En illojal europeers bekjennelser - Radikal Front
En illojal europeers bekjennelser - Radikal Front
En illojal europeers bekjennelser - Radikal Front
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Jan Myrdal<br />
<strong>En</strong> <strong>illojal</strong> .<br />
<strong>europeers</strong> <strong>bekjennelser</strong>
PAX FORLAG A/S er et uavhengig forlag som utgir PAX<br />
BØKENE, en moderne norsk billigbokserie som har til hovedformål<br />
å belyse vår tids samfunn. Serien inneholder aktuelle<br />
og klassiske bøker om historie og politikk, krig og fred, sosialisme<br />
og samfunnsspørsmål, psykologi og filosofi, og den vil også<br />
bringe moderne skjønnlitteratur. De aller fleste av bøkene i serien<br />
er ikke tidligere utgitt på norsk.<br />
PAX FORLAG er ikke et kommersielt foretagende. Aksjene<br />
eies av våre lesere, som også har støttet oss på andre måter i<br />
vår virksomhet.<br />
Lesere av denne bok vil sikkert ha interesse av disse bøkene<br />
vi tidligere har utgitt:<br />
Angell, Olav, red.: Moderne amerikanske fortellere<br />
PAX 187- Kr. 15,00<br />
Aubert, Vilhelm: Det skjulte samfunn<br />
MAXIPAX 2 - Kr. 22,00<br />
Baldwin, James: Rop det fra berget<br />
PAX 145 - Kr. 14,50<br />
Bjørneboe, Jens: Jonas<br />
PAX 53 - Kr. 11,00<br />
Bjørneboe, Jens: Norge, mitt Norge<br />
PAX 143 - Kr. 12,50<br />
Burroughs, William: Naken lunsj<br />
PAX 155 - Kr. 14,50<br />
Lidman, Sara: Rapport fra Hanoi<br />
PAX 62- Kr. 8,80<br />
Marcuse, Herbert: Det en-dimensjonale menneske<br />
PAX 165 - Kr. 14,50<br />
Palm, Goran: De to ansikter<br />
PAX 97- Kr. 12,50<br />
Weiss, Peter: Ransakingen<br />
PAX 101 - Kr. 14,00
Jan Myrdal<br />
<strong>En</strong> <strong>illojal</strong><br />
<strong>europeers</strong> <strong>bekjennelser</strong><br />
'<br />
PAX FORLAG A/S, OSLO
Omslag av Bjørn Roggenbihl<br />
©Jan Myrdal<br />
© første norske utgave PAX FORLAG A/S 1970<br />
Oversatt av Helge Hagerup<br />
Originalens tittel: Confessions of a disloyal European<br />
Trykt i Aktietrykkeriet i Trondhjem
Da jeg våknet, lå natten tett rundt meg. Jeg tente nattbordlampen<br />
og kunne se sekundviseren på klokken tikke tiden<br />
fremover. 05:28, en vintermorgen. Snøen slo mot vinduene,<br />
hamret halstarrig mot rutene. Og i dette korte øyeblikk før<br />
smertene satte inn, ble jeg klar over at jeg hadde våknet<br />
midt i en forsvarstale. Drømmens konturer, dens bilder,<br />
symboler og innhold, var allerede forsvunnet, men rettssaken<br />
hadde fortsatt denne natten også. Jeg snakket for min<br />
rett til å leve. Prøvde å bevise for meg selv at det jeg gjorde<br />
også ga meg retten til å" eksistere.<br />
Jeg lå helt stille i lyset. Ord formet seg langsomt i min<br />
tankestrøm. Sekundviseren beveget seg fremover, og snøen<br />
skrapte mot ruten. Så begynte smertene. Jeg hadde ventet<br />
dem. Jeg prøvde å snu meg mellom !aknene, snu meg bort<br />
fra smertene. Men visste at det var håpløst. Den brune<br />
glassflasken med piller sto på bordet like ved siden av<br />
klokken. Pillene er sølvfarget. De fjerner smerten. Men samtidig<br />
gjør de meg svak og tar fra meg min styrke. Hvis jeg<br />
tar så mange piller at smertene forsvinner helt, kan jeg nesten<br />
ikke gå ut på badet uten hjelp. Og tankene mine vandrer<br />
i tåke. Den engstelse som griper meg når jeg- er bedøvet<br />
og føler at jeg ikke kan tenke klart, er større enn min motvilje<br />
mot smerter. I de siste to månedene har jeg bare tatt<br />
tre piller. <strong>En</strong>da resepten sier at jeg kan ta to piller tre ganger<br />
daglig. Hvis jeg gjorde det, ville jeg gå rundt i en åndelig<br />
tåke bestandig. Og pillene helbreder ikke, de bare lindrer<br />
smertene. Derfor er ikke spørsmålet om å ta piller eller ikke<br />
ta piller et medisinsk spørsmål. Heller ikke bare et spørsmål<br />
om min ·redsel når jeg føler at jeg mister kontrollen over mitt<br />
5
liv og mine tanker. Det er et moralsk spørsmål. Som et tenkende<br />
og arbeidende individ kan jeg se meg selv - forsvare<br />
min eksistens; når jeg er bedøvet av piller, ser jeg ikke noe<br />
forsvar for at jeg eksisterer. Plutselig setter smertene inn<br />
med ny styrke, og jeg oppdager at jeg tenker. - Hvis de<br />
bare helbredet, var det min rett å ta dem. Denne svakheten<br />
irriterer meg. Jeg vet at de ikke helbreder. Jeg går ut av sengen.<br />
Rådyrskinnet under de nakne føttene mine.<br />
Da jeg har vært på badet, vasket, barbert og kledd meg,<br />
går jeg ned på kjøkkenet. Jeg skjenker kaffe fra termosflasken<br />
og lager meg et smørbrød. Natten ligger fremdeles tett<br />
utenfor vinduene. Snøflak daler langsomt. Kjøkkenlampen<br />
opplyser snøen, og da jeg sitter ved bordet, kan jeg høre<br />
snøen gnisse mot den andre siden av den svarte vindusruten<br />
til venstre for meg. Når jeg snur meg mot lyden, kan<br />
jeg se meg selv, kaffekoppen, bordet, kjøkkenlampen, og<br />
gjennom alt dette en hvirvlende, hvit krans av snø i natten.<br />
Jeg har smerter hele tiden, og det er vanskelig å sitte<br />
stille. Jeg merker at jeg har lyst til å gå til biblioteket, legge<br />
meg ned på den blå sofaen og lese. Jeg går gjennom biblioteket<br />
inn på arbeidsværelset, tenner bordlampen med den<br />
grønne skjermen, setter et papir i skrivemaskinen og begynner<br />
å skrive. Mens jeg skriver, blir natten lysere, og en ny<br />
dag kommer. <strong>En</strong> dag som alle andre dager.<br />
Smertene er svært intense i dag. De kommer i bølger med<br />
korte mellomrom. De er nesten like ille som da jeg satt i<br />
Peking og skrev min rapport fra landsbyen Liu Ling. Nesten<br />
like ille, men ikke helt, for da kunne jeg bare sitte og skrive<br />
ti minutter om gangen før jeg ble tvunget til å legge meg<br />
ned for å få igjen pusten. Jeg snakker om dette nå, fordi<br />
det er helt klart af smertene spiller en rolle i min situasjon<br />
i dag. Jeg er også sikker på at de delvis er et produkt av<br />
den konflikt jeg gjennomlever, samtidig som de gjør konflikten<br />
lettere, fordi de hele tiden holder åpen en dør som<br />
jeg kan flykte gjennom. <strong>En</strong> flukt inn i fysiske smerter.<br />
Både legene og jeg er overbeviste om at smertene ikke er<br />
- iallfall ikke ennå og såvidt man kan bedømme dem -<br />
symptomer på en snarlig død. Apostelen snakker om en<br />
torn i kjødet. Det vil si, han gjør det i den moderne ( 1917)<br />
svenske utgaven av Bibelen. I den eldre, svenske utgaven<br />
6
snakker han om en pel i kjødet. Det er slik jeg føler det.<br />
Og de mange mulige tolkningene av uttrykket fascinerer<br />
meg.<br />
Men selv om jeg sier at smertene også har en psykologisk<br />
bakgrunn og at min intense følelse av en konflikt snører<br />
seg sammen til en gjennomtrengende smerte, blir ikke den<br />
fysiske smerten mindre virkelig. Man kan si det er nevrotisk<br />
at jeg lever i konflikt med meg selv og fører rettssaker<br />
mot meg selv i søvne. Men det er bare en lek med<br />
ord. For konflikten er virkelig. Av samme grunn som jeg<br />
ikke vil lindre smertene ved å bedøve hjernen, ønsker jeg<br />
ikke å unngå konflikten ved å gi opp min innsikt.<br />
Forsvarets innlegg som jeg begynte på i søvne og avbrøt<br />
da jeg våknet, skal bli omhyggelig prøvet og ført frem i lyset,<br />
fordi jeg er redd for at jeg kan komme til å frikjenne<br />
meg selv med en falsk dom hvor drømmens selvbeskyttelsesmekanisme<br />
gir meg anledning til å unngå å klargjøre<br />
min stilling.<br />
Men før rettssaken kan begynne og dokumentene fremlegges,<br />
vil jeg skrive ned hvilken rolle denne smerten spiller.<br />
Den avtar nå, og jeg håper den vil fortsette med det og så<br />
forsvinne. Den gjør meg ikke mer produktiv. Og selv om<br />
jeg kan arbeide på tross av smertene, foretrekker jeg at mine<br />
arbeidsperioder ikke blir forstyrret av stikkende, gjennomborende<br />
kramper. De hindrer' meg i å gå på bar (noe som<br />
utvilsomt er bra for min økonomi) og fjerner meg på den<br />
måten fra mange gode venner. De stanser meg også i å<br />
snakke offentlig. Bare med stor motvilje mottar jeg en invitasjon<br />
til å holde et foredrag, lede en diskusjon, delta i radio<br />
eller fjernsyn, møte venner og bekjente. Og da smertene<br />
gir meg en jaget følelse (hvilket er en illusjon - som før<br />
nevnt) av at jeg kan ha svært kort tid igjen, blir jeg utålmodig,<br />
til og med uforskammet, mot fremmede . Jeg oppdager<br />
at disse menneskene forstyrrer meg i arbeidet. Jeg ser<br />
på klokken og hører sekundene tikkes bort til ingenting<br />
mens jeg bare sitter der. Alt dette kan være skadelig. Det<br />
kan også forskyve perspektivet for meg. Hvis jeg vender<br />
blikket innover og stenger meg inn i fortiden, begrenser jeg<br />
mine muligheter til å bedømme hendelsene.<br />
Samtidig hjelper smerten meg til å stenge for alt som er<br />
uvesentlig. På den måten er den en hjelp. Jeg kan bruke all<br />
7
Da ·jeg endelig bestemte meg for å bruke ordet, var det i<br />
den bevisste hensikt å plassere meg i en bestemt, intellektuell<br />
tradisjon. Uttrykket gir mange assosiasjoner. Og i<br />
ordet «<strong>bekjennelser</strong>» legger jeg også betydningen «erkjennelse<br />
av.» Slik jeg bruker ordet bekjennelse, blir det derfor<br />
en erkjennelse av opplevelser og handlinger; en redegjørelse<br />
for dem; en bekjennelse til den europeiske, intellektuelle tradisjon.<br />
Hvis jeg hadde ønsket å bekjenne, gjøre bot, tilstå og<br />
overgi meg, ville jeg ha formulert setningen annerledes:<br />
«<strong>En</strong> intellektuell europeer bekjenner.» Men i min unnskyldende<br />
bekjennelse av en intellektuell tradisjon, en intellektuell<br />
livsform, ligger det ingen oppgivelse. Hvilken tradisjon<br />
og hvilken livsform, burde etter hvert bli klart for leserne.<br />
Derfor «bekjenner» jeg bare det som jeg synes er nødvendig<br />
for redegjørelsen. Ethvert forsøk på en mer almen<br />
bekjennelse (et skriftstykke hvor bekjennelsen av ditt eller<br />
datt er hovedsaken) blir en så gjennomført falsk sammensetning<br />
av lyder at den er verdiløs. For å bli ærlig må jeg<br />
sette en grense for min ærlighet. Hvis jeg gjør grensen for<br />
vid, vil den inneholde områder hvor jeg uunngåelig begynner<br />
å lyve. Da vil løgnene tilsøle hele emnet. Derfor sensurerer<br />
jeg. Men jeg gjør det bevisst. Jeg velger å skrive det<br />
jeg synes er viktig.<br />
Jeg forteller ikke hele sannheten i noe tilfelle. Bare når<br />
det gjelder ubetydelige detaljer, lar jeg være å retusjere.<br />
Dette gjør jeg i sannhetens interesse. \<br />
Mye dårlig skrivning kunne vært unngått hvis forfatterne<br />
var klar over at stor oppriktighet er dypt løgnaktig, at<br />
den gjør løgnen til sannhetens funksjon. Den er naken, men<br />
ikke avkledd. (Den nakne sannhet.)<br />
Selvfølgelig må kniven føres med kunnskap og innsikt hvis<br />
ikke hele operasjonen skal bli en blodig lapskaus. Har du<br />
sett en slakter skjære opp en gris? Kniven som kjærtegner<br />
kjøttet. Jeg vil arbeide som den slakteren. Ikke som husmoren<br />
med sin kniv.<br />
Nic.<br />
Jeg traff henne i Goteborg da krigen var slutt i Europa.<br />
Hun hadde kortklipt hår; hun hadde vært i en konsentrasjonsleir.<br />
Håret bar preg av å være farget mange ganger;<br />
9
lighetspoesien, de mest overbevisende erotiske skildringene,<br />
bare kan bli skrevet når dikteren ikke er forelsket. Den man<br />
er glad i har ofte vanskelig for å forstå at forutsetningen<br />
for å bli nydelig og forelsket skildret, er at kjærligheten ikke<br />
eksisterer lenger. I vår vestlige kultur er mange kvinner,<br />
særlig intellektuelle, opplært til å foretrekke denne formen<br />
for kjærlighet. Kjærlighetspoesi istedetfor kjærligheten selv.<br />
Det er også nyttig for vår sosiale stabilitet at vår kropp blir<br />
omdannet til ord som lever utenfor oss. Nåvel, dette var en<br />
parentes.)<br />
Disse tropiske og alkoholiske drømmene er fargerike.<br />
Fargene minner om de gamle ko(;iachromefargene. Dypt<br />
blått, «lysende» svart, kraftig rødt. Gult og grønt blir sjelden<br />
tydelige. Bildene er stramt oppbygget, perspektivet er<br />
dristig med sterke forkortninger og forskyvninger (som er<br />
holdt under kontroll). Etter å ha lest Erfindung des Verderbens<br />
- jeg leste boken da jeg aldri fikk se filmen -<br />
fant jeg igjen mye av billedteknikken i mine drømmer. Men<br />
bildene forandret seg fra natt til natt, ble fargerikere, blandet<br />
sammen med min vanlige drømmekonstruksjon. Regien<br />
er streng. Jeg drømmer ofte den samme scenen fem eller ti<br />
ganger før den er blitt perfekt. I nye opptak flytter jeg på<br />
en person her, forandrer en farge der, tar et nytt opptak,<br />
korrigerer, tar enda et opptak. Jeg er sjelden en hovedperson·<br />
selv. (Unntagen i scener som har et sterkt følelsesinnhold<br />
- angst for å bli bedradd seksuelt for eksempel) . Jeg<br />
er altfor opptatt av regien. Men det hender at jeg går inn<br />
i hovedpersonene og opplever deres følelser, noe som ikke<br />
er særlig behagelig.<br />
Men enkelte scener er riktig fornøyelige. I natt arbeidet<br />
jeg med en storartet, satirisk militærparade i Paris. Åpningen<br />
var formell og stiv: trommene, paraderende fallskjermtropper<br />
og generalen som hilser dem. Så oppløste det hele<br />
seg til den villeste parodi (delvis gjennom en forandring i<br />
tempoet). Men da jeg våkner og gjennomgår nattens arbeid,<br />
står ett faktum skremmende klart for meg. Hele denne<br />
drømmesekvensen, hvor fargene var så nydelig utarbeidet,<br />
hvor regien var så omhyggelig, hvor den kunstneriske inspirasjon<br />
var så ekte og bygget på mine sterkeste (og mest<br />
skjulte) personlige følelser - den var ikke noe annet enn en<br />
sentimental misseroman. Elendig som litteratur, like elendig<br />
11
som Bufiuel. På denne erkjennelse bygger jeg min teori om<br />
litteratur og litterært arbeid.<br />
Jeg kjente en gang en mann, en lektor, som i ti år var gift<br />
med en kvinne som regelmessig bedro ham to eller tre ganger<br />
om uken. Da disse ti årene var gått, forlangte han plutselig<br />
skilsmisse på grunn av utroskap. Jeg spurte hvorfor.<br />
Han svarte:<br />
- <strong>En</strong> kveld fortalte min kone at hun skulle gå på et møte.<br />
Jeg gikk tidlig til sengs og sovnet. Jeg våknet av at en mann<br />
sto bøyd over sengen min og spydde i ansiktet mitt. «Åh,<br />
unnskyld,» sa han, «jeg visste ikke at De eksisterte.» Da jeg<br />
så på klokken, var den fire om morgenen.<br />
- Når vi snakker om l '53 og alt det der, sa en polsk<br />
intellektuell, kan jeg fortelle deg noe som hendte året etter.<br />
Min kone var kommet til Warszawa etter en lengre ferie i<br />
Tatra-fjellene over Zakopane. Min organisasjon hadde en<br />
hytte der. Hun var gravid. Hadde funnet en annen mann.<br />
Jeg var fortvilet. Jeg ble enda mer fortvilet da jeg oppdaget<br />
at hun hadde vært sammen med denne andre mannen en<br />
god stund og hadde planlagt å ordne det slik at jeg skulle<br />
være den offisielle faren, mens hun ville beholde den andre<br />
mannen. Om morgenen gikk jeg til avisen som vanlig, men<br />
etter en times tid brøt jeg sammen og begynte å gråte. Jeg<br />
lå gråtende over skrivemaskinen da redaksjonssekretæren<br />
kom inn på kontoret mitt. Han så på meg. Så sa han, «Men<br />
du er marxist, ikke sant? Prøv å se det hele dialektisk!»<br />
- Men, fortsatte min polske venn, som du vet, var jeg<br />
utenlands under krigen. Jeg levde i et nøytralt land og kom<br />
ikke tilbake til Polen før i 1948. Men redaksjonssekretæren,<br />
han hadde vært i Polen hele tiden. Han deltok i motstandsbevegelsen.<br />
Han ble fengslet, men klarte å flykte. Under<br />
siste del av krigen ble han sendt til Auschwitz, og bare ren<br />
slump reddet ham fra gasskamrene og ovnene; hele hans<br />
familie og alle hans slektninger var gasset ihjel. Etter krigen<br />
deltok han i den bitre og tragiske politiske kampen. Han var<br />
en polsk intellektuell, jøde og marxist som hadde overlevd<br />
alt. Da jeg gråt fordi min unge og temmelig frynsete kone<br />
hadde ligget med en annen mann, så han på meg med sine<br />
store, brune øyne og sa:<br />
12
- Men du er jo marxist. Prøv å se det hele dialektisk.<br />
Da jeg var barn og bodde i Stockholm sentrum, lekte jeg<br />
en gang i porten til et annet hus. Vaktmesteren så meg. Da<br />
jeg hørte ham komme ned trappen, løp jeg. Han fikk tak<br />
i meg på gaten og begynte å slå meg. Han slo meg i ansiktet.<br />
- Jeg skal lære deg, sa han. Din slyngel.<br />
Så ga han meg et spark og gikk.<br />
Like ved slo en mann airedaleterrieren sin. <strong>En</strong> kvinne<br />
skrek til ham:<br />
- Jeg skal melde Dem til politiet.<br />
Jeg tenkte en hel del over dette i dagene som fulgte.<br />
<strong>En</strong> sigøynerfamilie hadde prøvd å slå seg ned i den lille<br />
byen Mariefred hvor jeg boddt:.; _, De pene innbyggerne som<br />
var redde for at tomteprisene ·skulle falle, hadde prøvd å få<br />
dem vekk. Stockholmsavisene begynte å skrive om saken.<br />
Byens borgere ble redde for skandale. Det ble holdt et møte<br />
i bystyret for å avgjøre hva man skulle foreta seg. Motvillig<br />
ble det avgjort at de skulle få et hus. På vei ut fra møtet,<br />
snudde en middelaldrende mann seg mot meg og sa:<br />
- Sigøynere! Man burde kvitte seg med sånne folk.<br />
- Fint, sa jeg. De kan gasse dem, så skal jeg fyre opp<br />
i ovnene.<br />
Da mannen var sosialdemokrat, sa folk fra arbeiderbevegelsen<br />
etterpå at jeg var en fiende av arbeiderbevegelsen.<br />
Under krigen gikk jeg på Bromma høyere skole. <strong>En</strong> middelklasse-forstad.<br />
Der hadde jeg en tid kontakt med en<br />
gjeng gutter fra gode familier som bodde ved sjøen. Vi begikk<br />
innbrudd, ramponerte sykler, og en av oss forfalsket<br />
en postsparebankbok. Denne kriminelle aktiviteten varte<br />
bare i ett år. Ingen ble tatt. Ingen medlemmer av gjengen<br />
ble mistenkt. Nå er de solide samfunnsstøtter nesten alle<br />
sammen. <strong>En</strong> er overingeniør, en er lege, to er lærere, en er<br />
fremdeles ved universitetet hvor han driver forskning (er<br />
nettopp reist til USA som atomforsker), to er forretningsmenn<br />
og en er jurist.<br />
Under den pågående kampanjen mot ungdomskriminaliteten<br />
har juristen skrevet en artikkel i en konservativ avis.<br />
Han krever strenge forholdsregler. Han snakker om den<br />
13
preventive betydningen av å straffe enkelte som eksempler.<br />
Han foreslår et hardt og kraftig sjokk.<br />
Han kan umulig helt ha trengt unna minnet om sine egne<br />
ungdomsforbrytelser. Heller ikke lyver han. Det han skriver,<br />
er sikkert hans ærlige mening. <strong>En</strong> god borger som skriver<br />
for sine medborgere om et borgerproblem.<br />
Hvis han noen gang ser seg selv i forhold til sine meninger,<br />
må han betrakte seg selv som en unntagelse. Men det<br />
er mest sannsynlig at han aldri finner noen forbindelse mellom<br />
sine personlige erfaringer og generelle teorier. Derfor<br />
er han hverken vitenskapsmann eller kunstner. Bare jurist.<br />
Hans ærlige ansikt stirrer mot meg fra avisen. Hvis han iallfall<br />
hadde vært uærlig; da kunne han av og til bli slått av<br />
tanken . . . . «There but for the grace of God go L»<br />
Han er ikke engang aggressiv. Han skriver rolig, saklig,<br />
logisk. Han dømmer ikke andre for sine egne synders<br />
skyld. Og fordi han hverken er begavet eller uærlig, vil han<br />
sikkert nå langt og gjøre stor skade.<br />
Høsten 1947 var jeg forelsket i B. Hun var pen, intelligent,<br />
og vi var enige om at vi hadde mye til felles. Vi holdt<br />
sammen en god stund, men hun gikk ikke med på at jeg lå<br />
med henne. I desember det året dro jeg til Beograd. Da jeg<br />
kom tilbake til Sverige, giftet jeg meg med en annen pike.<br />
I februar kom jeg til Stockholm fra Herrljunga med tog.<br />
Traff B. Da vi hadde møtt hverandre igjen, ble vi begge<br />
klar over at vi i virkeligheten var svært forelsket i hverandre.<br />
Jeg ble med henne opp på rommet hennes, og nå ville<br />
hun «gi seg hen til meg», som hun uttrykte det.<br />
Plutselig husket jeg at det var flere dager siden jeg hadde<br />
vasket bena. Dette hadde sine grunner. Jeg hadde hiket<br />
gjennom Sverige, tilbrakt natten i arresten i Herrljunga, og<br />
blitt satt på toget til Stockholm. Det var midt på vinteren,<br />
og det var kaldt.<br />
Men da jeg var redd for at det skulle lukte svette av bena<br />
mine - noe som ikke stemte overens med det bilde jeg ønsket<br />
B skulle ha av meg - prøvde jeg å finne en måte å slippe<br />
unna på. Dessverre slo ikke den tanken meg at bena mine<br />
(kanskje) luktet før B hadde begynt å Jcle av seg. Jeg kunne<br />
ikke finne på noe mer overbevisende å si enn at jeg visstnok<br />
elsket den piken jeg var gift med. B var meget forståel-<br />
14
sesfull, og vi satt lenge og snakket om sjelen, jeget og kjær·<br />
ligheten.<br />
Og alt dette fordi jeg hadde glemt å vaske bena. Eller<br />
var det derfor?<br />
På venstre kne har jeg et arr som er et minne fra et sykkeluhell<br />
i min barndom. Arret er temmelig stort, tyve centimeter<br />
langt og en og en halv centimeter bredt. Huden over<br />
arret er tynn, rynket og rødlig. Den mangler pigmenter. Når<br />
jeg er solbrent og bruker shorts, blir arret svært iøynefallende.<br />
'<br />
Sommeren 1953 deltok jeg- blant annet - i et frivillig<br />
arbeid for å bygge «23 august» stadion i Bukarest. Det<br />
var en varm og solfylt sommer. Jeg arbeidet hardt. Jeg ble<br />
nevnt i veggavisen som en usedvanlig dyktig arbeider.<br />
Dette ga meg ytterligere blod på tann. Jeg ble mager og solbrent.<br />
Jeg var kledd i hva man den gang kalte Monty-dress.<br />
Khakishorts, khakiskjorte med skulderklaffer, brystlommer<br />
og korte ermer. Jeg kan se av fotografier at jeg må ha gjort<br />
et ubestemmelig militært inntrykk.<br />
· <strong>En</strong> italiensk pike som het Maritza var ung og vakker på<br />
en mørk og yppig måte. Vi arbeidet ved siden av hverandre.<br />
Jeg ble forelsket i henne. <strong>En</strong> kveld vi arbeidet under trærne<br />
langs avenyen som fører til Triumfbuen, og det bare var oss<br />
to ( Bukarest er en by hvor folk som regel går tidlig til<br />
sengs), fortalte Maritza at hun var forelsket i meg.<br />
- Du er så pen, sa hun, så høy og så eksotisk blond.<br />
Jeg var meget forblØffet. Men før jeg fikk sagt noe, bøyde<br />
hun seg ned, rørte ved arret mitt med fingertuppene og sa:<br />
- Fikk du det da du kjempet som partisan i ditt eget<br />
land?<br />
- Ikke akkurat det, sa jeg. Jeg kunne vanskelig si at jeg<br />
hadde fått det da jeg trillet av en sykkel i en forstad til<br />
Stockholm. Så kysset hun meg, og jeg sa aldri noe mer om<br />
arret.<br />
Stockholm, februar 1961, tidlig morgen, regn mot vindusrutene,<br />
og jeg våkner. Morgenavisene er ikke kommet ennå.<br />
Gun ligger i feltsengen ved siden av meg. Hun sover på<br />
venstre side, med opptrukne knær, mens hun knuger J?Uten<br />
15
i armene. Jeg liker å se på henne. Regnet blir kraftigere.<br />
Det er aldri vanskelig å bli forelsket, se på en sovende<br />
kvinne og føle begjær eller ømhet. Men det er vanskelig å<br />
leve sammen med noen.<br />
Regnet fortsetter. Morgenlyder fra jernbanen. Godsvogner<br />
blir penset. Gun Khanum. Ørkner og fjell og reiser<br />
sammen gjennom mange år og mange land. Og jeg vet at<br />
de fleste kvinner sier at de drømmer om reiser og ørkner.<br />
Få mener hva de sier. Og jeg ser på henne, og hun snur<br />
seg og strekker ut bena, og jeg sier til meg selv at det er<br />
ikke bare det at det er min kvinne som ligger og sover her,<br />
en som jeg elsker og ser på med begjær eller ømhet. Hun er<br />
også en kvinne jeg kan snakke med og reise sammen med.<br />
Hun har en seig utholdenhet og en ukuelig forstand.<br />
I vår kultur er det aldri vanskelig å bli forelsket. Vi oppdrar<br />
våre kvinner til å bli tiltrekkende. De får høye hæler så<br />
de kan gå som om de bar en skjult skatt under skjørtet. De<br />
fleste tror at de gjør det. Men det er det hele. Det er ikke<br />
etter samleiet jeg blir nedtrykt. Det er når jeg våkner og<br />
de ligger ved siden av meg og begynner å snakke. I slike<br />
øyeblikk begynner jeg å tro på sølibatet.<br />
Det regner fremdeles. Jeg skal gå til min forlegger og<br />
diskutere en ny reise. Gun er våken. Hun har kokt kaffe.<br />
- Jeg er faktisk svært glad over å ha funnet deg, sier<br />
jeg. Du er sjelden. Og dessuten liker jeg deg riktig godt.<br />
- Nå må du skaffe mange penger så vi kan reise langt,<br />
sier Gun.<br />
Arret, det på mitt venstre kne, er i virkeligheten et resultat<br />
av min ungdoms fortvilelse. Våren 1943 da jeg gikk på<br />
Bromma høyere skole. Dagene var gule og seige som gammelt<br />
lim. Sur lukt av fuktige klær. Ingen tid til å lese og ingen<br />
tid til å studere. Skolen stjal all min tid. De lange skoledagene<br />
var ørkner av håpløshet. Jeg var femten år, og de<br />
prøvde å gjøre meg til en lykkelig lekseleser ved å si at jeg<br />
- hvis jeg fortsatte å følge skjemaet og svare oppskriftsmessig<br />
i femten eller tyve år til - jeg med min begavelse<br />
kunne ta en doktorgrad og flytte fra pulten til et kateter.<br />
Uvitende og uerfaren som jeg var, så jeg ingen mulighet<br />
til å bryte denne onde sirkelen. Jeg kan fremdeles våkne<br />
16
om natten med en kvalmende fornemmelse. Da har jeg<br />
drømt at jeg igjen går på Bromma høyere skole og har denne<br />
knugende truselen hengende over meg.<br />
I en slik sinnsstemning kjørte jeg sykkelen ned den bratte<br />
bakken under skolen. Midt i svingen laget jeg et speilvendt<br />
bilde av meg selv. Jeg løftet hendene fra styret. Jeg ropte:<br />
- Møbius!<br />
Den dagen var jeg blitt kastet ut av klasserommet fordi<br />
jeg hadde forstyrret undervisningen. Vi lærte geometri.<br />
Vår matematikklærer var gammel. Han er død nå. Vi pleide<br />
å kalle ham Donald Duck. Han hadde så store føtter.<br />
Han var ugift og luktet vondt; han -vasket seg aldri. Jeg<br />
hadde prøvd å fortelle ham at hele Euclids geometri var<br />
gal; hadde snakket om usymmetri og Møbius. Hele klassen<br />
lo, og jeg ble kastet ut. Donald Duck var blodrød i ansiktet,<br />
og spyttet hans sprutet over ansiktet mitt da han sa:<br />
- Jeg skal melde deg, jeg skal melde deg.<br />
Det hendte alltid når jeg ble interessert i undervisningen.<br />
Det var bare når jeg sov på pulten jeg ble betraktet<br />
som en brukbar student. Og klassen lo alltid.<br />
Sykkelen satte opp farten. Jeg grep det venstre håndtaket<br />
med høyre hånd og det høyre håndtaket med venstre hånd.<br />
Det er. vanskelig å kjøre sykkel på flat mark med speilvendte<br />
reflekser. Med stor fart i en sving er det umulig. Da jeg<br />
kom til bevissthet igjen, lå jeg med hodet mot fortauskanten<br />
og kastet opp. Venstre ben lå under sykkelrammen.<br />
<strong>Front</strong>hjulet var vridd til et åttetall.<br />
Jeg ble bragt hjem. Besvimte. Ble bragt til sykehuset. Fikk<br />
bandasje. Benet hovnet opp. Smertene økte. Jeg ble bragt<br />
tilbake til sykehuset, hvor de foretok en mindre operasjon<br />
og la benet i gips.<br />
Nå leste jeg, gjorde ikke noe annet enn å lese, leste alt<br />
jeg hadde lyst til å lese. Gjennom vinouet så jeg de andre<br />
gå til skolen om morgenen og komme hjem igjen om ettermiddagen.<br />
Men jeg var fri og kunne lese det jeg hadde lyst<br />
til å lese. Det var min første lyse periode i . alle de mørke<br />
skoledagene. Første gang jeg fikk anledning til å studere.<br />
Men - gipsen ble fjernet. Jeg ble erklært frisk og måtte<br />
begynne på skolen igjen. Men nå oppdaget jeg at jeg kunne<br />
komme regelmessig bort fra skolen ved å gå til sykehuset<br />
i byen for å få kneet mitt tømt for vann. Jeg hadde fått en<br />
2 - <strong>En</strong> <strong>illojal</strong> <strong>europeers</strong> - - 17
lovlig grunn for å være fraværende. Annenhver dag gikk<br />
jeg til skolen, og de andre dagene dro jeg til sykehuset.<br />
Men i virkeligheten dro jeg bare til sykehuset en gang om<br />
uken. De to andre fridagene tilbragte jeg i biblloteket i byen.<br />
Kneet plaget meg ikke mye. Det var litt hovent på grunn<br />
av vannet, men dette hadde en tendens til å forsvinne,<br />
og jeg måtte bruke hele morgener til gymnastiske øvelser<br />
for å få kneet såpass fylt med vann at sykehuset gikk med<br />
på å behandle det. Nå og da kom det en knasende lyd fra<br />
kneet hvis jeg strakte ut benet, og den løse bruskskiven<br />
låste det fast.<br />
Våren 1944 falt det seg slik at jeg var på sykehuset.<br />
Jeg kom bare en gang om måneden. Kneet var tømt for<br />
vann. Men jeg klaget fremdeles over den knasende lyden<br />
og den løse bruskskiven. Legen gransket kortet mitt. På<br />
tross av alt hadde jeg vært ganske ofte på sykehuset, og<br />
kortet var fylt av notater. Han så bekymret ut. Så hentet<br />
han professoren. Professoren sa:<br />
- Vi kan ikke pusle med dette her lenger. Vi må operere.<br />
Jeg ble operert. Resultatet var et langt og nokså smertefullt<br />
sykehusopphold og et arr. Kneet knaser fremdeles.<br />
Bruskskiven låser det av og til fast.<br />
Da jeg kom ut av sykehuset våren 1944, behøvde jeg ikke<br />
lenger å bruke sykdom som påskudd. Jeg visste hva jeg ville<br />
og hvordan jeg skulle komme meg vekk fra Bromma høyere<br />
skole.<br />
Da vi og hele verden med oss var femten år, var en av<br />
oss kjent for sine mange kjærlighetshistorier. Våre egne<br />
problemer med å få kontakt med det annet kjønn, gjorde<br />
at vi så opp til ham med en viss respekt og beundret den<br />
lette måten han fikk-tak i piker på.<br />
<strong>En</strong> dag vi snakket om piker og kjærlighet,' sa han:·<br />
- Jeg, jeg tar mitt kjønn i mine egne hender og former<br />
det som jeg vil.<br />
Da vi så på ham, rødmet han. Etter det var vi ikke så<br />
interessert i hans kjærlighetsliv lenger.<br />
Da jeg gikk på skolen, var jeg alltid sulten på bøker. Autoritetene<br />
serverte oss ferdigtyggede meninger som jeg mistenkte<br />
sterkt for å være falske. I den tiden lovet jeg meg<br />
18
selv at jeg skulle organisere mitt voksne liv slik at jeg fikk<br />
anledning til å lese mye, lese det jeg hadde lyst til selv.<br />
Jeg så familielivet i forstedene, det kjærlighetsløse kjærlighetslivet.<br />
Samtidig var jeg tvunget til å gjennomleve ungdommens<br />
ydmykende avholdenhet. Lovet meg selv: i mitt<br />
liv skal ikke deres form for kjærlighet bli min form for<br />
kjærlighet. Jeg skal aldri leve som en død asket, og ingen<br />
skal lure meg til å godta et kjedsommelig vaneekteskap.<br />
Merket meg hvordan mennesker forrådte sine overbevisninger,<br />
hvordan de spyttet seg selv i ansiktet og tilpasset<br />
seg. Lovet meg selv at jeg aldri skulle tilpasse meg, selv om<br />
jeg ble tilbudt garasje med to biler, modelljernbane og<br />
klapp på skulderen.<br />
Jeg kan komme med andre eksempler. Rekkefølgen er<br />
likegyldig, og det samme er den ungdommelige patos. Hovedsaken<br />
er at jeg har fått det livet som jeg ønsket meg.<br />
Men hvis jeg har oppnådd det liv og den livsform som jeg,<br />
som ung mann, mente var det riktige på tross av alt jeg fikk<br />
høre og som jeg syntes var menneskelig nedverdigende; hva<br />
ville ha hendt hvis jeg var gått på en skole hvor jeg hadde<br />
fått intellektuell frihet? Eller hvis jeg hadde sett ett eneste<br />
varmt kameratekteskap, og aldri opplevd hvordan menneskene<br />
forråder seg selv?<br />
Det er en foruroligende tanke.<br />
Konsekvensene ville være umenneskelige.<br />
Men jeg beroliger meg selv med kt mine meninger og min<br />
innstilling er så rasjonelle og vitale at de alltid ville komme<br />
til å dominere, selv om de var sosialt akseptert.<br />
Jeg kjenner en pike som er født og oppvokst i en av Balkan-statene.<br />
Nå er hun gift med en svenske. <strong>En</strong> dag sier<br />
hun:<br />
- Dette Sverige hvor man bare elsker hunder og katter<br />
og ikke liker mennesker.<br />
Like etterpå kommer hennes seks år gamle datter inn; datteren<br />
sier:<br />
- ' Mor! Ikke syng! Noen kan høre deg! Jeg skammer<br />
meg sånn!<br />
Fire år senere sitter jeg med · min sønn på en restaurant.<br />
Han sier:<br />
- Ikke snakk så høyt, far. Noen kan høre deg.<br />
19
Jeg husker piken fra Balkan, ser på min sønn og forstår<br />
at han holder på å utvikle seg til en god svenske.<br />
Angående lidenskap. Min venn N sa:<br />
- Jeg var gift med en pike i fem år. I disse fem årene<br />
reiste vi fra land til land. Vi oppholdt oss sjelden mer enn<br />
noen få måneder på samme sted. Vi var utro mot hverandre.<br />
Vi slo opp med hverandre. To ganger prøvde jeg å skjære<br />
strupen over på henne med kjøkkenkniven. <strong>En</strong> gang prøvde<br />
jeg å skyte meg. Jeg fortalte hennes elskere at jeg ville<br />
skyte ved første anledning og kjøpte et gevær. Hele mitt<br />
normale liv ble smadret. Mistet enhver mulighet for å arbeide.<br />
Da jeg traff henne igjen etter noen år, sa hun: «Jeg<br />
tror ikke at du virkelig elsket meg. Å elske, skjønner du, det<br />
er å brenne, å fortæres. Det er ikke et sånt koselig, alminnelig<br />
og grått ekteskap som vårt. Alle følelsene dine må<br />
synge når du elsker.»<br />
Den intellektuelle og hans rolle: India nyttårsdag 1959.<br />
Møte i Penklubben i Orissa. <strong>En</strong> fattig og sultende provins<br />
i et fattig og sultende land. De var der alle sammen. Presidenten,<br />
statsministeren. (Nehru levde fremdeles; han sov<br />
under de fleste talene.) Et demokratisk møte hvor alle betalte<br />
like mye, fem rupier om dagen. For fem rupier fikk eliten<br />
en suite i hotellet. De betydningsfulle spiste sammen med<br />
statsministeren. Og han satt ved et veidekket bord. Forfatterpakket<br />
betalte også fem rupier. De fikk elendig innkvartering<br />
og elendig mat, elendig selv etter indisk standard.<br />
Jeg kom fra Vest-Europa og tilhørte selvfølgelig eliten.<br />
Siste dag talte en fet brahminer fra Bombay. Han skrev<br />
poesi, ble det sagt.<br />
- I denne velferdsstaten vår er folk bare opptatt av materielle<br />
goder. Man snakker bare om mat og penger og høy<br />
levestandard. Det er vår plikt, de intellektuelles plikt, å få<br />
folk til å løfte blikket fra de materielle til de åndelige verdier<br />
i livet.<br />
Jeg hadde langt hår i 1947. Hjemme hos B, som jeg var<br />
forelsket i på den tiden, foreslo S og D en kveld i oktober<br />
at jeg skulle klippe håret mitt kort. B protesterte, men vi<br />
klippet håret mitt den kvelden. B samlet håret i en papir-<br />
20
pose. Senere brukte hun det til å stoppe en pute med. Vi<br />
var forelsket. Høsten 1956 traff jeg henne. Vi bodde tilfeldigvis<br />
ved siden av hverandre. Jeg spurte henne hvor det<br />
var blitt av puten.<br />
- Åh, sa hun, håret ditt ble møllspist i 1945, så jeg måtte<br />
kaste puten.<br />
Breech Candy er en klubb i Bombay.'""Det beste badestedet<br />
og det eneste gode svømmebassenget nær byens sentrum. I<br />
1959 .ser jeg at en plakat fremdeles henger der:<br />
BARE FOR EUROPEERE OG<br />
PERSONER A V EUROPEISK<br />
OPPRINNELSE.<br />
HUNDER OG INDERE<br />
IKKE ADGANG.<br />
Dette irriterer meg. Jeg nekter å gå dit. Om kvelden møter<br />
jeg en svenske. Jeg snakker med ham om dette. Jeg<br />
mener det er uforsvarlig at regjeringen fremdeles - tolv år .<br />
etter frigjørelsen - tillater noe sånt. Han ser på meg og<br />
svarer:<br />
- Men de har jaget oss bort fra alt vi har bygget opp<br />
her i India. De har tatt fra oss alt som var vårt. Men de har<br />
iallfall anstendighet nok til å la oss beholde dette, vårt siste<br />
reservat, for oss selv.<br />
Han var åtteogtyve år og hadde vært to måneder i India.<br />
Kom direkte fra Uppsala universitet. Senere fikk jeg høre<br />
at han kom til å bli en av de lysende, unge menn i vår utenrikstjeneste.<br />
Jeg var syk og sengeliggende nesten et halvt år i 1959-<br />
1960. Det var en periode med intellektuell uvirksomhet. Jeg<br />
var matt og trett. Jeg leste westerns, science fiction, kriminalromaner.<br />
Det spilte ingen rolle om jeg sovnet mens jeg<br />
leste. Det jeg hadde vanskeligst for å svelge - selv i min<br />
sløvhetstilstand - var de velskrevne, «klassiske», engelske<br />
kriminalromanene. De var så åpenbart lidenskapsløse. Og<br />
den underlige innstillingen at det er mer normalt å myrde<br />
sin kone enn å skille seg fra henne, kunne ikke engang forklares<br />
ut fra den engelske lovgivningen. Det hele virket un-<br />
21
derlig på meg. Vold og ondskap uten at det engang eksisterte<br />
sex og begjær. Jeg leste om kjærlighetsforhold utenfor<br />
ekteskapet som ga inntrykk av at det var alminnelig kjent<br />
både for leserne og forfatteren at mannen av og til har et<br />
underlig behov for uttømming, og til det trenger han et kar.<br />
Underlig.<br />
Spesielt underlig fordi kriminalromaner fra andre kulturkretser,<br />
for eksempel den romanske hvor det er enda vanskeligere<br />
å få skilsmisse enn i den angelsaksiske, makter<br />
å skildre både lidenskapen og lidenskapens tortur. Der er<br />
vold - selv i dårlige romaner - noe skjebnesvangert.<br />
Prøvde å finne en forklaring på dette. Gikk ut fra at denne<br />
formen for litteratur tilfredsstilte følelsesbehovene til en<br />
gruppe middelaldrende middelklasselesere, hvis seksualliv<br />
og aggressivitet var så fortrengt at de ikke engang våget å<br />
avvike fra normen når de søkte utløsning for disse behovene.<br />
Men R fortalte meg:<br />
- Du tar helt feil. Du har aldri bodd i <strong>En</strong>gland. Det har<br />
jeg. De engelske kvinnene er nøyaktig slik de blir skildret i<br />
de engelske kriminalromanene. Det er uhyggelig, men sant.<br />
R snakket om den høyere middelklassen. Da jeg ble<br />
bedre, fant jeg på markedet i Shankar en kasse full av pornografi<br />
fra slutten av det nittende århundre. Den hadde tilhørt<br />
en engelsk offiser og gentleman. De fleste bøkene var<br />
sadistiske, oberst Spanker og alle de der, men noen var<br />
interessante. De mest leste handlet om skjending av meget<br />
unge piker.<br />
Omtrent tre måneder etter dette kom han hjem til meg<br />
med en tre år gammel pike og spurte om jeg ville hygge<br />
meg med henne. Jeg svarte at hun sikkert kom til å dø<br />
hvis jeg gjorde det. Han bare lo og ba meg legge merke<br />
til hvordan han gjorde det. Jeg ble nysgjerrig og så på<br />
dem .... han hadde en meget lang og tykk penis; den<br />
var tykkere .enn den lille pikens armer og nesten like tykk<br />
som lårene hennes. Det var også svært pussig å se et så<br />
lite barn ligge nakent under en så stor mann. . . . Nå så<br />
jeg at hvis han skjøv inn hele lemmet, kom hans penis<br />
ut fra pikens bakside ....<br />
22
Blant de andre bøkene som hadde tilhørt denne mannen,<br />
var en rekke verker om Imperiet og grensepolitikken. Med<br />
et slikt drømmeliv, treåringer og erobring av Afghanistan,<br />
skal ingen undre seg over at hans offisielle romanlesning<br />
besto av den klassiske, engelske kriminalroman. Jeg lurer<br />
på hvordan konen hans så ut. Sønnen hans gikk iallfall sikkert<br />
på public school.<br />
Jeg har aldri forstått mennesker som snakker om sin lykkelige<br />
ungdom. Sødmen ved å være seksten år og alt det<br />
der. Alle tenåringer jeg har truffet, har vært preget av den<br />
samme sosiale avmakt. <strong>En</strong> krampaktig mangel på besluttsomhet.<br />
Et typisk eksempel.<br />
Jeg er sytten. Jeg er gått til stormagasinet NK for å kjøpe<br />
undertøy. Da jeg går forbi parfymeavdelingen, ser jeg en<br />
nydelig pike. Hun er så nydelig at jeg blir helt tørr i munnen.<br />
Oppglødd av lidenskap styrter jeg mot henne. Jeg<br />
dytter unna alle de middelaldrende kvinnene som står der.<br />
Jeg tråkker dem på tærne. Jeg ser ikke noe annet enn denne<br />
piken. Hun smiler. Alle de middelaldrende kvinnene begynner<br />
å snakke når jeg skyver dem vekk med begge hendene.<br />
De protesterer visst. Jeg ser piken inn i øynene. Fortvilet leter<br />
jeg etter ord, etter en mulighet for å få kontakt. Øynene<br />
hennes. Hun smiler. Plutselig hører jeg min egen stemme;<br />
den breker høyt:<br />
- Hvor får jeg kjøpt underbukser?<br />
Stillheten vokser som en vegg rundt meg. Smilet dør<br />
bort. Jeg rødmer, jeg stammer, jeg kjenner hvordan spyttet<br />
stiger opp i munnen på meg, jeg snur meg og flykter. Skammen.<br />
Og alle de middelaldrende kvinnene som snur seg, snur<br />
seg og ser etter meg. Stemmene deres stiger igjen.<br />
Rettssaken mot Eichmann ble gjengitt i pressen. <strong>En</strong> bra<br />
og høflig, byråkratisk morder. I ambassaden i New Delhi<br />
leser jeg i en svensk avis at den kjente forretningsmann X<br />
feirer sin sekstiende fødselsdag i Goteborg.<br />
Det står et bilde av ham på side 23 og noen vakre ord.<br />
«Kjent for sin sosiale virksomhet.» Jeg kjenner til ham. Bare<br />
ren slump reddet den mannen fra galgen. Jeg har nesten<br />
lyst til å skrive til ham. Men jeg gjør det ikke. Det ville<br />
23
ikke gjøre noe inntrykk på ham. Ingenting ville gjøre det.<br />
Eichmann med sine runde, byråkratiske øyne forstår ingenting.<br />
Ikke X heller.<br />
Jeg var i Goteborg sommeren 1945. Det var en stor brann<br />
i nærheten av Jarntorget. <strong>En</strong> brannmann fortalte en av mine<br />
journalistvenner at det fantes «underlige» ting i et kontor<br />
