator (URL) og Uniform Resource Name 

(URN) er begge mer spesifikke former av URI. 

En URL (Uniform Resource Locator) er en subtype av URI hvor man identifiserer og navngir en ressurs 

ved hjelp av lokaliseringinformasjon eller ressursens adresse. I all praktisk betydning så er URL 

et synonym for URI.[1] 

Enhver URL starter med et skjemanavn som definerer URLens navnerom, dens mening og syntaks for 

den resterende delen av URLen. 

URN (Uniform Resource Name) er den delmengden av URI som kreves å være globalt unike og 

varige, selv om ressursen slutter å eksistere eller ikke lenger er tilgjengelig.[1] 

Formålet med URN er å tilby en globalt unik og varig identifikator, som kan brukes for gjenkjennelse 

av en ressurs, tilgang til en ressurs' egenskaper eller for tilgang til selve ressursen.[2]


URNer er del av en større Internett-arkitektur, hvor Uniform Resource Characteristics (URCer), 

Uniform Resource Locators (URLer) og URNer hver utgjør medlemmene. Hver har sin spesifikke rolle i 

denne arkitekturen: 

URNer brukes for identifisering 

URCer for å inkludere metainformasjon 

URLer brukes for lokalisering av ressursen. 

Det siste initiativet som skal nevnes under problemstillingen er DOI (Digital Objekt Identifier). 76 DOI er 

spesielt utviklet for å håndtere digitale versjoner av åndsverk, og springer bl.a. fra behovet for å regulere 

opphavs- og andre rettigheter i en digital virkelighet. 

The DOI System provides a framework for persistent identification, managing intellectual content, 

managing metadata, linking customers with content suppliers, facilitating electronic commerce, and 

enabling automated management of media. DOI names can be used for any form of management of 

any data, whether commercial or non-commercial. The DOI System is an ISO International Standard. 

DOI representerer en annen strategi enn URI ved at de legger vekt på at objektene både er selvdokumenterende 

og ved at de åpner for digital forvaltning av rettigheter til det enkelte digitale objekt. 

5.2.4 Utstyr 

Utstyr som kan overføre informasjon til digitale objekter, f.eks. digitale kameraer og skannere har nå en 

funksjonalitet og en pris som fører til at tilgang til og finansiering av utstyr ikke lenger er noen stor 

flaskehals i forhold til digitaliseringstiltak, selv om det for frivillige lag og foreninger kan representere et 

ikke ubetydelig økonomisk løft. 

Utfordringene for abm-institusjoner ligger snarere i å benytte utstyret optimalt, noe som i enkelte 

sammenhenger ikke er trivielt og krever kompetanse hos brukerne. Det er også en utfordring å organisere 

optimale «produksjonslinjer» for prosjekter som tar sikte på å digitalisere i et større omfang (massedigitalisering). 

5.2.5 Infrastruktur 

Tilgjengelig teknologi gjør det mulig å utføre interaktivt datavedlikehold i applikasjoner som kjøres i en 

nettleser. Slike løsninger åpner for en helt ny bredde i tilgang til systemer sammenliknet med systemer 

som er avhengig av at et program må installeres (og vedlikeholdes) på brukerens pc. Særlig i forhold til 

løsninger rettet mot det frivillige systemet er dette et stort poeng. 

Infrastrukturen er nå bygget ut til et nivå hvor det er kun i ekstreme tilfeller at hastighet og tilgang til 

kommunikasjonslinjer representerer et problem. 

Endringer knyttet spesielt til bruk av mobile teknologier er behandlet under punkt 5.2.1 

5.2.6 Sikkerhet og sårbarhet 

Sikkerhet, i betydning lagring og sikring av informasjon på kort og lang sikt, er omtalt under punktene om 

Langtidsbevaring av digitale objekter og Regionalt sikringsmagasin nedenfor. 

Sårbarhet i betydning fare for dataangrep og -hacking representerer et generelt problem. Det vil føre alt 

for langt å gå inn i denne generelle problematikken her. Det påpekes imidlertid at for abm-institusjoner vil 

det ofte være et problem med manglende kompetanse i egen organisasjon til å drifte sikre, distribuerte 

løsninger. 

5.2.7 Langtidsbevaring av digitale objekter 

5.2.7.1 Utfordringer 

En hovedutfordring for kulturarvsektoren er langtidsbevaring av digitalt og digitalisert materiale. Problemstillingene 

er knyttet til formater så vel som til lagringsmedium. På nasjonalt plan pekes det i Digitaliseringsmeldinga 

på Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet som sentrale aktører på feltet, og det forutsettes at 

disse, i fellesskap, finner fram til gode løsninger. For arkivmateriale fra kommunal og fylkeskommunal forvaltning 

er det tidligere i utredningen vist til KDRS som et nasjonalt initiativ for å løse problemstillinger 

rundt digitalt født materiale, og det pekes på at utfordringene med langtidsbevaring er de samme for 

henholdsvis analogt og digitalt født materiale. 

76 Se http://www.doi.org/ for nærmere informasjon 

Side 51


Problemstillinger knyttet til langtidsbevaring av digitale objekter er ikke et lokalt problem, internasjonalt 

er dette en løpende debatt. 77 

Trustworthy 100-Year Digital Objects: 

Evidence After Every Witness Is Dead 

In ancient times, wax seals impressed with signet rings were affixed to documents as evidence of 

their authenticity. A digital counterpart is a message authentication code fixed firmly to each important 

document. If a digital object is sealed together with its own audit trail, each user can examine this 

evidence to decide whether to trust the content—no matter how distant this user is in time, space, 

and social affiliation from the document’s source. 

We propose an architecture and design that accomplish this: encapsulation of digital object content 

with metadata describing its origins, cryptographic sealing, webs of trust for public keys rooted in a 

forest of respected institutions, and a certain way of managing information identifiers. These means 

will satisfy emerging needs in civilian and military record management, including medical patient records, 

regulatory records for aircraft and pharmaceuticals, business records for financial audit, legislative 

and legal briefs, and scholarly works. 

Bevaring av dokumentasjon registrert i kataloger som Primus og Asta skjer gjennom vedlikehold, konverteringer 

og oppgraderinger på systemsiden. Her er det systemleverandrøene og brukerne som sammen 

har ansvar for at innholdet i de digitale katalogene til enhver tid er tilgjengelig i formater som brukerne 

kan lese, og at system- og innholdsmessige endringer gjøres på en slik måte at datakvalitet ikke forringes. 

Som del av den teknologiske utviklingen skjer det også systemendringer som da de kulturhistoriske museene 

gikk over fra å benytte WinRegimus til Primus som dokumentasjonssystem. Kostnader knyttet til konverteringer, 

oppgraderinger og kvalitetskontroll blir i hovedsak 

belastet brukerne ved slike endringer. Utfordringene ligger ikke 

først og fremst i å bevare tilgang til de digitale katalogenes 

innhold, men i hvordan man håndterer digitale objekter som er 

lagt inn i katalogene, for eksempel fotografier. Et kritisk 

moment her er hvilke formater som kan leses av katalogsystemet 

kontra hvilke formater de digitale objektene er lagret i. 

Til slutt må man ikke glemme at de aller fleste strategier knyttet 

til digital langtidsoppbevaring forutsetter tilgang til 

elektrisk kraft. I det perspektivet er ramma til høyre en nyttig 

tankevekker. 

Arkivverket gir følgende beskrivelse av situasjonen med hensyn 

til langstidsbevaring av digitalt materiale 

Godkjent materiale lagres i dag på CDer, som legges i et sikret magasin. Materialet lagres i to sett - 

arkivskapers sett og en kopi laget av Arkivverket. 

CDer som medium for langtidslagring skal fases ut. Det foreligger planer for å gå over til lagring på 

disk og tape. Forberedende arbeid er påbegynt ved at materialet blir kopiert til disk. Etter planen vil 

materialet bli "testet" på nytt og sammenstilt (pakket) før det lagres i et digitalt sikringsmagasin. Et 

prosjekt for å definere pakkeformat er påbegynt, det vil benytte OAIS-standarden. Sikringsmagasinet 

vil ha materialet på disk og kopier på tape. Det digitale sikringsmagasinet er ikke på plass i dag, men 

forventes etablert i løpet av de nærmeste årene. 78 

5.2.7.2 Regionalt sikringsmagasin 

For Vestfoldmuseene fungerer i dag løsninger etablert i Avdeling for samlingsforvaltning i prinsippet som 

et regionalt sikringsmagasin for Primus-katalogene så vel som for digitale opptak generert som del av 

virksomheten ved overføring og dokumentasjon av museenes samlinger. Det er tidligere tatt kontakt med 

Nasjonalbiblioteket for å søke å finne en løsning hvor digitale objekter kan bli en del av en nasjonal løsning 

for langtidsbevaring uten at det, så langt utereder kjenner til, er etablert en ordning for dette. 

Man har ikke løsninger for langtidsbevaring av digitalisert kildemateriale fra arkivsektoren, og det framstår 

som fornuftig å etablere en løsning hvor også dette materialet regionalt kan bevares innenfor rammer 

utviklet i Avdeling for samlingsforvaltning etter samme modell som billedlageret som er opprettet. 

77 HENRY M. GLADNEY HMG Consulting, presentasjon for IFLA, 2010 

78 Hentet fra http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivbevaring/Elektronisk-arkivmateriale/Langtidslagring januar 

2011. 

Side 52 

Fra en blog om «digital preservation»: 

And by long term, I mean after the end of 

technological civilisation. 

Richard Heinberg’s Post-Carbon Institute 

blog has a post about the importance of librarians 

and archivists in trying to keep cultural 

knowledge alive after the power goes 

out. It’s a bit doomladen, even for me, but 

he is utterly right in saying that “digitization 

represents a huge bet on society’s ability to 

keep the lights on forever.”


Vestfoldmuseene har møtt utfordringene ved å etablere og vedlikeholde en billedbank hvor digitale opptak/representasjoner 

bevares identisk med opptaket – kalt morfiler. All bruk skjer mot kopier av det som 

ligger i billedbanken. Dersom det skulle komme systemmessige endringer for de digitale katalogene som 

gjør at det kreves andre formater for å kunne lese digitale filer, vil man i et slikt system ha god kontroll så 

lenge filene i billedbanken ikke er lagret i et proprietært format. Det vil da i prinsippet ikke være nødvendig 

å ta nye digitale opptak for å kunne ha tilgang til informasjonen / dataene selv om systemer og 

plattformer endrer seg. 

Det legges ned et stort arbeid i mange frivillige lag og foreninger i digitalisering av relevant kulturarvmateriale 

med litt ulike innfallsvinkler, systemer, løsninger og kompetanse. Det er en utfordring å sikre at 

dette ikke går tapt, for eksempel ved at enkeltpersoner og kompetanse faller fra eller hjemmelagde systemer 

forvitrer. Det er derfor under Delmål V i planen foreslått å etablere en regional løsning for bevaring av 

digitalt materiale generert utenfor abm-instuitusjonene i fylket. En forutsetning for å kunne etablere slike 

løsninger vil imidlertid hvile på hvilke formater, oppløsninger og metadata som er knyttet til de digitale 

objektene som søkes bevart. Det er nødvendig å utvikle retningslinjer som omtalt andre steder for at man 

skal kunne etablere en regional mottaks- og bevaringsordning, og det bør være en forutsetning at slike 

retningslinjer følges for at det skal være aktuelt å knytte seg til en ordning. 

Når det gjelder katalogdata går det under planens punkt 4.2.1.1 fram at det er en rekke ulike systemer i 

bruk. Også her vil det være nødvendig med en harmonisering og konvertering for at det skal kunne etableres 

regionale løsninger for bevaring av og tilgang til data. 

Det er ikke finansiering eller ressurser til stede for en regional løsning i dag ut over det Vestfoldmuseene 

gjør for egne museumssamlinger. 

