En illojal europeers bekjennelser - Radikal Front

snakker han om en pel i kjødet. Det er slik jeg føler det.
Og de mange mulige tolkningene av uttrykket fascinerer
meg.
Men selv om jeg sier at smertene også har en psykologisk
bakgrunn og at min intense følelse av en konflikt snører
seg sammen til en gjennomtrengende smerte, blir ikke den
fysiske smerten mindre virkelig. Man kan si det er nevrotisk
at jeg lever i konflikt med meg selv og fører rettssaker
mot meg selv i søvne. Men det er bare en lek med
ord. For konflikten er virkelig. Av samme grunn som jeg
ikke vil lindre smertene ved å bedøve hjernen, ønsker jeg
ikke å unngå konflikten ved å gi opp min innsikt.
Forsvarets innlegg som jeg begynte på i søvne og avbrøt
da jeg våknet, skal bli omhyggelig prøvet og ført frem i lyset,
fordi jeg er redd for at jeg kan komme til å frikjenne
meg selv med en falsk dom hvor drømmens selvbeskyttelsesmekanisme
gir meg anledning til å unngå å klargjøre
min stilling.
Men før rettssaken kan begynne og dokumentene fremlegges,
vil jeg skrive ned hvilken rolle denne smerten spiller.
Den avtar nå, og jeg håper den vil fortsette med det og så
forsvinne. Den gjør meg ikke mer produktiv. Og selv om
jeg kan arbeide på tross av smertene, foretrekker jeg at mine
arbeidsperioder ikke blir forstyrret av stikkende, gjennomborende
kramper. De hindrer' meg i å gå på bar (noe som
utvilsomt er bra for min økonomi) og fjerner meg på den
måten fra mange gode venner. De stanser meg også i å
snakke offentlig. Bare med stor motvilje mottar jeg en invitasjon
til å holde et foredrag, lede en diskusjon, delta i radio
eller fjernsyn, møte venner og bekjente. Og da smertene
gir meg en jaget følelse (hvilket er en illusjon - som før
nevnt) av at jeg kan ha svært kort tid igjen, blir jeg utålmodig,
til og med uforskammet, mot fremmede . Jeg oppdager
at disse menneskene forstyrrer meg i arbeidet. Jeg ser
på klokken og hører sekundene tikkes bort til ingenting
mens jeg bare sitter der. Alt dette kan være skadelig. Det
kan også forskyve perspektivet for meg. Hvis jeg vender
blikket innover og stenger meg inn i fortiden, begrenser jeg
mine muligheter til å bedømme hendelsene.
Samtidig hjelper smerten meg til å stenge for alt som er
uvesentlig. På den måten er den en hjelp. Jeg kan bruke all
7