på loftet. Min venn fikk tak i en drosje. Han klarte å forsere<br />
politisperringen og gikk inn i den brennende bygningen.<br />
På loftet fant han arkivene til det svenske nazistpartiet.<br />
Journalisten, brannmannen og drosjesjåføren bar ut hele<br />
arkivet. Ingen tenkte på å overlevere materialet til politiet.<br />
Tvertimot. I 1945 stolte vi ikke på politiet. (Sverige hadde<br />
vært et tyskervennlig, nøytralt land. Gjennom IKPK i Berlin<br />
hadde det svenske politi direkte og regelmessig kontakt<br />
med Gestapo. Politimesteren i Stockholm, Eric Ros, skrev<br />
- som Sveriges representant i IKPK - 23. juli 1940 at<br />
Sverige godtok Reinhard Heydrich som president for IKPK.<br />
Da Heydrich ble drept, ble SS general Nebe president; etter<br />
Nebe kom SS general Kaltenbrunner. Kontakten mellom<br />
det svenske politi og Gestapo varte helt til krigen sluttet.<br />
Noen fikk avskjed fra politiet da skandalen var fersk. Den<br />
unge statsråden som - delvis - hadde vært ansvarlig, ble<br />
senere statsminister. Så ble alt glemt. Menneskene som det<br />
svenske politi hadde deportert fra Sverige til Gestapo var<br />
jo likevel døde.)<br />
I arkivet var det medlemslister, notater og dokumenter.<br />
Det var også en liste over «Jøder som skal tilintetgjøres i<br />
Goteborg.» X var mannen som skulle være ansvarlig for<br />
jobben. Han hadde gjort et grundig arbeid. Selv navnene<br />
på de minst kjente - mennesker som ikke selv visste at de<br />
var jøder, men trodde de var gode, reaksjonære, svenske<br />
småborgere - selv .. deres navn sto der sammen med navnene<br />
på de mest kjente. Jøder som skal tilintetgjøres i Gateborg.<br />
Jo, X drev sosial virksomhet.<br />
Da jeg var ti år, leste jeg Strindbergs Inferno. Jeg likte<br />
den. Boken virket lysende klar. Iakttagelsen at man følte<br />
det som man rev over tråder når man gikk mellom to mennesker<br />
som ,snakket sammen, stemte helt overens med mine<br />
egne erfaringer. Som de fleste barn hadde jeg - delvis<br />
24
meg. Han nikket. Han gikk sin vei og ble borte en halv time.<br />
Da kom han tilbake med kortet mitt, holdt det opp foran<br />
meg og sa:<br />
- De har vært i utlandet. Vi har strøket Dem fra listen.<br />
De må begripe at vi stockholmere har førsteretten.<br />
Jeg - som de fleste andre som ventet på leilighet - var<br />
i en fortvilet situasjon. Jeg måtte ha et sted å bo. Det rasjonelle<br />
argument jeg kunne ha benyttet meg av, ville; selvfølgelig<br />
ha vært rettighetene til «svensker i utlandet». Hadde<br />
jeg brukt det argumentet, ville det ha ført til en interessant<br />
diskusjon, og kanskje - det kommer an på hvor sterk organisasjon<br />
svensker i utlandet har - en offisiell korrespondanse<br />
og en imponerende bunke dokumenter. Ikke til noen<br />
leilighet selvfølgelig.<br />
Men funksjonæren var fra Skåne og skarret på R'en, noe<br />
svensker nord for Skåne ikke gjør. Etter å ha nølt et øye- ·<br />
blikk, bestemte jeg meg for å benytte meg av den makt som<br />
ligger i fordommer og irrasjonelle argumenter. Hadde han<br />
vært jøde, ville jeg ha husket på gasskamrene og gått ut<br />
og tatt livet av meg; men han var en vanlig, blond skåning.<br />
Jeg reiste meg, gikk to skritt bakover så alle de andre desperate<br />
hussøkerne kunne se meg, hevet stemmen til full styrke<br />
og sa:<br />
- Jeg er født i Matteus midt i Stockholm. Jeg vokste<br />
opp på Kungsholmen, og nå kommer De og sier at «vi<br />
stockholmere» har førsteretten. Det sier De! <strong>En</strong> skåning!<br />
Folk samler seg rundt oss. De stirrer. <strong>En</strong> menneskemengde<br />
blir dannet. Og alle er desperate. Funksjonæren blir nervøs.<br />
Han forsvinner igjen. Jeg forblir stående. Jeg snakker<br />
med de andre hussøkende. Snakker høyt. Snakker til de<br />
andre funksjonærene som prøver å hysje meg ned. Jeg snakker<br />
om hvordan vi; som er født i Stockholm, blir forbigått<br />
av innflytterne, skåningene. De fleste av tilhørerne er ikke<br />
født i Stockholm selv, men de støtter meg med den nyfrelstes<br />
iver.<br />
Da funksjonæren kommer tilbake, ber han meg om unnskyldning.<br />
<strong>En</strong> liten misforståelse. Bare en feiltagelse. Selvfølgelig<br />
står jeg på listen. Jeg går derfra til en gammel leilighet<br />
på ett rom som er blitt min.<br />
I en periode med arbeidsløshet eller økonomiske kriser, behøver<br />
man ikke mer enn tusen organiserte menn til å piske<br />
26
opp stemningen for å skape en pogrom mot skåninger eller<br />
folk med rødt hår eller hva som helst. Alle de pene menneskene,<br />
de alminnelige, ville jage dem nedover gatene,<br />
klynge dem opp i lyktestolper eller sparke dem ihjel.<br />
Under en biltur gjennom tåken en sen kveld, styrter en<br />
hare frem foran bilen.<br />
- Drep den! sier E.<br />
S tråkker inn gasspedalen. Bilen hviner gjennom svingen,<br />
og haren hopper ut i tåken. Forsvinner.<br />
- Har ofte prøvd å drepe harer når jeg kjører, sier S.<br />
- De løper fort, sier K.<br />
- Første gang jeg skjøt en hare, ble jeg forbløffet over<br />
hvor stort hjerte den hadde, sier E. Lungene var også store.<br />
Jeg var vant til kaniner.<br />
- Kaninhjerter er som forfatterhjerter, sier S. Drep en<br />
forfatter og finn et lite hjerte.<br />
Vi ler alle sammen.<br />
Da jeg kom til Oslo like etter frigjøringen, var gatene fulle<br />
av mennesker som trodde verden skulle bli bedre. Vi gikk<br />
alle omkring og jublet for politikere og generaler. Etter et<br />
av de store folketogene tidlig på høsten 1945, tok værelseskameraten<br />
min en pike med seg til leiligheten til den familien<br />
vi bodde hos. De hadde gått hånd i hånd i toget. De kjente<br />
ikke hverandre. Såvidt jeg vet, traff de hverandre aldri igjen.<br />
Værelseskameraten min bød på hjemmeavlet tobakk. Reidar<br />
kom. Han hadde tatt med seg noen skipskjeks. <strong>En</strong> engelsk<br />
soldat kom. Han hadde med seg en flaske konjakk som<br />
han hadde befridd fra den tyske forlegningen hvor han var<br />
vakt. Han var cockney og rød. Vi spiste og drakk og røkte<br />
og skålte for fred og verdenssosialisme og folkets fremtid.<br />
Vi sang om mannen som hadde vann i arbeiderens øl. Vi<br />
sang en hel rekke sanger. Fremtiden var så nær. Like rundt<br />
hjørnet. Når bare politikerne og de offisielle lederne hadde<br />
bilagt sine små uoverensstemmelser. Etter en stund gikk piken<br />
hjem. Reidar gikk opp på rommet sitt. Cockneyen ble<br />
igjen for å tømme flasken, så gikk han også, og festen var<br />
slutt.<br />
To måneder senere hadde jeg ikke noe sted å bo. Menneskene<br />
jeg bodde hos hadde fått besøk av sine hjemløse<br />
27
Nå sto piken i døråpningen. Hun vinket på meg. Jeg gikk<br />
bort til henne. Begynte å snakke. Men hun hvisket:<br />
- De lurte på hvorfor du skulle bo her, skjønner du, så<br />
jeg måtte si at vi var forlovet.<br />
Så gikk hun. Jeg fikk et nytt glass konjakk. Men ikke uten<br />
en viss nøling. Familien fortsatte å spørre meg ut. Etter som<br />
kvelden gikk, ble atmosfæren i rommet kald og uvennlig.<br />
Et kjølig luftlag.<br />
Da alle endelig hadde lagt seg - jeg hadde fått en utsøkt<br />
seng - ble jeg liggende våken. Da jeg var sikker på<br />
at alle sov, gikk jeg inn på pikens rom. Hun, var svært pen.<br />
Jeg vekket henne.<br />
- Men Jan, sa hun, - du må ikke røre meg. Jeg elsker<br />
en annen. Da gikk jeg ut på gangen, samlet sammen alle<br />
klærne mine og tok min svarte unicakoffert med skrivemaskin,<br />
undertøy, manuskripter og skipskjeks og snek meg ut<br />
på trappeavsatsen. Der ldedde jeg på meg. Jeg lukket døren<br />
forsiktig etter meg da jeg kom ut i den kalde natten. Det var<br />
slik jeg ble forlovet første gang. Jeg var atten år og en<br />
måned.<br />
Det umulige i å vende tilbake; det umulige til og med i å<br />
gjøre seg forstått : Høsten 1946 var jeg svært forelsket i en<br />
pike. <strong>En</strong> kort stund levde vi sammen. Så forlot hun meg<br />
for en annen mann. Da omgangskretsene i et land som Sverige<br />
er svært begrenset, hendte det at jeg møtte henne av og<br />
til i årene som kom. Vi møttes på et hyggelig og nøytralt<br />
plan. Vennskapelig, kan man si. Men en gang, jeg tror det<br />
var i 1953 eller kanskje i 1954, møttes vi i en by i utlandet.<br />
Det var svært varmt. Tilfeldigvis bodde vi på samme hotell.<br />
Jeg satt på kanten av badekaret hennes mens hun badet.<br />
Hun var solbrent og tok seg godt ut. Plutselig sa hun:<br />
- Du brydde deg aldri virkelig om meg. Det var derfor<br />
jeg gikk fra deg. Jeg hadde aldri følelsen av at du brydde<br />
deg om meg som et menneskelig vesen.<br />
- Men jeg elsket deg, sa jeg. Jeg gjorde det virkelig. Og<br />
to ting kommer jeg aldri til å glemme. Det ene er din blonde<br />
hårdusk, så myk som silke, og det andre er en gang vi satt<br />
og så inn i-ilden, og du sa: «Se ikke rett inn i ilden, Jan,<br />
for da kan du ødelegge de vakre øynene dine.»<br />
Da jeg hadde sagt dette, ble hun uhyre opphisset. Hun<br />
29
meg forresten tilføye at både ofrene og bødlene er voksne<br />
for lenge siden nå. Bødlene er ferdige med gymnaset og<br />
universitetet og har fått gode stillinger i staten. Ofrene benytter<br />
seg av sin alminnelige stemmerett og er blitt bra og<br />
snille arbeidere i velferdsstaten.) Selv fikk jeg aldri noen<br />
saltskudd i lårene. Jeg behøvde bare å holde venstre hånd<br />
over fenghullet til den gamle kruttpistolen som lederen<br />
brukte. Hvorfor vet jeg ikke. Det var kanskje en god spøk.<br />
Jeg husker hvordan vi lo alle sammen når den hjelmkledde<br />
lederen trakk i avtrekkeren, og når jeg ser på min venstre<br />
pekefinger, er den fremdeles blå og arret etter kruttimpregneringen.<br />
.<br />
Men selv jeg vant til slutt ære og berømmelse på slagmarken<br />
til de provinsielle, høyere middelklasses sønner. I<br />
første rekke blant de angripende olovsundere, kom jeg for<br />
nær fienden. Jeg ble omringet. Kjeppen ble rykket fra meg.<br />
Det virket som min skjebne var beseglet. Men jeg fant en<br />
rive, og mens jeg utstøtte olovsundernes krigsrop, svingte<br />
jeg riven rundt meg i ansiktshøyde samtidig som jeg trakk<br />
meg langsomt tilbake. Da kom en av åkershoverne styrtende<br />
mot meg med en lang planke. Han slo meg i hodet. Slaget<br />
var bedøvende. Jeg slapp riven, og knærne mine føltes som<br />
gele. Men planken hadde knekket mot hodet mitt. Jeg klarte<br />
å holde meg på bena. Olovsunderne jublet og gikk til nytt<br />
angrep. Åkershoverne flyktet. Seieren var vår. Med blodet<br />
strømmende nedover skjorten vaklet jeg hjemover. Rundt<br />
meg sterk olovsunderne:<br />
- Steinhode Myrdal, steinhode Myrdal.<br />
Selv lederne var fornøyd med meg.<br />
Siden den gang har jeg ikke vært interessert nasjonalt<br />
forsvar.<br />
Ord er verktøy. Derfor har jeg respekt for dem. Og ser<br />
på dem med mistro; hvem bruker dem og hvorfor? Uten denne<br />
mistroen ville jeg vært solgt for lenge siden!<br />
Høsten 1956 var jeg nettopp kommet tilbake til Sverige.<br />
Jeg besøkte S, en gammel venn. Han delte leilighet i det<br />
sydlige Stockholm med en forretningsmann, U; en mann<br />
som hådde drevet med mye. Vi hørte på radioen. Vi diskuterte<br />
Ungarn og Suez. ·<br />
31
Midt i samtalen sier S plutselig at det er synd at han har<br />
så få bokhyller. Han mistet dem etter sin siste skilsmisse.<br />
Nå ligger bøkene i stabler på gulvet. U ser på ham og sier:<br />
- Men du kan låne mine. Jeg har en del hyller jeg ikke<br />
trenger. De ligger i et rom på loftet i min gamle leilighet i<br />
Grevgatan. Hvis du vil hente dem, kan du ta dem. Men jeg<br />
har nøklene på landstedet mitt, så du må bryte opp døren.<br />
Det er lett. Og - forresten - la ikke vaktmesteren se deg;<br />
jeg skylder ham penger for vask av trappen.<br />
Jeg lytter til samtalen med et halvt øre, S's bokhylleproblem<br />
interesserer meg ikke det minste. Jeg begynner å<br />
snakke om Ungarn igjen. Etter en halv time går jeg.<br />
Neste dag kommer S til min leilighet i Skånegatan. Han<br />
ber meg hjelpe seg med å hente bokhyllene. <strong>En</strong> sekretær i<br />
arbeiderbevegelsens ungdomsorganisasjon kjører oss til<br />
Grevgatan i ungdomsbevegelsens bil. Vi tre bærer sammen<br />
bokhyllene ned trappen. Det tar tid. Bokhyllene blir satt opp<br />
i S's leilighet. Kort tid etter finner U en pike som er villig<br />
til å dele pengene hans med ham. Gifter seg med henne, flytter<br />
ut av leiligheten som han delte med S og tar bokhyllene<br />
med seg. Han lar S beholde en hylle. S og jeg blir ikke invitert<br />
til bryllupet. U mener det vil gjøre et dårlig inntrykk<br />
på hans nye familie. Han skal bli juniorsjef i en av familiebedriftene.<br />
S tar seg nær av det. Jeg gir blaffen. Jeg har aldri<br />
likt U, snakket bare med ham fordi S var en gammel venn.<br />
<strong>En</strong> måned senere møter jeg fotograf O på en utstilling.<br />
Han hilser ikke på meg. Han går en omvei forbi meg. Jeg<br />
blir irritert, jeg spør:<br />
- Hva i helvete er i veien med deg? Er du blitt blind?<br />
- <strong>En</strong> spøk er en spøk, svarer han. Men det er ingen spøk<br />
å bryte seg inn på loftet mitt og stjele bokhyllene mine.<br />
Det er tyveri og inpbrudd. Jeg meldte det ikke til politiet,<br />
men jeg vil ikke ha mer med deg å gjøre.<br />
Jeg forklarte sammenhengen.<br />
Men når U gjennom sin manipulasjon med ord klarte å<br />
få meg og den lovlydige S og den unge politikeren (som<br />
ville vært en nasjonal skam for Arbeiderpartiet hvis han var<br />
blitt tatt) til å begå innbrudd; hvor mye lettere er det ikke<br />
da for store interesser å manipulere med fordommer og<br />
vrangforestillinger, gale informasjoner, angst, idealer og religioner<br />
og få folk til å bedra seg selv?<br />
32
K snakket om sin barndom.<br />
- Min far hadde en gård i nærheten av <strong>En</strong>koping, nord<br />
for Malaren. Han var godt likt. Han pleide å holde selskap<br />
etter jul hvert år. Før jeg sovnet hørte jeg mennene snakke<br />
og synge. Om morgenen kom skolekameratene mine med<br />
trillebører. Det var så morsomt, skjønner du. Snøen glitret<br />
hvit på alle markene, skogen var grønn og bjerkene dekket<br />
av rim. Et langt tog av gutter i røde toppluer skjøv svarte<br />
trillebører gjennom landskapet. Alle fedrene var snorkende<br />
fulle, bena deres dinglet, og vi pleide å synge alle sammen.<br />
Min far var så populær. Vintrene er annerledes nå.<br />
Det bare regner.<br />
Fysisk aktivitet har alltid tiltalt meg. Jeg har arbeidet i<br />
trapes, studert yoga, klatret i fjellene, gått gjennom Sverige<br />
og store deler av Europa med hele min bagasje i en ryggsekk.<br />
Jeg er aldri blitt utsatt for noen større ulykker. Jeg<br />
ble født med en sterk fysikk. Jeg har alltid vært robust og<br />
seig uten å behøve å bry meg med fysisk trening. Men under<br />
enkelte perioder har jeg vært veltrenet. Årene og vandringene<br />
har riktignok skadet, knust, brukket og forslått forskjellige<br />
deler av kroppen min; fingre, ører og nese har jeg forfrosset<br />
(men ikke så alvorlig at jeg mistet noen av dem).<br />
Før jeg ble overkjørt av en politibil i fjor, var jeg i god<br />
form.<br />
Men det muntre ropet:<br />
- Kom nå alle atten, så tar vi oss et bad!<br />
har jeg aldri kunnet tåle. Og jeg har aldri hatt noen forståelse<br />
for fysiske øvelser som er organisert (av andre).<br />
Min motvilje mot kollektiv svetting etter ordre fra en eller<br />
annen flirende leder, har selvfølgelig ført meg opp i en rekke<br />
konflikter.<br />
Jeg gikk på Lincoln High School i New York. Det var en<br />
progressiv skole den gangen, like før annen verdenskrig.<br />
Utvikling av personligheten og alt det der. Drive frem ·elevenes<br />
naturlige anlegg. Skolen hadde et riktig bra bibliotek<br />
og en dyster basebaiibane. (Noen forfalne boliger var revet,<br />
og vi skulle spiiie på tomten.)<br />
Jeg foretrakk biblioteket. Etter et par måneder prøvde lærerne<br />
varsomt å lede min personlighet i retning av baseball.<br />
3 - <strong>En</strong> <strong>illojal</strong> <strong>europeers</strong> - - 33
l<br />
Jeg påpekte at dette ikke stemte overens med skolens grunnprinsipper.<br />
Fri utvikling av personligheten.<br />
På det punkt ble jeg sendt til skolepsykologen. Det var<br />
en kvinne. Hun hadde en aura av forståelse rundt seg. Hun<br />
virket så forståelsesfull at jeg øyeblikkelig ble mistenksom.<br />
Hun testet meg og fant ut at jeg manglet gruppefølelse.<br />
Dette ville hun gjerne forståelsesfullt rette på. Jeg protesterte.<br />
Jeg krevet min rett til fritt å sitte i biblioteket og lese.<br />
Hun hevdet at det var skolens oppgave å hjelpe meg til å<br />
utvikle meg fritt slik en gartner hjelper en rose. Det lot til<br />
at amerikanske roser trengte gruppefølelse og baseball. · Jeg<br />
sa at skolen kanskje kunne forstå at det fantes personligheter<br />
som ønsket å utvikle seg fritt i retning av bibliotekene.<br />
Jeg kunne kanskje til og med organisere en slik gruppe ved<br />
skolen hvis jeg fikk være i fred . Så ville skolen ha to grupper<br />
elever med gruppefølelse. <strong>En</strong> gruppe på baseballbanen<br />
og en gruppe i biblioteket. Hun påpekte at bare det at jeg<br />
argumenterte, var symptomatisk for den dype psykologiske<br />
forstyrrelse som gjorde det umulig for meg å utvikle meg<br />
fritt til en lykkelig amerikaner med gruppefølelse. Jeg sa<br />
at jeg trodde jeg kunne holde ut min mangel på gruppefølelse.<br />
Ja, jeg så til og med frem til et langt liv uten denne<br />
- for henne sikkert nødvendige - kvalitet. At jeg likevel<br />
både da og i fremtiden kanskje kom til å bli en del av et<br />
kollektiv, men et kollektiv jeg ville velge selv.<br />
I to år prøvde lærere og psykologer å drive meg ut av<br />
biblioteket med forståelse og ømhet. Jeg seiret fordi jeg var<br />
sta. Men det var virkelig ubehagelig. Direkte vondt av og<br />
til. Jeg var tross alt bare tolv år, og de var et kollektiv av<br />
kjærlige voksne med gruppefølelse. Da bestemte jeg meg for<br />
at aldri skulle mine barn behøve å gå på en skole hvor<br />
man med ømhet prøvde å utvikle deres personligheter fritt<br />
- som en rose.<br />
Da jeg kom hjem til Sverige under krigen, begynte jeg på<br />
Bromma høyere skole. I en av de første timene på denne<br />
nye skolen hadde vi gymnastikk. Jeg gikk til gymnastikksalen<br />
til avtalt tid og sa:<br />
- Jeg har fått beskjed om å begynne her.<br />
Men ikke før hadde jeg sagt det og tatt to skritt inn i<br />
salen, før læreren (han hadde doktorgrad i gymnastikk) ble<br />
34
lå i ansiktet, øynene hans ble røde, han stirret på meg og<br />
ropte:<br />
- Du der! Ut med deg! Jeg vil ikke engang se deg her!<br />
Da gikk jeg. Og jeg kom aldri igjen. I de tre årene jeg<br />
gikk på Bromma høyere skole (før jeg ble utvist), satt jeg<br />
på biblioteket (som var riktig bra) mens de andre hadde<br />
gymnastikk. Ingen prøvde å tilpasse meg.<br />
Selv om resultatet ikke var ubehagelig, var jeg likevel forbløffet<br />
over mottagelsen. Såvidt jeg visste, hadde mannen<br />
aldri sett meg før. Først lenge etterpå skjønte jeg hva som<br />
var hendt.<br />
Doktoren i den gymnastiske videnskap hadde en dyp<br />
kjærlighet til gulvet i gymnastikksalen. Det glinsende fernisset<br />
var mykt som en ung pikes jomfrudom (en teoretisk<br />
pike selvfølgelig). Og inn kom jeg: fet, gullinnfattede briller,<br />
kortklipt hår, stripet genser (gul og brun), shorts og<br />
jernbeslåtte sko. Og hvis hele min fremtoning var en tyggegummityggende<br />
blasfemi, da var skoene en synd mot den<br />
hellige ånd.<br />
Av dette trekker jeg den konklusjon at det kan være lettere<br />
å utvikle sin personlighet fritt i en gammeldags skole<br />
blant sinnssyke lærere som hverken har forståelse eller ømhet.<br />
I juni 1945 fikk jeg midlertidig ansettelse som journalist<br />
Arbetar-Tidningen i Goteborg. Da jeg var yngstemann<br />
i redaksjonen, ble jeg sendt for å dekke lottenes sommerfest.<br />
Den ble holdt i Tradgården, midt i byen.<br />
Hovedattraksjonen var en borddekningskonkurranse til<br />
hjelp for Europas sultende barn. Goteborgs mest kjente<br />
fruer skulle dekke bord (lys, sølv, vinglass) på en scene<br />
foran publikum. Jeg ble tørt i halsen. 'Jeg var sytten. Det<br />
var juni 194 5. (Overskuddet skulle gå til et fond for sultende<br />
barn.) Jeg gikk tilbake til avisen og skrev en artikkel<br />
som oste av svovel og hvor jeg ga uttrykk for all min indignasjon.<br />
Så leste jeg igjennom det jeg hadde skrevet. Rev<br />
det i stykker.<br />
Skrev en ny artikkel, en morsom. Siterte navnene på de<br />
fine fruene. Estetisk borddekning for vellykte middagsselskaper.<br />
Europas sultende barn. Jeg tenkte at en nøytral artikkel<br />
med alle navnene ville være effektiv. Leserne ville,<br />
35
forstå og forakte. Jeg stolte på leserne. Og leserne lo. De<br />
delte min indignasjon.<br />
Men neste dag kom det en oppringning fra folkene i annonseavdelingen.<br />
De forlangte mitt hode på et fat. Alle<br />
disse fine lottefruene var gift med de største annonsørene.<br />
Nå hadde de erklært økonomisk boikott. Dagen etter unnskyldte<br />
avisen seg i en leder: «<strong>En</strong> bommert.»<br />
Da skjønte jeg at selv i den mest venstreorienterte avis,<br />
er pressefriheten en frihet som begrenses av annonsørene.<br />
Skal du skrive satirisk, så skriv om vaskekoner, prostituerte,<br />
narkomane og kvinner fra den lavere middelklasse.<br />
Men skriv aldri, aldri, aldri 'om konene til generaler, store<br />
forretningsmenn, generalkonsuler eller oberster. ·<br />
Det var slutten på min karriere i den avisen.<br />
Min barndoms siste sommer var den varme sommeren<br />
1941. Min tante på farssiden og hennes mann tok seg av<br />
meg. De hadde leid et sommerhus på en stor øy i Malaren.<br />
Min onkel var i hæren, selvfølgelig. Han sa de bygget<br />
festningsverker langs østkysten. Han sa at mennene hadde<br />
mistro til offiserene. Alle våpnene var sendt til Finland<br />
året før. Utenfor Kalmar hadde kompaniet begynt å synge<br />
«Internasjonalen». Mennene ble sendt til arbeidsleirer i<br />
skogene nordpå. Jeg hørte på alt dette. Satt og leste om<br />
kveldene. Nå og da var det tordenvær. Lynet slo ned i huset.<br />
Ingen ble skadet. Det var et kulelyn. Det kom rullende<br />
inn i stuen. Rullet fresende over gulvet og braste ut gjennom<br />
vinduet. Etterpå luktet det. Tante gråt.<br />
15. juni sa onkel:<br />
- Russerne sier at vennskapet mellom Russland og Tyskland<br />
er urokkelig. Det betyr at krigen kan komme når som<br />
helst.<br />
Den dagen jeg hørte om det tyske angrepet, regnet det.<br />
Jeg satt i spisestuen og studerte skoleatlaset. Jeg tegnet krigskart.<br />
Senere på sommeren syklet jeg opp gjennom Dalarne.<br />
Det nyttet ikke å ta toget. Alle togene var fulle. Og de var<br />
alltid forsinket. Vi transporterte tyske tropper til fronten,<br />
fikk jeg høre.<br />
Jeg begynte å arbeide på en gård. Familien var fjerne<br />
slektninger. I slutten av august falt jeg ned fra høyloftet<br />
36
og slo hodet mot gulvet. Lå til sengs en tid. Så begynte<br />
skolen. Vår tysklærer sa at en ny æra var begynt for Europa.<br />
I februar 1952 reiste jeg til London for å besøke min daværende<br />
svigermor. Jeg hadde vært noen dager i Strasbourg.<br />
Besøkt en venn som hadde vært jazzentusiast og som nå<br />
arbeidet for Europarådet. Han hadde et pent hus og ·leste<br />
science fiction. (Senere ble han bankdirektør, en av Sveriges<br />
ledende finansmenn. Det er mange år siden jeg har sett ham<br />
nå.) Jeg hiket. Det regnet. Vinden blåste kaldt fra Nord<br />
Frankrike, og jeg laget et dikt. (Dårlig.) Var trett.<br />
Kom ombord på fergen i Dunkirk akkurat da den skulle<br />
legge fra. Jeg var eneste passasjer. Været var dårlig under<br />
overfarten, men da vi kom frem til Dover om morgenen,<br />
skinte solen. <strong>En</strong> kald sol. Jeg gikk i land, og immigrasjonsfunksjonæren<br />
tok passet mitt. Han bladde langsomt i det<br />
og sa:<br />
- Hva er hensikten med Deres besøk?<br />
- Jeg skal besøke min svigermor.<br />
- Hva heter hun?<br />
Jeg fortalte ham det. Han så på meg og sa:<br />
- Hun kan ikke være Deres svigermor. Det er et indisk<br />
navn.<br />
- Hun er gift med en bengaler, sa jeg.<br />
- Innbiller De Dem at jeg skal tro på det der? sa han.<br />
- Ring til London og kontroller det, sa jeg.<br />
- Det er jeg som bestemmer hva som skal gjøres, ikke<br />
De. Når traff De Deres svigermor sist?<br />
- Jeg har aldri truffet henne, sa jeg. Hun var i London<br />
da jeg giftet meg med datteren hennes.<br />
- Kom ikke med bortforklaringer. Hvor er Deres kone?<br />
spurte han.<br />
- Hun er 1 Geneve, sa jeg.<br />
- Det står ikke i passet at De er gift, sa han.<br />
- Det gjør ikke det i svenske pass, sa jeg.<br />
- Innbiller De Dem at jeg skal tro på det der? sa han.<br />
- Det er lett å kontrollere, sa jeg.<br />
- Bruk ikke den tonen overfor meg, sa han. - Det er<br />
best De er høflig. Hvorfor har De forlatt Deres kone?<br />
37
- Hun går på Beaux-Arts i Geneve og det er midt i semesteret,<br />
sa jeg.<br />
- De har altså forlatt henne, sa han og noterte noe i sin<br />
lille, svarte bok.<br />
- Jeg vil snakke med Deres overordnede, sa jeg. - Dette<br />
er latterlig.<br />
- Det er jeg som er overordnet her, sa han. Hvorfor<br />
har De passert grensen mellom Sveits og Frankrike illegalt?<br />
- Jeg har aldri passert noen grense illegalt, sa jeg.<br />
- Antallet utreiser fra Sveits stemmer ikke overens med<br />
antallet innreiser til Frankrike, og avreisene fra Frankrike<br />
inntreffer ikke samtidig med innreisene til Sveits. Alle datostemplene<br />
er gale, sa han.<br />
- Som regel stempler de ikke passene når man reiser fra<br />
Geneve til Ferney-Voltaire, sa jeg.<br />
- Innbiller De Dem at jeg skal tro på det der? sa han<br />
og gjorde flere notater i den lille, svarte boken.<br />
- Dette er helt latterlig, sa jeg. - Hvorfor ringer De<br />
ikke til London og kontrollerer opplysningene mine?<br />
- Det har ikke De noe med å bestemme, sa han. Hvorfor<br />
kan De snakke engelsk? De har aldri vært i Storbritannia.<br />
- Jeg vokste opp i De forente stater, sa jeg.<br />
- De lyver, sa han. De snakker ikke med amerikansk<br />
aksent. )<br />
- Hva vet De om Amerika? sa jeg. Har De vært der?<br />
- Jeg har advart Dem mot å bruke den tonen, sa han.<br />
Her er det jeg som stiller spørsmålene.<br />
- Dette er sinnssykt, sa jeg. - Vær så snill å la meg få<br />
snakke med en eller annen.<br />
- Hvorfor rømte De fra Amerika? sa han.<br />
- Jeg har ikke rømt fra noe som helst, sa jeg.<br />
- Det betyr altså at De ble deportert fra Amerika, sa<br />
han. Ingen reiser frivillig fra Amerika.<br />
- Dette er opprørende, sa jeg. Vær så snill, vær så snill<br />
å kontrollere opplysningene mine.<br />
- De er u-amerikansk, ikke sant? sa han.<br />
- Ring London, sa jeg.<br />
Han skrev i den lille, svarte boken. <strong>En</strong> tynn mann i grå<br />
trenchcoat, tennene hans var gule og rotteaktige.<br />
38
- Hvor lenge har De vært kurer for Kominform? sa han.<br />
- De er riv, ravende sinnssyk, sa jeg.<br />
- Deres oppførsel røper Dem, sa han. Denslags personer<br />
protesterer alltid. De har vært i Jugoslavia. Se her; det<br />
står i passet Deres. «Viza Br. V 3/48 ulazni-izlaxna» 10.<br />
januar, 1948.<br />
- Leser De aviser noen gang? sa jeg. - Hørt om en<br />
mann som heter Tito noen gang?<br />
- Ingen utflukter, takk, sa han. Øst er øst.<br />
- Jeg forlanger å få snakke med et fornuftig menneske,<br />
sa jeg.<br />
- Et øyeblikk, sa han.<br />
Han gikk ut av rommet. Han tok med seg passet mitt, og<br />
jeg sto ved skranken og ventet. Da han kom tilbake, hadde<br />
han med seg tre politimenn. De førte meg bort. Først undersøkte<br />
de bagasjen min. De rullet ut soveposen og følte på<br />
den tomme for tomme. De rullet den ikke sammen igjen.<br />
Så undersøkte de lommene mine. I lommeboken fant de et<br />
brev fra Clarte. «Hvorfor ikke prøve å få noen abonnenter<br />
på bladet i Geneve? Selv der må det finnes enkelte fornuftige<br />
mennesker. Hilsen John.»<br />
- Clarte, sa han. - Det lyder samfunnsfiendtlig.<br />
Så kledde de av meg. De måtte bruke makt. Brevet fra<br />
Clarte puttet han i en konvolutt som han la i den lille,<br />
svarte boken. Da jeg var naken, kom en mann i hvit kittel<br />
inn. Han ble kalt lege. Han tok på seg en gummihanske og<br />
stakk fingrene opp i endetarmen min.<br />
- Ingenting, sa han til immigrasjonsfunksjonæren. Så<br />
gikk han. '<br />
De ba meg pakke sammen bagasjen min igjen. Så ble jeg<br />
ført tilbake til hallen.<br />
- Jeg akter å deportere Dem, sa immigrasjonsoffiseren.<br />
- De er en uønsket utlending.<br />
Han plasserte omhyggelig et stempel i passet mitt på side<br />
22. Etterpå så han på det og stemplet først en vertikal og så<br />
en horisontal linje over det. «
Jeg gikk bort til telefonen, men han hevet hånden, stanset<br />
meg og sa:<br />
- Det er en offisiell telefon. Den kan De ikke bruke.<br />
De må bruke den offentlige telefonen.<br />
- Javel, sa jeg, hvor er den?<br />
- Der, sa han, der borte. Men De må betale med engelsk<br />
valuta. Og det har De ikke. De har bare reisesjekker.<br />
- Jeg vil innløse dem, sa jeg.<br />
- Beklager, sa han. - Det kan bare skje på Cook's,<br />
og før folkene fra Cook kommer, har vi satt Dem ombord<br />
på skipet. Beklager.<br />
Det var første gang han smilte.<br />
- De er ikke britisk borger, sa han.<br />
Så ble jeg ført bort av to politimenn. Jeg ble låst inn i en<br />
celle. De to politimennene satt ved siden av meg hele tiden.<br />
- De ville svært gjerne ta den telefonsamtalen, ikke<br />
sant? sa den ene.<br />
- Fordømte utlending, sa den andre.<br />
Da de fikk meg ombord, ville stewarden at jeg skulle betale<br />
for min deportasjon. Jeg nektet. Jeg sa at de kunne få<br />
sin betaling i helvete.<br />
- Hvorfor må vi briter ta oss av alle disse utlendingene?<br />
sa stewarden. Dover må sende dem tilbake hver dag, og de<br />
vil ikke engang betale.<br />
Da jeg kom tilbake til Frankrike, ble jeg stemplet inn av<br />
den samme mannen som stemplet meg ut kvelden før.<br />
- De engelskmennene, sa han. De er gale. Men dette<br />
er et sivilisert land. I Frankrike er De alltid velkommen,<br />
monsieur.<br />
Senere snakket jeg med en engelsk diplomat i Geneve. Det<br />
var et beklagelig uhell, sa han. Jeg ba ham skaffe meg en<br />
skriftlig unnskyldning.<br />
- Dessverre, sa han, vi gir aldri en utlending en offisiell<br />
unnskyldning. Det er imot vår politikk.<br />
- Javel, sa jeg. Før jeg får en skriftlig unnskyldning,<br />
vil jeg aldri reise tilbake til <strong>En</strong>gland.<br />
Angående nasjonale særtrekk:<br />
Da jeg vokste opp, hørte jeg ustanselig snakk om slektninger<br />
og forfedre. Det virket som verden var full av kusiner<br />
og fettere. Virkelig full. Både i USA og Sverige fantes<br />
40
det bestandig kusiner og fettere (iallfall i fjerde eller femte<br />
ledd) ett eller annet sted i nærheten. Selvfølgelig behøvde<br />
man ikke å like dem - men man kunne alltid appellere til<br />
slektsfølelsen. (Du kan alltid overnatte hos en fetter eller<br />
kusine.)<br />
Da jeg lærte å lese, kunne jeg følge mine forfedre bakover<br />
i familiens stamtavle. Jeg var ikke unormalt interessert.<br />
Men det var ikke til å unngå at jeg lurte på hvorfor min<br />
fars-mors-mors-mors-mors-mors-mors-fars-far Gi::iran Hansson<br />
i Mora ble kalt «Den ubehøvlede». Selvfølgelig måtte<br />
de kalle ham noe for å holde ham ut fra min fars-morsmors-mors-mors-fars-mors-fars-mors-far<br />
som også het Gi::iran<br />
Hansson 'og bodde i Mora, men var fjorten år yngre<br />
(født i 1708). Men hvorfor akkurat «den ubehøvlede»? Og<br />
jeg følte meg mistenksom når det gjaldt fødselen til min<br />
fars-fars-mors-mors-mor Brita Persdotter, fordi hun ble<br />
født et halvt år etter sin far Trost Per Erssons død i mars<br />
1777. (Men jeg sørget omhyggelig for ikke å spørre noen.<br />
Jeg føler meg fremdeles skyldbevisst når jeg tenker på det.<br />
Det ble tross alt sagt om Trost Per Ersson at han var «hederlig<br />
og gudfryktig».)<br />
Det har vært fred i Sverige siden Napoleonskrigene, men<br />
før den tid hadde vi store kriger, Karl XII's kriger er best<br />
kjent for ikke-svensker. Det er også et statistisk faktum at<br />
en stor del av den svenske, mannlige befolkning (da vi hadde<br />
en slags nasjonal verneplikt) ble drept i disse krigene.<br />
Men det var en stående familievits at vi ikke mistet noen av<br />
våre forfedre i en krig. Som alle vitser var det ikke helt<br />
sant. Min fars-mors-mors-mors-fars-fars-mors-fars-far soldat<br />
nummer 90 Daniel Hvigg, kjempet i Finland og forsvant<br />
i Pommern. Han ble antagelig drept (hvis han ikke klarte<br />
å desertere) . Og min fars-fars-fars-fars-fars-mors-far forsvant<br />
i 1704 fra Såter, og det ble sagt at han kanskje hadde<br />
rømt for å delta i krigen.<br />
Noen kilometer sydvest for hvor jeg sitter og skriver dette,<br />
døde min mors-fars-fars-fars-far Jan Jansson. Han var<br />
kjent som «jurymedlemmet». Bygdebefolkningen valgte ham<br />
til en av de tolv legdommerne i Tinget i Hiirad herred.<br />
Han var en ansett mann.<br />
Jeg har navnet mitt fra dem, Jan fra morssiden og Myrdal<br />
fra farssiden.<br />
41
Man finner dem over hele Sverige i forstedene: hvitsnipparbeidere<br />
som sitter og teller sine forfedre i fjortende ledd.<br />
Fyller notisbøker med navn på tusenvis av småbønder. Og<br />
det høres som det ikke er noen forskjell på dem, Jan Jansson,<br />
Peder Hansson, Hans Pedersson, Per Ersson. Bortsett<br />
fra de som ble soldater og fikk «virkelige» navn av sine<br />
offiserer. Stolt, Sterk.<br />
Og jeg hører utlendinger som kommer til forstedene, snakke<br />
om «det moderne Sverige». Utlendingene vet ikke at hvis<br />
de skraper litt på disse forstedenes overflate, finner de en<br />
nasjon av småbønder.<br />
Under delingen av India, sa Ram Kishma, gikk jeg på<br />
skole i Rawalpindi. Da muselmanene begynte å rive strupen<br />
over på hinduene og hinduene begynte å slakte ned<br />
muselmanene og jeg hørte hva som foregikk, bestemte jeg<br />
meg for å dra hjem. Jeg var ung på den tiden og kunne bli<br />
tatt for en muselman, så ingen fattet mistanke til meg. Da<br />
jeg nærmet meg landsbyen min, gikk jeg bare om nettene.<br />
Jeg ville ikke risikere å bli sett av en muselman som<br />
kjente meg. Da jeg kom til landsbyen vår ved Jhelum, virket<br />
den forlatt. Mange hus lå i ruiner. Men jeg gikk likevel<br />
inn i landsbyen. Da jeg kom til huset vårt, så jeg at<br />
hodet til en av onklene mine var hengt opp i døråpningen.<br />
Jeg skjønte det virkelig hadde vært bråk der. På gårdsplassen<br />
lå min farmor og to av mine søstre. Jeg forlot landsbyen<br />
og gikk over markene, mens jeg prøvde å holde meg<br />
skjult. To dager senere da jeg vandret østover, kom en<br />
mann. Han så meg. Han visste ikke hvem jeg var. Han sa:<br />
- Hvorfor går De østover?<br />
- Jeg vil drepe hinduer, sa jeg.<br />
- Da kan vi slå følge, sa han.<br />
Vi gikk i flere dager mot grensen. Overalt var det stor<br />
uro og mange døde. Senere klarte jeg å komme meg unna<br />
og var alene igjen. Mannen trodde jeg var en muselman.<br />
Han hadde stolt på meg. Jeg klarte å krysse grensen, og<br />
nå er jeg her. Men Rawalpindi var en så vakker by.<br />
Det er hva jeg husker fra delingen av India.<br />
<strong>En</strong> vårkveld i 1951 gikk jeg rundt i Annedal i Goteborg<br />
og samlet underskrifter for en kampanje for en fredstraktat<br />
mellom stormaktene. Jeg befant meg i første etasje og ringte<br />
42
på døren. <strong>En</strong> mann åpnet. Han tok listen og sa:<br />
- Selvfølgelig vil jeg undertegne.<br />
Da han hadde den i hendene sine, rev han den i småbiter.<br />
Det sto ti navn på listen, og mannen sa:<br />
- Jeg er en demokratisk borger. Jeg tror på frihet. Jeg<br />
tror på menneskerettighetene. Fordømte forræder.<br />
Så smelte han døren igjen. De ti underskriftene ble aldri<br />
tellet med.<br />
I februar 1957 gikk vi på fylla i Malaga. Vi hadde drukket<br />
hele dagen. Begynte i de eksklusive barene og endte i<br />
et hull-i-veggen nede ved havnen, hvor konjakken kostet en<br />
halv peseta glasset. På ett sted, i Alegria Bar, prøvde en<br />
flokk horer å få tak i oss. Men jeg sa til min venn:<br />
- Hvis vi aldri har betalt for det før, hvorfor skulle vi<br />
begynne å betale nå?<br />
Min venn var enig. <strong>En</strong> mann som må betale for å bli likt,<br />
mister tross alt både sin moral og sin selvrespekt. Men vi<br />
syntes synd på pikene. De hadde sin jobb å tenke på. Vi<br />
drakk med dem og betalte for drinkene deres. Snart var de<br />
ute av bildet. <strong>En</strong>da en runde gjennom barene, havnekneipene,<br />
hullet-i-veggen. Plutselig var vi tilbake i hotellet.<br />
Vi bodde i fjerde etasje. Midt i hotellet lå en åpen gårdsplass.<br />
Balustraden var lav, og min venn stupte over den.<br />
Da var vi i tredje etasje. Jeg klarte å gripe tak i det venstre<br />
benet hans, og han klatret inn igjen og sa:<br />
- Du har alltid vært en god venn.<br />
Jeg følte meg ikke særlig vel da jeg kom inn på rommet<br />
mitt. Min venn hadde rommet ved siden av. Han brølte.<br />
Regelmessig som en tåkelur. Det pleide han å gjøre når<br />
han var dørgende full og dårlig. Brølene hans ga ekko<br />
gjennom hotellet.<br />
Om morgenen våkner jeg med sol i øynene og skjelving i<br />
mellomgulvet; hjertet mitt snører seg sammen i angst; strupen<br />
er tørr. Det banker på døren. Jeg har griset til hele gulvet.<br />
Det banker igjen. Men det er et steingulv og lett å få<br />
rent. Jeg heller kaldt vann på halsen. Det drypper nedover<br />
ryggen min. Jeg dypper ansiktet i kaldt vann. Jeg begynner<br />
å gjøre gulvet rent. Hele tiden fortsetter bankingen. Jeg bruker<br />
hotellets håndkle som vaskeklut. Rommet blir riktig pent.<br />
Det banker og banker. Jeg pakker det skitne håndkleet inn<br />
43
i en avis. Det er et fascistisk blad som heter Ideal og blir<br />
utgitt i Granada. Jeg begynner nesten å le. Jeg strammer<br />
meg opp, klarer å smile pent, og åpner døren. Der står værelsespiken.<br />
Hun er gammel. Jeg hilser høflig på henne og<br />
går og henter min venn. Han ·er alt våken, og vi går ut.<br />
Men før vi er kommet til trappen, kan vi se at værelsespiken<br />
står og ser etter oss, hun snakker til en eller annen, og<br />
jeg begynner å løpe med hodet gjemt mellom skuldrene.<br />
Pakken har jeg under armen. Da vi er kommet trygt ut på<br />
gaten, vil jeg legge pakken fra meg, men min venn sier:<br />
- Noen kan finne den og se at det er hotellets håndkle.<br />
Vi løper ned mot havnen. Vakten stanser oss, men vi får.<br />
passere. Vi må gjemme håndkleet. Overalt stirrer mennesker<br />
på oss. De kommer frem fra alle hjørner og peker anklagende<br />
på oss. Vi går nedover steinbryggene, prøver å holde<br />
pakken skjult. Nå begynner vaktene å samle seg og følger<br />
etter oss. Vi svetter. Vi løper fort. De forfølger oss. Stirrende<br />
øyne, pekende fingre. Skipet langt ute. Hele tiden<br />
sol, og jeg svetter, og hjertet er fylt av angst.<br />
Vi er langt fra havnen nå. Trær. Jeg gjemmer pakken<br />
under en parkbenk. Men en politimann kommer gående mot<br />
oss, og vi tar pakken opp igjen.<br />
- Du skjønner vel, sier min venn, at de vil gjenkjenne<br />
hotellets monogram.<br />
· Vi sitter på en benk et stykke unna. Han klipper håndkleet<br />
i småbiter med en bartesaks. (Han kjøpte den i Hong<br />
Kong, den er nydelig og har et futteral av svinelær. Han<br />
går alltid med den i brystlommen.) Nå går vi langs esplanaden.<br />
Prøver å se ut som vi promenerer. Nå og da bøyer<br />
vi oss ned og gjemmer en bit av håndkleet. To politimenn<br />
begynner å følge etter oss. De går bak oss. Kommer nærmere.<br />
Vi løper . . Det går en time. Nå har vi gjemt den siste<br />
biten. Bare den lille biten med monogrammet har vi igjen.<br />
Vi prøver å brenne den, men lighteren min blir tom for bensin.<br />
Vi kaster lighteren. Solen skinner. <strong>En</strong> ring mennesker<br />
rundt oss, alle stirrer. De gjør ingenting. Bare stirrer. Jeg<br />
holder tøystykket med det broderte navnet mellom høyre<br />
hånds tommel og pekefinger. Jeg ser at det er brent i kantene.<br />
Under armen har jeg avisen. Ideal. Nå løper vi igjen<br />
mot havnen. Vi finner en hyssing, og jeg tuller avisen rundt<br />
en stein. Lager en pakke av den med hyssingen. Jeg har<br />
44
glemt tøystykket. Det ligger ikke i pakken. Min venn står<br />
og holder det i hånden. Jeg fester tøystykket utenpå pakken.<br />
<strong>En</strong> mann står ved siden av oss og røker. Han stirrer.<br />
Vi går lenger ut på piren. Der kaster vi pakken i sjøen. Den<br />
synker, men tøysty]4:et med monogrammet flyter opp igjen.<br />
Det stirrer bebreidende på meg. Ved siden av flyter et kondom.<br />
Vi går mot byen igjen. Nå følger mange mennesker<br />
etter oss, men vi prøver å se ut som om vi ikke legger<br />
merke til dem. Min venn later som han forteller en god vits,<br />
og jeg prøver å le veloppdragent. Min venn sier at han føler<br />
seg temmelig skjelven. Vi tar et glass konjakk. Da vi<br />
føler oss bedre, tar vi to til. Da vi kommer tilbake til hotellet,<br />
har de alt pakket bagasjen vår. Den står i vestibylen.<br />