5.3 Sektorvise utfordringer regionalt og nasjonalt 

5.3.1 Mange systemer og plattformer 

Som omtalt tidligere er det en rekke ulike løsninger og systemer i bruk i abm-institusjonene regionalt og 

nasjonalt. En rekke av systemene som benyttes består egentlig av flate filer hvor det ikke er etablert relasjoner 

mellom de ulike informasjonselementene. Slike systemer vil det være vanskelig og dyrt å konvertere 

til mer moderne IKT-løsninger fordi relasjoner vil måtte legges til (delvis) manuelt. Videre er det tradisjon 

for å legge inn informasjon som store tekstblokker i såkalte fritekstfelter. Dette representerer også et 

problem ved konvertering, og dersom man skal unngå kvalitetsforringelse og tap av informasjon. 

Etter at relasjonsdatabaser ble den mest vanlige databaseteknologien, har det i sektoren vært en løpende 

utvikling av informasjonsbaser hvor utgangspunktet har vært at man skulle dekke spesifiserte behov i én 

institusjon. På denne måten har man fått en utviklingen preget av spesialløsninger og spesialtilpasninger 

som har det til felles at de er utviklet med et teknologisk og kunnskapsorganisatoriske utgangspunkt som 

tar utgangspunkt i tidligere etablerte systemer, teknologier og rammer. Forutsetningene, rammene og 

premissene for en vellykket overgang til en virkelighet hvor kunnskapsdeling og integrasjon er nøkkelord 

er komplisert, og blir ofte dyr. 

Til tross for at kultursektoren i Norge er liten, er det en rekke mer eller mindre hjemmesnekrede 

spesialløsninger i bruk på dokumentasjonssiden. Museumssektoren har to ulike nasjonalt utviklede dokumentasjonssystemer, 

ett for kunst- og kulturhistoriske museer (Primus) og ett for universitetsmuseene 

(MUSIT). Det er videre mange ulike biblioteksystemer i bruk på nasjonalt plan, i Vestfold er det tre ulike 

som benyttes. 

Vestfoldmuseene har gått over fra WinRegimus til Primus etter 2005 slik at her er det i fylket en relativt 

enhetlig situasjon mht systembruk i sektoren. Da Primus oppleves å ha en høy brukerterskel, har man i en 

rekke sammenhenger i stedet lagt inn data i regneark, særlig MS Excell som mange har kompetanse i. 

Dette gjelder delsamlinger i museene så vel som innenfor det frivillige systemet. 

En konsekvens utviklingen av hybride og parallelle spesialdesignede IKT-systemer er ofte at de ulike digitale 

løsningene i en virksomhet holder lav kvalitet, og det er vanskelig å hente ut og integrere informasjon 

fra de forskjellige systemene. 

5.3.2 Dataomfang og kvalitet 

I forbindelse med den første pilotflyttingen av museumsgjenstander i Vestfold høsten 2006 ble det avdekket 

at det var til dels stor variasjon i dokumentasjonen av museenes gjenstandsmateriale. Det ble 

gjennom dette prosjektet, og gjennom utviklingsprosjektet LIMA, etablert retningslinjer for minimumsregistrering 

av materiale for at det skulle kunne meldes til flytting. Som det går fram av sitatet nedenfor 

var behovet for en harmonisering av dokumentasjonsarbeidet stort. 

Side 53


Ulikt omfang av og kvalitet på dokumentasjonen har vært en stor utfordring. Det har blitt brukt betydelige 

ressurser for å harmonisere dokumentasjonsrutinen mellom museene. Samtidig har det blitt 

utviklet nye, felles retningslinjer og standarder for dokumentasjon. Av spesiell betydning er arbeidet 

som er lagt ned i objekttypedefinisjonen fordi denne er så tett forbundet med logistikk for innflytting. 

Krav til dokumentasjon har blitt definert som en minimumsstandard registrert i Primus før gjenstander 

kan meldes til flytting. 79 

Innholdet i minimumsregistreringen ble definert i forhold til behovet for entydig identifisering av gjenstander 

og inneholdt følgende Primus-felter: 

• museumsnummer 

• registreringsnivå 

• samlingstilhørighet 

• betegnelse. 

I denne tilnærmingen ligger det ikke en en standardisering av den kulturhistoriske og kontekstuelle 

informasjonen om gjenstandene, hensikten var først og fremst å kunne identifisere materiale som var flyttet 

til fellesmagasiner. Selv en så enkel standard var heller ikke triviell i praksis, noe sitatet nedenfor 

indikerer. 

Et utgangspunkt for identifikasjon er gjenstandenes museumsnummer. En gjennomgang viste at det 

var litt ulike standarder for bruk av punktum, bindestrek og ledende nuller i dataregistrene. Det var 

også enkelte dublettproblemer som dels kunne tilbakeføres til slike forhold. Det var enighet om at 

museumsnumrene skulle danne utgangspunkt for identifikasjon, og alle numre skal ha formen 

--/ 

Omfanget av problemet kan illustreres ved at erfaringene som ble høstet i løpet av prosjektet var at hele 

25 % av identifikatorene ble endret ved overføring til fellesmagasiner. 

Utfordringene for museumssektoren i fylket når det gjelder dokumentasjonsomfang og kvalitet har med 

andre ord vært betydelige. I planens kapittelet om mål og tiltak er det da også lagt vekt på å prioritere 

sluttføringen av revisjonen av museenes kataloger. 

Arkiv- og biblioteksektoren har ikke tilsvarende problemstillinger i sitt dokumentasjonsarbeid med hensyn 

til entydighet og konsekvens i datagrunnlaget. Samtidig er det en felles utfordring i hele sektoren at dokumentasjonsfokus 

har ligget på gjenstand eller (ånds)verk. I en tilnærming som semantisk web representerer, 

mens også initiativ som CRM og FRBR, er fokus for dokumentasjonen i stedet rettet mot å identifisere 

hendelser, aktører og steder og relasjoner mellom disse. 

5.3.2.1 Hva vet man egentlig? 

Det må pekes på at det er store forskjeller innenfor abm-sektoren m.h.t. løsninger og historie. Mens biblioteksektoren 

over tid har utviklet internasjonale og nasjonale standarder som det er konsensus om, og 

hvor store deler av samlingene er registrert, er det i museumssektoren mye større variasjon i måten å dokumentere 

på. Hvor store deler av samlingene som er registrert varierer sterkt fra museum til museum og 

samling til samling. 

Forskjellen mellom bibliotek og arkiv er tidligere illustrert 

ved følgende måltall: Nasjonalbibliotekets mål er 

100 % digitalisering mens Arkivverkets mål er 10 %. 

Grafen til høyre forsøker å illustrere forskjellene mellom 

sektorene i Vestfold plassert etter hvor store deler 

av samlingene som er registrert elektronisk, og 

grad av standardisering av registreringene. Dette er 

ment som en illustrativ graf som antyder at mens 

museenes utfordring ligger i å standardisere og 

forbedre dokumentasjonen, vil arkivene ha store utfordringer 

i å få kontroll på restanser og 

uordnete/uregistrerte deler av samlingene. 

Det er kan hende et poeng at den lavere standardiseringsgrad 

innen museumssektoren har sammenheng 

79 Hentet fra rapporten Og stolen går sin gang 

Side 54


med at mens både arkivsektoren og bibliotekene har definerte profesjoner og sterke faglige tradisjoner, 

mangler museumssektoren dette i stor grad. Tilsvarende mangler museumssektoren en nasjonal institusjonsforankring 

som Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet, og hvor de nasjonale institusjonene i stor grad er 

«motor» i faglig utviklingsarbeid. 

5.3.2.2 Datakvalitet 

Teknologien gir muligheter for spredning av informasjon på en helt ny måte. Dette innebærer at man må 

tenke standardisering av IKT i tråd med åpne og helst globale standarder. Samtidig er det ofte et ønske innen 

sektorene å beholde en faglig sedvane og profesjonsprofil. For selv å beholde et unikt konsept og ansikt 

utad er det fullt mulig med differensiering gjennom egenutviklede og spesiallagde systemer og applikasjoner. 

Datagrunnlaget bør derimot standardiseres så mye som mulig, slik at man har mulighet for 

fleksibel (gjen)bruk av informasjon . 

Biblioteksektoren har lange tradisjoner for felles regler for katalogisering (AACR II 80 ), først på kort og senere 

som databaseposter gjennom MARC-formatet. 81 Selv om man til en viss grad har litt ulike standarder 

for ulike systemer, for eksempel NORMARC (Nasjonalbibliografien), BSMARC (Biblioteksentralen), Bibliofil- 

MARC og Bibsys-MARC, er både dokumentasjonsgrad, kvalitet og standardiseringsgrad høy – spesielt hvis 

man sammenlikner med museumssektoren. 

Arkivsektoren dokumenterer samlinger og arkiver ut fra en faglig tradisjon basert på arkivverdighet. Her 

er hva som skal bevares (offentlige arkiver) regulert gjennom arkivloven, og man har et felles, nasjonalt 

system i Asta. På hjemmeside presenterer de seg slik 82 

Stiftelsen Asta ble opprettet i 1995 av Landslaget for lokal- og privatarkiv (LLP) i samarbeid med Riksarkivaren. 

Stiftelsen har ansvar for videreutvikle og distribuere arkivinformasjonssystemet Asta, som 

er en felles nasjonal standard for registrering, distribusjon og fremfinning av arkivdata. Programmet 

er - i motsetning til et journalføringssystem - laget for historiske / ikke-aktive arkiver. Det kan brukes 

av offentlige såvel som private virksomheter som tar vare på arkivmateriale. Systemet brukes av 

rundt 100 virksomheter. Stiftelsen mottar årlig støtte fra Kultur- og kirkedepartementet til utviklingen 

av programvaren. ABM-utvikling har også vært en viktig støttespiller i utviklingen av den siste versjonen 

av Asta. 

I 1998 ble virksomheten utvidet til også å omfatte ordning og registrering av arkiver som skal avleveres 

til Riksarkivet og andre depotinstitusjoner. Siden har tjenestetilbudet blitt ytterligere utvidet, og 

stiftelsen tilbyr nå en rekke konsulenttjenester innenfor både arkivdanning og depot. Stiftelsen har 23 

ansatte med allsidig arkivfaglig kompetanse. 

I arkivene er datakvalitet og omfang på arkiver som er ordnet og katalogisert høy. Utfordringene ligger 

først og fremst i mengdeproblematikk, og stort etterslep regionalt. Følgende standarder benyttes i arkivverket: 

83 

• ISAD(G) 

Denne standarden brukes til å beskrive både papirarkiver og elektroniske arkiver. 

Standarden ligger til grunn for verktøyet ASTA, som danner grunnlaget for Felleskatalogen 

på Internett. ISAD(G) er en internasjonal standard. 

• OAIS (Reference Model for an Open Archival Information System) 

Denne standarden er ISO-sertifisert og består av en informasjonsmodell og en funksjonsmodell. 

Standarden gir bl.a. retningslinjer for hva uttrekk fra elektroniske arkiver skal 

inneholde, og hvordan uttrekkene skal langtidslagres i et digitalt arkivdepot. OAIS ligger til 

grunn for avleveringsformatet i Noark-5, og har gitt viktige rammer for spesifikasjonen av 

Arkivverkets elektroniske magasin. 

• ADDML 

Denne standarden brukes for å beskrive elektroniske arkiver som datasettbeskrivelser på 

teknisk detaljnivå. Standarden er i de senere år utvidet til også å ha muligheter for kontekstuell 

beskrivelse, men fortsatt er den primært beregnet på teknisk beskrivelse. 

Standarden er laget av Arkivverket og brukes i dag av det norske Arkivverket og det svenske 

Riksarkivet. 

All verdens standardisering og presentasjonssystemer kan imidlertid ikke dekke over mangelfull eller 

kvalitetssvak informasjon. Generelt er museumsgjenstander i de kulturhistoriske museene deskriptivt 

registrert, dvs. at gjenstandstype er registrert (høvel, klesplagg, stol), i noen grad datering, mens provini- 

80 Anglo-American Cataloguing Rules (2. utg. 1978, revidert sist 2002) 

81 Machine Readable Cataloguing 

82 http://www.stiftelsen-asta.no/index.html 

83 Hentet fra http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivbevaring/Elektronisk-arkivmateriale/Standarder 

Side 55


ens og kontekst mangler eller er mangelfullt registrert. Eksemplet under på en stolpost fra Digitalt museum 

er, dessverre, et altfor typisk eksempel, samtidig som man finner dataposter som eksempel to i den 

samme basen. 

