En illojal europeers bekjennelser - Radikal Front

More documents

Recommendations

Info

lå i ansiktet, øynene hans ble røde, han stirret på meg og ropte: - Du der! Ut med deg! Jeg vil ikke engang se deg her! Da gikk jeg. Og jeg kom aldri igjen. I de tre årene jeg gikk på Bromma høyere skole (før jeg ble utvist), satt jeg på biblioteket (som var riktig bra) mens de andre hadde gymnastikk. Ingen prøvde å tilpasse meg. Selv om resultatet ikke var ubehagelig, var jeg likevel forbløffet over mottagelsen. Såvidt jeg visste, hadde mannen aldri sett meg før. Først lenge etterpå skjønte jeg hva som var hendt. Doktoren i den gymnastiske videnskap hadde en dyp kjærlighet til gulvet i gymnastikksalen. Det glinsende fernisset var mykt som en ung pikes jomfrudom (en teoretisk pike selvfølgelig). Og inn kom jeg: fet, gullinnfattede briller, kortklipt hår, stripet genser (gul og brun), shorts og jernbeslåtte sko. Og hvis hele min fremtoning var en tyggegummityggende blasfemi, da var skoene en synd mot den hellige ånd. Av dette trekker jeg den konklusjon at det kan være lettere å utvikle sin personlighet fritt i en gammeldags skole blant sinnssyke lærere som hverken har forståelse eller ømhet. I juni 1945 fikk jeg midlertidig ansettelse som journalist Arbetar-Tidningen i Goteborg. Da jeg var yngstemann i redaksjonen, ble jeg sendt for å dekke lottenes sommerfest. Den ble holdt i Tradgården, midt i byen. Hovedattraksjonen var en borddekningskonkurranse til hjelp for Europas sultende barn. Goteborgs mest kjente fruer skulle dekke bord (lys, sølv, vinglass) på en scene foran publikum. Jeg ble tørt i halsen. 'Jeg var sytten. Det var juni 194 5. (Overskuddet skulle gå til et fond for sultende barn.) Jeg gikk tilbake til avisen og skrev en artikkel som oste av svovel og hvor jeg ga uttrykk for all min indignasjon. Så leste jeg igjennom det jeg hadde skrevet. Rev det i stykker. Skrev en ny artikkel, en morsom. Siterte navnene på de fine fruene. Estetisk borddekning for vellykte middagsselskaper. Europas sultende barn. Jeg tenkte at en nøytral artikkel med alle navnene ville være effektiv. Leserne ville, 35
forstå og forakte. Jeg stolte på leserne. Og leserne lo. De delte min indignasjon. Men neste dag kom det en oppringning fra folkene i annonseavdelingen. De forlangte mitt hode på et fat. Alle disse fine lottefruene var gift med de største annonsørene. Nå hadde de erklært økonomisk boikott. Dagen etter unnskyldte avisen seg i en leder: «<strong>En</strong> bommert.» Da skjønte jeg at selv i den mest venstreorienterte avis, er pressefriheten en frihet som begrenses av annonsørene. Skal du skrive satirisk, så skriv om vaskekoner, prostituerte, narkomane og kvinner fra den lavere middelklasse. Men skriv aldri, aldri, aldri 'om konene til generaler, store forretningsmenn, generalkonsuler eller oberster. · Det var slutten på min karriere i den avisen. Min barndoms siste sommer var den varme sommeren 1941. Min tante på farssiden og hennes mann tok seg av meg. De hadde leid et sommerhus på en stor øy i Malaren. Min onkel var i hæren, selvfølgelig. Han sa de bygget festningsverker langs østkysten. Han sa at mennene hadde mistro til offiserene. Alle våpnene var sendt til Finland året før. Utenfor Kalmar hadde kompaniet begynt å synge «Internasjonalen». Mennene ble sendt til arbeidsleirer i skogene nordpå. Jeg hørte på alt dette. Satt og leste om kveldene. Nå og da var det tordenvær. Lynet slo ned i huset. Ingen ble skadet. Det var et kulelyn. Det kom rullende inn i stuen. Rullet fresende over gulvet og braste ut gjennom vinduet. Etterpå luktet det. Tante gråt. 15. juni sa onkel: - Russerne sier at vennskapet mellom Russland og Tyskland er urokkelig. Det betyr at krigen kan komme når som helst. Den dagen jeg hørte om det tyske angrepet, regnet det. Jeg satt i spisestuen og studerte skoleatlaset. Jeg tegnet krigskart. Senere på sommeren syklet jeg opp gjennom Dalarne. Det nyttet ikke å ta toget. Alle togene var fulle. Og de var alltid forsinket. Vi transporterte tyske tropper til fronten, fikk jeg høre. Jeg begynte å arbeide på en gård. Familien var fjerne slektninger. I slutten av august falt jeg ned fra høyloftet 36