De gir meg regningen. Håndkleet er siste post på regningen.<br />
Vi betaler. Ingen sier noe. Så kommer en mann bort til<br />
meg og ønsker meg god reise. Han ønsker meg også velkommen<br />
igjen. Vi går mot havnen. Jeg ser skipet.<br />
I 1958 var jeg i et selskap som en svensk våpenhandler<br />
holdt i Delhi. <strong>En</strong> ung maharajah i hvit smoking og med<br />
små, lyserøde hender med velstelte negler, sier:<br />
- Det dette landet trenger er disiplin. <strong>En</strong> kraftig hånd<br />
ved roret er nødvendig. Folk i India har aldri forstått betydningen<br />
av disiplin. Det er derfor vår historie er som den er.<br />
Og nå utvikler det seg fra ille til verre. <strong>En</strong>gelskmennene<br />
prøvde iallfall å holde styr på mobben. Men slik alt er blitt<br />
nå, skjønner jeg ikke hvordan det skal ende. Da jeg var ute<br />
på ·jakt i forgårs for eksempel, hadde jeg parkert jeepen<br />
der veien sluttet. Da jeg kom tilbake, satt det noen bønder i<br />
jeepen. De fingret med alt mulig. De er akkurat som barn,<br />
vet De. Jeg ba dem gå ut av bilen min. Men en av dem<br />
svarte. Han sa:
len på hjertet si at hvis ikke regjeringen har mot til å rydde<br />
opp i dette landet, vet jeg noen som vil gjøre det. Vi med<br />
utdannelse kommer aldri til å svikte India.<br />
Da jeg var ung, hadde jeg en venn som var - eller iallfall<br />
påsto at han var - epileptiker. Han var også kretschmersk<br />
atlet, narkoman og kunstner. Det siste, å være kunstner, var<br />
det skapende. Alt det andre var bare forklaringer på hans<br />
-det tvilte vi ikke på den gangen- geni: <strong>En</strong> oktoberkveld<br />
i 1947 sitter han og jeg i restauranten på Vaxjo Stadshotell.<br />
Vi drikker gin og tonic. Så bøyer han seg over bordet, ser<br />
meg alvorlig inn i øynene og sier:<br />
- Vet du hva, Jan, jeg tror du også er epileptiker. Du<br />
lider iallfall av petit mal.<br />
- Mener du virkelig det? sier jeg.<br />
- Helt sikkert, sier han. Helt sikkert. Skål!<br />
Jeg kan fremdeles huske den enorme stolthet jeg følte da<br />
jeg - riktignok på falske premisser - ble innrullert i genienes<br />
rekker. ·<br />
Da jeg var syv år, var jeg forelsket i en pike som het Anne<br />
og gikk i samme klasse som meg. Det var ikke bare jeg som<br />
var forelsket i henne, min venn Gabriel var det også. Syv år·<br />
senere, i 1941 , da jeg var fjorten og var kommet tilbake fra<br />
USA og hadde begynt å betrakte meg selv som en marin,<br />
satt jeg en søndag ettermiddag og snakket med Gabriel. Vi<br />
snakket om Anne og bestemte oss for å besøke henne.<br />
Vi tok trikken til det stedet hvor hun bodde, gikk opp<br />
trappen og ringte på døren. <strong>En</strong> lys pike med rød søvn i<br />
øynene åpnet. Hun hadde fremdeles langt hår. Bustet. Hun<br />
så på oss. Etter et øyeblikk sa hun:<br />
- Dere må unnskylde meg. Jeg er trett. Jeg var ute og<br />
danset i går. Men dere har vokst, ser jeg. Langbukser og<br />
hatter!<br />
Jeg var sytten. Det var sent på høsten 1944. Jeg arbeidet<br />
som yngste journalist i Varmland Folkeblad. Jeg tjente<br />
femogtyve kroner uken. Ikke særlig mye. Ikke mye den gangen<br />
heller. Men jeg leide et rom med egen inngang rett ut<br />
mot gaten. Jeg arbeidet om natten. Jeg skrev. Og ofte -<br />
underlig nok - fikk jeg trykt det jeg skrev. Jeg hadde<br />
46
lånt en motbok, så jeg kunne kjøpe brennevin. (Vi hadde<br />
brennevinsrasjonering i Sverige fra første ·verdenskrig helt<br />
til 1957) . Jeg hadde en pike som kom opp på rommet mitt<br />
flere ganger om uken. (Hun ville ikke bli sett sammen· med<br />
meg i byen, sa hun.) Og hver morgen når jeg våknet,<br />
drakk jeg et tannglass fullt av brun, klebrig,. svensk kakaolikør.<br />
Jeg hadde kort sagt tatt skrittet ut i de voksnes frie '<br />
og lykkelige verden.<br />
<strong>En</strong> av min tidligste barndoms sommere. Himmelen var blå,<br />
og hvite skyer hang over granskogen. Gresset var gl'ønt, og<br />
biene summet. Da så jeg mitt første pinnsvin. Det kom mot<br />
meg over grusgangen. Rosene brant røde. Jeg løp mot det<br />
og sa:<br />
- Kom hit! Lille dyr!<br />
Så klappet jeg det kjærlig. Jeg kan ennå huske hvordah<br />
hendene mine ble dyppet i en bolle med hydrogenperoxide.<br />
Det brant og sved i sårene, og jeg skrek. Som jeg skrek!<br />
<strong>En</strong> julinatt i 1946 låner jeg en kano og padler nedover<br />
viken. Natten er mørk og skyet, og det blåser en sterk vind<br />
fra Ålandsjøen. Jeg skal møte en blond pike.<br />
Om vinteren et halvt år senere er jeg forelsket i en pike.<br />
Hun har svart hår og ler. Hun er intellektuell og kunstnerisk,<br />
og jeg arbeider hardt for å bli i stand til å gi henne<br />
røket ål og vin, og jeg elsker henne høyt.<br />
Sommeren 1950 treffer jeg Gustaf i Kristianstad. Først<br />
går vi til kirken, han spiller en av sine egne komposisjoner<br />
på orgelet, så spiller han jazz. Ekkoet ruller i den tomnie<br />
Trefoldighetskirken. Så går vi til Frimurerhotellet. Han bestiller<br />
det store smørgåsbordet. Vi snakker om livet og<br />
kunsten. Sammen med en gammel journalist fra Kristianstad-Lans-Demokraten<br />
går vi hjem til Gustaf og fortsetter<br />
å drikke. Journalisten kjøper en artikkel av meg for ti kroner.<br />
Det gjorde han av og til. Avisens økonomisjef nekter<br />
ham å betale meg. Om morgenen sier Gustaf at vi må begynne<br />
på et nytt liv. Vi drikker yoghurt og spiser råkost og<br />
snakker om livet og kunsten.<br />
I august 1952 kommer jeg fra N;ord-Norge. Kommer<br />
til Oslo. Jeg bor hos Alex og Nic. Alex klapper meg på<br />
kneet. Vi snakker om den gangen vi delte en leilighet noen<br />
47
uker i november ' 1945. Nic skjenker drinker, og senere<br />
snakker hun om Erling Winsnes som var et geni og døde<br />
i 1935. (Jeg leste ham ikke før 1957.) Hun snakker om mine<br />
utrykte bøker.<br />
Den blonde piken er død. Hun døde av poliomyelitt. Den<br />
mørke piken er død. Hun døde i en bilulykke. Gustaf er<br />
død. Han døde av kreft. Journalisten er død. Kristianstad-Lans-Demokraten<br />
er gått inn. Alex druknet i et fjellvann.<br />
Nic er død. Da jeg reiser tilbake til Sverige i 1960,<br />
går det plutselig opp for meg at en stor del av min ungdom<br />
er borte. Det er ingenting tilbake, og disse minnene deler<br />
jeg ikke med noen.<br />
Å være femten år var et helvete. Men det var enda verre<br />
å bli seksten. Det er mulig jeg tenkte med storhjernen -<br />
det må jeg ha gjort siden jeg pløyde meg gjennom klassikerne,<br />
gjennom den samtidige, svenske litteraturen, gjennom<br />
politisk økonomi, historie, filosofi - men jeg handlet<br />
med ryggmargen. Eller med kjertlene. Prøvde å handle rettere<br />
sagt, men med lite hell. Litt klining i parkene. Det var<br />
alt. Jeg var seksten, og det var forferdelig å leve i en så<br />
snerpet og tander verden. (Dobbelt forferdelig fordi jeg<br />
hver gang storhjernen min arbeidet, visste hvor grusom denne<br />
snerpete verden var.)<br />
Men - noen dager etter min syttende fødselsdag lå jeg<br />
med min første kvinne. Og jeg husker det fremdeles . Det<br />
var akkurat så opphissende befriende som jeg hadde<br />
drømt om. Og det var så vidunderlig, og det var så vakkert,<br />
og· da jeg gikk hjemover tidlig om morgenen, brant solen<br />
rød i barken på furutrærne, og vannet under broen var<br />
et lyst speil. Jeg husker at jeg så utover den sovende byen<br />
og ropte fra toppen av betongbroen:<br />
- Liv er lykke.<br />
Men . . . . jeg hadde fortalt piken at jeg var atten og snart<br />
ble nitten. (Sytten var en latterlig alder, syntes jeg. Og selvfølgelig<br />
hadde jeg heller ikke fortalt at det var første gang.)<br />
Neste natt så hun på meg med store øyne og sa:<br />
- Jan, elskede, jeg vil aldri slippe deg. Vi kan søke kongen<br />
og få en dispensasjon for ekteskap, og så kan vi være<br />
sammen for alltid.<br />
48
Da falt alt sammen rundt meg. Kyssene smakte aske. Jeg<br />
slet meg løs, grep buksene mine og løp skrekkslagen min<br />
vei. Jeg løp og løp og løp gjennom natten, og det duskregnet.<br />
I Teheran i 1958 slo det meg at biler som tilhørte millionærer,<br />
generaler og folk med gode forbindelser, kjørte mot<br />
rødt lys. Etter hvert ble jeg klar over at å kjøre mot rødt lys<br />
var et sosialt privilegium. (Amerikanerne som arbeidet der,<br />
hadde det nasjonale privilegium å bli fløyet hjem av deres<br />
ambassade hvis de kom til å drepe noen når de kjørte bil.)<br />
Det sosiale privilegium å kunne kjøre mot rødt lys, minner<br />
om det privilegium den svenske adel fremdeles har:<br />
retten til å bli henrettet ved sverd i tilfelle høyforræderi i<br />
krigstid.<br />
Våren 1945 kommer jeg til Goteborg like etter at krigen<br />
i Europa er slutt. Erik har en leilighet. Han skal gifte seg.<br />
Det er en kjellerleilighet. Den har to senger. Ett teppe og<br />
en madrass. Hasse som har arbeidet ombord i et skip utenfor<br />
blokaden under krigen, kommer til Goteborg. Han og jeg<br />
flytter inn hos Erik. Det er fuktig der. Tapetene er mugnet<br />
til en fløyelsaktig masse. Vi trekker lodd om sengene. Jeg<br />
får en av dem for meg selv. Erik og Hasse deler den andre.<br />
Siden de er to, får de madrassen. Jeg dekker sengebunnen<br />
med gamle aviser. Men siden de er to og kan holde hverandre<br />
varme, får jeg teppet, og de deler Hasses frakk. Om<br />
morgenen drikker vi melk og spiser brød og smør, og Hasse<br />
har fått tak i litt ekte kaffe som vi deler.<br />
I Ceylon snakker jeg med en hyggelig, europeisk teplantasjeeier.<br />
- Hvor mange bor det i dette distriktet? spør jeg.<br />
- Vi er bare fire familier, sier han.<br />
- Det er ikke så mye, sier jeg.<br />
- Og så femogtyvetusen tamilere selvfølgelig, sier han.<br />
I oktober 1933 bor vi på Kungsholmsstrand i Stockholm.<br />
Jeg sitter ved vinduet og ser utover havnen. <strong>En</strong> slepebåt<br />
trekker noen prammer nedover kanalen. Himmelen er grå.<br />
Mary sier:<br />
- Kanskje de reiser til det varme syden.<br />
4 - <strong>En</strong> <strong>illojal</strong> <strong>europeers</strong> - - 49
- Javisst, sier jeg. Og hvis de reiser langt nok, må de<br />
fortsette til det varme nord.<br />
- Ikke vær tåpelig, sier hun.<br />
Senere gjentok jeg denne prøven på mange voksne, og jeg<br />
oppdaget at de fleste aldri er blitt klar over at jorden er<br />
rund.<br />
Som barn tilbragte jeg lange perioder hos min farmor og<br />
farfar. Mine foreldre var ofte utenlands, og farmor tok seg<br />
av meg. Hun var troende. Det førte til en samvittighetskonflikt<br />
hos meg. For når jeg diskuterte religion med henne,<br />
lot hun seg ikke overbevise selv om jeg hadde aldri så gode<br />
argumenter; hun ble bare urolig og søvnløs. Samtidig var det<br />
vanskelig for meg å godta et livssyn som var så forskjellig<br />
fra alt jeg hadde hørt av ·mine egne foreldre, mine kamerater,<br />
min morfar og i barnehagen.<br />
Men jeg var glad i den gamle kvinnen, og jeg ble lei<br />
meg når jeg hørte henne .gråte. Derfor løste jeg problemet<br />
og gjorde henne lykkelig ved hver kveld å lese en bønn med<br />
høy stemme. Inne i meg la jeg til, «Jeg vet selvfølgelig at<br />
dette ikke er sant. Det finnes ingen guder. Det er ikke noe<br />
liv etter døden. Jeg vet at all religion er overtro.» Slik holdt<br />
jeg det gående hver kveld i de periodene hun tok seg av<br />
meg, helt til jeg ble elleve år. Da reiste jeg til USA med mine<br />
foreldre. Da jeg kom hjem igjen og enda en gang skulle bo<br />
hos min farmor - fordi mine foreldre var i Amerika under<br />
krigen - behøvde jeg ikke å late som lenger. Dels fordi jeg<br />
var så gammel at hun ikke lenger var tilstede når jeg skulle<br />
legge meg, og dels fordi nå da min farfar var død og min<br />
far var i Amerika, var jeg familiens eldste, mannlige medlem.<br />
På slettene, i ørkenen; er solen en hvit ball av ild på en<br />
himmel som er grå av hete. Vinden feier tørr over den<br />
sprukne jorden, det finnes ikke skygge og ikke noe gjemmested<br />
fra lyset, heten, tørken. Timene går, og i den hete vinden<br />
· kjenner jeg hjernen skrumpe inn, øynene vil flykte fra<br />
det solsvidde gule, det sollysende, men det er ingen steder<br />
å gå, og den grå himmelen blir en klump av angst i brvstet.<br />
Og dagene blir til uker og stadig den samme solen og<br />
den samme varme ettermiddagen når solen slikker de<br />
50
sv,arte. klippene, og frykten for heteslaget som kvalmende<br />
nærmer seg, og huden helt tørr. Landet uten skygger, himmelen<br />
er uten nåde og jeg merker hjulene glippe i sanden.<br />
Den største fysiske nytelse som jeg - i likhet med alle<br />
dyr som reproduserer seg seksuelt - har opplevd eller kan<br />
oppleve er selvsagt samleiet. Det er også umulig å beskrive.<br />
Vi har ingen ·ord for de tilstander da ingen ord kan formuleres.<br />
Språket er et verktøy. '<br />
Jeg tilbrakte sommeren 1949 i en liten hytte i Sør-Sverige<br />
hvor jeg prøvde å skrive et samleie. Jeg mener ikke en teknisk<br />
beskrivelse - det er lett; heller ikke mener jeg pornografi.<br />
(Skjønt til visse tider i visse kulturer kan nesten<br />
hva som helst bli brennemerket som uanstendig. Til og med<br />
piano bein.) Det var mens jeg øvde meg på den Flaubertske<br />
metode. Beskrev trær. Men hvor mye jeg enn svettet over<br />
skrivemaskinen den sommeren, og samme hvilke formelle<br />
eksperimenter og hvilken teknikk jeg forsøkte, så var 'Og ble<br />
det umulig. Pornografi kunne jeg skrive, selvfølgelig. Men<br />
det er enkelt. Der benytter man seg av de kulturbestemte<br />
reaksjoner på ord i den hensikt å øke opphisselsen. (Skjønt<br />
jeg ser ikke noen større grunn til å gjØre det - sosialt har<br />
det nesten alltid tjent reaksjonære mål - men det er en<br />
annen historie.)<br />
I september ga jeg eksperimentet opp. Det var fysisk umulig.<br />
I forspillet opplever man fremdeles seg selv som et individ.<br />
Det er mulig å beskrive. Men så, når opphisselsen stiger<br />
og man bæres frem på en stigende bølge av instinkt,<br />
blir alle reaksjoner annerledes. Øynene reagerer på lys, man<br />
puster fortere, og mens disse fysiologiske forandringene<br />
vedvarer, skifter også. bevisstheten tone. Ordene oppløser<br />
seg, tidsf_ornemmelsen blir annerledes, og så følger utløsningen,<br />
den lille død. Først deretter tilbake til det normale<br />
plan som kan beskrives. Søvnigheten etter samleie er mulig<br />
å beskrive. Men den seksuelle opplevelsen er ingen nytelse.<br />
Nytelse er et falskt ord. Det er nytelse å spise når du er sulten<br />
og drikke når du er tørst, klø deg når det klør, og<br />
strekke deg når du våkner om morgenen. Men samleie er<br />
ingen nytelse. Det er av en annen kvalitet. Det kan nevnes,<br />
det kan måles, men det kan ikke beskrives eller sammenlignes.<br />
Dette tenker jeg på når jeg er kommet inn fra ørkenen til<br />
51
den lille byen. Jeg sitter naken på huk i et mørkt rom, og<br />
nå heller Gun en pøs kaldt vann over meg. Vannstrålen<br />
treffer huden akkurat mellom skulderbladene. Opplevelsen<br />
skjærer gjennom kroppen, hjertet slår fortere, jeg puster<br />
tyngre, hodet faller forover, og hele tiden er kroppen min<br />
dekket av kaldt vann, og plutselig vet jeg at dette badet<br />
bare kan tolkes i seksuelle vendinger. Det er ikke det samme,<br />
men den svimlende opplevelsen er av samme slag. Det kalde<br />
vannet i det mørke rommet over den forpinte, uttørkede, solplagede<br />
kroppen. Og stadig mer vann, og mer og mer. Til<br />
slutt falle i søvn med våte klær rundt kroppen, klær som<br />
tørker sakte i heten og kjøler kroppen mens de tørker.<br />
Så det kan sammenlignes. Og liksom kjønnsdriften får<br />
mennesker til villig å gjennomgå lange og ulykkelige, og<br />
ofte mentalt og moralsk nedverdigende ekteskap bare for<br />
den kolossale opplevelsen av samvær to ganger i uken, slik<br />
merker jeg at kroppen min lengter etter ørkenen, heten, den<br />
nådeløse solen og den engstelige lyttingen etter motoren,<br />
bare for å kunne oppleve badets utslettelse og ubeskrivelige<br />
lykke.<br />
I februar 1956 da jeg bodde på Hotell Orfila i Paris (jeg<br />
skrev på en bok om ungdomsopprør i Sverige og hilste<br />
Strindbergs skygge med calvados) og min ufødte datter<br />
bare var et åtte måneder gammelt foster, la jeg merke til at<br />
hver gang jeg slo to bøker mot hverandre rett foran morens<br />
mage, begynte fosteret å sparke.<br />
Første gang jeg merket det trodde jeg det bare var et<br />
sammentreff. Men etter en serie eksperimenter fant jeg at<br />
det var et virkelig årsak-og-virkning forhold mellom smellet<br />
og sparkingen. Det var ikke noe sammentreff.<br />
Min første tanke var at det var moren som reagerte og at<br />
fosterets reaksjon bare var en konsekvens av hennes. Moren<br />
kunne refleksmessig trekke musklene sammen ved smellet,<br />
og fosteret kunne reagere på denne sammentrekningen.<br />
Alternativt kunne jeg tenke meg en plutselig økning av morens<br />
hjertevirksomhet eller andre fysiologiske reaksjoner<br />
som utløste fosterets sparking. Etter en serie kontrolleksperimenter<br />
kunne jeg utelukke begge disse mulighetene. Etterhvert<br />
som jeg utsatte moren for mindre sjokk og andre.<br />
52
plutselige lyder enn sammenslåing av bøker, ble det helt klart<br />
at fosterets bevegelser etter smellet med bøkene var en direkte<br />
reaksjon på en viss type lyd, eller snarere på en viss<br />
type vibrasjon.<br />
Så undersøkte jeg om jeg gjennom å slå bøkene mot hverandre<br />
i forskjellige rytmemønstre, kunne få fosteret til å reagere<br />
på en mer komplisert «da'nseaktig» måte. Men fosteret<br />
viste seg snart å være ute av stand til å skjelne mellom<br />
forskjellige rytmer. Det kunne bare skjelne mellom smellelyder<br />
og ikke-smellelyder. Men reaksjonstiden mellom lyd og<br />
spark ble kortere og kortere. Om dette kom av at fosteret<br />
hadde «trent opp» sine reflekser, eller av den fysiske utvikling,<br />
vet jeg ikke. (Et svar på dette ville kreve en serie<br />
kontrolleksperimenter hvor man fastsatte den normale reaksjonstid<br />
for fostere på forskjellig utviklingstrinn og siden<br />
sammenlignet med reaksjonstiden hos fostere på samme utviklingstrinn,<br />
men med lengre tids «trening» bak seg.) Av<br />
naturlige grunner ble mine eksperimenter avbrutt etter noen<br />
uker. (Da jeg så på at piken ble født, følte jeg meg sikker<br />
på - som jeg har gjort hver gang jeg har sett en fødsel -<br />
at det enorme fysiske sjokket ved å bli presset fremover og<br />
ut i vårt kalde liv er grunnlaget for den instinktive dødsangst<br />
som vi alle - mennesker og andre dyr - lider under. )<br />
Personlig heller jeg til den oppfatning at intelligens vesentlig<br />
er et miljøprodukt. Et miljø som i de første månedene<br />
etter fødselen gir spebarnet muligheter til å utvikle sine<br />
reflekser, sin muskelkoordinasjon og sine assosiasjonsbaner<br />
i nesten ustanselig kontakt med menneskebud, og varme<br />
- men ikke hysterisk fuktige,- menneskehender, hvor det<br />
nyfødte barnet aldri opplever noen følelse av utrygghet og<br />
hvor livsrytmen er selvregulerende, er, så vidt jeg kan forstå,<br />
det beste grunnlag for en allsidig intellektuell og fysisk<br />
intelligens.<br />
Dette hurtig reagerende foster utviklet seg da også - i<br />
et miljø som tilsvarer det som er nevnt ovenfor - til en<br />
sterk og tydelig overbegavet pike. (Som spebarn hadde hun<br />
usedvanlig lite behov for søvn; senere viste det seg at drag<br />
av trass, absolutt selvtillit og mangel på hva folk kaller<br />
«kontakt» var dominerende i hennes karakter og ga henne<br />
vanskeligheter. Men jeg tviler på om det finnes noen forbindelse.<br />
Det virker snarere som om «karakteren» er en tillem-<br />
;,;
annen sak at det later til å ha blitt en betinget refleks hos de<br />
fleste kvinner i vår vestlige kultur at fødselen utløser en<br />
slags halvmenneskelig tilværelse - slutte å arbeide, bli noe<br />
som skal forsørges, sitte «hjemme» og lese ukeblad, ha<br />
«kvinnelige» interesser. Det må ikke forveksles med morsinstinkt.<br />
(Når det gjelder morsinstinktet er USA av spesiell<br />
interesse med de ustanselige keisersnittene, ernæring<br />
ved flaskemelk og det stereotype morsidealet.)<br />
Av og til var Gun og jeg i cocktailselskaper i vestlige<br />
hjem. Etter å ha hørt dem snakke og lagt merke til den rollen<br />
de spilte, pleide vi å snakke om Wurstis store, personlige integritet.<br />
La meg tilføye at vi aldri slo, mishandlet eller på andre<br />
måter skadet hunden. Ord, bevegelser og tonefall var alltid<br />
de signaler vi brukte for å innprente og utløse reflekser.<br />
Selv om det var en begavet hund, kunne hun selvfølgelig<br />
ikke snakke eller forstå argumenter, så vi kunne ikke benytte<br />
oss av det sekundære signalsystem som brukes når man betinger<br />
husmødre og gode samfunnsborgere. Den manglende<br />
evne til å snakke var derfor grunnlaget for Wurstis personlige<br />
integritet.<br />
Monsunen kan bryte løs hvilken dag som helst. Jeg våkner<br />
om morgenen. Et stort, svettende kjøttstykke. Og jeg<br />
liker det. Og luften føles som fløyel i lungene. Fra sengen<br />
kan jeg se skrivemaskinen stå på det hvite bordet. Gun sover<br />
fremdeles. Jeg ligger i sengen med alt det svettende<br />
kjøttet mitt, og plutselig føler jeg meg lykkelig.<br />
Og fløyelen er stanken fra den åpne nullah og en smak<br />
av brennende søppel, og utenfor vinduet ser jeg åtselgribbene<br />
sitte på hustaket og se på meg.<br />
Min venn N sa:<br />
- Jeg giftet meg ung. Min kone ville jeg skulle hilse på<br />
familien hennes.' Jeg kledde meg opp, og vi tok toget til småbyen<br />
hvor min svigerfar var direktør for et sinnssykehus.<br />
Da toget rullet inn på stasjonen, sto min kones søster og<br />
ventet på plattformen. Da vi var kommet oss ut av toget<br />
og sto på plattformen, kom hun løpende mot oss. Hun må<br />
ha vært toogtyve år den gangen. Hun styrtet frem til min<br />
kone, så på meg, slo hendene for ansiktet, dekket øynene og<br />
56
sa, «Nei! Nei!» Så begynte hun å gråte, omfavnet min kone<br />
og sa, «Stakkars, stakkars liten.» Hele tiden sto jeg der med<br />
vesken i hånden. Jeg forsto at det ikke ville bli lett å tilpasse<br />
seg den familien.<br />
Høsten 1945 og våren 1946 var Oslo en underlig by å<br />
sulte i. (Som Kristiania hadde vært det for Knut Hamsun.)<br />
Min oppholdstillatelse ble inndradd. Jeg kunne ikke bevise<br />
at jeg hadde nok penger til å klare meg. Man mistenkte<br />
meg for å arbeide. Mitt svar at ingenting var meg mer fremmed<br />
- at jeg satt hele dagen i biblioteker og av og til på<br />
kafe - vant ingen tiltro. Så jeg fikk ikke rasjoneringskort<br />
lenger, og jeg måtte ofte flytte fordi myndighetene ville<br />
snakke med meg om min oppholdstillatelse, mitt arbeid, mine<br />
penger og min eksistens i sin alminnelighet.<br />
I Oslo ble jeg et menneske. Der hadde jeg intellektuelt<br />
selskap med motdagister, meg selv og verdenslitteraturen.<br />
(Jeg skrev også dikt som ingen ville offentliggjøre, og etter<br />
hvert fylte disse diktene en gammel skoeske.)<br />
Nypete, skipskjeks som ikke var rasjonert, lukten av hjemmeavlet<br />
tobakk, hauger med bøker, skrivemaskinen min<br />
( Streamliner), en eske full av dikt, gavepakkene jeg ventet<br />
på fra Sverige, og lange, mørke gater med en enslig gatelykt<br />
i bakgrunnen.<br />
Like etter jeg hadde besøkt Auschwitz og kvalmefornemmelsene<br />
ennå var sterke, sa en pen og hyggelig, svensk ingeniør:<br />
- Det er så mye propaganda. Du kan ikke stole på polakkene.<br />
Kommunister er de også. Husk det. De har sikkert<br />
sørget for at det ser uhyggelig ut der. Og hvis jødene ble<br />
behandlet på den måten, må de ha gjort ett eller annet mot<br />
tyskerne.<br />
Jeg ble opprørt. For på den tiden hadde jeg ennå illusjoner<br />
om de pene og hyggelige menneskene i vår hvite, vestlige<br />
kultur.<br />
Men nå vet jeg at de pene menneskene (av god familie)<br />
aldri synes det er særlig interessant å snakke om (glem og<br />
tilgi) jødene, russerne, polakkene (det er så mye propaganda)<br />
og alle de andre (og hva kunne forresten tyskerne gjøre<br />
med jødene og kommunistene? De var i krig. De hadde ikke<br />
57
noe valg) som ble gasset ihjel og utryddet med stor teknisk<br />
effektivitet. (Og forrige sommer var jeg i Tyskland i ferien,<br />
og der sa de at det hadde vært ille, men alt var svært<br />
overdrevet.)<br />
Jøder og russere, indere i Bengal, kinesere, japanere og<br />
negre, ti millioner eller mer her eller der, hvorfor skulle en<br />
anstendig svenske bry seg om dem? Det er selvfølgelig ille<br />
med asiatene, .men vi andre har tross alt felles idealer. Vi<br />
må skape en trygg verden, og alle vi amerikanere, svensker<br />
og tyskere er brødre. Ikke sant?<br />
Som barn leste jeg mye. Også som ung. Men jeg fikk ikke<br />
tid til å lese virkelig alvorlig før jeg ble klar over at skolen<br />
var unødvendig. Virkelig systematisk lesning ble først mu"<br />
lig da jeg ble fysisk fjernet fra (eller forlot) skolen. I Stockholm,<br />
Karlstad, Oslo, Goteborg og så Stockholm igjen kjøpte<br />
jeg bøker for alle de pengene jeg fikk talc i.<br />
Sommeren 1946 levde jeg av å være korrekturleser i<br />
Stockholm. Jeg fikk kreditt i et antikvariat, samlet på Strindberg<br />
og alle de svenske klassikerne. Jeg arbeidet om nat·<br />
ten og bodde i et rom på Kungsholmen. Så ble jeg kastet<br />
ut av vertinnen fordi jeg fikk pikebesøk om dagen.<br />
- Orden og anstendighet må det være.<br />
Overalt hvor jeg bodde, satte jeg opp bokhyller og samlet<br />
sammen bøkene mine. Men først da jeg flyttet til en husmannsplass,<br />
Tingsviken i Bro utenfor Stockholm, ble bøkene<br />
mine et bibliotek. På den tiden hadde jeg seksten meter<br />
bøker, og da jeg hadde ordnet dem systematisk, ble jeg klar<br />
over at et bibliotek som var ordnet etter mine egne prinsipper<br />
og i samsvar med mine assosiasjonsbaner, forvandlet<br />
seg fra en boksamling til et konkret minne.<br />
Siden da har mitt bibliotek vokst med gjennomsnittlig<br />
femogsytti centimeter om måneden. Av og til har jeg mistet<br />
noe. Jeg mistet hele Beogradbiblioteket mitt, fem meter, i hotell<br />
Majestic da jeg reiste ut av Jugoslavia i all hast i<br />
1948. Jeg måtte selge elleve meter, mesteparten svensk<br />
skjønnlitteratur, for å skaffe meg brød og margarin i Gateborg<br />
i 1952 (da jeg var meget sulten og· meget tynn) og<br />
Goteborgs fattigforsorg nektet å gi meg noen som helst<br />
hjelp:<br />
58
av nøyaktighet. Bare den nøyaktige ordlyd i sitatet og stavingen<br />
av navn må jeg alltid kontrollere. Ortografi har aldri<br />
vært min sterkeste side.<br />
Et offentlig bibliotek kan man ikke bruke på den måten.<br />
Det er organisert etter andre prinsipper enn mine. Man har<br />
sjelden anledning til å bli kjent med bøkene i et offentlig<br />
bibliotek. Man lærer ikke hvordan de lukter. (Det er en fascinerende<br />
forskjell på lukten av bøker fra forskjellige · land<br />
og forskjellige boktrykkere. I blinde kan man alltid lukte om<br />
en bok er engelsk, russisk, amerikansk, svensk og fra hvilken<br />
tidsepoke den er. Limet, går jeg ut fra.) Man kan ikke<br />
holde dem lenge i hånden, fornemme dem. Man kan ikke<br />
gjøre notater og understrekninger i dem. Disse tre ting er<br />
nødvendige hvis et bibliotek skal fungere som hukommelse.<br />
Jeg må ha arrangert bøkene slik at argumentene (de faktiske<br />
opplysninger) får en riktig plass i mitt tankesystem. Jeg må<br />
ha hatt en fysisk, sensuell opplevelse av bok.sn (den samme<br />
forskjellen som eksisterer mellom å bli kjent med en pike og<br />
bare ligge med henne en eller to ganger; den første kvinnen<br />
husker man, den andre har ingenting man kan huske). Dessuten<br />
må jeg ha arbeidet med boken, streket under, gjort notater<br />
i margen, strøket over, skrevet kommentarer.<br />
Men hvis jeg · har solgt en bok, oppdager jeg at det blir<br />
vanskeligere og vanskeligere å benytte seg av den. Som regel<br />
må jeg viske bort mest mulig av understrekningene og<br />
kommentarene for å få en rimelig pris for den. For å selge<br />
en bok, må jeg også overbevise meg selv om at jeg ikke<br />
har bruk for den lenger. Etter salget får jeg bare et uklart<br />
bilde av den. Den har mistet sin naturlige plass i systemet<br />
mitt, har inngått i nye og ukjente sammenhenger. (Det<br />
hendte med de mindre betydelige, svenske klassikerne. Jeg<br />
solgte dem og mistet-dem, og langsomt holder jeg på å glemme<br />
dem. Slik drepte jeg dem.) Det er ikke det å eie som er<br />
viktig, men systemet, den organiserte helheten.<br />
Selvfølgelig lurer jeg av og til på om dette bare er et uttrykk<br />
for noe irrasjonelt. <strong>En</strong> rasjonalisering av eiergleden.<br />
Antagelig kunne jeg øve meg opp til å huske en bok samme<br />
hva som hendte med dens fysiske nærvær. Men en slik<br />
oppøving ville være anstrengende. Valget blir da et valg<br />
mellom denne anstrengelsen og den anstrengelsen det er å<br />
tjene penger på å selge bøker til antikvariatene. Med de<br />
60
prisene de betaler, er valget lett. Den siste anstrengelsen<br />
lønner seg ikke.<br />
Dette at jeg er i stand til å uttrykke (uten å finne det<br />
underlig før lenge etterpå) min hukommelse i økonomiske<br />
vendinger, viser hvor gjennomfordervet jeg også er blitt i<br />
konsumsamfunnet. Ingen kan overskride de sosiale grensene;<br />
våre er pengene.<br />
- <strong>En</strong> dag, sier N, ville jeg skape litt orden i mitt liv.<br />
Jeg begynte med å ordne hele min korrespondanse - også<br />
kjærlighetsbrevene - i alfabetisk og kronologisk orden og<br />
med et skikkelig register. Det ville bli mer oversiktlig, tenkte<br />
jeg. Men siden da har jeg ikke fått noen kjærlighetsbrev.<br />
I februar 1949 hadde jeg stått utenfor Vårgårda i seks<br />
timer uten å få lift. Jeg skulle nordover, og jeg var trøtt og<br />
sulten, og vinden blåste over de frosne markene, og jeg<br />
frøs. Snøen hvirvlet over veien i lange flak, og det ble mørkt.<br />
Ryggsekken min var iset, og hele tiden jaget vinden over<br />
markene.<br />
<strong>En</strong>delig fikk jeg sitte på med noen. Men han skulle til<br />
Herrljunga, og jeg visste at Herrljunga var døden. Den lå<br />
langt utenfor hovedveien. Var bare et jernbaneknutepunkt.<br />
Men jeg var svært trøtt, og det var varmt i førerhuset.<br />
Jeg fikk meg ikke til å gi avkall på varmen. Da lastebilen<br />
svingte bort fra hovedveien, sa jeg ingenting. Bare' satt der.<br />
Jeg kom til Herrljunga om kvelden. Snøen hvirvlet over gatene.<br />
Jeg var trøtt og hadde to kroner og femti øre. Jeg gikk<br />
inn på en kafe, kjøpte en enkelt kopp kaffe og to sigaretter.<br />
Fikk varmet meg opp. Så gikk jeg ut igjen. Lette etter<br />
politistasjonen. På den tiden hadde jeg ofte dårlig råd og<br />
pleide å sove på politistasjoner. Der undersøkte de at du<br />
ikke sto på listen over ettersøkte personer, undersøkte papirene<br />
dine, tok fra deg beltet og låste deg inn i en celle.<br />
Løsgjengeri (i mindre grad). Det pleide å være varmt. der.<br />
Men ofte fullt av lus. Av og til bød de på kaffe, av og<br />
til spilte de kort med deg.<br />
Politistasjonen i Herrljunga lå like ved jernbanelinjen.<br />
Den var et gult treskur. (De holdt antagelig på å bygge et<br />
moderne politipalass, det gjorde de over hele Sverige på den<br />
tiden.) Tre celler til høyre, kontoret til venstre.<br />
61
-Beklager.<br />
Jeg fikk ikke lov til å bli der natten over. Ingen var på<br />
vakt når de ikke hadde en fange. Hvis jeg sov der, måtte<br />
politimannen være oppe hele natten.<br />
- Kan De ikke iallfall finne en fyllik? sa jeg.<br />
- Nei, sa politimannen. Det er stille og fredelig i natt.<br />
Jeg skal hjem.<br />
- Synd, sa jeg.<br />
- Reglementet, sa han.<br />
Jeg gikk tilbake til jernbanestasjonen. Nå snødde det<br />
kraftig. På stasjonen ville en mann kjøpe gifteringen min<br />
for fem kroner. Han, oppførte seg som om han trodde at jeg<br />
hadde stjålet den. Jeg solgte den ikke. Jeg gikk tilbake til<br />
politistasjonen. Den var tom. Døren var åpen. Jeg snek meg<br />
inn i korridoren, skyndte meg til den borters e cellen og<br />
gjemte meg bak den åpne døren. Da jeg hørte politimannens<br />
skritt, holdt jeg pusten. Han plystret, låste døren til kontoret<br />
sitt, renset strupen, låste ytterdøren og forsvant. Jeg rullet<br />
ut soveposen min på brisken, tok av meg skoene og la<br />
buksene mine i press under soveposen, og så krøp jeg ned<br />
i den og sovnet.<br />
Jeg våknet tidlig, kledde på meg, rullet sammen soveposen<br />
og festet den til ryggsekken, gjorde meg ferdig til å dra.<br />
Forsiktig åpnet jeg celledøren til korridoren, men i samme<br />
øyeblikk åpnet politimannen ytterdøren og fikk øye på meg.<br />
Han sa:<br />
- Hei De, hva gjør De her?<br />
Så arresterte han meg, og jeg måtte sitte i cellen igjen.<br />
Ufrivillig denne gangen. <strong>En</strong>delig fikk jeg lov til å ringe til<br />
Stockholm. Gerard Bonnier i Bonniers Forlag, som ikke hadde<br />
noen virkelig grunn til å hjelpe meg ut (han hadde refusert<br />
min siste diktsamling)', var vennlig nok til å telegrafere<br />
meg noen penger. Han snakket også med politimannen.<br />
Da telegrammet om pengene ankom, fulgte politimannen<br />
meg til han så at jeg fikk pengene. Så tok han meg med<br />
hjem, og hans kone serverte kjøttboller og makaroni. De<br />
oppførte seg hyggelig mot meg. Men han lot meg ikke ute<br />
av syne et øyeblikk. Til sist fulgte han meg til toget. Der<br />
rådet han meg til aldri mer å komme til Herrljunga. På toget<br />
kom konduktøren inn i kupeen min med jevne mellomrom.<br />
Politimannen hadde snakket med ham. Jeg ble nervøs<br />
62
for hva som kom til å hende når vi kom til Stockholm. Myndighetene<br />
der hadde en av sine vanlige kampanjer mot løsgjengere.<br />
Derfor hoppet jeg av toget da det sakket farten<br />
for å kjøre gjennom opplagstomtene på sydsiden. Det snødde<br />
i Stockholm også. Noen dager senere da jeg forlot Stockholm,<br />
fikk jeg en lift like utenfor Haga som førte meg helt<br />
opp til Sundsvall.<br />
Våren 1960 besøkte vi en amerikansk familie. De er fra<br />
Minnesota. De begynner å diskutere religion. Jeg deltar ikke<br />
i samtalen. De har ikke til hensikt hverken å diskutere religionshistorie,<br />
de forskjellige religionene eller trosforestillingenes<br />
psykologiske og historiske bakgrunn. Til sist legger<br />
de merke til min taushet og spør:<br />
- Hvilken religion tilhører De?<br />
Jeg svarer sant at jeg ikke tilhører noen. De blir forbauset<br />
og spør om jeg er jøde. Jeg svarer at jeg ikke tilhører noen<br />
religion. De spør hvilken religion mine foreldre har.<br />
- Ingen, såvidt jeg vet, svarer jeg.<br />
Da begynner alle å spørre om mine besteforeldres og oldeforeldres<br />
og slektningers religiøse bakgrunn. Jeg liker ikke<br />
samtalen. Det er vennlige mennesker, og i deres land er det<br />
vanlig og rosverdig å stille personlige spørsmål. Jeg vet også<br />
at min voksende irritasjon skyldes at jeg er vokst opp i et<br />
land hvor det blir betraktet som en blodig fornærmelse å<br />
stille slike spørsmål. Jeg klarer å holde meg rolig og prøver<br />
å se på dem med et uttrykksløst blikk. Jeg vet at hvis jeg<br />
begynner å snakke om det som interesserer meg når det<br />
gjelder religiøs tro og opplevelser, vil det bli ubehagelig,<br />
fordi de er oppdradd til ikke å snakke alvorlig om alvorlige<br />
ting og også til å betrakte sine egne begreper som universalgyldige.<br />
Men det er svært plagsomt, og jeg prøver å<br />
komme bort fra samtalen.<br />
- ,Tror De ikke på noe? spør kvinnen.<br />
· - Ikke engang at to og to er fire? legger mannen til.<br />
- Bare av og til er det sant at to og to er fire, svarer jeg.<br />
(Fordi det er sannheten.) Men jeg former samtidig leppene<br />
til et smil. Da smiler alle sammen tilbake, og vi ler hjertelig<br />
og lettet, og de er sikre på at jeg er en spøkefugl.<br />
I 1952 og 1953 arbeidet jeg i lange perioder som tolk og<br />
63
oversetter. Jeg foretok også enkelte simultanoversettelser.<br />
Satt med hodetelefon og tok imot ett språk mens jeg snakket<br />
et annet i en mikrofon. Jeg satt i et glassbur. Følte meg som<br />
en predikant. Har glemt alle preknene. Arbeidet var svært<br />
anstrengende. Men det var antagelig god, psykisk disiplin.<br />
Trøtt og utkjørt etter en periode hvor jeg hadde arbeidet<br />
fireogtyve timer i døgnet, reiser jeg nå nordover med<br />
toget. Det er om natten, og jeg sitter i overkøyen i sovekupeen<br />
vår. Toget rugger. Vi kjører over fjellet, og jeg hører<br />
dampmaskinen, den lyder trøtt og gammel. Overalt er<br />
det sot. Under meg sitter F og C. Vi er alle trøtte og har<br />
arbeidet hardt. De kan ikke snakke sammen uten oversettelse.<br />
De begynner å fortelle folkeeventyr. Automatisk begynner<br />
jeg å oversette. Etter en stund synes de eventyrene<br />
blir svært underlige. De blir enda rarere. F reiser seg og ---..<br />
ser på meg. Jeg er falt tilbake på puten, og jeg sover fast.<br />
Samtidig fortsetter jeg mekanisk å si setninger på ett språk,<br />
gjør en pause, sier setninger på et annet språk, gjør en pause,<br />
sier setninger på det første språket igjen. Da gir de opp<br />
å fortelle folkeeventyr.<br />
I august 1956 hiker jeg gjennom Frankrike for å besøke<br />
vennene S og T. De bor i den lille byen S. en Brie like utenfor<br />
Paris. Den andre dagen jeg besøker dem, drar vi på<br />
picnic. T pakker en lunsjkurv, og S og jeg kjøper vin. Så sitter<br />
vi ved elven, snakker, drikker. Vi snakker om andre år og<br />
andre venner. Vi kommer til å snakke om yoga. Jeg setter<br />
meg i lotusstilling. Etterpå ruller jeg meg sammen til en<br />
ball, låser hodet fast mellom bena som er lagt over hverandre<br />
og begynner å slå saltomortaler. Det ser komisk ut<br />
og gjør alltid en viss virkning. Jeg spaserer omkring på kneskålene<br />
og albuene, Jeg føler meg lystig. Jeg gjør saltomortale<br />
på saltomortale, spretter som en gummiball. T ler. Så<br />
gjør jeg fire forte, baklengse saltomortaler. Men jeg har<br />
beregnet avstanden til elvebredden galt, og mens hjernen<br />
fremdeles snurrer i saltomortalene, merker jeg at albuene<br />
ikke får kontakt med bakken etter den fjerde . Jeg forstår<br />
at noe er gått galt.<br />
Som en ball ruller jeg nedover den bratte skråningen. Jeg<br />
klarer ikke å komme meg ut av den knuten jeg har knyttet<br />
meg selv til. Jeg ruller fortere og fortere, og plutselig<br />
64
forsvinner jeg ned i vannet. I det øyeblikk jeg har klart å<br />
knytte meg selv opp og få hodet over vannet og trekke pusten,<br />
kommer S skliende nedover skråningen. Han hjelper<br />
meg opp. Et tog passerer på jernbanebroen. Langsomt kravler<br />
jeg meg opp den glatte og høye elvebredden. Jeg rister<br />
meg for å bli kvitt vannet, og T skjenker vin i glasset mitt.<br />
Akkurat der jeg nådde vannet, stikker en stein ut. Jeg ser<br />
at hodet mitt unngikk den med mindre enn to centimeter.<br />
Vi ler alle sammen og drikker.<br />
I Kabul i 1959 traff jeg en hel del mennesker fra den<br />
vestlige verden. Mange av dem irriterte meg. De foraktet<br />
afghanistanerne på grunn av deres religion. De kunne<br />
snakke i timevis om muselmanenes barbari. For å gi dem<br />
et perspektiv på deres egen religion, prøvde jeg å stille spørsmålet:<br />
- Hva tror dere en alminnelig afghansk muselman synes<br />
om en religion med et rituale som består i at man spiser<br />
opp sin gud med jevne mellomrom?<br />
Men spørsmålet gjorde ikke noe inntrykk. De reagerte ikke<br />
på det engang. Først trodde jeg det kom av at de ikke klarte<br />
å se sin egen tro utenfra. Senere forsto jeg imidlertid at de<br />
rett og , slett ikke visste noe om diskusjonen om transsubstansiasjonen<br />
i kristendommen. De kjente ikke til innholdet<br />
i sine ritualer. Dette bekreftet hva jeg hadde lagt merke til<br />
-som barn under religionsundervisningen på skolen.<br />
Jeg arbeidet i et kinesisk sirkus. På scenen var jeg iført<br />
smoking og introduserte nqmrene:<br />
- Mine damer og herrer, det er en stor ære ....<br />
Forøvrig var jeg kombinert scenearbeider og hjelpeimpressario.<br />
Vi ga to forestillinger hver kveld, det var som<br />
regel fullt hus, mange steder var vi den eneste underholdningen<br />
den vinteren.<br />
Et av numrene var krukkedans. To eldre menn og nydelige<br />
porselenskrukker. De behandlet dem som om de var laget<br />
av balsatre. Med tilsynelatende den største letthet kastet<br />
de krukkene opp i luften, fanget dem på hodene og danset.<br />
Bare hvis du sto like ved siden av, kunne du se konsentrasjonen<br />
i øynene deres og at de svettet. For publikum<br />
var det ikke noe annet enn et nydelig sirkusnummer.<br />
5 - <strong>En</strong> <strong>illojal</strong> <strong>europeers</strong> - - 65
I mellomakten og også i pausen mellom de to forestillingene,<br />
pleide de å ta seg av en av de unge guttene fra akrobatfamilien.<br />
De trenet ham opp. De var vennlige, og gutten<br />
arbeidet hardt.<br />
To minutter før den første forestillingen i Sodertalje skulle<br />
begynne - orkestret var allerede begynt å spille - mistet<br />
gutten en av krukkene. <strong>En</strong> høy, klirrende lyd. Ingen sa noe.<br />
Gutten hentet en kost og et feiebrett og feiet opp bitene.<br />