I Digitalt museum finner vi nesten 7 000 stoler, omtrent 2 500 av disse har dateringsinformasjon. Et søk 

på stol fra 1600 tallet vil da, misvisende, lede brukeren til å tro at basen inneholder f.eks. 150 stoler fra 

denne perioden, mens tallene over kunne antyde at forekomsten sannsynligvis er mye høyere. Slik vil lav 

kvalitet på – eller manglende – data svekke informasjonssystemets troverdighet. 

Dette eksemplet viser tydelig at ved å publisere informasjon på nettet, blir innholdet og kvaliteten av 

informasjonen synlig på en helt annen måte enn før. Det er bl.a. en smal sak, all den tid alle innførsler i 

Digitalt museum er klassifisert etter eiermuseum, for enhver bruker å lage en analyse over hvor stor del 

av samlingene i det enkelte museum som for eksempel har dateringsinformasjon. 

CIDOC har utarbeidet et utkast til Statement of principles of museum documentation. I innledningen til 

dette dokumentet finner vi 84 : 

CIDOC believes that collections without adequate documentation cannot be considered to be true 

"museum" collections. There are two main reasons for this: 

• they cannot be adequately safeguarded and cared for; 

• their value for research and interpretation is greatly reduced. 

Dersom dette utsagnet holder, vil en gjenstand eller samling som ikke er dokumentert etter gitte minimumskrav, 

ikke kunne vurderes å være en museumsgjenstand eller -samling. 

I denne sammenheng bør det nevnes at man i prosessen med å digitalt registrere kortkataloger i en del 

tilfeller har mistet informasjon: Kortkatalogenes emne- eller tidssortering kan ha blitt mistet under digitaliseringen, 

da man har registrert hvert enkelt kort som et «informasjonsatom» løsrevet fra sin kontekst. 

Proviniesinformasjon fra tilvekstprotokoller o.l. kan også ha gått tapt. 

Implisitt informasjon er også et stort problem. Det klassiske eksempel er stedsangivelse: Storgata er en 

presis opplysning så lenge man vet at dette er museet i Lillebys kortkatalog eller database, det blir problematisk 

når registreringer fra Lilleby og Storeby slås sammen, med hver sin Storgate. 

5.3.2.3 Hva og hvordan er kunnskapen dokumentert? 

Som det går fram av avsnittet over, representerer omfanget, organiseringen og kvaliteten av eksisterende 

registreringer et problem ved formidling av og tilgang til kulturarvmaterialet. 

I CIDOCs prinsippskisse anføres: 

As part of its overall collections policy, the museum should adopt a documentation policy which 

demonstrates its organisational commitment to documentation. The documentation policy should 

define its documentation procedures and standards, the provision of documentation staff and systems, 

and the documentation services which it provides to users. The documentation policy should 

84 CIDOC Newsletter No. 01/2006 s. 14, se også vedlegg 4. 

Side 56


conform to the ICOM Code of Ethics for Museums and take account of any national or subject-specific 

codes adopted by the museum and the museum's collections policy (ICOM Code of Ethics, 2.1 and 

2.20). If the collection is poorly documented, the policy should incorporate a plan to rectify the problems. 

Det er under avsnittet om relasjonsdatabaser brukt et par enkle eksempler for å anskueliggjøre hva som 

kan være en relasjon. I museumssektoren er imidlertid ikke denne typen tankegang gjennomført ved 

registrering og dokumentasjon. Et eksempel kan være hvordan man har dokumentert et møblement som 

består av bord, fire stoler og en sofa. Dette kan enten være registrert som et «møblement som har deler», 

det vil si at innførselen er knyttet til hele møblementet, og man vil ofte finne de enkelte delene i et tekstfelt. 

Eller det kan være dokumentert som hver del for seg med en opplysning i et fritekstfelt om at det hører 

til samme gruppe (møblementet). 

Bakgrunnen for de ulike måtene å dokumentere på har sammenheng med at møblementet som så har en 

felles (kultur)historie: det er laget av noen på et bestemt tidspunkt, det har vært eid og brukt av noen (i 

en eller flere perioder), det kan beskrives samlet visuelt og i materialvalg osv. Det finnes en rekke felles 

informasjonselementer for hele gruppen. For noen museer/dokumentalister har den felles historien vært 

det sentrale ved dokumentasjonen. 

I mange situasjoner og for ulike formål vil det være aktuelt å dokumentere den enkelte del eller det enkelte 

objekt i møblementet hver for seg. Dette kan gjelde beskrivelse av tilstand (gjerne koplet til dokumentasjonsopptak 

av skader o.a.), lokalisering (på lager, i utstilling, utlånt), behov for tiltak (konservering, 

restaurering, rengjøring etc.). Denne typen informasjon vil ofte registreres og holdes orden på i logistikksystemer 

da de mest brukte dokumentasjonssystemene ikke inneholder tilfredsstillende funksjonalitet. 

Det er imidlertid også tradisjon for å dokumentere det enkelte objekt eller den enkelte gjenstand for seg i 

museumskataloger, og da bruke betegnelser som bord, stol og sofa som i betegnelsesfeltet. Problemene 

oppstår først og fremst i gjenfinningssammenheng – og ved datautveksling – når informasjon i feltet 

betegnelse ikke er på samme nivå. I eksempelet her kan det både være de konkrete objektene som er 

betegnelse, eller det kan være møblement som er brukt. Som kjent vil de fleste mennesker forstå hva et 

møblement kan tenkes å bestå av, mens et dataprogram må ha tilgang til en formalisert beskrivelse: Et 

møblement er et abstrakt som brukes for å gruppere objekter som enten er av type stol, bord eller sofa. 

Hvis man skal nærme seg løsninger som kan implementeres i semantisk web er dette er avgjørende område 

å fokusere på. 

Ved avslutning av pilotflyttingsprosjektet i Vestfold høsten 2006 hadde man definert seks ulike objekttyper. 

Utgangspunktet var data som legges i PRIMUS-feltet registreringsnivå. Slik dette brukes i Vestfold 

er det imidlertid snarere snakk om objekttype heller enn registreringsnivå, og i løpet av pilotflyttingen ble 

det utviklet to hovedklasser av objekter: fysiske objekter og beskrivende objekter. Fysiske objekter representerer 

materielle gjenstander, mens beskrivende objekter er abstrakte objekter uten noen entydig 

fysisk representasjon. 

Fordeling etter objekttype ved årsskiftet 2006/2007 var som følger: 85 

Design 389 

Enkeltdel 1799 

Enkeltgjenstand 4452 

Funksjonell gruppe 219 

Gruppering 408 

Komplekst objekt 560 

Fysiske objekter inneholder enkeltdel og enkeltgjenstand mens beskrivende objekter inneholder design, 

funksjonell gruppe, gruppering og komplekst objekt. Det er etablert ulike (forretnings)regler for håndtering 

og dokumentasjon av de ulike objekttypene, og de karakteriseres og kjennetegnes ulikt. 

Redokumentasjon av museumssamlinger etter disse retningslinjene er ressurskrevende, og erfaringene 

fra pilotflyttingen høsten 2006 tyder på at om lag 50 % av materialet ble redokumentert på dette nivået. 

5.4 Utfordringer 

Den overordnede målsettingen er å få ulike systemer til å levere sammenliknbare data for å kunne 

gi tilgang til kulturavmateriale på mange plattformer og i ulike sammenhenger. For å kunne nærme seg 

denne målsettingen er de regionale utfordringene særlig knyttet til : 

85 Det er viktig å merke seg at det som i andre sammenhenger kan regnes som én enkeltgjenstand, her kan opptre 

i flere grupper. Summen av brukte objekttyper tilsvarer med andre ord ikke antall fysiske gjenstander. 

Side 57


• dataomfang (utvidet minimumsstandard) 

• datakvalitet 

• restanser 

• kompetanse. 

I hovedsak er dette utfordringer som ikke er av teknologisk art. De har imidlertid betydning for å kunne 

utnytte tilgjengelig teknologi på en tilfredsstillende måte, ikke minst i et framtidsrettet perspektiv. 

I ABM-skrift #66 er en minimumsstandard for 

informasjon knyttet til spørsmålene hvem, 

hva, hvor, når og hvordan. Et nederlandsk 

forslag operasjonaliserer en slik tilnærming 

mot Dublin Core som vist i ramma til høyre. 

Denne utredningen har ikke systematisk 

vurdert dataomfang i kulturarvssektoren i 

Vestfold, men, som det er gjort rede for andre 

steder, står man overfor store utfordringer når 

det gjelder å klassifisere kulturarvbærere etter de fem dimensjonene som nevnt over. Eller sagt på en annen 

måte: sektoren må legge ned betydelige ressurser i å kvalitetssikre og forbedre dokumentasjonen av 

sine samlinger. 


Som det går fram av gjennomgangen av teknologisk nå-situasjon, finnes det relevant og stabil teknologi 

på alle nivåer og arbeidet med standardisering av dokumentasjon og utvekslingsformater har kommet 

lang på de siste fem til ti årene. Det gjenstår imidlertid å etablere og implementere en strategi for å ta i 

bruk de teknologiske og infrastrukturmessige løsningene metodisk, regionalt så vel som nasjonalt. 

Det er et stort problem i sektoren at man ikke har rekruttert og bygget opp lokal eller regional 

kompetanse som kan både utvikle og lede programmer for digital tilgjengeliggjøring og formidling, og som 

kan være instrumentelle i å utvikle løsninger. Kompetansen er i dag i hovedsak sentralisert til i første 

rekke nasjonale institusjoner som Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet. Museumssektoren har ikke noe tungt 

nasjonalt organ, og det er heller ikke noe samlet kompetansemiljø eller ikke-forretningsmessig drevet system 

å støtte seg på. 

Regionale utfordringer framover er knyttet til strategiske valg når det gjelder: 

• å definere et utvidet dokumentasjonsomfang (i.e. minimumsregistrering) 

• å utvikle målsettinger og program for digitalisering (hva skal digitaliseres når) 

• å bygge opp kompetanse som kan utvikle og lede prosessen som samler inn, dokumenterer, lagrer 

og forvalter digitalisert informasjon 

• å bygge opp kompetanse som kan utnytte datagrunnlaget til å formidle informasjon til publikum. 

Under overskriften Veien videre: hvordan kan vi løfte ABM- sektoren? i ABM-skrift #66 anbefales følgende 

tilnærming for å etablere løsninger som baserer seg på at man kan «publisere, dele og integrere metadata 

om samlingenes objekter på en enkel og standardisert måte»: 

• Forvalt dine egne samlinger, men tilrettelegg for deling 

• Sørg for at basisprinsippene for kunnskapsdeling er på plass 

• Gi dine brukere tilgang til informasjon fra hele abm-sektoren 

• Gi abm-institusjoner støtte til å definere og gjennomføre en god digitaliseringsstrategi. 

Viktige prinsipper for utviklingen framover for framtidig kunnskaps- og informasjonsformidling vil basere 

seg på felles utnyttelse av standardisert tilgang til metadata og objekter. ABM-skriftet anbefaler at prinsippene 

over legges til grunn for abm-sektoren i en fornyelsesprosess hvor målet bl.a. er en effektiv og 

sømløs informasjonsutveksling, noe denne handlingsplanen slutter seg til. 

Side 58

6 Kort oppsummering av kartleggingen 

6.1 Kort om spørreundersøkelsen 


I 2008/2009 ble det gjennomført en spørreundersøkelse og kartlegging av samlinger i ABM-institusjoner, 

definert som arkiv, museum og bibliotek, og i de frivillige miljøene i fylket. 

Undersøkelsen ble gjennomført elektronisk som en såkalt QuestBack-undersøkelse 86 , og spørsmålene ble 

utformet i samarbeid mellom de tre fylkene som skulle utarbeide regionale handlingsplaner, Vestfold, 

Nordland og Møre og Romsdal, og ABM-utvikling. 

Metodikken kan ha hindret enkelte av de forespurte fra besvare spørsmålene i undersøkelsen da det forutsatte 

bruk av PC og programvare man ikke nødvendigvis var fortrolig med. Selve spørsmålene ble distribuert 

via e-post. 

