En illojal europeers bekjennelser - Radikal Front

selv at jeg skulle organisere mitt voksne liv slik at jeg fikk
anledning til å lese mye, lese det jeg hadde lyst til selv.
Jeg så familielivet i forstedene, det kjærlighetsløse kjærlighetslivet.
Samtidig var jeg tvunget til å gjennomleve ungdommens
ydmykende avholdenhet. Lovet meg selv: i mitt
liv skal ikke deres form for kjærlighet bli min form for
kjærlighet. Jeg skal aldri leve som en død asket, og ingen
skal lure meg til å godta et kjedsommelig vaneekteskap.
Merket meg hvordan mennesker forrådte sine overbevisninger,
hvordan de spyttet seg selv i ansiktet og tilpasset
seg. Lovet meg selv at jeg aldri skulle tilpasse meg, selv om
jeg ble tilbudt garasje med to biler, modelljernbane og
klapp på skulderen.
Jeg kan komme med andre eksempler. Rekkefølgen er
likegyldig, og det samme er den ungdommelige patos. Hovedsaken
er at jeg har fått det livet som jeg ønsket meg.
Men hvis jeg har oppnådd det liv og den livsform som jeg,
som ung mann, mente var det riktige på tross av alt jeg fikk
høre og som jeg syntes var menneskelig nedverdigende; hva
ville ha hendt hvis jeg var gått på en skole hvor jeg hadde
fått intellektuell frihet? Eller hvis jeg hadde sett ett eneste
varmt kameratekteskap, og aldri opplevd hvordan menneskene
forråder seg selv?
Det er en foruroligende tanke.
Konsekvensene ville være umenneskelige.
Men jeg beroliger meg selv med kt mine meninger og min
innstilling er så rasjonelle og vitale at de alltid ville komme
til å dominere, selv om de var sosialt akseptert.
Jeg kjenner en pike som er født og oppvokst i en av Balkan-statene.
Nå er hun gift med en svenske. En dag sier
hun:
- Dette Sverige hvor man bare elsker hunder og katter
og ikke liker mennesker.
Like etterpå kommer hennes seks år gamle datter inn; datteren
sier:
- ' Mor! Ikke syng! Noen kan høre deg! Jeg skammer
meg sånn!
Fire år senere sitter jeg med · min sønn på en restaurant.
Han sier:
- Ikke snakk så høyt, far. Noen kan høre deg.
19