- Det var synd, sa den eldste krukkedanseren.<br />
I mellomakten så jeg at den samme krukkedanseren ga<br />
gutten en krukke. Gutten kastet den i luften med høyre hånd<br />
og begynte å danse.<br />
· - Hvordan tør de gjøre det? spurte jeg sykkelekvilibristen<br />
som sto ved siden av meg og drakk øl. De har bare tre<br />
krukker igjen nå.<br />
- Gutten må lære, sa han. Hvis han ikke fortsetter treningen<br />
i dag, kommer han aldri til å få det til. Da blir han<br />
mislykket. Hvis han mister den krukken også, må de vel<br />
legge om nummeret.<br />
Senere mistet aldri gutten en krukke. Etter tre måneder<br />
fikk han av og til lov til å opptre på scenen som deres<br />
medhjelper.<br />
<strong>En</strong> dag i september 1945 spør Reidar om jeg vil bli med<br />
ham en tur. De skal undersøke huset til en mann som samarbeidet<br />
med tyskerne, en NS-mann. Vi kjører ut til ham<br />
i en lastebil. To soldater (de har iallfall uniform) kjører<br />
sammen med oss. Vi kjører gjennom Oslos forsteder. Når vi<br />
stanser og går av, må vi gå opp en velholdt grusgang til<br />
villaen. På gressplenen danner hvite steiner et nydelig mønster,<br />
og på portstolpep. er det festet en stallykt. Vi banker<br />
på, og en skallet mann åpner døren. Han bukker dypt for<br />
oss. Bukker mange ganger. Han bukker som en kelner i en<br />
dårlig komedie. Huden hans er gulaktig, og han svetter.<br />
Han tror vi har tenkt å skyte ham. Jeg retter en finger mot<br />
brystet hans og sier:<br />
-Pang!<br />
Vi ler alle sammen. Han ler høyest. Vi går inn i garasjen.<br />
Hele tiden viser han vei. Han utstøter gneldrende lyder.<br />
Bukker og smiler. Vi laster bilen full av faner og papirer.<br />
Mannen hører jeg er svensk. Han gir meg et NS-<br />
66
stempel og et jernkors. Da vi går, står han i døråpningen.<br />
Jeg legger merke til at han har en liten hengemage og grønne<br />
seler. Huset hans er nymalt.<br />
- Jeg lurer på hvor han har stjålet det, sier Reidar om<br />
jernkorset.<br />
Vår religionslærer i 1941, en ung mann som var kommet<br />
rett fra det teologiske fakultet i Uppsala, advarte oss mot<br />
hemmelige laster. Det irriterte meg. Jeg syntes han var sykelig<br />
og uvidenskapelig. Derfor foretok jeg en statistisk<br />
undersøkelse over de seksuelle vanene til elevene i klasse<br />
I4B ved Bromma høyere skole. Han ble blodrød da jeg overleverte<br />
ham resultatet. Vi onanerte alle sammen. Alle guttene<br />
hadde onanert siden de var åtte eller ni år. Det samme<br />
gjaldt pikene. Alle fortalte at de onanerte, bortsett fra to<br />
stykker som sa «nei» og så begynte å fnise og en som ga<br />
meg en ørefik og begynte å gråte da jeg spurte henne. Vi<br />
var fjorten stykker og onanerte som aper i bur.<br />
Høsten 1935 begynte jeg på Ålstens folkeskole. Jeg gikk<br />
da i annen klasse. <strong>En</strong> dag i begynnelsen av oktober - jeg<br />
kan ennå huske at det var solskinn og sommer i luften den<br />
dagen - snakket frøken om kristendom. I neste time - jeg<br />
husker ikke i hvilken sammenheng - dukket ordene «himmelske<br />
kropper» opp i den teksten vi leste. Hun spurte oss<br />
barn om vi visste hva himmelske kropper var for noe. <strong>En</strong><br />
pike fra et religiøst hjem svarte øyeblikkelig, «<strong>En</strong>gler».<br />
Frøken ble uhyre opprørt. Piken måtte gå på gangen, og vi<br />
andre lo.<br />
Somrene like før annen verdenskrig tilbrakte jeg hos mine<br />
onkler på morssiden. Min morfar hadde forpaktet en gård i<br />
Kvicksta til dem. De var unge, yngre enn jeg er nå. De hadde<br />
gamle biler som de reparerte. De hadde mange hunder.<br />
Det er en følelse av solskinn og en lukt av høy over disse<br />
somrene. Summingen av fluer og følelsen av våt mose mellom<br />
tærne dypt inne i skogen, regn av gnister fra kontaktene<br />
når det var tordenvær og lynet slo ned i transformatoren.<br />
Når de arbeidet i skogen, fikk jeg følge med dem. Ingen<br />
spurte meg om noe, men ingen ble irritert hvis jeg spurte.<br />
67
Det er riktig at jeg ikke fikk lov til å tisse på gulvet eller<br />
tygge på møblene, men det fikk ikke hundene lov til heller.<br />
Jeg sov når jeg hadde lyst til det, sto opp når jeg ville og<br />
la meg når jeg var trøtt. Ingen brydde seg om det når jeg<br />
skrubbet meg opp på kneet, og ingen stilte spørsmål når jeg<br />
krøp rundt på loftet og lette etter gamle bilringer som jeg<br />
kunne reparere og bruke som baderinger.<br />
Disse dagene er de eneste i min barndom som jeg kan se<br />
tilbake på med en slags lykkefølelse. Deres fred og ro kan<br />
best beskrives ved å sitere min tante på farssiden som ropte<br />
da jeg kom tilbake fra Kvicksta om høsten:<br />
- Har du gått barbent uten å vaske føttene i to måneder!<br />
Og så puttet hun meg i badekaret, skrubbet meg hardt og<br />
snakket om betydningen av renslighet og disiplin.<br />
Jeg har ingen særlig slektsfulelse. Når jeg tenker på slekt<br />
og slektninger, begynner det å prikke i huden min, og jeg<br />
føler at nakkehårene mine reiser seg. Et fysisk ubehag<br />
overfor en latent trusel mot min individualitet. Du blir født<br />
inn i et slektssystem, et kollektiv som du ikke har valgt selv,<br />
et kollektiv der du er den yngste som alle har rett (plikt)<br />
til å oppdra, bebreide, mase på. Det veltilpassede familiemedlems<br />
drøm: å bli så voksen og ha en mor som er så gammel<br />
og svak at han kan si:<br />
- Nei, nei, kjære mor, du har ikke godt av vermouth,<br />
og ta glasset ut av hånden hennes mens alle slektningene<br />
ser på og smiler velvillig.<br />
Det gikk lang tid før jeg forsto i hvilken sosial og historisk<br />
situasjon denne min holdning var blitt formet. Lenge<br />
betraktet jeg mine egne følelser som en almengyldig sannhet.<br />
Nå vet jeg at de bare er subjektive reaksjoner på en<br />
bestemt situasjon.<br />
På morssiden kommer min familie fra Malaren. Den er<br />
ingen klan. De møtes kanskje med ti års mellomrom, kanskje<br />
bare en eller to ganger i hele livet. Når de møtes, er de<br />
som regel vennlige. For noen år siden oppdaget jeg at jeg<br />
ikke ser på dem som slektninger, bare som snille og hyggelige<br />
mennesker som jeg kjenner (og som jeg står i et spesielt<br />
forhold til). De bor spredt rundt Malaren, og kanskje<br />
besøker jeg dem en dag.<br />
68
Jeg er fjorten. Mine foreldre er utenlands. Mine søstre,<br />
syv og fem, er ikke døpt. Det var meningen at de selv<br />
skulle bestemme om de ville tilhøre noe kirkesamfunn når<br />
de ble eldre. Nå kaster familien seg over oss, tantene, onklene,<br />
fetterne og kusinene, og de henter mine søstre på tross<br />
av mine voldsomme protester. De tar mine søstre ned til<br />
Norrki:iping, hvor en av onklene mine er overlærer. Der tilkaller<br />
de presten, og mine søstre blir tvangsdøpt. Etterpå<br />
fortalte Sissela meg at hun nektet å vaske seg før seremonien.<br />
De måtte holde henne med makt. Det ble ingen offentlig<br />
skandale, alt ble holdt innenfor familien.<br />
November 1960 utgir jeg en bok om Afghanistan på svensk.<br />
<strong>En</strong> av mine slektninger som er bibliotekar og ansvarlig for<br />
innkjøpet av bøker, sender meg noen ord:<br />
- Det står ting i den boken som ikke egner seg for familien,<br />
Jeg grubler over hva jeg kan ha skrevet om Afghanistan<br />
som ikke egner seg for familien.<br />
Februar 1948. Jeg skal ta toget fra Sarajevo til Beograd.<br />
Turen tar seksogtredve timer, og vognene er overfylte. Folk<br />
henger som drueklaser mot dørene. De lar meg komme frem.<br />
Jeg er utlending. De dytter og presser meg inn i en kupe.<br />
De trekker til seg bena så jeg kan sitte på skrivemaskinen<br />
min. Det snør, og himmelen er grå. Det er kaldt og trekkfullt,<br />
fordi vognene ikke har vindusruter. <strong>En</strong>da vi sitter<br />
tett sammenpresset, står frostrøken ut av munnen på oss.<br />
Det er mange tunneler, og mannen som kan snakke tysk,<br />
forteller om kunsten å sprenge broer.<br />
Tre bønder som skal på konferanse i Beograd, tar frem<br />
matkurven sin. De tilbyr oss mat. Tykt, svart brød og terninger<br />
av røket flesk. Senere blir det bedre plass. Jeg står i<br />
korridoren og ser ut. Åsene er nakne under snøen. Om natten<br />
kan jeg sove i korridoren. Jeg har tullet regnfrakken min<br />
rundt meg og sover dypt. Våkner, nummen, skjelvende. Det<br />
er mørkt, en pike synger. Jeg ser henne i silhuett mot vinduet.<br />
<strong>En</strong> mann bøyer seg ned mot meg og tilbyr meg en<br />
sigarett. Da han tenner fyrstikken, ser jeg at han har et<br />
arr på venstre kinn.<br />
Min sønn er elleve år. Jeg er nettopp kommet til Sverige<br />
70
etter tre år i Asia. Det er i desember 1960, og jeg planlegger<br />
å reise min vei igjen og bli borte i flere år. Han vil være<br />
fjorten eller femten neste gang jeg ser ham. Jeg husker ham<br />
som baby; bleier man byttet. Jeg får ingen kontakt. Jeg klarer<br />
å formidle svært lite av det som er mitt. Jeg prøver å<br />
snakke med ham om verden og krigene, om de høye fjellene,<br />
ørknene, turkomanene på sine hester; prøver å passe<br />
inn i et barns bokverden. Jeg mislykkes.<br />
Et øyeblikk føler jeg meg misforstått av min sønn og<br />
ønsker å gjøre noe med det. Så ler jeg. Det slår meg at<br />
han er et selvstendig ' vesen. Jeg kan like lite snakke med<br />
ham og vente å bli forstått som min far kunne snakke med<br />
meg eller hans far med ham.<br />
Jeg husker meg selv som elleve år, husker den uoverstigelige<br />
avstanden til de eldre, ser på min sønn som hårdnakket<br />
steller med frimerkene sine og oppgir for bestandig<br />
å si noe spesielt til ham. Så sier jeg farvel og går ned til<br />
båten min.<br />
I august 1955 har jeg fulgt M til Gare du Nord. Det er<br />
en varm dag, og hun skal reise nå.<br />
- Ha det bra, sier jeg.<br />
Hun prøver å bøye seg ut av vinduet og si noe, men toget<br />
er allerede i bevegelse, og jeg hører ikke hva hun sier.<br />
Jeg vinker til henne. Jeg er helt alene, og rundt meg er det<br />
sommerstillhet og fred. Jeg går inn på en bar. Jeg tar en<br />
calvados. Så tar jeg en til og går hjem.<br />
Jeg er alene. Sitter ved vinduet, leser. Jeg drikker min kaffe<br />
om morgenen. Går ned til neste gate og kjøper brød og<br />
ost. Deilig ensomhet rundt meg. Mine venner har reist fra<br />
byen. I august er Paris en dyp, behagelig ensomhet rundt<br />
meg. Plutselig har jeg god tid, jeg leser, jeg arbeider. Dagene<br />
er bare mine, og ·jeg er lykkelig.<br />
Helt til siste øyeblikk: følelsesutbrudd, tretter, ord. Men<br />
da jeg ser M i togvinduet og er lykkelig ute av stand til å<br />
høre hva hun sier mens toget kjører ut, vet jeg at disse fire<br />
årene er forbi nå. Plutselig er bakteppet forandret, scenen<br />
er en annen, og et tog forlater Paris, og folk roper og vinker,<br />
og jeg vinker også, og en nydelig pike bøyer seg ut av<br />
et vindu og roper noe jeg ikke behøver å høre, og jeg ser at<br />
hun gråter, og ingenting av det jeg sa for bare ti minutter<br />
71
siden betyr noe nå. Mens jeg drikker min calvados, går det<br />
plutselig opp for meg at M er reist og at jeg ikke engang<br />
savner henne, og jeg grubler litt over hvor fort man kan<br />
skru av og på.<br />
Da M kommer tilbake til Paris seks uker senere, vet jeg<br />
ikke hvordan jeg skal forklare henne det. Jeg kan ikke bare<br />
si at scenen plutselig skiftet i samme . øyeblikk toget kjørte<br />
ut og hun reiste rett ut av livet mitt. Det er ingen annen<br />
kvinne. Det er ingen annen grunn enn at alle følelsene mine<br />
var blitt nedslitt og plutselig ble utslettet. Jeg sitter i rommet<br />
mitt og skriver. Så går jeg ut på kjøkkenet og smiler<br />
vennlig til M over kaffen min. Hele tiden klør jeg av lyst<br />
til å arbeide og være alene og kjenne den ensomme stillheten.<br />
Men jeg smiler vennlig til henne, og jeg ser at de vakre<br />
leppene hennes beveger seg og at hun sier noe, men jeg kan<br />
ikke høre henne lenger og bare smiler.<br />
Høsten 1946 inntraff det en rekke eksplosjoner i Stockholm.<br />
De første vakte ingen særlig oppmerksomhet. Ble behandlet<br />
over en spalte inne i avisen. Men da bombene fortsatte<br />
å eksplodere i forskjellige deler av byen, særlig på lørdager,<br />
ble den ukjente attentatmannen førstesidesstoff og<br />
ble kalt «Sabbatsabotøren». Folk ble advart og bedt om å<br />
være på v:akt overfor mistenkelige personer.<br />
Selv var jeg på den tiden temmelig uinteressert i «Sabbatsabotøren».<br />
Jeg boddei en hytte (som den svenske kirke forøvrig<br />
eide) i Tingsviken ved Lejondalssjoen i nærheten av<br />
Bro like nordvest for Stockholm. Jeg skrev dikt og plukket<br />
sopp. Diktene mine skulle forandre verden; de ble imidlertid<br />
aldri offentliggjort. Men soppen var spiselig. Dessuten<br />
var jeg forelsket. _<br />
Piken jeg levde sammen med og var forelsket i, sa en dag<br />
at hun måtte til Stockholm. Hun arbeidet (hadde arbeidet<br />
rettere sagt) på et kontor, men ville bli skuespillerinne,<br />
hadde hatt statistroller og skulle begynne på en teaterskole.<br />
Hun var nitten. To dager etter hun var reist, fikk jeg et<br />
brev fra henne. Hun var gått fra meg. «Som du må ha forstått.»<br />
Jeg hadde ikke forstått det i det hele tatt. Jeg ble<br />
ulykkelig og opprørt. Skrev et langt brev til henne, forklarte<br />
hvorfor hun slett ikke ønsket å forlate meg, «egentlig».<br />
Brevet var akkurat så bombastisk falskt som brev fra skuf-<br />
72
fede elskere som lider av dype følelser, pleier å være. Jeg<br />
vet det - på den tiden tok jeg kopi av alle brevene mine,<br />
og et halvt år etterpå fant jeg det tilfeldigvis da jeg brant<br />
dårlige manuskripter og unødvendige papirer.<br />
Da jeg ikke fikk noe svar på brevet mitt, syklet jeg ned<br />
til Bro, leverte tomme ølflasker til kjøpmannen og tok toget<br />
til Stockholm. Der gikk jeg for å møte piken. Jeg fant henne<br />
på teaterskolen. Først lo hun av meg, så var hun full av<br />
sympati. Hun gråt av sympati. Man er alltid full av sympati<br />
i den alderen og den situasjonen. Men slik var hennes<br />
liv, og slik var mitt liv, og selv om jeg følte meg såret, måtte<br />
jeg forstå at hun elsket en annen og var mer vidunderlig<br />
lykkelig enn noen gang før i livet.<br />
Da jeg kom ut igjen på gaten, begynte jeg å gråte. Senere<br />
havnet jeg ikke langt fra det gamle observatoriet. Folk så<br />
på meg, og da jeg var redd for at noen skulle snakke til meg<br />
og prøve å hjelpe meg, ville jeg gjemme meg. Jeg kom rett<br />
fra hytten og var kledd som jeg pleide. Grønne bukser som<br />
var stukket ned i høye (sølete og svarte) gummistøvler, en<br />
rutet jakke og et rødt, indisk lommetørkle rundt halsen.<br />
Ansiktet var hovent og rødt av gråt. Jeg fant en telefonkiosk<br />
hvor jeg søkte tilflukt. Jeg ringte til min venn D og<br />
snakket om at livet og kjærligheten var et helvete. Han var<br />
forståelsesfull. Plutselig ble døren revet opp. Et middelaldrende<br />
par pekte på meg med høyre hånds pekefingre og<br />
ropte i kor:<br />
-Der er han!<br />
To politimenn grep tak i meg og dro meg bort fra telefonen<br />
og ut av kiosken.<br />
- Nå har vi deg, sa en av dem.<br />
Mange mennesker flokket seg rundt oss, og jeg ,skjønte in- '<br />
genting. Alle ropte. Jeg ble tatt med til politistasjonen. Jeg<br />
kan ikke engang huske om sirenene var på. Jeg husker bare<br />
at jeg ble holdt i et fast grep. Jeg ble undersøkt fra hode<br />
til fot og låst inn i en celle.<br />
Etter en stund ble jeg ført inn til overkonstabelen. Han<br />
satt og leste kopien av brevet mitt til piken. Jeg hadde hatt<br />
det i jakkelommen.<br />
- Liker De Strindberg? spurte han plutselig.<br />
- Ja, sa: jeg.<br />
- Har De lest Giftas?<br />
73
lurte på om jeg opplevde en hallusinasjon. (Kanskje jeg er<br />
blitt schizofren, tenkte jeg.) Jeg lente meg frem og rørte ved<br />
armen til overkonstabelen. Men han var virkelig nok og<br />
glefset mot meg:<br />
- Prøv ikke på noe fanteri.<br />
Nettet snørte seg sammen rundt meg. Han forhørte meg<br />
om Marx og Bakunin, Stirner og Kropotkin. Han ville høre<br />
om min holdning til menneskeheten og samfunnet.<br />
Plutselig ble forhøret avbrutt. Han ble tilkalt til telefonen.<br />
Han kom tilbake. Fortalte at jeg kunne gå. Trykket meg i<br />
hånden. Da jeg forlot politistasjonen, fikk jeg høre at Sabbatsabotøren<br />
var fanget. Han hadde tilstått. Jeg er fremdeles<br />
overbevist om at hvis han ikke var blitt tatt, ville jeg ha tilbrakt<br />
de neste årene innelåst i en celle. Min absolutte<br />
uskyld og den forvirring som denne uskylden førte med seg,<br />
fikk meg bare til å virke enda mer skyldig. Forhøret hadde<br />
frembragt svar som bare styrket overkonstabelen i hans<br />
overbevisning om at litteratur er skadelig. Hvem vet forresten<br />
om jeg ikke ville ha tilstått hva som helst for å slippe<br />
bort fra det marerittet det var å sitte i en celle og lure på<br />
hvorfor jeg satt der bare for å bli tatt ut og forhørt om<br />
Strindberg, Almquist og Villon.<br />
Senere har jeg ofte lurt på hvor mange som virkelig er<br />
skyldige. Og hvis de er skyldige; hva de er skyldige i? Kanskje<br />
en eller annen stakkars djevel sitter i Hirnosand fordi<br />
han snublet over Leo eller svarte galt på Fedor og nå -<br />
fordi den virkelige gjerningsmannen mangler - er innesperret<br />
på grunn av sine litterære fadeser.<br />
Det blåser en kald vind denne morgenen. Sommeren kommer;<br />
isen på sjøen er knekket, og skogen på den andre siden<br />
er en fiolett dis av unge bjerker. Der jeg sitter kan jeg følge<br />
en måke med øynene. Det er et vindu mellom oss. Jeg hører<br />
vinden. Huset mitt er bygget mellom skogen og innsjøen i<br />
et vennlig og fredelig land.<br />
Jeg lever i den beste av alle verdener. Hvis jeg hadde mot<br />
til det, ville jeg gå ned gangen på høyre side, åpne døren til<br />
gjesteværelset, ta ned kukri' en (samtaleemne for gjester)<br />
fra veggen og skjærer strupen over på meg. Men jeg har<br />
ikke mot. Og bare gjennom å skrive dette, forvandler jeg<br />
tanken til (dårlig) litteratur.<br />
75
Jeg ser ingen særlig grunn til å eksistere. Ordene mine<br />
forvandler seg til løgner i samme øyeblikk de er uttalt. De<br />
kravler over bok- og avissider. Jeg får brev fra bankierer<br />
og politikere som forteller hvor stor pris de setter på meg.<br />
Alt jeg skriver, alt jeg gjør, later til å tjene hyggen og disiplinen<br />
i dette fredelige landet i denne den beste av alle<br />
verdener.<br />
Mens jeg spiser frokost, kaffe, ristet brød og ost, og leser<br />
morgenavisen, ser jeg plutselig opp· og får øye på mitt<br />
eget ansikt i vindusruten. Jeg husker hvordan SS-offiserene,<br />
de med kultur, satt i små byer i Polen om natten etter at<br />
dagens arbeid var unnagjort og fylte sine dagbøker med<br />
tanker om Goethe og Regel, W elt geist og livet, ånd og materie.<br />
Som dem er jeg en alminnelig europeer som er fanget i et<br />
nett av løgner og tradisjoner og realiteter. Men i motsetning<br />
til dem mente jeg - og mener - at de skal dø for sine<br />
forbrytelser. Uansett deres motiver.<br />
Mens jeg tenker dette, spiser jeg mitt ristede brød, og<br />
osten er skarp og godt lagret.<br />
Det var i 1957. Jeg var i mitt trettiende år. Europeer og<br />
forfatter, borger av et lite land i det nordvestre hjørne av<br />
det europeiske kontinent. Jeg hadde fartet rundt gjennom<br />
hele Europa - øst og vest - siden krigen sluttet tolv år<br />
tidligere. Arbeidet med litt av hvert: i aviser, på kontorer, i<br />
et sirkus, vært lagerarbeider ved jernbanen, testet høyttalere<br />
ved en radiofabrikk; men for det meste bare skrevet.<br />
Nå hadde jeg utgitt min femte bok, en roman, min fjerde<br />
roman, og vinteren begynte å bli kald langs Stockholms gater.<br />
Vi var nettopp kommet tilbake til Sverige, Gun og jeg. Vi<br />
hadde vært i Spania. Sammen med en maler og en kvinnelig<br />
billedhugger fra Stockholm hadde vi leid et lite hus utenfor<br />
en by som het Nerja på Andalusiakysten mellom Malaga og<br />
Almufiecar. Spania var fattig. På den tiden var ikke turistene<br />
kommet nord for Malaga. Vi bodde og arbeidet i Spa-<br />
, nia fordi vi ikke hadde råd til å bo i Sverige. Fra Nerja dro<br />
vi til Paris. De hadde ikke lenger reservert et spesielt glass<br />
for meg i tabac'en. Men jeg drakk en calvados, og menneskene<br />
rundt baren var de samme som i tidligere år. Da<br />
76
jeg gikk fra tabac'en, traff jeg Roger på Saint-Michelplassen.<br />
Vi snakket om Ungarn og venstrebevegelsens rolle i<br />
Europa. Han kom fra Villejuif, sa han. Fra Paris dro vi til<br />
Moskva. Pavel fortalte at de tenkte å oversette en av mine<br />
romaner til russisk. (Det gjorde de også, i 1960.) I Forfatternes<br />
Hus traff jeg en lyriker som etter sigende var en<br />
. meget lovende forfatter og skrev om revolusjonen som foregikk<br />
i Russland femten år før han ble født. Men jeg så aldri<br />
ansiktet hans. Det var på toalettet i kjelleren; han knelte,<br />
klamret seg fast til toalettet og spydde med ansiktet nede i<br />
hullet. Men den revolusjonære litteraturs håp hadde grå<br />
bukser.<br />
Den romanen som nettopp var utkommet, var den jeg<br />
skrev i Spania. Det var en morsom roman. (Jeg liker den<br />
fremdeles.) Det ble iallfall sagt at den var humoristisk. <strong>En</strong><br />
burlesk historie om kjærlighet i forstedene. Hovedpersonen<br />
begikk selvmord i siste kapitel, og jeg fikk en pris. Da jeg<br />
hadde hevet sjekken fra Statens litteraturfond den kvelden,<br />
gikk jeg på restaurant Gylna Freden i Gamla Stan. Det er<br />
ikke noe dårlig sted å gå. Den eies av Svenska Akademin.<br />
Den institusjonen som gir Churchill og Sully-Prudhomme,<br />
Sholokov og Kipling og andre verdensmestere i skriving «i<br />
en idealistisk ånd» litterære Nobelpriser. I utlandet har jeg<br />
av og til hørt navnet bli uttalt med trykk på «O»en. Det er<br />
galt, trykket ligger på «e»en.<br />
Folk pleide å møtes på den restauranten. Mange gjør det<br />
fremdeles. Folk betyr her forfattere, forleggere, kritikere, malere<br />
og skuespillere. Det var som en klubb. Du følte deg vel<br />
og «inne» når du gikk dit. Turistene satt i kjelleren nedenunder<br />
(middelaldersk atmosfære), vi satt ovenpå. Hvis turistene<br />
ville sitte ovenpå, fikk de beskjed om at alle bordene<br />
var reservert. Jeg husker at jeg fikk lov til å sitte ovenpå i<br />
1953. Nå satt vi her alle sammen. Det var en god følelse å<br />
kjenne hverandre.<br />
Jeg drakk tett, og en rekke mennesker kom og gikk. Vi<br />
snakket. Piker, sputniker, sosialisme, Ungarn, kunst, forleggere,<br />
hvordan kritikken burde organiseres, og hvem visste<br />
hva om hvem. Senere på kvelden kom Gun. Hun hadde<br />
hengt opp en utstilling. Jeg fortsatte å drikke, og på en<br />
eller annen måte prøvde jeg å fortelle meg selv at alt<br />
gikk fint. Penger og god kritikk og alt det der. Fem år<br />
77
For meg var 1957 et godt år. Fem år senere skulle jeg stå<br />
i alle leksikaene (svenske), femten år senere skulle jeg ha<br />
sikret meg en nisje i den svenske litteraturhistorien. Det var<br />
den fremtiden som fikk isen i min whisky og soda til å<br />
glitre.<br />
Jo mer jeg drakk, jo mer tiltrekkende ble pikene. De var<br />
alltid de samme og satt ved forskjellige bord på forskjellige<br />
kvelder. Og vi var de samme. De ble aldri pene før vi ble<br />
fulle. Og vi ble ikke tiltrekkende før de ble fulle. Dette ga<br />
oss råmateriale til beske bøker om kjærlighet. Gun sa:<br />
- Hvis jeg kaster en håndgranat her, har Sverige mistet<br />
sin kultur.<br />
Jeg husker at hun sa det fordi det var en pause i samtalen,<br />
og bemerkningen hennes fløt ut over restauranten, og det<br />
ble et øyeblikks stillhet før stemmene igjen hevet seg beskyttende<br />
rundt oss alle.<br />
Det var en lang diskusjon om fremmedgjøring og litteratur.<br />
Klokken 2 ble vi kastet ut. De slukket lysene. Så begynte<br />
de å fjerne stolene. Til slutt førte de oss bort til døren.<br />
De gjorde det på en pen måte. Det gjorde de alltid. Jeg var<br />
full. Gatene var smale, fulle av svinger, det var vegger overalt.<br />
Den kalde steinveggen vokste mot hendene mine, mens<br />
hodet mitt falt bakover, og jeg oppdaget at jeg så opp mot<br />
en stripe himmel som var meget klar rundt skorsteinene, og<br />
i den kalde vinternatten var stjernene nære, og jeg falt.<br />
Gun klarte å få meg hjem den natten. Jeg krøp opp trappen<br />
på alle fire. Som en hund, mens jeg pustet tungt. Hun trakk<br />
meg opp på sengen og kledde av meg. Jeg hørte skoene<br />
mine falle på gulvet, og hun tullet et ullteppe rundt meg.<br />
Neste dag var jeg i bakrus, men drakk to flasker øl og skrev<br />
en artikkel om Eulenspiegel-skikkelsen i den tyske bondeoppstanden.<br />
Ikke De Costers Eulenspiegel, men folkehelten.<br />
Meningen var selvfølgelig at Eulenspiegels og Simplex' råhet<br />
ga et riktig bilde av dagens virkelighet.<br />
Ja, i mitt trettiende år planla jeg - under tvil - å<br />
fortsette med å fortelle historier for svensker. Jeg visste at<br />
det bokkjøpende og boklesende, svenske publikum var nettopp<br />
slike rettskafne mennesker som Eulenspiegel prompet<br />
på. Men som europeer av min generasjon hadde jeg drukket<br />
min porsjon skam. I 1944 fikk jeg en gullplombe i en jeksel<br />
til venstre i undermunnen. På den tiden betalte tyskerne<br />
79
for svensk eksport med gull. Jeg lurer ofte på hvem som<br />
eide den tannen jeg tygger med. <strong>En</strong> jøde fra Lodz eller en<br />
fra Amsterdam?<br />
På den tiden jeg var ferdig med min satire om kjærlighet<br />
i forstedene og skulle reise fra Spania, holdt vi en stor<br />
fest. Da klarte en av våre venner, en svensk maler, å snike<br />
seg inn i hovedkvarteret til Guardia Civil. Han kom inn i<br />
kommunikasjonssentret, og da han hadde vært telegrafist i<br />
den svenske hær, sendte han en krisemelding over den åpne<br />
linjen. Hele den spanske østkysten mottok den:<br />
'-j - · - · - ·-·-·-·- ·- · - · - · -<br />
'<br />
·· - · - ·- ·"'----·-- ·1·-- ···· · ···---· ···-·<br />
Slik sendte telegrafen i det hemmelige hovedkvarteret ut<br />
sin advarsel til Francos guardias den natten. <strong>En</strong> melding på<br />
det uforståelige, svenske språk:<br />
VIKTIG VIKTIG VIKTIG EUROPA TRENGER<br />
FLERE PØLSER SLUTT P Å MELDING<br />
· Som han og som de fleste av oss var jeg hverken helt tåpelig<br />
eller helt klok. Men jeg visste at noe var fundamentalt<br />
galt. Og en måned etter jeg hadde skrevet om Eulenspiegelskikkelsen<br />
og Gun hadde åpnet utstillingen sin, reiste vi<br />
sydover, ut fra Europa, i en 2CV Citroen. Det skulle gå flere<br />
år før vi kom tilbake. Men det visste vi ikke da. Da vi kom<br />
tilbake, var vi helt annerledes.<br />
Slik var det i mitt trettiende år, da jeg hadde drukket ut<br />
min skam som europeer, men hverken var helt tåpelig eller<br />
helt klok. Nå er snøen fra vinteren 1957 borte forlengst.<br />
Hanumangarh, 12. oktober - <strong>En</strong> gruppe arbeidere som<br />
arbeidet på Ra{asthan-kanalen, fant en ny metode for å<br />
fremføre sine klager for visepresident Radhakrishnan da<br />
han kom for å slippe løs vannet fra kanalen i går.<br />
Omtrent femti arbeidere marsjerte i tog mens de bar på<br />
en fargerik flaggduk som var festet til bambusstokker, og<br />
satte seg i første rekke blant publikum.<br />
Like etter visepresidentens tale, byttet arbeiderne stillferdig<br />
flaggduken med bønnskrifter som de hadde i. lommene,<br />
og begynte å vifte med dem for å påkalle dr. Radhakrishnans<br />
80
oppmerksomhet. Hvitkledde politimenn beslagla øyeblikkelig<br />
bønnskriftene.<br />
Hvert bønnskrift var forsynt med tommelavtrykket til<br />
omtrent femti arbeidere som berettet sine bedrøvelige historier<br />
og krevde å få utbetalt sine lønninger som, påsto de,<br />
ikke var blitt betalt på flere måneder.<br />
Før han dro til Jaipur, fortalte Mr. Ram Chander - direktør<br />
for Rajasthan-kanalen - vår korrespondent at han<br />
hadde bedt arbeiderne gi ham bønnskriftene så han kunne<br />
granske problem-et.<br />
The Hindustan Time!, 13. oktober 1961.<br />
Hvis dette er virkeligheten, hvilken skildring vil ikke være<br />
svik? <strong>En</strong> sosiologisk undersøkelse vil fortelle hvordan ar-<br />
. beiderne ble ansatt. Hvordan familiene deres lever. Scenen<br />
i Hanumangarh 11. oktober 1961 vil bli oppløst til kapitler<br />
og statistiske tabeller og. . . . omstendighetene, objektivt<br />
skildret. . . . Forskeren har gransket problemet. Våre biblioteker<br />
er fylt av resultater fra disse granskingene. Det er en<br />
pen og videnskapelig måte å få flaggduken på plass igjen.<br />
Selvfølgelig kan man forvandle kanalarbeidernes forhold<br />
til kunst. Sentimentale skildringer av asiatisk fattigdom gjør<br />
alltid inntrykk på middelklassen både i øst og vest. Og det<br />
er tross alt de som kjøper bøker. Eller man kan lage sosial<br />
og agitatorisk dramatikk ut av det. <strong>En</strong> scenearbeider holder<br />
opp en plakat: VANNET ER SLUPPET LØS. ALLE ER<br />
LYKKELIGE. Visepresidenten (hvit turban, engleaktig<br />
smil) sitter på en høyrygget stol på tribunen på venstre side<br />
av scenen. Arbeidere i dhotis og røde turbaner (Alle i Rajasthan<br />
bruker røde turbaner) sitter på huk foran tribunen.<br />
Hver arbeider bærer bambusstokker med fargerike flaggduker.<br />
Alle smiler tillitsfullt (tilsynelatende) til visepresidenten<br />
høyt oppe på plattformen. Fra høyre kommer politimenn<br />
i langsom, britisk marsjtakt, kledd i hvite uniformer og ledet<br />
av et Punjabi sekkepipeorkester kledd i kilt og turbaner.<br />
<strong>En</strong> forsanger henvender seg til publikum:<br />
Sterke er de mektige<br />
langt borte<br />
Når de er nær deg<br />
6 - <strong>En</strong> <strong>illojal</strong> <strong>europeers</strong> - - 81
vanskelige å få tak i<br />
Når de snakker til deg<br />
vanskelige å høre<br />
Inntagende er de mektige<br />
når de lener seg mot deg<br />
Når du lener deg tilbake<br />
for å finne støtte<br />
faller du<br />
Se nå hvordan Hanumangarhs arbeidere ....<br />
Den estetiske effekt kan diskuteres. Men iallfall vil publikum<br />
bli lykkelig forvisset om sin intellektuelle overlegenhet.<br />
Stakkars jævler i Hanumangarh, tillitsfulle fordi de<br />
ikke vet bedre.<br />
Journalisten uttrykte det klarere. Men for hvem? Hvor<br />
mange lesere reagerte? Og hvordan viste de sin reaksjon?<br />
Jeg tror det var til Louis Jouvet - den store skuespilleren<br />
- en ung pike som ville bli skuespiller, sa: .<br />
- Jeg føler så mye, skjønner be.<br />
Og han svarte:<br />
- Kjære, unge dame, det er ikke De som skal føle, men<br />
publikum.<br />
Jeg er forfatter, en ordblander, en frasebruker, men jeg<br />
mistror verktøyet mitt.<br />
Festet til utklippet fra The Hindustan Times er et gulnet<br />
papirark hvor det er skrevet noen få linjer:<br />
«Beskriv hvordan mennesker solidaritet kan ødelegges<br />
gjennom spredningen av (sann) informasjon. Metning, overmetning,<br />
negasjon.<br />
«Så et lik i rennesteinen utenfor huset i Harding Avenue<br />
en vårmorgen i 1959. Så det hele dagen. Oppdaget at jeg<br />
var irritert ved tanken på at det kunne begynne å lukte.»<br />
Det burde tilføyes at jeg hadde en fornuftig grunn også:<br />
Jeg var redd for at jeg måtte betale begravelsen. Og jeg<br />
hadde lite penger. Neste kveld var liket borte. Jeg vet ikke<br />
hva som hendte med det.<br />
Herat er en vakker by. Jeg har sett Timuridmonumentene<br />
i Samarkand. Men ingen steder en kuppel maken til den på<br />
mausoleet til Gohar Shad, Shah Rukhs hustru.<br />
Herat ville ha vært en enda vakrere by hvis ikke engelsk-<br />
82
Europa. At mine verdier hadde forandret seg og at jeg følte<br />
lojalitet mot Europa som en forbrytelse. Det var tyskeren<br />
som hjalp meg. Tyskeren mer enn Musallahs ruiner.<br />
Vi hadde vært to dager i Herat da jeg traff ham en kveld<br />
i juli 1958. Jeg hadde renset forgasseren på bilen vår. Tenkte<br />
på den kalde krigen i 1885. «Det store spillet» som den ble<br />
kalt. Krigen ble aldri en varm krig. Men ved å holde den<br />
kald, klarte de å sprenge Herat i luften. Det forekom meg<br />
at jeg hadde hørt om lignende ting fra min egen tid.<br />
Etterpå satt jeg i skyggen av furutrærne ved siden av<br />
svømmebassenget foran det gamle Herat Hotel og drakk<br />
grønn te. Jeg var varm og svett. Vi skulle kjøre nordover<br />
neste morgen. Jeg så ham komme. <strong>En</strong> mager mann i førtiårene.<br />
Kanskje eldre. Først trodde jeg han var afghanistaner.<br />
Han var kledd slik. Så satte han seg ved siden av meg<br />
og sa på engelsk:<br />
- De er europeer.<br />
Han snakket engelsk med lett aksent, men det var et godt<br />
public school engelsk.<br />
- Godt å se en europeer igjen. Jeg har vært nordpå de<br />
siste månedene. Jeg er tysker.<br />
Jeg fortalte ham at jeg var svensk. Han spurte om jeg<br />
snakket tysk. Det gjorde jeg, så vi fortsatte på tysk. Han var<br />
offiser, sa han. Tidligere offiser, rettere sagt. Han hadde<br />
vært stabsoffiser.<br />
- Min onkel var i generalstaben.<br />
Senere på kvelden begynte han å snakke om hvordan det<br />
var nordpå. Han hadde vært oppe ved grensen, sa han.<br />
- Jeg har mange venner.<br />
Jeg kunne ikke riktig avgjøre om han var ekte eller ikke.<br />
<strong>En</strong> juksespion eller en virkelig spion. Han hadde notisbøker<br />
fulle av opplysninger. Det virket som de inneholdt en fullstendig<br />
topografi av det nordlige Afghanistan.<br />
- Jeg har også fått med alle de sovjetiske flyplassene<br />
like over grensen, sa han.<br />
Han snakket om sine venner i Kabul. Han var bekymret.<br />
Han våget ikke å skrive til dem.<br />
- Ikke engl!ng til ambassaden. Afghanistanerne kontrollerer<br />
alt. Du kan ikke stole på dem. Du kan ikke engang<br />
stole på menneskene. Du bør aldri sende et brev i dette landet.<br />
84
Han ville jeg skulle ta med noen brev til Kabul for ham.<br />
Jeg nektet. Det forbauset ham.<br />
- Jeg gjør aldri sånt, sa jeg.<br />
Han var taus et øyeblikk. Så snakket han om piker i Berlin.<br />
Han var en hyggelig fyr. <strong>En</strong> time senere ba han meg<br />
igjen om å ta med brevene. Det betydde mye for ham. Jeg<br />
nektet igjen.<br />
- Da vil jeg prøve å komme meg frem til grensen, sa<br />
han. Men afghanistanerne kontrollerer alt.<br />
Så gikk han. Det var blitt mørkt nå, og petroleumslampen<br />
jeg hadde lånt, tegnet en liten, gul sirkel av surrende insekter<br />
i natten. Jeg gikk og la meg, og neste morgen startet<br />
vi nordover mot Sabzak-passet.<br />
Da vi kom til Kabul, tenkte jeg på tyskeren. Det virket<br />
som han var en hyggelig, middelaldrende mann. Kanskje en<br />
tosk. Men jeg mislikte tanken på at Tyskland (hvis det var<br />
Tyskland) spionerte (hvis det var spionasje) i det nordlige<br />
Afghanistan. Jeg bestemte meg derfor for å ta opp spørsmålet<br />
med de afghanistanske myndigheter. Jeg fortalte historien<br />
om tyskeren i et selskap, jeg kom med alle detaljene,<br />
men jeg fortalte historien som en anekdote.<br />
Abdul smilte og sa:<br />
- Joda, vi vet alt om ham. Har visst det hele tiden. Vi<br />
gjør som regel det. Vi har allerede tatt oss av det. .<br />
Vi lo begge to. Amerikaneren jeg hadde drukket øl<br />
med i den internasjonale klubben, stirret på meg. Så trakk<br />
han seg unna. Han så ut som han hadde sett en slange.<br />
Jeg vet hvorfor. Tyskeren hadde stolt på meg fordi jeg<br />
var europeer. Amerikaneren følte at jeg var en forræder mot<br />
Europa. Hva meg selv angikk, forsto jeg at jeg hadde gått<br />
gjennom en av portene til Asia. Min lojalitet var ikke lenger<br />
en uforbeholden lojalitet til Europa. Og jeg var fullt rede<br />
til å la Afghanistan ta seg av (hva de nå mente med det)<br />
tyskeren som hadde samlet militære opplysninger i landet<br />
deres.<br />
I januar 1959 kjørte vi fra Bombay. Vi var på vei til<br />
Delhi. Men vi kjørte ikke den .store hovedveien; vi dro på<br />
kryss og tvers fra monument til monument. Denne kvelden<br />
kom vi fra Ajanta, og neste morgen skulle vi til Mandu.<br />
Vi sov i dak-bungalowen i Dhulia og khansamah'en laget<br />
85
mat til oss. Eller rettere sagt, khansamah'en serverte oss et<br />
britisk måltid. I likhet med en forbrytelse ble dette måltidet<br />
glemt øyeblikkelig - underveis til Mandu ofret jeg det ikke<br />
en tanke - men så dukket det opp igjen og hjemsøkte meg<br />
i flere år. Dette måltidet i Dhulia var en av de avgjørende<br />
handlinger i mitt liv. Jeg vet ikke om jeg alltid kommer til å<br />
ha India i tankene, men jeg vet at India vil gnage på leveren<br />
min.<br />
Det var i Kabul noen måneder senere at jeg begynte å<br />
bli trett og svak. Mens vi kjørte sørover ble jeg stadig dorskere.<br />
Da vi kom nordover til Balkh det året, var jeg tynn og<br />
trett. Alltid trett. Begynte å bli metafysisk. Tenkte på indre<br />
kamper og liv og død. Da vi nærmet oss Pamirs, måtte jeg<br />
gi opp. Måtte reise tilbake til Faizabad ,hvor jeg lå og spydde,<br />
en ting uten ryggrad.<br />
Gun klarte å få meg tilbake til den lille jordhytten vår i<br />
Kabul. Der ventet brev på oss. Tidsskriftene ville ha artikler.<br />
Min forlegger hadde skrevet et hyggelig brev for å minne<br />
meg om at han hadde gitt meg forskudd for en bok som<br />
skulle trykkes høsten 1958. Nå var det høsten 1959, sa han,<br />
og han hadde fremdeles ikke mottatt noe ·manuskript. Vi var<br />
meget fattige.<br />
Men jeg fløt rundt i et tomrom. Min tretthet var ikke bare<br />
fysisk og mental, den hadde også forandret mitt livssyn.<br />
Selvfølgelig gikk jeg regelmessig på det franske biblioteket,<br />
leste og laget utdrag, fungerte fremdeles. Men amøbene som<br />
gnaget på leveren min, gjorde meg åndelig. De små jordskjelvene<br />
rullet forbi som torden under fjellene, regntiden<br />
kom og jordtaket holdt på å falle ned over oss. Jeg lå i<br />
soveposen min med et stykke plastic over for å dekke meg,<br />
så på dråpene som falt fra taket og sa til Gun:<br />
- Regntiden kommer, jorden oppløser seg. Det er bare<br />
naturlig. Her i denne dalen hvor vi bor nå har mer enn<br />
hundre generasjoner sett takene sine gå i oppløsning.<br />
- Kom deg opp, sa Gun. Reparer taket .<br />
.Jeg krøp lenger ned i den koselige varmen i soveposen under<br />
plasticen som beskyttet meg mot væten.<br />
- I hjembygden min står det en støtte til minne om Harald<br />
som falt sammen med Ingvar på den Kaspiske kyst for<br />
ni hundre år siden. Det står en innskrift på den:
Their foru drengila<br />
fiarri at gulli<br />
auk austarla<br />
aerni gav<br />
clou sunnarla<br />
i saerklandi<br />
- Jeg forstår deg ikke, sa Gun.<br />
- Det er ganske enkelt. Et godt vers. «Mandig for de/<br />
fjernt etter gull/og østover/matet ørnene/døde sørpå/i Særkland.»<br />
Dette er i utkanten av Særkland, vet du. Tror du<br />
noen vil reise en støtte for meg?<br />
- Du er helt sprø, sa Gun.<br />
Og det var veldig rart. Jeg snudde meg innover som en<br />
larve inne i soveposens kokong. Jeg hadde sluttet å spise,<br />
og når jeg var våken, tenkte jeg på ubestemte ting som<br />
Bestemmelsen og Mennesket og Skjebnen og Tilværelsen<br />
(alt med store bokstaver). Gun likte det ikke. Hun begynte<br />
å pakke. Stablet alt inn i bilen, dro meg ut av soveposen og<br />
sa:<br />
- Jeg kommer ikke til å la deg bli en imago ennå.<br />
Hun kjørte oss til Delhi, fikk meg til lege. Vi leide underetasjen<br />
av et hus i Defence Colony, og jeg måtte bli fire<br />
måneder i sengen for å få amøbene under kontroll.<br />
Den opplevelsen har gitt meg en mistanke om at det Asia<br />
som europeere har slik høyaktelse for, sjelens og det indre<br />
livs Asia, bare er det psykologiske uttrykk for 'fysiologiske<br />
forandringer som skyldes at protozoene eter opp innvollene.<br />
Jeg våknet like over tre om morgenen. Jeg merket at jeg<br />
snakket fransk. Det var under anstrengelsen ved å gi mine<br />
tanker ord i et enkelt, men på samme tid klassisk og rent<br />
fransk, at jeg våknet. Jeg svettet. Samtidig med at jeg åpnet<br />
øynene hørte jeg stemmen min dø bort.<br />
Gardinene var trukket fra. Månen var oppe; og det lå et<br />
bredt bånd av måneskinn over ansiktet mitt. Jeg snudde meg<br />
for å komme vekk fra lyset; på den hvite veggen over<br />
hodeputen min hadde månen malt vindusrammene som et<br />
lothringenkors. Jeg gikk ut av sengen og bort til vinduet.<br />
Gulvet var kaldt. Da jeg sto opp, løftet hunden min på hodet.<br />
Så på meg.<br />
87
Bortenfor ruten lå snølandskapet, den svarte skogen,<br />
veien. Alt klart opplyst og stille. Det var meget lys, men ingen<br />
farger; et vinterlandskap i svart og hvitt. Som teksten<br />
i en trickfilm så jeg tankene forme seg selv, bokstav for bokstav,<br />
på veien i den nederste kanten av bildet: «Måneskinnslandskapet<br />
gjør et grafisk inntrykk; det skyldes imidlertid<br />
det menneskelige øyets konstruksjon, ikke måneskinnets<br />
spektrum. Et bedre øye ville se farger i et måneskinnslandskap<br />
. . Dette er forskjellen mellom virkelighetens lyseffekter<br />
og teatrets.» Tanken tegnet seg skarpt mot snøen. Så<br />
forsvant den, og jeg lyttet inn mot huset; den bitende kulden<br />
knaket i treverket. Jeg hadde snakket med A. Mens jeg<br />
nå sto og så ned på snøen, oppdaget jeg at jeg tenkte:<br />