Undersøkelsen ble sendt ut til i underkant av 50 arkiv, bibliotek, museer, historielag, bygdetun og private 

samlinger i Vestfold. Undersøkelsen skulle kartlegge samlinger og samlingenes omfang, status for digitalisering 

av kataloger og samlinger samt kompetanse og holdninger til digitalisering. 

Det kom inn 33 svar eller om lag 60 %, og det er viktig å understreke at alle abm-institusjonene, slik dette 

er definert over, responderte. Svarene ble i utgangspunktet presentert som rene prosentuttrykk. 

Fordelinegn blant institusjonene som svarte var: 

Alternativer Antall Prosent 

Arkiv 2 6,1 

Bibliotek* 13 39,4 

Museum 8 24,2 

Historielag, bygdetun og private samlinger 7 23,6 

Kompetansesentre 2 6,1 

Til sammen 33 100 

Bibliotekene fordelte seg med 11 folkebibliotek, ett høyskolebibliotek og ett bedriftsbibliotek. 

6.1.1 Innhold 

Undersøkelsen inneholdt til sammen 84 spørsmål, en rekke av disse hadde opp til fem underpunkter. 

Nedenfor følger en oversikt hvor spørsmålene forsøksvis er gruppert i noen hovedkategorier. 

• Spørsmål 1 – 4: Identifisere og lokalisere deltakende institusjoner 

• Spørsmål 5 – 17: Om gjennomført digitalisering 

Blant annet nærmere om utstyr, digitale samlinger, begrunnelser, lagring, organisering og sikkerhet, 

publisering (hvor, hva, samarbeid med andre), ressursbruk og kompetanse 

• Spørsmål 18 – 25: Om arkivmateriale 

• Spørsmål 26 – 31: Om bibliotekmateriale 

• Spørsmål 32 – 53 og 60 – 67: Om spesialmateriale (14 underkategorier) 

• Spørsmål 54 – 58: Om museumsmateriale (kultur- og naturhistorisk, arkeologi) 

• Spørsmål 68 – 73: Om publisering (digitale fortellinger, nettutstillinger, multimediapresentasjoner) 

• Spørsmål 74 – 84: Planer framover 

Blant annet nærmere om begrunnelser, kompetanse, infrastruktur, formidlingsplaner, kartfesting 

og kjøp av tjenester. 

86 http://www.questback.no/ 

Side 59


Spørsmål 5 – 17: 

Et flertall av respondentene oppgir å ha utstyr for digitalisering: digitalt kamera (23, 69,7 %), dokumentskanner 

(20, 60,6 %) og fotoskanner (12, 51,5 %) ligger på topp. 20 respondenter (60,6 %) oppgir 

å drive med digitalisering mens 19 (57,6 %) oppgir å ha digitale samlinger. 

Tilgjengeliggjøring (19 eller 86,4 %) og bevaringshensyn (17 eller 77,3 %) var de viktigste begrunnelsene 

for digitalisering. 50 % (11) oppga at de benyttet standarddatabaser som Asta og Primus for å organisere 

data, mens 36,4 % (åtte) oppga egenutviklede løsninger. I tillegg har flere av de som oppgir «annet» (åtte 

respondenter) beskrevet egenutviklede løsninger eller Word og Excel. 40,9 % (ni) oppgir at det digitale 

materialet er tilgjengelig ved institusjonen, 31,8 % (sju) oppgir at alt er tilgjengelig på Internett mens 27,3 

% (seks) oppgir delvis tilgang via Internett. Et flertall har ikke produsert egne digitale fortellinger (19 eller 

57,6) eller samarbeidet med andre (21 eller 63,6 %). Det er viktig å være klar over at det både var mulig 

å gi positivt svar på flere av spørsmålene og at det bare er de positive besvarelsene som er med. Antall 

og relativ prosentandelen er derfor oppgitt. 

Av de 33 respondentene oppgir seks at de ikke har brukt ressurser på digitalisering mens fire oppgir beløp 

fra 5000,- kroner og nedover. For øvrig er det vanskelig å trekke noe ut av svarene da de spriker i hva som 

er regnet med. Museene har fra 2006 brukt store ressurser på arbeidet, men det er ikke mulig å trekke 

beløp eller medgåtte personalressurser ut av det foreliggende materialet. 16 respondenter (48,5 %) oppgir 

å ha mangelfull kompetanse, 13 (39,4 %) oppgir brukbar mens fem (15,2) sier de har fullgod 

kompetanse. 

Spørsmål 18 – 66 

Oppsummering av denne delen av undersøkelsen ligger som tabell 1 i vedlegg 1. Her går (anslag) over 

hyllemetre/eksemplarer også fram. 

Arkivmateriale 

Statlig arkivmateriale forvaltes i én institusjon (IKA Kongsberg). Materialet er registrert i elektroniske kataloger, 

det er digitalisert og tilgjengelig på Internett. Fylkeskommunalt arkivmateriale er positivt besvart 

hos tre respondenter, materialet er tilgjengelig gjennom elektroniske kataloger på Internett, men innholdet 

er ikke digitalisert. Kommunalt arkivmateriale oppgis å være bevart i åtte (24,2 %) institusjoner, inkludert 

bygdetun og folkebibliotek, med IKA Kongsberg som den dominerende. 60 % av respondentene 

oppgir at materialet ikke er registrert i elektroniske kataloger og ikke noe av innholdet er digitalisert. 

Privatarkivmateriale oppgis å være forvaltet i 18 institusjoner (54,5 %). Omfanget varierer sterkt. 13 av 

respondentene oppgis å ha elektroniske kataloger som er tilgjengelige på Internett, men det understrekes 

at disse ikke er fullstendige. Ikke noe av dette materialet er digitalisert. 

Bibliotekmateriale 

22 institusjoner (66,7 %) oppgir å ha bibliotekmateriale i sine samlinger mens 11 ikke har det. I hovedsak 

er respondentene bibliotek, mens Preus museum også har et relativt stort fagbibliotek. 11 av ibstitusjonene 

oppgir at de har materialet tilgjengelig i elektroniske kataloger på Internett og seks oppgir at de har 

digitalisert innhold i samlingene. Åtte av respondentene oppgir å gi tilgang til digitalisert bibliotekmateriale 

via Internett. 

Spesialmateriale 

Er delt opp i en rekke underkategorier og det vises til tabell 1 for nærmere gjennomgang. Det er imidlertid 

verdt å merke seg den store forekomsten av fotografi i samlingene. Her er det oppgitt at om lag 10 % av 

de rapporterte samlingene er digitalt katalogisert, men bare i overkant av 20 % av de digitale katalogene 

er tilgjengelig på Internett. Det er oppgitt at det er digitalisert 23 300 eksemplarer (om lag 3,5 %), men 

av dette er bare 4 200 tilgjengelig på Internett. Dette tilsvarer mellom 0,5 og 1 % av de totale fotosamlingene 

som er oppgitt. Det er imidlertid grunn til å anta at det totale estimatet over analoge fotografier som 

er oppgitt er for lavt (666 555). 

Av spesialmateriale for øvrig viser tabellen at det finnes digitale kataloger som omfatter flere av kategoriene, 

men det er i liten grad tilgang via Internett. En forsvinnende liten del er digitalisert, og ikke noe av 

dette oppgis å være tilgjengelig via Internett. Det er en viss forekomst av audiovisuelt materiale, hele 21 

respondenter oppgir eksempelvis å ha lydmateriale i samlingene. 

Museummateriale 

Dette er delt opp i kulturhistorisk, naturhistorisk og arkeologisk materiale. 

18 av respondentene (54,4 %) oppgis å ha kulturhistorisk gjenstandsmateriale i samlingene mens 15 oppgir 

å ikke ha slikt materiale. 50 % oppgis å være dokumentert i elektroniske kataloger, men bare 14,3 % 

oppgis å være tilgjengelig på Internett. 40 % oppgir å ha digitalisert innhold, 14,3 % oppgir at dette er til- 

Side 60


gjengelig på Internett. Hovedtyngden av det kulturhistoriske gjenstandsmaterialet forvaltes av museer 

som i dag er en del av Vestfoldmuseene IKS, men også Preus museum oppgir å ha slik materiale i samlingene. 

Den overveiende delen av det digitaliserte materialet, som det grunn til å anta i denne sammenheng 

betyr digital gjenstandsfotografering, oppgis å ikke være tilgjengelig på Internett. 

Seks av respondentene (18,2 %) oppgir å ha naturhistorisk materiale i samlingene. Det ser ut til at materialet 

er svak dokumentert i elektroniske kataloger så vel som ved digitalisering og tilgang via Internett. 

Fire (12,1 %) oppgir å ha arkeologisk materiale i samlingene, men det mangler data om dokumentasjonsgrad 

og tilgang. Det er grunn til å tro at det ikke er omfattende arkeologiske samlinger i de kulturhistoriske 

museene i fylket. 


Seks respondenter (18,2 %) oppgir å ha produsert digitale fortellinger mens 27 (81,8 %) oppgir å ikke ha 

produsert slike. Svarene for nettutstillinger fordeler seg likt, seks har mens 27 ikke har. 32 (97 %) oppgir å 

ikke ha produsert multimediale utstillinger mens bare én respondent (3 %) oppgir å ha produsert dette. 


20 av respondentene (60,6 %) oppgir at det er ganske viktig å gjøre samlingene digitalt tilgjengelig mens 

ni (27,3 %) oppgir at det er helt avgjørende og bare fire (4 %) oppgir at det er uviktig. 17 oppgir at de ikke 

har planer for digitalisering (51,5 %) mens 16 (48,5 %) oppgir å ha slike planer. Av materiale som planlegges 

digitalisert er fotografi suverent på topp, 18 (78,3 %) har slike planer mens gjenstander følger deretter 

med 43,5 %. Digitalisering betyr i denne sammenheng i all hovedsak skanning eller avfotografering 

(92 %). 13 respondenter (50 %) oppgir «velegnet for formidling» som begrunnelse for digitalisering mens 

ni (34,6 %) oppgir «etterspørsel fra publikum» som begrunnelse. Ingen respondenter oppgir konkrete 

kompetansehevende tiltak mens det samme langt på vei er tilfelle for investeringer i og utbygging av infrastruktur. 

25 respondenter (75,8 %) oppgir at de har planer om å formidle digitalt materiale på Internett. 

For disse punktene: se også tabell 3 og 4 i vedlegg 1. 

6.1.2 Svakheter 

Undersøkelsen har imidlertid flere svakheter. Blant annet var det vanskelig å lese resultatene på grunn av 

uklart eller lavt presisjonsnivå på spørsmålene 

Problemet med lavt presisjonsnivå kommer kanskje aller tydeligst fram når respondentene blir bedt om å 

vurdere egen digitaliseringskompetanse. 

Eksempelvis kan man ha oppgitt å ha fullgod digitaliseringskompetanse. Hva dette kan tenkes å innebære 

av ferdigheter, kunnskap og kompetanse er imidlertid ikke presisert i spørsmålsstillingen. Det understrekes 

her at verdien av en egenvurdering som ikke tar utgangspunkt i visse noenlunde avgrensede og objektive 

kriterier generelt sett må vurderes som lav. 

Videre kan samme organisasjon oppgi å være i besittelse av utstyr for lydopptak og digitalkamera. Det er 

kan være en rimelig tolkning å anta at respondenten i dette tilfellet har oppfattet kompetansespørsmålet 

som et spørsmål om kompetanse i bruk av det aktuelle utstyret. 

Det er et åpent spørsmål hvorvidt kompetanse til å skanne et dokument eller bilde/fotografi og lagre dette 

som en (jpg)fil kan karakteriseres som «fullgod digitaliseringskompetanse», eller om spørsmålet implisitt 

også omfatter kompetanse med hensyn til registrering av metadata, bevarings- og formidlingsstrategier 

m.v. 

Videre kan enkelte av svarene tyde på at respondentene har hatt problemer med å holde oversikt over 

hvor man var og hvordan man eventuelt skulle gå tilbake og rette opp under selve besvarelsen. Et eksempel 

på dette kan være at samme respondent på den ene siden oppga å ikke har utstyr for digitalisering 

samtidig som man besvarte spørsmål om man drev med digitaliseringsarbeid positivt. 

Det ser med andre ord ut til at man har hatt problemer både med metodikk, presisjonsnivå og faktisk 

besvarelse. Til sammen gjør dette at verdien av selve undersøkelsen er begrenset. 


