En illojal europeers bekjennelser - Radikal Front

lighetspoesien, de mest overbevisende erotiske skildringene,
bare kan bli skrevet når dikteren ikke er forelsket. Den man
er glad i har ofte vanskelig for å forstå at forutsetningen
for å bli nydelig og forelsket skildret, er at kjærligheten ikke
eksisterer lenger. I vår vestlige kultur er mange kvinner,
særlig intellektuelle, opplært til å foretrekke denne formen
for kjærlighet. Kjærlighetspoesi istedetfor kjærligheten selv.
Det er også nyttig for vår sosiale stabilitet at vår kropp blir
omdannet til ord som lever utenfor oss. Nåvel, dette var en
parentes.)
Disse tropiske og alkoholiske drømmene er fargerike.
Fargene minner om de gamle ko(;iachromefargene. Dypt
blått, «lysende» svart, kraftig rødt. Gult og grønt blir sjelden
tydelige. Bildene er stramt oppbygget, perspektivet er
dristig med sterke forkortninger og forskyvninger (som er
holdt under kontroll). Etter å ha lest Erfindung des Verderbens
- jeg leste boken da jeg aldri fikk se filmen -
fant jeg igjen mye av billedteknikken i mine drømmer. Men
bildene forandret seg fra natt til natt, ble fargerikere, blandet
sammen med min vanlige drømmekonstruksjon. Regien
er streng. Jeg drømmer ofte den samme scenen fem eller ti
ganger før den er blitt perfekt. I nye opptak flytter jeg på
en person her, forandrer en farge der, tar et nytt opptak,
korrigerer, tar enda et opptak. Jeg er sjelden en hovedperson·
selv. (Unntagen i scener som har et sterkt følelsesinnhold
- angst for å bli bedradd seksuelt for eksempel) . Jeg
er altfor opptatt av regien. Men det hender at jeg går inn
i hovedpersonene og opplever deres følelser, noe som ikke
er særlig behagelig.
Men enkelte scener er riktig fornøyelige. I natt arbeidet
jeg med en storartet, satirisk militærparade i Paris. Åpningen
var formell og stiv: trommene, paraderende fallskjermtropper
og generalen som hilser dem. Så oppløste det hele
seg til den villeste parodi (delvis gjennom en forandring i
tempoet). Men da jeg våkner og gjennomgår nattens arbeid,
står ett faktum skremmende klart for meg. Hele denne
drømmesekvensen, hvor fargene var så nydelig utarbeidet,
hvor regien var så omhyggelig, hvor den kunstneriske inspirasjon
var så ekte og bygget på mine sterkeste (og mest
skjulte) personlige følelser - den var ikke noe annet enn en
sentimental misseroman. Elendig som litteratur, like elendig
11