- Og hvorfor snakke fransk med A? Et språk hun ikke<br />
skjønner og som heller ikke jeg kan uttrykke meg skikkelig<br />
på. Ville det ikke ha vært bedre om jeg hadde snakket et<br />
av mine egne språk? Jeg kunne ha uttrykt meg på engelsk;<br />
hadde jeg snakket svensk, ville hun også ha forstått meg.<br />
Jeg kunne høre ordene tydelig, og jeg husket også at jeg<br />
ikke hadde sagt du til henne. Jeg hadde sagt vous. Vi gikk<br />
nedover en mørk gate i det sekstende arrondissement. Alle<br />
gardinene var trukket for og alle vinduslemmer stengt. Vinduene<br />
var døde. Hun hadde på seg en sølvgrå regnfrakk.<br />
Det duskregnet. Hun var et hode lavere enn meg. Skrittene<br />
hennes. Regndråpene på regnfrakken hennes. Håret hennes.<br />
Hun hadde lagt hånden sin i min, og på det fremmede<br />
språket prøvde jeg å famle meg frem til en oppriktig kjærlighetserklæring.<br />
Hun snudde ansiktet mot meg, og jeg så<br />
henne inn i øynene og snakket fort, vi hadde liten tid. Hele<br />
tiden hadde jeg snublet over de franske ordene.<br />
Det trakk kaldt fra vinduet, og skogen hvilte mørk bak<br />
veien. Hunden var kommet opp ved siden av meg. Sto med<br />
forlabbene på vinduskarmen og så ut i natten. Jeg klappet<br />
den på hodet, og de lange ørene rykket under hånden min.<br />
Jeg følte en dyp uro. Nå formulerte den seg selv, slik P's<br />
røst hadde gjort det for noen måneder siden:<br />
- Es ist spater als du glaubst.<br />
Ordene spratt tilbake på engelsk, forandret:<br />
- It is later than you know, much later, too late.<br />
Så mer stillferdig på svensk:<br />
- Senare an du hoppats.<br />
88
Og nå var jeg helt våken og husket også at A hadde vært<br />
død i nesten et år. Huset var helt stille. Det knaket ikke engang<br />
i treverket. Gun sov visst helt lydløst, og jeg sto med<br />
hånden på hundehodet og var ikke i stand til å høre henne<br />
puste. Jeg kunne tydelig se revespor. Sporene førte direkte<br />
til søppelkassen. Reven var sulten. Jeg hadde hørt den synge<br />
tidligere på kvelden. Jeg snudde meg. Da jeg gikk mot<br />
sengen, kunne jeg se skyggen, min bevege seg ut av månestripen,<br />
og lothringenkorset tegnet seg igjen på den hvite<br />
veggen.<br />
Nå vendte drømmen tilbake. Den steg opp mot overflaten<br />
i biter av isflak. (Den glitrende grønne isflaten. Den<br />
svarte isbryteren som kommer. Isflakene som blir skåret i<br />
stykker og flyter opp igjen til overflaten. Snur seg.) Fragmentene<br />
dannet et mønster, en sekvens, en drøm. Men cia<br />
jeg arrangerte dem til dette mønsteret, var jeg klar over at<br />
denne drømmefortellingen ikke var den drømmen som oppsto<br />
i glimt og forkortninger mens jeg sov. Det spilte ingen<br />
rolle. Jeg vet at det er når man samler bildene, ordkombinasjonene,<br />
fragmentene, man samtidig skaper drømmefortellingen<br />
og helheten i drømmen. Drømmen blir først komponert<br />
og skapt når man husker den. Men da den som drømmer<br />
og den som husker drømmen er - og må være - samme<br />
person, spiller ikke dette noen rolle.<br />
Med en økende følelse av ubehag satte jeg drømmen sammen.<br />
Historien begynte med ordene:<br />
- I natt drømte jeg om A, men da jeg våknet, gikk det<br />
opp for meg at hun var død.<br />
Senere strøk jeg disse ordene. De var unødvendige.<br />
Jeg vil ikke villede. Derfor bør jeg gjøre oppmerksom på<br />
at jeg aldri har hatt noe f9rhold til A. Jeg har aldri prøvd.<br />
Prøvde ikke høres bedre; hun er død.<br />
Ikke fordi jeg ikke syntes hun var tiltrekkende. Hun var<br />
søt, nesten nydelig. Hun var ung og hadde store øyne som<br />
hun brukte til å beundre med. Da jeg traff henne første gang<br />
og tok henne i hånden - hun hadde varme hender, men<br />
tok ikke din hånd, hun holdt frem sin egen for at den skulle<br />
bli tatt - tenkte jeg selvfølgelig at jeg gjerne ville ligge<br />
med henne. Slik tenker og reagerer man overfor kvinner i<br />
sin alminnelighet. Men i samme øyeblikk ble jeg også klar<br />
89
over konsekvensene. I det korte øyeblikket jeg holdt hånden<br />
hennes, hadde jeg frihet til å velge. Jeg kunne fortsette<br />
å holde den, se henne inn i øynene og gå rett på. Jeg visste<br />
hva som ville hende. Jeg visste hvordan slike forhold utvikler<br />
seg. Jeg var ikke beredt til å betale prisen. Jeg er ikke<br />
beredt til å betale prisen. I stedet trekker jeg hånden til meg,<br />
ler og sier:<br />
-Hei.<br />
Jeg er altså svært moralsk. Jeg motiverer denne moral<br />
med bevisstheten om valgfrihet. Det livet jeg ønsker å leve<br />
- uavhengighet, skrivingen, Gun, mye annet - avhenger av<br />
at jeg holder orden på mine motiver og handlinger. Men jeg<br />
tillater meg ikke å undertrykke den opplevelse av muligheter<br />
som visse kvinner - langtifra alle - gir meg når jeg<br />
treffer dem. For undertrykte jeg opplevelsen, ville mitt liv<br />
bli bundet, uten valgfrihet. Altså uberegnelig. Da kunne jeg<br />
plutselig oppføre meg slik jeg hadde sett så mange andre<br />
gjøre; stupe ut i en spontan opplevelse som bare er reflekser<br />
og hemninger i en akutt konflikt.<br />
Innsikt gir meg frihet, min moral er fornuftens valg.<br />
Da drømmen begynner, vet jeg at det har vært et forspill.<br />
Et mord - og jeg er ikke den skyldige. <strong>En</strong> flukt -<br />
hvor jeg antagelig har prøvd å skaffe meg et alibi. <strong>En</strong> rettssak<br />
- som er så dunkel at jeg bare husker ordet «rettssak».<br />
<strong>En</strong> henrettelse - som jeg er unnsluppet fra . <strong>En</strong> ny<br />
flukt - og under den flukten begynner drømmen.<br />
Jeg går opp trappen. Linoleumsdekkede trinn med jernbeslåtte<br />
kanter. Det er et mønster i linoleumen, men det er<br />
nedslitt. Et geometrisk mønster, en arabesk, som fremdeles<br />
er synlig i hjørnene ved veggen. Jeg åpner de to dørene.<br />
De åpner seg foran meg, og jeg går inn på redaksjonskontoret.<br />
Nå mens jeg skriver dette, prøver jeg å huske om jeg<br />
har sett dette redaksjonskontoret før. Det gjør jeg ikke. Bildet<br />
er helt klart, og jeg kjenner rommene godt. Det rommet<br />
jeg ser inn i, har en atmosfære som minner meg om den<br />
første avisen jeg arbeidet i, Varmlands Folkblad. Det er<br />
tyve år siden. Jeg arbeidet om natten. Lukt av dovent øl.<br />
Men jeg vet ikke hvor dette bildet av rommet er blitt tatt.<br />
Alle assosiasjonslinjer er kuttet over, og alt jeg hører meg<br />
90
selv si er, «Rommet er blitt større, men det er også speilvendt.»<br />
Nei, nå da jeg sitter og renskriver manuskriptet, er<br />
jeg i stand til å lokalisere bildet. Den omstendelige<br />
måten jeg skildret linoleumen på gjorde meg nedtrykt,<br />
og jeg sluttet å skrive. Mens jeg ligger på divanen og<br />
leser Tucholsky og venter på å komme i arbeidsform<br />
igjen, går teppet opp. Det var i Goteborg sommeren<br />
1945. Det var i juli. Den nittende var jeg blitt atten år.<br />
Jeg eide ikke penger. Jeg skrev en innsamlingsliste<br />
med skrivemaskinen på kontoret mitt, «For de trengende.»<br />
Jeg gikk rundt og banket på dører, samlet inn. Ved<br />
denne dobbeltdøren fikk jeg tre kroner. Det var et hus<br />
i Nordenskioldsgatan. Etterpå skammet jeg meg. Min<br />
1<br />
venn Dag sa:<br />
- Men dette er jo straffbart.<br />
Jeg går inn i redaksjonen. I drømmen nevner jeg aldri<br />
navnet på avisen. Jeg ser teleprinteravlukket til høyre. På<br />
den veggen er det tre dører. På en knagg ved siden av den<br />
første døren henger det en svart frakk. Til venstre for meg<br />
sitter noen mennesker ved skrivebord. De er uskarpe, som<br />
om de beveget seg da bildet ble tatt. Jeg er kortpustet, trett,<br />
uvel. Telefoner ringer. Rett foran meg, men langt borte, står<br />
et stort skrivebord. Tre personer sitter ved det. I midten sitter<br />
redaksjonssekretæren. Stolen hans er høyere enn de<br />
andres.<br />
Først noen øyeblikk etter at jeg er koinmet bort til dem,<br />
ser de opp og får øye på meg. Regnfrakken min er våt, den<br />
har også noen rifter på venstre side. Det er den jeg brukte<br />
i Beograd i 1948; den som var stor nok til å kunne brukes<br />
som soveunderlag. Jeg har de sveitsiske vandrestøvlene på<br />
meg. Jeg ser sporene etter meg; de er leirevåte og følger<br />
meg fra døren. Da de tre ved bordet ser opp fra papirene,<br />
blir det helt stille i rommet.<br />
(Nå følger en lang sekvens. Krass dialog. Spenning. Den<br />
er dårlig. De diskuterer mordet jeg skal ha begått. De viser<br />
meg bilder fra mordet. Jeg påpeker at de er stjålet fra Soderman<br />
og O'Connel, Modern Criminal Investigation. Jeg<br />
prøver å bevise - hva jeg tror er riktig - at alt er opp-<br />
91
konstruert, alt de sier kan tolkes på en annen måte. Jeg har<br />
flyktet. Det er myndighetene som må avgjøre om jeg er<br />
skyldig eller ikke. Jeg bør overleveres til dem. Jeg går mot<br />
døren. Jeg gir bare et sammendrag av denne lange historien.<br />
Jeg synes den er plagsomt dårlig laget. Jeg ville tross alt<br />
sette pris på en viss minimumsstandard selv i mine drømmer.)<br />
Jeg går ut av kontoret, og dørene lukker seg bak meg.<br />
Tre piker sitter i resepsjonen. I midten sitter A. Jeg støtter<br />
albuene mot resepsjonsdisken og snakker til henne. Så reiser<br />
hun seg fra stolen og tar hånden min. Jeg snakker fort.<br />
Hun forlater plassen sin, sier ingenting til de andre pikene<br />
som jeg nå kan se i profil, fordi de har snudd seg mot de<br />
store skrivemaskinene. Gulvet som skiller meg fra pikene, er<br />
flisebelagt. Mønsteret er enkelt og stort. A går bort til meg<br />
over dette gulvet og følger meg så ut i natten. Jeg kan se<br />
oss gå ut gjennom de store svingdørene. Da jeg ser oss<br />
komme ut på gaten - gjennom de langsomt svingende dørene<br />
- føler jeg hvordan høstvinden slår mot oss.<br />
Jeg er meget lykkelig. Jeg ser på henne. Øynene hennes<br />
er vidåpne. Vi står på en gate i det sekstende arrondissement.<br />
Så oppdager jeg at jeg lytter etter skritt i mørket<br />
rundt oss, og i en fortvilet erkjennelse av at mitt liv er slutt<br />
og alle dører lukket, (jeg ser en lang korridor hvor dører<br />
lukker seg på begge sider som rekker av fallende dominobrikker)<br />
prøver jeg å forklare hvor høyt jeg elsker henne og<br />
hvor mye hun betyr for meg. Jeg våkner og snakker fransk<br />
og lurer på hvorfor jeg ikke valgte å snakke et språk som<br />
hun forstår, før jeg husker at A har vært død i nesten et år,<br />
at jeg aldri elsket henne, at hun ikke betydde noe for meg<br />
så lenge hun levde og at hun ikke engang lignet den A jeg<br />
drømte om.<br />
Med minnet om oppvåkningen bryter jeg drømmen. Mens<br />
jeg gikk igjennom drømmen, satte jeg meg opp i sengen.<br />
Nå føler jeg en plu'tselig irritasjon, og samtidig legger jeg<br />
merke til at det er kaldt. <strong>En</strong>da en gang kommer jeg meg<br />
ut av sengen, tar på meg tøflene og skrider ned trappen.<br />
Jeg går ikke, jeg skrider; irritert. Midt i trappen stanser jeg,<br />
trekker gardinene til side og ser på gradestokken utenfor.<br />
Den viser femten grader under null. Jeg fortsetter og går<br />
92
gjennom biblioteket og arbeidsværelset ned i kjelleren. Jeg<br />
tenner lyset og kontrollerer varmeanlegget. Alt later til å<br />
være i orden. Da jeg går opp kjellertrappen og kommer inn<br />
på arbeidsværelset, føler jeg kulden fra månelyset. Rommene<br />
ligger i et kaldt lys, bøkene skjelver i hyllene, og de<br />
uryddige papirbunkene kaster skygger og mørke over bordflaten.<br />
Jeg ser på gradestokken i stuen. Toogtyve grader<br />
over null. Jeg fryser. Hele tiden går hunden bak meg. Han<br />
er søvnig, strekker på seg. Han gjesper hele tiden. Jeg legger<br />
meg igjen og trekker over meg det store, afghanske<br />
saueskinnet (det gule med sølvbroderier som jeg kjøpte i<br />
Kabul sist jeg var der to år tidligere), tuller det rundt kroppen<br />
min. Hunden legger seg nederst i sengen. Jeg hviler<br />
fotsålene mot magen hans. Den er varm.<br />
Jeg venter på at natten skal bli tidlig morgen. Klokken<br />
dytter tiden fremover ved siden av hodet mitt. Jeg venter<br />
på at den skal befri meg fra natten. Det er fremdeles vinter,<br />
og når jeg sitter i arbeidsværelset mitt om morgenen etter<br />
å ha drukket kaffe, ser jeg at landskapet blir lysere allerede<br />
klokken halv syv. Vinterdaggryet kommer grått over<br />
snøen, skogen og det islagte vannet. I sommer slapp jeg ned<br />
persiennene i arbeidsværelset mitt. <strong>En</strong>nå har jeg ikke tatt<br />
meg det bryet å trekke dem opp igjen. Men jeg kan se ut.<br />
Hvis noen ligger med kikkert i skogkanten på den andre<br />
siden av sjøen, kan han ikke se inn. Med jevne mellomrom<br />
synes jeg dette er en god spøk. Ellers sier jeg til meg selv<br />
at det er praktisk, fordi det gjør det unødvendig å vaske<br />
de syv, store vinduene i arbeidsværelset. <strong>En</strong> rasjonell rasjonalisering.<br />
Mens jeg ligger i sengen - hunden sover - tenker jeg<br />
på gårsdagens arbeid. Livet er en sammenhengende prosess<br />
av nyorientering; av og til beveger man seg så langt at alle<br />
de perspektiver man en gang så, blir fordreid og mister enhver<br />
sammenheng med den nye virkelighet man er omgitt<br />
av. Mine geografiske reiser siden 1958 har litt etter litt<br />
tvunget frem nye, intellektuelle posisjonsbestemmelser.<br />
Høres ikke alt dette vakkert? Det virker så alvorlig<br />
og oppriktig at jeg nå - noen måneder senere - føler<br />
kvalme når jeg leser det. Jeg har en så dyp mistro til<br />
disse ordene at jeg begynner å hoste når jeg leser dem<br />
93
høyt, helt til jeg blir blodrød i ansiktet og kaster opp.<br />
Likevel kan jeg ikke direkte gripe meg selv i løgn. Det<br />
er sant, selv om det høres sant.<br />
Asia forandret mine perspektiver. Fordervet dem, sier<br />
enkelte kritikere. Jeg visste en hel del om Asia før vi kom<br />
dit. Alt det man går ut fra at en velutdannet europeer vet.<br />
Det var ikke uvitenhet; det var et europeisk perspektiv. Dette<br />
måtte korrigeres. Vesterlandene. Et tillegg til Eurasia.<br />
Vår «vestlige kultur», et romformet vedheng til de større<br />
kulturene. Og det europeiske perspektivet selve blindtar-<br />
. mens ide. Jeg spøker ikke. Det er ikke bare et spørsmål om<br />
å lese de parallelle tradisjonene, arabiske, kinesiske. Det er<br />
også den smertefulle forandringen av perspektivene. I våre<br />
skoler og ved våre universiteter har lærerne og professorene<br />
blitt lønnet for å forfalske historien. De gjør det. De<br />
gjør det gladelig.<br />
Det betyr ikke at jeg blir mystiker. Østens mystisisme blir<br />
godtatt. Slik narkotika blir godtatt. Borddans blir godtatt.<br />
Vestlige provinsboere blir mystikere eller lar bord danse eller<br />
bruker narkotika. Østens mystisisme er ikke noe annet<br />
enn amøbedysenteri. Det ene eller det andre. Det spiller ingen<br />
rolle. Sjelfullhet.<br />
Vestens lærere. Die Hirnverherer, som Brecht sa. Rettferdiggjørelsen<br />
av ethvert røveri, enhver plyndring. Falskneriene.<br />
Et plutselig sinne banker i tinningene mine. Tørr<br />
strupe. Hvis de lærde menn bare hadde en hals. . . .<br />
Jeg ler. Dette mener jeg. Jeg kan ikke skrive det. Ordene<br />
mine ville ikke nå noen. De er immune. Jeg kunne like gjerne<br />
snakke til en «vestlig» hvit mann om menneskets likhet.<br />
Å forandre perspektivene betyr å forandre ideene. I India<br />
oppdaget jeg at det var to veier åpne for meg. Å beholde<br />
mine ideer og for alltid vite at i virkeligheten - en asiatisk<br />
virkelighet - sto de for hvitt overherredømme, kolonialisme,<br />
imperialisme og krig. De var tross alt de samme<br />
europeiske verdier som alle disse ekspertene og diplomatene<br />
og forretningsmennene fra de vestlige land (fra Vladivostok<br />
over Berlin, Paris, London, New Y ork til Los Angeles)<br />
brukte ved passende anledninger som dekke over sin virksomhet.<br />
Hvis jeg nektet å anerkjenne dette. . . . da måtte<br />
94
jeg finne nye perspektiver som passet inn i en større virkelighet.<br />
Dette betydde lesning. Men da dagene har for få<br />
timer og jeg - som alle andre - må ha øl og poteter (eller<br />
helst whisky og kjøtt) for å leve, satt jeg om nettene og<br />
leste lbn Khaldun, kinesiske klassikere, indisk historie. Ikke<br />
bare for å lære - selv om det alltid er morsomt å lese -<br />
men for å omforme meg selv; bryte ned mitt etnosentriske,<br />
«vestlige» perspektiv. Prøve å ødelegge ideologiene, tankemønstrene<br />
og fordommene som våre skoler og aviser, venner<br />
og arbeidsgivere fyller oss med i Europa. Man kan ikke<br />
intellektuelt si at man ikke tar parti. Man må forandre selve<br />
sitt grunnsyn.<br />
Man kan også bryte ned ideologiene ved å ta dem alvorlig.<br />
Dette kan gjøres på følgende måter:<br />
A) Jukset: Menneskene (storm) er skapt like. Man kan<br />
ikke høre en president tale, en statsminister snakke, uten<br />
at denne frasen blir brukt. Alle elsker likhet.<br />
B) Virkeligheten: menneskene er noen utvilsomt ulike dyr.<br />
Få er rike og mektige. Mange sulter og er undertrykte.<br />
Nå må man gjøre et valg. La oss anta at man befinner seg<br />
i Latin-Amerika. Man kan gå på konferanser og møter i FN<br />
og få god betaling for å hevde at Menneskene (stor m)<br />
er skapt like. Det sårer aldri noen utbyttere. Eller man kan<br />
si at menneskene (levende mennesker) blir behandlet som<br />
dyr.<br />
Velger man det første - da følger man den vestlige tradisjon<br />
gjennom å bryte ned dens ideologi. V elger man det<br />
andre, tar man frem sin ametralladora og gjør noe med elendigheten.<br />
Hunden ser på meg. Det er min hund. Hvis hund er<br />
jeg? Og hvor skulle jeg gå med mitt maskingevær? Jeg oppfyller<br />
min oppgave i et samfunn som jeg av gode grunner<br />
anser for å være forrykt. Oppgaven å skrive.<br />
Mens jeg sitter i sengen og bygger ord rundt ametralladora,<br />
er sannheten at jeg ikke gjør noe slikt. Det gjorde jeg<br />
senere. Meget senere.<br />
Bla tilbake og skriv om!<br />
Asia forandret alle mine perspektiver. Jeg visste litt om<br />
Asia, selvfølgelig. Det man går ut fra at en velutdannet<br />
europeer vet. Det var ikke uvitenhet. Men det var et euro-<br />
95
peisk perspektiv. Dette måtte bli forandret. Da jeg kom<br />
tilbake til Sverige, prøvde jeg på en metodisk måte å lese<br />
de parallelle tradisjonene, arabisk og kinesisk. Bevisst lete<br />
etter andre perspektiver i utviklingen. Det bør gjøres klart<br />
at dette ikke er det samme som å bli mystiker. Bare en forandring<br />
av perspektivene. Da dagene har for få timer og jeg<br />
- som alle andre - må tjene til livets opphold, satt jeg oppe<br />
om nettene og leste Ibn Khaldun, kinesiske klassikere, indisk<br />
historie. Ikke bare for å lære - selv om det alltid er<br />
en glede å lese - men for metodisk å bryte ned mitt etnosentriske,<br />
europeiske perspektiv. Å bryte ned dette er selvfølgelig<br />
også det krav som denne europeiske, intellektuelle<br />
tradisjon setter.<br />
I halvsøvne snudde og vendte jeg på disse tankene mens<br />
jeg ventet på morgenen. Jeg nyttiggjorde meg et sitat fra<br />
Needhams Videnskap og sivilisasjon i Kina, bind 3, side<br />
196:<br />
Etterordet til første del av Lii Shih Chhun Chhiu forteller<br />
oss at det ble fullført i år 239 før vår tidsregning.<br />
Det var ikke siste gang i historien at et politisk<br />
mektig, men (selv etter sin egen mening) relativt kulturløst<br />
samfunn skulle gjøre store anstrengelser for å<br />
trekke til seg det beste av intelligens og lærdom som<br />
fantes andre steder: man kan lett finne eksempler i<br />
mongolepokens Persia og senere på det nordamerikanske<br />
kontinent.<br />
Jeg liker hans stil. Den tørre spotten. Men mer enn det:<br />
hvis denne erkjente mangel på kultur ( Timurids) tidligere<br />
førte til en kulturell utvikling ( Wei og Timuridrenessansen),<br />
er det da mulig at den erkjente mangel på kultur i «det<br />
nordamerikanske kontinent» kan ha de samme konsekvenser<br />
nå? Var USA's kriger (og vi vet alle hva vi mener om<br />
dem) mer umenneskelige enn de mongolene førte? Om mongolene<br />
kunne man si som det ble sagt om Mussolini . ...<br />
veiene funksjonerte?<br />
96<br />
Da jeg renskrev dette, ble jeg urolig. Noe var galt.<br />
Jeg skjønte ikke hvorfor jeg hadde skrevet disse lin-
jene. Tanken var pueril. (Ikke Needhams, men min.)<br />
Som en konstatering av fakta - ja. Som en vurdering<br />
- nei. Jeg gikk ned i biblioteket og tok frem boken.<br />
På forsatspapiret hadde jeg skrevet:<br />
s. 196 kulturløse samfunn<br />
s. 358 lærdom og død (se Ssu-ma-Ch'ien)<br />
s. 522 når ble Europa oppdaget?<br />
Hele dagen før jeg drømte om A, hadde jeg brukt til<br />
å lese Needham, bind 3. Disse notatene hadde jeg skrevet<br />
da. Søvnig hadde jeg grublet over «det nordamerikanske<br />
kontinent» og den kulturelle verdi av en erkjent<br />
mangel på kultur, men et helt annet - og langt<br />
viktigere - problem hadde opptatt meg om dagen og<br />
fått betydning for utformingen av min drøm. «S. 358<br />
lærdom og død (se Ssu-ma-Ch'ien)»: sitatet jeg hadde<br />
understreket var noe Needham hadde oversatt fra Huan<br />
Than (år 40 før vår tidsregning til år 30 etter) :<br />
Yang Hsiung var opptatt av astronomi og pleide å diskutere<br />
emnet med myndighetene . . ..<br />
Han laget selv en armillarsfære<br />
<strong>En</strong> gang sa en gammel håndverker til ham:<br />
«Da jeg var ung, kunne jeg lage en slik uten virkelig<br />
å forstå sammenhengen. Men senere forsto jeg mer<br />
og mer. Nå er jeg sytti år og føler at jeg bare begynner<br />
å forstå det hele, og likevel må jeg snart dø. Jeg har<br />
også en sønn som gjerne vil lære hvordan man lager<br />
disse instrumentene; i årene som kommer vil han gjenta<br />
mine erfaringer, og jeg går ut fra at også han en dag<br />
kommer til å forstå, men da vil også han være rede til<br />
å dø.» Hvor tragiske, og samtidig komiske, var ikke ordene<br />
hans!<br />
Det var noe svært underlig ved den måten jeg hadde<br />
grublet over Timuridkulturen og USA på. Jeg hadde nevnt<br />
Ibn Khaldum: «Det blir gjort små anstrengelser for å finne<br />
frem til sannheten. Det kritiske øye er som regel ikke skarpt.<br />
Feiltagelser og ubegrunnete antagelser er nært beslektet og<br />
>anlige elementer i historisk informasjon .... Det kreves kritisk<br />
itmsikt for å sortere ut den skjulte sannheten, det kre-<br />
7 - <strong>En</strong> <strong>illojal</strong> <strong>europeers</strong> - - 97
ves viten for å avdekke sannheten og pusse den slik at den<br />
kritiske innsikt kan benytte seg av den.» Men henvisningen<br />
til Ssu-ma Ch'ien forklarer hvorfor jeg - i det våkne mellomspillet<br />
i min drøm om A - valgte å vende meg bort<br />
fra den gamle håndverkeren, bort fra Ibn Khaldun.<br />
Denne arabiske lærde, som ble født i Tunis i 1332 og som<br />
reiste og studerte i hele den sivilisert:.: verden - Afrika,<br />
Spania, Vest-Asia - og døde i Kairo i 1400, var den første<br />
«moderne» historiker. Hvis jeg virkelig hadde arbeidet med<br />
problemet om å forandre mine perspekti> er, ville jeg selvfølgelig<br />
ha prøvd å få hans arbeid i fokus. Hvordan kunne<br />
han være så mange århundrer forut for de europeiske barbarene?<br />
Og hvorfor blir han aldri lest i våre skoler, er<br />
ukjent for det «lesende publikum» i Europa og noe som bare<br />
angår «spesialistene»?<br />
Men for mine private problemer var historien om den<br />
gamle håndverkeren viktigere. Dette kan man se på forsatspapiret.<br />
Presset på blyanten er sterkere i det notatet enn i<br />
det foran eller det etter. Men det var for viktig.<br />
Ssu-ma-Ch'ien var Stor-astrolog eller Stor-historiker (eller<br />
protokollfører) hos den store keiser Wu i det tidlige<br />
Han-dynastiet. Han skrev den første systematiske - vitenskapelige,<br />
kan man si - verdenshistorie (sett fra et sivilisert<br />
midtpunkt, selvfølgelig) i Kina. Ikke den første historieboken.<br />
Men det første og største kritiske, systematiserte<br />
verk. Hans offisielle ·stilling var lav; meget lavere enn hans<br />
fine titel. Men han hadde adgang til rikets dokumenter og<br />
rapporter, og han visste at det han gjorde var av betydning<br />
for ufødte generasjoner. Han grunnla en tradisjon.<br />
Keiser Wu knuste adelen, sikret grensen i sør, samlet<br />
riket, kjempet i vest, skrev nye lover og arbeidet for å etablere<br />
Den kinesiske fred i hele den kjente verden. I år 99<br />
før vår tidsregning ble en ung kaptein ved navn Li Ling<br />
slått av Hun'ene i det østlige Tien Shan. Da keiser Wu fikk<br />
høre at bare fire hundre av fem tusen mann var i stand til<br />
å vende tilbake, ble han fylt av vrede. Nederlaget var ikke<br />
stort. Nederlaget betydde lite for riket; men alle rettens<br />
lærde dømte Li Ling.<br />
Ssu-ma Ch'ien kjente Li Ling, men bare flyktig. Men i<br />
retten snakket han til keiser Wu om Li Lings bedrifter. Li<br />
Ling hadde nesten seiret, men fik_k ingen støtte. Han sa at<br />
98
få generaler i fortiden hadde kjempet så godt som Li Ling.<br />
Men kommanderende general hadde vært Li Kuang-li.<br />
Han hadde mislykkes. Derfor var Ssu-ma Ch'iens ord en<br />
kritikk av hans handlinger. General Li Kuang-lis søster var<br />
Li. På den tiden var hun keiser Wus yndling. Følgelig ga<br />
keiseren ordre om at Ssu-ma Ch'ien skulle overleveres til<br />
dommerne for å ha forrådt Tronen.<br />
Det var to måter Ssu-ma Ch'ien kunne unnslippe på. Han<br />
kunne kjøpe seg fri. Men hans venner sviktet ham, og selv<br />
var han fattig. Han kunne også begå selvmord. Hans forpliktelser<br />
overfor tradisjonene, familien og hans sosiale status<br />
var klar. <strong>En</strong> mann av ære blir ikke stilt for retten.<br />
Ssu-ma Ch'ien begikk ikke selvmord. Han ble dømt. Han<br />
ble pisket. Han ble kastrert. Og han fortsatte å leve som<br />
en merket mann, en knekket mann, en mann uten ære. I et<br />
brev til en venn, Jen Shao-ch'ing som satt i fengsel og skulle<br />
henrettes, forklarte Ssu-ma Ch'ien sin handlemåte.<br />
Hvis selv den minste slave og kjøkkenpike kan klare å<br />
begå selvmord, hvorfor skulle ikke en som jeg klare å<br />
gjøre det som må gjøres? Men grunnen til at jeg ikke har<br />
nektet å bære disse lidelsene og har fortsatt å leve, nedverdiget<br />
og vanæret, er sorgen over at det finnes noe i<br />
mitt hjerte som jeg ikke har klart å uttrykke skikkelig, og<br />
jeg skammer meg ved tanken på at når jeg er borte, vil<br />
ikke etterslekten kjenne til hva jeg har skrevet. ... Jeg har<br />
samlet og satt sammen gamle tradisjoner som var spredt og<br />
mistet. Jeg har gransket fortidens handlinger og begivenheter<br />
og undersøkt prinsippene bak suksessene og fiaskoene,<br />
medgang og forfall, i ett hundre og tretti kapitler. Jeg ville<br />
forske i alt som angår himmel og menneske, komme til bunns<br />
i forandringene i fortid og nåtid. . . . Men før jeg var ferdig<br />
med det første utkastet, ble jeg rammet av denne ulykken.<br />
Det er i fortvilelse over at det ikke ble ferdig, jeg har<br />
underkastet meg denne grusomme straff uten bitterhet.<br />
Når mitt verk er endelig avsluttet, skal jeg deponere det i<br />
Det Store Fjellet. Hvis det blir gitt til mennesker som setter<br />
pris på det og trenger inn i landsbyene og de store byene,<br />
hvorfor skulle jeg da" beklage meg, selv om jeg skulle utsettes<br />
for tusen lidelser? . . Selv om hundre generasjoner forsvinner,<br />
vil min skam bare bli større. Det er den tanken som<br />
får mitt hjerte til å snøre seg sammen ni ganger om dagen.<br />
99
håper jeg - i sannhetens interesse.) Heller ikke er jeg<br />
interessert i å analysere i detalj den årsakssammenheng<br />
som var bestemmende både for drømmen og spekulasjonene<br />
om Needham.<br />
Jeg skrev disse ordene for å gi meg selv en grunn til å<br />
stryke en drømmesekvens som hadde sammenheng med visse<br />
personlige, erotiske opplevelser. Jeg strøk den ikke fordi jeg<br />
er snerpet; vi er alle brødre under huden. Våre onanifantasier<br />
er også forbløffende like - 'noe man lett kan se hvis<br />
man leser pornografi. Jeg strøk den fordi en tredje person<br />
var innblandet. <strong>En</strong> jeg vet ikke ville sette pris på å bli skildret.<br />
Selv ikke i drømmeform. Jeg for min del har ikke (så<br />
vidt jeg vet) noen skamfølelse. Men jeg har oppdaget at<br />
andre har det. Hun ville - som Victoria - gjort meg oppmerksom<br />
på at det ikke moret henne.<br />
Men nå kan jeg se at det fantes et helt annet ledd mellom<br />
drømmen og Needham som jeg også strøk. Og det var ingen<br />
drøm. Jeg brukte den erotiske sensuren til å sensurere<br />
en langt viktigere diskusjon. (Noe som er helt alminnelig og<br />
sosialt.)<br />
Da jeg lå våken den måneskinnsnatten og formulerte setninger<br />
om kulturen - eller den underlige mangelen på kultur<br />
- i USA, er vi igjen i 1940, og vi går nordover Riverside<br />
Drive. Jeg og Nelson og Theobald. Solen skinner. <strong>En</strong><br />
lastebåt er på vei opp elven. Det er en lett dis i luften.<br />
Nelson snakker om Kina. Han vokste opp der, hans far var<br />
misjonær.<br />
- Far gråt da Wang Ching-wei gikk sammen med japanerne.<br />
Han var den beste av dem alle, og far kjente<br />
ham godt_<br />
Jeg kan se det klart. Det er i nærheten av Grants grav.<br />
Nå er vi under kjørebanen. Høyt over oss rustne jernbjelker,<br />
den drønnende lyden av den tunge trafikken. Vi klatrer. Vi<br />
står på den øverste bjelken. Den er dekket av et tykt lag med<br />
sot og svart, klebrig skitt. Theobalds far er sosialist. (Jeg<br />
tror han var tysk-jødisk emigrant.) Vi snakker om krigen.<br />
Vår lærer, Mr. F, har snakket til oss om første verdenskrig.<br />
- Tro ikke på det dere leser. Det gjorde min generasjon.<br />
Det var dritt og død og alt sammen på grunn av intriger i<br />
Europa og fordi Morgan hadde investert mange penger i<br />
en alliert seier. Alminnelige gutter som dere ble drept bare<br />
101
for å tjene høyfinansen og det hemmelige diplomati. Jeg har<br />
sett det.<br />
R, hvis far var bankier og kjente presidenten (ble det<br />
sagt), lente seg mot meg og sa:<br />
- Ikke bare på grunn av Morgan. Vi vet hvordan tyskerne<br />
er.<br />
Både Theobald og Nelson blir drept i annen verdenskrig.<br />
Men den gangen, våren 1940, balanserer vi høyt oppe på en<br />
sotet bjelke og snakker om den tyske okkupasjonen av Danmark.<br />
På gaten står en politimann. Jeg ser luen hans. I rennesteinen<br />
ved siden av ham ligger det gamle aviser og appelsinskall.<br />
Like ved siden av oss under broen er det en plattform.<br />
Den blir antagelig brukt under inspeksjoner. Plattformen<br />
er så langt fra bjelken at du ikke engang kan røre ved<br />
den med fingertuppene. Man må ta sats, spenne musklene<br />
og så hoppe over til den. Bjelken rister og skjelver under<br />
den tunge trafikken over hodene på oss. Politimannen er<br />
gått. Nå står det noen barn der nede. De ser opp mot oss.<br />
De ser opp på oss, men ler. Peker. Vi tør ikke hoppe, sier<br />
de. <strong>En</strong> liten pike i rød kjole hopper opp og ned på fortauet,<br />
hun er uhyre opphisset og sier at vi ikke tør.<br />
Bjelkene er røde av rust og svarte av sot. Plattformen er<br />
gjemmestedet vårt. Der er vi alene. Der møttes gjengen. Vi<br />
pleide å sitte der og dingle med bena over gaten, lese<br />
tegneserier, snakke om piker - det blåser en vind fra elven.<br />
Det er svært høyt over gaten. Jeg husker hvordan vi<br />
hopper, tar spranget fra bjelken til inspeksjonsplattformen.<br />
Suget i mellomgulvet når du hopper. Dette ikke å våge, og<br />
så plutselig å oppdage at man allerede hopper fordi man<br />
ikke våget ikke å våge.<br />
På plattformen ligger det et tykt lag av skitt og sot. Nå<br />
kjenner vi hvordan trafikken dirrer like ved hodene våre.<br />
Vi må bøye hodene når vi sitter her. Når vi går, skal vi gå<br />
hjem til Nelson. Han bor i huset ved siden av mitt. Ellers<br />
vil noen spørre hvor jeg har vært.<br />
Disse minnene er meget tydelige. Tankene har hoppet fra<br />
A til Riverside Drive i 1940. Mellomlandet i det
(Fortalt den i forbifarten, ikke gransket den i detalj.) Første<br />
gang jeg husker at jeg fortalte den er september 1940.<br />
Da var jeg akkurat kommet tilbake til Sverige. Krigen var<br />
meget nær. Dag og jeg står under Tranebergsbron, like ved<br />
piggtrådsperringen. Mennene i antiluftvernet røker. De vinker<br />
til oss. Jeg snakker med Dag. Snakker om New York<br />
og gjemmestedet vårt. Men historien kan umulig være sann.<br />
Det er et falskt minne, et pseudo-minne. Theobald kan ikke<br />
ha vært sammen med oss. Han bodde på den andre siden<br />
av elven. Bare en gang møttes vi etter skoletid. Han gikk<br />
alltid rett hjem. Den eneste gangen jeg møtte ham etter skoletid,<br />
var i selskapet hos Nelson. Jeg var utkledd som kinesisk<br />
kuli. Jeg kjøpte drakten i en liten forretning i nærheten<br />
av Times Square. (Jeg fant et fotografi fra selskapet<br />
da jeg kom tilbake til Sverige i 1963 og brant papir, brev<br />
og fotografier.)<br />
Men selv dette må være løgn. Jeg husker fotografiet.<br />
Det ble tatt på skolen. Jeg var ikke kledd som en kinesisk<br />
kuli. Jeg var kledd som klovn. Jeg hatet det bildet.<br />
Jeg smilte som et esel på det. <strong>En</strong> tykk gutt som<br />
smiler. Og mens jeg skriver dette - 1956 - husker<br />
jeg plutselig Nelsons selskap. Det er sant at jeg var<br />
kledd som en kineser. Men kjøpmannen var en spøkefugl.<br />
Vel var det en kinesisk drakt, men en kvinnedrakt.<br />
Jeg husker hvordan de lo. Hele familien lo.<br />
Lattertårer spratt ut av øynene på dem. Og jeg smilte<br />
og smilte og smilte. Gud! Jeg hatet det. Ikke så rart at<br />
jeg forandret på minnene da jeg skrev dette for tre år<br />
siden.<br />
Og Nelsons rolle i historien virker underlig. Jeg husker<br />
ikke engang om vi gikk i samme klasse eller ikke. Eller på<br />
samme skole. Men vi var naboer. Han samlet på frimerker.<br />
<strong>En</strong> gang slapp jeg en eske kinesiske frimerker i Riverside<br />
Drive. De blåste bort. Han var lei for det, sa han. Han satte<br />
pris på frimerkene sine. Hans søster hadde vært i Sverige<br />
i 19 3 7 (hvorfor? ) . Nei, Nelson var ikke en av de tre som<br />
klatret opp på den høye bjelken.<br />
Jeg leser igjennom det jeg har skrevet. Jeg blir slått av<br />
med hvilken letthet jeg avskrev Theobald og Nelson som ofre<br />
103
for krigen. Var de det? Jeg skrev noen brev til Nelson i<br />
1941 eller 1942. Jeg må ha fått svar. Jeg tror jeg har lest<br />
eller hørt at han falt i krigen mot Japan. Men jeg er ikke<br />
sikker. Løgn i minner som møll i klær. Hvis man venter<br />
lenge nok før man lufter dem, vil det ikke være annet enn<br />
tvil, støv og filler når man åpner døren.<br />
Men - de store slåsskampene ved 124. gate var virkelige.<br />
Selv om jeg ikke lenger husker hvem som var på min<br />
side. Hvis det var noen. Skygger og utydelige ansikter.<br />
Stemmer. De hadde samme vei hjem som jeg. De var feige,<br />
syntes jeg. De stanset ikke opp og sloss når gjengen prøvde<br />
å stanse dem. De løp sin vei. De sa det var galt å slåss på<br />
gaten. Det samme sa skolepsykologen. Jeg tilhørte en klasse<br />
som ikke sloss på gaten. Trodde hun.<br />
- I Sverige gjør vi det, sa jeg.<br />
- Men du er ikke i Sverige nå, sa hun. Du skader skolens<br />
rykte. Vi må bevare vårt rykte, selv om vi er så nær slummen.<br />
Du må alltid huske at du er elev ved en fin skole.<br />
- Hvis de lar meg være i fred, skal jeg ikke slåss. Hvis<br />
de ikke lar meg være i fred, må jeg slåss. Ingen har lov til å<br />
spytte meg i ansiktet.<br />
Da jeg gikk hjem den dagen, sto guttene fra 124. gate<br />
i veien for meg. De bare sto der og sperret veien. Jeg prøvde<br />
å gå rett frem, men de stanset meg. De andre fra min skole<br />
snudde og tok en annen vei. Jeg snakket dårlig engelsk, det<br />
var under min første måned i New York; jeg sa på mitt dårlige<br />
engelsk:<br />
- Hvis du ikke flytter deg, spytter jeg deg i ansiktet.<br />
Gutten var stor. Han var høyere enn meg. Han skjønte<br />
hva jeg sa. Men han trodde jeg spøkte. Hele gjengen lo. De<br />
plystret. Fregnete ansikter. I mellomtiden sto jeg helt stille<br />
og samlet spytt og· slim i munnen. Da det store, røde ansiktet<br />
hans var to fot fra meg, spyttet jeg ham mellom øynene.<br />
Det dryppet nedover kinnene hans. Så sloss vi. Jeg<br />
visste at jeg måtte tape. De var mange. Jeg kom til bevissthet<br />
igjen i en delikatesseforretning. Eieren hadde trukket<br />
meg inn dit. Konen hans ga meg vann. Hun var tykk.<br />
Skolepsykologen snakket til meg om igjen og om igjen.<br />
Hun sa hun ville snakke med foreldrene mine. Jeg vet ikke<br />
om hun gjorde det. Hun forsto aldri at man må bevare sin<br />
selvrespekt. Og derfor foraktet jeg henne.<br />
104
Men etter at jeg hadde spyttet lederen for gjengen<br />
mellom øynene og gjengen hadde slått meg sanseløs, hadde<br />
jeg aldri noe bråk på hjemveien fra skolen. Han hilste på<br />
meg når vi gikk forbi hverandre. Jeg forsto ham. Han forsto<br />
meg. Men guttene i klassen forsto meg aldri. De lo av<br />
meg, og R sa:<br />
- Bare en svenske kan være så tåpelig.<br />
- Men jeg vant, ikke sant? sa jeg.<br />
Likevel forsto de meg ikke.<br />
Det var ikke min siste gatekamp. Den siste var i 1947.<br />
Det var det året jeg ble innkalt til militærtjeneste. Vi<br />
hadde drukket i et hotell i Syd-Sverige, i Urshult. Det<br />
var marked der den dagen. Folk sloss med hestetømmer<br />
nede ved hestemarkedet. <strong>En</strong> svarthåret mann sto og<br />
skrek midt i markedet, like under lampen, og svingte<br />
tømmen rundt og rundt. Jeg kom ut av hotellet. Jeg var<br />
full. Vi så etter bilen vår. Bilen skulle hente oss. Jeg<br />
så noen piker. Jeg snakket til dem. Så sto vi og ventet.<br />
<strong>En</strong> blond gutt kom. Han ropte. Han slo ned en mann.<br />
Han sa han skulle drepe alle som kom i nærheten av<br />
ham. Jeg sto ved siden av pikene. Jeg flirte. Jeg lo av<br />
ham. Han spurte om jeg ville slåss. Jeg sa at jeg aldri<br />
slåss med små mennesker. Dverger. Han dro til meg.<br />
Jeg ga ham en sigarett. Da jeg sa at jeg ikke sloss<br />
med mennesker som ham, traff han meg rett i ansiktet<br />
med bakhodet. Akkurat da hadde jeg åpnet munnen og<br />
snakket, så fortannen min ble truffet av skallen hans<br />
og brakk. Da ble jeg vill. Vi sloss. Jeg sa jeg skulle<br />
drepe ham. Virkelig drepe ham. Pikene var tilstede. Da<br />
jeg fikk ham i bakken, slo han hodet mot fortauskanten.<br />
Han blødde. Jeg hadde lagt hendene rundt halsen<br />
hans og sa Nå skal du dø, broder. Så kom politiet.<br />
Men han var en full sjømann som hadde vært i mange<br />
slagsmål i denne lille byen. Jeg var en full journalist,<br />
og pikene var vitner på at jeg ikke hadde hatt lyst til<br />
å slåss og hadde prøvd å berolige ham. Han sa jeg<br />
hadde ledd. Han fikk brudd på hjerneskallen da han<br />
falt, men jeg hadde brukket to tenner. Dommeren fant<br />
ham skyldig. Jeg traff aldri pikene igjen. Jeg besøkte<br />
ham på sykehuset. Jeg ville ikke han skulle misforstå<br />
10.5
meg. Jeg ville ikke ha penger for tennene. Det var dommerens<br />
ide. Jeg ga ham pengene tilbake. Han sa:' «Det<br />
var iallfall en flott kamp.» Jeg har aldri sett ham siden.<br />
Det var min siste kamp. Jeg hadde ledd av ham. Det var<br />
min skyld.<br />
De tre guttene som gikk nordover forbi Grants grav den<br />
vårmorgenen i 1940 må ha vært meg og to andre. Hvem vet<br />
jeg ikke. Men jeg vet, helt sikkert, at jeg sto på toppen av<br />
den bjelken og følte angsten for spranget over til plattformen.<br />
Jeg vet også at jeg hoppet en gang. Jeg lurer på om<br />
jeg ikke var helt alene den gangen jeg våget å hoppe. For<br />
at jeg selv skulle se at jeg våget det.<br />
Men da vi lekte på loftet en gang høsten 1939, gled jeg<br />
på en bjelke. Jeg falt ned og ble skadet. Hender, føtter, rygg.<br />
Tilbragte tre uker i sengen og måtte ligge på magen. Hørte<br />
på radioen. Den ensomme vandreren.<br />
Det eneste som blir igjen av den historien jeg har fortalt<br />
i treogtyve år (nå og da) er smaken av jern, rustent jern<br />
under håndflatene mens jeg klatrer opp; alt annet er løgn.<br />
Løgn og forbannet dikt. Noe jeg har samlet opp her og<br />
der for å få meg selv til å tro på historien.<br />
Det var denne erindringsprosessen jeg strøk. Og det var<br />
da jeg kom til klarhet over min egen løgnaktighet og mangelen<br />
på virkelig oppriktighet i min innsikt, at min bevissthet<br />
oppfattet at nattens drøm slett ikke sluttet med at jeg kom<br />
med en kjærlighetserklæring til A som nå har vært død i<br />
ett år.<br />
106<br />
Mangelen på sannferdighet går et skritt lenger. Da<br />
jeg kom tilbake til New York i 1966, brukte jeg tre<br />
kvelder til å lete etter denne bjelken, denne broen; det<br />
var i februar, og det var kaldt. Gun beklaget seg. Hun<br />
syntes jeg var latterlig. Noe jeg imidlertid ikke fortalte<br />
henne var at jeg ikke kunne finne stedet igjen. Det<br />
fantes ikke utenfor mine erindringer. Så langt stolte jeg<br />
ikke engang på henne. Hun reiste fra New Y ork i den<br />
tro at jeg virkelig hadde sett min barndom. Det eneste<br />
jeg så var det huset hvor jeg hadde bodd. Skolen min<br />
var revet, og mitt hemmelige gjemmested var så hemmelig<br />
at det aldri hadde eksistert.