Som det går fram over er det ikke mulig å trekke så mange konklusjoner ut fra spørreundersøkelsen. For å 

kunne få et bedre bilde av situasjonen, spesielt innenfor frivillige lag og foreninger, vil det være nødvendig 

med ytterligere kontakt. Samtidig understrekes det at det tidligere er gjennomført en større, landsomfattende 

undersøkelse om privatarkiver i regi av det daværende Fylkesarkivet for Vestfold,nå Vestfoldarkivet, 

som gir god oversikt over arkivbestanden i fylket. Det er også kontakt med lokalmuseer som drives 

i regi av frivillige lag og foreninger på dugnad, men oversikten over museale samlinger i fylket er sva- 

Side 61


kere enn oversikten over arkiv. Flere, eksempelvis Hedrum og Stokke bygdetun, har WinRegimus-databaser, 

og det er nylig gjort en kartleging av samlingene i Lokalhistorisk senter i Horten som benytter Foto- 

Station til dokumentasjonsformål. 

Det kan imidlertid se ut til at det er lagt ned arbeid og ressurser i både å etablere digitale kataloger og å 

digitalisere deler av samlingene uten at ressursene alltid er tilgjengelig utenfor institusjonene eller via Internett. 

Det anbefales derfor å etablere rutiner som sikrer at digitale kataloger og digitalisert innhold 

løpende gjøres tilgjengelig via Internett gjennom nasjonale systemer som Arkivportalen og Digitalt museum, 

men også gjennomregionale løsninger. 

Det er regelmessig kontakt mellom abm-institusjonene og det frivillige. Hovedutfordringen i arbeidet i 

forhold til frivillige lag og foreninger er først og fremst å organisere dette på en slik måte at innsatsen og 

resultatet av arbeidet som legges ned kan bevares, forvaltes og formidles i et større landskap og med et 

bredere nedslagsfelt enn det den enkelte forening/det enkelte lag selv representerer. Det vises til planens 

kapittel 4 som behandler organisering i forhold til de frivillige som et eget punkt. 

Det foregår en betydelig, og voksende, digitaliseringsaktivitet på alle nivåer i abm-sektoren, spesielt i 

forhold til fotografi. Tiltak for å sikre varig verdi av arbeidet som legges ned må derfor prioriteres framover. 

6.2.1 Behov for felles vokabular og felles forståelse 

Som det går fram over var kartleggingen preget av manglende definisjoner og uklart eller lavt presisjonsnivå, 

noe som forringer kvaliteten og begrenser nytteverdien. 

Det er generelt sett et behov for å utvikle og benytte et felles begrepsapparat som innebærer en enhetlig 

forståelse av hva som ligger i terminologien som benyttes på feltet. Det er i Handlingsplanens kapittel 5 

lagt inn et eget punkt med forklaring og definisjoner av sentrale begreper. Det er nødvendig å videreføre 

dette, og et tiltak kan være å etablere en hjemmeside med råd og dåd, praktiske tips og omforente 

retningslinjer når slike foreligger. En forutsetning for at en slik side skal kunne fungere som et aktivt bidrag 

for å heve kompetansen i sektoren, er at den baserer seg på dialog med brukere, lag og foreninger 

slik at man sammen kan bygge opp en felles erfaringsbank i fylket. Det er et erkjent behov for klare 

definisjoner og kompetanseheving på tvers, i profesjonelle så vel som frivillige miljøer. 

6.3 Avslutning 

Tabeller som oppsummerer noen sider ved kartleggingen ligger som vedlegg 1 til planen. Undersøkelsens 

karakter og svakheter gjør at den ikke har kunnet danne grunnlag for eller gitt faktamateriale som kan 

danne basis for en handlingsplan i seg selv. Resultatene har imidlertid understreket behovet for samhandling, 

samforstand og kompetanseheving på området. 

Utforming og gjennomføringen av spørreundersøkelsen i abm-sektoren og blant de frivillige i fylkene tok 

lenger tid enn forutsatt, og resultatene ble først presentert i april/mai 2009. Det er lagt ned til dels betydelige 

ressurser i å oppsummere og trekke data ut av besvarelsene. 

Side 62

Vedlegg 1 

Noen tabellariske oppstillinger av kartleggingen 

Omfang av samlingene, undersøkelsens punkt 18 – 66 

Undersøkelsen tok sikte på å kartlegge innholdet av digitalisert og ikke-digitalisert materiale. Dette var den kvantitativt største delen av undersøkelsen. 

Tabellen nedenfor summerer opp hva som var i magasiner rundt i fylket våren 2009. Er feltet tomt er verdien sannsynligvis 0. Også denne representasjonen har 

sine svakheter. Flere steder kom spørsmålsteksten inn i svarfeltet, slik at eventuell informasjon er tapt. I tillegg er svarene til dels svært unøyaktige, flere steder 

er spørsmål om antall enheter besvart med 'delvis', 'ikke fullført' eller liknende, et spinkelt grunnlag for tolkning. 

Med de svakhetene som er nevnt in mente, og forutsatt at det ikke har vært store tap i institusjonene, representerer tallene her et minimumsanslag i forhold til 

den faktiske situasjonen.

Tabell 1: Omtrentlig omfang av samlingene 

Materiale Antall 

institusjoner 

Statlig arkivmateriale 

Fylkeskommunalt 

arkivmateriale 

Kommunalt arkivmateriale 

Privat arkivma- 

teriale 

Mengde analogt materiale Digitalt katalogisert 

Hvorav tilgjengelig 

Digital(iser)t materiale 

Tilgjengelig materiale 

1 ? ? ? ? ? 

3 Minst 1900 hm Minst 400 hm Minst 400 hm 

8 Omlag 4045 hm Omlag 4000 hm 

18 0mlag 5400 hm Omlag 1001 hm 701.1 hm 31,1 hm 3,1 hm + 2000 foto 

Bibliotekmateriale 22 116682 eks 168649 eks 251326 eks 827 eks 65602 eks 

Sjeldne bøker 16 75 eks + 5hm 60 eks 60 eks 35 eks 35 eks 

Andre bøker 18 393510 eks 227200 eks 200200 eks 202 eks 202 eks 

Aviser 14 Minst 111 11 11 

Manuskripter 8 150 sider + kassetter 

Noter 10 8302 titler 2181 2181 1 1 

Mikroformat/ 

12 2549 2664 2664 7 

mikrofilm 

Kart 18 3009 1211 1180 

Foto 20 Minst 666555 61451 11300 23300 4200 

Kunsttrykk 11 1035 500 

Tegninger 13 2660 879 879 1 

Plakater 10 370 65 56 

Postkort 10 Minst 106 15 4 200 

Maleri (kunstverk) 14 608 + 'mange' 79 65 

Kulturhistoriske 

gjenstander 

18 4363 + 70-100000 i VEMU 1456 156 7267 163 

Naturhistoriske 

gjenstander 

6 40-50 

Arkeologiske gjen- 4 10 

stander 

Film (ikke video) 13 Minst 5388 6120 6120 4 

Video 18 6782 5725 5725 1 

Lydmateriale 21 6048 1000 1000 21,75 0,75 

Andre gjenstander 5 20-30 

Undersøkelsen omfattet følgende kategorier: 

Statlig-, fylkeskommunalt- og kommunalt arkivmateriale, privatarkiver, bøker, manuskript og aviser, kart, noter og mikrofilm, kunstverk, maleri, tegninger, plakater 

og postkort, kultur- og naturhistoriske gjenstander og arkeologisk materiale, foto, film og lyd.

Utstyrsbehov, undersøkelsens spørsmål 5 – 17 

Tabell 2: Hva slags digitaliseringsutstyr har institusjonen?Har institusjonen digitale samlinger? 

Utfører institusjonen digitalisering? Hvordan vurderer institusjonen sin digitaliseringskompetanse? 

INSTITUSJON EGENVURDERT DOKUMENT- FOTOSKANNER DIGITAL- LYDUTSTYR FILMUTSTYR ANNET, 

KOMPETANSE SKANNER 

KAMERA 

SPESIFISERT 

Andebu bibliotek mangelfull 

Borre Historielag mangelfull X 

Botne Historie- mangelfull Priv kamera, 

lag 

scannere 

DSB brukbar X X X X 

Gokstad kystlag fullgod X X 

Haugar Vestfold 

Kunstmuseum 

brukbar X 

Hedrum Historielag 

brukbar X X X 

Hof folkebibliotek 

mangelfull X 

Holmestrand 

bibliotek 

mangelfull 

brukbar X 

X X X e-postleser, digitale 

rammer, hdtvskjerm 

Horten bibliotek 

X 

Høgskolen i 

Vestfold, Biblioteket 

brukbar X X X X 

IKA Kongsberg brukbar X 

Jarlsberg Historielag 

X X 

JOTUN AS brukbar X 

KomMA arkiv mangelfull X X X X 

KomMa museum fullgod X X X X 

Larvik bibliotek brukbar X X 

Larvik Museum mangelfull X X 

Nasjonalt 

kompetansesenter 

for aldring og 

helse 

brukbar X X X X

Nord-Jarlsbergmuseene 

brukbar X X X X X 

Preus Museum fullgod X X 

Ramnes Historielag 

mangelfull X X 

Re bibliotek mangelfull X 

Sande historielag 


Sandefjord 

bibliotek 

mangelfull X X X X 

Sandefjordmuseene 

fullgod X X X X 

Slottsfjellsmuseet 

IKS 

fullgod X X X 

Stiftelsen Stokke 

Bygdetun 

mangelfull X 

Stokke bibliotek mangelfull X 

Svelvik folkebibliotek 


Tjøme folkebibliotek 


Tor Bjørviks 

private samlinger 

mangelfull X X X X 

Tønsberg og 

Nøtterøy bibliotek 

brukbar X X X 

Forklaring til fargekoden: 

Hvitt: Har digitale samlinger og utfører digitalisering (17 av 33 institusjoner, hvorav tre er frivillige miljøer eller private samlinger) 

Lys grå: Har digitale samlinger, men utfører ikke digitalisering (to av 33 institusjoner. Holmestrand bibliotek har ikke oppgitt å ha noe digitaliseringsutstyr; 

Stokke bibliotek har dokumentskanner) 

Grå: hel 60 %:av svarene innebærer at respondenten ikke har digitale samlinger og ikke utfører digitalisering (11 av 33 institusjoner. fire er frivillige miljøer, 

fem er folkebibliotek, ett er kunstmuseum og ett er arkiv) 

Svart: Har ikke digitale samlinger, men utfører digitalisering (tre av 33 institusjoner. Det er uklart om dette beror på at disse utfører digitalisering på oppdrag 

for andre eller om de har misforstått spørsmålet) 

Digitaliseringskompetanse 

På spørsmål om digitaliseringskompetanse svarte 15,2 % av respondentene at de oppfattet egen digitaliseringskompetanse som fullgod, 39,4 % svarte brukbar 

mens 48,5 % oppga å ha mangelfull kunnskap, noe som er kommentert i kapittel 6.

Det er imidlertid liten grunn til å tro at mange av respondentene som har oppgitt å ha mangelfull kompetanse har overvurdert kunnskapen. Undersøkelsen kan i 

det aller minste indikere et sterkt behov for kompetanseheving, både i den frivillige og den profesjonelle sektoren. 

Holdninger rundt digitalisering og formidling, undersøkelsens spørsmål 74 – 84 

Det ble stilt en rekke spørsmål som skulle kartlegge holdninger til og ønsker for digitalisering og formidling. Nedenfor er to av disse spørsmålene sammenstilt. 

Tabell 3: Begrunnelse for å digitalisere samlinger / viktighet av digital tilgjengelighet 

Institusjon Tilgjengeliggjøring Bevaring Publikumsønsker Rasjonalisere drift / spare betjening 

DSB X X X 

Gokstad kystlag X 

Hedrum Historielag X X X 

HiVe, Biblioteket X 

Horten bibliotek X X X X 

Jarlsberg Historielag X 

JOTUN AS X 

KomMa arkiv X X X X 

KomMA museum X X 

Larvik bibliotek X X 

Larvik Museum X X 

NKAH X X 

Nord-Jarlsbergmuseene 

X X X X 

Preus Museum X X 

Sande historielag X 

Sandefjord bibliotek X X X 

Sandefjordmuseene X X X 

Slottsfjellsmuseet IKS X X 

T Bjørviks private 

samlinger 

X X 

Tjøme folkebibliotek X X

Tabell 3 er noe misvisende, siden det ikke er fullstendig overlapping mellom gruppene som har svart på de to spørsmålene. Tabell 4 retter opp skjevheten. 