Page 2 and 3: Jan Myrdal En illojal . europeers b
Page 4 and 5: Jan Myrdal En illojal europeers bek
Page 6 and 7: Da jeg våknet, lå natten tett run
Page 8: snakker han om en pel i kjødet. De
Page 12 and 13: lighetspoesien, de mest overbevisen
Page 14 and 15: - Men du er jo marxist. Prøv å se
Page 16 and 17: sesfull, og vi satt lenge og snakke
Page 18 and 19: om natten med en kvalmende fornemme
Page 20 and 21: selv at jeg skulle organisere mitt
Page 22 and 23: pose. Senere brukte hun det til å
Page 24 and 25: Blant de andre bøkene som hadde ti
Page 27 and 28: meg. Han nikket. Han gikk sin vei o
Page 30: Nå sto piken i døråpningen. Hun
Page 33 and 34: Midt i samtalen sier S plutselig at
Page 35: l Jeg påpekte at dette ikke stemte
Page 39 and 40: - Hun går på Beaux-Arts i Geneve
Page 41 and 42: Jeg gikk bort til telefonen, men ha
Page 43 and 44: Man finner dem over hele Sverige i
Page 45 and 46: i en avis. Det er et fascistisk bla
Page 47 and 48: len på hjertet si at hvis ikke reg
Page 49 and 50: uker i november ' 1945. Nic skjenke
Page 51 and 52: - Javisst, sier jeg. Og hvis de rei
Page 53 and 54: den lille byen. Jeg sitter naken p
Page 57 and 58: annen sak at det later til å ha bl
Page 59: noe valg) som ble gasset ihjel og u
Page 62 and 63: prisene de betaler, er valget lett.
Page 64 and 65: for hva som kom til å hende når v
Page 66 and 67: forsvinner jeg ned i vannet. I det
Page 68 and 69: stempel og et jernkors. Da vi går,
Page 71 and 72: Jeg er fjorten. Mine foreldre er ut
Page 73 and 74: siden betyr noe nå. Mens jeg drikk
Page 76 and 77: lurte på om jeg opplevde en hallus
Page 78: jeg gikk fra tabac'en, traff jeg Ro
Page 81 and 82: for svensk eksport med gull. Jeg lu
Page 83: vanskelige å få tak i Når de sna
Page 86 and 87:
Han ville jeg skulle ta med noen br
Page 88 and 89:
Their foru drengila fiarri at gulli
Page 90 and 91:
Og nå var jeg helt våken og huske
Page 92 and 93:
selv si er, «Rommet er blitt stør
Page 94 and 95:
gjennom biblioteket og arbeidsvære
Page 96 and 97:
jeg finne nye perspektiver som pass
Page 98 and 99:
jene. Tanken var pueril. (Ikke Need
Page 100:
få generaler i fortiden hadde kjem
Page 103 and 104:
for å tjene høyfinansen og det he
Page 105 and 106:
for krigen. Var de det? Jeg skrev n
Page 107 and 108:
meg. Jeg ville ikke ha penger for t
Page 109 and 110:
- Hva mener De nøyaktig; ble barna
Page 111:
hunden min i morges. Jeg kjente luk
Page 114:
etterkommere, Eirik? Hva hendte med
Page 117 and 118:
på denne måten. Nøste opp drømm
Page 120 and 121:
nelig, vulgær roman.» Men dramaet
Page 122:
konger, hetitter og Hsia dynastiet.
Page 125 and 126:
Sannheten er selvfølgelig at jeg i
Page 127 and 128:
lysbilder av timuridfliser. Fremvis
Page 130 and 131:
opp mine egne meninger mot millione
Page 132 and 133:
øyeblikk jeg går over dørterskel
Page 134:
meg i ansiktet. Jeg holder fast hen
Page 137 and 138:
i vår kultur, vil man fort oppdage
Page 139 and 140:
Hvor fordømt patetisk kan du bli,
Page 141 and 142:
Kontakt gjør synet uklart, du går
Page 143 and 144:
forlot jeg Sverige og kom ikke tilb
Page 145 and 146:
Hulen. Om den befinner seg på Grø
Page 147 and 148:
leste og snakket. Men han trodde p
Page 149:
har møtt henne senere, har hun all
Page 153 and 154:
li minnet om hva de skrev. Men det
Page 155:
gelige taktikken og arbeidsmetodene
Page 159:
se menneskene reagerer. Du må smil
Page 162 and 163:
Hvis jeg ville kunne jeg lage litte
Page 164 and 165:
Ordene: «You can't trust nobody/yo
show all

En illojal europeers bekjennelser - Radikal Front

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?