Først noen raskt skiftende scener. Jeg rekker bare såvidt<br />
å oppfatte noen ansikter ( Brueghel-skisser) i en folkemengde;<br />
en strøm av mennesker som velter frem gjennom en<br />
trang gate; nå og da et oppadvendt ansikt, plutselig opplyst<br />
så det skiller seg ut fra den mørke, strømmende massen.<br />
Langt unna noen skudd. Bredere gater: tunge lastebiler.<br />
<strong>En</strong> bil brenner. Lastebiler, dekket av presenninger. Noe<br />
rører på seg under presenningen. Igjen ansikter, denne gang<br />
forstørret, forvridde, så øyne, bare øyne. Og så mørke.<br />
Cellen er mørk. Jeg er klar over at den er bygget av<br />
store, rått tilhugne steinblokker. Det er for mørkt til at jeg<br />
kan se sprekkene, men når jeg famler med hendene kjenner<br />
jeg at veggene er fuktige. Steinene- former en bue over<br />
hodet mitt. Jeg når ikke opp til buen. Men jeg vet at den<br />
er der. Støveltramp i korridoren. Heljern. Ser i mørket hvordan<br />
støvlene sparker seg frem gjennom den mørke gangen;<br />
når heljernet treffer steingulvet, spruter det gnister mot veggen.<br />
Trampelyder og gnistregn. Mørke.<br />
Jeg er i en mye større celle nå, og det er et moderne fengsel.<br />
Briskene er slått opp. Det er dagslys. Like foran døren<br />
har solen malt et gitter på gulvet. Døren er åpen. Når jeg<br />
ser ut, står galgene på bakken som en teaterdekorasjon. Det<br />
sterke følelsesengasjementet som var karakteristisk for begynnelsen<br />
av drømmesekvensen, tones nå ut. Jeg sier ikke,<br />
«Dette er bare en drøm.» Men alt er blitt som i den hverdagslige<br />
virkeligheten; dekorasjon og teater.<br />
Det virker som jeg sier, «l mitt trettiende år ser jeg at<br />
du henger der, svart av sol, og jeg synes synd på deg.» Men<br />
jeg er syvogtredve.<br />
To menn i grå fangedrakter feier gulvet med lange piassavakoster.<br />
De snakker sammen. Jeg kan høre dem. Stemmene<br />
deres er meget tydelige, men jeg lytter ikke til ordene.<br />
De gestikulerer. Bildet er tegnet i lette farger og med klare<br />
og skarpe konturer. Jeg står i celledøren og ser på bildet.<br />
Det er så avgjort et bilde. (l'art nouveau).<br />
Jeg kjenner det ikke igjen. Men ser jeg meg til høyre,<br />
oppdager jeg at jeg står i et fengsel av Piranesi. Mens jeg<br />
tenker dette, (og samtidig spiller et opptak av en diskusjon<br />
som Gun og jeg hadde i Paris forrige høst om Escher og<br />
hans trappe bilder) blir jeg truffet av lydene fra et forhør<br />
som åpenbart blir holdt i en annen del av fengslet.<br />
107
- Hva mener De nøyaktig; ble barna kastet levende<br />
inn, eller ble de drept på en eller annen måte før de ble<br />
kremert?<br />
- Jo, barna ble kastet levende i gravene. Man kunne<br />
høre skrikene deres over hele leiren. Det var selvfølgelig<br />
svært plagsomt. Det er forbausende hvor mye lyd en slik<br />
liten kropp kan produsere. Den tekniske staben for gasskamrene<br />
arbeidet på overtid, og vi måtte ta hensyn til utrustningens<br />
manglende kapasitet. Derfor begynte vi å legge<br />
barna i ovnen uten å gasse dem først. Dette senket støynivået.<br />
Det sparte selvfølgelig både materiell og arbeidstid,<br />
men var svært ubehagelig. De sparket da de ble kastet inn.<br />
<strong>En</strong> av oss ble bitt. Men ordre er ordre.<br />
Nå er galgeplassen svært mye 1910 og Carl Larssen. Små<br />
dalarpiker (blonde) i nasjonaldrakter springer rundt i det<br />
frodige, grønne gresset og plukker vårblomster til en krans.<br />
Jeg står på balkongen og sier:<br />
- I dag kan vi feire hundreårsdagen for svenskenes frihet<br />
fra hengning. Dette er den femte friheten.<br />
Igjen ansikter, en strøm av ansikter. Jeg sitter i en alminnelig<br />
celle i en svensk politistasjon (Vaxjo, september<br />
1947). Teppet jeg har tullet rundt meg stinker av sur, gammel<br />
spy. Stiv av skitt. Lyset treffer meg i ansiktet. Jeg kan<br />
ikke engang knuse lampen. Den er beskyttet av et jernnett.<br />
Min kamerat, min store, tåpelige, snille kamerat, får sin<br />
bekomst. Når jeg står på tå og ser ut gjennom det lille<br />
cellevinduet, ser jeg at han blir hengt. Det er en stor fest.<br />
Trommer og flagg og hurrarop. Han blir ført opp tretrappen.<br />
Han gjør motstand. Det later til at han skriker. Jeg<br />
ser den vidåpne munnen hans, og han prøver å bevege armene.<br />
Jeg er muligens meget redd. Han blir ført til galgen<br />
av to svenske politimenn i sommeruniformer. ( Iskremselgere,<br />
ballonger, folkefest.)<br />
Så blir alle dører slått opp, og jeg ser at jeg løper. Jeg<br />
løper gjennom fengslet, og det er helt tomt. Jeg lurer på<br />
hvorfor alle dører blir slått opp.<br />
Et stillsbilde; Rowlandson. «Besøk hos en gammel venn.»<br />
De to rytterne foran den hengte mannen. Liket som sm),lldrer<br />
i galgen. De besøkendes gapende munner.<br />
Jeg står foran bildet, snur meg og sier:<br />
- Spranget fra en blodig _virkelighet til en senroman-<br />
108
tisk eventyrfortelling er meget kort. Slik med Jan Potockis<br />
«Manuscrit trouve a Saragosse». Den stadig gjentatte hengningssekvensen<br />
blir nervepirrende underholdning. Men du<br />
bør huske at Rowlandson var fem år eldre enn Potocki.<br />
Men Potocki skjøt seg i Uladowka tolv år før Rowlandson<br />
døde, og Rowlandson døde nøyaktig hundre år før du ble<br />
født. I dette tidsrom utvikler motivet med den hengte og<br />
hans venner seg raskt. Det forandrer seg med en halsbrekkende<br />
fart. Hvis du gleder deg over Potocki og hans polemikk<br />
mot den alminnelige mening, bør du huske at det tok<br />
ett hundre og åtteogførti år før hans manuskript ble offentliggjort<br />
i sin helhet. Og da i Tyskland. Og da - i 1963 -<br />
var Den Hellige Allianse bare et minne, og polemikken mot<br />
Chateaubriand var blitt meningsløs i en v·erden hvor Le<br />
Genie du christanisme (mumling) og han bare ble husket<br />
som et kjøttstykke på spisekartet. Derfor blir hengningen nå<br />
bare spennende.<br />
Denne lange monologen ble avlevert med stort alvor. Mens<br />
jeg avleverte den, så jeg den utstyrt med (som et partitur)<br />
fotnoter.<br />
Så løper jeg igjen. Jeg passerer en kryssende korridor. <strong>En</strong><br />
bred lysstripe blir kastet over gulvet. Den kommer fra et<br />
lite rom til venstre. A sitter bundet til en stol. Hun er garottert.<br />
Jeg ser øynene hennes.<br />
- Goya, tenker jeg.<br />
Men nå slutter drømmen med dører som blir slått opp og<br />
gaten full av mennesker.<br />
Forvirret våkner jeg og sier:<br />
- A er død. Hun er død.<br />
Og jeg husker at under krigen, i 1942 da jeg var femten<br />
år, oppdaget jeg at en av mine venner så på Goyas «Carretadas<br />
al cementerio» som pornografi. Han pleide å onanere<br />
foran den raderingen. Piken var så vakker, syntes han.<br />
Ikke så ufarlig likevel den diskusjonen om Needham og<br />
W ei-dynastiet.<br />
Arbeidet med dette manuskriptet har gått langsomt. Jeg<br />
har hatt smerter. Det er nå en måned siden jeg sist svarte på<br />
brev. Papirene tårner seg opp på skrivebordet mitt. Det<br />
eneste jeg har klart å lage er noen artikler. Det er allerede<br />
vår. Snøflekker på naken mark. Jeg gikk en lang tur med<br />
109
hunden min i morges. Jeg kjente lukten av jord; bjerkene<br />
har allerede fått et fiolett skjær. Vår.<br />
Smerte, fysisk smerte, har interessante konsekvenser. Man<br />
må konsentrere seg. Ordene blir for tunge å bære. Og man<br />
får en følelse av liten tid. Om natten før jeg sovner har jeg<br />
ligget i sengen og tenkt på en historisk roman. Selvfølgelig<br />
er det meningen å skildre min egen tid. <strong>En</strong> hvor rakettene<br />
huker seg sammen i sine sementhull beredt til sprang. Det<br />
er en underlig situasjon å tilhøre en døende kultur i en dømt<br />
verden. Men da det nesten er umulig å bevisstgjøre virkeligheten<br />
for leserne, ville jeg kle bevisstheten i historisk<br />
drakt.<br />
Jeg går ut fra at leseren har betingede reflekser som beskytter<br />
ham mot et direkte forsøk på å gi ham innsikt i hans<br />
situasjon. Men man kunne liste seg innpå ham, finne et område<br />
hvor han ikke er forberedt. Ingen hjernevask kan være<br />
total, så man burde kunne finne det svake ledd i forsvarskjeden<br />
hans. Så et kort, skarpt støt av fornuft, fulgt av et<br />
forsøk på å få ham til å se seg selv utenfra bare for et øyeblikk.<br />
Da kan kanskje hans bevissthet overta og skape et<br />
menneskelig vesen av ham før det sinnssykt normale i vår<br />
vestlige kultur mekaniserer ham igjen. Jeg har grepet meg<br />
selv i å tenke dette. Men det er for fornuftig. Jeg har ingen<br />
slik tro på litteraturen bortsett fra når jeg er lett i hodet av<br />
alkohol eller tretthet. I virkeligheten interesserte emnet for<br />
romanen meg, selv om det var historisk og dom og død.<br />
Fordi det var en dom vi nå hadde overlevd med mange<br />
hundre år. Og av og til håper jeg at iallfall noen mennesker<br />
- et eller annet sted - vil overleve de neste femti<br />
årene og fortelle oss om dem. Selv om jeg ofte finner det<br />
tvilsomt.<br />
Jeg har altså ligget våken om nettene og sett en roman<br />
foran meg. <strong>En</strong> roman bred som en elv, episk, tragisk (heroisk.)<br />
Klare og direkte setninger. Personene hugget i stein.<br />
Nordmannakulturens undergang på Grønland. Da en venn<br />
av meg i New York hørte om dette, sa han, «Av alle kulturer<br />
virker dette 'som den mest fremmede og mest meningsløse.»<br />
Mitt poeng er selvfølgelig at fra vårt vestlige synspunkt<br />
var ikke kulturen det spor «fremmed» - men den var meningsløs.<br />
Vi vet hvordan den ble grunnlagt. USA utgir av og<br />
til tninnefrimerker om vikingene i vesterled. That skal at<br />
110
teknikken). Frihet har fremtid i seg når den følger den objektive<br />
virkelighet - eskimoene. Hver morgen gjør jeg notater<br />
i en liten, svart bok. «Men hvis obj. virkelighet selv<br />
- skjebne - fører til død og ødeleggelse. hvor da de forskj.<br />
mulige former for frihet?»<br />
V ed korrekturlesningen:<br />
Ovenstående har fått en sammentrengt stenogramstil. Må<br />
få sagt det rett ut. Perspektivene i Grønlandsboken er vår<br />
tids perspektiver.<br />
Da Eirik Raude tok land i vest, landet han først under jøkelen<br />
Blåsærk. Siden slo han seg ned lenger sør ved Eiriksfjorden.<br />
Men da han vendte tilbake til Island etter å ha<br />
vært tre vintre i det nye landet, døpte han sitt .nyoppdagete<br />
land Grønland. Med det navnet var det lettere å få folk dit.<br />
Dette - taktisk nødvendige (og i all stillhet akseptert<br />
som taktikk av de samtidige i hans kultur) - skille mellom<br />
virkelighet og illusjon klarte kolonistene aldri å bygge bro<br />
over. ,<br />
De søkte friheten i illusjonen Grønland. De døde fra middelalderen<br />
ligger i gravene kledd etter tidens mote; moter<br />
fra Paris og hoffet i Burgund. Ikke de fornuftige klærne,<br />
de hensiktsmessige klærne, klærne for Blåsærk og Hvitsærk.<br />
Første ledd: tragedien de opplevde selv. De isolerte. De<br />
som var blitt avsondret. De som ble forfulgt av en vag bevissthet<br />
om at de døde ut og ble drevet (som kveg) mot ødeleggelsen<br />
av krefter de ikke mestret. Skjebnetragedien.<br />
Annet ledd: Konstateringen at skjebnen ikke var skjebne,<br />
men mangel på innsikt og bevissthet. Kulturen var ufornuftig.<br />
Alt i navnet Grønland lå undergangen gjemt. Den historiske<br />
tragedien. Grusom fordi ansvaret er blitt flyttet fra<br />
skjebnen til menneskers handlinger.<br />
<strong>En</strong>delig: - som siste ledd - avdekkingen også av den<br />
historiske tragedie. Her ligger vanskeligheten. I hvert nå<br />
fantes frihetens mulighet. Selspekkets frihet, iglooens frihet,<br />
nødvendighetens frihet. Ingen skjebne bestemte for dem. De<br />
tenkte galt, de avgjorde galt, og det døde de for. Dumhetens<br />
straff er døden. Der er det svake ledd. (Hvor er dine<br />
112
etterkommere, Eirik? Hva hendte med din sæd? Det som aldri<br />
dør, Eirik? <strong>En</strong> død manns dom.)<br />
Det uunngåelige i denne prosess. Den dype og forferdelige<br />
menneskelige tragedie. Øynene. Hendene. Den siste saganatten.<br />
Den siste som håpet. (Bak dette - vissheten om<br />
at håpet alltid kunne gå i oppfyllelse. At fremtiden alltid var<br />
lys. At friheten var deres.)<br />
Episk form. Ingen slutninger. Klagesang over gårsdagens<br />
helter. Men hvor tragedien ikke er skjebnen, men en evig<br />
valgfrihet, handlinger som er kulturelt betinget. Heltediktning<br />
hvor heltemotet blir fornektet og snudd til sin motsetning<br />
uten å miste kvaliteten av dyp, menneskelig lidelse.<br />
Allvitende forfatter (allvitende fordi han er født senere),<br />
og derfor også allvitende leser. Personene beveger seg som<br />
i en stor glasskule.<br />
Det vil ta mange års arbeid. Men nettopp fordi det som<br />
er skjedd er skjedd og derfor er en del av den strenge og<br />
uforanderlige fortiden, kan det gi leseren mulighet for (i<br />
den langsomt utviklende, episke form) frihet i fremtiden.<br />
Det må finnes en fremtid om noen måneder eller år hvor<br />
jeg kan puste fritt. Puste rolig og rytmisk uten smerte, arbeide<br />
mykt og følge den episke strøm. Men jeg føler meg<br />
bedre i dag. Jeg har begynt å rydde i papirene mine. Jeg<br />
svarer til og med på brev. Sitter ved arbeidsbordet hele dagen.<br />
Smerten som bevisstgjører. <strong>En</strong> farlig teori. Men berettiget.<br />
Blir først farlig hvis smerten føres inn som et nødvendig<br />
ledd i bevisstgjørelsesprosessen. Smerten som positiv opplevelse<br />
for andre. Torturistens filosofi. Inkvisisjonen.<br />
I tidligere år pleide vi å fortelle en morsom historie om S.<br />
Under korrekturlesningen:<br />
Jeg gikk til bokhandelen etter å ha skrevet forrige kapitel.<br />
Jeg fikk tak i Strindbergs Ockulta dagbok. Den var nettopp<br />
blitt utgitt (men selv nå i en «redigert» utgave). Angående<br />
diskusjonen smerte og bevissthet. Strindberg skildrer<br />
hvordan Harriet Bosse »søker» ham. Organisk opplevelse.<br />
(Den svenske kritikken forbauser meg. Den skriver om<br />
Ockulta dagbok som om den var en virkelig dagbok, som<br />
8 - <strong>En</strong> <strong>illojal</strong> <strong>europeers</strong> - - 113
selv. Det morsomme ved historien gjør meg nå - av grunner<br />
som snart skal bli klare - mindre opplagt på å le. Leseren<br />
er sikkert i stand til - hvis han ønsker det - å legge inn de<br />
komiske detaljene selv. -<br />
Vi tilhørte samme generasjon både intellektuelt og ifølge<br />
fødselsattestene. 1940 ga oss avsky for militærstøvler. Da<br />
S ble innkalt og oppdaget at det ikke fantes noen ærlig måte<br />
å slippe unna på, bestemte han seg for å simulere.<br />
S var en metodisk mann som studerte simuleringens teknikk,<br />
teori og praksis. Før han ankom til regimentet, hadde<br />
han skaffet seg alle tilgjengelige opplysninger om reginentets<br />
lege. Mannen hadde drømt om å bli forsker. Var<br />
den eneste svenske som hadde studert en sjelden og nedbrytende<br />
form for migrene. På svensk blir den kalt «varkhjalm».<br />
I ukene før han skulle ut satt han derfor på biblioteket<br />
og leste all tilgjengelig litteratur om denne uvanlige<br />
form for hodepine.<br />
Det komiske - selve den komiske· kjerne i denne morsomme<br />
historien - var selvfølgelig den omstendelige beskrivelsen<br />
av hvordan legen skritt for skritt ble ledet til å oppdage<br />
en «varkhjalm» hos denne unge soldaten. Hans stolthet.<br />
Hans glede. Publikum brølte av latter da denne historien<br />
fra virkeligheten endte med at S ble sendt hjem.<br />
På hjemvei fra Peking i 1963, litt mer enn et desennium<br />
etter at S var blitt fritatt fra militærtjeneste på grunn av sin<br />
alvorlige hodepine, skiftet vi fly i Moskva. Kom ombord i et<br />
SAS fly og fikk svenske aviser. På forsiden et fotografi av<br />
S. Han var død av svulst på · hjernen. Gun legger to fingre<br />
på nekrologen og sier:<br />
-Linne!<br />
Og jeg vet hva hun mener, og jeg tenker på S mens vi<br />
flyr mot Stockholm (og flyvertinnene serverer kylling, salat,<br />
rødvin og ost). Jeg ser for meg trykt på gult papir:<br />
«S i Stockholm sverger seg fri. Unngår militærtjeneste ved å<br />
simulere hodepine. Dør ti år senere av svulst på hjernen. Store<br />
smerter. Skriker høyt.»<br />
S kunne vært et av de ennå ikke offentliggjorte avsnittene<br />
i Unnes Nemesis Divina.<br />
I morges leste jeg hva jeg har skrevet. Det er helt ufarlig.<br />
Ikke bare for leseren; for meg selv også. Jeg kunne fortsette<br />
115
på denne måten. Nøste opp drømmer og sjel. Det ville ikke<br />
koste meg mer enn det rent manuelle arbeidet. (Jeg drømte<br />
i natt også - jeg pleier å drømme.) Da behøvde jeg ikke å<br />
se de mer ubehagelige realitetene i øynene.<br />
Når det gjelder smerte: som folk flest flykter jeg inn i fysiske<br />
smerter for å unngå intellektuelle konflikter og intel- ,<br />
lektuelt ubehag.<br />
A tok livet av seg på kjøkkenet mitt for et år siden. I<br />
dødskampen spydde hun blod ut over linoleumsgulvet; husverten<br />
skrev til meg etterpå og klaget. Han sørget over sin<br />
linoleum. Hun var nitten år.<br />
Leiligheten min lå i Skånegatan 20, Stockholm syd. Den<br />
lå i første etasje. Huset var bygget i de første årene av dette<br />
århundre. Da huset ble bygget, arbeidet min farfar noen kvartaler<br />
unna. Jeg har arvet et fotografi hvor man kan se noen<br />
menn stå foran det huset de har bygget. De er søndagskledd.<br />
Byggmesteren står i forgrunnen med en kasse øl. I høyre<br />
hjørne kan man skimte det som skulle bli det huset hvor<br />
jeg fikk leilighet og hvor A spydde blod ut over linoleumen.<br />
Ett rom, kjøkken, bad, rennende kaldt vann, en kakkelovn.<br />
To vinduer som vendte nord. Vinduene hadde sotete, alltid<br />
skitne ruter. Det første året prøvde jeg å holde dem rene,<br />
men jeg ga opp. Det var umulig å holde dem rene der nede<br />
i høyde med gaten. Gaten var grå og uten sol. På den<br />
andre siden av gaten en grå steinmur. På toppen av muren<br />
slumbygninger som skulle vært revet i 1920-årene, men var<br />
blitt stående på grunn av husnøden. <strong>En</strong> trikk gikk gjennom<br />
gaten. Linje «Nummer <strong>En</strong>.» Teglveggene rundt leiligheten<br />
min var metertykke. Aldri en lyd fra naboene. Mørkt og<br />
stille.<br />
Der bodde A før hun tok livet av seg våren 1963.<br />
Jan, du lyver.<br />
På hjemvei fra Peking kom vi med Moskvaflyet til Arlanda<br />
flyplass i Stockholm. Det var 19. januar 1963. Om kvelden<br />
ringte noen venner. De ba oss komme over og ta en drink.<br />
Gun var trett, så jeg gikk alene. Stockholm var· bare kald<br />
vinternatt rundt meg da jeg gikk nedover bryggen i Gamla<br />
Stan, og jeg var nysgjerrig på Sverige.<br />
116
Det var den kvelden jeg traff A. Hun hadde ikke noe sted<br />
å bo. Senere førte dette møte til at jeg tilbød henne leiligheten<br />
min.<br />
Alltid huske hvordan det føltes å være tyve år og gå på<br />
bommen. Men man glemmer. Og når man husker, gjør man<br />
det romantisk. Og selv om man virkelig klarer å fremkalle<br />
bildet igjen og se på det, spiller det ingen rolle at man<br />
sa den gangen:<br />
- Glem aldri dette. Glem aldri og tilgi aldri.<br />
Men hva hjelper det A at Jan husker?<br />
Det var vinter. Fordi det alltid var vinter da man var ung.<br />
Og jeg var toogtyve og var kommet til Stockholm for å hente<br />
refuserte manuskripter i forlagene og prøve å bli kvitt noen<br />
dikt i redaksjonene. Jeg lyktes ikke. Den første kvelden i<br />
Stockholm havnet jeg i et selskap på nordsiden. Sibir ble stedet<br />
forresten kalt. Jeg var sulten, men kom sent, og det<br />
var ikke noe annet igjen enn gin. Jeg drakk en halv flaske<br />
og spydde ut gjennom et vindu. Så måtte jeg gå. Jeg husker<br />
ikke hvor jeg sov. ·<br />
Neste dag klarte jeg å låne en tier av en venn som arbeidet<br />
i Alford & Cronholm Fargekompani. Vi hadde ligget<br />
i samme telt en sommer for noen år siden ute i Flaten,<br />
syd for Stockholm (da jeg ennå var ung og skrev enda flere<br />
dikt som ikke ble trykt. Av og til tok vi jobb på sykkelekspress-kompanier<br />
- det var krig og mangel på bensin<br />
- når vi trengte penger. Jeg var seksten år og hadde sluttet<br />
skolen for å bli menneske) . Nå er han feiermester et eller<br />
annet sted i Narke.<br />
Jeg spiste flesk og bønner i en ølsjappe, kjøpte sigaretter<br />
og vasket meg på Centralstasjonen. Sto foran et speil og<br />
prøvde å få meg til å se respektabel ut. Den kvelden klarte<br />
jeg å bli igjen hos en annen venn som gikk på Kunsthøyskolen.<br />
Han og hans venninne delte rom. De ga meg kaffe.<br />
Vi spiste. Han hadde litt penger, for han laget plakater for<br />
matvareforretninger. Jeg lånte en madrass. Piken mente at<br />
jeg like godt kunne gå. De hadde bare et lite rom, sa hun.<br />
Jeg var enig, men hadde ikke noe sted å gå, så jeg ble der,<br />
og da trakk hun på skuldrene, og jeg sov på madrassen.<br />
117
nelig, vulgær roman.» Men dramaet opptok meg samtidig.<br />
Menneskene, begivenhetene, skrekken.<br />
Noen biler kjørte forbi, men da jeg oppdaget at de kjørte<br />
rett gjennom meg, skjønte jeg at det var spøkelsesbiler. Hallusinasjonsbiler,<br />
og jeg tok ikke hensyn til dem. For å være<br />
på den sikre siden, gikk jeg likevel langt ute på veikanten,<br />
farlig nær grøften. Det var vanskelig å skille mellom virkelige<br />
biler og sult-biler. Det visste jeg av erfaring, og jeg<br />
hadde ikke lyst til å bli overkjørt. (Siste gang jeg skvatt til<br />
siden for disse grå bilene med slukte lykter som for avgårde<br />
på lydløse hjul, var langt oppe i Jura høsten 1956.<br />
Det var min siste hiketur tvers gjennom kontinentet. Jeg satte<br />
meg ved siden av veien og sa til meg selv:<br />
- Aldri mer.)<br />
Da det begynte å bli morgen (jeg måtte ha sovet en stund<br />
mens jeg gikk) satt jeg under sementtrappen til et samvirkelag.<br />
Jeg tok av meg støvlene og prøvde å vaske bena rene<br />
med snø. Jeg frøs som bare helvete, og da jeg ikke hadde<br />
hatt anledning til å skifte strømper den siste uken, var huden<br />
mellom tærne skallet av og blødde. <strong>En</strong> seig masse av blod<br />
og materie gjorde strømpene stive som gammelt lær. Det<br />
gjorde vondt når jeg gikk. Jeg lurte på hva i helvete jeg<br />
skulle gjøre med livet mitt. Men ordene i den tanken kom<br />
tungt og med lange mellomrom og blandet sammen med<br />
drømmer.<br />
Da det lysnet av dag, var jeg langt ute på en slette. Med<br />
dagslyset forsvant hallusinasjonene, og jeg kjente bare<br />
hvor kald og trett jeg var. Jeg var glad for at spøkelsesnatten<br />
var slutt. Jeg fikk sitte på med en melkebil, og satt en<br />
time ved siden av sjåføren og sov. Den dagen fortsatte jeg<br />
nordover. Vanskelig å få sitte på med noen. Gikk mye.<br />
Overnattet på en liten jernbanestasjon. Jeg fikk en kopp<br />
kaffe, og jeg prøvde å gi en fornuftig forklaring på hva jeg<br />
gjorde og hvorfor. De trodde ikke på meg, så min troverdighet<br />
var ikke mye å skryte av. Det spilte forresten ingen rolle.<br />
De ville ikke ha trodd meg samme hva jeg sa. Men de var<br />
hyggelige mennesker.<br />
De låste meg inn på venterommet da de gikk for å legge<br />
seg.<br />
- Det er imot reglementet.<br />
I hjørnet sto det en jernovn. Det ble fyrt med kull. Om<br />
119
kvelden var ovnen rødglødende av varme, og jeg kunne se<br />
den gløde da jeg sovnet. Luften var tørr og støvet. Om<br />
morgenen var ovnen grå og kald. Det var rim på frakken<br />
min. Jeg hadde sovet fast og uten drømmer på den brune<br />
trebenken. Da jeg våknet, sved det i øynene. Det var vanskelig<br />
å gå. Som å gå på kniver. Hvert skritt gjorde vondt.<br />
Men da jeg hadde tvunget meg selv til å gå et par kilometer,<br />
følte jeg ikke smertene lenger. Jeg hadde ikke flere sigaretter<br />
igjen. Jeg hadde bare en stump.<br />
Da jeg kom frem til min venn, var det kveld og han hadde<br />
noen venner hos seg. Hans kone ga meg et par strømper,<br />
og jeg gikk inn på badet og vasket meg. Jeg vasket også<br />
strømpene mine og hang dem opp til tørk. Tok på meg rene<br />
strømper og gikk ut for å hilse på vennene deres. Jeg var i<br />
storform. Fortalte historier, folk lo. Vi diskuterte hele natten,<br />
drakk akkevitt med brus. Jeg var morsom. Samtidig<br />
spiste jeg; spiste meg gjennom natten. Min venns kone bar<br />
mat til meg hele tiden mens jeg snakket og drakk.<br />
Da jeg ser gjennom en kuffert full av gamle papirer og<br />
finner de manuskriptene jeg skrev den vinteren, brenner<br />
jeg dem. Jeg finner også et fotografi fra den vinteren. Min<br />
venn tok det. Jeg står ved elven og er meget tynn og meget<br />
ung og har på meg en trenchcoat og ler.<br />
I 1963 var leiligheten min i Skånegatan i Stockholm kledd<br />
med bøker. I den siste perioden jeg bodde der, satte jeg opp<br />
bokhyller på alle veggene i rommet, selv under vinduet;<br />
bokhyller over hele gangen; bokhyller på kjøkkenet. Derfor<br />
kunne jeg bare bruke komfyren til å koke tevann på.<br />
Siden A skulle bo der, pakket vi nå ned bøkene og rev ned<br />
hyllene. Det dundret i veggene da hyllene falt.<br />
Jeg hadde vært på badet. Sommeren 1954 hadde jeg reparert<br />
og malt det og lagt nye fliser på gulvet. Der hadde<br />
jeg tatt ned den historiske samtidighetstabell som hadde<br />
hengt på badeveggen; Menneskers og nasjoners fremgang<br />
og undergang i 4000 år. Meningen var at hvert våkent minutt<br />
skulle fylles med fornuft. Uheldigvis viste det seg -<br />
hva jeg burde ha forutsett - at den naturlige sittestilling<br />
på setet førte til at år tohundre før vår tidsregning kom<br />
i samme høyde som øynene mine. Når jeg satt der, stirret<br />
jeg inn i hellenismen. Når jeg sto og tisset, så jeg på Hyksos<br />
120
konger, hetitter og Hsia dynastiet. Bare når jeg lå på kne med<br />
hodet over kummen og var full eller syk, kunne jeg se mer<br />
samtidige begivenheter. Men jeg er sjelden så full. Dette<br />
kan virke som en tanke. Men var det ikke. Bare slump.<br />
Da jeg kom ut fra badet, sto A lenet mot veggen i gangen.<br />
Jeg fortalte dette til henne som en morsom historie -<br />
selv om jeg ikke er i stand til å se den dypere mening med<br />
den lenger - og hun hørte ikke på meg. Hun stirret inn i<br />
rommet hvor de holdt på å rive ned bokhyllene på kortveggen.<br />
Tredve meter litteraturhistorie falt på gulvet. Vi lo alle<br />
sammen. Men ikke A. Jeg kan se henne stå lenet mot veggen<br />
med håndflatene presset mot det mønstrete tapetet bak<br />
henne.<br />
Jeg har nettopp hørt på Handels kammertrio i g-moll.<br />
Det pleier å hjelpe. Jeg kjøpte platen i Hong Kong og tok<br />
den med meg til Peking. Den tilhører mitt mentale førstehjelpsutstyr.<br />
Men nå i stillheten da det bare suser svakt i<br />
høyttaleren og jeg hører en rev hyle langt borte i skogen,<br />
kjenner jeg at irritasjonen fremdeles prikker i halsmusklene,<br />
og avsmaken ligger som et surt belegg på tennene. Jeg snur<br />
platen og lar hans c-moll sonate for obo og cembalo rense<br />
rommet.<br />
De store høyttalerne står der borte under vinduene på<br />
bakveggen. Bokhyllene demper alle ekkoene, og arbeidslampen<br />
kaster en skarp kjegle av gult lys over skrivemaskinen<br />
og hendene mine. I samme øyeblikk jeg lukker øynene, kommer<br />
dansen. <strong>En</strong>delig gir irritasjonen seg. Jeg lener meg tilbake<br />
i stolen og er helt alene med Handel og det attende århundre.<br />
Jeg trenger musikk. Uten brennevin og musikk ville ikke<br />
dette liv være til å holde ut. Men jeg fortærer mer musikk<br />
enn alkohol. Delvis fordi musikk er billigere, og delvis fordi<br />
musikk er bedre for min helse; jeg våkner ikke i bakrus<br />
etter å ha lyttet tett en natt. Mens jeg skriver dette, avslører<br />
jeg for meg selv at jeg hverken er klar eller konsekvent<br />
i min holdning til kunst. Jeg pleier å snakke om kunsten<br />
som bevisstgjører, dens intellektuelle funksjon. Men jeg<br />
behandler Handel som librium, en beroligende pille. Jeg<br />
kan selvfølgelig uttrykke det vakrere; musikken som befrier.<br />
Siden jeg kom i puberteten har musikk vært et behov. Og<br />
121
være meg selv sammen med. Spise kreps, drikke akkevitt,<br />
synge; alt det liker jeg. Jeg liker også skarpe diskusjoner.<br />
Av og til har jeg sittet i opptil tyve timer i en sammenhengende<br />
diskusjon. Den gode spenningen når man føler at<br />
man blir forandret, befruktet, forvandlet. Jeg treffer og ønsker<br />
å treffe mennesker av tre grunner: arbeid, intellektuell<br />
kontakt og gammelt vennskap. Alt annet er av det onde.<br />
Jeg er ikke uhøflig. <strong>En</strong> gang arbeidet jeg to år på et kontor.<br />
Også der klarte jeg å holde en avstand. Jeg gjorde jobben<br />
min. Gjorde den godt også. Snakket, var vennlig; jeg<br />
til og med spøkte med de andre som arbeidet i samme rom,<br />
men jeg klarte så totalt å holde meg utenfor deres tilværelse<br />
at jeg glemte navnene deres samme dag jeg sluttet.<br />
Men parasittselskapelighet er mest vanlig i vår kulturkrets.<br />
Den som ikke er ærlig, ikke intellektuell. Som bare tar<br />
tid. I dag gjorde det meg så irritert at jeg ble barnslig og<br />
tenkte om og om igjen som for tredve år siden: «Hvis de<br />
bare ville forsvinne, oppløse seg, synke gjennom gulvet, blåse<br />
bort. Bare la meg være i fred.»<br />
· Livet er kort. Samvær stjeler tid. Og dette, min tid, er alt<br />
jeg har. Jeg prøver å få Gun til å forstå det. Jeg sier:<br />
- Hvorfor vil du treffe dem? Vi behøver ikke å fornærme<br />
dem, vi kan bare gjøre oss usynlige, utilgjengelige.<br />
Smile vennlig hvis vi støter på dem og så bare smette unna.<br />
Du vet hvordan de er. Jeg kunne skrive ned hver eneste<br />
fordømte setning de sier før de kommer. Jeg kunne gi deg<br />
et detaljert manuskript om hele denne ødelagte ettermidda'<br />
gen. De kan ikke gi oss noe som helst.<br />
Gun sier at de er hyggelige. Hun slapper av sammen med<br />
dem. For meg er de bare forstyrrende, ødeleggende. Jeg er<br />
ute av stand til å arbeide en hel dag etter en slik ettermiddag.<br />
Jeg føler meg kvalm.<br />
- Jeg vil bare få være i fred, sier jeg til Gun. Skjønner<br />
du ikke det? Få være i fred og arbeide.<br />
Hun svarer ikke. Hun går bare opp trappen. Jeg lar musikken<br />
spinne meg inn i en kokong av fred og ensomhet.<br />
Jeg kan ikke godta denne skildringen av mitt forhold til<br />
omverdenen. Den er romantisk, derfor en løgn. Da mine<br />
reaksjoner på menneskelig kontakt skulle komme til å spille<br />
en rolle for A, er det nødvendig å avkle JM.<br />
123
Sannheten er selvfølgelig at jeg ikke våger å treffe mennesker.<br />
De kommer for tett innpå meg.<br />
Hvert møte betyr en mulighet for lidenskap og tragedie.<br />
Jeg har alltid vært klosset. Jeg har aldri klart å lære reglene<br />
i det sosiale spillet. Selv som barn syntes jeg det var<br />
noen underlige regler. Hvis jeg ikke gjemmer meg bak brillene<br />
mine, kunne jeg glemme meg, komme for nær mennesker,<br />
bli trukket inn i deres liv.<br />
Jeg vet godt hva jeg opplevde i de femten minuttene jeg<br />
var fraværende. Jeg satt i min komfortable, grønne stol,<br />
kaffekoppen sto på det gule bordet ved siden av meg. Piken<br />
satt i den blå sofaen. Vi hadde to gjester. Mann og<br />
kone. Mens jeg snakket, så jeg opp og fikk øye på piken.<br />
Hun satt der i skarp kontur foran meg. Hun hadde på seg<br />
et rødt skjørt, og det var glidd opp over knærne da hun<br />
satte seg. Jeg ble helt tørr i munnen. Mens jeg snakket<br />
(gryntende selskapslyder) så hun på meg. Hun hadde<br />
brune øyne.<br />
Nei, jeg ble ikke forelsket. Men i det øyeblikk,et hadde<br />
jeg lyst på henne. Jeg hadde virkelig lyst på henne. Det var<br />
ikke noe spesielt ved henne, hun var hyggelig og nokså pen<br />
og ikke direkte tåpelig. Hun var ikke en kvinne jeg kunne<br />
holde ut. Hvis jeg våknet en morgen og fant henne ved<br />
siden av meg i sengen, ville jeg ikke ane hva jeg skulle snakke<br />
med henne om. Det var bare et plutselig glimt av kontakt.<br />
Jeg går ut fra at alle opplever det samme. (Andre ganger<br />
kan det være et plutselig glimt av raseri eller hat eller<br />
sorg.)<br />
Som barn hadde jeg inntrykk av at andre mestret slike<br />
situasjoner på en helt annen måte. Da jeg var ung, pleide<br />
jeg å si at de hadde dressuren i blodet. Jeg for min del<br />
har alltid måttet sØrge for å huske spillereglene. Man kan<br />
kalle det et bevisst liv hvis man vil. Et liv hvor man har sin<br />
ustanselige frihet. Men da er denne bevissthet ganske plagsom.<br />
Jeg vet hva som kan skje. Jeg har vært igjennom det altfor<br />
mange ganger. Men hvor andre har klart å leve sitt liv<br />
på betingede reflekser og hemninger, har jeg alltid følt meg<br />
tvunget til å ta bevisste avgjørelser.<br />
Dette har gjort meg nærsynt. For som barn hadde jeg<br />
bare en måte å unngå disse avgjørelsene på: å skyve virke-<br />
124
ligheten ut av synsfeltet. Hver gang jeg var i en vanskelig<br />
situasjon, myste jeg virkeligheten bort. Men samtidig kunne<br />
jeg om nettene gjenskape virkeligheten, og da var det en<br />
tydeligere og mer fargerik virkelighet enn noen virkelighet<br />
kunne være. Det kan jeg gjøre fremdeles. Men nå må jeg<br />
anstrenge meg for å klare det; eller også være meget trett.<br />
Derfor var det galt av meg å si at bilene jeg så var «hallusinasjoner».<br />
Jeg har alltid vært klar over grensen mellom<br />
synenes og drømmenes virkelighet og den virkelige virkelighet.<br />
Men jeg synes det er vanskelig å huske spillereglene og<br />
følge dem. Og jeg kjenner konsekvensene av ikke å gjøre det.<br />
Derfor foretrekker jeg å være alene eller i et avslappet selskap<br />
hvor man drikker akkevitt og har det morsomt.<br />
Behovet for ensomhet skyldes ikke bare denne lett forståelige<br />
kontaktredselen. Jeg har også, helt siden jeg var<br />
meget ung - så langt tilbake jeg kan huske - hatt behov<br />
for å være alene. Dette blir misforstått. På engelsk har ordet<br />
ensomhet, «loneliness», en negativ betydning. Skal man<br />
gi et positivt uttrykk for å være alene, må man bruke det<br />
mer latinske «solitude». Meget tidlig - jeg kan ikke ha vært<br />
mer enn fire eller fem år - ble jeg klar over at jeg måtte<br />
finne på unnskyldninger for å få være alene. Hvis jeg sa rett<br />
ut at jeg ville være alene, kom slektninger løpende og sa at<br />
de gjerne ville forstå meg; det måtte være noe galt; og de<br />
klappet meg på hodet og bøyde seg ned, og de store, smilende<br />
ansiktene deres var like foran meg, (så jeg kunne se<br />
de gule tennene) og de sa:<br />
- Jan, lille Jan, hva er i veien?<br />
Som barn må du lyve for å få være alene. Men det var<br />
ikke noe annet enn at jeg ønsket å være alene. Den eneste<br />
slektningen jeg har hatt som skjønte dette, var min onkel<br />
Folke på farssiden. Han brydde seg aldri det minste om<br />
meg, og han snakket nesten ikke til meg. Derfor kom jeg<br />
til å like ham.<br />
Man trenger også å være alene når man forandrer seg;<br />
når man kjenner at man holder på å forandres, oppsøker<br />
man ensomheten. Da jeg fornemmer intellektuelt arbeid som<br />
en evig personlighetsforandring, har jeg behov for perioder<br />
med dyp ensomhet.<br />
Også Gun forstyrrer meg. Om nettene sitter jeg og ser på<br />
125
lysbilder av timuridfliser. Fremviseren synger ved siden av -<br />
meg, den varme luften strømmer forbi meg, og på veggen<br />
tegner døde mestere mektige geometriske flisemønstre. Imponerende<br />
vakkert og rent. Jeg holder biter av flisene i hendene,<br />
berører den sprukne glasuren med fingertuppene, og<br />
timuridrenessansen verker i kroppen min. Gun sover, og<br />
hunden ligger på bjørneskinnet ved føttene mine. Og jeg er<br />
helt alene, og kunsten, farge og form, er en smerte av skjønnhet.<br />
Det er også en tredje grunn som er meget fornuftig. Jeg<br />
skriver. Jo flere venner jeg har, jo flere emner blir tabu. For<br />
å skrive fritt, må jeg være fri fra vennskapets korrumperende<br />
innflytelse.<br />
Alt dette kan være sant. Og når det gjelder min faktiske<br />
situasjon, er det sant. Likevel er det bare en forsvarstale.<br />
Jeg føler meg skyldig overfor A. Og jeg kan ikke glemme<br />
at hun ringte til meg og ville snakke med meg. Hun ville<br />
invitere meg ut på restaurant. For å snakke, sa hun, hun<br />
trengte å snakke. Men jeg hadde ikke tid. Jeg skrev om<br />
timuridfliser. Hadde ikke tid. Ville det ikke heller.<br />
Linoleumen på kjøkkengulvet i Skånegatan hadde et geometrisk<br />
mønster. Imitert flisearbeide, en arabesk. Som mønster<br />