Tabell 4: Betydningen av digital tilgjengeliggjøring uten oppgitt grunn til å digitalisere 

Her oppgir fire av respondentene at det er helt avgjørende, åtte at det er ganske viktig mens to anser det for uviktig. De fordeler seg slik: 

Alternativ Antall Hvem 

Helt avgjørende 4 IKA Kongsberg, Svelvik folkebibliotek, Tønsberg og Nøtterøy bibliotek. 

Ganske viktig 8 Andebu bibliotek, Borre historielag, Botne historielag, Haugar, Ramnes historielag, 

Re bibliotek, Stokke bygdetun, Stokke bibliotek. 

Uviktig 2 Hof folkebiliotek, Holmestrand bibliotek

Vedlegg 2 

Opphavsrett og åndsverklov 


I ABM-skrift #32 Kulturarven til alle ble usikkerhet knyttet til rettigheter fremlagt som en av de største 

hindringene for museene for å gjøre materiale fra samlingene tilgjengelige på Internett. Det er et stort 

behov for råd og veiledning i spørsmål knyttet til opphavsrett og personvern når det gjelder bruk og 

publisering av materiale fra museenes samlinger. Gjennom bibliotek- og digitaliseringsmeldingene har Nasjonalbiblioteket 

og Arkivverket fått ansvar for å være kompetansesentra for opphavsrett og personvern 

for hele abm-feltet. Å sørge for god veiledning til hele abm-sektoren skal være en prioritert oppgave. 

Lov av 12. mai 1961 om opphavsrett til åndsverk (åndsverkloven) 

Åndsverk har etter loven streng beskyttelse og kan ikke mangfoldiggjøres, framføres eller spres til 

offentligheten uten opphavsmannens tillatelse. For at et verk skal kunne bli beskrevet som et åndsverk er 

det tre krav som må oppfylles. For det første må det dreie seg om et verk på det litterære, vitenskapelige 

eller kunstneriske området. Åndsvekloven § 1 lister opp en rekke eksempler på verk innenfor disse områdene, 

slik som skrifter av alle slag, muntlige foredrag, musikkverk, filmverk, malerier, bygningskunst, 

kart, kunsthåndverk, datamaskinprogrammer m.m. For det andre må verket ha ”verkshøyde”. Det betyr 

at verket må være resultat av en individuell og skapende innsats. Opphavsmannen må altså ha satt et 

visst personlig særpreg på verket som gjør at det klart skiller seg fra andre lignende typer verk. Det stilles 

altså et visst krav til originalitet. Derimot stilles ingen krav til kvalitet eller estetikk. For det tredje må verket 

ha kommet til uttrykk på en slik måte at det kan oppleves av andre. Opphavsretten beskytter ikke ideer, 

prinsipper eller lignende, kun den konkrete utformingen av verket (Børde og Søndersrød 2008:9). 

Den som skaper et åndsverk har opphavsretten til verket. Med opphavsrett menes den tidsbegrensede 

retten som forfattere, komponister, skapende kunstnere og andre opphavsmenn har til å råde over sine 

verk. Opphavsretten gjør det mulig for opphavsmenn å ha kontroll med og kreve vederlag for bruk av verk 

og andre arbeider. Opphavsrettighetene kan videre bli overført til andre ved arv, skifte eller konkurs. Dette 

betyr at et verk kan ha mange rettighetshavere. I slike tilfeller kan det være vanskelig å kartlegge rettighetsforholdet, 

noe som igjen kan skape problemer for den som skal innhente tillatelse til bruk av verket. 

Unntaksbestemmelser i åndsverksloven § 9 

Åndsverksloven skal også sikre samfunnets behov for å få tilgang til de verk som blir skapt. Dette er viktig 

av hensyn til forskning og undervisning, offentlig debatt, kunnskap og demokrati, samt hensynet til videre 

kulturell og vitenskapelig produksjon. Forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet 

er uten vern etter åndsverkloven. Det samme gjelder forslag, utredninger og andre uttalelser som gjelder 

offentlig myndighetsutøvelse og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg eller 

utgitt av det offentlige. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er ønsket om at slike offentlige dokumenter 

fritt skal kunne spres blant allmennheten uten noen opphavsrettslige hindringer. På den måten kan borgerne 

følge med på hva staten driver med og ha grunnlag for å kritisere myndighetsutøvelsen. Offentlige 

dokumenter er dessuten produsert på grunnlag av borgernes skattepenger, og det er da rimelig at de skal 

kunne bruke dem fritt og gratis. Dokumenter som typisk faller inn under bestemmelsen, er proposisjoner 

og innstillinger som inngår i det offentliges beslutningsgrunnlag i lovsaker. Andre eksempler er departementenes 

offentlige utredninger, kommunenes reguleringsplaner, rapporter fra institusjoner som er gitt 

i oppdrag å foreta utredning som grunnlag for offentlig beslutning, samt domstolenes avgjørelser. Begrepet 

offentlig myndighet må forstås vidt og omfatter forvaltningen, både sentralt og kommunalt, Stortinget 

og andre organer som har til oppgave å avgi uttalelser om offentlig myndighetsutøvelse, slik som 

kommunestyret, skolestyret, likningsetaten, fylkesadministrasjonen, departementene og lignende organer. 

Offentlige dokumenter som er uten vern etter åndsverklovens § 9, kan fritt kopieres og tilgjengeliggjøres 

for allmennheten uten samtykke fra opphavsmannen.(Børde og Søndersrød 2008:10-12). 

Åndsverk som ikke er produsert særskilt til bruk i offentlig dokument, og som det siteres fra eller som 

gjengis i særskilt vedlegg, omfattes ikke av unntaksbestemmelsen i åndsverkloven § 9. 

Opphavsrett kontra eiendomsrett 

Det må skilles mellom opphavsrett til verket som sådan og eiendomsrett til det konkrete, fysiske eksemplar. 

Opphavsretten gir den som har skapt verket, en enerett til å råde over verket som sådant på bestemte 

måter. Eiendomsretten til et eksemplar av verket gir kun rett til å råde over det konkrete eksemplaret. Når 

man kjøper en bok, får man således kun eiendomsrett til det kjøpte eksemplaret av boken. Opphavsretten 

forblir hos opphavsmannen. 

Side 69


Arkiv, bibliotek og museum sitter med store samlinger av åndsverk hvor de har eiendomsrett til det fysiske 

eksemplar, men som de normalt ikke har opphavsretten til. Formidling og eventuell kopiering av vernede 

verk må derfor skje innenfor rammen av det åndsverkloven tillater eller på grunnlag av avtale. Eierposisjonen 

gir likevel en viss råderett, for eksempel kan institusjonen selv bestemme hvorvidt et gammelt 

og sjeldent eksemplar av et verk skal kunne lånes ut eller tillates fotografert eller reprodusert (Børde og 

Søndersrød 2008:11-12). 

Åndsverkloven § 2 gir, innenfor de rammene loven setter, opphavsmannen enerett til å råde over åndsverket 

ved å fremstille eksemplar av verket og gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Med fremstilling 

av eksemplar menes alle former for kopiering av verket i analog eller digital form, samt overføring av verket 

til alle typer innretninger som kan gjengi verket. Opphavsmannen har også et vern mot at verket endres. 

Eneretten gir opphavsmannen en eksklusiv utnyttelsesrett i forhold til sitt verk. Disse rettighetene 

kalles gjerne for de økonomiske rettighetene, fordi det er disse rettighetene som skal sikre opphavsmannen 

et økonomisk utkomme av sitt verk. 

Med tilgjengeliggjøring for allmennheten menes alle former for spredning av verket ved salg, utlån eller 

utleie til allmennheten, offentlig visning av fysiske eksemplar av verket eller offentlig fremføring av verket, 

eller annen overføring av verket i nettverk, samt fremføring ved hjelp av avspillerapparat foran publikum. 

Opphavsretten verner ikke bare opphavsmannens økonomiske interesser. Vernet omfatter også de ideelle 

eller «moralske» rettigheter i verket. Disse rettighetene omfatter retten til å bli navngitt og retten til respekt 

for opphavsmannen og verket. Navngivelsesretten innebærer at opphavsmannen navngis i henhold 

til god skikk på eksemplar av verket og i forbindelse med annen formidling av verket. Arkiv, bibliotek og 

museum som er profesjonelle formidlere av verk, bør være spesielt nøye med navngivelsesretten i sin 

løpende virksomhet. Respektretten innbærer at det ikke er lov å endre eller gjøre verket tilgjengelig på en 

måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens anseelse eller verkets anseelse eller 

egenart. De ideelle rettighetene er, i motsetning til de økonomiske rettighetene, ikke begrenset av reglene 

om vernetid. De ideelle rettighetene må derfor respekteres til evig tid (Børde og Søndersrød 

2008:12-13). 

Side 70

Vedlegg 3 

Topografisk arkiv 


Virksomhet for Kulturarv i Vestfold fylkeskommune 

Topografisk arkiv omhandler arkeologi og består av både originaler fra Vestfold fylkeskommune og kopier 

fra Kulturhistorisk museums sitt arkiv. Dokumentene er organisert i mapper. Hver matrikkelgård har sin 

egen mappe. Disse gårdsmappene er samlet kommunevis etter ny kommunestruktur- med unntak av Re 

der materialet ligger ordnet på henholdsvis Ramnes og Våle (sammenslått til Re i 2005). Noe materiale er 

også organisert i felles arkivdeler for Vestfold og i store prosjekter. 

Det anslås at det er ca 1400mapper som inneholder ca 30 000 A4-sider, 1700 A3 format samt 650 annet 

materiell, som for eksempel avisutklipp og foto. 

Forprosjektet tok sikte på å klargjøre omfanget av digitaliseringsprosessen, og hvordan digitaliseringen 

kunne utføres. Prosjektet er delt inn i fire deler. 

Innholdsanalyse 

Under forprosjektet skal det identifiseres ulike type dokumenter. Det er nødvendig å skaffe seg en oversikt 

over hva slags dokumenter som skal undersøkes og digitaliseres. 

Dokumenttyper 

- Beretninger - innberetninger /funninnberetninger: Alt fra gamle brev til moderne skriv. 

-Rapporter: Dokumenter i forkant av registrering. 

-Befarings- og registreringsrapport fra KHM eller fylkeskommunen og utgravingsrapporter 

-Sakslister, Rettsdokumenter- erstatningskrav, anmeldelser o.l. -Lister over fornminner/register. En egen 

mappe som omhandler prøver. -Illustrasjoner/ tegninger, kart og bilder 

-Andre dokumenter som ikke kan typebestemmes og personlige kommentarer og notater, og ikke alltid 

knyttet opp til tydelig definerte saker 

Datamodell 

Det skal utarbeides en digitaliseringsstrategi dvs. retningslinjer for hva som skal digitaliseres med hvilken 

kvalitet, og hvilke beskrivende data (metadata) som skal knyttes til de digitaliserte objektene 

Underkategorier: Innhold/ egenskaper ved dokumentet 

Media: Dokument, bilde, datafil, kart 

Brev: Om dokumentet er enkeltstående eller del av en serie, sammendrag av innholdet og/eller nøkkelord 

Det blir opprettet et skille mellom definisjon på hva dokumentet er (dokumenttype) og hva det omhandler- 

såkalte underkategorier. En del dokumenter kan både klassifiseres som funninnberetninger og 

registreringsrapporter eller lignende. Et dokument bør derfor kunne ha flere søkeord koblet opp til seg. 

Det må være mulig å knytte flere underkategorier opp til hvert dokument. Underkategorier vil være egenskaper 

ved dokumentet eller knyttet opp til innholdet i dokumentet. Et slikt beskrivende element vil vise 

om dokumentet er et brev og hva det inneholder, som for eksempel beskrivelse av kulturminner. 

