En illojal europeers bekjennelser - Radikal Front

meg. Han nikket. Han gikk sin vei og ble borte en halv time.
Da kom han tilbake med kortet mitt, holdt det opp foran
meg og sa:
- De har vært i utlandet. Vi har strøket Dem fra listen.
De må begripe at vi stockholmere har førsteretten.
Jeg - som de fleste andre som ventet på leilighet - var
i en fortvilet situasjon. Jeg måtte ha et sted å bo. Det rasjonelle
argument jeg kunne ha benyttet meg av, ville; selvfølgelig
ha vært rettighetene til «svensker i utlandet». Hadde
jeg brukt det argumentet, ville det ha ført til en interessant
diskusjon, og kanskje - det kommer an på hvor sterk organisasjon
svensker i utlandet har - en offisiell korrespondanse
og en imponerende bunke dokumenter. Ikke til noen
leilighet selvfølgelig.
Men funksjonæren var fra Skåne og skarret på R'en, noe
svensker nord for Skåne ikke gjør. Etter å ha nølt et øye- ·
blikk, bestemte jeg meg for å benytte meg av den makt som
ligger i fordommer og irrasjonelle argumenter. Hadde han
vært jøde, ville jeg ha husket på gasskamrene og gått ut
og tatt livet av meg; men han var en vanlig, blond skåning.
Jeg reiste meg, gikk to skritt bakover så alle de andre desperate
hussøkerne kunne se meg, hevet stemmen til full styrke
og sa:
- Jeg er født i Matteus midt i Stockholm. Jeg vokste
opp på Kungsholmen, og nå kommer De og sier at «vi
stockholmere» har førsteretten. Det sier De! En skåning!
Folk samler seg rundt oss. De stirrer. En menneskemengde
blir dannet. Og alle er desperate. Funksjonæren blir nervøs.
Han forsvinner igjen. Jeg forblir stående. Jeg snakker
med de andre hussøkende. Snakker høyt. Snakker til de
andre funksjonærene som prøver å hysje meg ned. Jeg snakker
om hvordan vi; som er født i Stockholm, blir forbigått
av innflytterne, skåningene. De fleste av tilhørerne er ikke
født i Stockholm selv, men de støtter meg med den nyfrelstes
iver.
Da funksjonæren kommer tilbake, ber han meg om unnskyldning.
En liten misforståelse. Bare en feiltagelse. Selvfølgelig
står jeg på listen. Jeg går derfra til en gammel leilighet
på ett rom som er blitt min.
I en periode med arbeidsløshet eller økonomiske kriser, behøver
man ikke mer enn tusen organiserte menn til å piske
26