interesserte det meg ikke. Jeg syntes det var kjedelig.<br />
Da jeg bodde der, dekket jeg gulvet med en ekte afghansk<br />
kelim. Et ekte, landsens geometrisk mønster. Jeg tok bort<br />
teppet da A flyttet ·inn.<br />
A ødela den nakne linoleumen. I dødskampen sprøytet<br />
hun blod over det, og selv om mønstret bare hadde vært<br />
juks og etterligning, hadde jeg nå problemer med å gjenoppleve<br />
den imponerende renheten i timuridflisene. Originalen.<br />
Jeg prøvde å si til meg selv at ingenting av dette angikk<br />
meg. Timuridflisene er også tilsølt av blod. Ikke av en enkelt<br />
pikes blod, men av talløse dødes. «<strong>En</strong> europeer fra det tyvende<br />
århundre har vanskelig for å fatte hvordan man kunne<br />
få mennesker til å utføre Timurs ordre om å bygge et tårn<br />
som besto av to tusen levende mennesker som ble plassert<br />
oppå hverandre og kvalt med leire og teglsteinsbiter.»<br />
Slik skrev den uskyldige Barthold i 1912.<br />
Men det hjelper ikke meg. Mens jeg projiserer de vakre<br />
126
timuridflisene på veggen, ligger A i krampetrekninger over<br />
den rene formen, neglene hennes klorer i sprekkene, og blodet<br />
strømmer fra munnen hennes. Det hjelper ikke meg at<br />
jeg kan finne nydelige historier fra Timurkrigene.<br />
Stryk ut og gå videre.<br />
A står ved veggen i gangen. Håndflatene hennes og bakhodet<br />
mot mønstret på tapetet. Vi har revet ned hyllene.<br />
Bøkene er kjørt bort i Skipperns bil. Vi ler. Det er en sky<br />
av støv i rommet. Vi svetter og drikker øl.<br />
- Det er år siden du har gjort rent her, din fordømte<br />
gris, sier Skippern.<br />
Nå da jeg ser A stå ved veggen, husker jeg tydelig den<br />
dagen i august 1954. Da sto jeg også i deq døråpningen.<br />
Der A står nå, hang en grå kåpe.<br />
Jeg kom til Sverige sent på høsten 1953. Om våren 1954<br />
flyttet jeg inn i denne leiligheten. Jeg arbeidet på et kontor<br />
fra åtte om morgenen til fire om ettermiddagen. Jeg tok ingen<br />
lunsjpause. Om natten skrev jeg.<br />
I januar 1954 hadde jeg utgitt mitt første drama. Trykte<br />
det privat. Det var dårlig. Våren 1954 fikk jeg antatt min<br />
første roman. Den skulle trykkes i september 1954. Den sommeren<br />
var jeg alene i leiligheten. Jeg ventet på den kvinnen<br />
jeg elsket på den tiden. Jeg maler veggene. Jeg legger inn<br />
et nytt gulv på badet. Legger flisene selv. Jeg prøver å få<br />
hele den lille leiligheten til å se pen ut. Jeg har kjøpt møbler<br />
på avbetaling, og med enorm konsentrasjon prøver jeg å<br />
forme hva man kaller «et hjem». Piken jeg elsket den gang<br />
ønsket seg det, forsto jeg. Jeg la merke til hvordan folk hadde<br />
møblert hjemme hos seg, så hennes reaksjoner når vi var<br />
på besøk, og nå arbeidet jeg hardt for å skape et avtrykk<br />
i denne leiligheten. Jeg ville hun skulle trives.<br />
Da dekket bøkene langveggen i rommet. Det skremte<br />
henne. Jeg plasserte dem i dobbeltrekke, så hjemmet hennes<br />
skulle ha tre vegger fri. Hun kunne henge bilder der. Jeg<br />
gjorde det så godt jeg kunne, syntes jeg.<br />
For et øyeblikk siden skinte solen, sommeren glitret i<br />
vannet, og den lille byen speilet den røde borgen idyllisk<br />
127
opp mine egne meninger mot millionenes; men jeg er selvstendig<br />
nok til ikke å fornekte dem når jeg møter millionene<br />
og deres første og siste.»<br />
Om alt dette var sant, er en annen og langt tristere historie.<br />
Men slik var altså mitt idealbilde av meg selv.<br />
Hva skriver du egentlig om? A har allerede tatt livet av<br />
seg for mange sider siden. Hun spydde blod på kjøkkengulvet<br />
ditt, og du seilte bort i timuridrenessansen. Hun lånte<br />
leiligheten din. Du hadde ikke noe forhold med henne. Hva<br />
med det?<br />
Det er dette. Hun står på gangen, og jeg ser på henne.<br />
Det hadde en hel del med hennes død å gjøre. Da jeg så<br />
henne der, visste jeg at hun kom til å dø. La meg vende<br />
tilbake til 1954:<br />
Akkurat der A sto, hang det en grå kåpe. Over kåpen var<br />
en hattehylle. Til høyre hang regnfrakken min. På hattehyllen<br />
lå en avis. Den grå kåpen var håret. Som et dyr. Det var<br />
på moten den gangen. Jeg går ut på gangen og hører min<br />
kvinne fra den tiden (hun var kommet nå og hadde flyttet<br />
inn i avtrykket av et hjem - lang historie som jeg har<br />
strøket) i rommet. Hun puster. Hun leser. Jeg ser kåpen<br />
hennes, den grå og hårete, henge foran meg på gangen. Jeg<br />
går bort til den og tar brevet ut av kåpelommen. Konvolutten<br />
er blå.<br />
Jeg visste det ville være der. Det hadde plaget henne under<br />
tretten. I samme øyeblikk jeg kjente konvolutten mellom<br />
fingrene mistenkte jeg henne for å ha latt den blå konvoluttkanten<br />
stikke ut av kåpelommen med vilje, så hun kunne<br />
være sikker på at jeg ville ta brevet. Jeg liker ikke situasjonen,<br />
føler meg ille til mote. Jeg tar brevet og leser det.<br />
Med det samme jeg ser brevhjørnet i lommen, vet jeg hva<br />
jeg kommer til å gjøre; jeg vet hva som står i brevet; jeg<br />
vet hvordan jeg kommer til å reagere. Den vissheten gir meg<br />
ingen frihet. Vissheten er, tenker jeg, som en jernbanevogns<br />
visshet om jernbaneskinnene.<br />
Jeg leser brevet. Det forundrer meg at et slikt brev- jeg<br />
har selv skrevet flere - virker så totalt annerledes når<br />
man selv hverken er sender eller mottager, men bare en<br />
tredje person. Det ville være klokt og fornuftig å legge<br />
det ned igjen i konvolutten og putte konvolutten tilbake i<br />
9 - <strong>En</strong> <strong>illojal</strong> <strong>europeers</strong> - - 129
lommen. Fornuftig og gjennomtenkt. Det ville dessuten<br />
skremme henne der inne. Men jeg gjør det ikke. Jeg vet at<br />
jeg ikke kommer til å gjøre det. Dessuten er alt uavvendelig.<br />
Nå og bestandig. Den rullende jernbanevognen kan vite om<br />
jernbanelinjen og høre hamringen når den passerer sammenføyningene,<br />
men livskraften er for stor, og den ruller videre.<br />
Jeg kommer til å lage en sjalusiscene. VissheteQ om dette<br />
fyller meg med avsky.<br />
Jeg blir på gangen så lenge som mulig, hører hvordan hun<br />
puster. Nå later hun bare som hun leser, hun markerer at<br />
hun leser med pusten, men hun snur ingen sider. Hun lytter<br />
på meg.<br />
Jeg står ennå noen øyeblikk på gangen før jeg går inn<br />
i rommet. På forhånd har jeg opplevd alt som kommer til å<br />
skje. <strong>En</strong>da en gang tenker jeg: Hvis jeg virkelig var fornuftig,<br />
ville jeg kutte ut alle følelser, trekke pusten dypt og gå<br />
.inn i rommet og ta en kopp kaffe sammen med henne. Men<br />
det er umulig. Jeg befinner meg i en tilstand av følelsesmessig<br />
spenning. Jeg legger merke til pulsen min, den slår fort,<br />
jeg er blitt tørr i munnen, en sur smak mot tungen, en lett<br />
trommende lyd i ørene. Jeg er cocu. Lurt, bedratt. Men det<br />
er ikke noe nytt. Det har hendt meg før, det vil hende igjen.<br />
Men jeg er ansvarlig. Hun har rotet det til for seg. Hun<br />
sitter i rommet som en flue i et edderkoppnett. Jeg lurer<br />
på om hun egentlig ville jeg skulle lese brevet for å få meg<br />
til å handle, rive nettet i stykker.<br />
Kroppen min reagerer. Jeg er klar over at jeg ikke er i<br />
stand til å holde samtalen på et rasjonelt og menneskelig<br />
fornuftig nivå. (Som om det finnes et slikt nivå.) Men jeg<br />
ønsker ikke å såre henne.<br />
Jeg går inn i rommet, og hun ser på meg. (<strong>En</strong> tilknytning<br />
til A. De samme store øynene, det samme rådyr blikket.) I<br />
virkeligheten er jeg uhyre opphisset. Alle musklene i høyspenn,<br />
tørr strupe, vanskeligheter med å bevege meg. Og<br />
hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke med god samvittighet slå<br />
meg for brystet og være den fornærmede part. Så mye av<br />
en hykler er jeg ikke. Jeg har selv vært utro mot henne<br />
for ikke lenge siden. Og selv om jeg - forsiktig med mine<br />
løfter - ikke har gitt henne noe skriftlig, vitner ordene<br />
jeg har sagt mot meg. De ringer i ørene mine.<br />
Men jeg klarer heller ikke å kontrollere følelsene. I det<br />
130
øyeblikk jeg går over dørterskelen, prøver jeg å fastholde<br />
en intellektuell bedømmelse av situasjonen. Tankene kommer<br />
i rask rekkefølge: «Broder, du snakker alltid om fornuft. Her<br />
er Rhodos, hopp her. . . . hic salta. . . . salto mortale, dødsspranget.<br />
Dødssprangets storhet er at det lykkes. Den doble<br />
salto mortale er den avbalanserte og veltrente akrobats<br />
svenneprøve. Så hopp!»<br />
Men jeg går over dørterskelen og inn i rommet og er ute<br />
av stand til å foreta noe sprang. Så ser vi på hverandre.<br />
Hun sier:<br />
- Hva er i veien?<br />
Samtidig blir øynene hennes svarte og pupillene store.<br />
- Jeg har ikke noe imot å bli lurt, sier jeg. (Det er selvfølgelig<br />
løgn, jeg har svært mye imot å bli lurt, men det er<br />
en ordbruk som skal sette resten av tanken i skarpere kontrast.)<br />
Men jeg har faen så mye imot å bli utnyttet. Kontorarbeidet<br />
og dette hjemmet var et frivillig bånd. Et åk jeg<br />
bar. Men jeg vil ikke oppgi min frihet for å hjelpe dine<br />
elskere.<br />
Jeg opplever at jeg står på gulvet og snakker. Det er den<br />
siste tilflukt. Når det ikke lenger er mulig å holde en fornuftig<br />
kontroll og jeg føler hvordan situasjonen glir ut av<br />
hendene på meg og fingrene mister taket og retter seg ut,<br />
da snakker jeg, som et siste forsvar.<br />
(Jeg vil ikke si noe om brevet. Jeg vil ikke skrive om vår<br />
konflikt. Jeg hadde ikke og har ingen rett til å moralisere.<br />
Tro meg.)<br />
- Ikke slå meg, sier hun.<br />
Hun står nå. Rygger bakover. Kommer helt inntil veggen.<br />
Presser håndflatene mot tapetet. Leppene hennes er hvite,<br />
og hun sier:<br />
- Ikke slå meg ihjel, ikke slå meg ihjel.<br />
- Nei, jeg har aldri slått deg.<br />
Fordi jeg aldri slår. Jeg har aldri slått henne. Jeg pleier<br />
ikke å slå folk. Delvis fordi jeg er sterk nok (frykt) til å<br />
kunne drepe med hendene. Men hun bare ser meg inn i øynene<br />
og sier igjen og igjen 'med monoton stemme:<br />
- Ikke drep meg, vær så snill. Ikke drep meg, vær så<br />
snill. Ikke drep meg, vær så snill.<br />
Mens vi sier dette, har jeg stått like innenfor dørterskelen<br />
uten å røre meg. Utenfor vinduet kan man høre en trikk.<br />
131
Da kan jeg se vår fremtid like tydelig som om jeg hadde<br />
skrevet den. Men det hjelper ikke. Jeg tar den lille gipstorsoen<br />
som står på bokhyllen. Jeg har alltid synes den var<br />
stygg. Den er hennes. Hun har fått den. Da jeg holder den i<br />
høyre hånd, skjønner jeg at jeg kommer til å knuse den.<br />
<strong>En</strong> kvinnetorso. Laget av en student ved Kunsthøyskolen.<br />
(Som forøvrig aldri drev det til noe og aldri ble riktig kunstmer.)<br />
Da jeg ser min høyre hånd strekke seg ut og fingrene<br />
gripe rundt torsoen og armen bøye seg da torsoen blir løftet,<br />
tenker jeg: Han som er uten synd, la ham kaste den<br />
første sten. Og da jeg ikke er det, kaster jeg den.<br />
Jeg dreier figuren i hånden, og så kaster jeg den mot<br />
grammofonplatene. De står der en hundre stykker i sine omslag,<br />
og jeg knuser femti med det kastet. Jeg elsker dem.<br />
Det er blues med originaletiketter. (<strong>En</strong> måned senere skal<br />
jeg spille noen av dem som er igjen for en annen kvinne,<br />
og så skal jeg bære henne bort til sengen, og hun skal si:<br />
- Jan, Jan, jeg elsker deg.<br />
Jeg visste det antagelig allerede da. Men jeg visste ikke<br />
hvem det kom til å bli. Jeg planlegger ikke. Jeg bare vet hva<br />
som kommer til å skje. Så står skrevet. Jeg har fasiten .)<br />
Hun har satt seg ned på sengen nå i 1954 og sutrer. Jeg<br />
er plutselig svært trett. Da platene faller i småbiter utover<br />
gulvet, finnes det ikke noe annet enn tretthet i kroppen min.<br />
- Du gjorde det for ikke å slå meg, sier hun.<br />
- Ja, sier jeg. Det må ha vært derfor.<br />
Jeg setter meg i stolen, den grønne.<br />
- Du må forstå meg, sier hun.<br />
- Men det gjør jeg, sier jeg. Selv om det gjør vondt.<br />
Da begynner hun å snakke om hvor dårlig samvittighet<br />
hun har. Det liker jeg ikke. Ingen problemer kan løses med<br />
moral og samvittighet. Det er en bred vei. Ingenting koster<br />
mindre enn anger. Det uunngåelige er det tragiske. For å<br />
stanse henne og slippe selvbebreidelsene hennes, sier jeg:<br />
- Det er ikke noe enestående. Tror du jeg har vært trofast<br />
mot deg? Da jeg var borte i tre dager og arbeidet, var<br />
jeg sammen med E.<br />
Nå slutter hun med selvbebreidelsene. I stedet begynner<br />
hun å gråte høyt. Kommer bort til meg og prøver å klore<br />
132
meg i ansiktet. Jeg holder fast hendene hennes, hun spytter<br />
meg i ansiktet, sparker, freser, gråter, sier:<br />
- Må du alltid si alt? Må du forstå alt? Må du vite alt?<br />
Jeg er svært trett. Alt virker så meningsløst på meg. Alt<br />
er blitt spilt som om jeg hadde skrevet det - replikk for<br />
replikk - da jeg så den blå konvolutten stikke ut av lommen<br />
i den hårete, grå kåpen.<br />
- Livet gjør vondt, sier jeg.<br />
Men mens jeg holder henne og kan kjenne pulsen hennes<br />
under fingrene mine, skifter stemningen. Og uten noen<br />
egentlig overgang mellom hat og kjærlighet er vi midt i et<br />
samleie. Trettene våre sluttet som regel på den måten. Selv<br />
om bare få av våre samleier begynte med en trette. Men<br />
scenen får en kald, pornografisk kontur. Og jeg vet dessuten<br />
at alt er slutt. Etterpå bærer jeg henne bort til sengen,<br />
og hun ligger og gråter stille. Jeg stryker henne over håret<br />
og føler en stor ømhet for henne og vet at jeg er ferdig med<br />
henne.<br />
Da jeg ser A st.å ved veggen med håndflatene mot tapetet,<br />
husker jeg de store og svarte øynene fra 1954 og føler<br />
meg nedtrykt.<br />
Min løgnaktighet er som alun i huden. Jeg skildrer min<br />
helt normale og nokså forslitte og lurvete oppførsel som<br />
heroisk. Og på en måte så jeg ikke kan gripe meg i en direkte<br />
løgn. Ordene og setningene som forteller om begivenhetene<br />
er sannferdige. Men jeg mistror og misliker koloritten.<br />
Det som virkelig var ubehagelig med denne blå konvolutten,<br />
var den bevisstheten som jeg opplevde utenfor meg selv.<br />
Og det uunngåelige i mine handlinger på tross av at jeg<br />
hele tiden visste hvordan jeg kom til å oppføre meg og konsekvensene<br />
av det.<br />
Det uunngåelige ved A og øynene hennes. Håndflatene.<br />
Det uunngåelige.<br />
Like før A tok livet av seg, var jeg i leiligheten for å hente<br />
tingene mine, resten av dem. Det forbauset meg at jeg ikke<br />
kunne kjenne lukten av henne i rommet. Hun var ikke hjemme.<br />
Jeg hadde låst meg inn med min egen nøkkel. Det var et<br />
kaldt og pikeaktig rom. Sengen sto midt på gulvet. Store foto-<br />
133
Hun døde av et velordnet samfunn. Men det er en annen<br />
roman.<br />
A ringte til meg. Det var noen dager før hun tok livet av<br />
seg. Det var en morgen tidlig på våren. Jeg satt ved skrivemaskinen.<br />
Telefonen sto til venstre for meg. Vannet i sjøen<br />
var dyp blått, luften var klar den dagen, et kjølig drag som<br />
av høst over markene.<br />
- Forstyrrer jeg deg? spurte hun.<br />
- Nei, selvfølgelig ikke, sa jeg.<br />
Men jeg løy. Selvfølgelig forstyrret hun. meg arbeidet.<br />
Men jeg svarte høflig:<br />
- Nei, du forstyrrer ikke.<br />
Hun ville invitere Gun og meg ut på restaurant. Ta oss<br />
ut en kveld. Hun ville betale. Snakke. Jeg hadde ikke lyst.<br />
- Ikke nå, sa jeg. <strong>En</strong> annen gang. Senere.<br />
For det første mente jeg at hun hadde for dårlig råd, lønnen<br />
hennes var for liten til å invitere meg ut på. Jeg ville<br />
ikke utnytte hennes takknemlighet. For det andre lar jeg<br />
meg ikke bli invitert ut. Jeg kan ikke huske når jeg sist lot<br />
en annen betale for meg på restaurant. Jeg vil ikke bli<br />
korrupt av takknemlighet.<br />
Men hovedgrunnen var at jeg på den tiden kuttet ut unødvendige<br />
personlige kontakter. Jeg var tilstede på et møte -<br />
voksenopplæring - for en tid siden. De snakket om behovet<br />
for «kontaktflater». Jeg har ikke noe slikt behov. Bevissthet<br />
er et behov, uavhengighet er et behov. Men «kontakt»<br />
i sin alminnelighet har ingen som helst verdi for meg.<br />
La meg forklare meg. Jeg er forfatter. Jeg er intellektuell.<br />
Min oppgave er å gjøre andre bevisste, formulere og skrive,<br />
og på den måten påvirke og forandre andre. Det er min<br />
rolle. Jeg kan ofte tvile på at det jeg gjør har noen verdi;<br />
men hvis det har noen verdi i det hele tatt, da blir arbeidet<br />
bare verdifullt hvis jeg - arbeidets verktøy - ikke blir<br />
lokket bort.<br />
For ikke å såre folk må jeg jukse med min innsikt. Alt<br />
som barn får man høre at det finnes sannheter som . man<br />
helst bør holde for seg selv. Men det er ubehagelig å lyve<br />
for seg selv for å glede andre. Og det ligger en stor fare i<br />
å lyve for seg selv. Man blir avhengig av det. Illusjoner er<br />
som narkotika. Hvis man tar i bruk de alminnelige løgnene<br />
135
i vår kultur, vil man fort oppdage at man ikke kan leve uten<br />
dem. Livsløgnene. Avvenningsprosessen er smertefull.<br />
Når jeg sitter på restaurant sammen med mennesker, føler<br />
jeg situasjonen som et innviklet sjakkparti. Jeg må velge<br />
ordene mine med omhu, passe på minespillet, jeg må utnytte<br />
denne kontakten til noe fornuftig. Den bør bli nyttig,<br />
fornuftig og nyttig for den fornuftige. Sjakk er en dårlig<br />
sammenligning; å spille, å vinne - alt det er meningsløst.<br />
Men jeg finner ikke på noe bedre akkurat nå. Det gir iallfall<br />
inntrykk av spent oppmerksomhet.<br />
Jeg har ikke alltid hatt det på den måten. Kontakt og<br />
menneskelig samvær er populært i vår kulturkrets. Bøker er<br />
fylt med de frasene. Og da jeg var tilstrekkelig ung, trodde<br />
jeg på det skrevne ord. Jeg gikk ut fra at dyp menneskelig<br />
kontakt virket befruktende. Men· jeg oppdaget at<br />
hvis jeg skulle bære noen frukter etter disse kontaktene, ville<br />
jeg bære forstadshager, modelltog, fotball, rasefordommer,<br />
et lavt liv. Den slags menneskelig kontakt er ensidig.<br />
Jeg klarer ikke å gi innsikt. Jeg blir bare klosset. Når man<br />
spiller spillet, må man følge reglene. Og hvis reglene er dårlige,<br />
er man slått fra begynnelsen av. Og en seier vil bli ens<br />
eget nederlag. Bare den omhyggelig valgte kontakt virker<br />
befruktende.<br />
(Jeg har grunn til å tro at nesten alt det mine samtidige<br />
tror er sant, akseptert, virkelig, bare er hallusinasjoner, løgner<br />
og selvbedrag.)<br />
Som du forstår, forsvarer jeg nå meg selv. Jeg ville ikke<br />
snakke med A. Og den uviljen skyldes ikke redsel for å bli<br />
forelsket - som jeg prøvde å overbevise meg om noen sider<br />
tidligere - det var en mer almen frykt for kontakt.<br />
Jeg var svært ensom. Og derfor har jeg planmessig brutt<br />
med mine venner siden jeg kom tilbake til Sverige i januar<br />
1963. Jeg vil ikke være bundet. Samtidig har jeg også prøvd<br />
å gjøre meg fri fra hat. Jeg har hatt grunn til å mislike<br />
(eller hate, som er et bedre ord) en del mennesker. Samtidig<br />
som jeg har brutt med mine venner, har jeg opprettet<br />
et nøytralt forhold til mine fiender. Slik frigjør jeg meg<br />
fra all kontakt.<br />
B skrev en ytterst ondsinnet roman om meg. Vi hadde<br />
kjent hverandre fra 1950 til omkring 1964. Hadde hiket<br />
136
gjennom Frankrike, bodd i de østlige Pyreneene, kjent hverandre<br />
riktig godt. I 1960 utga B romanen. Den kom på et<br />
uheldig tidspunkt. Den såret meg. Økonomisk ødela den<br />
flere muligheter for meg. På den tiden hadde jeg ingen avis<br />
hvor jeg kunne skrive, og det pågikk en pressekampanje<br />
mot meg. <strong>En</strong> mann fikk sparken fra Sveriges Radio fordi<br />
han lot meg snakke om den tredje verden. Det var den beste<br />
romanen B hadde skrevet - til da. Men det var en ondsinnet<br />
bok fylt av personlig hat. Samtidig som den tegnet et<br />
bilde av en person som alle gjenkjente som et bilde av JM<br />
(og anmelderne skrev om det som et bilde av JM), var hver<br />
detalj løgn. Det slo meg da jeg leste boken. Jeg hadde aldri<br />
trodd at B var i besittelse av så sterke følelser som hatet i<br />
den boken. Det var en god bok. B ringte til meg, sa:<br />
- De sier jeg har skrevet en bok om deg. Har du lest<br />
den?<br />
Jeg sa:<br />
- Det er den beste du har skrevet.<br />
Jeg slo aldri igjen. Jeg har ikke skrevet om B. Boken hadde<br />
såret meg og skadet mitt arbeid, men det var en god<br />
bok. Om noen år ville det private være glemt og boken bestå.<br />
Nå inviterer jeg B på lunsj. Vi drikker god rødvin. Ingenting<br />
blir nevnt. Jeg er fri fra alle bånd.<br />
Underlig. Man fryser når man ikke er bundet. Ingen venner<br />
og ingen fiender. Mens jeg skriver dette, er huset helt<br />
tomt. Et skall rundt meg. Utenfor vinduene skjelver det vårgrønne<br />
bjerkeløvet i vinden, og de hvite stammene står oppmarsjert<br />
mot den blå sjøen. Bare skrivemaskinen min hakker<br />
i stillheten. Her er svært tomt. Og de som betyr noe for<br />
meg er alle døde. De står på sine hyller.<br />
Selvfølgelig hender det jeg ønsker jeg var nitten år igjen<br />
og at vi alle var venner og snakket sammen. Men våre liv<br />
har forandret seg. Og alt den gangen drev vi bort fra hverandre.<br />
Jeg oppdaget at det vi snakket om og sa vi mente,<br />
var noe de andre ikke mente, men bare snakket om. <strong>En</strong> dag<br />
satt de der med sine koner og barn og gressklippere, og tok<br />
ikke livet alvorlig lenger. Men jeg visste at de en gang<br />
hadde kjent og opplevd dette alvoret.<br />
137
Hvor fordømt patetisk kan du bli, Jan?<br />
Da jeg var nitten år, satt jeg hjemme hos L og snakket.<br />
Han var ulykkelig. Han snakket om sin ulykke. Han ville<br />
henge seg. Etter tre timer hadde han overbevist meg. Slik<br />
han var og slik han opplevde verden og slik hans fremtid<br />
ville utvikle seg, var det fornuftig å henge _ seg. Da han sa<br />
at han ville gå opp på loftet og henge seg, sa jeg farvel,<br />
trykket ham i hånden og gikk. Man har frihet til å velge.<br />
Han gikk opp på loftet og hengte seg. Våre felles venner,<br />
som teoretisk trodde på valgfrihet og fornuft, skjønte ikke<br />
min oppførsel.<br />
- Skjønner dere ikke at jeg respekterer mine venners<br />
uavhengighet? sa jeg.<br />
Men de kunne ikke se det på den måten.<br />
L ble skåret ned. Ikke av meg. Jeg gikk før han hengte<br />
seg. Han ble skåret ned ved ren slump. Det var ikke noe<br />
på-liksom-selvmord. Hans mor - som var lærer - hadde<br />
fått fri om ettermiddagen på grunn av et uforutsett uhell i<br />
klassen, hun kom hjem to timer tidligere enn ellers, og da<br />
hun gikk på loftet for å hente vasketøyet, fant hun L. ·<br />
L ble altså skåret ned. Han ble kjørt til sykehuset. Sinnssykeasylet.<br />
de ga ham insulinsjokk og elektrisk sjokk, og<br />
de gjorde en frontallobotomi og ga ham narkoanalyse og<br />
psykoanalyse, og psykologer og sosialkuratorer tok seg av<br />
ham. Så slapp han ut etter noen år. De sier han er fullt i<br />
stand til både å kle av og på seg nå.<br />
Men alt dette fortalte han meg den kvelden han planla å<br />
henge seg.<br />
- Slik kommer det til å gå med meg. Jeg vil ikke det skal<br />
skje. Jeg, jeg, den jeg som sitter her nå, vil ikke at dette<br />
skal skje med meg . .<br />
I de to første forsøkene på å skrive denne boken, fulgte<br />
her en diskusjon om Goncourtbrødrene. L siterte dem den<br />
kvelden. De tilhørte våre litterære yndlinger. L siterte fra<br />
dagboken det Edmond hadde skrevet da Jules ble dårlig,<br />
hk en døende «ting». Det var helt sant. L gjorde det. L<br />
snakket om mange ting den kvelden. Om Goncourtbrødrene<br />
og sin egen angst for å bli sinnssyk (som var vel fundert).<br />
Om en pike vi begge kjente. Om hans homoseksuelle opplevelser<br />
- som jeg ikke hadde visst noe om. Han var blitt<br />
138
forført av en mann som arbeidet for The British Council.<br />
Et forhold som lot til å bestå av poesi og samtaler og kjærlighet<br />
og kameratskap mellom menn.<br />
I denne opplevelsen hadde han mistet sikkerheten på sin<br />
egen erotiske rolle. Jeg prøvde å fortelle ham at det ikke<br />
gjorde noe særlig. Han kunne velge. Den homoseksuelle<br />
rolle er litt vanskeligere i vår kultur, men i Sverige er den<br />
iallfall ingen forbrytelse. Det er derfor en vanskelig, men<br />
ingen umulig rolle.<br />
Men han ville ikke høre på det argumentet. Det han egentlig<br />
mente var at han til og med begynte å tå problemer med<br />
å skjelne sin seksuelle rolle. Hans personlighet holdt på å<br />
smuldre bort. Han gikk i oppløsning på alle felter.<br />
Dette skrev jeg ikke i de tidligere utgavene. Jeg brukte<br />
Goncourtbrødrene som en (sann) kamuflasjehistorie. Nå<br />
forstår jeg hvorfor. Historien om L og hengingen var sann.<br />
Men jeg sørget for å gi inntrykk av at jeg var absolutt overbevist<br />
om at jeg handlet rett. I virkeligheten hadde jeg ingen<br />
slik overbevisning. Når jeg har tenkt på L i senere år,<br />
har jeg lurt på om hans betroelser om hans homoseksuelle<br />
opplevelser satte i sving slike fordommer i meg (ubevisst)<br />
at jeg fikk lyst til å dytte ham opp mot loftet. Ærlig talt,<br />
jeg vet ikke. Det er en meget ubehagelig mistanke. Men<br />
på den andre siden - når jeg ser L i dag, synes jeg det er<br />
trist at hans mor skar ham ned. Han er en Jules som fortsatte<br />
å leve selv om han alt var død.<br />
Vinden øker. Det knaker i treverket. Sollyset er skarpt<br />
og upersonlig. Kaldt lys. Våren er ikke romantisk. Høsten er<br />
det med sin overgrodde grønske og forråtnelse. Lukt av død.<br />
Våren er kjølig fornuftig. Da er ingenting skjult. Det som<br />
var dekket med snø ligger nå nakent; jorden ligger blåsvart<br />
og naken under solen.<br />
Hvis kontaktløshet og ensomhet var det samme som isolasjon<br />
og innvendig grubling, var det verdiløst. Men det betyr<br />
gransking, betraktning, utsyn, og derfor også evne til<br />
medfølelse med andre. Mangelen på følelsesmessig forvirring<br />
er grunnlaget for medfølelse. Dette er selvfølgelig en<br />
gammel psykologisk tanke. Freud var jo ikke akkurat kjent<br />
for sin selskapelighet.<br />
139
Kontakt gjør synet uklart, du går vill i illusjoner, mister<br />
evnen til å se utover og oppfører deg tåpelig. Tankeløst eller<br />
korttenkt, rettere sagt.<br />
Derfor sa jeg:<br />
- Ikke nå. <strong>En</strong> annen gang. Ring meg igjen.<br />
Og jeg registrerte. Og jeg visste. Og hun ringte aldri<br />
igjen. Og jeg visste.<br />
Men den gangen uten bevisst å reflektere over mine iakttakelser<br />
og handlinger. Nå var det 1963 og ikke 1946 da<br />
jeg handlet bevisst og med medfølelse.<br />
A forstyrret meg bare da hun ringte. Forstyrret meg i arbeidet.<br />
Alt dette jeg har skrevet om isolering flyter så lett. Det<br />
er nesten overbevisende. Men det er mindre fornuft enn rasjonalisering.<br />
Den enkle sannhet er at jeg er trett og redd. Meget redd<br />
og dødstrett. Det er vondt å måtte våkne om morgenen og<br />
møte dagen. I et forsøk på å overbevise meg om at jeg sover,<br />
trekker jeg det vakkert broderte saueskinnet over hodet.<br />
Kjenner det hvite skinnet mot øyelokkene og ligger helt stille<br />
som om jeg ikke eksisterte. Helt til blæren min og tarmene<br />
og fuglesangen utenfor· vinduet og telefonen som ringer ved<br />
siden av meg, tvinger meg til å erkjenne at jeg eksisterer, ·<br />
og jeg må ut av sengen.<br />
Huset her i Fagervik har en vakker beliggenhet. <strong>En</strong> mosekledd<br />
bakke fra granskogen ned til sjøen. Graner og bjerker<br />
og et vidt utsyn over innsjøen og engene. Langt i bakgrunnen<br />
den gamle byen med sin røde borg og hvite kirke,<br />
og bak byen en grønn vegg av skog. På den mosekledde<br />
bakken sitter jeg som i en hule. Men hvis alle innganger<br />
er bevoktet, vil selv reven bli fanget. Man blir fanget selv<br />
i den dypeste hule. Du vet hvordan det er. Man er andpusten,<br />
man har løpt langt gjennom krattskogen. Man ligger<br />
lengst inne i mørket, spisser ørene og lytter.<br />
Og man sier til seg selv at man er fri og alene, og hvis<br />
man ikke sier det, sier man at man er den fremste. Og det<br />
er helt sant, man er den fremste slik reven er den fremste<br />
av hundene.<br />
Min angst er selvfølgelig påvirket av mine private egenheter,<br />
egenskaper og lllusjoner; det er likevel en objektiv<br />
140
angst som gjelder oss alle. Med de våpen som finnes nå og<br />
de kjernefysiske våpen som er lagret og radarstyrte raketter<br />
og de tåpelige, små hjernene som dirigerer disse våpnene,<br />
risikerer vi alle å bli slaktet ved en feiltagelse.<br />
Feiltagelsen er usannsynlig. Det usannsynlige blir imidlertid<br />
sikkert visshet hvis man tar tidsfaktoren med i beregningen.<br />
Vi kommer til å bli drept alle sammen på grunn av<br />
vår fordømte tåpelighet. Sauer som føres til slakterbenken,<br />
men uten å kjempe. Selv en rotte slåss hvis den er trengt opp<br />
i et hjørne. Jeg håper menneskeheten vil heve seg til rottens<br />
bevissthetsnivå.<br />
Man trenger bevissthet og fornuft for å stanse det uunngåelige.<br />
Jeg skrev om Freud. Han trodde på fornuften.<br />
«Likevel er ikke situasjonen så håpløs som den kan virke<br />
akkurat nå. Uansett hvor mektige folks følelser og interesser<br />
er, så er intellektet også en makt, ikke akkurat den<br />
som vinner i det korte løp, men sikkert i det lange.» Men<br />
dette ble skrevet om psykoanalyse og før august 1914.<br />
Freuds kjølige bemerkning nyttårsaften år 1900 har for<br />
oss fått en annen - og mer motbydelig - mening enn hensikten<br />
var. «Det nye århundre - jeg tør si at det som interesserer<br />
oss mest ved det, er at det inneholder vår dødsdato<br />
.... »<br />
Det var mørkt på gangen. Da jeg kom ut fra badet og så<br />
A stå der, følte jeg meg plutselig redd. Latteren fra rommet<br />
hvor vennene mine rev ned bokhyllene, sluttet plutselig. Jeg<br />
hørte A puste og vannet som sang i rørene. I dette øyeblikk<br />
av mørk og isolert stillhet følte jeg at A ikke bare var meget<br />
svak, hun var- også meget redd og meget jaget. Da visste<br />
jeg.<br />
Nå er det lett å si at den vissheten er noe jeg har konstruert<br />
etterpå. Men det er ikke sant. Følelsen hadde en<br />
sterk smak av deja vu. Hvor A sto, formet hun omrisset av<br />
den grå kåpen. Og i 1963 som i 1954 var det redsel overfor<br />
bevissthetens ubehjelpelighet.<br />
Etter 1954 reiste jeg fra Sverige. Jeg hadde vært der<br />
fra senhøstes 1953 og prøvd å arbeide på kontor, leve slik<br />
andre levde, kjøpe møbler på avbetaling, gå på billige restauranter<br />
og glemme at virkeligheten fantes. Men etter 1954<br />
141
forlot jeg Sverige og kom ikke tilbake før Suez- og Ungarnhøsten<br />
1956. Da bodde jeg i Stockholm et halvt år.<br />
På den tiden spøkte jeg med den grå kåpen. Jeg bygget<br />
bokhyller også i gangen og på kjøkkenet. Bøkene fylte leiligheten<br />
fra gulv til tak. De krøp frem over dørene; hyller<br />
fylte langsomt døråpningene. Man måtte bøye seg ned for å<br />
gå fra gangen til rommet; på kjøkkenet var komfyren blitt<br />
ubrukelig. (Jeg bygget ikke alene, Gun og min vennS bygget<br />
- de var kunstnere og hadde godt håndlag når det gjaldt<br />
å bygge - jeg sorterte bøkene.) Den gangen moret jeg<br />
meg med å la kåpens omriss· forme rammen om en helt<br />
spesiell seksjon av biblioteket. Det var en helt privat spøk;<br />
jeg fyller min tilværelse med slike private spøker - de<br />
skaper spenning i hverdagsomgivelsene - enkle og alminnelige<br />
gjenstander blir forandret og får assosiasjoner, og<br />
det hjelper til med å holde meg bevisst. Gun som saget og<br />
hamret og malte, visste ingenting om det. Men jeg plystret<br />
lykkelig (og falskt) mens jeg satte opp bøkene på gangen.<br />
Det var seksjonen for falsk innsikt. Der hadde jeg plassert<br />
mesteparten av teologien. Der sto de senere arbeidene<br />
til Wilhelm Reich samlet. (Det hadde vært en vanskelig<br />
avgjørelse. Han hadde imponert meg enormt da jeg leste<br />
ham første gang under krigen. Hans tidligere arbeider, Den<br />
seksuelle revolusjon og Fascismens massepsykologi lot jeg<br />
stå i seksjonen for psykologi, og av hans senere verk satte<br />
jeg Lytt, lille mann i seksjonen for tysk litteratur.) Der sto<br />
et fullstendig stenografisk referat fra Moskvaprosessene.<br />
Grå innbinding. Der sto de tre røde bindene av Jacob Sprengers<br />
og Heinrich Insitoris Heksehammeren og Malleus Maleficarum,<br />
(den tyske utgaven, Berlin 1906). Inkvisisjonens<br />
klare logikk.<br />
At disse bøkene ble plassert innenfor omrisset av den grå<br />
kåpen var en privat spøk. Ingen andre kunne - og ingen<br />
andre fikk lov til - å forstå spøken. Det var en sykelig<br />
spøk bare beregnet på meg selv. For det som hadde gjort<br />
meg redd da jeg kom ut fra badet og så den blå konvolutten<br />
stikke opp fra lommen på den hårete, grå kåpen, (og som<br />
senere gjorde meg redd da jeg så A stå innenfor omrisset<br />
av den kåpen) var at jeg visste. Grensene mellom hva jeg<br />
hadde visst, hva jeg plutselig visste og hva jeg skulle komme<br />
til å få vite, er så tåket og utflytende at jeg selv lenge<br />
142
etterpå ikke er i stand til å si, med noen grad av sikkerhet,<br />
hva som var ekte utvikling- en utvikling utenfor meg selv<br />
og utenfor min mulighet for å gripe inn - og hva som var<br />
en utvikling som ble instruert av meg. Et spill hvor jeg<br />
hadde skrevet replikkene og øvet med skuespillerne. Derfor:<br />
innsikt (sann eller falsk) gir skyld.<br />
Akkurat der hvor den blå konvolutten hadde stukket frem,<br />
plasserte jeg de tre bindene av Hekseha'mmeren.<br />
«Man skal være forsiktig i en domsavgjørelse, hvordan<br />
den enn måtte være, og ikke skrive at den anklagede er<br />
uskyldig eller uten skyld, men heller si at ifølge loven er<br />
ingenting bevist mot vedkommende. For hvis han senere i<br />
tidens løp igjen blir anklaget og noe .nå kan bevises mot<br />
ham ifølge loven, da skal han dømmes uten å hindres av en<br />
tidligere frifinnelse .»<br />
Den menneskeelskende inkvisitoren, gudfryktig og god,<br />
dømmer hver og en av oss til bålet med fornuftige grunner.<br />
Hans bevissthet er falsk og hans fornuft ufornuftig.<br />
Min oppførsel overfor L i 1946, når det gjaldt den blå<br />
konvolutten i 1953 og overfor A da jeg så øynene hennes<br />
bli svarte innenfor omrisset av den grå kåpen i 1963, kan<br />
forsvares logisk. Jeg er til og med sikker på at jeg ikke kunne<br />
ha oppført meg annerledes. (Det skal så være. Det står<br />
så skrevet.) Men hvis jeg hadde handlet ut fra en falsk<br />
bevissthet, en ideologisk bevissthet, da var jeg skyldig. · På<br />
det punkt hadde de forlengst døde og av alle mennesker<br />
fordømte dominikanerbrødrene rett; Man kan aldri erklære<br />
seg selv uskyldig, bare inntil videre frikjenne av mangel på<br />
1<br />
bevis.<br />
Jeg kom til Oslo som korrespondent. Det var vanskelig å<br />
få visum. Jeg hadde lovet å skrive. Jeg hadde papirene i<br />
orden. Hele den første dagen satt jeg på Østbanestasjonen.<br />
Lyttet til skrittene fra mennesker som gikk forbi. Jeg skrev<br />
ingenting.<br />
Det var en eksplosjon i Oslo den høsten 1945. Jeg gikk<br />
nedover Møllergata på vei til Deichmann da bakken ristet<br />
og vinduene ble knust rundt meg. Etterpå gikk det rykter<br />
om at det var sabotasje. Jeg skulle skrive, men jeg skrev<br />
ikke, og jeg løp min vei. Jeg var nettopp blitt atten år.<br />
- Du får nyheten, du løper din · vei, du er ubrukelig.<br />
143
Hulen. Om den befinner seg på Grønlandsleiret mellom<br />
kjøtthallen og Botsfengslet eller på Albogatan eller i Fagervik<br />
spiller ingen rolle. Når virkeligheten blir for tvilsom,<br />
trekker du deg tilbake.<br />
Det må ha vært i oktober 1945 at min hybelvertinne kom<br />
inn i det lille rommet som jeg' leide i Grønlandsleiret i Oslo.<br />
Jeg lå på sengen med føttene opp på veggen. I virkeligheten<br />
hadde jeg stått på hodet i sengen og foretatt pusteøvelser.<br />
Jeg var interessert i yoga. Men da jeg hørte henne komme,<br />
hadde jeg lydløst foldet meg sammen som en foldekniv, og<br />
nå lå jeg stille med bena strakt ut mot det blomstrete tapetet.<br />
Hun snakket. Jeg sa ingenting. Jeg hadde ikke redd opp<br />
sengen på tre uker. Om natten pleide jeg å spise skipskjeks.<br />
De var ikke rasjonert. Da hun hadde snakket til meg en halv<br />