Dokumentene som omhandler samme sak blir koblet sammen til en enhet. Mange av dokumentene er 

brev og lengre korrespondanse og disse bør kobles sammen slik at de fungerer som enheter innenfor et 

hele. Dokumentene bør ordnes i kronologisk rekkefølge der det er mulig. Det er mulig å skanne inn flere 

sider i samme dokument som en side. Det vil da være mulig å samle dokumenter i ulike nivåer, slik at 

brev henger sammen, og dokumenter innen samme sak eller tema ligger koblet opp mot hverandre. 

Funksjonsbeskrivelse av søkegrensesnitt 

Resultat av punkt 1 og 2. kan prosjektet beskrive funksjonalitet for brukeren av basen. Det tas også sikte 

på å utvikle enkle prototyper av skjermbilder 

Det vil være hensiktsmessig å opprettholde den inndelingen og organiseringen av dokumentene slik vi finner 

det i dagens arkiv, og som tar utgangspunkt i gårdsnummer knyttet opp til kommuner. I dag er topografisk 

arkiv organisert ut fra kommune og gårdsnummer. Hver matrikkegård har sin mappe, med 

underliggende bruksnummer. Det bør være mulig at ett og samme dokument ligger under/er koblet til fle- 

Side 71


re kommuner og flere gårdsnavn. Dette gjelder spesielt gruppen ”Diverse/store prosjekter”. Den overliggende 

strukturen i databasen blir dermed: 

1. Kommune (med mulighet for å legge inn gammel kommune som ekstra opplysning) 

2. Gårdsnummer-(knyttet opp til matrikkelgård/navn) 

3. ”Store prosjekter” 

Primært bør dokumentene i basen organiseres under kommune og gårdsnummer. En videre oppdeling kan 

skje via bruksnummer, men man må være oppmerksom på at bruksnummer kan være slått sammen i nyere 

tid. Det er ikke funksjonelt å organisere materialet ut fra gårdsnavn eller stedsnavn. Ulike steder og 

gårder har flere ulike måter å stave navnet på, og mange gårder har samme navn. Organisering ut fra 

sted vil derfor være knyttet opp til gårdsnummer under kommune. Navnet på gården vil allikevel kunne 

være en søkbar underkategori. 

Det finnes noen unntak i denne organiseringen. Noen mapper er ikke organisert direkte under gårdsnummer, 

men ligger derimot organisert direkte under kommune, og er merket med ”diverse”. Dokumentene 

omhandler saker knyttet opp mot hele kommunen, og kan derfor ikke organiseres ut fra enkelte gårdsnummer. 

Et viktig element er hvordan mappen ”store prosjekter” skal defineres og organiseres. Disse prosjektene 

går ofte gjennom flere kommuner, og er knyttet opp til flere gårdsnummer. Under ”store prosjekter” bør 

alle gårdsnummer innen prosjektet være med. Det bør opprettes en lenke fra hver gård i prosjektet opp 

mot rapporten. Eksempler på slike prosjekter er ”E18”, og vannledninger. Disse prosjektene strekker seg 

gjennom flere kommuner, og går ofte over flere år og flere faser. Dokumentene bør ordnes i kronologisk 

rekkefølge og innenfor samme sak. 

Også her bør de ulike søkeordene være koblet opp mot hverandre. Ett dokument kan være knyttet opp til 

både sak og gårdsnummer, og bør være søkbar innen begge kategorier. 

I dagens arkiv er ikke Re kommune en egen enhet, men er derimot delt inn i de tidligere kommunene 

Ramnes og Våle. Under digitaliseringen bør dagens kommunenavn, Re, være det aktive organiseringselement. 

Siden arkivet også skal brukes av publikum utenfor fylkeskommunen, bør organiseringsmåten 

være enhetlig og lett forståelig. 

Det bør begrenses hvor mange søkeord som kobles opp mot innholdet i dokumentet. Det er ikke behov for 

å kunne søke opp type kulturminne eller nærmere beskrivelse av kulturminnene. Derimot er informasjon 

om dokumentet er en innberetning, eller arkeologisk rapport av interesse, og bør være søkbar. 

Forholdet til andre databaser 

Forprosjektet skal også klargjøre forholdet mellom topografisk arkiv og andre databaser, for eksempel 

Askeladden. Det må kartlegges hvordan Askeladden er bygget opp, og det må tas hensyn til eventuelle 

import/eksport formater i dette prosjektet, slik at disse kan samkjøres. 

Både Askeladden og Gjenstandsdatabasen tar utgangspunkt i kommune og gårdsnummer i organiseringen 

av fornminnene. Gårdsnummer vil derfor være den mest praktiske lenken mellom topografisk arkiv 

og andre databaser. Databasene trenger ikke å være knyttet direkte opp mot hverandre. Det sentrale er 

at hvert gårdsnummer kan brukes for å samle informasjon fra de ulike databasene, og slik danne et utfyllende 

bilde av gårdens og/eller stedets kulturhistorie. 

I denne sammenheng er det viktig å understreke at verken Askeladden, Gjenstandsdatabasen eller topografisk 

arkiv er fullstendig oppdatert. Langt fra alle fornminner er registrert i Askeladden. Topografisk 

arkiv er på sin side heller ikke fullstendig oppdatert. Det vil derfor være et visst misforhold mellom fornminnene 

registrert i Askeladden og fornminner beskrevet i dokumenter i topografisk arkiv. Dette gjelder 

spesielt fornminner beskrevet i eldre dokumenter. Slike gamle beskrivelser er som regel ikke nøyaktige 

nok til å koble til kjente kulturminner. En rekke fornminner som er beskrevet i eldre innberetninger i dag er 

tapt, og derfor ikke målt inn eller registrert i Askeladden. Mange av kulturminnene som omtales i topografisk 

arkiv er ikke fullstendig undersøkt. Dersom disse skal fungere som en søkbar database knyttet 

opp til kulturminner må disse undersøkes først. Per i dag er ikke arkivet oppdatert og kvalitetssikret for å 

gi grunnlag for nærmere analyser av funn og kulturminner. Slike analyser bør heller baseres på data fra 

Askeladden og Gjenstandsdatabasen. 

Topografisk arkiv består av dokumenter knyttet til Vestfolds forhistorie, og er ikke og skal heller ikke være, 

en database som omhandler de fysiske kulturminnene. Prosjektet handler derimot om digital oversikt av 

et allerede etablert arkiv. Utfyllende informasjon om fornminnet bør finnes i andre databaser slik som 

Gjenstandsdatabasen og Askeladden. Prosjektet tar derfor ikke sikte på å koble databasen direkte opp 

mot Askeladden og Gjenstandsdatabasen. 

Side 72


En ideell løsning vil være å oppdatere topografisk arkiv og samtidig legge inn og oppdatere status av fornminnene 

knyttet til Askeladden i forbindelse med dette prosjektet, men en fullstendig kontroll av topografisk 

arkiv vil kreve betydelige ressurser og tid, og ligger langt utenfor rammene av dette prosjektet. 

Under digitaliseringsarbeidet vil det likevel være mulig å skaffe seg en oversikt over fornminner som ikke 

er registrert i Askeladden, slik at disse vil være mulig å finne tilbake til på et senere tidspunkt. 

Tid og arbeidsmengde 

Arkivet består av ca 30 000 A4 sider. Dersom man får skannet og lagt inn 100 sider hver dag, vil det ta ett 

årsverk. Dette er i overkant av hva som er mulig å skanne og legge inn per dag. Dersom man får skannet 

inn og lagt inn 50 A4 sider hver dag, må man beregne to årsverk. Dette er trolig et mer realistisk tidsperspektiv 

på prosjektet. 

Det må også beregnes tid på sortering og organisering av de ulike dokumentene. Det er en del rot i arkivet 

og det vil være en utfordring å sammenstille dokumentene og organisere dem innen sak og prosjekt. 

Dette vil være en avgjørende del av arbeidet og krever en fagperson som har erfaring fra saksgangen i 

det arkeologiske arbeidet, og som har innsikt i utarbeidelsen av arkeologiske registreringer og utgravinger. 

Håndskrevne dokumenter er ofte vanskelige å forstå. Disse dokumentene må gåes gjennom for å finne ut 

hvordan de skal defineres, og i hvilke kategorier de hører hjemme. Det må beregnes ekstra tid på disse 

dokumentene. 

En del dokumenter er ufullstendige og mangler sider og/eller referanse til hvilken sak de er knyttet opp 

imot. Disse kan være vanskelige å definere nærmere og koble opp mot saken de tilhører. Dokumenter innenfor 

samme sak kan ha havnet i ulike grupper. I arkivet ligger det også en del feilplasserte dokument, 

der dokumenter ligger i feil mappe. Et annet problem er at en del dokumenter som ligger samlet ikke 

handler om samme sak. Dokumenter som ligger samlet innen en sak må gåes gjennom og det må undersøkes 

om plasseringen er riktig! Det finnes også en rekke dokument som omhandler samme sak, men er 

lagt til ulike undermapper. 

Det er noen fotografier i dagens arkiv. Noen er i dag kun negativer, mens andre ligger på CD plate. En 

mulighet er å få disse fram i vanlig bildeform for så å skanne dem inn, og knytte dem opp mot sak der det 

er mulig. Negativene skal deretter legges i syrefritt papir og sendes til fylkesarkivet for videre oppbevaring. 

Kompetansekrav 

Arbeidet bør utføres av noen med kunnskap om topografisk arkiv. Erfaring fra bruk av arkivet og kunnskap 

om oppbygging og organisering av arkivet er en fordel. De fleste dokumentene handler direkte om fornminner 

og reguleringsplaner i forhold til disse, det vil derfor være en fordel om vedkommende har kunnskap 

om kulturminneloven og forvaltningsapparatet i forhold til bevaring av kulturminner. Arbeidet bør 

derfor primært gjøres av en arkeolog med kjennskap til Vestfolds topografiske arkiv. 

Det bør også legges vekt på grunnleggende datakunnskaper. Kjennskap til databaser som Askeladden og 

gjenstandsdatabasen vil videre være en fordel for å forstå oppbygning og struktur for databasen. 

Størrelse på databasen 

Selve databasen er estimert til å være ca 1 GB. Selve innholdet bestående av skannede dokumenter er 

estimert å være ca 4 GB. 

Avslutningen av det fysiske arkivet 

Det topografiske arkivet blir etter digitaliseringen et dødt arkiv i den forstand at det ikke blir lagt til nye 

saker i arkivet. Arkivet slik det står på i fylkeshuset blir avsluttet og vil etter hvert sendes til arkivering i 

regi av fylkesarkivet. Dette gjelder også det som må finnes av fotografier. Slik blir dokumentene og fotografiene 

tatt var på og behandler på riktig måte. 

Konklusjon 

En digital versjon av alt materialet i Topografisk arkiv vil gi en enklere og raskere tilgang til all informasjonen 

som er lagret i arkivet. Målet vil være et informasjonssystem, både til internt og eksternt bruk, som 

skal lette tilgangen til det enkelte dokument. 

Internt må databasen fungere som en arbeidsbase for fylkeskommunen. Den vil fungere som et arbeidsområde 

der nye rapporter legges inn, og man henter ut opplysninger i forbindelse nye registreringsprosjekter. 

I tillegg bør basen fungere utad mot et eksternt publikum. Basen bør derfor ha to nivåer. Resulta- 

Side 73


tet vil bli en ”levende” base som blir brukt som et arbeidsverktøy innad i fylket i tilegg til å henvende seg 

til et publikum. Slik ivaretaes ansvaret for åpenhet og innsyn i forvaltningsvirksomheten. 

Basen vil primært være organisert rundt kommune og gårdsnummer. Noen prosjekter ligger organisert 

under ”Store prosjekter”, men alle gårdsnummer berørt av prosjektet vil ha en lenke til disse dokumentene. 

For best mulig brukervennlighet bør basen være knyttet opp til kart. Det vil da være mulig å søke 

direkte i kartet med pekemarkører. 

Selve digitaliseringen av basen er beregnet til to årsverk. Dette innebefatter organisering av materialet, 

skanning av dokumentene og selve innleggelsen av disse inn i databasen. I tillegg kommer opprettelsen 

av selv databasen og innkjøp av disse tjenestene. 

