En illojal europeers bekjennelser - Radikal Front

len på hjertet si at hvis ikke regjeringen har mot til å rydde
opp i dette landet, vet jeg noen som vil gjøre det. Vi med
utdannelse kommer aldri til å svikte India.
Da jeg var ung, hadde jeg en venn som var - eller iallfall
påsto at han var - epileptiker. Han var også kretschmersk
atlet, narkoman og kunstner. Det siste, å være kunstner, var
det skapende. Alt det andre var bare forklaringer på hans
-det tvilte vi ikke på den gangen- geni: En oktoberkveld
i 1947 sitter han og jeg i restauranten på Vaxjo Stadshotell.
Vi drikker gin og tonic. Så bøyer han seg over bordet, ser
meg alvorlig inn i øynene og sier:
- Vet du hva, Jan, jeg tror du også er epileptiker. Du
lider iallfall av petit mal.
- Mener du virkelig det? sier jeg.
- Helt sikkert, sier han. Helt sikkert. Skål!
Jeg kan fremdeles huske den enorme stolthet jeg følte da
jeg - riktignok på falske premisser - ble innrullert i genienes
rekker. ·
Da jeg var syv år, var jeg forelsket i en pike som het Anne
og gikk i samme klasse som meg. Det var ikke bare jeg som
var forelsket i henne, min venn Gabriel var det også. Syv år·
senere, i 1941 , da jeg var fjorten og var kommet tilbake fra
USA og hadde begynt å betrakte meg selv som en marin,
satt jeg en søndag ettermiddag og snakket med Gabriel. Vi
snakket om Anne og bestemte oss for å besøke henne.
Vi tok trikken til det stedet hvor hun bodde, gikk opp
trappen og ringte på døren. En lys pike med rød søvn i
øynene åpnet. Hun hadde fremdeles langt hår. Bustet. Hun
så på oss. Etter et øyeblikk sa hun:
- Dere må unnskylde meg. Jeg er trett. Jeg var ute og
danset i går. Men dere har vokst, ser jeg. Langbukser og
hatter!
Jeg var sytten. Det var sent på høsten 1944. Jeg arbeidet
som yngste journalist i Varmland Folkeblad. Jeg tjente
femogtyve kroner uken. Ikke særlig mye. Ikke mye den gangen
heller. Men jeg leide et rom med egen inngang rett ut
mot gaten. Jeg arbeidet om natten. Jeg skrev. Og ofte -
underlig nok - fikk jeg trykt det jeg skrev. Jeg hadde
46