time uten at jeg svarte - jeg bare lå der og pustet regelmessig<br />
- begynte hun å skrike. Da skjønte jeg at jeg måtte<br />
forlate hulen. Det var ikke nok at jeg betalte husleie. Jeg<br />
måtte også tilpasse meg. Ellers ville de ikke la meg være i<br />
fred. Nå eier jeg et hus selv (eller banken eier det), har<br />
også lært å se ut som om jeg har tilpasset meg. Man smiler<br />
med munnen og utfører de korrekte bevegelsene.<br />
Men jeg kan fremdeles se hybelvertinnen for meg. Hun<br />
bøyde seg ned over meg, og mens hun snakket, ble hun<br />
rød i ansiktet. Det begynte med en rødme i kinnene. Som ,<br />
bredde seg over hele ansiktet. Det interesserte meg. Øynene<br />
hennes var små som på en gris, og disse øynene stirret på<br />
meg. Munnen hennes arbeidet hele tiden. Det samlet seg<br />
spytt i munnvikene hennes som dannet dråper. Jeg svarte<br />
henne ikke. Jeg sa ingenting. Jeg bare pustet, og hun ble<br />
opphisset fordi jeg ikke sa noe, spyttet begynte å fråde. Jeg<br />
lå med føttene på veggen, og jeg så ansiktet hennes nedenfra.<br />
Derfor så jeg henne i et underlig perspektiv.<br />
- Mennesket er et stygt dyr, tenkte jeg, om en tyve års<br />
tid ser du slik ut selv.<br />
Det finnes en hemmelig dør i tilværelsen. Gjennom å<br />
åpne den tilsynelatende glatte og ugjennomtrengelige veggen,<br />
kan jeg av og til flykte fra konsekvensene og fryse<br />
meg selv fast i en tilstand av ubevegelighet og betraktning.<br />
Dette lærte jeg alt som barn. For det viktige var ikke at jeg<br />
lå på den uoppredde sengen, men at jeg betraktet. Det var<br />
144
en betraktelsens konflikt. <strong>En</strong> midlertidig og for meg - som<br />
for oss alle - ikke uvanlig lammelse av handlingsevnen.<br />
Konflikten mellom det betrakteren betrakter og muligheten<br />
for å forandre det som blir betraktet. Måten den som berraktes<br />
tilsynelatende forandres på når man (bare) myser<br />
med øynene. Den stadige kampen mellom de forskjellige<br />
synsbildene fører enkelte ganger til en tilfeldig likevekt hvor<br />
kreftene opphever hverandre. Angst uten handling.<br />
Jeg er selvfølgelig klar over at det jeg har skrevet kan<br />
(vil) bli misforstått. Det er så lett å snakke om nevroser og<br />
drifter. Men jeg vil gjenta hva jeg har sagt: virkeligheten er<br />
virkelig, og angsten har en fornuftig grunn.<br />
Denne flukten inn i ubevegelighet er ikke uvanlig og<br />
den er ikke engang spesifikt menneskelig. De fleste dyr<br />
spiller død. Nå - tyve år etter - håper jeg imidlertid at<br />
jeg i fremtiden vil handle mer som en fanget rotte enn en<br />
fanget firfirsle. Det er en meget stor lengsel. Den største,<br />
har jeg inntrykk av.<br />
To uker etter at den annen verdenskrig var slutt i Europa<br />
fant jeg Paracelsus. Jeg hadde tatt nattoget til Goteborg den<br />
dagen det ble sagt at freden var brutt løs. I køya hadde<br />
jeg lest Marx: Filosofiens fattigdom. (Fornuft og logisk<br />
tenkning. Livssyn som blir til innsikt som leder til handling<br />
som forandrer det observerte. <strong>En</strong> sterk vin. Jeg var drukken<br />
av lykke mens toget rullet sørover gjennom natten.)<br />
Nå i Goteborg, leide jeg et rom og arbeidet som journalistlærling.<br />
Der fant Paracelsus meg. Jeg vil si med engang<br />
at det ikke var hans mystisisme som interesserte meg, heller<br />
ikke hadde jeg noen illusjoner om hans medisinske betydning.<br />
Det var poeten Paracelsus. Jeg kan se hva jeg har understreket.<br />
Understreket med tykke streker i rødt blekk. (<strong>En</strong><br />
ung gutt med blondt hår, en underbetalt journalistlærling<br />
som skulle ·leve på femogtyve kroner uken, men kjøpte bøker,<br />
sultet og snyltet på Dag som hadde fått matkuponger av<br />
sin mor. Vi spiste hvert vårt måltid annenhver dag. På den<br />
måten kunne vi begge bruke kupongene til restauranten.)<br />
Stryk ut resten av dette kapitlet. Det dreier seg om hva<br />
en ung gutt (JM) leste, hva han deklamerte for en pike en<br />
natt ved sjøen; hva han kjempet for å forstå. Da jeg leste<br />
det, følte jeg det som jeg forrådte ham. Han var ung, han<br />
10 - <strong>En</strong> <strong>illojal</strong> <strong>europeers</strong> - - 145
leste og snakket. Men han trodde på det. Jeg gjør ham latterlig<br />
ved å vise ham stående ved sjøen i sine billige klær<br />
av krisestoff mens han deklamerer for piken.<br />
Kapitlet slutt: med den bakgrunnen vil det ikke bli vanskelig<br />
for leserne å forstå hvorfor jeg lå med føttene opp<br />
mot veggen og nedenfra iakttok hvordan vertinnens ansikt<br />
sekund for sekund forvandlet seg til en ond maske.<br />
Hvilket er løgn. Det var ikke noe prinsipp som lå der i<br />
den uoppredde sengen. Bare en redd tenåring. Jeg var atten<br />
år og redd.<br />
Da jeg akkurat var kommet til Oslo, bodde jeg en stund<br />
på et pensjonat oppe ved Majorstua. Jeg har ikke lenger<br />
noe klart minne om hvor lenge jeg bodde der og nøyaktig<br />
hva som førte til at jeg flyttet. (Det er forresten bare utflukter<br />
- det er klart jeg kunne huske det hvis jeg forsøkte.<br />
Men det har ingen betydning for denne historien.) Det var<br />
før jeg fikk rommet i Grønlandsleiret mellom Kjøtthallen<br />
og Botsfengslet.<br />
Det var et gammelt hus. I alle rommene luktet det av<br />
møllkuler, insektpulver og karbol. <strong>En</strong> lukt av fattige studenter;<br />
brune møbler; lange korridorer.<br />
I dette huset var det jeg oppdaget at jeg hadde fått flatlus.<br />
Det klødde. Plutselig så jeg dem. Små, ekle, flate dyr(.<br />
Jeg spydde. Gjemte meg. Tørket opp spyet. Så på meg selv<br />
i speilet.<br />
Husker dere hvordan det var å være atten år? Skrekken<br />
for syfilis. Og så dette, at flatlusen langsomt krøp opp i<br />
armhulene. Etter noen uker hadde jeg dem til og med i<br />
øyenbrynene. Jeg våget ikke gå til lege. Jeg ville ikke snakke<br />
med noen om flatlusen. Lus!<br />
Jeg visste hvem-jeg hadde fått dem av også. Da jeg reiste<br />
til Norge, sto jeg i med fire piker på en gang. Jeg visste<br />
(eller trodde jeg visste) hvem av dem som hadde gitt meg<br />
flatlusen. Det avskyelige var vissheten om at jeg måtte ha<br />
gitt flatlusen til de andre tre. Jeg hadde også møtt en pike<br />
i Oslo. Jeg brøt med henne. Jeg gjemte meg.<br />
Ja, det var omtrent sånn det var. Men den siste setningen<br />
får unge JM til å fremstå som litt for meget av en forfører.<br />
Han var en normal attenåring. Nå skal jeg fortelle<br />
146
hvordan det var med de fire pikene og flatlusen. Jeg hadde<br />
arbeidet i Karlstad i avisen der. Jeg var blitt kjent med<br />
en pike som var fire år eldre - hun var toogtyve; hun<br />
skammet seg over å bli sett sammen med meg som bare var<br />
sytten, så vi møttes bare i sengen. Det var godt og hyggelig<br />
og helt uromantisk.<br />
Den dagen nazistene kapitulerte i Norge og Danmark var<br />
det store demonstrasjoner i Stockholm. Jeg gikk ved siden<br />
av en blond pike jeg aldri hadde sett før. Vi gikk hånd i<br />
hånd og sang.<br />
Da jeg tok nattoget til Goteborg den kvelden i mai 1945<br />
da det ble sagt at det var fred i Europa, fulgte en pike med<br />
til toget. Vi snakket; hun kysset meg. Jeg hadde kjent henne<br />
i ungdomsbevegelsen. Så gikk toget.<br />
Da jeg var i Stockholm i en uke før jeg reiste til Norge<br />
i august, møtte jeg disse pikene igjen. Jeg møtte også den<br />
piken jeg var forelsket i året før. Hun hadde grønne øyne.<br />
Piken jeg gikk ved siden av i demonstrasjonen delte rom<br />
med piken jeg kjente fra Karlstad. Hun arbeidet på et tannlegekontor.<br />
Den første kvelden gikk jeg til sengs med henne<br />
istedenfor piken jeg kjente fra Karlstad. Etterpå klatret<br />
jeg ut av vinduet - de hadde et rom i fjerde etasje i Storgatan.<br />
Der hang jeg i fingrene fra vinduskarmen. Så halte<br />
jeg meg opp og gjorde en volte inn i rommet. Jeg var redd<br />
for å falle, følte at taket glapp; skjønt jeg var vant med å<br />
gjøre det. Jeg så aldri piken fra tannlegekontoret igjen.<br />
Men hun ga meg flatlus.<br />
Piken som kysset meg til adjø på stasjonen, møtte jeg<br />
neste dag. Jeg fulgte henne hjem, og etterpå sa hun:<br />
- Gå til sengs er det eneste du bryr deg om.<br />
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg tror jeg ga henne<br />
flatlus. Jeg har aldri spurt. Hun fortsatte å studere, hun er<br />
medlem av Riksdagen nå. Et dyktig medlem. Har spesialisert<br />
seg på sosiale tiltak. Vi møtes av og til i forbindelse<br />
med forskjellige offentlige gjøremål.<br />
Piken jeg kjente fra Karlstad likte ikke at jeg gikk til<br />
sengs med venninnen hennes. Hun tok meg aldri med hjem<br />
mer. Vi var sammen i Djurgården, vi lå under eikene, og<br />
folk skrittet over oss, kan jeg huske. Det var en vidunderlig<br />
sommernatt, og etterpå spaserte vi langs innsjøen. Jeg ga<br />
henne flatlus. Det var siste gang vi var sammen. Når jeg<br />
147
har møtt henne senere, har hun alltid vist sterk motvilje mot<br />
meg.<br />
Jeg ringte til piken jeg hadde vært forelsket i året før.<br />
Vi møttes i leiligheten til foreldrene hennes dagen før jeg<br />
reiste til Oslo. Jeg likte henne veldig godt. Hun lovet å skrive<br />
til meg i Oslo. Jeg ga henne flatlus. Hun skrev aldri.<br />
Min frykt for leger var ikke frykt. Det var skam. Jeg<br />
visste hva de ville si. Jeg ville ikke høre dem preke. Mange<br />
år senere da jeg fikk gonore for første gang og gikk på en<br />
poliklinikk for å få en penicillinsprøyte og bli kvitt den, måtte<br />
jeg lytte til nøyaktig de samme ord som jeg ikke ville<br />
holdt ut å høre som attenåring. Men da hadde jeg greid å<br />
herde meg selv mot andres påtrengenhet.<br />
Jeg forsøkte å få vekk flatlusen med bensin. Men jeg brant<br />
nesten opp kjønnsdelene. Flatlusen overlevde. Da lusene<br />
hadde nådd øyenbrynene og jeg gikk rundt med solbriller<br />
for at ingen skulle se koloniene med små, grå lus som kravlet<br />
over øynene mine flyttet jeg inn i rommet i Grønlandsleiret.<br />
Jeg låste meg inn og barberte hele kroppen min. Flatlusen<br />
gikk ikke i hodebåret, så jeg behøvde ikke barbere<br />
vekk det. Men jeg fortsatte å barbere øyenbrynene og armhulene<br />
og kjønnsdeler helt til hver eneste lus og hvert eneste<br />
egg var borte. I den tiden gikk jeg ikke ut.<br />
Derfor lå jeg i sengen da vertinnen kom inn.<br />
Redselen for syfilis forfulgte meg senere i mange år. Som<br />
så mange tenåringer før og etter meg, studerte jeg kroppen<br />
min og bekymret meg over eventuelle sår. Så snart jeg var<br />
kvitt flatlusen, begynte jeg å undersøke blodet mitt. Da jeg<br />
hadde sterk motvilje mot å gå opp til en lege og be om å bli<br />
undersøkt, og da jeg samtidig hadde dårlig med penger, fikk<br />
jeg foretatt undersøkelsen ved å selge blod til forskjellige<br />
sykehus. Jeg fikk mat (kjøtt) og øl og noen kroner. Før de<br />
tok blod fra meg, spurte de:<br />
- Har De noen kjønnssykdom?<br />
- Hvordan skal jeg kunne vite det? svarte jeg.<br />
Så undersøkte de meg. De gjorde en Wassermannprøve<br />
før de aksepterte meg som blodgiver. På denne måten ble<br />
jeg etterhvert overbevist om at jeg ikke hadde syfilis.<br />
Vanskeligheten ved å huske: Jeg ga blod. Jeg solgte blod.<br />
148
Nå, mange år senere - når jeg utgir noe av det som ble<br />
vraket dengang- kommer de bort til meg, smiler, med sine<br />
martinis, very dry, i hendene og sier:<br />
- Jeg beklager. Jeg fikk manuskriptet til gjennomlesning<br />
for mange år siden. Men siden alle sa du var håpløs, leste<br />
jeg det aldri ordentlig.<br />
Det var bare en eneste forfatter i hele Sverige som ga meg<br />
noen støtte. Det var Erik Blomberg.<br />
Men på en måte hjalp dette meg. Jeg visste hva jeg ville<br />
si, og jeg begynte å forstå hvorfor jeg ikke likte det de andre<br />
skrev. Men jeg har selvfølgelig aldri glemt eller tilgitt noe.<br />
Jeg vil heller steke i helvete enn rekke ut en lillefinger for å<br />
hjelpe noen av disse menn og kvinner som i ti år stanset<br />
selv muligheten for at jeg skulle få trykt en artikkel i mitt<br />
eget navn. Når de smiler til meg, smiler jeg ikke tilbake.<br />
Jeg har ønsket de var døde siden 1945, og jeg gjør det fremdeles.<br />
Det var mitt største personlige nederlag. Jeg kan fremdeles<br />
kjenne lukten av sult og skitt og flatlus og drømmer fra<br />
den høsten. Jeg tenkte på å emigrere til USA fordi det<br />
ikke fantes noen plass for meg i Sverige. Men jeg hadde<br />
deltatt i demonstrasjonene i 1945, var atten år og ansett<br />
som et nedbrytende element. Så jeg kunne allikevel ikke få<br />
noen anbefaling. Jeg var ung, jeg betraktet meg selv (gjør<br />
det fremdeles) som sosialist. Jeg trodde på en meget naiv<br />
og renhjertet måte, ikke bare på arbeiderbevegelsens mål,<br />
men også på dens organisasjon. Jeg kunne ikke forstå hvorfor<br />
disse menneskene (og deres gode og liberale borgerlige<br />
venner) plutselig begynte å betrakte en attenåring som en<br />
politisk fare. Men alle politikerne i arbeiderbevegelsen- fra<br />
Per Albin Hansson, statsminister og formann i Det sosialdemokratiske<br />
parti, og som sendte meg en hilsen om at jeg<br />
burde lære meg å holde den forbannede kjeften min etter<br />
at det var lykkes meg å få trykt en kort artikkel om sosialismen<br />
i et ungdomsblad - og til lokale kommunistpamper<br />
i Goteborg - var enige om at det beste jeg kunne gjøre for<br />
arbeiderbevegelsen og landet var å forsvinne. At de best<br />
kjente og liberale, borgerlige forleggerne så gjentok den<br />
samme leksa, var den endelige fordømmelsen.<br />
Jeg beholdt disse brevene. Idag liker ikke brevskriverne å<br />
151
li minnet om hva de skrev. Men det har alltid moret meg å<br />
lese disse brevene om igjen når brevskriverne står opp<br />
og taler om litteraturens frihet hver gang en forfatter i Sovjetunionen<br />
eller Øst-Europa eller Spania er blitt bragt til taushet<br />
av de samme taktiske og politiske grunner. Jeg kan virkelig<br />
ikke se forskjellen (så lenge forfatterne som er bragt<br />
til taushet ikke er drept eller fengslet, men bare bragt til<br />
taushet) og derfor er jeg ikke i stand til å innrømme at<br />
disse svenske elskere av litterær frihet har noen som helst<br />
rett til å snakke.<br />
Det ville være galt om leseren bare så denne historien som<br />
en pikant detalj i JM's liv. Den berører selve roten i spørsmålet<br />
om lojalitet, ideer og organiserte ideer. I mitt tilfelle<br />
ble situasjonen komplisert av «familiehensyn»; men jeg kan<br />
ikke godta at den blir redusert til familieplanet og blir en<br />
slags forstørret Oedipus-historie.<br />
Om mine foreldres rolle i dette, vet jeg svært lite. Vi så<br />
hverandre sjelden. Jeg møtte aldri deres venner etter at jeg<br />
fylte ti år. Jeg tror at de rent generelt var enige i den politiske<br />
nødvendighet av å stoppe munnen på meg. For hvis<br />
det jeg skrev kunne skade deres arbeide. . . . hvis de trodde<br />
det og hvis de mente deres arbeide var viktig, ville det bare<br />
vært fornuftig å ønske at jeg var taus. Men jeg tror ikke<br />
de gjorde noe med det. Det ville vært vemmelig. Man gjør<br />
ikke sånt mot sine barn. Jeg tror det var mye enklere enn<br />
det. De satt om kveldene og snakket til sine kjære venner<br />
om meg - det vil si, de snakket om hvor glade de var i<br />
meg eller lignende. Vennene gikk ut og gjorde arbeidet, og<br />
ingen kunne bebreides.<br />
Det ville være enkelt å unnslippe ved å gjøre problemet<br />
privat ( Paracelsus: tro eller trosartikkel). På et forholdsvis<br />
tidlig stadium ble jeg på denne måten tvunget til å bli<br />
ubehagelig klar over konflikten mellom ideen og den organiserte<br />
ide; religionen og kirken; teorien og partiet; jeg<br />
ble tvunget til å gjøre et valg. Det som i virkeligheten ble<br />
forlangt av meg var at jeg skulle fornekte meg selv fullstendig;<br />
fornekte hva jeg hadde sett og hva jeg hadde opplevd<br />
og hva jeg tenkte; fornekte hva jeg - som de fleste<br />
152
av min generasjon - følte for de ledende politikere under<br />
krigen; fornekte hva vi mente om det svik som ble begått av<br />
representanter for alle de førende partier. I Sverige, som i<br />
Danmark, ville de ikke brydd seg om en okkupasjon så lenge<br />
den ikke influerte på deres lønninger. Dette ble krevet<br />
av meg, men det var ikke mine foreldre som krevet det av<br />
familiegrunner - hadde det vært slik, kunne jeg lett reddet<br />
situasjonen med et privat opprør - det ble krevet av<br />
alle samfunnets representanter, partifunksjonærer og redaktører.<br />
Og kravet ble fremsatt i de høyere interessers navn.<br />
Sosialismen, fremtiden, alt jeg mener er riktig, forlangte at<br />
jeg enten tilpasset meg eller i det minste erklærte at jeg<br />
var blitt liberal eller konservativ. Men jeg kunne hverken<br />
tilpasse meg partitaktikken eller erklære at jeg ikke var sosialist.<br />
I denne situasjonen var det jeg rådet min venn L til å<br />
henge seg. Selv fortsatte jeg å leve.<br />
Idag, 1968, har jeg lenge vært overbevist om at det er<br />
ideen og ikke den organiserte ide som har noen rettigheter<br />
over meg. Og ettersom jeg klarte å overleve disse årene etter<br />
1945, kan jeg føle meg temmelig sikker- så lenge jeg ikke<br />
skaffer meg ·venner - på å bevare min integritet. Være i<br />
stand til å arbeide.<br />
Alt var så uhyre enkelt. Jeg hadde ingen betydning.<br />
Et barn. Men jeg hadde en kraftig stemme og forsøkte<br />
å bli hørt. Ettersom det jeg forsøkte å si både om politikk<br />
og moral ble ansett for å være dumt, men samtidig<br />
kunne føre til at arbeiderbevegelsen mistet noen<br />
stemmer, var det selvfølgelig nødvendig å stoppe munnen<br />
på meg. Når det gjaldt mine foreldre og deres arbeid,<br />
mente jeg - og mener det fremdeles - at noe<br />
av det var verdifullt og riktig. Men jeg mente også -<br />
og mener - at meget av det var meningsløst fordi det<br />
ikke forandret samfunnet. Dette var nøyaktig det jeg<br />
ikke skulle si om deres og deres venners arbeide. Nå -<br />
en generasjon senere - er det helt klart at jeg hadde<br />
rett og de tok feil. Deres arbeide var fornuftig og forstandig<br />
og godt - men de nådde ikke de mål de hadde<br />
satt seg. Den sosiale situasjon forble uforandret. Og<br />
den nye generasjonen som vokser opp nå, kaster føl-<br />
153
gelige taktikken og arbeidsmetodene fra 1930-årene i<br />
søppelkassen.<br />
Selvfølgelig snakket jeg ikke direkte om mine foreldre.<br />
Det gjorde jeg ikke av to grunner. Den ene var<br />
at jeg ikke likte å være privat, og den andre var at<br />
jeg ikke ville at folk skulle si at jeg reagerte på en privat<br />
måte. Men det er opplagt at jeg trakk mine konklusjoner<br />
om den svenske · arbeiderbevegelses ledere og<br />
deres taktikk fra det jeg hadde sett av dem hjemme som<br />
barn. Jeg satt stille og lyttet, ble klappet på hodet,<br />
spiste kaken min og drakk melken, og holdt tankene<br />
mine for meg selv. Da jeg forsøkte å gi uttrykk for dem,<br />
ble det plutselig en politisk nødvendighet å stoppe munnen<br />
på meg. Inntil nå har jeg ikke gjort denne personlige<br />
bakgrunnen offentlig kjent.<br />
Da jeg reiste fra Oslo, sa Nic:<br />
- Ikke vær redd, Jan. Du er som en katt. Du kommer<br />
alltid ned på bena. Du vil klare deg. Du vil klare deg på<br />
tross av dem alle sammen.<br />
Det var i 1946. Hun var den eneste jeg noengang hadde<br />
stolt på. Hun bevarte sin integritet til hun døde. Da hun<br />
endelig skulle få sin overordnede stilling - en stilling hun<br />
hadde vært kvalifisert for i så mange år - og folk ba henne<br />
være fornuftig og ti stille og ikke tale mot at Norge<br />
undertegnet NATO-avtalen, da reiste hun landet rundt og<br />
snakket imot det. Selvfølgelig tok de stillingen fra henne<br />
øyeblikkelig og ga den til en annen - og dårligere kvalifisert<br />
person.<br />
- Det visste jeg, sa hun. Men det er ingen grunn til å<br />
tie.<br />
Da de ba henne være fot:nuftig, sa hun det som var fornuftig<br />
og sant og fikk mange fiender.<br />
154<br />
Hun ga meg også et råd som jeg ennå ikke har hatt<br />
anledning til å følge. «Det er ikke så farlig å bli torturert<br />
som du tror. Det er din redsel for torturen som<br />
er farlig. Lær deg å slappe av. Ingen kan nå deg hvis<br />
du ikke selv vil. Torturistene vinner over deg så lenge<br />
du håper og kjemper. Bare gi etter og slapp av og kutt<br />
ut.» Hun snakket av erfaring. Den erfaringen deler hun
det ingenting som er så lavt eller så dyrisk at en alminnelig<br />
borger vil la være å gjøre det hvis han ved å gjøre det<br />
vil få en leilighet midt i byen uten å måtte gå i fengsel for<br />
det. Men jeg antok at hun ville være ute av stand til å være<br />
hard. Hun var for svak til å kunne holde på leiligheten når<br />
de andre, naboene og vennene, ville klore og slåss for å få<br />
tak i den. Men det var nødvendig for henne å ha en leilighet.<br />
Noen måtte beskytte hennes rettigheter. Hvis hun bare<br />
hadde et sted å bo, et rom som var hennes eget og hvor hun<br />
kunne leve uten å bli jaget og uten å være redd for at noen<br />
plutselig ville slenge døren opp og skrike «Ut! Ut!», da ville<br />
hun klare å løse sine problemer. Hun hadde alle muligheter.<br />
Hun var ung, hun var intelligent, hun var pen - nesten<br />
vakker - hun kunne meget, og hun hadde arbeide. Hun<br />
var på ingen måte kriminell. Hvis hun hadde vært det, hvis<br />
hun hadde vært prostituert for eksempel, ville hun vært<br />
reddet. Da ville hun hatt gjengen, eller i hvertfall halliken,<br />
hun ville hatt en slags trygghet. Hun trengte fellesskap og<br />
trygghet. Hun var sånn.<br />
Derfor ringte jeg til T, doktoren i sosial medisin som<br />
var sjef for det grå huset. Jeg hadde kjent ham lenge. Han<br />
hadde vært en av de første som fortalte meg at jeg ikke<br />
skulle fortsette å skrive da jeg var ung. Han var velkjent<br />
i Sverige både for sitt arbeid og for sin virksomhet til beste<br />
for alle tenkelige gode saker. Men han hadde makt og makt<br />
til å hjelpe og denne piken trengte ikke noe utenom det vanlige.<br />
Han var også hjelpsom da jeg ringte. Men han viste at<br />
han syntes jeg var overspent og opphisset da jeg fortalte<br />
ham at hun kom til å begå selvmord.<br />
- Unge piker sier ofte det.<br />
- Hun har ikke sagt noe om det.<br />
-Jaså?<br />
Intuisjon er ikke noe argument du kan bruke i dette samfunnet.<br />
T ordnet det slik at jeg fikk snakke med sosialkuratoren.<br />
Hun lyttet vennlig til det jeg hadde å si. Men hun syntes<br />
også min interesse for saken var underlig. Det virket som<br />
hun hadde mistanke om at jeg hadde gjort A gravid og ikke<br />
klarte å fikse en pen og ordentlig, halv-lovlig abort, men<br />
måtte. overlate A til dem. Dette irriterte meg. Men jeg var<br />
forsiktig med ikke å vise min irritasjon. Jeg vet hvordan dis-<br />
157
se menneskene reagerer. Du må smile pent til dem og le av<br />
vitsene deres for å få dem til å arbeide.<br />
Så godsnakket jeg med A. Snakket til henne om at hun<br />
trengte en leilighet. Hun kunne bo i min. Men verten ville<br />
prøve å bli kvitt henne. Han hadde en svak juridisk sjanse<br />
- hvis han kunne bevise at jeg drev fremleie, kunne han<br />
få en utkastelsesordre. Han brukte dette. Han var medlem<br />
av husvertenes organisasjon, og de hadde noen av de beste<br />
sakførerne i byen. Jeg hadde forsøkt å snakke med ham.<br />
Når alt kom til alt var jo leiligheten bare på ett rom. Men<br />
han snakket ikke med meg. Han bare korresponderte gjennom<br />
sakførere. Jeg visste at A hadde en sjanse til å beholde<br />
leiligheten hvis hun var hard som flint. Hvis hun aldri åpnet<br />
døren unntagen for mennesker hun kjente godt, hvis hun<br />
aldri snakket i telefonen uten å være klar over at verten og<br />
sakførerne hans ville prøve å ringe til henne for å få henne<br />
til å si noe som kunne brukes mot henne i saken. De hadde<br />
tillatelse til å bruke båndopptagere. Men hun var ikke en<br />
type som kunne leve på denne måten som er normal i et<br />
sivilisert samfunn. Derfor godsnakket jeg med henne. Det<br />
skal finnes en velferdsstat et sted. De snakker om det når<br />
det er valg. Hun betalte skatten sin. Hun hadde de samme<br />
rettigheter som andre. Hun hadde rett til å få hjelp. Hver<br />
eneste politiker i landet sa det. A hadde ikke lyst til å gå<br />
til myndighetene.<br />
- Jeg har ikke gjort noe galt, sa hun.<br />
Men jeg snakket overbevisende om at staten og samfunnet<br />
eksisterer for å beskytte og hjelpe borgerne og at offentlige<br />
funksjonærer får betaling av skattepengene for å arbeide<br />
og være hjelpsomme. (Personlig tror jeg ikke på dette,<br />
men argumentet er brukbart når du vil ha noe gjort. Når<br />
alt kommer til alt er -det jo det de sier alle sammen.)<br />
A snakket med sosialkuratoren, og de hadde en hyggelig<br />
prat. Dessverre var saken vanskelig å løse. A var ikke kriminell.<br />
A var ikke svakt begavet. A var ikke prostituert. Hun<br />
var ikke engang på gli. Hun hadde arbeide og gikk på arbeidet<br />
hver dag klokken ni; og når hun ikke arbeidet overtid,<br />
gikk hun hjem klokken fem . Hun hadde et midlertidig sted<br />
å bo. Det eneste rare med henne var at hun leste lyrikk.<br />
Men det var ikke grunn nok for samfunnet til å gripe inn.<br />
Sosialkuratoren lovet likevel å huske på henne og se om noe<br />
158
Men denne fremstillingen av fakta skyver skylden fra<br />
meg og over på det mer abstrakte samfunn, samfunnet i<br />
sin alminnelighet. Siden dette samfunnet eksisterer objektivt<br />
og fungerer som det gjør på grunn av den historiske utvikling<br />
og de sosiale lover (dette kan studeres) forandrer<br />
skylden seg; først til et alminnelig ansvar (ansvaret for denne<br />
tragiske utvikling etc., etc., etc.) og siden til historisk<br />
uunngåelighet (skjebnen, for å bruke et eldre og bedre ord) .<br />
Dette gjør det mulig for JM å svelge i sentimentalitet og følelser<br />
uten risiko. A er død. Historien beveger seg fremover.<br />
Tiden ruller. JM fordømmer; så går han til sengs. Dette<br />
er selvfølgelig en ytterst falsk måte å unnslippe på. Vi skal<br />
ikke la JM komme seg unna så lett.<br />
Siden jeg snakket så temperamentsfullt om «samfunnet»,<br />
med hvilken rett stolte jeg på «myndighetene»?<br />
Hvordan kunne jeg gå ut fra at de ville, kunne, ønsket<br />
å ha noen form for forståelse for A når jeg aldri fant<br />
denne forståelsen for meg selv? Og hvordan kan jeg<br />
samtidig skrive om det som ble gjort mot meg da jeg<br />
var meget ung (og skrive med følelse) og villig overgi<br />
A (så meget svakere, med så lite av den katteaktige<br />
evnen til alltid å komme ned på bena) til de samme<br />
menneskene og vente at de skulle hjelpe henne?<br />
For mitt eget vedkommende strevde jeg for å holde<br />
meg unna dem i min ungdom ettersom jeg visste -<br />
det er det de får lønn for - at de ville prøve å tilpasse<br />
meg. Autoritetene har politi og domstoler og leger<br />
og forbedringsanstalter; men hvordan kunne jeg<br />
gå ut fra at de også ville vise ansvarsfølelse?<br />
Min skyld besto ikke i at jeg drev henne til selvmord.<br />
Det gjorde jeg ikke. Min innflytelse på henne var svært liten.<br />
Jeg diskuterte aldri spørsmålet med henne. Og jeg lot<br />
henne aldri ane hva jeg tenkte og trodde om henne. Det er<br />
mulig at jeg på en eller annen måte - ved en bevegelse,<br />
et uttrykk i øynene, et tonefall - røpet mine tanker; men<br />
jeg finner det umulig å tro at dette kan ha drevet henne i<br />
døden.<br />
160
Hvis jeg ville kunne jeg lage litteratur ut av dette.<br />
Et tålelig bra kapitel. Følelser, bevegelser, små avslørende<br />
detaljer, intuisjon. Men ikke på dette stadiet.<br />
Det gjorde jeg for noen sider siden. Løy med form.<br />
Jeg spilte ikke noen rolle i livet hennes annet enn som et<br />
medmenneske hun møtte tilfeldig; en som lånte henne en<br />
leilighet. Selvfølgelig er jeg klar over at leseren kan ha fått<br />
et annet inntrykk - som doktoren gjorde - siden jeg har<br />
fortalt om hvordan jeg grublet over henne. Det eneste jeg<br />
kan si om det, er at jeg undrer meg og grubler over alle<br />
mennesker jeg kommer i kontakt med. Det er en del av mitt<br />
arbeide - og samtidig en av grunnene til at jeg begrenser<br />
mine kontakter. Fordi de interesserer meg, er jeg nødt til å<br />
isolere meg.<br />
Min skyld besto i at jeg var bevisst nok til å se hva som<br />
foregikk, at jeg begynte å handle, men ikke førte handlingen<br />
frem. Min skyld ligger i den ubevissthet som ikke har<br />
ansvar.<br />
Jeg kan ikke diskutere om jeg er skyldig eller ikke. Min<br />
skyld er åpenbar. Jeg ville vært uten skyld hvis jeg hadde<br />
manglet bevissthet om hennes situasjon. Men jeg var bevisst.<br />
Bevisst nok til å snakke med leger og sosialkuratorer.<br />
Bevisst nok til å ta opp kampen med husverten og slåss med<br />
ham og med Husvertenes Forening. Hvis jeg ikke hadde<br />
lykkes, hvis jeg hadde tapt denne kampen, ville jeg vært uten<br />
skyld. Jeg kunne ærlig sagt at jeg gjorde alt jeg kunne. Det<br />
kan jeg ikke si.<br />
Å vite uten å handle er svik, bærer skyld. Hvorfor svek<br />
jeg da? Og hvorfor har vi som har vært bevissthetens bærere<br />
alltid sveket? Latt det skje som vi visste ville skje?<br />
Jeg hadde lovet å skrive et essay om folkemusikk. Om<br />
tekstene til denne musikken som litteratur. Det var vår. Våren<br />
1963. Jeg satt på gulvet i arbeidsrommet mitt foran platespilleren.<br />
Jeg valgte forskjellige plater. Tok noen av dem<br />
opp på bånd, gjorde notater, krysset av interessante formuleringer.<br />
Forsterkeren var skrudd opp på største volum<br />
11 - <strong>En</strong> <strong>illojal</strong> <strong>europeers</strong> - - 161
styrke; dørene sto åpne til hagen, og jeg følte det som om<br />
jeg satt i en ballong av lyd.<br />
Jeg hadde arbeidet på denne måten i tre dager. Jeg hadde<br />
samlet en pen, liten bunke notater. Jeg liker musikk, jeg<br />
liker folkesanger. Men jeg begynte å føle ubehag ved dette<br />
arbeidet. Opp gjennom tidene har folk vært sultne, forrådte,<br />
ulykkelige; de er blitt drept i krig, sparket av sine herrer,<br />
slått ned av epidemier; de har sett sine nærmeste -dø,<br />
sett sine hjem brent, sett sine herrer ride forbi. Ut av dette<br />
har de laget eventyr og musikk og poesi. Noe av dette -<br />
det som fremdeles fantes - er blitt skrevet ned og samlet.<br />
Dette er fint. Noe av det blir fremdeles sunget og spilt.<br />
Blues'en for eksempel. Men hvor? for hvem?<br />
Kunsten tjener. <strong>En</strong>ig. Men hvem tjener den? Det spiller<br />
ingen rolle om sangeren står i en nattklubb eller i en konsertsal.<br />
Publikum er det samme. Overklasse og øvre middelklasse.<br />
A synge for dem er kunst. Det er forræderi. Det<br />
er de som har fått fortjenesten hele tiden. I tillegg til det serverer<br />
du dem også deres offeres skrik. Det er kunst.<br />
Selv det å skrive seriøst om visetekstene, ble motbydelig.<br />
Jeg satt i lyd-ballongen og tenkte på dette. Jeg hadde lovet<br />
å skrive det essayet. Jeg kjente redaktørene. Bra folk. Men<br />
hvem var det jeg egentlig opptrådte for? I en annen tid, i<br />
en annen tidsalder, muligens.<br />
Men ikke nå. Mitt løfte var et løfte, men det ville være<br />
forræderi å holde det. Jeg hadde sett de velkjente offentlige<br />
skikkelsene, statusbærerne, de store progressive forfatterne<br />
og kunstnerne fare omkring i verden. Og for hvem?<br />
Klovner og dresserte aper som gjør kunster for sine herrer.<br />
Og hvordan skal man komme ut av dette? Hvordan skal<br />
man skrive slik at ordene er ubrukelige for herrene, men<br />
samtidig slik at de vil bli trykt. (A være ærlig uten å bli<br />
trykt er ingen seier. Ord eksisterer bare når de blir lest.)<br />
Plutselig skrudde jeg av høyttalerne. Telefonerte til Stockholm<br />
og prøvde å finne A. Hun var ikke på jobben. Hun tok<br />
ikke telefonen. Jeg sendte henne et telegram. Ba henne sette<br />
seg i forbindelse med meg øyeblikkelig.<br />
Da jeg la på røret, husket jeg den krangelen jeg hadde<br />
med Nic i Paris i 1955. Det var siste gang jeg så henne.<br />
Jeg hadde gitt henne de fire Bessie Smith-LP'ene som Philips<br />
akkurat hadde sluppet ut. Vi kranglet om «Long old road».<br />
162
Ordene: «You can't trust nobody/you might as well be<br />
alone.» ·<br />
- Du må stole på noen, sa hun.<br />
Jeg mente at du kan ikke stole på noen i noe fall, så ....<br />
Hun snakket igjen om det dype behov for å stole på, ha<br />
tillit.<br />
- Nå er hun død, tenkte jeg.<br />
Jeg så igjennom notatene mine, ordnet dem og lurte på<br />
hva og om jeg skulle skrive. Men hele tiden, engstelse og<br />
rastløshet. Ringte til A. Ingen svarte, telefonen bare fortsatte<br />
å ringe langt borte.<br />
Neste dag ringte jeg til kontoret hvor hun arbeidet og<br />
deretter til portneren. Da jeg snakket med ham, hadde de<br />
akkurat funnet henne. Jeg snakket med politiet før de ennå<br />
hadde båret henne ut av kjøkkenet mitt.<br />
Og dette var det vanskelig for meg å forklare dem: at<br />
jeg hadde sittet sytti kilometer borte og visst at hun var<br />
død.<br />
Da den siste telefonsamtalen var over, la jeg røret på,<br />
samlet mine notater om folkemusikk og la dem i en eske for<br />
ufullført arbeid. Det essayet blir aldri skrevet.<br />
Nå var A død, og jeg hadde ventet på det lenge. Og jeg<br />
kunne ha forhindret det. Men jeg forhindr·et det ikke. Da<br />
jeg la røret på og la bort mine notater, gjorde jeg dette<br />
vissheten om mitt fullstendige og endelige forræderi.<br />
Det var mange praktiske grunner til at jeg ikke gjorde<br />
noe. Jeg hadde ikke tid. Det var meget annet som skulle gjøres.<br />
Artikler som måtte skrives. Korrektur som skulle rettes.<br />
(Selve språket i disse setningene er nederlagets språk. Ved<br />
ikke å si: «Jeg ville skrive artikler», men «Artikler måtte<br />
skrives» kaster jeg ansvaret fra meg.) Det var sant at jeg<br />
hadde smått med penger, jeg hadde stor gjeld og måtte arbeide<br />
hardt.<br />
Og jeg var bekymret. Jeg hadde store vanskeligheter med<br />
å finne en utvei. Jeg var akkurat kommet tilbake etter fem<br />
år i Asia. Jeg hadde ikke lenger noen som helst tro på det<br />
jeg mer eller mindre bevisst hadde trodd før - at noe godt<br />
kunne komme fra Europa, fra europeerne (selvfølgelig i betydningen<br />
«vestlig» og ikke noen geografisk forutbestemmelse).<br />
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle arbeide. Å beskrive<br />
163
var alltid ærlig. . . . men jeg hadde en gnagende mistanke<br />
om at alle mine ord ville bli brukt av andre til andre formål.<br />
Vestlige formål.<br />
Hva vi gjorde mot Asia hadde jeg sett.<br />
Men dette er ingen unnskyldning. Nesten ingen forldaring.<br />
Jeg hadde forlangt bare en eneste ting av meg selv.<br />
Det jeg gjorde skulle jeg gjøre bevisst og med overlegg.<br />
Unnskyldningene jeg har laget er de samme unnskyldningene<br />
som jeg alltid har synes var foraktelige hos andre.<br />
Hvis jeg hadde vært i stand til å si at jeg bevisst besluttet<br />
at A var av liten betydning og at jeg måtte forlange en konsentrert<br />
arbeidsinnsats av meg selv, og denne konsentrasjonen<br />
forlangte at jeg lot A bli ofret, da ville det vært en<br />
bevisst handling. (Resonnementets holdbarhet kan naturligvis<br />
diskuteres.) Men jeg kan ikke si at jeg tok noen slik<br />
bevisst beslutning.<br />
Jeg lot A dø på grunn av ufruktbar uvirksomhet. Trass i<br />
min viten.<br />
Slik blir historien om A's død i virkeligheten historien om<br />
den vestlige intellektuelle. Slik jeg svek A, slik har vi alltid<br />
sveket. For den som er ubevisst sviker ikke. Han vandrer<br />
trygg gjennom livet. Men vi som er deler av en tradisjon -<br />
europeere - og som fører videre den tradisjon vi har forrådt<br />
med aktpågivenhet, innsikt og bevissthet, vi har omhyggelig<br />
analysert alle krigene før de ble erklært. Men vi<br />
stanset dem ikke. (Og mange av oss ble krigenes propagandister<br />
så fort de ble erklært.) Vi beskriver hvordan de<br />
fattige blir plyndret av de rike. Vi lever blant de rike. Lever<br />
på de rikes ideer om plyndring og kobleri. Vi har beskrevet<br />
torturen og vi har satt navnene våre under opprop mot<br />
tortur, men vi stanset den ikke. (Og vi ble selv torturister<br />
når høyere interesser forlangte tortur og vi ble torturens<br />
ideologer.) Nå kan vi enda en gang analysere verdenssituasjonen<br />
og beskrive krigene og forklare hvorfor de fleste er<br />
fattige og sultne. Men vi gjør ikke mer.<br />
Vi er ikke bevisstløshetens bærere. Vi er fornuftens horer.