Side 74


Vedlegg 4 

Statement of principles of museum documentation 

Preamble 

Version 6.0, August 2007 

This statement of principles has been produced by the Documentation Committee of the International 

Council of Museums (ICOM-CIDOC), as a guide for museums when developing their documentation and 

collections management policies. It is compatible with the standards in the ICOM Code of Ethics for Museums, 

2006. 

Museum documentation is concerned with the development and use of information about the objects within 

a museum collection and the procedures which support the management of the collection. This 

information should be recorded in written or digital form in a museum documentation system and should 

be accessible to staff, researchers and the public. With effective documentation, a museum should be 

able to facilitate: 

• collection policies; 

• collection care and accountability; 

• collection access, interpretation and use; 

• collection research. 

The principles 

Policy 

1. As part of its overall collections policy, the museum should adopt a documentation policy which demonstrates 

its organisational commitment to documentation. The documentation policy should define its documentation 

procedures and standards, the provision of documentation staff and systems, and the documentation 

services which it provides to users. The documentation policy should conform to the ICOM 

Code of Ethics for Museums and take account of any national or subject-specific codes adopted by the 

museum and the museum's collections policy (ICOM Code of Ethics, 2.1 and 2.20). If the collection is poorly 

documented, the policy should incorporate a plan to rectify the problems. 

Staffing and systems 

2. The museum must employ or have access to staff with appropriate expertise in documentation procedures, 

standards and systems (Code 1.14 and 8.11). In a small museum, this principle may be fulfilled by 

a curator with appropriate training, while in a large museum there may be one or more documentation 

specialists working in partnership with curators, conservators and information systems specialists (Code 

1.15). 

3. The museum must implement a documentation system which maintains the information about the objects 

and supports practical collections management procedures, such as accessioning, loans management 

and object location and movement control (Code 2.20). Some parts of the system may be paperbased, 

such as registers and object files, and others should be computer-based, such as the primary catalogue 

records and search facilities. 

Standards 

4. The documentation system and information should conform to the documentation standards developed 

by national and international organisations, including recording concepts and the terms to use within 

these concepts (Code 2.20). The standards should be concerned with the information needed to support 

collections management, cataloguing, research and public access. The documentation chapter in the 

ICOM guide to Running a Museum: a Practical Handbook has a comparison of a number of these 

standards, including the CIDOC Conceptual Reference Model (CRM), the CIDOC Guidelines, the AFRICOM 

Handbook and SPECTRUM. 

Information access and user needs 

5. The museum should evaluate the needs of its users and where appropriate provide services tailored to 

different categories of user, such as researchers, teachers and students, learners and the general public. 

These services should include a research area where visitors can consult paper records and files, together 

Side 75


with manual or online search facilities giving access to catalogue records, images, contextual information 

and other resources (Code 2.20, 3.2 and 8.4). 

6. The search facilities should enable staff and users to find relevant information about the collection and 

individual objects, by searching for criteria such as object name, title, object type or classification, material, 

collection place, producer, production date or period and object number (Code 2.20 and 3.2). 7. The 

system must enable the museum to restrict access to confidential information and details affected by 

copyright constraints, while respecting Freedom of Information legislation. The restricted information may 

include details such as valuations, storage locations and the find spots of natural history or archaeology 

objects (Code 2.20, 2.22, 3.2 and 8.6). 

Information and procedures 

8. The documentation must include evidence of the basis on which each object came into the museum. In 

the case of an object that has been permanently acquired, the documentation must define the acquisition 

method, date, source and any conditions. The museum must be satisfied that the source has valid title to 

the object and confirm the provenance of the object (Code 2.2-2.4). In the case of an object that has been 

temporarily brought into the museum, the documentation must establish why it was accepted, the date, 

source, the anticipated return date and whether it has been returned. 

9. The museum must record information about the provenance of an acquired object from its discovery or 

creation to the present, including - where appropriate - its production, collection, ownership and contextual 

details about its use (Code 2.3). The documentation should cite the source of this information. Details 

obtained from an external source, such as the previous owner or a researcher, should be verified by the 

museum. It is particularly important to obtain information about an object's use and history from the donor 

or vendor as a routine part of the acquisition process. 

10. Each object must be assigned a unique number or identifier, which should be recorded within the documentation 

system. The object should be marked or labelled with the number. The location of the object 

should be recorded within the documentation system, irrespective of whether the object is in its normal 

location or has been moved to another location, such as a conservation laboratory. 

11. In the event of the loss or theft of an object, the museum should be able to provide law enforcement 

agencies with information and images that can be used to help with its recovery, such as its unique number, 

production date or period, maker, materials, measurements, physical condition and distinguishing features. 

The Object ID standard provides guidelines on the concepts that are appropriate for this purpose. 

12. The documentation must include information about any intellectual property rights concerning the object. 

In order to respect these rights, the museum should document the owners of any associated intellectual 

property rights, and monitor any transfer of these rights. 

13. The system should incorporate the results of research and other published material about the object 

or references to such information, such as exhibition catalogue entries. If the object is cited in published 

material, the author should refer to the unique number of the object. 

14. If the existing collection is inadequately documented, the museum should implement a programme to 

upgrade the documentation by an agreed deadline. The sources for this information may include a 

physical stocktaking and a review of any original registers and files. The first priority should be to establish 

a baseline inventory of the collection, with primary information about each object, such as unique 

number, location, object name and condition. If objects are found without a number and the old number 

cannot be traced in the original documentation, they may need to be assigned a new number during this 

process. 

15. In addition to details about individual objects, the museum should develop information about themes 

and subjects of relevance to the collection. It should develop details about the people, organisations and 

cultures associated with the collection, such as donors, collectors, producers, and previous owners and 

users. If appropriate, it should also develop information about archaeological and natural history sites and 

their surrounding environments and archaeological processes (Code 3.3). 

16. The system should provide facilities which enable the collection information to be incorporated in 

resources such as education and interpretation material and online exhibitions and learning resources. 

17. The documentation system should provide procedural support for collections management, such as 

the steps to be followed and decisions to be taken when lending an object to another institution. 

18. The system should incorporate information about the outcome of each significant collections management 

activity affecting an object, such as conservation (Code 2.24), photography, loans-out and its use 

in exhibitions and displays. 

Side 76


19. If an object is deaccessioned, its documentation should be retained by the museum. If the object is 

transferred to another museum, a copy of the documentation should be passed to that museum. Details 

of the basis on which an object was deaccessioned and the formal approval of this action must be added 

to the documentation about the object (Code 2.12-2.17). 

Security, sustainability and preservation 

20. The system must include provisions for the security, sustainability and the long-term preservation of 

information, such as storing registers in a fire-proof safe, storing paper files in an environmentally controlled 

archive, backing-up and restricting access to digital information and ensuring that digital 

information is transferred from superseded systems and file formats into current systems (Code 1.6 and 

2.20-2.22). 

Side 77


Vedlegg 5 

Litteraturliste 

AMB-skrift # 32 Kulturarven til alle – digitalisering i abm-sektoren, 2006 

ABM-skrift # 34 Ut av mørkerommet. Forvaltning av kulturhistorisk fotografi i Norge 

ABM-skrift # 44 Standard for fotokatalogisering, 2008 

Amb-skrift # 45 På rett hylle med åndsverkloven. En veiledning i opphavsrett for arkiv, bibliotek og museum, 

Charlotte Børde og Vebjørn Søndersrød, 2008 

ABM-skrift # 48 Standard for gjenstandskatalogisering, 2008 

ABM-skrift # 51 Viktig og vakkert. Utvalgskriterier for fotografi, 2008 

ABM-skrift # 55 Digitalisering av fotosamlinger. Hege Oulie, 2009 

ABM-skrift # 57 Statistikk for arkiv, bibliotek og museum 2008 

ABM-skrift # 66 Åpen og samordnet tilgang til kulturarven. Anbefalinger for en vellykket tilstedeværelse i 

den digitale kulturelle verden. 2. utgave, 2010 

Dokument 3:13 (2009 – 2010) Riksrevisjonens undersøkelse av arbeidet med å sikre og tilgjengeliggjøre 

arkivene i kommunal sektor 

Stortingsmelding nr 15 (2007 – 2008) Tingenes tale. Universitetsmuseene 

Stortingsmelding nr 23 (2008 – 2009) Bibliotek. Kunnskapsallmenning, møtestad og kulturarena i ei digital 

tid. (Bibliotekmeldinga) 

Stortingsmelding nr 24 (2008 – 2009) Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv. 

(Digitaliseringsmeldinga) 

Stortingsmelding nr 49 (2008 – 2009) Framtidas museum. Forvaltning, forskning, formidling og fornying. 

(Museumsmeldinga) 

Arkivloven, Lov av 4. desember 1992 nr 126 om arkiv 

Kulturminneloven, Lov av 9. juni 1978 nr 50 om kulturminner 

Plan- og bygningsloven, Lov av 27. juni 2008 nr 71 om planlegging og byggesaksbehandling 

Pliktaveveringsloven, Lov av 9. juni 1989 nr 32 om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument 

Bibliotekplan for Vestfold 2011 – 2014 

Strategiplan for Vestfoldmuseene 2011 – 2014 

Strategisk kulturplan for Vestfold 2011 – 2014 

Konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven, Unesco 

Løkken, Kjersti, Lokalhistorisk senter i Horten; samlinger, dokumentasjon og grenseflater, 2010 (ikke 

publisert) 

Mellom kart og terreng i museumslandskapet, Museumssenteret i Vestfold, 2008 

Og stolen går sin gang, Museumssenteret i Vestfold, 2007 

Olsson, Anders (red.), Mobile og sosiale teknologier – en rapport, AMB-utvikling, 2009 

Rapport om nasjonalt, digitalt universitetsmuseum (NDU), NDU-utvalget, 2009 

Slyngstad, Marit, Overordnet bevaringsplan for privatarkiver i Vestfold, Fylkesarkivet for Vestfold (ikke 

publisert) 

Solem, Maria Westrum, Digitalisering av topografisk arkiv. Forprosjekt. Virksomhet for Kulturarv, 2009 

Nettadresser 

http://dublincore.org/.................................................................................................................45 

http://en.wikipedia.org/wiki/Metadata........................................................................................44 

http://ikakongsberg.no/sider/tekst.asp?side=172......................................................................10 

http://no.wikipedia.org/wiki/Dora...............................................................................................10 

http://www-bib.hive.no/tekster/sem_slagen/index.html.............................................................25 

http://www.abm-utvikling.no/publisert/abm-skrift/abm-skrift-55.html/ ......................................44 

http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivbevaring/Elektronisk-arkivmateriale/Langtidslagring 

.................................................................................................................................................. 52 

http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivbevaring/Elektronisk-arkivmateriale/Standarder ...55 

http://www.bibsyst.no/BS/BS.php.................................................................................................9 

http://www.cidoc-crm.org/..........................................................................................................45 

http://www.creativecommons.no/ f............................................................................................30 

Side 78


http://www.disnorge.no/vf/index.php.........................................................................................13 

http://www.doi.org/ ...................................................................................................................51 

http://www.dublincore.org/documents/dces/ .............................................................................46 

http://www.europeana.eu/portal/...............................................................................................35 

http://www.europeanalocal.eu/..................................................................................................35 

http://www.exif.org/.................................................................................................................... 49 

http://www.fotoware.com/en/Products/FotoStation/Overview/....................................................49 

http://www.frbr.org/.................................................................................................................... 45 

http://www.hive.no/om-hive/......................................................................................................25 

http://www.kulturarvvestfold.no/Artikkel/Prosjekter/Heierstadstua/10001116.php....................27 

http://www.kulturarvvestfold.no/Artikkel/Prosjekter/LBI-ArchPro---fremtidens-arkeologi/1000. . .27 

http://www.nb.no/nmff/..............................................................................................................26 

http://www.openarchives.org/....................................................................................................49 

http://www.questback.no/..........................................................................................................59 

http://www.stiftelsen-asta.no/index.html...................................................................................55 

http://www.vestfoldslektshistorielag.com/index.html.................................................................13 

www.abm-utvikling.no/tverrsektorielt/lov-og-rett/opphavsrett/fra-analogt-til-digitalt.ppt..........42 

Side 79

Forgjengelig eller tilgjengelig - Vestfold Fylkeskommune

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?